Om rettsvitenskap og internasjonalisering: Fagutvikling ved kvinnerettsmiljøet i Oslo i perioden

Transkript

1 94 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 Om rettsvitenskap og internasjonalisering: Fagutvikling ved kvinnerettsmiljøet i Oslo i perioden AF INGUNN IKDAHL, POSTDOKTOR VED INSTITUTT FOR OFFENTLIG RETT, UNIVERSITETET I OSLO Abstract: This article takes a concrete case study as point of departure to advance the understanding of internationalization of legal academia. It explores the origin of international academic cooperation as a central component of women s law at the University of Oslo, and the subsequent influence on academic developments in this particular group. Based on experiences from the close and long-term cooperation between Oslo and Harare, Zimbabwe, the article presents both internal and external factors that facilitated cooperation. It suggests that while transnational sharing of legal methodology and the increasing interest in international legal sources are best understood as two distinct forms of»internationalization«, the presence of both forms has provided concrete conceptual and analytical lessons also for domestic legal analysis. Thus, although it is difficult to present blueprints for future efforts to establish international cooperation in other fields, the article concludes by supporting a continuing emphasis on international academic cooperation, as well as integration of international perspectives in mainstream legal education. Nøkkelord: kvinnerett, internasjonalisering, menneskerettigheter, internasjonal rett, rettsvitenskap. 1 Internasjonalisering i praksis: En beretning om fagutvikling Til tross for nasjonalstatens rolle i å etablere og håndheve rettsregler, er det lite kontroversielt å peke på at retten også er «internasjonal» i ulike forstander av ordet. 1 I dag er»internasjonalisering«ikke bare et honnørord, men også både målsetting og strategi for Det juridiske fakultet så vel som Universitetet i Oslo som helhet. Samtidig har de juridiske fakultetenes tradisjonelle virksomhet i stor grad handlet om å utdanne jurister til arbeidsliv i Norge, med hovedvekt på nasjonale rettsregler og -kilder. Kvinnerettsmiljøet i Oslo er imidlertid et eksempel på et fagmiljø som i flere tiår har vært kjennetegnet ved en internasjonal orientering. 2 Det har blitt forsket 1 Michalsen Avdeling for kvinnerett ble etablert under Institutt for offentlig rett i De siste årene har avdelingens navn vært Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett

2 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ på og undervist i internasjonale rettskilder som menneskerettigheter og EU-rett, forskning har foregått utenfor Norge, 3 og utenlandske forskere har vært tilknyttet avdelingen i professor II-stillinger. 4 Forskning blir publisert i internasjonale kanaler, og norsk kvinnerettslig litteratur blir referert til av forskere fra andre land. 5 Avdeling for kvinnerett har også hatt et langvarig og nært samarbeidet med det regionale kvinnerettssenteret Southern and Eastern African Regional Centre for Women s Law (SEARCWL) ved Universitetet i Zimbabwe. Over en periode på 25 år har dette utviklet seg fra et tre måneders diplomprogram til et regionalt masterprogram og PhDprogram, samt et bredt faglig forskningssamarbeid. Rettsområder som»internasjonal kvinnerett«har dermed i én forstand befunnet seg i ytterkanten, i den forstand at det lett kan bli lite synlig i fakultetshverdagen. Men ytterkanten er også en privilegert posisjon: Det gir mulighet til å være spydspiss. Denne artikkelen springer ut av en oppfordring om å reflektere over kvinnerett som et lærestykke i internasjonaliseringsarbeid. 6 Universitetets uttalte satsing på internasjonalisering gir foranledning til å reise spørsmål: Hvilke mulighetsbetingelser har bidratt til at internasjonal virksomhet har fått så stor plass i et tross alt ganske lite fagmiljø? 7 Hvilken form har internasjonaliseringen tatt, og hvilken betydning har den hatt for den faglige utviklingen av kvinnerett som disiplin i Oslo? Kan man trekke ut (KVIBALD). Informasjon om ansatte, forskningsprosjekter og publikasjoner er tilgjengelig på (besøkt mai 2013). Også andre ansatte ved Det juridiske fakultet skriver eller har skrevet verk med kvinneperspektiv, og kan således regnes med i «kvinnerettsmiljøet» i bredere forstand. 3 Se særlig doktorgradsavhandlingene skrevet av Anne Hellum (1999) og (2010). 4 Kirsten Ketcher fra Københavns Universitet og Shaheen Sardar Ali fra Universitetet i Peshawar og Warwick School of Law. 5 Boken Women s law: An introduction to feminist jurisprudence (Dahl 1987) blir hyppig vist til i fremstillinger av kvinnerett som disiplin, se for eksempel Smart (1989) og Lacey (2004). Se også Nicola Laceys anmeldelse av boken, Lacey (1989). Hellum (1999) blir likeledes ofte brukt i litteratur om kvinners menneskerettigheter og rettslig pluralisme, som Banda (2005) og Nyamu-Musembi (2006). 6 Da juridisk fakultet i Oslo skulle markere 200-årsjubileet i 2011, ble én kveld i seminarrekken «Juridisk fakultet gjennom 200 år: Kontinuitet og fornyelse» viet til temaet internasjonalisering. Jeg ble bedt om å snakke over temaet «Kvinnerett et lærestykke i internasjonaliseringsarbeidet». Artikkelen er en videreutvikling av dette foredraget, som ble publisert i kortversjon i Halvorsen og Bull (red. 2013). 7 Pr. mai 2013 er det tre fast ansatte tilknyttet KVIBALD, hvorav én i professor II-stilling. I tillegg er det fem midlertidig ansatte: én professor II, to postdoktorer, og to doktorgradsstipendiater. Også andre ansatte på fakultetet skriver eller har skrevet verk med kvinneperspektiv, som Tone Sverdrup, Kirsti Strøm Bull, Marit Halvorsen, Anne Robberstad og Vibeke Blaker Strand. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

3 96 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 lærdom med relevans for fremtidige forsøk på å etablere internasjonale samarbeid på andre felt? Artikkelen søker å bidra til forståelsen av hva «internasjonalisering» av retten kan bety, ved å beskrive konkrete erfaringer knyttet til den rolle internasjonale samarbeid og kilder har spilt for utviklingen av et fagmiljø. Først skisseres det mest fremtredende eksempelet på kvinnerettens internasjonale virksomhet, nemlig samarbeidet med Universitetet i Zimbabwe fra 1985 til i dag (punkt 2). Dette samarbeidet plasseres så i et bredere landskap av universitets- og utviklingspolitikk (3), før oppmerksomheten flyttes mot to fremtredende trekk ved kvinneretten selv: den metodetenkningen som hadde blitt utviklet i Oslo allerede før 1985 (4) og den senere dreiningen mot internasjonale menneskerettigheter fra 1990-tallet (5). Det pekes på at disse to trekkene korresponderer med to ulike former «internasjonalisering» kan ta, med vekt på henholdsvis rettsvitenskap og rettskilder. I punkt 6 løftes det frem konkrete eksempler på den faglige betydningen det internasjonale arbeidet har hatt for kvinnerettens analyse av norsk rett (6). Til slutt presenteres noen betraktninger om fremtiden på bakgrunn av erfaringene (7). 2 Utgangspunktet: Samarbeidet med Universitetet i Zimbabwe Dagens samarbeid med Universitetet i Zimbabwe (UiZ) er et resultat av utvikling over lengre tid. I 1985 oppholdt tre masterstudenter fra Zimbabwe seg et halvt år ved juridisk fakultet i Oslo. På bakgrunn av deres mastergradsprosjekter i familierett, kriminologi og kvinnerett var flere miljøer involvert i besøket. 8 I 1987 ble et diplomprogram i kvinnerett etablert som et samarbeid mellom Universitetet i Zimbabwe og Juridisk fakultet i Oslo ved Institutt for offentlig rett. Tove Stang Dahl var prosjektleder og Anne Hellum var kursleder ved fakultetet i Oslo. Mary Maboreke, en av de tre masterstudentene fra 1985, ble etter hvert faglig ansvarlig i Harare. Det tre måneder lange programmet ble holdt i Oslo i årene , men var primært for jurister fra det sørlige og østlige Afrika. I 1990 ble kurset flyttet til Harare, og noen år senere ble kvinnerett etablert som en egen enhet ved Institutt for privatrett ved UiZ. I 2002 ble Southern and Eastern Africa Regional Centre for Women s Law (SEARCWL) åpnet som et eget senter ved Universitetet i Zimbabwe, og året etter ble diplomkurset gjort om til et regionalt masterstudium. 9 8 Kirsti Strøm Bull, Thomas Mathiesen, Karin Widerberg, Tove Stang Dahl og Anne Hellum var viktige enkeltpersoner fra norsk side. 9 Blant sentrale historiske dokumenter om samarbeidet kan nevnes: Årsrapportene fra de tre årene kurset ble holdt i Oslo er publisert som Berg (1988), Hellum (1989; 1990a). Program-

4 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ Fra tre gjestestudenter i Oslo i 1985 har samarbeidet vokst til det som i dag er et eget senter med et 18-måneders masterprogram for 35 studenter, samt syv PhDkandidater. Studiet er i høy grad internasjonalt: studentene kommer fra hele det sørlige og østlige Afrika, og foreleserne er tilknyttet universiteter i Zimbabwe, Sør-Afrika, Zambia, Malawi, Kenya, Uganda, Storbritannia og Norge. Senteret har bidratt til kompetansebygging og nettverk både mellom land i «det globale Sør» 10 og mellom sør og nord. Blant tidligere kursdeltakere og forelesere finner man en lang rekke universitetsansatte, dommere, advokater, påtalejurister, konsulenter og departementsansatte i de aktuelle landene. 11 Senteret har hatt ringvirkninger som en premissleverandør for utvikling av kvinnerett som disiplin, men også påvirket rettspraksis og politikk. Det har produsert forskning innenfor master- og PhD-programmet, 12 men også dannet utgangspunkt for forskningsprosjekter i samarbeid mellom forskere tilknyttet senteret. 13 Samarbeidet rundt senteret har også resultert i bøker om materielle rettsspørsmål, juridisk metode og undervisning i rettsvitenskap. 14 Norads evaluering av SEARCWL i 2013 konkluderte med at masterprogrammet er både solid og innovativt. 15 Min egen opplevelse som foreleser på programmet i 2005 var tilsvarende positiv. Undervisningen er tydelig forskningsbasert, ikke bare ved at foreleserne selv forsker innenfor temaene, men også ved at det legges stor vekt på at studentene ikke kun skal lære materiell juss, men også utvikle et bevisst og selvstendig forhold til metode og forskning. 16 Det er høye forventninger til studentenes arbeidsinnsats: Det leses langt flere sider enn i Oslo, de holder flere egne presentasjoner met har blitt evaluert tre ganger etter at det flyttet til Harare, se Kamba, Griffiths og Maal (1997), Kameri-Mbote, Topnes og Maal (2001) og Jones, Hellevik og Stefiszyn (2013). Se også Anne Hellum (1990b), og temanumrene av Kritisk Juss 1991 (1 og 2) om»kvinner, rett og utvikling i sørlige og østlige Afrika«. For mer personlige refleksjoner over samarbeidets utvikling og betydning, se Hellum (2011a) og Hellum (2012). 10 Også land i Asia omfattes av dette begrepet, se for eksempel deltakelsen av samarbeidspartnere fra SEARCWL på seminaret»women s law North-South Cooperation«holdt i Pakistan i 1996, Mehdi og Shaheed (red. 1997). 11 Blant de mer profilerte kan nevnes tidligere visegeneralsekretær i FN Asha-Rose Migiro, tidligere dommer i den sørafrikanske konstitusjonsdomstolen Albie Sachs, Kenyas første kvinnelige fulltidsprofessor i juss Patricia Kameri-Mbote, og markant politiker, grunnlovsjurist og æresdoktor ved UiO Welshman Ncube fra Zimbabwe. 12 Et antall masteroppgaver er gjort tilgjengelig på (besøkt mai 2013). 13 Et eksempel er prosjektet Human rights and gender dimensions of water governance in Africa: Actors, norms and institutions, finansiert av Forskningsrådet ( ). For en kort presentasjon av prosjektet, se (besøkt mai 2013). 14 Se særlig følgende: Tsanga og Stewart (red. 2011), Hellum, Stewart, Ali og Tsanga (red. 2007) og Bentzon, Hellum, Stewart, Ncube og Agersnap (1998). 15 Jones, Hellevik og Stefiszyn (2013). 16 Se om dette særlig Tsanga og Stewart (red. 2011). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

5 98 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 og arbeider med egen forskning til masteroppgaven parallelt med undervisningen. Studentene er ferdig utdannede jurister, og det merkes godt at de i større grad enn studentene i Oslo har yrkeserfaring: refleksjonsnivået er høyt, de faglige diskusjonene kan være utfordrende og lærerike også for den som underviser. I dag har SEARCWL akademiske avtaler med universiteter i hele regionen, samt med universitetene i Edinburgh og Warwick i tillegg til Oslo. Kvinnerettsmiljøet ved Juridisk fakultet ved UiO har likevel hele tiden vært særlig sterkt involvert både i undervisning, veiledning og forskning, og i spørsmål vedrørende organisering og videreutvikling av senteret. 3 Det større landskapet: Støttespillere og politiske tendenser Fremveksten av samarbeidet mellom kvinneretten i Oslo og miljøet i Harare viser at personlige møter og felles interesser mellom fagmiljøer kan lede til utviklingen av større samarbeid. De tre gjesteforskernes besøk i 1985 var trolig den enkeltstående hendelsen som bidro sterkest til at internasjonalt samarbeid tidlig ble en viktig del av kvinneretten i Oslo. Samtidig har vesentlige mulighetsbetingelser vært på plass utenfor selve kvinnerettsmiljøet på fakultetet. Samarbeidet har vært ønsket og støttet av flere, og bør forstås på bakgrunn av et bredere bilde av hvordan Norge og norske aktører møter omverdenen. Det er derfor grunn til å plassere samarbeidet med UiZ også i et større landskap av forsknings-, universitets- og utviklingspolitikk, både i Norge og i Zimbabwe. Norad har finansiert samarbeidet siden starten, og dette må sees i lys av den plass temaet kvinners stilling har hatt i norsk utviklingspolitikk. På midten av 1980-tallet pekte norske myndigheter på kvinner som en sentral målgruppe for norsk utviklingshjelp, 17 og på 1990-tallet ble dette styrket av oppmerksomheten om betydningen av menneskerettigheter og integrasjon av kjønnsperspektiv i bistand for å sikre bærekraftig utvikling. Etter 2000 ser man at vektleggingen av kvinnespørsmål i utviklingsarbeid også begrunnes i at likestilling er et felt der Norge har særlig kompetanse og troverdighet: Selv om mye fortsatt er ugjort, er kvinners plass og rolle i det norske samfunn en av Norges fremste merkevarer. Det er et resultat av mange tiårs likestillingsarbeid der samhandling mellom likestillingsbevisste enkeltpersoner og miljøer i det politiske liv, i embetsverket, i kvinnebevegelsen og innen forskning har vært viktig. Likestillingsarbeidet i Norge har stor troverdighet internasjonalt. Det er et område der vi har godt omdømme og høy kompetanse. Vår modell og de norske erfa- 17 Se for eksempel St.meld. nr. 36 ( ), Om enkelte hovedspørsmål i norsk utviklingshjelp.

6 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ ringer har overføringsverdi. Likestilling er et område der Norge blir lyttet til. Dette må vi utnytte. 18 Samarbeidet mellom kvinneretten og UiZ har også en særegen plass i utviklingen av hvordan Universitetet i Oslo samarbeider med det globale Sør. Frem til midten av 1980-tallet bar dette preg av tradisjonell»bistand«og kunnskapsformidling, snarere enn av institusjonelt samarbeid. Universitetets utvalg for Nord-Sør-samarbeid ønsket imidlertid å gå i retning av mer likeverdig samarbeid, der akademikere og miljøer i Sør ble anerkjent som ekspertise og ressurser. Zimbabwe-avtalen i 1987 var den første institusjonelle samarbeidsavtalen UiO inngikk med et universitet i Sør. Også i Zimbabwe bør samarbeidet plasseres i det bredere bildet. Landet ble uavhengig i 1980, og i kjølvannet av dette var juridisk fakultet ved UiZ interessert i å ha et bredt kunnskapsgrunnlag for arbeidet med å bygge opp et nytt rettssystem og»avkolonialisere«retten. De ønsket å trekke veksler på erfaringer fra de nordiske sosialdemokratiene og i Oslo var det flere fagmiljøer som ble sett som interessante. Menneskerettighetsfeltet hadde anerkjente forskere som Torkel Opsahl og Asbjørn Eide, innenfor rettssosiologi fant man Vilhelm Aubert og Thomas Mathiesen, og kvinnerettsmiljøet var da ledet av Tove Stang Dahl. Samarbeidet med kvinneretten i Oslo passet også her inn i tidens ønskede utvikling. 4 Internasjonalisering av rettsvitenskapelig metode Det internasjonale samarbeidet må også forstås på bakgrunn av metodiske og teoretiske kjennetegn ved kvinneretten som fagdisiplin, slik det hadde blitt utviklet ved Juridisk fakultet i Oslo. En klassisk definisjon av kvinnerettens formål ble formulert av Tove Stang Dahl i 1985, da hun skrev sin innledning til fellesverket»kvinnerett I og II«:»Kvinnerettens formål er å beskrive, forklare og forstå kvinners rettslige stilling, med særlig sikte på å bedre kvinners stilling i retten og i samfunnet.«19 Sitatet illustrerer forskjellen mellom tradisjonen i Oslo og den retningen rettsvitenskap med kjønnsperspektiv har tatt i andre miljøer. Både»legal feminism«slik det har blitt utviklet i England og USA og»genusrätt«i Sverige og Finland har i stor grad vært sentrert om rettslige tekster, og hvordan disse konstruerer kjønnsrelasjoner. I kontrast til dette har kvinneretten i Oslo, som blant annet har sine røtter i rettshjelpsorganisasjonen JURK, vært særlig interessert i rettsreglenes innhold og praktiske virkning i møte med kvinners livsforhold. Retten i kontekst har vært utgangspunkt for 18 St.meld. nr. 11 ( ), På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken, avsnitt Dahl (1985b) s. 21. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

7 100 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 utvikling og kritikk av rettens begreper. Den danske kvinneretten har gått i samme retning. 20 Skillet mellom tekstbasert og kontekstbasert forskning på dette området sammenfaller i stor grad med to ulike syn på rettens potensial. Lett tabloid kan det hevdes at den mer tekstorienterte retningen i hovedsak hadde en pessimistisk undertone: Retten er et uttrykk for patriarkatet, og har i liten grad en rolle som katalysator for endring. Kvinneretten i Oslo og København var mer rettsoptimistisk: Begrepsutvikling og rettslig argumentasjon ble sett som brukbare redskaper også for å bedre kvinners stilling. Gjennom det Kirsten Ketcher har kalt»offensiv juridisk fortolkning«kunne man både bidra til den pågående debatt om innholdet i gjeldende rett og argumentere for rettsendring. 21 Dette grunnsynet hos kvinneretten i Oslo fant gjenklang i møte med både jurister og kvinnebevegelse i Sør. Rettsvitenskapen både kunne og skulle ha praktisk nytteverdi. I arbeidet med avkolonialiseringen av retten og (gjen)oppbyggingen av rettssystemet i Zimbabwe fantes både ønske om endring og en tro på rettens mulighet til å bidra positivt. En forutsetning for denne typen rettsvitenskapelig arbeid med uttalt formål om samfunnsendring var at man måtte gå bredere til verks enn ved analyser som forsto retten som et lukket rom. Igjen er Tove Stang Dahls»Introduksjon til kvinneretten«illustrerende for hvordan det ble tenkt omkring dette i Oslo i 1985: Kvinnerettslige problemer reises i hovedsak ut fra tre kildegrunnlag, som krever ulik metodisk bearbeidelse: Empiri om kvinners livsforhold og rettsreglers virkemåte; rettskilder og rettsdogmatikk; og endelig de kvinnerettslige hensyn som ligger til grunn for arbeidet. 22 Den»kvinnerettslige metode«innebar dermed at man ikke kun skulle forholde seg til rettsdogmatikk, men supplere dette med både empirisk materiale og verdier. I et Norge der lovverket stadig sjeldnere var formelt diskriminerende, ble det et sentralt forskningstema hva som skjedde når den kjønnsnøytrale retten møtte den kjønnsspesifikke virkeligheten. Inspirert av norsk rettssosiologi ble empirisk materiale brukt for å ta kvinners virkelighet som utgangspunkt for analysene. 23 Denne metodiske tilnærmingen ble viktig i samarbeidet med institusjoner og forskere i Sør. Samarbeidspartnerne i Harare opplevde en mangel på rettslige teorier og begreper som var relevante for afrikanske kvinners situasjon. Anne Hellum har senere 20 Se Svensson, Andersson, Brækhus, Burman, Hellum, Jørgensen og Pylkkänen (2011) s Ketcher (2000). 22 Dahl (1985b) s For tidlige eksempler, se f.eks. Bull (1982), Sverdrup (1984), Fastvold og Hellum (1985), og mer generelt Dahl (1989). Kvinnerettsmiljøet i Danmark har i noe mindre grad vektlagt systematisk innhenting og bruk av empiri.

8 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ beskrevet arbeidet med å utforme et forsknings- og undervisningsopplegg for diplomkurset som gjorde det mulig å utvikle ny kunnskap med dette som utgangspunkt. 24 Den norske kvinnerettens metodegrep å analysere retten med utgangspunkt i kvinners virkelighet var prinsipielt sett godt egnet for å analysere retten og drive begrepsutvikling på bakgrunn av afrikanske kvinners livssituasjon, men rent praktisk var det imidlertid vanskelig å gjennomføre på avstand. Da diplomprogrammet ble flyttet til Harare i 1990, ble det mulig å inkludere feltstudier som en integrert del av undervisningen. Kursets regionale tilknytning og legitimitet ble samtidig styrket, og grunnlaget var lagt for reelt forskningsbasert undervisning. Selv om det også i stor grad var enighet om at verdier hadde en plass i rettslig analyse, var det ulikheter i synet på hvilke verdier som skulle vektlegges. I Oslo ble særlig likhet, verdighet, integritet, selvbestemmelse og selvrealisering brukt som grunnlag for å tolke retten, og for å vurdere og kritisere denne. 25 Mary Maboreke kommenterte dette slik i 1991: Jeg kan se at disse hensynene passer inn i en norsk sammenheng. En person er en person, og mennesker blir vurdert på individuell basis. I afrikansk sammenheng er dette helt annerledes. Jeg er aldri bare Mary Maboreke, unntatt når jeg er på jobb. Når jeg er hjemme er jeg moren av Tachinga, konen til Lawrence, søsteren til George osv. Disse relasjonene fortsetter og fortsetter. Det er slike relasjoner som gir meg, og andre afrikanske kvinner identitet! Du kan ikke starte med å bruke begrepet likhet i en afrikansk sammenheng, fordi folk definerer og oppfatter menn og kvinner ulikt. I det hele tatt er afrikansk kultur i stor grad basert på ulikheter. Likhetsperspektivet er det derfor umulig å begynne med når en vil arbeide for å bedre kvinners stilling og status. 26 De metodiske kjennetegnene ved det kvinnerettslige fagmiljøet i Oslo skapte et fruktbart grunnlag for tett samarbeid med forskere i Sør. Forsknings- og undervisningssamarbeidet sprang ikke ut av felles rettsregler, men snarere av en felles metodetenkning og et felles syn på forskningens formål. Samarbeidet var dermed i stor grad et eksempel på rettsvitenskapens internasjonalisering, snarere enn rettskildenes. I motsetning til Utenriksdepartementet, se sitatet fra St.melding nr. 11 ( ) ovenfor, har kvinnerettsmiljøet i Oslo i liten grad tatt for gitt at den norske»modellen«, forstått som de norske rettslige løsningene for likestilling, kan overføres direkte til utviklingsland. I den grad noe kunne»eksporteres«, var det snarere tenkningen om metode. Vektleggingen av å bygge nedenfra handlet ikke bare om empiriens betydning for den enkeltstående analysen det var også en tilnærming til hvordan man kunne bygge et fagfelt. Arbeider utført av en rekke forskere, samt også studenter, hadde vært sentralt for utviklingen av ny kunnskap og oppbyggingen av 24 Hellum (2011a) s Dahl (1985b) s Sitatet er hentet fra et intervju med Mary Maboreke, daværende faglig ansvarlig for diplomkurset i kvinnerett ved UiZ, publisert i Grannes og Børing (1991). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

9 102 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 kvinneretten som disiplin i Oslo. 27 I stor grad ble dette reflektert i arbeidet i Zimbabwe, og ga dermed grunnlag for en lokalt, nasjonalt og regionalt fundert kvinnerett. Metoden ble en felles arena. Spørsmålene og redskapene var det som ble tatt med ut, ikke svarene. 5 Internasjonalisering av rettskildebildet Da samarbeidet mellom Oslo og Harare vokste frem, var det felles grunnlaget først og fremst betraktninger om rettsvitenskapens rolle og art. Selv om FNs kvinnekonvensjonen 28 ble behandlet i undervisningen på diplomkurset, 29 var menneskerettighetskonvensjonene verken motivasjonen bak eller det sentrale faglige grunnlaget for samarbeidet. På 1980-tallet fantes det snarere en god del skepsis til konvensjonenes, også Kvinnekonvensjonens, relevans for kvinner i det globale Sør. Hadde de noe å tilføre analysene i en annen kulturell kontekst og i en økonomisk situasjon preget av fattigdom og ulikhet med røtter i kolonitidens hierarkier? 30 Debatten om grunnleggende ulikheter i verdisyn ble reflektert her. I dag kan man likevel ikke gi et bilde av kvinnerettens internasjonalisering uten også å se på den økte oppmerksomheten om felles, globale rettskilder. Internasjonale menneskerettigheter, både globale og regionale, har nå en helt sentral plass i kvinnerettslig forskning og litteratur både i Oslo og Harare. Også betydningen av EU-rettens diskrimineringsvern for norsk rett har blitt et forskningstema. Hva kan forklare kvinnerettsmiljøets økte interesse for internasjonale rettskilder? På 1990-tallet fikk menneskerettighetene generelt mer oppmerksomhet i det internasjonale samfunnet. Under tiår med kald krig hadde man ofte blitt presentert for en dikotomi mellom de»vestlige«sivile og politiske rettigheter, og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene som dannet ideologisk grunnlag for land i øst og sør. Murens fall skapte et klima preget av optimisme rundt muligheten for internasjonalt samarbeid, og man understreket sammenhengen mellom ulike rettigheter. Det ble fornyet aktivitet i FN-systemet: spesialrapportører ble utnevnt av ulike FN-organer og traktatorganene kom med generelle tolkningsuttalelser. De store verdenskonferansene arrangert på 1990-tallet skapte et konsensusrammeverk for tenkning om utvikling, og vektla at miljø, menneskerettigheter og kvinnespørsmål skulle forstås i sammen- 27 Larsen (2011). 28 FNs Konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (1979) 29 Første gang kurset ble holdt i Harare, underviste Kirsten Sandberg også i forholdet mellom Kvinnekonvensjonen og FNs barnekonvensjon (1989). 30 Hellum (1990; 2012).

10 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ heng. 31 Et raskt økende antall»soft law«dokumenter bidro med nye og mer detaljerte tolkninger og presiseringer av innholdet i konvensjonenes rettigheter. 32 Den raske økningen i dokumentproduksjon og debatt om internasjonale menneskerettigheter var generell, men hadde også klare kjønnsdimensjoner. På 1990-tallet ble FN-apparatet et sted der kvinnerettsforskere møtte kvinneaktivister under parolen»women s rights are human rights«. Disse miljøenes engasjement for internasjonale rettskilder har blant annet blitt knyttet til opplevelser av nasjonal lovgivning som lite egnet for å fremme kvinners stilling: Både diskrimineringsforbud generelt, og Kvinnekonvensjonens bestemmelser spesielt, etablerte bindende rettslig grunnlag for å kritisere nasjonal rett og reise krav om endringer. Samtidig innebar slagordet at man stilte krav til menneskerettighetene: Også typer av overgrep og krenkelser som primært rammet kvinner måtte tas opp som menneskerettighetsbrudd. Senere har stort arbeid blitt lagt ned i å analysere menneskerettighetsdokumenter med»kvinneblikk«slik man tidligere primært hadde analysert nasjonale rettskilder. 33 Hvordan passet så denne internasjonale utviklingen med den tradisjonelle vektlegging av empiri og nedenfra-perspektiver i kvinnerettsmiljøet i Oslo? Utviklingen innenfor tolkningen av internasjonale menneskerettigheter førte også til endringer i den metode som ble brukt i menneskerettslig litteratur. På flere felt ledet nye forståelser og begreper til større vektlegging av behovet for oppmerksomhet mot og kunnskap om faktiske forhold. Et første eksempel er oppmerksomheten mot diskriminering som ikke er direkte basert på at menn og kvinner behandles ulikt. Det er ikke tvilsomt at formell forskjellsbehandling av menn og kvinner i nasjonal lovgivning fortsatt er et omfattende og alvorlig problem i store deler av verden. 34 Samtidig har utviklingen i internasjonal rett også reflektert den erkjennelsen at kjønnsnøytrale lover ikke nødvendigvis fører til likhet i praksis, slik det ble diskutert i norsk sammenheng ovenfor. Kvinnekonvensjonen peker direkte på dette, men også andre traktatorganer i FN-systemet har fremhevet at krav om likhet mellom menn og kvinner ikke kun handler om formell likhet, som vil være oppfylt allerede ved kjønnsnøytrale lover. Det kreves reell likhet i muligheten til å nyte og utøve alle menneskerettigheter. Likeledes blir diskrimineringsforbudet forstått som å ikke bare forby direkte diskriminering, det å behandle 31 Særlig viktige var følgende konferanser: Rio-konferansen om miljø og bærekraftig utvikling (1992), Wien-konferansen om menneskerettigheter (1993), Kairo-konferansen om befolkningsspørsmål (1994), Beijing-konferansen om kvinner (1995) og Habitat II om bosettinger (1996). 32 Retten til bolig er ett eksempel på at disse aktørene og dokumentene har hatt svært stor betydning for tolkningen av en spesifikk rettighet, Ikdahl (2010; 2011). 33 Igjen er retten til bolig illustrerende, ved at det over tid har vokst frem en enighet i FNsystemet om at også former for boligkrenkelser som primært oppleves av kvinner omfattes av konvensjonenes vern, Ikdahl (2010; 2011). 34 For en bredt anlagt beskrivelse, se Banda (2008). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

11 104 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 menn og kvinner ulikt på grunnlag av kjønn alene. Også indirekte diskriminering, de tilsynelatende kjønnsnøytrale reglene som i praksis slår skjevt ut, uten saklig og proporsjonal begrunnelse, er forbudt. 35 På dette området har også EU-retten spilt en viktig rolle i begrepsutviklingen. 36 Et annet eksempel er dreiningen mot kontekstens betydning for hvordan stater skal oppfylle sine plikter. Statene som har ratifisert Kvinnekonvensjonen har forpliktet seg til å ta»alle egnede virkemidler«i bruk for å sikre kvinner lik mulighet til å nyte og utøve menneskerettighetene. 37 Etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) forplikter statene seg også til en gradvis realisering av for eksempel rettene til bolig, mat og arbeid. 38 Overvåking av statenes oppfyllelse av disse pliktene krever bredt anlagt analyse, som kobler den rettslige reguleringen med kunnskap om økonomiske, kulturelle og sosiale hindringer og prosesser. Menneskerettighetene krever således forståelse av hvordan ulikheter oppstår, styrkes, utfordres og svekkes, og hvilken rolle retten spiller i sosial forandring. Analysene krever en metodisk tilnærming som kombinerer globale og kontekstuelle perspektiver. I dette bildet har tenkningen som har blitt utviklet i samarbeidet mellom kvinnerettsmiljøet i Oslo og SEARCWL, med kombinasjon av empiri, dogmatikk og verdier, vist seg velegnet og nyttig. Et siste spørsmål knyttet til denne formen for internasjonalisering den hurtig økende produksjonen av internasjonale rettskilder og analyser av disse er hvilken betydning dette har hatt for akademikernes rolle. Den økte aktiviteten knyttet til menneskerettigheter i FN-systemet har skapt større rom for deltakelse og påvirkning for ikke-statlige aktører. Sivilsamfunn, inkludert kvinneorganisasjoner i Sør, har i stadig økende grad fremmet både informasjon og synspunkter. FNs verdenskonferanser, skyggerapporter til traktatorganene og»grasrotseminarer«organisert av spesialrapportører er eksempler på arenaer der tolkningsforslag, praktiske eksempler på diskriminering og forslag til retningslinjer for virkemidler og overvåking blir fremmet og diskutert. Også akademikere deltar: det er ikke uvanlig å kombinere en stilling som forsker med virksomhet som spesialist innenfor FN, eller med styreverv for ideelle or- 35 Om begrepsparene direkte/indirekte diskriminering og formell/reell likhet, se særlig Kvinnekomiteens generelle anbefalinger nr. 25 (Temporary special measures, 2004) og nr. 28 (The core obligations of States Parties under article 2 of the CEDAW, 2010) og Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheters generelle kommentar nr. 16 (The equal right of men and women to the enjoyment of all economic, social and cultural rights, 2005). Se også Menneskerettighetskomiteens generelle kommentar nr. 28 (Equality of rights between men and women, 2000). 36 For et inntrykk av den store innflytelsen EU-rettens diskrimineringsvern har hatt for både kvinnerett og for diskrimineringsrett mer generelt i Norge, se Hellum og Ketscher (red. 2008). 37 Uttrykket er brukt i de fleste av Kvinnekonvensjonens bestemmelser, se likevel særlig artikkel Se FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) artikkel 2.2.

12 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ ganisasjoner som forsøker å påvirke rettsutviklingen. Den økte aktiviteten i FNs menneskerettighetssystem har gitt akademikere flere mulighet til å bytte hatter og delta i den dynamiske rettsutviklingen. Internasjonaliseringen av kvinneretten har dermed fått ytterligere dimensjoner. De internasjonale normene utgjør et felles»forskningsobjekt«, og samtidig har nasjonal forskning om rettens virkning for kvinner betydning for vurderingen av om rettigheter kan anses oppfylt. I tillegg har forskere fått en sterkere stemme internasjonalt ved at»soft law«-dokumenter som vedtas ofte er tydelig påvirket av forskning og til dels også vedtas av organer der forskere er medlemmer. Kvinnerettslig forskning er i dag med på å påvirke den internasjonale rettsutviklingen. 6 Internasjonalisering og faglig utvikling Forsknings- og undervisningssamarbeid kan ha en rekke positive sider. Samarbeidet med UiZ viser at nettopp det internasjonale elementet har hatt tydelig og konkret betydning for den faglige utviklingen for det kvinnerettslige miljøet i Oslo. Tre eksempler skal nevnes her. For det første bidro det til at kvinnerettsmiljøet begynte å arbeide systematisk med internasjonale rettskilder, både europeiske og globale. I dag trekker et bredt spekter av juridiske fagfelt inn både menneskerettigheter og EU-rett i forskningen, disse kildene blir behandlet i jusstudiet, og norske høyesterettsdommer har begynt å vise til FN-komiteenes uttalelser. 39 Kvinnerettsmiljøet var imidlertid tidlig ute med å løfte blikket utover Norges rettskildebilde, og skiller seg til en viss grad fortsatt ut ved den helt sentrale rolle internasjonale kilder spiller i det store flertallet av forskningsprosjekter. Hverken blant studentprosjekter, 40 doktorgradsprosjekter 41 eller andre publi- 39 Kvinnekomiteens uttalelser har hittil ikke blitt trukket frem av høyesterett, men for eksempler på vektlegging av uttalelser fra andre komiteer, se Rt s og Rt s På 1990-tallet ble det skrevet flere studentavhandlinger som analyserte Kvinnekonvensjonen: Grannes (1994), Haugestad (1995), McClimans (1997), Ervik (1997), se også Blaker (2003). Senere har en rekke oppgaver analysert Kvinnekonvensjonens betydning for norsk rett på særlige rettsområder. En oversikt finnes i Aune (2010) note 37. Oppdatert informasjon er tilgjengelig på: mai 2013) 41. Kvinnekonvensjonen er behandlet i Vigerust (1998), Hellum (1999), Ikdahl (2010), Strand (2011), Aune (2013) og Taj (2013). Den er også sentral i Tone L. Wærstads pågående doktorgradsprosjekt Married women s equality rights at the dissolution of marriage. Tilsvarende er Barnekonvensjonen en viktig kilde i andre doktorgradsavhandlinger skrevet med tilknytning til KVIBALD, se Sandberg (2003), Stang (2007), Köhler-Olsen (2012). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

13 106 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 kasjoner 42 er det lett å finne arbeider som ikke gir internasjonale kilder en sentral plass. Samarbeidet har videre påvirket den metodiske tilnærmingen i analysen av menneskerettigheter, ved kontinuerlig å minne om betydningen av kontekstuell variasjon. Kun i liten grad har rettighetene blitt diskutert alene i stedet har de blitt analysert i lys av og samspill med nasjonal rett og lokale normer. Den innledende skepsisen til Kvinnekonvensjonens allmenne relevans i sterkt varierende kontekster har veket plass for en oppfatning av at de felles målestokker den setter opp er nyttig for å tilnærme seg både likheter og forskjeller. 43 Forskningen har rettet oppmerksomhet mot de faktiske virkningene retten har i ulike situasjoner for ulike grupper av befolkningen. Internasjonaliseringen ble dermed en videreføring, snarere enn et brudd, med det grunnsynet som har ligget i kvinnerettsmiljøet siden 1970-tallet. For det andre har det internasjonale samarbeidet styrket forskningsmiljøets faglige grunnlag for å møte spørsmål som oppstår i et flerkulturelt Norge. Menneskers mobilitet øker rettens transnasjonale karakter. 44 Andre normsystemer får betydning ved siden av norsk lov, både fordi personer og grupper føler tilknytning til normer med utspring i andre kulturelle og religiøse forhold, og fordi stadig større deler av befolkningen også har tilhørighet i flere jurisdiksjoner: ekteskap inngås i ett land og oppløses i et annet. Samarbeidet med forskere i Sør har gitt et begrepsapparat for å studere ulike former for normativ pluralisme, som så har vist seg relevant også i norsk sammenheng. Faglig kompetanse på islamsk rett har særlig blitt bygget gjennom samarbeidet med professor Shaheen Sardar Ali. 45 Hennes periode som professor II ved Juridisk fakultet i Oslo var særlig viktig for prosjektet»fra formelle til reelle rettigheter«, der man har forsket på temaer som hvordan norske domstoler skal håndtere den muslimske brudegaven»mahr«, hvordan shariaråd fungerer i land der de er gitt en rolle i det formelle rettssystemet, og betydningen av rettshjelp for innvandrerkvinner. 46 At disse temaene ble undergitt systematisk rettslig analyse også før en mer politisert de- 42. I tillegg til de enkelte forskeres arbeid kan følgende antologier nevnes: Hellum og Ketcher (red. 2008), Hellum, Ali og Griffiths (red. 2011), Hellum og Aasen (red. 2013). 43 Hellum (2011b) s Se nærmere Hellum, Ali og Griffiths (red. 2011). 45 Kontakten med henne ble etablert gjennom et mer kortvarig samarbeid med Universitetet i Peshawar, der hun var professor. Et tidlig utslag av dette var seminaret»women s law North-South Cooperation«holdt i Pakistan i 1996, se Mehdi og Shaheed (red. 1997). Kontakten fortsatte da hun ble professor ved Universitetet i Warwick, som også er del av miljøet rundt SEARCWL. 46 For en oversikt over underprosjekter og publikasjoner, se (besøkt mai 2013)

14 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ batt ble reist i norske media er et eksempel på hvilke ringvirkninger det internasjonale arbeidet har hatt for kvinnerettens forskning i Norge. 47 Et tredje felt der samarbeidet har vært viktig er knyttet til spørsmålet om hvilken betydning forskjeller mellom kvinner har for begreper og metode innen en fagdisiplin som eksplisitt bygger på et kvinneperspektiv. Sitatene fra Tove Stang Dahls innledning til»kvinnerett I og II«i 1985 illustrerer hvordan kvinnerettsmiljøet i den tidlige fasen var opptatt av å markere at kvinner som gruppe hadde andre interesser og posisjoner enn gruppen menn. Dette ble problematisert i samarbeidet med forskere og institusjoner i Sør: Var Kvinnekonvensjonen relevant for kvinner i Sør, eller ivaretok den primært interessene og opplevelsene til middelklassekvinner i industrialiserte land? Betyr likhetsprinsipp og diskrimineringsforbud at kvinner skal bli som menn eller at man skal verdsette det»typiske«kvinnelivsløp høyere? Hvilke prioriteringer lå implisitt i valget av verdiene det ble henvist til i analysen? Diskusjonene på disse punktene ledet til en mer systematisk tilnærming til forskjeller mellom kvinner, og bidro til forskning på hvordan begreper som likhet og diskriminering kan håndtere kompleksitet og forskjeller.»kvinnen«i dagens kvinnerett er ikke nødvendigvis hvit og sekulært orientert, men kan også være troende, tilhøre en minoritetsgruppe, være funksjonshemmet eller et jentebarn. 48 Begreper som multippel diskriminering og interseksjonalitet har gjort det lettere å innpasse kvinners ulike og sammensatte identiteter i rettslig analyse. Den praktiske betydningen for analyse og vurdering av rettsregler blir demonstrert i Vibeke Blaker Strands doktorgradsavhandling, der forholdet mellom religionsfrihet og diskrimineringsvern analyseres både fra minoritets- og majoritetsperspektiv, med blikk for virkningene både for den som vil leve etter sin religion og den som vil slippe å møte religiøse symboler. 49 Det internasjonale samarbeidet har forberedt kvinneretten på rettskilder og temaer som etter hvert også har gjort seg gjeldende på hjemmebane. Å ha blitt konfrontert med debatten om likhet og ulikhet mellom kvinner på et tidlig tidspunkt har styrket kvinnerettslig forskning i Norge, og bidratt til at den i mindre grad har blitt rammet av den kritikken for essensialisme som har blitt reist mot deler av norsk kvinnebevegelse og likestillingspolitikk. 50 Selv om Tove Stang Dahls definisjon av kvinnerettens formål fra 1985 fortsatt er hyppig sitert, er det i dag langt større oppmerksomhet om ulikhetene mellom kvinner enn denne synes å antyde. 47 Se for eksempel debatten om shariaråd i Aftenposten 2010:»Løser arv og skilsmisser: Positive til shariaråd«(19. juni 2010),»Advarer mot shariaråd Reglene opprettholder menns privilegier, mener islamekspert«(20. juni 2010),»Hjelper minoritetskvinner Kommer seg ut av ensomhet og isolasjon«(21. juni 2010). 48 Se for eksempel Sandberg (2008), Nordstrøm (2011), Ballangrud (2007), Aune (2012). 49 Strand (2011). 50 Se gjengivelsen av flere høringsinstansers syn i Ot.prp. nr. 77 ( ), Om lov om endringer i likestillingsloven, pkt Om kvinneretten, se Sandvik (2010). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

15 108 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 7 Fremtidsperspektiver fra ytterkanten Fakultetets uttalte vektlegging av «internasjonalisering» kan tale for at stadig flere miljøer vil etablere og befeste internasjonale samarbeid. Erfaringene fra kvinneretten illustrerer den positive virkningen dette kan ha for faglig utvikling. Det er imidlertid vanskeligere å trekke ut konkret og praktisk lærdom med hensyn til hvordan institusjonssamarbeid skal etableres for å bli vellykket. Samarbeidet med Universitetet i Zimbabwe viser de mange ulike faktorene som har spilt sammen over tid, fra enkeltstående hendelser som individuelle studieopphold til større trender i både politikk og forskning. De konkrete sammentreffene som gjorde kvinneretten godt plassert, lar seg vanskelig reprodusere. Erfaringene gir likevel anledning til å reflektere over hvem som bør være beslutningstakere og pådrivere for internasjonalt samarbeid. I en tid der opprettelse av institusjonssamarbeid kan virke å bli en stadig mer toppstyrt prosess, risikerer man å undervurdere betydningen av entusiasme hos og arbeid nedlagt av den enkelte forsker. Erfaringene fra kvinneretten viser at faglig og metodisk grunnlag for samarbeid blir bygget over tid, og dette krever et genuint engasjement for og eierskap til samarbeidet hos de som deltar på begge sider. 51 Samtidig er en institusjonell forankring avgjørende. Kvinnerettens samarbeid med Zimbabwe, og satsning på utviklingsrett generelt, har fått vedvarende støtte av de skiftende dekanater og instituttledelser. 52 Samarbeidet med UiZ hadde neppe vært mulig uten midler utenfra. Kvinnerettens erfaringer kan dermed også belyse mer generelle innvendinger mot ekstern finansiering, som faren for instrumentell bruk av forskere og forskning, og føringer på prioritering av forskningstemaer. Gitt UDs uttalte tro på overføringsverdien av den norske likestillingsmodellen og Norads bistandspolitiske formål, kunne man frykte at disse problemene ville bli aktuelle. Samarbeidsprosjektet har som helhet imidlertid ikke vært bygget opp rundt en»bistandsmodell«der det ble tatt som gitt at»vi«besitter all nødvendig kunnskap, som så skal eksporteres til»dem«. Som nevnt var det som ble brakt ut analytiske verktøy og erfaringer, snarere enn rettslige løsninger. Den samme tankemåten viste seg i erkjennelse av at det også måtte bygges kompetanse i Oslo. Parallelt med undervisning og veiledning i Sør har ansatte ved kvinneretten selv gjort forskning der. Både Forskningsrådet og Norad har bidratt til å gjøre dette mu- 51 Anne Hellums helt sentrale rolle i samarbeidet med UiZ fra 1985 til i dag illustrerer dette. 52 Blant mange støttespillere kan følgende nevnes særlig: Asbjørn Kjønstad var dekan da den første avtalen med Zimbabwe ble undertegnet. Lucy Smith var rektor og Fredrik Zimmer dekan da det i 1997 ble det opprettet et professorat med kvinner, menneskerettigheter og utvikling som arbeidsområde, og Anne Hellum ble ansatt i dette. Biblioteket, særlig ved Beate Heilemann, har både bygget opp en kvinnerettssamling i Oslo og delt sin kompetanse med ansatte ved universitetsbibliotekene i Sør. Else Aas ved Institutt for offentlig rett har gitt administrativ hjelp i en årrekke.

16 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ lig. Allerede i 1986 startet Nina Berg og Aase Gundersen en studie av folkedomstolene i Mozambique. 53 Denne ble finansiert av Forskningsrådets utviklingsforskningsprogram, i likhet med Anne Hellums doktorgradsprosjekt. 54 Utenriksdepartementet og Norad har gjennom prosjektet Bistandsrelevant kvinnerett ( ) gjort det mulig å gjennomføre forskning på en rekke ulike felt. 55 Gjennom denne langvarige avtalen har det vært mulig å la den tematiske prioriteringen bli styrt av faglig relevans, snarere enn å gjøre mer fragmenterte og tilfeldige konsulentoppdrag. 56 De første årene av Anne Hellums professorstilling ble også delvis finansiert av Norad. 57 For et lite fagmiljø og et fagområde i ytterkanten av fakultetets virksomhet var ekstern finansiering som kombinerte faglig valgfrihet og stabilitet avgjørende for å bygge opp internasjonalt samarbeid, forskning og kompetanse. Innledningsvis ble det antydet at internasjonal kvinnerett kan oppfattes som å befinne seg i ytterkanten av fakultetshverdagen. Dette må imidlertid nyanseres. Forskningsmessig ser man at kvinnerettens internasjonale del kan komme med bidrag til analysene ikke bare for norsk kvinnerett, men også på andre rettsområder og ikke kun for nærliggende fag som barnerett, likestillingsrett og menneskerettigheter. I forskning om sosiale og økonomiske rettigheter i Afrika har det blitt opparbeidet både empirisk kunnskap om kvinners tilgang og rettigheter til naturressurser, og et begrepsapparat for å analysere institusjoner og endringer i tilknytning til dette. Dette arbeidet kan ha potensiale til å utfordre og videreutvikle både velferdsretten og miljøretten. Innen velferdsretten, som i stor grad har vært nasjonalt orientert, kan internasjonale perspektiver på livsopphold kaste lys over sammenhengene mellom fattigdom, diskriminering og tilgang til velferdsrettigheter. 58 Miljøretten inneholder allerede i stor grad internasjonale perspektiver og rettskilder, blant annet i analyser av avtaler om ressursbevaring og -forvaltning. Kvinnerettens arbeid med hvordan ressurser brukes, fordeles og forvaltes lokalt kan være betydningsfullt for å vurdere både hvordan 53 Se Gundersen (1990; 1992), Berg og Gundersen (1991). 54 Se Hellum (1999). 55 Temaer har særlig vært knyttet til fire delområder: rett til naturressurser og helse, rettigheter i vold og konflikt, demokratiske rettigheter, og kvinners rettigheter og islam. En fullstendig oversikt over underprosjekter og publikasjoner finnes i Hellum (2007). 56 To ganger har det også blitt gjennomført konsulentoppdrag for Norad innen Senter for menneskerettigheters rammeavtale. Begge gangene har partnere fra Sør, med tilknytning til SE- ARCWL, deltatt. Ikdahl, Hellum, Kaarhus, Benjaminsen og Kameri-Mbote (2005), Hellum, Tibatemwa-Ekirikubinza og Kasin (2008). 57 Bakgrunnen for dette samarbeidet mellom Juridisk fakultet og Norad ligger delvis i at det mot slutten av 1990-tallet i økende grad ble vektlagt at universitetene måtte ta medansvar for å bygge og beholde kompetanse på utviklingsspørsmål. 58 Se i denne retning Hellum (2008) og Ketscher (2008). Helga Aunes postdoktorprosjekt anvender diskrimineringsrettslige perspektiver fra EU-rett og Kvinnekonvensjonen på utdanningsrettens felt. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

17 110 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 de ønskede mål best kan realiseres og hvilke konsekvenser internasjonalt regelverk og tiltak vil ha både for miljø og mennesker. Et eksempel på at slik»lokal«analyse tas inn i internasjonal miljørett er samarbeidet mellom fakultetets forskergruppe for naturressursrett og Universitetet i Dar es Salaam om internasjonal miljørett og klimarett, særlig REDD-mekanismen for skogvern. 59 Også i grenselandet mellom rettslig analyse, rettsutvikling og politikk nærmer forskning innen internasjonal kvinnerett seg sentrum. Arbeidsvilkårene for akademikere med interesse for internasjonal rett er i endring, blant annet fordi prosessene der internasjonale normer defineres og videreutvikles i stadig større grad har blitt en arena der forskere deltar. Innen FN-systemet gjør kombinasjonen av den raske rettsutviklingen og mangelen på samordnet styring av hvilke temaer som tas opp i de ulike organene at akademikere har muligheter til å øve innflytelse både gjennom forskning og gjennom deltagelse i internasjonale organer og nettverk. Dette gjelder også kvinneretten: Kvinnerettsmiljøet i Oslo opplever at Utenriksdepartementet og Norad vil bruke miljøets kompetanse i forbindelse med utformingen av norsk utenriks- og bistandspolitikk. Muligheten til å være premissleverandør for rettsutviklingen skaper behov for kontinuerlig refleksjon om hvordan våre forskningsprioriteringer er med på å forme fagfeltet vi er del av både rettspolitisk og med tanke på hvordan gjeldende rett forstås og anvendes. Hvilke verdier fremmes? Hvilke gruppers situasjon synliggjøres og tematiseres som rettslige temaer? 60 Hva angår fakultetets studietilbud og undervisning er imidlertid bildet nokså blandet. Menneskerettigheter og folkerett har en selvsagt plass i profesjonsstudiet, og kvinne- og kjønnsperspektiv skal integreres i alle fag der det er relevant. Dette kan bety at det også her er mindre treffende enn tidligere å betegne internasjonal kvinnerett som plassert i»ytterkanten«. Samtidig har integreringen av kvinne- og kjønnsperspektivet vist seg mangelfull i praksis. 61 Enkeltfag som er orientert mot internasjonal rett og/eller kvinne- og diskrimineringsperspektiv har høye studenttall og får gode evalueringer, men er fortsatt i stor grad valgfag og kan dermed velges bort. Dersom «internasjonalisering» ikke bare skal eksistere som målsetting i strategidokumenter, men også bidra til å endre hvordan man tenker om retten og rettsvitenskapen, er det kanskje dette som bør være neste satsningsområde: å sikre at tematikk herfra inngår som en del av den obligatoriske, felles kunnskapsbakgrunnen til fremtidens jurister. 59 REDD (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation), er et internasjonal rammeverk for skogvern innenfor det internasjonale klimaregimet. Norge har vært en av pådriverne for avtalene som ligger til grunn for dette, og gir også finansiell støtte til gjennomføring av tiltak i Tanzania. Samarbeidet mellom juridisk fakultet ved UiO og UDSM Law School, perioden , førte sammen internasjonal miljørett, nasjonal regulering av skogforvaltning, og menneskerettigheter knyttet til livsopphold og ikke-diskriminering. 60 Ikdahl (2011). 61 Se om dette Sørlie (2008).