Forord. BYRÅDSAVDELING FOR BYUTVIKLING Bergen, januar 2007. Lisbeth Iversen Byråd for byutvikling

Forord Boligmeldingen for Bergen 2005 (med handlingsprogram), ble vedtatt av bystyret 23.10.06, sak 254-06. Bystyrets vedtak samt byrådets innstilling og saksutredning til bystyret (sak 129-06) finnes bakerst i dette dokumentet. Det samme gjør Boligpolitisk handlingsprogram for Bergen 2007-2009, hvor i er inntatt alle bystyrets endringer og tillegg til byrådets forslag til handlingsprogram. Valg av tema/temavalgene i boligmelding er gjort med bakgrunn i hvilke områder som ønskes gjort til gjenstand for politisk vurdering ut fra visjoner, mål og strategier. En sentral intensjon har vært å utvikle handlingsrettet kunnskap for boligbygging og byutvikling generelt med nytteverdi for beslutningstakere i både privat og offentlig sektor. Kompleksiteten i byutviklingen gjør at det er lagt spesiell vekt på flerfaglig tilnærming til problemstillingene. Temaene behandles kapittelvis, noe som gjør det mulig å sette seg inn i spesielle tema/problemstillinger uten å måtte lese hele meldingen. Det er lagt vekt på å presentere empirisk kunnskap på en slik måte at trekk og trender kan oppdateres og etterprøves ved senere revisjon. Byrådsavdeling for byutvikling har hatt ansvar for utarbeidelse av meldingen i nært samarbeid med aktuelle parter innen kommunen samt Hordaland fylkeskommune og Studentsamskipnaden i Bergen. Jeg ønsker å takke alle som har bidratt i arbeidet med boligmeldingen og inviterer til konstruktivt samarbeid om iverksetting av handlingsprogrammet for 2007-2009. BYRÅDSAVDELING FOR BYUTVIKLING Bergen, januar 2007 Lisbeth Iversen Byråd for byutvikling 1

Innholdsfortegnelse: Forord.. 1 Sammendrag 4 Kap. 1 Innledning 6 1.1 Mandat 6 1.2 Meldingens oppbygging 6 Kap. 2 Visjoner, mål og strategier i boligpolitikken 7 2.1 Nasjonale føringer 7 2.2 Kommunale føringer 9 2.2.1 Boligmeldingen 2001 9 2.2.2 Kommuneplanens arealdel (KPA) 2000-2011 10 2.2.3 Tiltredelseserklæringen, byrådets politiske plattform Politisk grunnlag for et samarbeidsbyråd i Bergen, 7 steg fram for Bergen samt budsjett og økonomiplan for 2006-2009.. 10 Kap. 3 Strukturelle forhold og utviklingstrekk. 12 3.1 Generelle trekk.. 12 3.1.1 Befolkningsutvikling i Bergensregionen 12 3.1.2 Flytting og flyttemønster 13 3.1.3 Flyttemotiv og preferanser. 15 3.1.4 Fra suburbanisering til reurbanisering 15 3.1.5 Bergen som motor i regionen. 17 3.2 Boligforsyning... 17 3.2.1 Boligmasse Folke- og boligtellingen i 2001 17 3.2.2 Familiestruktur og husholdningsstørrelse... 18 3.2.3 Bosatte etter antall rom i boligen 19 3.2.4 Eie eller leie av bolig. 19. 3.2.5 Boligbygging... 20 3.3 Prisutvikling 21 3.3.1 Generell prisutvikling.. 21 3.3.2 Boligprisene i Bergen 21 Kap. 4 Areal- og utbyggingspolitikk 23 4.1 Overordnet bystruktur og langsiktige utviklingslinjer.. 23 4.2 Utviklingstrekk og trender. 24 4.3 Boligbehov. 25 4.4 Arealbehov og arealreserver.. 26 4.5 Kommunen som aktør i arealpolitikken. 28 Kap. 5 Boligpolitikk for vanskeligstilte 30 5.1 Vanskeligstilte på boligmarkedet... 30 5.2 Nasjonale og lokale føringer... 30 5.3 Iverksetting av boligpolitikken 31 5.3.1 Boligetaten 31 5.3.2 Bergen Bolig og Byfornyelse KF (BBB KF) 36 5.3.3 Andre boligsøkere. 38 2

Kap. 6 Helhetlig strategi for bostedsløse... 43 6.1 Visjoner, mål og strategier... 44 6.2 Lokalpolitisk plattform. 44 6.3 Eksisterende botilbud og tjenester for bostedsløse i Bergen 45 6.4 Fokusområder og målsettinger. 47 Kap. 7 Boligpolitikk for utdanningssøkende. 50 7.1 Innledning. 50 7.2 Utdanningsbyen Bergen 51 7.2.1 Utviklingstrekk og trender. 51 7.2.2 Flyttemønster og bopreferanser. 51 7.2.3 Boligforsyning 52 7.3 Nasjonale føringer. 53 7.3.1 Mål og strategier. 53 7.3.2 Virkemidler. 54 7.3.3 Roller... 54 7.4 Boligetablering i regi av Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) 55 7.4.1 Visjoner, mål og strategier.. 55 7.5 Vertsbyen Bergen.. 56 7.5.1 Visjoner, mål og strategier.. 56 7.5.2 Virkemidler. 56 7.6 Studentenes innflytelse på det lokale boligmarkedet. 56 Kap. 8 Utfordringer i den kommunale boligpolitikken.. 59 8.1 Innledning... 59 8.2 Byvekst og boligpolitiske utfordringer - et velfungerende boligmarked. 60 8.3 Vanskeligstilte på boligmarkedet 61 8.4 Tilgjengelighet og universell utforming.. 64 3

Sammendrag Alle skal kunne bo godt og trygt er den nasjonale visjonen for bolig- og bygningspolitikk, vedtatt av Stortinget sommeren 2004 i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken. Visjonen skal oppnås ved å tilrettelegge for et velfungerende boligmarked, skaffe boliger til vanskeligstilte og øke antall miljøvennlige og universelt utformede boliger. Den nye nasjonale/statlige boligmeldingen innebærer ikke noen vesentlig endring av norsk boligpolitikk. Det signaliseres imidlertid et klart ønske om en sterkere markedsorientering av den ordinære boligpolitikken og en sterkere spissing av den velferdsorienterte boligpolitikken og virkemidlene rettet inn mot denne. Vedvarende sterk sentralisering og urbanisering har gitt storbyene sterk befolkningsvekst de siste 10-15 årene. Mens byutviklingen i etterkrigstiden har vært kjennetegnet av spredning av funksjoner og utbygging i forsteder og drabantbyer, har endring i byenes utbyggingsstrategier og folks bopreferanser siden begynnelsen av 90-tallet, ført til endring i dette mønsteret. Trenden synes å være snudd fra en suburbanisering til en begynnende reurbanisering, med kraftig prisvekst på sentrumsnære boliger og endring i den sosiale befolkningsstrukturen i byfornyelsesområdene. I 2004 hadde boligmarkedet i Bergen den sterkeste prisveksten, og den høyeste omsetningshastigheten i landet. Selv med økning i boligtilbudet de siste par årene, fortsetter prisene å stige. Det er imidlertid store prisforskjeller mellom bydelene. I tråd med nasjonale føringer er byutvikling innenfor eksisterende bystruktur et av hovedgrepene i kommunens utbyggingspolitikk. Som bærende utbyggingsstrategi siden midt på 90-tallet har fortetting bidratt til moderat arealekspansjon og redusert behovet for å ta i bruk nye felt utenfor byggesonen. Samtidig har en mer urban byggeskikk gitt en mer effektiv arealutnyttelse og en bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur. En mer kompakt by vil også/forventes å redusere transportbehovet ved nedkorting av reiseavstanden mellom ulike områder og funksjoner samt redusere de negative miljøkonsekvensene ved økt biltransport. I tråd med kommunens målsetting øker boligbyggingen i de sentrale bydeler. Det er også en trend at størrelsen på det som bygges går ned i alle bydeler, men det bygges fortsatt større i ytterområdene enn i sentrale bydeler. Når det gjelder pris er trenden motsatt; jo nærmere sentrum jo høyere pris. Ønsket fortetting, samt endring i bopreferanser, har også gitt en mer urban bebyggelse. Mens fortettingsstrategien forventes å gi gode resultater når det gjelder å redusere arealbruken, er strategien ingen garanti for at de boligpolitiske mål om integrering, sosialt mangfold og funksjonsblanding næring - bolig oppnås. Konsekvensen kan fort blir en segmentering av boligmarkedet etter alder og sosioøkonomiske kriterier. Sterkere befolkningsvekst og økt mobilitet samt en mulig underdekning i boligbyggingen de seneste årene, går i retning av at boligbehovet i Bergen for årene som kommer trolig er noe høyere enn gjeldende arealplans anslag på 1 000. Sterkere markedsorientering av areal- og utbyggingspolitikken og nedbygging av de offentlige virkemidlene rette mot byfornyelse og byomforming, reiser spørsmål om behov for nye plangrep, samarbeidsrelasjoner og lokale finansieringsordninger. Antall arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere går ned. På den andre siden bosettes det et økende antall flyktninger og innvandrere. Antall rusmisbrukere er også økende, det samme gjelder gruppene med funksjonshemming og personer med psykiske lidelser. Samtidig har statlige omsorgsreformer medført en vesentlig økning i antall personer med behov for spesiell tilrettelegging og oppfølging for å kunne gjøre seg nytte av et botilbud. Dette gir et stadig økende behov for tilpassede botilbud, både fysiske rammer og oppfølgingstjenester, og i takt med økende boligpriser øker også behovet for gunstige finansieringsordninger. 4

Den kraftige prisveksten på boliger i Bergen de senere år skaper store problem for førstegangsetablererne, grupper med svak økonomi, arbeidsledige, uføretrygdede og enslige etter samlivsbrudd. Utfasing av flere nasjonale program rettet inn mot boligforsyning til prioriterte grupper, og omlegging av statlige støtteordningen fra boligtilskudd til individrettet bostøtte samt svak kommuneøkonomi, synes på noe sikt å føre til redusert utbygging og økte ventelister på kommunale utleieboliger for de aller flest målgrupper. At statlige bostøtteordninger og økonomiske rammebetingelser ikke følger pris og kostnadsutviklingen i de store byene påvirker levekårene til mange vanskeligstilte grupper. Kapittel 6 inneholder i sin helhet forslag til en helhetlig kommunal strategi for bostedsløse. Idégrunnlaget for strategien er at bostedsløse har samme rett på ordinær bolig som andre og om nødvendig bistand til å mestre et boforhold. Strategien bygger på kommunens erfaringer med deltakelse i det nasjonale prosjektet Prosjekt bostedsløse og tar opp i seg forslagene til ny nasjonal strategi for bekjempelse av bostedsløshet På vei til egen bolig. Mens ett av hovedmålene med Prosjekt bostedsløse var å skaffe til veie et tilpasset boligtilbud til bostedsløse med nødvendig oppfølging, er hovedmålet for det nye prosjektet å motvirke at folk blir bostedsløse ved bla. å snu ressursbruken fra midlertidige botilbud til varige botilbud. Tilstrømningen av unge mennesker som tar høyere udanning er en viktig årsak til storbyenes befolkningsvekst de sist 20-30 årene. Bergen har i dag ca. 29 000 studenter, dvs. at hver åttende bergenser er en student. Økt mobilitet blant studenter og omlegging av utdanningsinstitusjonenes finansieringsgrunnlag, er medvirkende årsaker til økt nasjonal og internasjonale konkurranse om studentene. Et velutviklet velferdstilbud, hvor i inngår studentboliger, samt et bredt og kvalitativt godt undervisningstilbud, er viktige konkurransefortrinn for utdanningsbyene. Bergen er den av de store norske utdanningsbyene som har lavest dekningsgrad på studentboliger i offentlig regi; 12,5 %. 5

Kap. 1 Innledning Gjeldende boligmelding for Bergen kommune (Boligetablering. Behov Tiltak Samhandling, 2001), rettet oppmerksomheten på den sosiale del av boligpolitikken. Når det gjaldt areal- og utbyggingspolitikken ble det vist til at denne mer helhetlig ble håndtert i kommuneplanarbeidet, og da spesielt kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner. Nasjonalt skjedde en tilsvarende dreining til økt fokus på bl.a. boligsosiale problemstillinger som resultat av stortingsmeldinger og statlige program på slutten av 90-tallet. St.meld. nr. 23 (2003-2004) Om Boligpolitikken, spisser den nasjonale boligpolitikken ytterligere inn mot vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette har lagt klare føringer på innholdet i denne meldingen. Når en med denne meldingen igjen ønsker å framskaffe et grunnlagsmateriale for utforming av en helhetlig kommunal boligpolitikk, henger det sammen med flere forhold; ut fra en ny folke- og boligtelling, og andre data, kan en beskrive utviklingstrekk av betydning for utforming av den kommunale boligpolitikken. Arbeidet med rullering av kommuneplanens arealdel er også innledet. Økt sentralisering og urbanisering har gitt storbyene sterk befolkningsvekst de senere år, og endringer i folks bopreferanser har ført til økt boligetterspørsel i byenes sentrale deler. Sterkere markedsorientering av areal- og utbyggingspolitikken og endring i de offentlige virkemidlene rettet mot byfornying og byomforming, har reist spørsmål om nye plangrep, samarbeidsrelasjoner og lokale finansieringsordninger. 1.1 Mandat Følgende mandat er lagt til grunn for arbeidet: Med bakgrunn i den nye folke- og boligtellingen og andre tilgjengelige data, beskrive boligsituasjonen og framskaffe et grunnlagsmateriale for utforming av en helhetlig lokal og regional boligpolitikk. Rapporten skal i tillegg gi en oversikt over kommunens visjoner, mål og strategier i boligpolitikken og synliggjøre tiltak og virkemidler som er tilgjengelige. Rapporten skal ha faglig bredde, regionalt perspektiv og tematisk dybde. 1.2 Meldingens oppbygging Hovedgrepene i norsk boligpolitikk har ligget fast siden forrige nasjonale boligmelding i 1989. Likevel har en i femtenårsperioden stegvis økt fokuset mot de vanskeligstilte på boligmarkedet. I St.meld. nr 23 (2003-2004) Om boligpolitikken fra 2004 spisses dette fokuset ytterligere. Hovedtrekkene slik den presenteres i stortingsmeldingen, gjennomgås i kapittel 2. Her er også tatt inn boligpolitiske føringer fra dagens regjering. Kapittel 2 omhandler også kommunens boligpolitiske mål og strategier slik disse er forankret i gjeldende boligmelding og arealplan, tilpasset gjennom de årlige budsjett og økonomiplaner, samt byråds tiltredelseserklæring og politiske plattform. I kapittel 3 beskrives noen sentrale utviklingstrekk og trender med betydning for utforming av den kommunale boligpolitikken; befolkningsutvikling, flyttemønster og bopreferanser, boligforsyningen og prisutviklingen på boligmarket. Kapittel 4 omhandler areal- og utbyggingspolitikken. Da den forrige boligmeldingen ble behandlet, ønsket bystyret å få utarbeidet en boligsosial handlingsplan og en melding om boforhold og behovet for boliger blant utdanningssøkende. I kapittel 5 omtales boligpolitikken for vanskeligstilte på boligmarkedet. Kapittel 6 Helhetlig strategi for bostedsløse er utformet som et forslag til en sektorplan for bostedsløse. De utdanningssøkendes boforhold og boligbehov behandles i kapittel 7. I kapittel 8 ser en nærmere på noen boligpolitiske problemstillinger og utfordringer. 6

Kap. 2 Visjoner, mål og strategier i boligpolitikken 2.1 Nasjonale føringer St.meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken ble behandlet av Stortinget i juni 2004, som vedtok den slik den forelå. Meldingens innhold legger rammene for boligpolitikken i år framover. Boligmeldingen legger ikke opp til noen vesentlig endring av norsk boligpolitikk. Mål, strategier, virkemiddel, tiltak og tjenester samt etablert rollefordeling mellom stat, kommuner og private aktører, blir i store trekk foreslått videreført. Det signaliseres imidlertid et klart ønske om en sterkere markedsorientering av den ordinære boligpolitikken, og en sterkere spissing av den velferdsorienterte boligpolitikken og virkemidlene rettet inn mot denne. Følgende overordnede mål, strategier og tiltak gjelder for den nasjonale boligpolitikken de kommende årene. Den overordnede visjonen er at: Alle skal kunne bo godt og trygt. Visjonen skal oppnås gjennom følgende hovedmål og strategier: Tilrettelegge for et velfungerende boligmarked. Skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet. Øke antall miljøvennlige og universelt utformede boliger. Det er et mål at flest mulig skal eie sin bolig, også vanskeligstilte. Et velfungerende boligmarked Dette er en endring i fra tidligere politikk først og fremst gjennom en sterkere markedsorientering av den ordinære boligbyggingen. Et velfungerende boligmarked skal ideelt sett imøtekomme alles behov for bolig på en økonomisk effektiv, sosialt rettferdig og miljøvennlig måte. Boligmarkedet vil fremskaffe boliger med de ønskede kvaliteter til en lavest mulig kostnad for samfunnet. Det offentliges oppgave er å tilrettelegge for at markedet skal fungere best mulig. (St.meld. nr. 23 (2003-2004 Om boligpolitikken) Dette skal oppnås ved en økonomisk politikk som sikrer stabile, lave renter, som igjen sikrer en stabil utvikling i boligmarkedene, dempet risiko for aktørene og stabil, høy sysselsetting slik at folk kan dekke egne boutgifter. Det offentliges styringsmuligheter ligger elles i overordnet planlegging og styring gjennom lover og regler. Det pågående arbeidet med revisjon av plan- og bygningsloven er ett av hovedgrepene for å sikre et velfungerende boligmarked. Det er i følge den nasjonale boligmeldingen ikke behov for å gjøre store endringer i annet lovverk. Offentlige virkemidler mot dette markedet trekkes inn. Den ordinære boligfinansieringen skal i større grad skje via private banker og finansieringsinstitusjoner. Vanskeligstilte på boligmarkedet Parallelt med markedsorienteringen av det ordinære boligmarkedet, forskyves det offentlige fokus og engasjement seg ytterligere mot vanskeligstilte på boligmarkedet, med dertil spissing av virkemiddelapparatet. Således skal de økonomiske virkemidlene, som Husbankens nye grunnlån, boligtilskudd og bostøtte, rettest inn mot tiltak for å sikre boliger til vanskeligstilte. På sikt ønsker man på statlig hold å bygge ned tilskuddsordningen slik at all offentlig subsidiering innenfor den velferdsorienterte boligpolitikken skulle skje som individrettet bostøtte. 7

Boligmeldingen vektlegger i stor grad eierformen, også for vanskeligstilte. Det å være vanskeligstilt skal ikke være noen permanent tilstand: Når kommunene skal tilrettelegge for en god boligpolitikk for unge og vanskeligstilte, er målet at flest mulig over tid skal være etablert i eierbolig. Det er ikke nødvendigvis slik at en god sosial boligpolitikk tilsier et høyt antall offentlige eide utleieboliger (St meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken) Miljøvennlige og universelt utformede boliger I arbeidet med å nå målet om en bærekraftig utvikling ønsker regjeringen å legge til rette for bygging av flere miljøvennlige og universelt utformede boliger. Ved å øke tilgjengeligheten gjennom universell utforming av boliger og boområder, kan eldre og funksjonshemmede bo lenger i sine hjem framfor å måtte ta i bruk en institusjonsplass. De sentrale virkemidlene for å nå målene er økt informasjons- og kompetanseoppbygging, en ny tilskuddsordning og Husbankens nye grunnlån. Rollefordeling Endring i politiske rammebetingelser har over tid medført en viss forskyvning i rollefordelingen mellom de sentrale aktørene i boligpolitikken. Desentralisering av oppgaver fra stat til kommune og en sterkere vektlegging av boligsosiale oppgaver har gitt kommunene et større ansvar. Videre har deregulering av markedet ført til mindre offentlig kontroll og mer rom for private aktører. Boligmeldingen skisserer følgende rollefordeling i norsk boligpolitikk: - Staten fastsetter boligpolitiske mål og juridiske rammevilkår, tilbyr økonomisk bistand til spesielle formål og bidrar med tiltak for å heve kompetansen. - Kommunene planlegger og tilrettelegger for bygging og utbedring av boliger og boligområder, og har ansvar for at også vanskeligstilte har et boligtilbud. - Private eier, bygger og forvalter boligmassen. Statens hovedoppgave er å fastsette boligpolitiske mål og legge til rette for gjennomføring på lokalt nivå. Styringen oppnås gjennom å fastsette juridiske rammevilkår, tilby økonomisk bistand til spesielle formål og bidra med tiltak for å heve kompetansen. Husbanken er statens sentrale gjennomføringsorgan i boligpolitikken. I tillegg til å forvalte de statlige virkemidlene skal Husbankens rolle som informant, rådgiver og tilrettelegger styrkes. Alle statlige pålegg til kommunene innenfor boligpolitikken må hjemles i lov. De lovpålagte oppgaver som kommunen i dag har innenfor boligpolitikken, er samlet i sosialtjenesteloven og plan- og bygningsloven. Endringer i politiske rammebetingelser og desentralisering av oppgaver har medført at hovedansvaret for den praktiske gjennomføringen av norsk boligpolitikk i dag ligger i kommunene. Derfor spiller kommunenes aktivitetsnivå på dette området en avgjørende rolle. I tråd med nasjonale føringer har utviklingen gått i retning av et større kommunalt fokus på de boligsosiale oppgavene, mens tomteutvikling i større grad er overlatt til private aktører. Statens rolle ligger i prinsippet fast. Mens staten tidligere skulle stimulere til forskning og informasjon, er fokuset nå satt på informasjon og kompetanseheving, og henspeiler på Husbankens nye rolle etter omlegging av virkemiddelbruken. Fylkeskommunen er ikke lenger nevnt i oversikten over rollefordelingen i norsk boligpolitikk. Det er således uklart hvilke rolle fylkeskommunen skal ha. Tidligere formulering om at kommunen skal bidra med tilstrekkelig forsyning av byggeklare tomter er utelatt i den nye meldingen fordi tomteforsyningen synes tilfredsstillende løst i kommunene. 8

Formuleringen om at kommunene planlegger og tilrettelegger for bygging og utbedring av boliger og boligområder, er forankret i hovedmålet om å øke antall miljøvennlige og universelt utformede boliger. Eierstrategien gjenspeiles også i rollefordelingen ved at begrepet eier er tatt inn i de privates oppgaver. Signaler fra den nye regjeringen høsten 2005. Soria-Moria erklæringen peker i retning av at hovedgrepene i norsk boligpolitikk ligger fast. Endringene knytter seg først og fremst til et sterkere offentlig engasjement ved at man ønsker å gjeninnføre en rekke boligpolitiske virkemidler som man mener vil gi kommunene flere stimuli i utforming av egen boligpolitikk. 2.2 Kommunale føringer Bergen kommunes boligpolitikk er i hovedsak forankret i følgende dokumenter: - Boligmeldingen fra 2001 (Boligetablering. Behov Tiltak - Samhandlingsformer) - Kommuneplanens arealdel (KPA) 2000 2011 - Tiltredelseserklæringen og byrådets politiske plattform; Politisk grunnlag for et samarbeidsbyråd i Bergen samt visjonsprogrammet 7 steg fram for Bergen - Kommunens budsjett og økonomiplan I tillegg kommer en rekke sektorplaner. Gjeldende boligmelding og arealplan er fra forrige kommuneplanperiode og står overfor rullering. Mål og strategier i disse planene ligger til grunn for kommunens budsjett og økonomiplaner, og forankret i det gjeldende statlige virkemiddelapparatet. Det sittende byrådets føringer på boligpolitikken finnes først og fremst i byrådets politiske plattform Politisk grunnlag for et samarbeidsbyråd i Bergen og føringer herfra nedfelt i budsjettkommentarene til budsjett og økonomiplan for 2005-2008. 2.2.1 Boligmeldingen 2001 Boligmeldingen som legges fram her er den syvende i rekken. Meldingen bygger på en tradisjon og opplegg som tidligere har fått bred tilslutning under den politiske behandling. En kan derfor si at det med basis i kommunens boligmeldinger har vært bred politisk enighet om hovedgrepene i kommunes boligpolitikk. Boligmeldingen 2001 (Boligetablering. Behov Tiltak - Samhandlingsformer) satte i tråd med nasjonale føringer, fokus på den velferdsorienterte boligpolitikken. Når det gjaldt areal- og utbyggingspolitikken ble det vist til kommuneplanens arealdel. Kommunens boligpolitiske visjon er at: Alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø innenfor en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntekten. I behandling av meldingen vedtok bystyret følgende hovedsatsingsområder innenfor den velferdsorienterte boligpolitikken: Etablering av unge førstegangsetablerende og vanskeligstilte Bomiljø som element av husvertrollen videreføres i BBB 9

Søke å etablere lavterskelboliger og flere botreningstilbud til personer som ikke kan bo på ordinære vilkår Videreføre samarbeidet med SiB for å etablere flere boliger for studenter Jevnere fordeling mellom bydelene av de kommunale utleieboliger i Bergen Kommunens visjon er godt i overensstemmelse med regjeringens. Det samme kan sies om de overordnede mål og satsingsområder for den velferdsorienterte boligpolitikken. De kommunale satsingsområdene er fulgt opp i årlige budsjett og økonomiplaner, og tilpasset nasjonale velferdspolitiske/boligsosiale handlingsplaner, program og virkemiddeler. Satsingen har gitt en betydelig bedring i botilbudet for mange prioriterte grupper. 2.2.2 Kommuneplanens arealdel (KPA) 2000-2011 Gjeldende arealplan, (KPA) 2000-2011, trekker opp følgende mål for byutviklingen: - tilfredsstillende dekning av arealbehovet - rasjonelt fungerende bystruktur med hovedvekt på samordnet areal- og transportplanlegging - god ressursøkonomi med hensyn til energibruk, arealforbruk og investeringer i infrastruktur - god skjerming av verdifulle landbruks- og naturområder - vektlegge estetikk gjennom god byform og landskapsarkitektonisk tilpassing - utvikle allsidige og likeverdige bydeler - utvikle en lokaliseringspolitikk som på en god måte fordeler nytte og ulemper på alle innbyggergrupper og alle bydelene I tråd med nasjonale føringer er byutvikling innenfor eksisterende bystruktur et av hovedgrepene i kommunens utbyggingspolitikk. Som bærende utbyggingsstrategi skal fortetting bidra til oppfyllelse av et av kommunens andre hovedmål om moderat arealekspansjon. Ved lokalisering av boliger, næringsvirksomhet og sosial infrastruktur til knutepunkt og langs kollektivakser skal en redusere behovet for å ta i bruk nye utbyggingsområder i LNF-områder og unngår å generere ny transport gjennom bilbasert utbygging. Det er videre et kommunalt mål å sikre en jevn fordeling av byggeaktiviteten mellom bydelene for best mulig å kunne utnytte kapasiteten i den offentlige infrastrukturen. Mens en tidligere hadde stor oppmerksomhet på fortetting ved innfylling/nybygging, har fokuset de siste årene bl.a. som resultat av sterk vekst i private planer - dreid seg mer mot byomforming ved transformasjon av eldre næringsareal i sentrum og da særlig langs sjøfronten. 2.2.3 Tiltredelseserklæringen, byrådets politiske plattform Politisk grunnlag for et samarbeidsbyråd i Bergen, 7 steg fram for Bergen samt budsjett og økonomiplan for 2006-2009. Byrådets mål og visjoner for en levende og pulserende by trekkes opp i byrådets politiske plattform hvor det bl.a. heter: Arbeidet med å utvikle Bergen sentrum og sikre tilgjengeligheten i sentrum vil fortsatt være en viktig politisk utfordring. Like fullt er det viktig med en aktiv og fremtidsrettet byutviklingspolitikk i bydelene og sentrumsnære områder utenfor Bergen sentrum. Befolkningsveksten i Bergen i årene fremover vil i hovedsak komme utenfor de sentrale delene av byen. Byrådet vil i arbeidet med å legge til rette for denne utbyggingen søke å ta hensyn til både egenart og landskapsstrukturer i den enkelte bydel, og legge til rette for mer konsentrert bebyggelse med nødvendig infrastruktur. Også i framtiden skal ytre bydeler og sentrumsnære områder ta i mot den største delen av befolkningsveksten. Men byrådet legger vekt på at en større del av byutviklingen skal skje innenfor eksisterende byggesone, hvor byomforming i sentrum vies spesiell oppmerksomhet. Sjøfronten skal tas i bruk til 10

boligformål, gjerne i kombinasjon med havne- og næringsformål, og byrådet har en visjon om en ny bydel rundt Store Lungegårdsvann. Gjennomføring av Bergensprogrammet er en forutsetning for å få til en mer konsentrert utbygging gjennom fortetting langs transportkorridorer og i knutepunkt. Hovedsatsingsområdene i den velferdsorienterte boligpolitikken ligger fast. Arbeidet med å etablere flere permanente boliger til bostedsløse skal videreføres. Bruken av midlertidig botilbud skal reduseres, og kvalitetsavtaler og bygningsmessig godkjenning for midlertidige bosteder en forutsetning. Tiltak rettet mot rusmisbrukere skal koordineres slik at en kan få et helhetlig lavterskeltilbud. Videre vil byrådet prioriter boliger til psykisk utviklingshemmede og boliger i psykiatrien i tråd med Psykiatriplanen. For å bedre tilgangen på boliger til unge og utdanningssøkende vil byrådet avhende tomteareal i sentrale områder på gunstige festevilkår til utbyggere som ønsker å bygge studentboliger. For å nå visjonen om en mer miljøvennlig og bærekraftig byutvikling, skal det stimuleres til fremtidstenkning i forholdt til bygningsmasse, infrastruktur, grøntområder og energibruk. Arbeidet med å gjøre byen tilgjengelig for alle skal skje gjennom universell utforming. En egen tilgjengelighetsmelding legges fram i løpet av året. Byrådet vil vektlegge det estetiske i byplanleggingen og ta vare på byens særpregede bygningsarv, samtidig som det ønskes å gi rom for nyskapende arkitektur. Kommunens mangeårige samarbeid med boligkooperasjonen, Studentsamskipnaden, Husbanken og private utbyggere skal videreføres og styrkes. I tillegg skal dialogen ned frivillige organisasjoner styrkes. Med dette formål har byrådet opprettet Bergen Boligforum. Forumet som har bred deltakelse fra utbyggere, organisasjoner og institusjoner med tilknytning til boligetablering, er byrådets samtalepartner i boligpolitiske spørsmål av lokal karakter. Storbymeldingens oppfordring til storbyene om økt regionale samarbeid har prioritet. I tillegg til juridiske virkemidler, er kommunens viktigste virkemidler for iverksetting av egen boligpolitikk, kommunale utleieboliger, kommunal bostøtte, subsidierte tomter til prioriterte grupper og investeringsmidler til lovpålagte oppgaver knyttet til utbygging av offentlig infrastruktur. De senere års nedbygging av statlig engasjement i areal- og utbyggingspolitikken, og utfasing av de statlige bevilgninger til byfornyelse, byfornyelsestilskuddene, har gjort at stadig flere kommuner har tatt i bruk utbyggingsavtaler som verktøy i byomforming. For å unngå uheldig bruk av utbyggingsavtaler, vedtok Stortinget i april 2005 lovregulering av disse. Loven trer i kraft når forskriften til loven, som er sendt på høring, er vedtatt av Stortinget. Bergen kommune har så langt gjort seg lite nytte av slike avtaler. I visjonsprogrammet 7 steg for Bergen (oktober 2005) utdypes følgende visjoner for Bergen: o Mer samarbeid i Bergensregionen o En mer fremtidsrettet kommune o Norges beste by for barn og unge o Beste by for kunnskap og skaperkraft o Bedre byutvikling for fremtiden o Nordens mest spennende kulturby o En bedre omsorgsby for fremtiden Visjonsprogrammet gir viktige føringer for videre arbeid med en boligpolitisk handlingsplan for Bergen kommune. Byrådets mål og visjoner konkretiseres i budsjett og økonomiplan for 2006 2009. 11

Kap. 3 Strukturelle forhold og utviklingstrekk 3.1 Generelle trekk De siste ti årene har det skjedd en betydelig endring i bosettingsmønsteret i Norge. Utviklingen har vært preget av sentralisering på mange områder og nivåer. Den største veksten i både befolkning og arbeidsplasser har kommet i de største byområdene. Byenes betydning for nasjonal verdiskapning, regionenes utvikling og levekårsforholdene til den enkelte har økt i takt med dette. Dette er en del av en generell sentraliserings- og urbaniseringstrend som skjer i store deler av verden. Denne trenden ser ut til å fortsette og byenes betydning for nasjonens verdiskapning vil trolig øke. Samtidig møter storbyene betydelige sosiale utfordringer og må løse oppgaver og problemer som følger av vekst i forbindelse med infrastruktur, boligtilbud, arealbruk, miljø, levekår, m.v. (St.meld. nr. 32 (2002-2003) Storbymeldingen) Det er ingen signaler som tyder på at sentraliseringen i samfunnet vil stoppe opp, snarere tvert imot. Byene vil fortsette å vokse, og de viktigste årsakene er tilgang til arbeid og utdanning. I dette kapitlet beskrives noen av de strukturelle endringer og utviklingstrekk som kan forklare endringene i bosettingsmønsteret og hvilke føringer disse trekk og trender gir på utformingen av kommunens boligpolitikk. 3.1.1 Befolkningsutvikling i Bergensregionen Bergensregionen, som består av Bergen og 13 omegnskommuner, er i stor grad et felles arbeids- og boligmarked. Regionen har hatt uavbrutt befolkningsvekst i nyere tid. Store deler av veksten på 1970 og 1980-tallet kom i nabokommunene, mens det de siste 15 årene også har vært en betydelig vekst i folketallet i Bergen. Figur 3.1 viser befolkningsutviklingen i Bergen fra 1970 og fram til i dag. Størst vekst hadde byen i 1991 med 2 722 personer, og størst nedgang i 1979 med 1 495 presoner. En generell svakhet ved all offentlig befolkningsstatistikk er at et stort antall uregistrerte innbyggere av byen ikke er med i tallmaterialet. Dette gjelder først og fremst et stort antall studenter som ikke har meldt flytting til Bergen, men også et betydelig antall pendlere. Fig. 3.1 Befolkningstilvekst i Bergen 1972-2004 Befolkningstilvekst i Bergen. 1972-2004 3000 2500 2000 1500 Antall innbyggere 1000 500 0-500 1972 1974 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004-1000 -1500-2000 Kilde: SSB/Bergen kommune 12

Siden 1980 har Bergen fått over 29 000 flere innbyggere. Omlandskommunene har samtidig vokst med ca. 26 000. I følge folkeregisteret hadde Bergen 1. januar 2005 239.271 innbyggere. (Med i dette tallet er altså ikke uregistrerte innbygger av byen). Innbyggertallet i Bergensregionen var 349 247. Det er antatt at befolkningen både i Bergen og regionen vil fortsette å vokse. Den sterke og vedvarende veksten i Bergen de senere år gir et forventet folketall på 250 000 i 2010 og ca. 269 000 i 2020. Prognosen for årlig befolkningsvekst er på 1 916 personer. Generelt preges befolkningsutvikingen i Norge av fallende naturlig tilvekst, med fødselstall under såkalt reproduksjonsnivå. Det er lite som tyder på at en varig skal komme tilbake til den situasjon at befolkningen nasjonalt og regionalt øker uten et betydelig innflyttingsoverskudd. 3.1.2 Flytting og flyttemønster Årlig skjer det et betydelig antall flyttinger inn og ut av Bergen. I 2004 flyttet 9 432 personer til og 8 957 personer fra Bergen. Det gav et netto innflyttingsoverskudd dette året på 441 personer, fordelt på 1/3 kvinner og 2/3 menn. Av figur 3.2 under ser vi at det var størst mobilitet blant unge mennesker i alderen 20 34 år, og at kvinner var i flertall blant de som flyttet i 2004. Fig. 3.2. Inn- og utflytting fra Bergen i 2004 fordelt på kjønn 90-94 år Menn Kvinner 80-84 år 70-74 år 60-64 år 50-54 år 40-44 år 30-34 år 20-24 år 10-14 år 0-4 år -2500-2000 -1500 Utflytting -1000-500 0 500 1000 1500 Innflytting 2000 2500 3000 Kilde: SSB/Hordaland fylkeskommune Etter å ha hatt lave - og i noen år enda til negative innflyttingsoverskudd gjennom 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, har Bergen hatt stor netto tilflytting fra siste del av nittitallet og fram til i dag. 13

Fig. 3.3 Netto flytting til Bergen. Aldersprofil. Gjennomsnittstall for 2002-2003 Netto flytting til Bergen. Aldersprofil til flytterne. Gjennomsnittstall for 2002 og 2003 250 200 150 Netto flytting 100 50 0 0 4 8 88 84 80 76 72 68 64 60 56 52 48 44 40 36 32 28 24 20 16 12 92 og over -50-100 Alder Kilde: SSB/Bergen kommune Ser vi på gjennomsnittstall for nettoflytting til Bergen i perioden 2002-2003, viser aldersprofilen i figur 3.3 at innflyttingsoverskuddet i hovedsak gjaldt personer i alderen 16 til 30 år. Forklaringen er først og fremst å finne i Bergen som utdanningsby og i en betydelig innvandring av unge mennesker. Figuren viser også nettoutflytting av småbarnsfamilier personer i trettiårene og deres barn. Av innflyttingsoverskuddet i 2002 på 1093 personer, kom hele 921 fra utlandet (84 %). Tallene for 2003 var hhv. 936 og 617 (66 %) fra utlendet. I 2004 sank innflyttingsoverskuddet til 441 personer, 367 (82%) av disse kom fra utlandet. Innvandring framstår med større årsvariasjoner og gjenspeiler både endringer i flyktning- og innvandringspolitikken, etterspørsel etter vern i Norge og svingninger i arbeidskraftmigrasjon. Det er klart mindre årsvariasjon når det gjelder utvandring, som i større grad følger de økonomiske konjunkturene nasjonalt og internasjonalt. Bergen og omland Flytting mellom Bergen og nabokommunene utgjør om lag 20 % av alle flyttinger over kommunegrensen. Det har vært en nedgang i nettoflyttingen fra Bergen til nabokommunene fra slutten av 1970-tallet fram til i dag. På 1990-tallet var det en gjennomsnittlig årlig utflytting fra Bergen til disse kommunene på 180 personer. En undersøkelse av flyttemotiv i Hordaland i 2002 (Flyttemotivundersøkelsen for Hordaland for 2002), viste at 56 % av alle som flyttet fra kommuner i Hordaland flyttet til Bergen. Og tendensen til å flytte inn til byen innen man er 30 år var mellom 2 og 2,5 ganger så sterk i omlandskommunene enn lengre ute i regionen. Et trekk ved endringen i flyttemønsteret de siste årene er økningen i antall videreflyttere. Videreflyttere er personer som har flyttet til byene tidligere, og så flyttet ut igjen. En undersøkelse gjort av NIBR, viser at fra midten av 1990-tallet til i dag steg andelen som flyttet videre fra 60 % til nærmere 70 % i flere av byene. Og nær halvparten av videreflytterne bosetter seg i storbyens omland. Ca. 25-30 % flytter tilbake til oppvekstkommunen, enten denne er i storbyomlandet eller andre steder. 14

En rekke samfunnsmessige forhold vil kunne påvirke videreflytting og bofasthet. Ett slikt forhold er mulige begrensninger og prisvekst i boligmarkedet. Et annet er klare kapasitetsbegrensninger i barnehage- og skolesektoren. 3.1.3 Flyttemotiv og preferanser Flyttemotivundersøkelsen for Hordaland viste også at hver tredje bosatte i Bergensregionen hadde planer om å flytte, og at flytteplanene avtar med alderen. De fleste ønsket å flytte innen egen kommune, og økt boligstandard var hovedmotivet, og personer under 45 år flytter oftere og ønsket større bolig enn de over 45. Å kunne bo livet ut hadde betydning for de eldste, mens boligpris hadde størst betydning for de yngste. For befolkningen sett under ett var det ingen sammenheng mellom flytteplaner og inntekt. Eldre med høy inntekt flyttet imidlertid betydelig oftere enn de med lavere inntekt, og andelen med flytteplaner var 2-3 ganger høyere blant eldre beboere i enebolig/rekkehus enn for beboere i blokk/bygård. Nesten alle eldre som nettopp hadde flyttet eller planla å flytte, har gjort eller ville gjøre dette innenfor kommunen, en stor andel innen samme bydel. De eldre vektla trygghet, gode naboforhold, lettstelt bolig med livsløpsstandard, sol og utsikt, kort vei til friluftsområde og å bo nær familie og venner. Også bykvaliteter som å bo sentralt i forhold til kulturtilbud, godt kollektivtilbud og kunne gå/sykle til daglige gjøremål ble vektlagt. De som bodde i enebolig vektla betydelig sterkere det å eie sin egen bolig enn de som bodde i leielighet. Disse og andre trender for Hordaland går igjen i nasjonale undersøkelser. 3.1.4 Fra suburbanisering til reurbanisering Byutviklingen i etterkrigstiden har vært kjennetegnet av en spredning av funksjoner og utbygging av forsteder og drabantbyer. Tidlig på 1990-tallet fikk vi en endring i dette mønsteret. Befolkningsveksten i byenes ytterområder og omland har enten avtatt eller stabilisert seg, mens det har skjedd en vekst i de sentrale byområdene. Trenden synes å være snudd fra en suburbanisering til en begynnende reurbanisering, med kraftig prisvekst på sentrumsnære boliger og endring i den sosiale strukturen ved at folk fra middeleklassen flytter inn i tradisjonelle arbeiderklasseområder, hvor deler av boligmassene har gjennomgått en kraftig rehabilitering eller fornyelse. Reurbanisering, byfornyelse og byomforming er trender som registreres både nasjonalt og internasjonalt. Forklaringene på disse trendene har til dels tatt utgangspunkt i endring i næringsstrukturen med avindustrialisering av sentrale byområder og eiendomsbesitteres interesser for å utnytte tomteareal og/eller bygg på en mer profitabel måte. Indikatorer på dette lokalt er bl.a. det store antall ledige kontorlokaler i Bergen. (123 000 kvm, 8,8 % av kontorlokalene i Bergen stod ledig okt. 2004, DnB NOR Næringsmegling), og økt etterspørsel (og pris) etter næringsareal for transformasjon til bolig som gjenspeiles i den sterke økningen i private planer som er til behandling i Bergen kommune. Dels forklares trendene med endring i innbyggernes bopreferanser, hvor nærhet og tilgjengelighet til arbeid, kultur- og servicetilbud og urbane kvaliteter har fått økt betydning. Sammen med økt kjøpekraft har dette skapt et nytt marked som på grunn av høye boligpriser lokalt ofte betegnes som lystmarkedet og hvor hovedtyngden av etterspørrere er 50+generasjonen og enslige, ofte unge mennesker med høy utdannelse. Mange hevder at reurbaniseringen startet på 1970-tallet med de store ungdoms- og studentkullene som søkte rimelige boliger nær lærestedene. De som i dag velger en slik tilpassning er unge førstegangsetablerende, studenter, enslige og folk med høyere utdannelse, særlig kvinner. I forbindelse med arealplanarbeidet er det foretatt analyser av noen nye utbyggingsområder for å se om det som resultat av utbyggingen oppstår endringer i befolkningssammensetningen. Figurene 3.4 og 3.5 15

viser aldersprofiler for Fredriksberg og Lønborg for henholdsvis 1997 og 2002. Noen av de trendene beskrevet over gjenspeiles her. I Fredriksbergområdet er det først og fremst utbyggingen av Verftet som har gitt befolkningsvekst. Fig. 3.4 Fredriksberg. Aldersprofiler 1997 og 2002 Fredriksberg 20 15 Antall 10 5 0 0 6 12 18 24 30 36 42 48 54 60 66 72 78 84 90 96 Alder 1997 2002 Kilde: SSB/Bergen kommune Det er de unge (20-35) som inntar arenaen. Den andre hovedgruppen er 50+ generasjonen som etablerer seg i en moderne sentralt beliggende bolig med livsløpsstandard, og blir der? Med unntak av gruppen førskolebarn som har økt kraftig, er det små endringer i antall barn i skolepliktig alder. Barnefamiliene flytter videre når barna skal begynne på skolen. Den samme utviklingen finner vi igjen for Måseskjæret, Sandviken brygge og utover mot Biskopshavn I motsetning til byfornyingsområdene i sentrum, finner vi på Lønborg en klar økning i antall barn i skolepliktig alder og samsvarende vekst i foreldregruppen 35-45 år. De øvrige aldersgruppene har mindre endringer. Fig. 3.5 Lønborg. Aldersprofiler 1997 og 2002 Lønborg Antall 30 25 20 15 10 5 0 0 5 10 15 20 25 30 35 40 45 50 55 60 65 70 75 80 85 90 95 Alder 1997 2002 Kilde: SSB/Bergen kommune 16

Mens aldersprofilene på Lønborg avtegner et marked, hvor økonomi og behov er styrende elementer for valg av bosted, synes sentrumsområdene å beskrive et marked der lyst/vilje er viktigere lokaliseringskriterier enn økonomi. 3.1.5 Bergen som motor i regionen Arbeid og utdanning er de viktigste årsakene til at folk flytter til storbyregionene. Næringspolitikk og forsknings- og utdanningspolitikk er derfor viktige premissleverandører for byvekst og regional utvikling. Byenes rolle som motor i regionen vies da også betydelig oppmerksomhet i St.meld. nr. 32 (2002-2003) Storbymeldingen: Regjeringen vil stimulere vekstkraftige regioner som fungerer som drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen. Byene er sentre for kunnskap, kapital, kreativitet og innovasjon. Regjeringen har som mål å videreutvikle vekstkraftige regioner i alle deler av landet for å sikre en balansert utvikling. Storbyene spiller en sentral rolle i denne utviklingen. Samtidig ønsker regjeringen at storbykommunene selv må definere sine roller. Regjeringens storbypolitikk skal bygge opp under og styrke storbyenes nasjonale og regionale rolle. Meldingens vurdering og understrekning av storbyenes rolle som motorer for regional utvikling, både når det gjelder verdiskaping og bosetting, er det vesentlig nye i forhold til tidligere storbymeldinger. Det er således ikke lenger bare storbyenes sosiale utfordringer som får oppmerksomhet, selv om disse oppgavene fortsatt står helt sentralt, ikke minst i en boligpolitisk sammenheng. Stabil, høy sysselsetting (arbeidslinjen) er ett av de bærende elementene for oppfyllelse av boligpolitikken. Både næringspolitikken og den økonomiske politikken tillegges derfor stor betydning for at flest mulig skal være forsørget av egen arbeidsinntekt og derigjennom mest mulig selvhjulpne i boligmarkedet. Etter flere år med jevn økning i antall arbeidsledige og yrkeshemmede, har trenden snudd når det gjelder ledigheten, mens tallet på yrkeshemmede fortsetter å vokse. Begge trendene påvirker boligmarkedet. 3.2 Boligforsyning Etterspørselen etter bolig er en funksjon av flere forhold. Noen av de viktigste er endring i befolkningens størrelse, endring i familiestruktur og husholdningenes størrelse samt husholdningenes betalingsevne. Tilbudet er forankret i en analyse av de samme forhold og tilgang på kapital og areal for realisering av boligprosjekter. I boligpolitiske sammenheng er det også viktig å skille mellom etterspørsel etter bolig og behov for bolig. For en nærmere gjennomgang vises til kap. 4. 3.2.1 Boligmasse Folke- og boligtellingen i 2001 I følge folke- og boligtellingen hadde Bergen 105 105 boliger i 2001. Årstad var den bydelen med flest boliger (18 575), Arna hadde færrest med (4 855)(jfr. figur 3.6). I de tre mest sentrumsnære bydelene Bergenhus, Årstad og Laksevåg fantes godt og vel 50 % av boligene i Bergen, men knapt 44 % av befolkningen. 17

Fig. 3.6 Antall boliger i Bergen 2001 Kilde: Fob 2001 Boligmassen i Bergen er variert; 31 % blokk og leiegårder, 32 % eneboliger, 30 % rekkehus/småhus og 7 % forretningsbygg. I regionen for øvrig er eneboliger den dominerende boligtypen, og utgjør ofte over 90 % av boligmassen. Selv i bynære kommuner som Fjell og Askøy er eneboligandelen mellom 80 og 90 %. Fig. 3.7 Boligtyper i prosent. 2001 Kilde: Fob 2001 Det er også store ulikheter i boligtyper mellom bydelene. Arna, Fana og Ytrebygda skiller seg ut med flest eneboliger/våningshus, mens Bergenhus og Årstad har en stor andel leiligheter i blokk/leiegårder. Drabantbyene Fyllingsdalen, Laksevåg og Åsane gjenspeiler bedre byggjennomsnittet. 3.2.2 Familiestruktur og husholdningsstørrelse Folke- og boligtellingen 2001 viser at stadig flere bor alene. I Bergen er 40 % av boligene bebodd av bare en person, mot 34 % i 1990. 27 % av boligene er bebodd med 2 personer og ca. 13 % med 3 personer. At en-personshusholdninger i dag er like vanlig som kjernefamilien, betyr ikke at dette er en varig tilstand. I løpet av livet kommer de fleste til å være innom flere husholdningstyper en eller flere ganger. 18

Bydelsoversikten i figur 3.8 viser at det spesielt i de sentrumsnære bydelene er mange boliger som er bebodd av en person. Således er hele 60 % av boligene i Bergenhus bebodd av en person, Årstad følger tett etter. I begge bydelene bor det mange unge enslige, men også mange eldre enslige. De ytre bydelene har likt mønster som omegnskommunene. Fig. 3.8 Antall bosatte i boliger fordelt på bydeler i Bergen. 2001 Kilde: Fob 2001 3.2.3 Bosatte etter antall rom i boligen Med noen unntak viser Folke- og boligtellingen i 2001 at trangboddhet ikke er et nevneverdig problem i Bergen. Mange har det romslig, og mange av de største boligene blir bebodd av bare to eller tre personer, selv om hovedregelen er at de minste husholdningene bor i de minste boligene. Det er også små forskjeller mellom bydelene. Noe overraskende har de enslige i bydelene Bergenhus og Årstad det mest romslig, og ikke uvanlig med fire rom eller mer. Dette til tross for at det er de andre bydelene som har størst andel store boliger. Slik sett kan det se ut som personer i de ytre bydelene raskere flytter til mindre boliger enn hva tilfelle er i Bergenhus og Årstad Mens vestlige innvandrere har et bomønster som i liten grad skiller seg fra det vi finner hos personer uten innvandrerbakgrunn, bor innvandrere fra ikke-vestlige land trangere. De bor i blokk og flere leier enn eier sine boliger. Mens kun 17 % av personer uten innvandrerbakgrunn bor i boliger med mer enn fire personer, bor hele 31 % av innvandrerbefolkningen med bakgrunn fra ikke-vestlige land i boliger med mer enn fire personer. 3.2.4 Eie eller leie av bolig I Norge er 96 % av bygningsmassen eid og forvaltet av private aktører. 82 % av boligene er eid av privatpersoner og 14 % av boligsamvirket. Dette er helt ulikt de fleste andre landene i Europa der det offentlige eier en langt høyere andel av boligene. Når det gjelder fordeling mellom det å eie eller leie boliger, skiller ikke bergenserne seg vesentlig ut i forhold til innbyggerne i andre storbyer. Nær 74 % av boligene i Bergen er selveiende. De fleste eier gjennom selveie eller sameie, jfr. figur 3.9. 19

Fig. 3.9 Eierforhold til bolig. Relativ fordeling på bydeler. 2001 Kilde: Fob 2001 Boligtellingen for 2001 viser i overkant av 105 000 boliger i Bergen; 45,8 % selveiende/sameie boliger, 27,9 % borettslagsleieligheter og 26,3 % leide boliger. Høyest andel leie finner vi i Bergenhus med 47,1 %, dernest Årstad med 35,4 %. Til sammen har disse to bydelene 57 % av det samlede utleiemarkedet i Bergen. Lavest andel leie hadde Fyllingsdalen med 12,9 %. Gjennomsnitt for Bergen var 26.3 %, og trenden er at leieandelen vokser. Av de knapt 28 000 utleieboligene i Bergen i 2004, disponerte Bergen kommune gjennom Bergen Bolig og Byfornyelse KF (BBB) rundt 5 000 boliger som tildeles prioriterte grupper. Andre store profesjonelle utleiere disponerte et tilsvarende antall utleieboliger, der i blant Studentsamskipnaden i Bergen med vel 3 000 hybelenheter. Heller ikke når det gjelder fordelingen mellom boliger i privat og offentlig eie, skiller Bergen seg ut i forhold til de andre store byene eller landet for øvrig. Hele 95,3 % av boligmassen eies av private, 4,7 % av det offentlige. 3.2.5 Boligbygging Mens gjeldende arealplan (KPA 2000 2011) stipulerer det årlig boligbehovet i Bergen til ca. 1 000 per år, synes den reelle boligbyggingen fra midten av 1990-tallet fram til 2003 å ha vært noe lavere enn dette, jfr. figur 3.10. Sammen med en mulig underdekning, har sterk prisvekst på boliger resultert i økt boligbygging de siste par årene. I 2003 var tallet på fullførte boliger 1017, mens tallet var økt til 1135 i 2004. Den høye byggeaktiviteten vises også igjen i tallene for igangsatte boliger, som for Bergen vedkommende var 1301 boliger i 2004 regionen for øvrig 1172. Og den høye byggeaktiviteten fortsetter inn i 2005. 20