OM-heftene Veiledning til trosopplæreren tema nr 9 Medvirkning Av Inger Bakken 1
Vi var en liten gruppe jenter i samme konfirmasjonsgruppe. Vi startet alltid samlingene våre med et tema som konfirmasjonslæreren vår, kateketen i kirka, hadde valgt ut. Praten gikk løst, og vi klarte nesten alltid å snakke oss bort. Dette var helt greit for konfirmasjonslæreren vår. Hun tok våre innspill med, og lot oss styre hvor vi skulle, men når hun syntes vi var litt langt borte fra tema, ledet hun oss tilbake igjen. Dette gjorde at diskusjonene våre alltid var basert på hva vi tenkte, mente og følte. Vi ble virkelig tatt på alvor. Det vi sa betydde noe, og følelsen av å bli tatt på alvor, er noe som sitter igjen fra konfirmasjonstida. Vi fikk utveksle meninger og diskutere tema som ble interessante for oss, nettopp fordi vi fikk bidra så mye selv. Innledning Jeg tror at alle mennesker, det være seg barn, unge eller voksne, har et iboende behov for og ønske om, å bidra inn i et fellesskap. Behovet for å bli sett og hørt, opplevelsen av å mestre og bety noe for andre, er grunnleggende. Mange får gode opplevelser med dette i sitt trosfelleskap, sin menighet eller i en organisasjon. En voksen menighetspedagog fortalte meg nylig om hvordan hun som barn fikk hjelpe til med praktiske forberedelser og oppgaver i gudstjenesten. Det ga henne gode erfaringer. Hun kjente seg betydningsfull og viktig. Disse opplevelsene har hun tatt med seg videre. Hun legger stor vekt på å involvere barn og unge i ulike oppgaver i gudstjenesten. I norske kirker bidrar barn med tekstlesing, går i prosesjon med blomster og lys, hjelper til under dåpen, leser egne bønner og opptrer med sang og dramatisering i gudstjenestene. De involveres i mange av oppgavene i menigheten. Dette er positive opplevelser for barn og unge. De senere årene har barn og unges rett til medvirkning blitt et aktuelt tema. Det er blant annet nedfelt i barnehageloven og opplæringsloven. En slik rettighet har sitt utgangspunkt i FNs Barnekonvensjon (1989), denne ble tatt inn i Norsk lovgiving i 2003. Her påpekes det i artikkel 12 og 13 at barn har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og at barns meninger skal tillegges vekt. I barnehager og skoler har det vært jobbet med å omsette begrepet medvirkning i det praktiske hverdagslivet. Noe mange pedagoger nok opplever som en krevende, men også spennende prosess. I plan for trosopplæring, GUD GIR VI DELER vektlegges barn og unge som fullverdige deltakere i menighetens fellesskap, og her sies blant annet dette om medvirkning: - Medvirkning innebærer innflytelse på avgjørelser og prosesser slik at den enkeltes syn får konsekvenser for beslutninger som fattes, og at egen deltakelse bidrar til handling. I dette ligger retten til å bli møtt med anerkjennelse og respekt, og til å gi barn og unge rom til å uttrykke seg. 1 I dette heftet vil jeg gå nærmere inn på hvordan begrepet medvirkning kan forstås, og hva det kan bety i møte med barn og ungdom i trosopplæringsarbeidet. Hvert menneske er unikt, elsket og skapt likeverdige i Guds bilde. Foto: Camilla Orten 1 Plan for trosopplæring GUD GIR VI DELER, Kirkerådet, Den norske kirke 2010, s 28
Medvirkning - hva innebærer det? Begrepet medvirkning gir assosiasjoner til det å delta, å gjøre noe sammen. Å være med å bestemme eller påvirke, å hjelpe, å virke med osv. Med peker på at en gjør noe sammen med andre, i et fellesskap, mens virkning kan forstås som at noe skjer, at det fører til noe og at ens egen deltagelse bidrar til endring. Medvirkning er et videre, mer komplekst begrep enn medbestemmelse. Berit Bae, Dr. philos. ved Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo, beskriver det på denne måten: En vid forståelse inkluderer barns rett til å få støtte i å uttrykke seg, bli synlig og ha en virkning i en sosial sammenheng. Det handler altså om å gi barn et rom - både i fysisk og psykisk forstand, for å uttrykke seg og virke/samhandle med andre. 2 Det handler med andre ord om en deltagelse i beslutningsprosesser. Medbestemmelse inngår som en del av medvirkning, men selve begrepet medvirkning innebærer mye mer. Det handler om å bli sett og hørt. Bli gitt mulighet til å uttrykke seg, både verbalt og gjennom kroppsspråk og gjennom ulike estetiske aktiviteter. Medvirkning betyr ikke at hver enkelt alltid skal få gjøre som det passer ham eller henne, men at den enkelte skal få mulighet til og ikke minst oppmuntres til, å bidra inn i fellesskapet. Medvirkning er helt i tråd med et kristent menneskesyn. Et hvert menneske er unikt, elsket og skapt likeverdige i Guds bilde. Kirken omtales i 1. Kor. 12 som en kropp der vi alle er hverandres lemmer, og avhengige av hverandre. Utfordringen er hvordan vi kan legge til rette for barn og unges medvirkning i planlegging, gjennomføring og evaluering av arbeidet vi gjør i menigheten. dem som tomme kar som skal fylles og formes til voksne mennesker. Vi som voksne må lytte til dem og være i stand til å tolke og se deres signaler og kommunikasjon med omverdenen. Å anerkjenne barn som subjekt betyr å møte den enkelte som et individ som kan forholde seg til seg selv, med rettigheter i forhold til egne tanker og følelser. 3 Å møte barn som subjekter er en viktig forutsetning for barnets utvikling med tanke på egen selvfølelse, trygghet, relasjonsbygging, kontakt med egne følelser, i det hele tatt barnets dannelsesprosess. 4 Fra det øyeblikket et barn fødes, ja, allerede i mammas mage, kommuniserer det med omverdenen. Det lille barnet gråter når det er sultent, det pludrer fornøyd på stellebordet, det responderer på andre menneskers, den første tiden spesielt på sine nærmestes, stemme og ansikt. Etterhvert viser barnet tydelig glede over å være sammen med jevnaldrende, det beveger seg hopper og spretter begeistret til sang og musikk, gleder seg over å plaske i vann, male med hender og føtter osv. De fleste barn er ganske lette å lese: kroppsspråk, sutring og gråt i situasjoner der de blir utrygge, forteller mye. De aller fleste foreldre og omsorgspersoner svarer vanligvis adekvat Forutsetninger for medvirkning For å ivareta barn og unges medvirkning i trosopplæringsarbeid, må en del forutsetninger være tilstede. Det første, og viktigste, er å se barn som subjekter. Det innebærer å akseptere dem som likeverdige allerede fra fødselen av, og ikke se på 2 TEMAHEFTE om barns medvirkning, Kunnskapsdepartementet 2006, s 8 3 Berit Bae, Å se barn som subjekt - noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage, 2005 4 Trude Kristiansen, Barnehagen en arena for dannelse til demokrati? NTNU 2008 k Medvirkning handler om å bli sett og hørt. Få mulighet til å uttrykke seg, både verbalt og non-verbalt. 3
på barnets signaler, sørger for mat, tørr bleie og trøst, responderer med smil og latter når barnet fryder seg, og kommer med oppmuntrende ord når det strever med å lære/beherske noe nytt. Slik speiler barnet seg i den responsen det får på seg selv, og lærer om seg selv: Det er noen som bryr seg om meg, jeg er verdifull for andre, det jeg sier, både med kroppsspråk og verbalt, blir forstått, og jeg får svar på mine henvendelser fra omverdenen. Det engelske begrepet mentalizing som innebærer å forstå en annens reaksjoner ut fra en medopplevelse av den andres følelser og behov, beskriver på en god måte det som skjer. Hvis et barn opplever seg som et subjekt, blir lyttet til og akseptert, skjønner det at hei, jeg har en mulighet til å påvirke min verden. Det gir en mulighet til verdighet. Og det gir barnet tilbake troen på seg selv. 5 Dersom barn og unge skal oppleve at de har reell medvirkning, må de lyttes til. Det er en evne vi kan trene opp. Å lytte er ingen metode, men mer en holdning, en tilnærming overfor andre. Vår oppgave blir i mindre grad å snakke og forklare, og mer å lytte for så å følge opp det vi har hørt og sett den andre uttrykke. En slik holdning vil medføre at vi legger mer vekt på hva barna er opptatt av og interesserte i, og har dette som utgangspunkt for arbeidet. En praksisfortelling: 7 Ei gruppe barnehagebarn i alderen ett og et halvt til to år kommer til kirka sammen med voksne de kjenner godt og er trygge på. Formålet med kirkebesøket er å la barna møte kirkerommet ut fra sine forutsetninger. De voksne som er med, skal ikke gripe inn i noe av det barna gjør, med mindre det oppstår situasjoner der de kan komme til å skade seg. Inne i våpenhuset tar barna av yttertøyet, og dørene inn til kirkerommet åpnes. De voksne forholder seg rolige og betrakter barnas reaksjoner. De gjør ingen forsøk på å få barna til å gå inn, men lar dem bruke den tiden de trenger. Ett av barna, en gutt på knapt to år, går inn i rommet, mens de andre står avventende og kikker inn, noen av dem nærmer seg litt forsiktig, og står i døråpningen. En annen, litt yngre gutt, følger etter den første som nå har klatret opp på en av kirkebenkene, hvor han holder seg fast og begynner å hoppe opp og ned. Den minste følger etter, og de to fryder seg over å hoppe på benken med latter og glade rop. Flere av de andre kommer og går for- Medvirkning i praksis Utfordringene vi står overfor da er: *Hvordan kan vi i vår menighet, i vårt trosopplæringsarbeid gi barn og unge reell medvirkning? *Hvordan kan våre samlinger og opplegg sikre at barn og unge blir sett, hørt og tatt på alvor? *Hvordan gi dem en opplevelse av at deres bidrag får konsekvenser for beslutninger som fattes, for hvordan aktiviteter og opplegg utformes? 6 Jeg vet at menighetenes forutsetninger rundt i landet vårt, er så veldig forskjellige. Det som kan passe et sted, er ikke relevant et annet. Med all respekt for dette, vil jeg forsøke å gi noen innspill til tenkningen omkring medvirkning i praksis. Foto:Camilla Orten Hvordan kan våre samlinger og opplegg sikre at barn og unge blir sett, hørt og tatt på alvor? 5 Anne Lise Løvlie Schibbye, Magasinet 5. sept. 2009 6 Se heftet til Guro Hansen Helskog: OM Filosofiske samtaler, Verktøykassa 7 Les mer om hvordan du kan bruke praksisfortelling som verktøy på www.verktøykassa.no
siktig opp midtgangen i kirka. Strekningen fram til alterringen innbyr til løping, og en gutt og ei jente, begge vel to år, løper opp mot alteret. De stopper opp og kikker på de voksne som for å forsikre seg om at de er her, og at det virkelig er lov å løpe. Alterringen er spennende, og flere av barna som nå er kommet etter, begynner å balansere på og klatre over den. Rommet bak altertavla er enda ikke oppdaget, men snart finner et av barna ut at det går an å løpe i rommet bak den, og snart løper seks, sju av dem rundt og rundt og rundt, med glade og høylydte rop. Et lite alter i barnehøyde er for anledningen satt foran alterringen. Det er pyntet med to brennende lys og et lite kors av tre. En voksen plasserer seg uten å si noe, ved alterbordet. Flere av barna blir interesserte i de to brennende lysene, og en av dem, en toåring stopper foran dem og sier: puste, før han blåser mot lyset. Det er vanskelig å blåse det ut, og en annen, litt eldre gutt kommer til. Sammen greier de to å blåse ut begge lysene. Ei jente på to år begynner å tromme med begge hendene på bordet, noe som vekker de andres oppmerksomhet og flere kommer til og deltar i konserten med stor entusiasme. Parallelt med dette har en av guttene oppdaget trappa opp til prekestolen. Spennende! Han klatrer opp trappa, stikker hodet ut gjennom rekkverket og roper til de andre klatre høyt! Flere løper bort til ham og vil klatre de også. Snart er tre av dem oppe i trappa sammen med førstemann. Barnas utforsking av og utfoldelse i kirkerommet, foregår i 40 minutter. I denne perioden har det ikke vært en lyd å høre uten barnas løpende føtter og glade aktivitet. Innimellom har noen av barna snublet, de har grått eller sutret litt, og blitt trøstet av en av de voksne. Etter de 40 minuttene, lyder plutselig vare toner fra et trekkspill og en voksen kommer opp midtgangen, spillende. Barna stopper opp og lytter. Hva er dette? Trekkspilleren setter seg i trappa opp mot alteret og barna setter seg, eller står rundt henne. Presten, som hittil har forholdt seg helt rolig, går bort til døpefonten, former hendene til en skål, løfter I Hvis et barn blir lyttet til og akseptert, skjønner det: Hei, jeg har en mulighet til å påvirke min verden! 5
vannet som sildrer mellom hendene, mens han sier Kristus er verdens lys. Sammen med en voksen får hvert barn et lys. Presten tenner det i det store dåpslyset, mens han sier barnets navn. Sammen med en voksen går barnet bort til alteret og plasserer lyset der. Etter at de har gjort dette, følger alle etter trekkspilleren ned midtgangen og ut i våpenhuset, syngende eller nynnende på La oss vandre i lyset. På denne måten avsluttes besøket i kirka for denne gangen. (Dette er et eksempel på hvordan de yngste barna selv kan medvirke i forbindelse med et kirkebesøk.) Deres opplevelse og utfoldelse i kirkerommet, er det primære. Ikke hva de voksne eventuelt hadde tenkt å formidle. Her er det de voksne som venter og ser hva som opptar barnet, og som bestreber seg på å se verden med barnets øyne. Hva er det som fanger oppmerksomheten, hvor lang tid trenger barnet på sin utforsking og lek? De voksne har en klar intensjon om at kirkerommet ikke skal oppleves som et nei-rom av barnet, men at rommet skal romme alt av det lille menneskets aktivitet og uttrykk. Dette fungerte godt i en slik kontekst, men vil ikke alltid det. Under høymessen ville en slik liten horde kanskje vekke munterhet, men nok også virke forstyrrende i fri utfoldelse. Spørsmålet er likevel: er det mulig å tenke seg at det legges til rette for denne form for opplevelse, for de minste barna, av og til? Erfarne medarbeidere i trosopplæringen i min lokale menighet, forteller at medvirkning alltid ligger som en premiss i deres arbeid. De legger vekt på å justere sitt opplegg i forhold til gruppen de har med å gjøre. Et godt eksempel er babysang. Hvis de som leder aktiviteten har planlagt å synge sanger med mye bevegelse og aktivitet, men ser at barna er trøtte og helst vil ligge inntil mamma eller pappa, endres repertoaret til en rolig voggesang i stedet. Her leser lederen barnets kroppsspråk og non-verbale uttrykk, og tilpasser sitt opplegg etter dette. Det kan være nyttig for den som jobber med trosopplæring å snakke sammen om, og også avklare og eventuelt utvide, sin forståelse om hva medvirkning innebærer. Hvordan og i hvilke sammenhenger kan det best legges til rette for at barn og unge kan medvirke? Hvordan kan det best forgå på deres premisser? I en slik klargjøring/drøfting kan sol-modellen, 7 ett av planleggingsverktøyene som finnes i Verktøykasse for medarbeidere i trosopplæringen, være hensiktsmessig å bruke. Samme sted finnes beskrivelse av verdenskafè - en annen metode som kan brukes for å belyse begrepet medvirkning. En forutsetning for å lykkes med å involvere barn og unge - gi reell mulighet for medvirkning - er et bredt handlingsrepertoar og evne til improvisasjon. 7 Se www.verktøykassa.no -
Kan det skapes rom i trosopplæringen der barn og unge kan bidra - ut fra sine forutsetninger? Hvilke aktiviteter fremmer barns medvirkning og hvilke gjør det ikke? Mange vil kanskje finne at det er enklere å gi rom for medvirkning i kontinuerlige tiltak, der gruppa er mer stabil, og barn og voksne/ledere blir bedre kjent med hverandre. Nå er det ikke alle steder det ligger tilrette for slike faste, kontinuerlige tiltak. Blant annet på grunn av befolkningssammensetning. Sentrale bymenigheter for eksempel kan ha utfordringer i forhold til dette. Jeg har sett gode eksempler på at barn og unges medvirkning likevel har blitt ivaretatt i bymenigheter: Mye av trosopplæringsarbeidet var organisert rundt faste merkedager, som f. eks. St.Hans. Barn i en bestemt aldersgruppe ble invitert med til å lage St.Hans-markering for bydelen sin, i regi av kirka. Karnevalsgudstjeneste er et annet eksempel. Barna inviteres selv til å lage dans, kostymer og instrumenter dagen før gudstjenesten. I begge tilfellene har invitasjonene gått bredt ut, og lederne har ikke hatt full oversikt over hvem, eller hvor mange som kunne tenke seg å komme. En utfordring, og en mulighet. En forutsetning for å lykkes med å involvere barn og unge, gi reell mulighet for medvirkning, er et bredt handlingsrepertoar og evne til improvisasjon. Størrelsen på gruppa påvirker også. Som en konfirmantleder uttrykte det etter at årets konfirmanter hadde øvd inn og framført en musikal. - Med 220 konfirmanter og ei helg til øving, er det selvsagt begrenset hvor mye innflytelse den enkelte kan få. Her var det lederne som på forhånd hadde tatt beslutningene, basert på sin kunnskap om ungdommene. Til sammenligning ga et opplegg med ei gruppe på 2. trinn, som skulle fordype seg i en bibelfortelling over ei hel uke, helt andre muligheter til samtale og medvirkning. Her var et av målene å finne ulike estetiske uttrykk. Trygge og godt foreberedte ledere hadde tenkt grundig i gjennom hvordan de aktivt kunne involvere barna gjennom samtale og undring. Ulike materialer og utstyr var tilgjengelig slike at barnas kreative forslag kunne realiseres. Medvirkning fremmes ikke gjennom negativt kaos. Tvert imot. Medvirkning fremmes ved oversiktelige rammer rundt aktivitetene. Situasjoner som er lagt til rette, innbyr barn og unge til handlinger. Innenfor gode rammer, med tilstedeværende, oppmerksomme ledere, skapes muligheter for at barn og unge blir tatt på alvor og får medvirke. Helt til slutt- noen viktige stikkord fra heftet: Medvirke = med: å gjøre noe sammen med andre i et fellesskap, være med å bestemme eller påvirke. virke: noe skjer, ens egen deltagelse bidrar til endring Se barnet som subjekt: - se på barnet som likeverdig Aktiv lytting - en holdning som kan trenes opp God planlegging, gode forberedelser, evne til improvisasjon Trygge rammer Tydelig og god ledelse Les mere: Har Gud vinger? - om barns religiøse spørsmål. Av Inger Bakken, IKO-forlaget (2000) Inger Bakken arbeider i dag som barnehageleder i Trondheim. Hun er førskolelærer og tidligere daglig leder i KPF. 7
OM - heftene er en del av prosjektet Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen. Prosjektet støttes av Kirkerådet. Les mer på www.verktøykassa.no eller www.kpf.no Andre hefter i serien: OM Barns religiøse utvikling OM Barn og kreativitet OM Lederens åndelige liv OM Barnet og Gud OM Barnet og det vonde - Kompass for trosformidling OM Voksenrollen OM Symboler OM Den kreative prossesen OM Filosofiske samtaler OM Det utsatte barnet OM Inkludering OM Barn og sorg OM Verdier KPF Kristent Pedagogisk Forum