NiN-kartlegging Terrestrisk natursystem-nivå Anders Bryn Naturhistorisk Museum Universitetet i Oslo NiN-seminar 27. mai 2015 Foto: Lars Ø. Hemsing, Beitostølen
Overordna formål Omsette NiN som type- og beskrivelsessystem til et operativt kartleggingssystem som fungerer i praksis Nei, vi er ikke i rute - ja, vi ligger etter: Jobber med bedre tilrettelegging av tabeller Jobber med beskrivelser av kartleggingsenhetene Jobber med å inkludere generelle regler om kartleggingsenhetene og fundamentale «enheter» F. eks: naturmark / semi-naturlig mark / sterkt endret mark
Veileder i 2 utgaver: Hovedgrep i tilretteleggingen En lang for opplæring, dokumentasjon, som referanseverk etc (v. 2.0.2a) En kort for bruk i felt (versjon 2.0.2b) Standardisere og endre kartleggingsprosessen: Oppdaterte flyfoto, overgang til app er på feltbrett, forhåndsavgrensing Kartleggingsregler: Formaliserte regler for å etablere en logikk Generering av kartleggingsenheter tilpasset ulike målestokker: Framdrift, kvalitet, informasjonsmengde, kostnad m.m. Tilrettelegging av informasjon: Beskrivelser av kartleggingsenheter, tilrettelegging av tabeller m.m.
Dagens formål Generelt om terrestrisk kartlegging etter NiN 2 Tilpasset en svært «varierende» gruppe og arealdekkende kartlegging Kartleggingsprosessen og veilederens plass i NiN-systemet Adressere: Formål og kvalitet, metoder og materiale Målestokk og kartleggingsenheter Kartleggingsregler Veilederen; beskrivelser, tabeller m.m. Praktiske eksempler fra kartlegging Videre tilrettelegging for kartlegging
«You map what you value, and you value what you map» «- I denne jobben er det sjelden svart / hvit beslutninger. - Vi veier for og imot og gjør det vi tror er mest riktig, men det er hele tiden under tvil.» «- Varje beskrivning av vegetationen har den bristen, att skarpa gränser mellan vegetationstyper nästan aldrig finns. - Avgränsningarna och benämningarna måste alltså bli godtyckliga. - Genom tradition, förmedlat i litteraturen och vid gemensamt inventeringsarbete, kan dock avgränsningar och benämningar bli mer allmängiltiga. Foto: Anders Bryn, Varanger
Foto: Anders Bryn, Rondane Bakgrunn
Stort behov for stedfestet informasjon Klimaendringer og -konsekvenser Høyt arealpress / arealbruk Arealkonflikter / overgang til bio-økonomi Pågående arealbruksendringer Presise og informative kart over økosystemenes fordeling og tilstand er en forutsetning for kunnskapsbasert forvaltning
Vi trenger stedfestet informasjon Artskart Naturtypekart
Utgangspunkt Naturens variasjon er tilnærmet uendelig Variasjonen er oftest gradvis To typer forenkling ved kartlegging av naturtyper: 1. Typeinndeling av variasjonen i naturen Ny versjon av Natur i Norge (NiN 2.0) Beskrivelsessystem med variabler 2. Tilpasning av kartleggingen til predefinerte målestokkområder I veilederen beskriver vi tilpasning til 5 målestokkområder
Formålet med tilrettelegging Bidra til å fylle det kunnskapsrommet som trengs for å bruke et typesystem til praktisk feltkartlegging Bidra til at naturtyper og tilstand kartlegges på en objektiv, verdinøytral og presis måte etter en ny standard med høye kvalitetskrav Bidra til å etablere sektoruavhengige kartdata som kan benyttes til mange formål (flerbruksdata) Bidra med å gjøre kunnskap tilgjengelig for samfunnet Tilrettelegge for bruk av ett system (unngå en «flora»)
Formålet med kartlegging Kartene skal blant annet gi arealinformasjon som dekker følgende formål, rangert etter økende kostnadsbehov per arealenhet ved kartlegging: dokumentasjon av natur - tilstedeværelse, utbredelse og status for naturtyper forvaltning av arealer - som grunnlag for avgjørelser om utbygging, bruk, skjøtsel m.m. forskning og utredning bakkesannhet for modellering, rødlisteutredninger m.m. overvåking av endringer i naturen - rapporteringer om tilstand og utvikling
Kartleggingsdesign Stort sett kan ulike måter å gjennomføre feltkartlegging av natur (her betegnet kartleggingsdesign) deles i 4 grove klasser som er koblet til hver sine kartleggings-formål og til ulike kvalitetsbehov og ulike ressursbehov: Arealdekkende kartlegging Arealrepresentativ kartlegging Utvalgskartlegging Kartlegging for overvåking
Infrastruktur for kartlegging
For kartlegging gjelder i utgangspunktet Anna Kareninas prinsipp: Fravær av én av faktorene (les tiltak) vil medføre at målet ikke nås. Happy families are all alike; every unhappy family is unhappy in its own way (Tolstoj 1877). Prinsippet er tidligere formulert av Aristoteles i boka Den nikomakiske etikk fra 300-tallet.
Produksjonsprosess Vi liker det kanskje ikke, men arealdekkende kartlegging av det omfanget stortinget legger opp til nå, er en produksjonsprosess Da må vi organisere produksjonen på en effektiv måte: F. eks arealdekkende kartlegging av blokker / ruter Utvalgskartlegging for rask oversikt? Ulike sektorer bidrar med datafangst etter en felles standard Systemstandard, metodestandard, materialstandard osv osv Miljødir, NVE, Forsvarsbygg, Jernbaneverket, Statens Vegvesen osv osv Felles database, felles opplæring, felles verktøyutvikling osv osv Tilgjengelighet, gjennomsiktighet, innflytelse osv viktig for tillit
Noen valg i produksjonsløypa
Kartleggingsprosessen Gjennom hele kartleggingsprosessen må det etableres gode rutiner for kvalitetskontroll
Hva er et naturtypekart?
Kartlegging er å forenkle naturen 1. Typebestemmelse av natur 2. Avgrensing av kartfigurer 3. Tilegning av variabler fra beskrivelsessystemet X 4 X 1 X 1 X 3 X 1 X 1 X 2 X 3
Trade-off Det er en åpenbar trade-off i hva som ligger i typesystemet og hva som ligger i beskrivelsessystemet Få typer = mye info hentes fra beskrivelsessystem Optimal balanse? Mange typer = lite info hentes fra beskrivelsessystem 1. Kalkinnhold 2. Uttørkingsfare 3. Kildevannspåvirkning 4. Tresjikt 5. Stående død ved 6. Liggende død ved Skogsmark Fastmark Åpen mark Hovedtyper Grunntyper
Trade-off Det er en åpenbar trade-off i hva som ligger i typesystemet og hva som ligger i beskrivelsessystemet Få typer = mye info hentes fra beskrivelsessystem Optimal balanse? Mange typer = lite info hentes fra beskrivelsessystem Skogsmark Hovedtyper 1. Tresjikt 2. Stående død ved Kalkfattig skog Kalkrik skog Grunntyper 3. Liggende død ved Tørr skog Frisk skog Kildepåvirket skog
Et naturtypekart representerer et forenklet bilde av virkeligheten over naturtypenes utbredelse og geografiske fordeling i landskapet, gitt et predefinert typesystem og en veileder som beskriver målestokktilpassinga for kartserien
Kvalitet og feilkilder
Noen eksempler på feilkilder NHM rapport 11-2011 Naturbasen - 2011 Kilden - 20013
Utfordringer Test-kartlegginger (bl. a etter NiN 1.0) viser at det er utfordringer med å harmonisere ulike feltinventører: # polygoner mosaikk varierer mye, og noen er veldig store polygoner i skog varierer mer enn i åpne landskap varierte og komplekse landskap resulterer i større forskjeller ulik toleranse for regn og vind gir væravhengige forskjeller gradvise overganger i naturen gir forskjeller tidspress i felt gir større forskjeller manglende opplæring før kartlegging gir forskjeller ulike metoder og materiale gir store forskjeller
Utfordringer som en inventør møter i felt kan variere svært mye mellom ulike prosjekter, avhengig av blant annet: Egenskaper knyttet til kartleggingsområdet; som f. eks naturens kompleksitet, kulturpåvirkning, områdets tilgjengelighet, topografi, værforhold, mottaksforhold for GPS og den fenologiske utviklinga i området Egenskaper knyttet til materialet; som f. eks hvor godt flyfotoene for området er «framkalt» og andre egenskaper ved flyfotoene som type, alder, oppløsning, samt tilgang til informasjon fra tidligere kartlegginger i samme område, andre bakgrunnskart m.m. Egenskaper knyttet til utstyret; som f. eks batterikapasitet på feltbrett og GPS, behov for back-up (stabilitet) og dets toleranse for ulike værforhold (regn, lave temperaturer, sol og saltsprut) m.m. Egenskaper knyttet til inventøren; som f. eks hvor bratt terreng inventøren kan ferdes i, hvordan inventøren forholder seg til privat grunn og gjerder, evne til å arbeide under ulike værforhold, regional og lokal kunnskap om naturen m.m.
Avvikskilder Figureringsavvik Typifiseringsavvik Veileder for kartlegging Kartleggingserfaring og opplæring
Riktig forenkling av variasjonen i landskapet - målestokktilpasset Best mulig gjengivelse av landskapets variasjon - beskrivende Observatør-uavhengige beslutninger konsistens i datasettet Logisk avgrensing av kartleggingsområdet - formålsorientert Høy andel riktig bestemte kartleggingsenheter - pålitelig Minst mulig bruk av mosaikkenheter entydige enheter Arealdekkende for det kartlagte området komplett Godt beskrevet utfyllende metadata Tidsriktig kartlegging - oppdatert Høy romlig presisjon nøyaktig Dokumentert rapport
Samme typesystem: 54 typer Målestokk 1:50.000 Lite mosaikk Minsteareal 10 dekar Målestokk 1:25.000 Mye mosaikk Minsteareal 2 dekar
Nyhetsoppslag i DN 12.01.2015 «Man finner altså i snitt 10 ganger så mye skog som har viktige biologiske kvaliteter over hele landet, enn det som skogbruket selv finner og setter av.»
Kartleggingskultur 1 Alle kartleggingsutfordringer kan ikke beskrives i en instruks Ulike personer vil lage ulike kart (i varierende grad) selv om de bruker samme veileder for kartlegging: uansett hvor detaljert beskrivelsene i veilederen er uansett hvor detaljert (skala) kartleggingssystemet er Kartlegging handler derfor også om kultur, ikke bare om veileder: Harmonisering av typeforståelse og bruk av variabler Harmonisering av karttekniske løsninger Harmonisering av metoder
Eksempel fra Ringsaker S&L To ulike kartleggere som: har harmonisert typeforståelsen ved fagsamlinger og felles ekskursjoner ikke har harmonisert den karttekniske delen A har fulgt veilederen, kan sammenlikne ulike områder B brukt for lang tid i felt, 3 ganger mer digitalisering, m.m. A B
Eksempel fra Hvaler - NiN To ulike kartleggere som: ikke har harmonisert typeforståelsen, ulik oppfatning av typer ikke har harmonisert den karttekniske delen, løser problemer ulikt data ikke gode til overvåking
Kartleggingskultur 2 Noen viktige forhold og prosesser må derfor gå parallelt med veilederen: Kartleggingssystemet (typeinndeling) bør være så stabilt som mulig Systematisk innarbeiding av tidligere erfaringer (utfordringer) Systematisk opplæring av de som skal kartlegge, «nye» som «gamle» Kjerne av stabil kartleggingsstab, slik at kompetansen holdes i «kultur» Fagsamlinger for de som kartlegger etter NiN, inkludert feltarbeid Standardisering av så mye som mulig av kartleggingsprosessen Standardiser rapportering av «nye typer» og utfordringer
Organisering av veilederen
Organisering Del A Generelt om kartlegging av naturvariasjon basert på NiN Del B Regler for hvordan NiN-naturtyper skal kartlegges Del C Korte beskrivelser av typer, enheter og variabler Del D Vedlegg til praktisk nytte Del E Kilder
Metoder og materiale Foto: Anders Bryn, Gravfjellet
Feltarbeidet sentralt - flaskehalsen Feltarbeidet etablerer grunnlaget for det arbeidet som skal gjøres resten av året, f. eks digitalisering, utarbeidelse av rapporter, og analyser basert på naturtypekart, samt formidling Feltsesongen i Norge er kort, spesielt i fjellet og i Nord-Norge Feltarbeid er arbeidsintensivt og krever samkjøring mellom inventører Feltarbeidet er ofte den mest kostnadsdrivende delen av kartleggingsprosessen Feltarbeid stiller store krav til kompetanse og erfaring, i hvert fall når det er omfattende type- og beskrivelsessystemer som skal benyttes til arealdekkende kartlegging Feltarbeid kan være fysiske og psykisk krevende
Metoder og digitalisering Digitalisering i etterkant: Kart på papir / Kart på papir og GPS Flyfoto på papir og GPS Flyfoto i 3D på papir og GPS Digitalisering i felt: Flyfoto på felt-pc m GPS Flyfoto på felt-pc m GPS og kravspesifisert registreringsprogram Flyfoto i 3D på felt-pc m GPS Flyfoto i 3D på felt-pc m GPS og kravspesifisert registreringsprogram Prediktiv modellering, RM og flyfototolkning Dette er ikke kartlegging, men kartframstilling av modeller / tolkninger
Kartlegging med flyfoto i 3D øker kvaliteten på grensesetting og identifisering av naturtyper sammenliknet med flyfoto i 2D. Særlig ved kartlegging i målestokken 1:20.000, hvor framdriftskravet er høyt, bør det fortrinnsvis benyttes 3D utstyr.
Utfordring knyttet til 3d: Materiale Kvalitetsparameter Utfallsrom Preferert Oppløsning 10, 20 og 50 cm 10 cm (12,5) eller 20 cm. For feltarbeid er tilgjengelige satellittfoto ikke anvendelige. Fargekvalitet og lysnivå Fargekontrast, fargestrekking, fargemetning, lysnivå m.m. avgjør utfallsrom Alt fra ubrukelig til perfekt avhengig av «fremkalling». Varierer mellom flyfoto-serier, men også innen samme serie. Opptakstidspunkt Flyfototype Årstall Mai til september Svart / Hvitt, farge, CIR*, rektifiserte flyfoto, satellittbilder Nye digitale opptak eller eldre rektifiserte analoge flyfoto Juli og august i fjellet eller Nord-Norge, men juni og september kan gå i lavlandet i sør CIR-flyfoto er best**, men fargefoto enklere ved liten erfaring med flybilder Nyeste utgave bør alltid velges, men bare dersom de andre kvalitetsparametere er tilfredsstilt Skjermkvalitet / utskriftskvalitet Spesielt viktig å ha skjermer som øker skjermstyrken ved mer lys, slik felt-pc er har. Finnes dette?
Mosaikk Foto: Anders Bryn, Troms
Nå skal vi dele mosaikk i 2 typer Mosaikk-kartfigur (ekte mosaikk): Dersom 2 eller flere naturtyper forekommer i en mosaikk-preget småstruktur (se fig. A35a og A35b) som ikke kan avgrenses romlig på grunn av kravet til minsteareal så skal det utfigureres en (ekte) mosaikk-polygon. Hver enkeltforekomst av en naturtype som inngår i en slik mosaikk, betegnes mosaikk-element. Sammensatt kartfigur: Dersom det innenfor en polygon finnes arealer av naturtyper som ikke forekommer i mosaikk-preget struktur (det vil si ikke tilfredsstiller kravene til mosaikkelementer), men hvor enhetene er mindre enn minstearealet så skal det utfigureres en sammensatt polygon og naturtypene som inngår som polygonelementer.
Grunnen til at denne bruken av mosaikk ikke videreføres for NiN (2.0), er at måten mosaikk-figurer ble brukt i NiN (1.0): blander sammen naturtypenes andel i en kartfigur (som er en beskrivende egenskap) og naturtypenes strukturelle fordeling i naturen, som er en økologisk egenskap (skiller ikke mellom form og funksjon) gir en kvalitativt dårlig (lite presis) naturbeskrivelse fordi vi ikke vet hvor innenfor mosaikkfiguren de ulike naturtypene finnes inviterer til massiv utfigurering av kjempestore mosaikk-polygoner som resulterer i upresise kart bryter med prinsippet om målestokktilpasset kartlegging av naturtyper. Det vil si at i stedet for å erkjenne at kartlegging innebærer en forenkling, så prøver man likevel å få med detaljer som ikke er tilpasset målestokken. bryter med lange tradisjoner innen mange typer tematisk felt-kartlegging og vegetasjonskartlegging. kan gi opphav til mange kartfigurer som inneholder forskjellige kartleggingsenheter som er økologisk svært ulike
Hvordan unngå unødvendig mosaikk? I f. eks kystlynghei, lyngskog og mange andre kartleggingsenheter, er det naturlig med en del innslag av blottlagt berg i dagen Ettersom det ikke er nødvendig å fortelle om små innslag av slikt berg i disse typene, og liknende tilfeller i andre typer, er det satt en nedre grense for bruk av mosaikker og sammensatte polygoner Over 20% av arealet i en kartfigur skal utgjøres av det sekundære elementet før man benytter mosaikk eller sammensatt kartfigur
Kartleggingsenheter og målestokk Foto: Anders Bryn, Gravfjellet
Hvorfor tilpasse systemet? Ulike formål med kartlegging ulike krav til: Informasjonsmengde Kvalitet Finansiering setter begrensinger: Framdrift Kostnader Store arealer Type- og beskrivelsessystem ikke lagd for kartlegging
Prinsipper for sammenslåing Kartleggingsenheter som normalt opptrer på små arealer (varierer på en liten romlig skala) blir tidlig slått sammen med andre kartleggingsenheter, mens de som normalt opptrer på store arealer (varierer på en stor romlig skala) blir seint eller aldri slått sammen med andre kartleggingsenheter: Dette gjør at behovet for å bruke mosaikk-kartfigurer eller sammensatte kartfigurer mellom nærstående kartleggingsenheter, som ofte opptrer i samme terreng, blir mindre når en går fra 1:500 og oppover i målestokkområdene til 1:20.000 Økologisk sett nærstående kartleggingsenheter slåes sammen først, deretter de som er litt mer ulike, mens økologisk svært ulike kartleggingsenheter ikke blir slått sammen til nye kartleggingsenheter i det hele tatt: Dette gjør at økologisk sett nærstående kartleggingsenheter samlet utgjør én kartfigur, og ikke inngår i en mosaikk- eller sammensatt kartfigur bestående av økologisk sett helt ulike kartleggingsenheter
Tabell A5: Generelle og spesielle prinsipper for sammenslåing av kartleggingsenheter. Forkortelser: KSRV = karakteristisk romlig skala for variasjon, LKM = lokal kompleks miljøvariabel Generelle prinsipper: 1 Sammenslåing av grunntyper skal skje på grunnlag av forventete sammenhenger mellom frekvensfordelingen av karakteristisk romlig skala for variasjon (KRSV) langs hver enkelt LKM, det vil si lineær median utstrekning av en arealenhet som har en utstrekning på ett trinn eller en klasse (se NiN Artikkel 1) 2 Det utarbeides generelle regler, slik at når KRSV er gitt, er også sammenslåingsmønsteret for grunntyper og kartleggingsenheter basert på denne variabelen gitt 3 KRSV kan, når det er grunnlag for det, settes særskilt for hver hovedtype. Dette skyldes at KRSV kan variere mellom ulike hovedtyper 4 Standard KRSV-tall finnes i NiN artikkel 3, tab. B1-1. Det er disse KRSV-tallene som skal benyttes når det ikke er sterke grunner for å angi avvikende, hovedtypespesifikke KRSV-tall 5 Første sammenslåingsrunde finner sted når KRSV minstearealet for kartlegging i den aktuelle målestokken, som er: 1:500 (0), 1:2.500 (2), 1:5.000 (3), 1:10.000 (4) og 1:20.000 (5). Merk at KRSV er angitt i 2-logaritmeenheter avrundet nedover, det vil si at 0 svarer til 1 2 m, 2 svarer til 4 8 m, 3 til 8 16 m, 4 til 16 32 m og 5 til 32 64 m 6 Bare grunntyper innen samme hovedtype kan slåes sammen, ettersom de varierer langs de samme LKM er. Det finnes derfor ingen kartleggingsenheter som aggregerer hovedtyper, men i noen tilfeller er alle grunntyper innen en hovedtype aggregert til én kartleggingsenhet (ved lav KRSV for alle LKM er som definerer grunntypene)
Spesielle prinsipper: 1 For LKM med mer enn to trinn, skjer aggregeringen i flere omganger 2 For LKM med artsuttynning som ender i ekstremverditrinn for disruptiv forstyrrelse eller miljøstress (også suksesjonsgradienter), og der disse ekstrem-flekkene dekker så små arealer at de etter reglene skal slås sammen med andre polygoner, skal polygoner av ekstremtrinnet (uten stabil artssammensetning) der den aktuelle LKM overstyrer alle andre LKM, likevel tillates slått sammen med polygoner for andre trinn. Denne regelen innebærer at polygonene i ulike målestokker ikke vil være hierarkisk nøstete. Det vil si at en polygon for et disruptivt ekstremtrinn som er kartleggingsenhet f. eks i 1:5.000 kan bli fordelt på to ulike polygoner i 1:10.000. Dette er vurdert som et mindre problem enn alternativet, at småpolygoner for natur uten arter vil medføre at større polygoner for arealmessig viktige grunntyper vil måtte aggregeres allerede på fine målestokker 3 For LKM med et like antall trinn, skal trinnene slås sammen parvis 4 For LKM med et ulike antall trinn, skal normaltrinnet holdes usammenslått. Å beholde normaltrinnet usammenslått har prioritet over å beholde ekstremtrinnet usammenslått. Dersom LKM har et ekstremtrinn og intet normaltrinn skal ekstremtrinnet beholdes usammenslått 5 For LKM med variasjon som er beskrevet uten normal- og ekstremtrinn, er det ofte likevel mulig å tenke seg at den realiserte delen av LKM'en er et utsnitt av en lengre LKM. Da skal (ved 3 trinn) trinnet nærmest normaltrinnet beholdes udelt 6 Klasser slås sammen etter samme prinsipp som trinn, slik at normaltrinn (dersom slikt finnes) ikke slås sammen med andre klasser før i en runde nummer 2. Det er åpning for at KRSV varierer mellom klasser innenfor en og samme LKMf 7 Andre sammenslåing finner sted i målestokk KRSV+2; tredje sammenslåing på KRSV+3. I hver av disse sammenslåingsrundene opprettholdes normaltrinnet dersom slikt finnes, ellers ekstremtrinnet 8 Alt skal slåes sammen på KRSV+4 9 Når KRSV = 0, kommer andre sammenslåingsrunde (KRSV+2) ved målestokk 1:2.500
Tabell m kartleggingsenheter
Navn på enheter og typer Vi har lagd et konsistent sett av regler for navnsetting for hele systemet Diger takk til Anders K. Wollan! Hovedprinsipper for begrepsbruk og navnsetting: utvetydig beskrivende så kort og enkelt som mulig (fortrinnsvis bestående av ett ord) mye brukt (innarbeidete begreper foretrekkes framfor ny-ord) verdinøytralitet konsistens på tvers av sammenliknbare kategorier
Variabler fra beskrivelsessystemet Foto: Anders Bryn, Solhomfjell
Oppdragsgiver må velge hvilke variabler fra beskrivelsessystemet som skal inkluderes i kartleggingsprosjektet de ønsker å sette ut på anbud. Det er bare enkelte av variablene fra beskrivelsessystemet som skal benyttes i standard kartlegging etter denne veilederen for NiNkartlegging (se tab. A6). De andre variablene kan benyttes selv om de ikke inngår i standarden, men vil forsinke framdriften i felt. Det er særlig viktig for oppdragsgiver å avgjøre hvilke variabler fra beskrivelsessystemet som skal kunne gi opphav til egne polygoner, utover det som er gitt av typesystemet.
Eksempel del A - 5
For de variablene som kan gi opphav til egne kartfigurer, så er det måleskalaen A3 som skal ligge til grunn som terskelverdi for avgrensing av polygoner. Variabelen eller ulkm en skal derfor bare figureres ut som en egen polygon dersom: arealet dominert av to (eller flere) ulike variabelverdier begge (alle) er større enn minstearealet for utfigurering av en polygon (det vil si 250 m 2 i målestokken 1:5.000) arealet dominert av to (eller flere) ulike variabelverdier begge (alle) dekker mer enn 25 % (etter måleskala A3, det vil si trinn 1 eller høyere) dersom variabelen ikke tilfredsstiller kravene til å resultere i en egen polygon, gjennom at kravene over ikke er tilfredsstilt, så skal den registreres på lik måte som de variablene som ikke kan gi opphav til egne polygoner, det vil si etter gjeldende måleskala for variabelen
Kode Variabelkategori Beskrivelse Eksempler på formål 0 Lokale komplekse miljøvariabler Gruppe av enkeltmiljøvariabler som samvarierer, og som kan forklare variasjonen i artssammensetning innen en hovedtype. Brukes først og fremst til inndeling i grunntyper, men LKM er som gir opphav til observerbar, men ikke betydelig variasjon i artssammensetning (underordnete LKM er / ulkm) inngår som variabler i beskrivelsessystemet Beskrive miljørelatert variasjon i større detalj enn kartleggingsenhetene og grunntypeinndelingen gir mulighet for, f.eks. for å skille mellom beite- og slåttemark, eller angi at skogsmarka er fuktig 1 Artssammensetnings-variabler 2 Geologisk sammensetning De artene som lever sammen innenfor et gitt område; beskrives ved å angi hvilke arter som forekommer og eventuelt også deres mengde Parallellen til artssammensetning; omfatter bergarter, mineraler, jordarter, jordsmonn og eventuelle fossiler som finnes innenfor et gitt område Beskrive tresjiktsdekning i skogsmark, om det er barskog eller edellauvskog, eller angi relativ mengde av lav og moser på nakent berg Knytte mineral- eller fossilforekomster til kartlagte naturtypepolygoner 3 Landform Mer eller mindre distinkt terrengform som kan gis en felles karakteristikk på grunnlag av egenskaper som ofte er forårsaket av én enkelt eller en kombinasjon av distinkte landformdannende prosesser Knytte naturtypepolygoner til tydelige landformer som f. eks ravinedaler eller bekkekløfter
4 Naturgitte objekter Fysisk observerbare, romlig avgrensete elementer som helt eller for det meste består av umodifiserte livsmedier og som ikke inngår i et natursystems vanlige bunn- eller marksystem Beskrive dødvedinnhold, forekomst av store eller gamle trær, rotvelter, etc. i skogsmark 5 Menneskeskapte objekter 6 Regional naturvariasjon 7 Tilstandsvariasjon 8 Terrengformvariasjon 9 Romlig strukturvariasjon Fysisk observerbare gjenstander som ofte (men ikke alltid) består av sterkt modifiserte eller syntetiske livsmedier og som er resultatet av menneskers virksomhet Variasjon i makroklimatiske og/eller andre miljøforhold som gir opphav til mønstre på grov romlig skala (karakteristisk skala for variasjon typisk > 1 km) Variasjon i miljøforhold som gir opphav til mønstre som er observerbare i et relativt kort tidsrom [typisk mindre enn 100 ( 200) år] og som ikke endrer det aktuelle systemets grunnleggende egenskaper, og den variasjonen i artssammensetning den gir opphav til Variasjon i terrengets overflateformer som kan beskrives ved kontinuerlige variabler som for eksempel relativt relieff og terrengujevnhet Variabler som beskriver observerbare arealegenskaper (størrelse, omkrets etc.), vertikal samfunnsstruktur (sjiktning, tresjiktsdekning) Beskrive forekomst av kulturminner; beskrive egenskaper som f. eks bygningstyper og arealbruk Angi regional eller bioklimatisk tilhørlighet ved plassering til bioklimatisk seksjon og bioklimatisk sone Angi gjengroingstrinn for seminaturlig mark som ikke lenger er i bruk, beitetrykk og beitedyreslag på beitemark, suksesjonsstadier (hogstklasser) i normalskog Gi en detaljert beskrivelse av terrengform Åpne for å kunne beskrive sjiktning i skog, etc.
Kartleggingsregler Foto: Anders Bryn, Eidsvoll
Formål med regler for kartlegging Utfordring ved kartlegging av naturtyper: Særdeles variert natur Mange valg og mange ulike utfordringer ikke mulig å beskrive alle potensielle valg Mange ulike kartleggere Løsning som er valgt for NiN-kartlegging: Etablere et system for logikk ved vanskelige valg Kjøreregler for kartlegging (paragrafer etter lex-prinsippene) Sørger for at flere tar de samme valgene ved like utfordringer Bedre enn 1000 sider beskrivelser av mulige løsninger
Tradisjonelle prinsipper Lex superior ved motstrid mellom kartleggingsregler, går regler av høyere rang foran regler av lavere rang Lex specialis - ved motstrid mellom kartleggingsregler av samme rang, går spesielle regler foran mer generelle regler Lex posterior ved motstrid mellom kartleggingsregler av samme rang, går yngre regler foran eldre regler Lex apriori ved motstrid mellom kartleggingsregler av samme rang, går regler som er plassert tidligere i regelteksten foran regler som er plassert lenger ned i regelteksten
Organisering av regler i veilederen 1 Tema (Jf. kap. Ax) Nivå 1: Overordnede regler (tallnummerert) Nivå 2: Hovedregler (bokstavnummerert) Nivå 3: Presiserende regler (tallnummerert) Henvisninger til ulike kapitler forklaringer på hvorfor reglene benyttes og hvorfor de er «parametrisert» som de er Tabeller brukes for å korte ned teksten Reglene bør ansees som veiledende, og mange mangler! Svært mottakelig for innspill (ut-inn / nye regler osv)
Organisering av regler i veilederen 2 Bruk av mosaikkfigurer og sammensatte kartfigurer (Jf. kap. A13) 35: Mosaikkfigurer skal kun utfigureres når kartleggingsenheter opptrer i en mosaikkpreget småstruktur: 35A: Repeterende finskala-veksling mellom kartleggingsenheter (Jf. fig. A33a, A33b og A33c i kap. A13) skal kartlegges som mosaikkfigurer: 35A1: Med repeterende finskala-veksling mener vi f. eks veksling mellom høljer og tuer i myr
Jeg tror vi sier at det holder med regler nå
Beskrivelser av kartleggingsenheter og variabler
Foto: Anders Bryn, Pasvik Artsbegrep i beskrivelsene
Foto: Anders Bryn, Kåfjord Sterk relativ skilleart for sterkt kalkrik mark?
«synøkologi», det vil si inkluderingskriterier trinn-nivåene langs økoklinene som splitter hovedtypen avgrensingskriterier mot nærstående grunntyper innen samme hovedtype mellom ulike hovedtyper karttekniske spesifikasjoner spesielle utfordringer, avvik fra standard minsteareal el. lign, spesialregler for kartlegging, m.m. flyfototolkning, terreng / topografi, forekomst, m.m. geografisk utbredelse fysiognomi og regional variasjon arter / artslister relasjoner til enheter fra andre typifiseringssystemer annen relevant informasjon: rødlistekategori m.m. obligatoriske kilder til variasjon, relevante kilder til variasjon
Andre ting i del D D1 Sikkerhet i felt D2 Skader og plager - forebyggende tiltak D3 Kartframstilling og kartografiske regler D4 Standard metadata D5 Skjema for registrering av arter D6 Skjema for dokumentasjon av arts- og miljøvariasjon innenfor en naturtype D8 Skjema for dokumentasjon av karttekniske utfordringer m.m.
Foto: Anders Bryn, Drammen Frivillige bidrag?
Samfunnsengasjement viktig for sektoren Men, det er fullt mulig å omsette et «objektivt» system for inndeling av natur på til et «subjektivt» og kvalitativt dårlig kart.
Naturtypekart / Naturtypeobservasjoner 1 M.t.p. på tillit i samfunnet bør naturtypedata være generert mest mulig uavhengig (og etter en standard), ikke av interessegrupper: Mulig løsning er to komplett adskilte databaser? Høy kunnskapsterskel for identifisering av en del kartleggingsenheter (og arter): Mulig løsning er å sertifisere kartleggere? Sertifisering av firmaer / organisasjoner (f. eks SABIMA)?
Naturtypekart / Naturtypeobservasjoner 2 Høy brukerterskel m.t.p. metoder, materiale, datastruktur, harmonisering (utfigurering og variabelbruk) Mulig løsning å «tillate» punktregistreringer? Crowd-sourcing av punktforekomster vil kunne få omfang uansett dersom de som registrerer arter samtidig registrerer naturtypene etter NiN Mye vil avhenge av kursvirksomhet, tilrettelegging av materiale (lærebok) og så videre
Tilbake til start Foto: Anders Bryn, Island
Overordna formål Omsette NiN som type- og beskrivelsessystem til et operativt kartleggingssystem som fungerer i praksis Nei, vi er ikke i rute - ja, vi ligger etter: Jobber med bedre tilrettelegging av tabeller Jobber med beskrivelser av kartleggingsenhetene Jobber med å inkludere generelle regler om kartleggingsenhetene og fundamentale «enheter» F. eks: naturmark / semi-naturlig mark / sterkt endret mark
Takk for meg Takk til Rune Halvorsen, Anders K. Wollan, Arild Lindgaard, Åshild Viken, Heidrun A. Ullerud, Lars Erikstad og Trine Bekkby Foto: Anders Bryn, Gamvik