Del av Dette er en elektronisk versjon av læreboka til bruk på skoler som har undertegnet en avtale med Aschehoug forlag for skoleåret 2011/2012. Filene må behandles i henhold til åndsverksloven, og må ikke kopieres og/eller distribueres til personer som ikke er omfattet av avtalen. Alle filer skal være slettet innen 1. juli 2012 dersom ikke annen avtale er gjort med Aschehoug.
Del 3 handler om at samfunnet er i stadig endring, og vi viser hvordan endringer påvirker yrkesutøvingen i oppvekst-, helseog sosialsektoren. Blant annet har mange yrker fått nytt innhold, og vi har også fått mange nye yrkesgrupper. I løpet av de siste 40 årene har mange mennesker fra andre deler av verden flyttet til landet, og Norge er i dag et flerkulturelt samfunn. Disse endringene påvirker yrkesutøvingen, og i kapittel 10 ser vi på noen utfordringer og muligheter dette fører med seg. I eksemplet nedenfor kan du lese om Rahila og noen av de utfordringene hun møter i sin første jobb. Noen utfordringer kommer av at hun selv har flyttet til Norge fra et annet land, mens andre utfordringer får hun på grunn av endringer som hele tiden skjer i samfunnet. Vi ser også at Rahila er flink til å se mulighetene som ligger der. Tenk over hvordan det ville være å leve i en annen tid eller i en annen kultur. Hva ville du savnet av det du i dag synes er en selvfølge? Hvordan møter du endringer i livet ditt? Synes du endringer er spennende, eller vil du helst at alt skal være som det har vært? Hva kan du lære av dette?
Kapittel 9 Når du har arbeidet med dette kapitlet, skal du kunne: hvordan i oppvekst-, helseog sosialsektoren Se en sak fra flere sider. Forandring er som får betydning for oss, for eksempel i måten vi lever på, hva slags jobb vi har, og hvor vi bor. Slike forandringer ser vi tydeligst om vi tar et historisk tilbakeblikk og sammenligner med samfunnet slik det er i dag. Dette handler om hvilke konsekvenser samfunnsendringer har for blant annet hvilke nye oppgaver som skal dekkes. Gjennom eksemplene nedenfor får du et innblikk i endringene innenfor oppvekst-, helse- og sosialsektoren fra 1850 til i dag.
Kap. I dette kapitlet skal vi drøfte hvordan endringer i samfunnet har påvirket yrkesutøvingen i oppvekst-, helse- og sosialsektoren. I historiene ovenfor ser du eksempler på hvordan oppvekst-, helse- og sosialsektoren har endret seg gjennom ca. 150 år. Disse endringene har påvirket både selve innholdet i yrkesutøvingen og gitt oss nye yrker. Etter hvert som velferdsstaten vokste fram, har det offentlige tatt over mange av oppgavene som familien og nærmiljøet tok seg av tidligere. Vi skal i dette kapitlet se nærmere på hvordan utviklingen har vært. Tenk tilbake på da du var sju år. Er det noe som har endret seg? Snakk med en eller flere eldre personer og finn ut hva de mener har endret seg mest fra da de var sju år.
Vi skal se nærmere på hvordan oppvekst-, helse- og sosialsektor en har utviklet seg fram til i dag. Det gjør vi med en forenklet fram - stilling som gir deg et innblikk i endringene og hvordan de har påvirket yrkesutøvingen i denne perioden. Vi stopper opp omkring år 1850, 1900, 1950 og avslutter med en kort beskrivelse av hvordan det er i dag. Omgangsskoler var vanlig på bygda helt fram til midten av 1800-tallet. Da var det læreren som reiste rundt på gårdene og hadde undervisning. Det sier seg selv at undervisningen ble relativt begrenset, men store deler av befolkningen lærte i alle fall å lese og skrive. Noe helse- og sosialsektor fantes ikke, og de vanskeligstilte ble sendt på legd. Det vil si at bøndene rundt om i landet hadde plikt til å gi mat og husrom til de fattige for et visst tidsrom. Slik ble de sendt fra gård til gård. Dette systemet fungerte gjennom hele 1800-tallet på bygda, mens i byene ble det opprettet fattighus for dem som var såkalt «rettmessig fattige», det vil si foreldreløse, gamle og mennesker med funksjonshemning. Da Rikshospitalet ble bygd i 1826 var det Norges første sykehus. Noen år tidligere var det også satt i gang medisinundervisning ved universitetet i Kristiania. I dette århundret var smittsomme infeksjonssykdommer som tuberkulose, tyfus og kolera den største trusselen for folk. For å forebygge mot disse sykdommene ble det i 1860 innført en sunnhetslov.
Det var skoleplikt i sju år for alle barn i 1900. Noen barn arbeidet i tillegg. På denne tiden fikk også jenter muligheter til videregående skolegang, noe som tidligere bare var forbeholdt gutter. De sosiale støtteordningene var det i stor grad kirken og frivillige humanitære organisasjoner som sto for. Sosiale ordninger var rettet mot mødrene som kunne oppsøke prevensjons- og mødrehygienisk kontor. Ellers var det fattigvesen, kommunale barnehjem og aldershjem. Først på begynnelsen av 1900-tallet, da industrialiseringen for alvor hadde begynt, kom det forsikringsordninger for ulykker og sykdom og arbeidsløshetskasser. Rundt 1900 ble det bygd omtrent 50 sykehus i Norge. Sykehusene tok seg av dem med smittsomme sykdommer og utførte en del operasjoner. Tuberkulose var skremmende fordi så mange unge voksne døde av det. Det ble vanlig å holde dem som hadde tuberkulose, atskilt fra andre for å hindre smittespredning. Det ble derfor på denne tiden bygd institusjoner for mennesker med tuberkulose. En slik institusjon ble kalt sanatorium. Det var opprettet såkalte sunnhetskommisjoner over hele land et. De hadde som oppgave å følge med på og bedre hygienen. Det fantes verken antibiotika eller vaksiner, bortsett fra difteriserum, som reduserte dødeligheten ved difteri. Forventet levealder var 55 år for kvinner og 54 år for menn. Lærere fikk mer ordnede forhold etter at folkeskolen ble for alle. I helsesektoren arbeidet blant annet sykepleiere og leger. Forholdene var etter dagens standard enkle, men oppgavene ble utført. Noe sosialvesen var det egentlig ikke, men familien og kirken hjalp dem som var i nød. Det ble også opprettet kommunale barnehjem og aldershjem. Kap. Alle barn gikk sju år på skole, seks dager i uka. Mange tok videregående utdanning, og flere tok også høyere utdanning. I 1969 ble det innført niårig skole for alle i Norge. Utearbeidende kvinner fikk 12 ukers svangerskapspermisjon. Sosiale stønader på denne tiden var barnetrygd, alderstrygd og arbeidsledighetstrygd. Noe senere kom loven om sosial omsorg (1964) og loven om folketrygd (1967). Folketrygden sørget for at mennesker som av ulike grunner ikke kunne skaffe seg nødvendig inntekt, fikk hjelp. Det var få barnehager på denne tiden, men kvinnene var i stor grad hjemmeværende, og det var derfor ikke så stort behov for barnehager.
Det var stor satsing på forebyggende helsearbeid. Vi fikk både helse stasjoner og skolehelsetjeneste på denne tiden. Noe senere kom loven om helsetjenesten i kommunene (1982), som i tillegg til det forebyggende arbeidet også skulle sørge for legehjelp til dem som trengte det. Vaksinene gjorde sitt til at de smittsomme barnesykdommene ikke spredte seg like mye. Blant annet fikk vi poliovaksine i 1956. Antibiotika var også i alminnelig bruk nå etter at det første legemiddelet av denne typen, penicillin, ble oppdaget omkring 1930. Gjennomsnittlig levealder i 1950 var 73,7 år for kvinner og 70,4 år for menn. Norge er blitt et velferdssamfunn. Alle barn har ti år obligatorisk skolegang og rett til tre års videregående opplæring. Universiteter og høgskoler har tusenvis av studenter på de rundt 40 studie stedene i landet. Arbeidere har sju og en halv times arbeidsdag, fem dagers uke og fem ukers ferie. Det er mange kvinner i arbeid, og de aller fleste barn får tilbud om barnehage. Sosialsektoren dekker mange ulike behov. Det kan være mennesker som ikke klarer å arbeide, som får sosiale stønader, mennesker med særlig tungt omsorgsarbeid som får avlastning, eller mennesker med rusavhengighet som får oppfølging og behandling.
Helsesektoren gir tilbud om behandling for mange sykdommer. I tillegg er det mye forebyggende og helsefremmende arbeid. Det er blant annet svangerskapskontroll for gravide, helsestasjon for barn og helsestasjon for unge. For de eldre er det blant annet eldresenter der de eldre holder på med ulike aktiviteter. I tillegg er helseopplysning et viktig virkemiddel for å øke befolkningens kunnskap om hva som gir god helse. Hjerte- og karsykdommer og kreft er de vanligste dødsårsakene. Forventet levealder er nå økt til 81 år for kvinner og 75 år for menn. Kap. Du har nå lest om noen endringer i samfunnet fram til vår egen tid. Vi har sett at familiesammensetningen har endret seg fra å være storfamilie til kjernefamilie med færre familiemedlemmer og med begge foreldrene i arbeid. Det offentlige har overtatt mer og mer av ansvaret fra familiene, for eksempel gjennom barnehager og sykehjem. Alle er nå sikret ti års grunnskole, og de aller fleste fortsetter i den videregående skolen. Helse- og sosialsektoren tilbyr mange flere tjenester enn tidligere. Folk lever stadig leng er, blant annet takket være forebyggende helsearbeid og gode behandlingsmetoder. Mennesker som trenger for eksempel økonomisk hjelp hele eller deler av livet kan få det. Alle disse endringene har ført til et økt behov for utdannet arbeidskraft innenfor alle sektorene. Samfunnet endres hele tiden. For eksempel vil det stadig komme ny kunnskap som vil påvirke innholdet i yrkesutøvingen. Vi skal se nærmere på noen av endringene som har påvirket og fortsatt vil påvirke yrkesutøvingen innenfor oppvekst-, helse- og sosialsektoren. En viktig endring innenfor oppvekst-, helse- og sosialsektoren er at det har blitt flere yrkesgrupper. Yrkene du kan utdanne deg til i videregående opplæring i dag, er nye yrker. De har alle oppstått i løpet av de siste 50 årene. Innenfor høgskoleutdanningene har også mange yrkesgrupper blitt etablert i samme periode. De yrkene som eksisterte i 1850, var apoteker, lege, tannlege, jordmor og lærer. Først i 1868 startet sykepleierutdanningen i Norge. I dag består oppvekst-, helse- og sosialsektoren av mer enn hundre
yrkesgrupper, og over en kvart million mennesker arbeider innenfor disse sektorene. Velferdsstaten innebærer at det offentlige tilbyr mange tjenest er, for eksempel barnehage, SFO, sykehjem, sykehus og institusjoner for barnevern og rusmiddelomsorg. For å kunne tilby disse tjenestene trengs det yrkesutøvere i mange ulike yrker. Dette gjør at yrkesutøvingen endrer seg, rett og slett fordi nye oppgaver må løses. Et annet tegn ved samfunnet vårt er at mange har begynt å bruke tjenester som tidligere var luksus. Eksempler på slike tjenester er hud- og fotpleie, kroppsmassasje og aromaterapi. På nesten alle nye hoteller er det nå spa-avdelinger som gir denne typen tjenester. Dette skaper selvfølgelig mange nye arbeids plasser og gir også disse yrkene et litt annerledes innhold: En behandling på en spa-avdeling på et hotell er oftest for fornøyelsens skyld, mens dersom en oppsøker en hud- eller fotklinikk er det kanskje mer knyttet til et behov for de ulike behandlingene som tilbys. Gjennom forskning finner man hele tiden fram til ny kunnskap. Det kan være nye behandlingsmåter innenfor hjertesykdommer, rusomsorg eller hvordan man skal arbeide med mishandlede barn. Ny kunnskap fører til at hvert enkelt felt innenfor oppvekst-, helse- eller sosialsektoren har så mye avansert kunnskap at for å ha oversikt er det nødvendig med spesialisering. Det betyr at hver enkelt konsentrerer seg om et mindre felt. Et eksempel er arbeidet til en sykepleier. Tidligere hadde sykepleieren arbeidsoppgaver som i dag utføres av fysioterapeuter, ergoterapeuter og sosionomer. I tillegg til grunnutdanningen er det
i dag flere spesialutdanninger for sykepleiere. For eksempel kan en sykepleier utdanne seg til operasjonssykepleier, kreftsykepleier eller psykiatrisk sykepleier. I de senere årene ser vi lignende eksempler på spesialisering for helse- og sosialpersonell med videregående utdanning. De kan gjennom fagskole spesialisere seg blant annet innenfor eldreomsorg, kreftomsorg, rehabilitering og psykisk helsevern. Vi ser altså at mange spesialiserer seg, og at hver enkelt yrkesutøver vil ha oversikt over et snevrere kunnskapsfelt. Det viser hvor viktig det er at alle yrkesutøverne har en grunnutdanning som gir dem en grunnleggende kompetanse på alle områdene, slik at de lettere kan ha et helhetlig bilde av brukerne. Kap. Utviklingen av velferdsstaten har gjort at de fleste har fått gode levekår, men den har også ført med seg nye livsstilssykdommer. Disse sykdommene påvirkes blant annet av kosthold, fysisk, sosial og kulturell/åndelig aktivitet i tillegg til psykisk balanse. Etter hvert som samfunnet endrer seg, blir også disse faktorene endret. Et eksempel er kostholdet vårt i dag sammenlignet med tidligere tider. På 1900-tallet spiste nordmenn hovedsakelig grovt brød, poteter, kjøtt og fisk, mens vi i dag spiser for eksempel pizza, pasta og fint brød og drikker cola. Det forskes stadig på sammenhengen mellom livsstil og sykdommer, og om noen år vet vi enda mer om dette enn i dag.
Det er likevel ingen tvil om at måten vi lever på, har betydning for sykdommer vi utvikler. Hvilke sykdommer befolkningen har, vil selvfølgelig påvirke arbeidet til dem som arbeider i helse- og sosialtjenesten. I dag reiser folk mye, både innenlands og utenlands. Mange nordmenn drar til andre land for å oppleve nye kulturer og feriere, mens andre kommer til Norge for å skape seg et nytt liv. Mennesker som kommer hit fra fattige land, har ofte ikke fått samme helsehjelp som vi som bor i Norge. Det kan for eksempel være at de ikke har fått vaksiner. De som kommer til Norge uten vaksine mot for eksempel tuberkulose eller meslinger, kan få disse sykdommene, og slik kan sykdommer som var nesten utryddet i Norge, blusse opp igjen. Når vi reiser på ferie til andre land, kan vi også bli smittet av mikroorganismer som vi ikke er vant til. Mange har opplevd at de har blitt syke på en reise langt hjemmefra. Hiv og aids er et eksempel på en ny infeksjonssykdom. Den oppsto første gang tidlig i 1980-årene. I dag har mange millioner dødd av sykdommen. Et annet tegn ved samfunnet vårt er at matvarer blir fraktet over lange avstander, både innenlands og mellom land. Det er opprettet kontroller som skal sikre at matvarene ikke er forurenset med ulike bakterier, men noen ganger får vi likevel forurenset mat som gjør mange syke. Med mye frakt av både mennesker og matvarer vil smitte også lettere spre seg over store områder og skape alvorlige sykdomstilstander. En viktig endring for yrkesutøvingen i nyere tid er informasjonsteknologien. For det første er det vanlig at yrkesutøverne bruker informasjonsteknologi i sitt daglige arbeid. Det kan være for å
dokumentere arbeidet eller for å søke kunnskap for å holde seg faglig oppdatert. Tilgangen på informasjon gjennom Internett kan oppfattes som uendelig, og en viktig kompetanse er å kunne sile ut den informasjonen som er viktig og troverdig. Brukerne av oppvekst-, helse- og sosialtjenestene har samme tilgang på informasjon som de ansatte. Selv om de ikke har den samme grunnkompetansen, vil brukerne likevel få nok innsikt til å kunne stille spørsmål og krav til tjenestene som tilbys. Med mer kunnskap vil brukerne lett bli mer kritiske, noe som krever at yrkesutøveren både er oppdatert på ny kunnskap og er god til å kommunisere med hver enkelt. I arbeidet med barn og unge vil det være viktig å hjelpe dem med å sortere informasjon gjennom Internett. Med lite livserfaring kan alt Internett byr på, bli overveldende og umulig å sortere. Alt kan virke like sant. Kap. I Norge fødes det stadig færre barn, og flere lever lenger. Dette gjør at vi i framtiden får færre i arbeid og mange som blir gamle og trenger hjelp. Denne situasjonen er gjerne kalt «eldrebølgen». Riktignok klarer de fleste gamle seg godt, men mange trenger hjelp i hverdagen. En grunn til at noen trenger hjelp, er at de blir demente. Å være dement vil si at de husker dårlig det som nettopp har skjedd, og etter hvert husker de mindre og mindre av både mennesker og daglige aktiviteter. Det fører til at mange eldre har behov for hjelp, og det betyr igjen at det er behov for stadig flere yrkesutøvere innenfor eldreomsorgen.
Et annet forhold som har påvirket befolkningssammensetningen i Norge, er innvandring. I løpet av de siste 40 årene har mange mennesker kommet til landet, som innvandrere, flyktninger eller asylsøkere, og Norge er i dag et flerkulturelt samfunn. Vi har et flerkulturelt samfunn når folk med ulike religioner, livssyn, språk, tradisjoner, historie, normer og verdier bor i samme land. Når ulike kulturer møtes, vil vi kunne se det på ulikheter når det gjelder mat, høytider, musikk, måter å kle seg på og ikke minst forskjellig språk. Dette påvirker selvfølgelig yrkesutøvingen. I det neste kapitlet kan du lese om utfordringer og muligheter med å arbeide i et flerkulturelt samfunn.
Kap. Sammendrag
Kap.
Når du har arbeidet med dette kapitlet, skal du kunne: gjøre greie for og som vårt representerer for yrkesutøvingen i oppvekst-, helse- og sosialsektoren. Forhold som krever tiltak og løsninger, noen ganger betegnet som et problem. Dette er situasjoner som åpner opp for en løsning på et problem eller et forhold. Om en benytter seg av mulighetene som finnes, kan det bidra til vekst og utvikling. Samfunn med mennesker med bakgrunn fra flere ulike kulturer. Kapittel 10 Lisa er utdannet barne- og ungdomsarbeider og er ansatt som assistent i sjette klasse på Vik skole. Hun er ofte med i undervisningen for å være til støtte for tre jenter fra Irak. I dag skal de ha juleavslutning. Noen er allerede i gang med å lage julepynt, andre søker etter julesanger på nettet, og andre igjen lager spørsmål til en konkurranse. I denne historien ser vi hvordan Lisa møter elevene som har en annen religion og kultur enn hennes egen. Hun respekterer andres holdninger til feiringen. Hun inviterer dem inn i fellesskapet på deres egne premisser. Hun skaffer seg kunnskap om jentenes tradisjoner. Hun inviterer jentene til å presentere sine markeringer og feiringer, og på den måten bidrar elevene til at alle får erfaringer med kulturen til hverandre.
Kap. Dette kapitlet handler om utfordringer og muligheter som vårt flerkulturelle samfunn representerer for yrkesutøvingen. Det handler om dem du som yrkesutøver møter på jobben, både dem du jobber sammen med, og dem du jobber for. Noen har bodd i Norge hele sitt liv, andre har flyttet hit enten nylig eller for lenge siden. Det er mennesker fra nesten hele verden. Når mennesker fra mange land og kulturer bor i samme land og lever i det samme samfunnet, kaller vi det et flerkulturelt samfunn. Det er derfor Norge er et flerkulturelt samfunn. Å arbeide med og for mennesker fra mange forskjellige land eller fra mange ulike kulturer er annerledes enn bare å arbeide med mennesker fra samme kultur. Kjenner du noen fra andre kulturer? Det å leve i et flerkulturelt samfunn hvilke utfordringer og muligheter ser du?
Et flerkulturelt samfunn byr på et kulturelt mangfold. Det kulturelle mangfoldet kan gi en del utfordringer, men også mange muligheter. Ikke minst kan vi lære mye av hverandre dersom vi er åpne for det. Møter mellom mennesker fra ulike kulturer vil bidra til å utvide forståelse og toleranse for hverandre. Et flerkulturelt samfunn kaller vi et fargerikt fellesskap. For deg som yrkesutøver innebærer et flerkulturelt samfunn at du vil møte brukere fra andre kulturer enn den du selv tilhører. De kan ha andre tradisjoner og ofte et annet språk. Du møter barn, unge og foreldre i oppvekstsektoren. I helse- og sosialsektoren møter du mennesker i alle aldersgrupper. I tillegg vil dine framtidige kolleger være en del av det kulturelle mangfoldet. Du vil derfor komme til å arbeide sammen med mennesker som kan ha et annet syn på ting enn det du selv har. Det viktigste i møtet med mennesker fra andre kulturer enn din egen er å vise respekt, både for deg selv med din kultur, og for andre med sin kultur. Selv om vi er oppdratt i en bestemt kultur, blir vi påvirket av det miljøet vi lever i. På den måten utvikler vi oss på vår egen unike og individuelle måte gjennom livet vi får vår egen kultur. Kunnskap om andres kulturer er viktig når du skal møte brukere og samarbeide med kolleger fra andre kulturer enn din egen. Denne kunnskapen blir en ressurs som gjør at du kan møte mennesker med empati, omsorg, respekt og forståelse. Med dette utgangspunktet kan du bidra til at brukernes møte med oppvekst-, helse- og sosialsektoren blir en positiv opplevelse. Hver bruker har sin unike historie og bakgrunn, akkurat som du har din historie og bakgrunn. I møte med andre tar vi oftest utgangspunkt i vårt eget ståsted, det vil si vår egen måte å se verden på. Men avstanden kan være stor mellom vårt eget og andres ståsted. Dette er en utfordring i seg selv, men enda større når de du møter, har en kulturbakgrunn som er veldig annerledes enn din egen. Men mye er også likt mellom mennesker, uavhengig av hvor vi kommer fra, og ofte kan forskjellene overskygge at det er mange fellestrekk. Mennesker i alle kulturer stifter familie, oppdrar barna sine og tar seg av de gamle i familien. Vi gjør det kanskje bare på ulike måter. Alle mennesker opplever sykdom, sorg og tap, men vi
Kap. har også mange gleder. Vi blir alle påvirket av de samme følelsene, men de kan uttrykkes på ulike måter. Når vi aksepterer hverandres ulikheter, blir mangfoldet en ressurs. Vi møter mennesker med utgangspunkt i at alle er ok og gjør sitt beste. Samtidig tar vi høyde for at alle har levd forskjellige liv og har ulike erfaringer. Som yrkesutøver i oppvekst-, helse- og sosialsektoren er det viktig at du signaliserer verdien av et kulturelt mangfold og gir praktisk innhold til verdier som frihet, likhet og solidaritet. Uansett yrke er det viktig å arbeide mot fordommer og diskriminering for mennesker som er annerledes enn en selv. Fordommer vil si at vi dømmer noen på forhånd uten at vi har nødvendig kunnskap. En grunn til fordommer kan være at en er usikker og frykter det fremmede. Diskriminering kan forklares med forskjellsbehandling, og i denne sammenhengen er det snakk om diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse eller hudfarge. Diskriminering forekommer på ulike nivåer i samfunnet, i skolen, i fritiden og i arbeidslivet. Når vi møter mennesker fra andre miljøer eller kulturer som er ukjente, må vi tenke nøye gjennom hvilke holdninger vi møter dem med. En gyllen regel er å møte andre slik du selv vil bli møtt. Det beste middelet mot fordommer og diskriminering er kunnskap. Kunnskap om religioner, kulturer og tradisjoner vil
hjelpe deg til å forstå hvorfor noen reagerer som de gjør, og du vil kunne møte andre mennesker med en inkluderende holdning. En stor utfordring er holdningsskapende arbeid. Et flerkulturelt samfunn innebærer at mennesker fra ulike kulturer skal lære seg å leve sammen, arbeide sammen og møtes i mange ulike sammenhenger. For at dette skal gå bra, må vi være åpne for at folk er forskjellige. Vi må ha toleranse for forskjeller enten det gjelder klesdrakt, religion, matvaner eller andre forhold. Å være tolerant betyr at du aksepterer andre som de er, og ikke dømmer dem. Barn har i utgangspunktet ingen fordommer, de aksepterer lettere enn andre at folk er forskjellige. Det er derfor de voksne må ta ansvaret dersom barn utvikler holdninger som inneholder fordømmelse av andre for eksempel på grunn av hudfarge eller religion. De som jobber med barn, har derfor et spesielt ansvar for å skape gode holdninger. Dette er vanskelig dersom en selv ikke har holdninger som innebærer toleranse for forskjeller og en vilje til å se og akseptere andre slik de er. Et slikt holdningsskapende arbeid starter derfor med deg selv. Å bli kjent med dine egne holdninger er en utfordring og helt nødvendig hvis du skal arbeide med mennesker. Det er spesielt viktig når du arbeider med små barn, fordi de ikke har lært seg kritisk tenkning eller å stille motspørsmål, og de godtar det voksne sier. Voksne overfører, noen ganger uten å mene det, sine holdninger til barna.
Kap. For ca. 11 000 år siden var landet vårt dekket av is. Etter hvert som isen forsvant, flyttet folk til det som i dag er Norge. Disse menneskene er forfedrene våre. Blant de første innvandrere til Norge regner vi samene. Hvor lenge de har vært i landet, er noe usikkert. Det er også flere minoriteter som har bodd i Norge i mange hundre år, for eksempel jøder, romfolket (sigøynere), romanifolket (tatere) og finske innvandrere. Dermed kan vi si at Norge har vært et flerkulturelt samfunn lenge, men først for omtrent 40 år siden kom det mange nye innvandrere til Norge. Etter den andre verdenskrigen kom det flyktninger fra Øst- Europa og senere arbeidsinnvandrere både fra Europa og resten av verden. Etter at det ble stopp på arbeidsinnvandring i 1975, er antall flyktninger fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EØS-området økt. I dag er rundt 460 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrer foreldre. Til sammen utgjør innvandrerne i underkant av 10 prosent av folkemengden, og dette er mennesker med bakgrunn fra over 200 forskjellige land. Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Oslo har den største andelen, med 25 prosent av befolkningen. Nedenfor ser du en oversikt over hvor stor del av befolkningen som er innvandrere i de ulike fylkene. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i prosent av hele befolkningen. 1. januar 2008. Gjennomsnitt for hele landet Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark 0 2 4 6 8 10 12 14 16 18 20 22 24 26 Prosent (Kilde: www.ssb.no)
Hvor de fleste innvandrerne kommer fra, kan du se i diagrammet nedenfor. Det viser at mer enn halvparten av innvandrerne er fra land i den tredje verden. Når det gjelder innvandring fra enkeltland, kommer det flest fra Polen, Pakistan, Sverige og Irak. En av fem innvandrere har bodd i Norge i mer enn 15 år, og to av fem har bodd her i 4 år eller mindre. De 15 største innvandregruppene i Norge. 1. januar 2008. Absolutte tall. Polen Pakistan Sverige Irak Somalia Vietnam Danmark Tyskland Bosnia-Hercegovina Iran Tyrkia Sri Lanka Russland Storbritannia Kosovo 0 10 000 20 000 30 000 40 000 Førstegenerasjonsinnvandrer uten norsk bakgrunn Personer født i Norge av utenlandsfødte foreldre Det er forskjellige grunner til at mennesker flytter til Norge. I perioden 1990 2007 var dette noen av grunnene: 27 prosent kom på grunnlag av flukt. 24 prosent ble gjenforent med familie. 17 prosent fikk opphold på grunnlag av en familieetablering. 21 prosent fikk opphold på grunnlag av arbeid. 11 prosent fikk opphold for å ta utdanning. (Kilde: www.ssb.no) Uansett hva som er årsaken til at en flytter til et nytt land, byr det på mange utfordringer. For dem som kommer fra et land som er veldig forskjellig fra Norge, er det mye nytt. Men bakgrunnen for å komme til Norge vil påvirke hvor lett eller vanskelig det blir. For eksempel vil en som skal gjenforenes med familien sin, komme til kjente som allerede bor her. Det samme vil i større og mindre grad også gjelde dem som kommer på grunn av familieetablering. De som kommer for å studere eller for å arbeide, kommer kanskje alene. De må skaffe seg nye bekjentskaper og har ikke noen som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Den gruppa som har de største utfordringene, er nok likevel flyktningene.
Nesten 30 prosent av menneskene som har kommet til Norge har flyktet fra undertrykkelse eller forfølgelse på grunn av religion, nød eller krig. Flere har opplevd tortur, og de har sett og opplevd ting som har vært svært vondt. Mange har mistet venner, familiemedlemmer eller kanskje hele familien. Gjennom flukten har de mistet det meste av det som var kjent for dem. Kap. Noen kan ha vært utsatt for voldelige og traumatiske opplevelser, en dramatisk flukt, fengselsopphold og tortur. Andre har vært vitne til vold mot nær familie, ransakelse av hus, bortføring eller drap av slektninger. Slike forhold setter spor i et menneske, og det kan utløse alvorlig psykiske problemer. Det tar tid å kunne oppleve trygghet igjen, hvis de i det hele tatt gjør det. Med en slik bakgrunn er det krevende å skulle tilpasse seg en ny tilværelse i et nytt land. Raji i eksemplet nedenfor var en av dem som flyktet.
Aller vanskeligst er det likevel for barn og unge som kommer alene til landet, for de har mistet alle sine nærmeste. Dette er en gruppe som trenger mye og intensiv hjelp. Møte med flyktninger er en utfordring, både for dem som arbeid er med barn og ungdom i oppvekstsektoren, og for dem som arbeider i helse- og sosialsektoren. Det krever tid og omsorg å støtte mennesker med slike vonde opplevelser når en skal hjelpe dem å bli inkludert i samfunnet. Det viser seg at kunnskap om årsakene gjør det lettere å hjelpe. Innvandrere fra kulturer som er svært forskjellige fra den norske kulturen, kan oppleve det som vanskelig å tilpasse seg norske forhold. De må blant annet finne ut hvordan det norske samfunnet er organisert. Det kan gjelde både utdanning, helsevesen, sosial tjenester, trygdeordninger og arbeidsliv. I tillegg vil mange uskrevne regler være ukjente og kan gjøre samhandling vanskelig. Vi skal se på et eksempel.
Kap. Et tiltak for å gjøre tilpasningen lettere er et introduksjonsprogram for nye innvandrere. Det er kommunene som har ansvaret for å gjennomføre dette programmet. Etter en kartleggingsfase der helse-, familie- og boforhold blir vurdert, får innvandrere tilbud om et kursopplegg som kan vare opptil to år. Kurset består av norskopplæring og hvordan norsk samfunns- og arbeidsliv fungerer. Kommunene har også et godt samarbeid med NAV, som har egne introduksjonsprogrammer spesielt tilpasset utlendinger som skal ut i arbeid. Det er et viktig tiltak, for det er omtrent dobbelt så mange innvandrere som er arbeidsledige enn etniske nordmenn. Noen skaper sin egen arbeidsplass gjennom for eksempel matvarebutikker og restauranter, men mange får ikke arbeid til tross for at de er mer enn kvalifisert for jobben. Det å være uten arbeid er en belastning for den det gjelder og for vedkommendes familie og kan fort skape fysiske, psykiske og sosiale problemer. I ditt møte med brukerne skal du være en brobygger mellom systemene og brukerne. Språket er kanskje den største utfordringen både for dem som kommer til et nytt land, og for dem som møter de nyankomne i sin yrkesutøving. I historien nedenfor får vi et bilde av hvordan Turid hadde det da hun ble syk på en ferietur og ikke kunne språk et. Legen som behandlet Turid, syntes nok også at situasjonen var vanskelig.