nummer 3/4-2009 årgang 26

1 nummer 3/4-2009 årgang 26

ÅND I HANSKE Nr 3/4 2009 Årgang 26 ISSN 0800-2479 Årsabbonement kr 250,- Løssalgspris kr 70,- Bankkonto 1607 55 74294 Utgitt av UNIMA-Norge - Forening for figurteater Hovinveien 1, 0576 Oslo Tlf: 22 67 73 56 Hjemmeside: www.unima.no Epost: post@unima.no Redaktør av dette nummer: Karen Høie Forsidefoto Karen Høie, fra I rampelyset på Bymuseet, dukker Torbjørn Egner. Layout: Helga Meta Høie Trykk: Konsis Grafisk AS Ånd i Hanske trykkes med støtte fra Norsk Kulturråd UNIMA-Norge - Forening for figurteater er en interesseorganisasjon for mennesker som er opptatt av figurteater over et bredt spekter - teaterkunst, billedkunst, pedagogikk og terapi. Foreningen organiserer både profesjonelle og amatører. Vår nasjonale organisasjon ble stiftet 26. november 1974 under navnet Norsk dukketeaterforening. Ved årsmøtet 1997 skiftet foreningen navn til UNIMA- Norge - Forening for figurteater. UNIMA-Norge er medlem av den verdensomspennende organisasjonen Union International de la Marionette. UNIMA er medlem av UNESCO. STYRET I UNIMA-NORGE Leder: Svein Gundersen Nestleder: Einar Dahl Styremedlemmer: Marthe Brandt, Siri Kverndokk, Tine Stoesen, Anne Stray MEDLEMSKONTINGENT Enkeltmedlemmer kr. 350,- Grupper kr. 450,- Institusjoner: 650,- Ønsker du bli medlem av UNIMA-Norge, ta kontakt via vår hjemmeside. Innhold Leder av Svein Gundersen... Dukkene inntar Kristiansand av Pål kaalaas... 4 Copenhagen Puppet festival 2009 av Hilde Veronika Høie... 8 Edit(h) av Hilde Veronika Høie... Seminar om dukketeater og utdannelse i danmark av Hilde VeronikaHøie... 11 Skromlehjulet på festival av Kjersti Iversen... 13 Petruska på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum av Hanne Mellemsether... I rampelyset på Bymuseet av Karen Høie... 19 Dukkenikkerne mellom burkaer og selvmordsbombere av Vigdis Ludvigsen... Ikke realistisk men likevel troverdig av Knut Alfsen... Grå Gubber av Anne Helgesen... 28 Figurteater på HiO... 32 Finsk figurteater presenterer seg av Anne Helgesen... 33 Tyrihansprisen 2009 til Bjørg Mykle - Av Karen Høie... 34 Bidragsytere i dette nummer... 35 3 9 16 22 26 2

Det har vært valg, og vi håper Kulturløftet II også skal bety et løft for figurteaterkunsten og gruppene som produserer figurteater. Innen vårt felt er det mye å ta tak i. Leder Vi trenger et inntekstsløft for våre kunstnere, og vi trenger økt støtte til figurteatergruppene. Fremdeles sliter mange med dårlig økonomi og vanskelige arbeidsforhold. Vi må komme ut av små private øvingslokaler, og få tilgang til ordentlige teaterfasiliteter. Vi venter med spenning på om det kommer en statlig støtteordning for teaterfestivaler, på linje med musikkfestivalene. Håpet er at både figurteaterfestivalen i Kristiansand og Fri Figur-festivalen i Oslo med tiden kan søke støtte fra en statlig festivalpott. Vi har også en forventning om en nasjonal teaterscene for barneteater. Forestillingene våre har behov for å komme opp av Skolesekken og inn på scenen. Vi oppfordrer til å følge med på Kulturløftets sider. Det er en viktig tid for alle kunst- og kulturarbeidere i landet. Delta gjerne med innspill. Når det gjelder UNIMAs egen festival: Fri Figur, er støtten til festivalen dessverre falt ut i forslaget til det Oslobudsjettet som nå er lagt frem vi må brette opp ermene og forsøke å få budsjettposten inn igjen. Oslo komune vedtar sitt budsjett i desember, så vi har litt tid på oss. Vi håper i det lengste dette skal lykkes, så festivalen kan stables på bena til våren. Kjenner noen av dere politikere i bystyret, går det an å hviske dem noe i øret. Vi anser festivalen å være viktig for utviklingen av norsk figurteater. Det første møtet med utstillingen I rampelyset på Oslo Bymuseum. Svein Gundersen Leder av UNIMA-Norge 3

Dukkene inntar Kristiansand - Av PÅL KAALAAS gang sier at de ikke visste at det var slik figurteater var. Dette dreier seg tross alt ikke om noen gamle tanter som vifter med dukker, ler Giert Werring, festivalkonsulent for Den Internasjonale Figurteaterfestivalen. I 1992 inviterte han sammen med Agder Teater til figurteaterfestival for første gang. I høst, nærmere bestemt fra 6. til 10. oktober, er den tiende festivalen i rekken avviklet. Årets program var fullspekket av forestillinger for enhver smak. - Både barn, ungdom og voksne kunne finne forestillinger som passet dem. Jeg har beskrevet programmet som «The Dutch Toutch». Det er fordi vi hadde spesielt mange innslag fra Nederland i år. Men det betyr ikke at dukkespillerne opprinnelig er derfra. I Amsterdam og Den Haag er det store miljøer for figurteater. Derfor kommer det dukkespillere fra hele Europa for å bosette seg der, forklarer Werring. I to år har han reist rundt i verden på andre festivaler for å finne det beste figurteatermiljøene kan by på. Fra årets program trekker han blant annet fram den nederlandske teatergruppen TamTam som et eksempel på noe folk bør få med seg. - TamTam spiller noe som kalles objektteater. I stedet for dukker bruker de gjenstander, gjerne ting som har blitt kastet. Du kan si at de gir liv til brukte gjenstander, sier Giert. Kasse-Madsen fra Teater Refleksion gjestet festivalen. Årets utgave av Figurteaterfestivalen som nettopp er avsluttet, beskriver Giert Werring som «The Dutch Toutch». Han har satset på å gi nye publikummere en opplevelse de kanskje ikke var klar over at de ville ha. - I Kristiansand har nok festivalen endret mye på hvordan folk ser på figurteater, men myten om at det kun er for barn, eksisterer nok enda hos mange. Derfor er det vanlig at de som ser en forestilling for første 4 TamTam og en rekke andre teatergrupper har vært i Kristiansand og Arendal, og vist publikum hva figurteater av internasjonal klasse betyr. Konkurransen om de beste forestillingene er stor, og at mange av dem settes opp på Agder Teater er i seg selv et godt tegn på hva slags status Figurteaterfestivalen har fått siden oppstarten. I dag blir den regnet som en av Nord-Europas beste innen sin genre.

Gjert Werring. Foto: Pål Kaalaas - Agder Teater har vært veldig viktig for å bygge et godt renommé. Jeg hadde ikke klart å stable alt dette på beina alene hvert år. Jeg ville slitt meg totalt ut. Teateret har et produksjonsapparat som gjør at vi kan konsentrere oss om å lage et godt program. Det hadde nok ikke blitt ti festivaler uten dem, konstaterer Werring. Viktig liste Selv hadde han ikke den store troen på at det var mulig å gjennomføre en figurteaterfestival tilbake i 1991. Agder Teater var akkurat etablert, og daværende teatersjef Bentein Baardson ba Werring sette opp en liste over ting han kunne tenke seg å gjennomføre hos arbeidsgiveren. - Helt nederst på listen skrev jeg «figurteaterfestival». Jeg trodde ikke at det var gjennomførbart. Teateret hadde et årsbudsjett på én million kroner, akkurat det samme som det Figurteaterfestivalen ville koste, sier Giert. Heldigvis var troen større hos teatersjefen. Han snudde listen på hodet, og etter en runde hos styret og eierne var det avgjort: Kristiansand skulle få sin egen figurteaterfestival. Et år senere var de som kjent i gang, og etter dette har ideen i bunnen av Giert Werrings ønskeliste blitt arrangert hvert andre år. Festivaldrift er som de fleste vet ingen enkel oppgave. Mange hensyn skal tas, men den kunstneriske kurven har hele tiden pekt én vei. - Som med de fleste andre festivaler har det vært oppturer og nedturer. Teaterets økonomi har hatt betydning. Må det først spares inn, må det spares inn over alt. Det er ikke alle årene vi har kunnet slå rundt oss for mye, men til tross for noen skjær i sjøen har det alltid gått én vei kunstnerisk. Oppover. Vi snakker ikke som en rakett, men jevnt stigende. Luksusproblem Jevt stigende har også interessen vært. Figurteaterfestivalen har i løpet av sin levetid opparbeidet seg et trofast publikum. Så stor er pågangen faktisk, Fra forestillingen Woodbeat av Helios teater fra Tyskland. Foto: Helios teater. 5

at det hele ifølge festivalkonsulenten kan beskrives som et luksusproblem. - Vi har blant annet et samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Figurteaterfestivalen er et populært tilbud for skolene, og det er alltid et puslespill å finne ut av hvordan man skal få plass til alle. Nå er pågangen dobbelt så stor som det vi kan klare å dekke. Det skaper selvsagt frustrasjon hos dem som ikke får billetter. Det er et problem, men slik markedet rundt oss er i disse dager, kan det jo beskrives som et luksusproblem, sier Giert. Populære er også forestillingene blant den vanlige publikummer. - En typisk forestilling begynner ofte med at det er kø for å komme inn. Når dørene åpner er publikummerne raskt på plass, og det er alltid personer igjen utenfor som forhører seg om noen ikke har plukket opp billettene sine. Etter forestillingen blir mange igjen i salen. De kikker litt bak scenen og stiller spørsmål til dukkespillerne. Akkurat det setter utøverne pris på. Det er jo litt annerledes enn på vanlig teater der publikum klapper og går. Og akkurat dette med annerledes, det gir ofte det lille ekstra for dem som legger turen til en figurteaterforestilling. Werring har selv fått bekreftet at folk med og uten den store teaterkunnskapen har fått noen av sine mest skjelsettende opplevelser under festivalen. Men på spørsmål om hvilken opplevelse 59-åringen selv setter høyest fra de til nå ni festivalen, legger han svaret til en pub etter forestilling. Og til Frankrike... - Min største opplevelse var under en festival i Frankrike. Der så jeg en stor oppsetning av en fransk og en norsk figurteatergruppe. De traff hverandre i Kristiansand, var interessert i hverandres måte å jobbe på, og ble enige om å gjøre noe sammen under et uformelt møte på puben etter forestilling. Det er gøy å se at det kan komme nye ideer ut av møter på vår festival. Derfor er ikke forestillinger det eneste man kan få med seg under de fem dagene Sørlandet inntas av dukker. Det bys på en rekke workshops, foredrag og kurs. Figurteaterbransjens egen pris, Tyrihans-prisen, deles også ut under festivalen. Prisen gis til en gruppe eller person som har gjort seg bemerket kunstnerisk over lengre tid. Veien videre Ideene er også mange rundt hvordan Figurteaterfestivalen skal utvikle seg videre. Ønsket om å nå nye publikumsgrupper er så absolutt til stede, og da kan det være lurt å forlate teatersalen. Werring ønsker derfor å trekke både dukkeførere og figurene deres ut i Kristiansands gatenett. Slikt har blitt gjort tidligere, men målet er å gjøre dette i enda større grad framover. Et annet viktig bidrag til videre utvikling er Sørlandets nye teater- og konserthus, Kilden. I 2011 skal bygget stå klart, og festivalen følger selvsagt med på flyttelasset. De nye lokalene vil gi festivalen større armslag når det kommer til kreativitet og praktiske muligheter, men hyppighet er også et viktig stikkord. Giert Werring satser nemlig på å gjøre Figurteaterfestivalen til en årlig begivenhet med tid og stunder. - Kilden blir en fantastisk arena for oss. Figurteaterfestivalen vil være Malediction av DUDAPAVIA COMPANY/ Agder Teater 6

Stan av Jim Barnard med på å rettferdiggjøre et slikt hus, og vi må tenke enda større enn i dag. Det er da festivalen virkelig skal ta av. En av drømmene mine er å kunne fylle Kilden, men også Pir 6 og det gamle teateret. Men dette er jo ikke bestemt. Om det er mulig å gjennomføre gjenstår å se. Kristiansanderer kan knapt si Giert Werrings navn uten å nevne Baldrian og Musa i samme setning. Derfor må de selvsagt også nevnes her. De to dukkene bestående av mann og mus har gjennom Gierts hender og hode blitt lokale kultfigurer. - De er et merkelig par. Baldrian og Musa har aldri valgt å bo sammen, men er henvist til hverandre på godt og vondt. Baldrian er den forsiktige, tafatte pessimisten, mens Musa er optimist. Han finner alltid en løsning, gjerne til sin egen fordel, sier Giert. Baldrian og Musa har fulgt dukkespilleren siden det glade 70- tallet, og trekløveret reiser fortsatt land og strand rundt for å underholde gutter og jenter i alle aldere. Stadig observeres voksne på første rad, like entusiastiske som de minste, og gjerne med et nostalgisk glimt i øyet. De to figurene har vært med på Figurteaterfestivalen tidligere, men var ikke en del av programmet i år. - Baldrian og Musa settes opp så mange ganger i løpet av året at de kan få hvile under Figurteaterfestivalen. Det er samtidig litt synd, for jeg syns jo selvsagt at det er gøy å spille selv under festivalen. Man får en helt annen kontakt med de andre aktørene på scenen. Det blir egentlig litt som å invitere til middag uten å spise maten selv, smiler Giert. Askeladden og kongens harer, ny forestilling fra Riksteatret Dukker: Lisbeth Narud 7

Copenhagen puppet festival 2009 - Av Hilde Veronika Høie Copenhagen Puppet Festival er en internasjonal dukketeaterfestival kun for voksne. Ja du leste riktig - kun for voksne. I år tiltrakk festivalen seg over 3000 publikummere. Fire forestillinger over to uker Festivalen varte fra den 19. til den 29 mars, og programmet besto av 4 forestillinger: Low Life (Blind Summit Theatre), Ze Patrecathodics (Scopitone & Cie), Tour de Chambres (et samarbeidsprosjekt støttet av festivalen), samt et norsk bidrag: Edit(h) (Stugu/Romme Produksjoner). Fra forestillingen Edit(h) Foto: Hampus Lundgren Night Stage, seminarer og workshops Fra torsdag til lørdag kl 22.00 ble publikum invitert til nattscenen. Den første uken bestod programmet på nattscenen av forskjellige filmer, laget av nye, primært danske, dukkeførere. I uke to besto programmet av forestillinger laget av studenter og lærere ved dukketeaterskolene i England, Polen og Tyskland. Det ble også avholdt to seminarer på festivalen, hvor det ene handlet om dukketeater og terapi, og det andre handlet om dukketeaterutdanning, en utdanning Danmark helt og holdent mangler. For å understreke mangelen på profesjonell og anerkjent trening for dukkeførere i Danmark, ble det også avholdt en rekke workshops - to workshops for trente og profesjonelle dukkeførere, og en workshop hvor publikum kunne få prøve, godt ledet av studenter fra dukketeaterskolene i England, Polen og Tyskland. Ikke Danmarks første dukketeaterfestival, men nok den mest kjente Arbeidet for å få Copenhagen Puppet Festival opp og kjøre startet for noen år siden, da Barnaby Stig Swann Pedersen ble ansatt i Kultur Vesterbro. Ved spørsmålet Hva har København bruk for?, ga Barnaby svaret en internasjonal dukketeaterfestival, og så ble han ansatt. I starten var det et spørsmål om ren satsing, forklarer Barnaby. Vi startet allerede i 2004 med å blande dukketeater inn i andre arrangementer. I 2006 holdt vi Fokus på dukketeater, hvor vi prøvde ut forskjellige scener i 3 forskjellige kulturhus, samt på hovedbanen og i buss 3A - både for å finne ut av hvilke lokaler som var egnet, samt for å sette fokus på dukketeater. I 2007 holdt vi vår første festival. Her var det voksendelen som var det interessante, men barn var fortsatt velkomne. I 2008 bestemte vi oss for å ha en ren voksenfestival, så nå holder vi Copenhagen Puppet Festival for voksne i ulike år, og Fokus på dukketeater for barn i like år. Det finnes en masse fordommer mot dukketeater som vi ønsker å gjøre opp med. Derfor bestemte vi oss for å gjøre det til en voksen-festival. Det var altså ikke laget som et PR-stunt, men det viste seg jo å være meget godt PR-messig også. God mediedekning Festivalen 2009 ble godt dekket av presse og tv. Bl.a. skrev Mona Dithmer følgende: Dukkerne erobrede i den grad scenen, at det undervejs slo mig, hvor livløse de rigtige skuespillere 8 virkede uden dem. Der er noget der taler for, at dukker kan være en vej til at få sjælen og legen tilbage til teatret. (Politiken, 23.3.09). Det har vært flere dukketeaterfestivaler, men de har vært for dårlige til presse, og folk har slet ikke hørt om dem, sier Barnaby Stig Swann Pedersen. Copenhagen Puppet Festival er et navn som er enkelt å forstå, og som er lett å finne på google selv om man ikke vet når eller hvor festivalen er, eller hva den heter. Søker man på puppet festival, så dukker vi opp. Festivalen har en klar markedsføringsog pressestrategi som revideres fortløpende, forklarer Barnaby. Det er viktig å få bilder på det, altså ikke kun radio og aviser. Det handler om å vite når man skal presse på, og hvor hardt man skal presse. Fingergefühl. Det har også vært en fordel å ha så få forestillinger spredt på flere dager. Når forestillingene får presseomtale, tiltrekker de seg publikum, som gjerne vil se den forestillingen de har lest eller hørt en omtale av. Godt samarbeid Det har vært så mye benarbeid, og jeg nådde et punkt hvor jeg ikke orket å nevne det lenger, fordi man møter alle mulige fordommer omkring dukketeater. Da er det bra å ha en sjef som holder en fast, så man fortsetter å arbeide med det man egentlig vil, i stedet for å skifte tilbake til musikkarrangementer, forklarer Barnaby, som også understreker at festivalen er et resultat av godt samarbeid, og ikke minst frivillig arbeidsinnsats. Når man tør å legge fra seg ansvar, så er det folk som tar det - det er jo fantastisk, sier Barnaby, samtidig som han presenterer norske Ragni Halle som jobber som frivillig for festivalen. En av de tingene jeg synes er bra er at vi som organiserer spiser felles middag, sier Ragni. Det skaper et godt samhold.

Edit(h) - en liten rapport fra Copenhagen Puppet festival, ikke akkurat en anmeldelse... - Tekst: Hilde Veronika Høie - Foto: Hampus Lundgren Forestillingen Edit(h) fra Stugu/ Romme Produksjoner, produsert i samarbeid med Figurteateret i Nordland, ble oppført på Copenhagen Puppet Festival 2009. Når man kommer inn i teatersalen for å se forestillingen, sitter det allerede folk i publikum. Jeg skvatt litt må jeg innrømme, for jeg trodde jeg var førstemann i lokalet. Det er dukker i menneskestørrelse som sitter der, og de snakker også. Så starter forestillingen, og publikum blir tatt med på en reise gjennom gamle Edith Andersens minner. Edith Andersen lever en stille tilværelse med en klokke som tikker så høyt at vi i publikum virkelig føler tiden gå sammen med henne. Innimellom kommer hjemmehjelpere på besøk til henne, noen ganger stjeler de av Ediths kakeboks. Resten av tiden bruker Edith til å tenke tilbake på livet sitt, redigerer i minnene sine - gjemmer noen, polerer andre så de skinner, og snubler over minner hun har glemt, som det så fint står i programmet. Det er vanskelig å få oversikt over selve historien i forestillingen, fordi den består av fragmenter. Det er ingen iøynefallende sammenheng mellom scenene, annet enn at det er Ediths liv det handler om. Edith sitter stille og puster tungt, mens videoprojeksjon og skuespillere danser rundt om henne som hjemmehjelpere eller folk fra gamle minner. Vi ser både nåtid og minnene samtidig. En enkelt gang klyper Edith den mannlige hjemmehjelperen i rompa. Klokken tikket høyt, og stemningen var tung, så det var vanskelig å falle til ro, og jeg sjekka hva klokka var et par ganger. Da jeg endelig faldt til ro og begynte å komme inn i stemningen, ble jeg avbrutt av dukken som satt ved siden av meg, den kommenterte forestillingen på en eller annen måte. Hva dukken sa vet jeg ikke, for lyden som kom ut av de gjemte høytalerne var dårlig, og jeg hørte for det meste bare støy. Teknikken kom rett og slett i veien for forestillingen. Men en annen del av teknikken, nemlig videoen, løftet forestillingen betraktelig. Et bilde fra forestillingen som står særlig skarpt, er når Edith kommer gående inn i rommet som ung. Hun er en projeksjon, en video på kulisseveggen, men hun åpner allikevel skapdører, og agerer som om hun er i rommet. De hadde filmet skuespilleren i teaterkulissen, og arrangert skapdører osv. så de kunne dyttes ut og inn bakfra. Det ga en utrolig effekt, det var litt som å se et spøkelse rett foran øynene sine. 9

Edit(h) er en forestilling med en fin om enn litt tung stemning, og med gode ideer, og den setter tanker i gang om hvordan det er å bli gammel. Det er litt synd at de gode ideene som f.eks. publikumsdukkene rent teknisk ikke var helt på plass. Til gjengjeld var bruken av video til tider rett og slett genial. Jeg kunne ønske meg at gamle Edit(h) hadde et mål, et eller annet hun ville oppnå annet enn bare å rydde i minnene sine. For man beholder vel viljen selv om man blir gammel? Til slutt vil jeg gi skuespillere med oppkastsyke som ikke kom for å ta imot applaus fordi de hadde holdt tingene innabords gjennom hele forestillingen, og nå måtte det bare ut, en ekstra liten klapp på skulderen. Vel blåst, fin forestilling tross oppkastsyke! 10

Seminar om dukketeater og utdannelse i Danmark - av Hilde Veronika Høie Den 25. mars inviterte Copenhagen Puppet Festival 2009 til seminar om figurteaterutdannelse. I Danmark finnes det per dags dato ingen utdannelse i dukkeføring eller animert teater. Seminaret reiste spørsmål om hvilke muligheter man har for å få etablert en anerkjent og profesjonell dukketeaterutdanning i Danmark, og hva slags betydning utdannelsen vil komme til å ha for dansk scenekunst generelt. Representanter fra Ernst Busch Puppetry Department i Berlin, London School of Puppetry, og Ludwik Solski Stage Drama School i Krakow var invitert for å gi en presentasjon av de forskjellige utdanningsforløpene disse institusjonene tilbyr innen dukketeater. Introduksjon Introduksjonen ble holdt av Anders Holst, som innledet seminaret med å si at når man setter begrepene kunst og utdannelse i en og samme setning, så vet man at man har et problem. For hva skal en inspirerende kunstner lære? I Danmark har man ingen dukketeaterutdannelse. Dukker blir fortsatt oppfattet som døde ting. Men vi har en drøm, sa Holst om at det danske utdannelsessystem vil puste liv i dukkene og få dem opp på scenen hvor de hører hjemme. Presentasjon av skolene I Berlin tar vi inn 10 studerende hvert år, forklarer professor Hans- Jochen Menzel ved Ernst Busch skolen. De studerende gjennomfører to år med basis-studier, før de slippes løs i et fritt prosjekt. De neste to årene står studentene friere, og det er viktig for oss at de går utenfor skolen og arbeider med folk på faktiske teatre, viser forestillinger på festivaler, osv. Vi prøver å blande inn studerende fra de andre avdelingene på skolen så mye som mulig (skuespillere, regissører, dansere), så dukkeførerne får kontakt 11 med de andre studerende, som kanskje ikke vet hva dukkeføring går ut på. Det fjerde året avsluttes med en fri ensembleforestilling, hvor studentene skal vise at de kan arbeide i grupper. Andre og fjerde års frie prosjekter kan de studerende spille eller turnere med som de vil. Det gir dem erfaring i å selge og å spille foran publikum, og hvis de er heldige kan de tjene litt penger også. Menzel understreket at selv om man har en utdannelse på plass, kan det være en kamp å få penger nok til at utdanningen kan fortsette. Vi tilbyr forskjellige kurs, men her presenterer jeg masterprogrammet vårt, sier Caroline Astell-Burt, direktør for studier ved London School of Puppetry. Vi utdanner soloartister, og vektlegger personlig utvikling. Jo bedre soloartister de studerende er, jo mere sikre på seg selv blir de. Og hvis de blir sikre på seg selv, er det lettere for dem å bruke det vi lærer dem. Det er også viktig for oss at de studerende får en utdanning de kan bruke. Derfor lærer studentene grunnleggende animasjon, så de på hvilket som helst tidspunkt kan ta en hvilken som helst dukke og gi den liv - ikke noe vel jeg har jo prøvd en hånddukke en enkelt gang.... Derfor underviser vi også i hvordan man bruker dukker i terapi, animasjon, amatørteater, hvordan man lager en forretningsstrategi, hvordan man kjører sitt eget firma, osv. Ikke to elever er like, og elevenes unikhet er det vi vil hjelpe dem å utvikle. Derfor blir ikke noe utdannelsesforløp det samme, det handler om å utvikle den enkelte elevs ferdigheter. I Polen har vi to skoler, forklarer professor Krzysztof Grebski fra Solski State Drama School i Krakow. I Bratswa har de 20 studenter på en årgang. Det første året lærer de grunnleggende dukkeføring, historie,

litteratur, drama, taleteknikk, vokal og musikalsk trening, samt bevegelse på scenen. Det andre året lærer de å spille med masker og marionetter, og all undervisning legger opp til årets sluttprodukt, et manusbasert forestillingsarbeid. Det tredje året er mye øvelse-basert. Det fjerde året arbeider studentene ved denne skolen med sine avgangsforestillinger, en soloforestilling, og en ensembleforestilling. Normalt er det her snakk om barneteater. På skolen i Krakow (Wroclaw Branch) oppfordrer vi de studerende til også å være skuespillere selv. De skal kunne være skuespillere i en dukketeatersetting. Vi baserer vår undervisning på gruppeundervisning, så man får et godt master-student forhold. Og så holder vi utveksling med skoler fra andre land, det er viktig for oss. Innlegg fra UNIMA Danmark Hvorfor har vi ingen dukketeaterutdannelse i Danmark? Og hvorfor har vi bruk for en? Dette var spørsmål Hans Hartvich- Madsen, formann for UNIMA Danmark, stilte. Alle har lekt med dukker på et tidspunkt i livet sitt. Alle har på et tidspunkt vært en mester i dukkeføring. Dette er problem nummer en. Problem nummer to er religion. Hvordan får man dukken til å puste? Dukkeføreren setter dukken mellom seg selv og publikum, og plutselig kommer noe til liv. Her må man passe på språkbruken når man snakker om en utdannelse, for det er jo ikke så enkelt som at noe bare blir levende. På 60 og 70-tallet begyndte selve dukkeføreren å komme i fokus. Og dukketeater er ikke lenger one to one, dukke og publikum. Fordi dukkeføreren også er i fokus, må hun/ han være en riktig god skuespiller ja, alle sceniske uttrykk må man være mester i. Alle sceniske uttrykk man kan lære bør man lære for å bli en god dukkefører i dagens verden. Dette er jo ikke magi, det kan læres. Og derfor har vi bruk for en utdannelse. Åpen diskusjon Etter de forskjellige innleggene ble det åpnet for diskusjon med seminarets deltagere. Her gikk imidlertid diskusjonen fort vekk fra hvordan en utdanning bør se ut eller hvorfor man vil ha en utdanning, til hvorfor dukketeater ikke nyter større respekt i Danmarks profesjonelle kunstmiljø, og hva man bør gjøre med det. Generelt var det enighet om at en anerkjent og profesjonell utdanning av dukkeførere antakelig vil medføre økt respekt for kunstformen. Noen mente at man kunne nøyes med en etterutdanning av skuespillere, mens andre mente det var absolutt nødvendig med en full utdanning, på linje med f.eks. moderne dans, for å kunne oppnå respekten kunstarten fortjener. Representanter fra dansk TV2 og DR2 kunne se fordelen med å ha en skole, så man lett kunne komme i kontakt med dukkeførere når man hadde bruk for dem, men de advarte samtidig mot å utdanne folk til arbeidsløshet. Eksempler på utilfredsstillende arbeid, som f.eks. å få bare fire timer til å trene en gruppe skuespillere i å håndtere dukker til et teaterstykke, ble trukket frem. Disse eksemplene fikk blandet mottakelse. Noen mente at man burde si nei til sånne oppdrag, for på den måten å få økt respekten for faget. Andre mente at man slett ikke kunne si nei til oppdrag og begrunnet det med at jo flere jobber man gjør, jo flere arbeidsmuligheter skaper man. For å konkludere: dette ble en lang diskusjon om at problemet for dukketeatret i Danmark er at faget ikke nyter større respekt i kunstmiljøet, og: alle var enige om at en utdanning måtte være løsningen på problemet. Foto fra seminaret: Henrik Kolind 12

Skromlehjulet på Festival - av Kjersti Iversen Peepshowdama - ready for showtime World festival of puppet art Skromlehjulet Figurteater har opptrådt med Peepshow på World Festival of Puppet Art, som fant sted i Praha fra 17. til 31. mai 2009. For 13de gang gikk World Festival of Puppet Art av stabelen i sentrum av det gamle Praha. Festivalen er organisert av World Association of Puppeteers, og inviterer dukketeatre rundt hele verden til å delta. Av 279 innsendte bidrag ble 24 utvalgt til å bli bedømt av en internasjonal jury. Juryens formann, Mr. Jerry Bicel(us) sa i sin anmeldelse av vår forestilling: A playful investigation between little naked puppets and video. Not intended to be pornographic but instead explorative, it mingled it s puppetry and visuals. The video is used as a horizontal floor for the sexy fingerpuppets to perform on. The camera knows full well which way the eyes will be looking. We, however, cannot guess what s next, but wait, and find ourselves at the beach, on the floor, a top of the table, in the bed and more. I took a peep and can t tell more. This was a fun moment. It was a together littlegroup experience. Nivået på de beste forestillingene som deltok var av høy kunstnerisk kvalitet. Festivalen hadde og lagt vekt på et bredt filmprogram. Det fungerte veldig bra i disse tider hvor film og live teater knyttes mer og mer sammen. Dukkefilmene var inspirerende og anbefales på det sterkeste. Ta en titt på www.ibexpuppetry.com. Vi er glade og stolte av vårt Peepshow som klarte seg godt nok en gang, og gav latter og løier til festivalen i Praha. Her kan du finne info om WAP, historikk, festivalprogram og juryens anmeldelser av alle forestillingene : http://www.wap-prague.org/festivals. php?id=5 I oktober 2009 reiser Peepshow nok en gang på festivaler i Kwidzyn og Warszawa, i regi av Impossible theatre union, på festival for voksne: Puppet is a human too, ved xix International Theatrical Festival VALISE. PEEPSHOW Peepshow spilles i en titteboks med tre åpninger til å se inn på scenen gjennom, og høretelefoner som gjengir lydeffekter/musikk. Inne i boksen står en TV-skjerm med en videofilm som går parallelt med dukkespillet på scenen. Stykket er en miniforestilling på ca. 6min, og spilles for 3 publikummere om gangen. Små fingerdukker beveger seg på og rundt en TV, hvor bildene blir scenografi som 13

Kjersti Iversen er dukkespiller og skuespiller i Peepshow. Instruktør er billedkunstner Kjell Helgeland. dukkene forholder seg til i et spill med illusjoner og virkelighet. Tilskuerne blir kikkere som kan sees av andre idet de kikker. Scenens form refererer også til peepshow (erotisk show med kikkehull) og voyeurisme. Forestillingens navn antyder innholdet i stykket; det dreier seg om en erotisk relasjon. Peepshow forholder seg til myter og bilder knyttet til temaet - parodierer den omseggripende seksualisering som gjør oss til passive kikkere. Det spiller også på vanlige oppfatninger av dukketeater som noe barnslig. Uttrykket er ment som en humoristisk kommentar, som vi håper vil være almenn og gjenkjennelig. Peepshow - historikk Stykket ble produsert av Skromlehjulet Figurteater våren 2001, med produksjonstilskudd fra Stavanger og Sandnes. Sommeren 2001 ble forestillingen spilt på Humorfestivalen, Gladmat, Siddisdagene, Kvinner viser vei, og på Tou Scene. I 2002 ble forestillingen vist på Street of Fools ved PIT, Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. Høsten 2005 ble Peepshow bearbeidet og vist i ny versjon ved Agder Teaters Internasjonale Figurteaterfestival, og ved Silkeborg Internasjonale Dukketeaterfestival. Siden har forestillingen vært i Lomza, Polen, Praha og skal nok en gang til Polen i oktober 2009 og på festival i Gdansk og Warszawa. NIP - Naked in public på internasjonal teaterfestival i Porsgrunn. Grenland friteater arrangerer internasjonal teaterfestival i juni hvert år. Artister fra hele verden opptrer. De har sitt eget program for gateteater: Streets of fools, og her er det noe for enhver smak. Sirkusstunt er vel det som er mest å se i alle slags variasjoner - mange unge artister, og nivået er bra. Det er tydelig at innbyggerne i Porsgrunn er et godt trent publikum. De er helt med på spøken når våre to figurer trenger seg på en liten vannsprut fra NIP-damens bryst slo skikkelig godt an, men noen ble også småfornærmet og kunne ikke helt tro hva som hadde skjedd. Lott og løye ble det, men en svært så varm fornøyelse for dukkespillerne i sommervarmen. Våre to livvakter sørget for veske hvert kvarter, så vi overlevde akkurat. Det er tredje gangen Skromlehjulet opptrer på festivalen i Porsgrunn, og forhåpentligvis blir det ikke siste. Gateteater er en utfordring. Med himmelen som tak opplever vi det som en stor hjelp å jobbe i så stort format som NIP-dukkene har. Vi blir veldig synlige, og sparer dermed ekstraarbeidet med å skaffe oppmerksomhet rundt showet. NIP-showet De to underlige figurene våre har det offentlige rom som sin scene, og går i dialog med menneskene og omgivelsene der de opptrer. Figurene utfører happenings i samspill med publikum, tid og sted. Prosjektet leker med våre oppfatninger om dukker og mennesker, de komiske og provoserende øyeblikk: vi ser og blir sett. 14

Hei, ja vi er like overrasket som dere Nip blander performance og teater med maskoten fra fornøyelsesparken. I en happening kan Nip la irrasjonelle krefter komme til uttrykk, og skape underlige og uventede møter og opplevelser. Nip vil synliggjøre tilfeldige tilskuere, og improvisere over situasjoner som oppstår. Andre ganger vil Nip overse tilskuerne, være i sin egen verden og forbli usynlige for de fleste. Om dukkene Nip er store, bevegelige dukkefigurer av skumgummi. Dukkene er nakne (ingen kostymer) og framstiller en mann og en dame (gutt/jente). Vårt mål er at dukkefigurene skal kunne utføre vanlige menneskelige handlinger, og vise sine følelser. Dukkene ble laget i anledning Stavanger 2008 til gatefesten i juni 2008. Med et NIP ønsket vi å synliggjøre vår virksomhet i Skromlehjulet Dukketeater! Konsept/design: Kjell Helgeland; dukkemaker: Nina Nilsen. Dukkespillere: Kjersti Iversen og Roque Jimenez Palacio. På vandring i Porsgrunn, men hvor er alle folkene?? 15

Petrusjka Teater på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum - av Hanna Mellemsether og Ann Siri Garberg teatergruppe. Det er også ett av Norges eldste figurteatre. Petrusjka og grunnleggeren Tatjana Zaitzow har dermed vært med på å skrive nasjonal teaterhistorie, og er en markant del av Trondheim bys kulturhistorie. I november 2008 ble 30-års jubileet for Petrusjka Teater feiret med en utstillingen Aperitif før Figurteaterhuset på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Utstillingen var åpen fram til 26.april 2009, og ble svært godt mottatt blant publikum. I tillegg til å markere Petrusjka Teaters 30 års jubileum, var utstillingen ment som en forsmak på et permanent figurteatermuseum på Sverresborg, noe som er planlagt i museets gamle administrasjonsbygg. Utstillingen tilbød et gjensyn med åtte av oppsetningene som Petrusjka Teater ved kunstnerisk leder Tatjana Zaitzow har laget - med scenografi og dukker: Petrouchka, Ert, Dukkemakerens drøm, Krim Noir, De tarvelige og en gammel dame, Typer og Ting, Aperitif og Hva Djævelen nøler i efter? sa Tordenskiold. Petrusjka Teater startet i 1978, og var Trondheims første frie profesjonelle Trøndelag Folkemuseum fikk hele den fantastiske samlingen til Petrusjka Teater under forutsetning av at museet etablerer en permanent utstilling, og at samlingen kommer ut til publikum. I løpet av noen hektiske måneder i 2007 ble hver enkelt figur, hver lille rekvisitt og hver enkelt scenografidel, avfotografert for identifisering, merket, registrert og beskrevet til minste detalj, slik museumsfaget tilsier. Deretter ble de nennsomt pakket inn i silkepapir for transport til museet. Samlingen består av 6-700 gjenstander - i tillegg til film, foto og tegninger. Store mengder pappmasjé, lim og paljetter, sigarettstumper og sammenkrøllet avispapir bød også konservatorene på mange utfordringer med hensyn til oppbevaring og konservering, og hoder ble lagt i bløt før samlingen fikk en plass i det bygget som skal bli deres permanente hjem. Den frivole Transformasjonen fra levende figurer med personlighet til passive museumsobjekter syntes å være fullført. 16

Suzanne (med z) fra forestillingen Krim Noir ble dekonstruert, og finnes igjen i museets katalog under den prosaiske betegnelsen teaterfigur. Til gjengjeld har museets katalog fått tilført en mengde nye ord som trolig aldri noensinne har befunnet seg i en museumskatalog tidligere: løspupp, kjønnshår, løst øye, nesedråpe Og beskrivelsene av de nye museumsgjenstandene skiller seg klart ut fra det vi tidligere har hatt i katalogen: Kvinnelig teaterdukke med avtagbare kroppsdeler for stripping. Rød hårdusk i skrittet, påmalte strømper med paljetter. Hodet og ett øye er løst. Men figurene fra Petruskja Teater lever ennå sitt eget liv, og mange av dem ble altså pakket ut og presentert i jubileumsutstillingen på museet. Tatjana Zaitzow satte opp utstillingen sammen med blant andre scenograf Gunnar Fretheim. Reaksjonene fra publikum tyder på at et figurteaterhus vil være svært velkomment blant Trondheims befolkning generelt, ikke bare de som er spesielt interesserte i figurteater. I museets gjestebok viser publikum sin begeistring med utsagn som: Helt fantastisk fl ott dokkeutstilling, Går herfra med et smil om munnen, Et spennende eventyrland for store og små, Magisk og inspirerende. Noen gir også uttrykk for overraskelse over at det 100 år gamle folkemuseet på Sverresborg kunne fi nne på noe så fantasifullt. Folk som ikke kjenner til verken folkemuseet eller figurteateret har latt seg imponere: This museum rocks!, skrev Ben fra U.K. i gjesteboka. Mange takker også for gjensynet med dukkene, og ønsker seg nye forestillinger med Petrusjka Teater. I forbindelse med Sverresborgs 100 årsjubileum fikk barnehager og skoler se utstillingen gratis i hele april. Det var nok en del tomme doruller og garnnøster som ble omformet til teaterfigurer rundt om i hjem og barnehager etter besøk 17

i utstillingen. En permanent utstilling var en forutsetning for at samlingen ble gitt til museet, og museet søkte i 2007 og 2008 bevilgende myndigheter lokalt og nasjonalt om midler til å lage et forprosjekt. I 2009 hadde vi store forhåpninger om at forprosjekteringen kunne komme i gang, men den pågående sammenslåingen av 6 museer i Sør-Trøndelag gjorde at finansieringen av Figurteaterprosjektet ble uklar. I skrivende stund ligger prosjektet på vent i Sør-Trøndelag fylkeskommune. Vi håper imidlertid at 2010 skal gi oss bedre økonomi og mer ro til å iverksette prosjektet. For det er et stort prosjekt som trenger grundig forprosjektering og store investeringer for å lykkes. Planen er å lage et levende figurteatermuseum i den gamle administrasjonsbygningen til Trøndelag Folkemuseum. Det er et bygg i flere etasjer med mange store og små rom hvor Petrusjka Teaters fantastiske figurer kan få et nytt liv. Bygget er så stort at det kan romme en scene, arbeidsrom og verksted i tillegg til skiftende og faste utstillinger. Våre ønsker for figurteaterhuset er at vi både kan bevare og formidle den unike Petrusjka-samlingen og kulturhistorien knyttet til figurteateret. Samtidig vil det være et hus som bidrar til aktivitet for mange ulike publikumsgrupper, fra profesjonelt interesserte til barnehagebarn med mye kreativitet. Alle foto fra utstillingen på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum 18

I Rampelyset på Bymuseet - Tekst og foto Karen Høie Utstillingen I Rampelyset åpnet på Bymuseet i Oslo 17. juni i år, og scenograf Einar Dahl har vært prosjektleder for arbeidet med få den på plass i Bymuseets lokaler. Oppgaven var å lage en utstilling som skulle speile dynamikken mellom byens sosiale liv og teatrene, og ta for seg hovedtrekk og høydepunkter i Oslos teater- og scenekunsthistorie. Utstillingen skulle videre opplyse om og vekke interesse for scenekunsten som er og har vært levende i Christiania/Oslo, både taleteater (tragedie, drama, komedie og farse), musikkteater (opera, operette og musikaler), dans (klassisk ballett og moderne dans), revy og kabaret. Til rådighet var det tre ikke altfor store rom... Badr-al-Budur, Aladdin og trolmanen i Aladdin og den magiske lampen, Oslo Nye Dukketeatret 2004. Maus og regi: Terje Mærli. Dukkedesign: Grete Larssen. Spilt av: Susane Paalgaard, Åsmund Huser og Per Skjølsvik 19

Einar Dahl forteller at da Bymuseet, Teatermuseet og Interkulturelt Museum i Oslo ble slått sammen til Oslo Museum, ble hovedutstillingen i Teatermuseet i Rådhusgaten pakket sammen, og erstattet av en annen utstilling. Teatermuseets eierstyre ba da Oslo Museum om å vise mer scenekunst i utstillingene sine, og museet besluttet å lage en ny og annerledes scenekunstutstilling i Bymuseet på Frogner hovedgård, fordi det tradisjonelt kom mer publikum der enn i Teatermuseet i Rådhusgaten. Det har vært utfordrende å samle byens mangesidige teaterliv i en utstilling, sier Einar Dahl. Museet planlegger derfor at utstillingen i årene fremover skal suppleres i form av dypdykk i forskjellige temautstillinger. Fyrstikkpiken i Den lykkelige prins etter Oscar Wilde, Oslo Nye dukketeatret, 1999. Regi: Hans Henriksen. Dukkedesign: Irina Tsjerdnikova (Russland). Spilt av Marianne Edvardsen og Kjersti Germeten Utstillingen dekker over to hundre års teaterhistorie. Med bilder fra de tidlige teatrene i byen og Nationaltheatrets åpning begynner vår historievandring. Det frodige revylivet i byen er presentert, og en modell over byens tapte paradis : teater og forlystelsesområdet Tvoli i Vika, får meg nesten til å grine. Men tidene forandrer seg, teatret med og bilder fra Wilsons oppsetting av Per Gynt på Det norske teatret, og videoen Black Box teater har laget for museet, med klipp fra frie danse- og teatergruppers mer 20