En eventyrlig. historie. - om et folkemuseum i Trondheim og et ektepar fra Sveits. Monica og Pierre Chappuis

Transkript

1 En eventyrlig historie - om et folkemuseum i Trondheim og et ektepar fra Sveits Monica og Pierre Chappuis

2 1. juni 2000 foretok HM dronning Sonja den offisielle åpningen av et nytt publikums- og utstillingsbygg på Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum i Trondheim. Eventyret handler imidlertid ikke om dronninger og konger denne gangen, men om et ektepar fra Sveits.

3 Monica og Pierre Chappuis har gitt 50 millioner norske kroner til museet fordi de simpelten ønsket at museet skulle få et lenge etterlengtet mottaksanlegg for publikum og et godt anlegg å ha profesjonell museumsdrift ut fra. om. Og samtidig ble det skrevet en rammeartikkel om den dårlige museumsøkonomien som gjorde at man ikke engang kunne ta seg av skoleklasser på museumsbesøk. Dette ble lest av Monica Chappuis. Et av landets største friluftsmuseer - startet i 1909 og med mer enn 70 antikvariske bygninger fra Trondheim og Trøndelag samt en av landets største kulturhistoriske samlinger kunne dermed ønske sine gjester velkommen året rundt til et moderne anlegg på 3400 kvadratmeter med flotte utstillinger, museumsbutikk, café og auditorium. I tillegg har museet fått et moderne driftsog administrasjonsbygg på 2000 kvadratmeter hvor museets administrasjon, verksteder, konservering, fotobevaring, magasinene og andre funksjoner er plassert. Forvandlingen førte til en publikumsøkning på over 65 prosent i år og til et av landets mest moderne museer. Det er et enestående moderne museumseventyr, som faktisk startet i avisen. På Sverresborg var det satt opp en strikkeutstilling (1983), som Aftenpostens A-magasin brakte en reportasje Monica og hennes mann Pierre, var allerede gode norgesvenner. De hadde reist i landet, trivdes hos oss og hun hadde derfor begynt å lære seg norsk. A-magasinet var en god hjelp til moderne norsk. Monica og Pierre hadde - og har - klare meninger om betydningen av nasjonal kulturarv og den oppvoksende slekt. At et museum satt så trangt i det var ikke bra. De syntes de hadde funnet i Norge en bevissthet om røtter, som de savnet hjemme i Sveits, og de syntes de skyldte Norge noe, ettersom de alltid var tatt godt i mot av nordmenn. Å gi noe tilbake, kunne for eksempel være å hjelpe et museum. Følgelig skrev hun et brev, om at hun og Pierre hadde noen penger - og var det noe de kunne hjelpe til med? Et høyst uvanlig brev, som ikke var lett

4 å besvare. Men svaret ble en smørbrødliste av ønsker, fra et tiltak til 5000 kroner, og behov i stigende verdi, men en avslutning som antydet at vi kom egentlig ikke lenger uten en ny, brannsikker og moderne museumsbygning. Forhåpningene var ikke de største, men gleden desto større da vi fikk brev om at brannsikring av friluftsmuseet, det måtte være et fornuftig tiltak. At prislappen var kr 2,6 mill den gangen, ble ikke drøftet nærmere. Ettersom museet hadde vært utsatt for en del katastrofale branntilfeller var dette en stor lettelse. Monica og Pierre Chappuis hadde aldri vært i Trøndelag før de skrev første brevet til museet, men etter hvert kom de på gjentatte besøk, og ble med tiden vår gode venner. Et brannsikringsanlegg er etter sin natur lite synlig. Under et besøk av Monica og Pierre ble dette tatt opp med påfølgende spørsmål om det ikke var noe mer synlig vi gjerne ville ha utført, som for eksempel gjenreising av et hus. De bestemte seg for å delta i arbeidet med komplettering av miljøer i friluftsmuseet. Da

5 museet gjenreiste en rekke bygninger fra Trondheim sentrum i 1990-årene, bekostet ekteparet oppsettingen av et byhus (Woldgården) som hadde vært lagret på museet siden kroner ble gitt til formålet. Dette ble innledningen til en periode med støtte til flere prosjekter. En aprildag i 1995 kom Monica på besøk for å se resultatet av dette og hun kom samtidig med et nytt tilbud. Museet hadde lenge arbeidet intenst med planer om nytt museumsbygg. Arkitektkonkurranse var gjennomført og et bygg til 63 millioner kroner var planlagt, men de økonomiske midlene så ut til å være milevis unna. Dette var Monica og Pierre godt kjent med, ettersom det regelmessig var utvekslet brev og informasjon mellom dem og museet. Monica foreslo i 1995 at for hver krone som kom på bordet fra norske myndigheter, skulle de bidra med en krone fra Sveits de foreslo med andre ord en 50/50 deling av investeringsbeløpet.

6 I forbløffelsen ble motspørsmålet til Monica om hun virkelig visste hva hun sa? Og Monica visste. Den som også skjønte omfanget av dette var fylkesordfører Arnt Frøseth, som straks la sin tyngde til for å få dette gjennomført. Han så med en gang hvor fantastisk dette var. Dette var ikke en gave bare til Sverresborg, men til hele Trøndelag, ja, til Norge. Her kom en sveitisk familie uten norske aner og så verdien i å ta vare på norsk kulturhistorie og det uten noen form for gjenytelse! De ønsket kun å gjøre Sverresborg til et fint museum! Snøballen rullet raskt, fylkeskommunen ble med og fikk både stat og kommune med på et spleiselag. Det måtte av ulike grunner avholdes ny arkitektkonkurranse og på grunn av vanskelige grunnforhold ble byggeprosjektet delt i to, slik at drifts- og administrasjonsdelen ble utskilt og bygd for seg. Kostnadene steg, slik at den totale gaven fra Sveits til slutt kom på vel 50 millioner norske kroner. Monica og Pierre fulgte planleggings- og byggeprosessen med stor interesse. Spørsmål og tanker vitnet om innsikt og forståelse. De skjønte og tok del i museets tanker og behov, uten noen gang å legge utilbørlig press på for å få sine egne idéer fram - noe man ellers kunne frykte fra en stor donator. Og da prosjektet var fullført, var deres og vår tilfredshet like stor. Tiden har da også vist at vi fikk to bygninger som passet utmerket til våre og vårt publikums behov, og Monica og Pierresgaver, som til syvende og sist langt oversteg de offentlige bevilgningene, har vært helt grunnleggende for museets videre utvikling. Hva er nå bakgrunnen for noe slikt? For det første har ekteparet en prinsipielle oppfatning om at det å eie penger er å forvalte et samfunnsgode, noe som fører med seg klare forpliktelser til også å tenke på andre enn seg selv. For det andre føler de at det norske samfunnet er dyktig til å ta vare på sine tradisjoner sammenlignet med det de opplever i sitt eget hjemland.

7 De vil derfor gjerne gjøre sitt til at dette godet bringes videre. Og hyggelig var det da å konstatere at de syntes utstillingen Livsbilder ga et viktig bidrag til nettopp dette. Det må også nevnes at museets daværende styreleder, Ola Kai Ledang, var helt sentral både i kontakten med Monica og Pierre og utviklingen av dette store prosjektet. Jeg vet ikke om tilsvarende eventyrlige historier i moderne tid - verken i Trøndelag eller resten av landet - og som i tillegg har betydd så mye for så mange mennesker...

8 En liten gnist kan bli til et stort bål