JUS5701 Internasjonale menneskerettigheter. Høst 2015 SENSORVEILEDNING

Transkript

1 JUS5701 Internasjonale menneskerettigheter Høst 2015 SENSORVEILEDNING Oppgaveteksten lyder: «Beskriv og vurder hvordan Høyesterett går frem for å sikre at menneskerettigheter gjennomføres, slik menneskerettighetene følger av nasjonal lovgivning og av konvensjoner som er inkorporert gjennom menneskerettsloven. Gi eksempler.» Studentene har under eksamen hatt tilgjengelig en Doms- og kjennelsessamling. Denne inneholder høyesterettspraksis og internasjonal håndhevingspraksis som det har vært rettet særlig oppmerksomhet mot i undervisningen. Doms- og kjennelsessamlingen gir kandidatene et konkret materiale å ta utgangspunkt i når oppgaven skal besvares. Oppgaven er utformet relativt åpent. Den gir dermed rom for individuelle tilpasninger og selvstendighet. Fastsettelsen av karakter for den enkelte kandidat beror på en helhetsvurdering av besvarelsen som er levert. I det følgende vil jeg trekke frem en del underproblemstillinger som oppgaveteksten gir foranledning til å gå nærmere inn på. Kandidatene er blitt bedt om å ta utgangspunkt i menneskerettighetene slik de «følger av nasjonal lovgivning og av konvensjoner som er inkorporert gjennom menneskerettsloven». Formuleringen inkluderer både Grunnlovens menneskerettigheter og konvensjoner som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, herunder for eksempel EMK og FNs barnekonvensjon. Når kandidatene skal beskrive Høyesteretts tilnærming, bør de etablere et skille mellom menneskerettigheter som følger direkte av Grunnloven og menneskerettigheter som følger av en inkorporert konvensjon. I denne sammenheng vil det være et pluss om kandidatene også sier noe om hvorfor Høyesterett har en rolle i å sikre at menneskerettigheter overholdes. Høyesteretts rolle i å sikre at internasjonale menneskerettskonvensjoner overholdes, henger sammen med at domstolene (den dømmende myndighet) er en del av staten. Dersom for eksempel EMD mener at Høyesterett har tolket EMK feil, kan Norge bli dømt for konvensjonsbrudd. Menneskerettsloven gjør konvensjonene til en del av intern rett. Dermed følger plikten til å tolke norsk rett i tråd med konvensjonene, eller til eventuelt å sette annen kolliderende lovgivning til side, også av den interne rett selv. 1

2 Høyesteretts rolle i å sikre at Grunnlovens menneskerettigheter overholdes, har direkte sammenheng med prøvelsesretten slik denne følger av Grunnloven 89, domstolenes rett og plikt til å prøve om lover og andre avgjørelser er i strid med Grunnloven, og eventuelt å sette disse til side. Tolkning av menneskerettigheter i Grunnloven dreier seg såldes om grunnlovstolkning. Kandidatene er bedt om å beskrive og vurdere hvordan Høyesterett går frem for å sikre at menneskerettigheter gjennomføres. De er bedt om å gi eksempler. Det vil være naturlig å skille mellom: a) tolkning av konvensjoner som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, og b)tolkning av enkeltbestemmelser i Grunnloven. a) Når det gjelder tolking av konvensjoner som er inkorporert gjennom menneskerettsloven: Det vil være naturlig å si noe om hvilket utgangspunkt Høyesterett opererer med når det gjelder trinnhøyderegelen i menneskerettsloven 3. Hva skal til for at Høyesterett setter annen lovgivning til side fordi det foreligger motstrid? I Dobbeltstraff I-saken (Rt s. 557) ble det uttrykkelig presisert at det for at de internasjonale menneskerettigheter skal få forrang er tilstrekkelig at tolkningsresultatet «har de beste grunner for seg» (dommen s. 565). Det vil være et pluss om kandidaten trekker frem at det tidligere var usikkerhet knyttet til hvor klart et tolkningsresultat måtte være for at forrangsregelen skal komme til anvendelse. Dermed har det funnet sted en utvikling: fra Bølgepappkjennelsens krav om at regelen som bygger på folkerettslige kilder må fremtre som «tilstrekkelig klar og entydig», til et krav om at det er tilstrekkelig med det tolkningsresultat som har de beste grunner for seg. Bølgepappkjennelsen er omtalt i Bøhler-saken (Rt s. 996). Både Dobbeltstraff I-dommen og Bøhler-dommen er inntatt i Doms- og kjennelsessamlingen. Det vil videre være naturlig å se på hvilken metode Høyesterett anlegger ved tolkning av henholdsvis EMK og ulike FN-konvensjoner. I denne sammenheng bør kandidatene si noe om forskjellen i kompetansen til henholdsvis EMD og de ulike FN-komiteene: EMD kan avsi rettslig bindende dommer, mens FN-komiteenes ikke har kompetanse til å avsi rettslig bindende dommer. FN-komiteene har imidlertid flere andre måter å gi uttrykk for sitt syn på tolkningen av den FN-konvensjon som hver komité er satt til å overvåke (for eksempel er FNs barnekomité satt til å overvåke statenes overholdelse av FNs barnekonvensjon, FNs menneskerettskomité overvåker konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) osv.) Uttalelser avgitt i forbindelse med individklagesaker og generelle tolkningsuttalelser (som gjerne omtales som generelle rekommandasjoner eller generelle kommentarer) står helt sentralt. At FN-komiteene har en annen 2

3 kompetanse enn EMD, er foranledningen til at spørsmålet om rettskildebetydningen av FN-komiteenes praksis kommer opp. Høyesterett har i flere saker presisert metoden den anlegger ved tolkning av EMK. I Uskyldspresumsjonsdommen (Rt s. 833) heter det blant annet i premiss 45: «ved anvendelse av reglene i EMK skal norske domstoler foreta en selvstendig tolking av konvensjonen. Herunder skal de benytte samme metode som EMD. Norske domstoler må således forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og EMDs avgjørelser. Det er likevel i første rekke EMD som skal utvikle konvensjonen. Og dersom det er tvil om forståelsen, må norske domstoler ved avveiningen av ulike interesser eller verdier kunne trekke inn verdiprioriteringer som ligger til grunn for norsk lovgivning og rettsoppfatning.» Det heter videre at norske domstoler ikke skal legge inn sikkerhetsmarginer mot konvensjonsbrudd (premiss 46). Når det tas stilling til betydningen av EMDs praksis, skal det tas hensyn til om saksforholdet i saker som er behandlet av EMD kan jevnføres med saken som Høyesterett skal behandle (premiss 47). I forbindelse med behandling av spørsmålet om Høyesteretts rettskildebruk ved tolking av FN-konvensjoner, vil det særlig være aktuelt å belyse hvilken betydning Høyesterett legger på avgjørelser som FN-komiteer har tatt i individklagesaker, samt hvilken betydning som skal tillegges generelle rekommandasjoner/kommentarer. Betydningen av individklagesaker er blant annet behandlet i Ankenektelse-saken (Rt s. 1764), som omhandlet betydningen av SP-konvensjonen i norsk rett. Her heter det i premiss 76 at: «Når det gjelder tolkningsprinsippene for anvendelsen av forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven 3 i forholdet mellom norske lovbestemmelser og EMK, er disse trukket opp av Høyesterett i en rekke dommer, sist Rt avsnitt De betraktninger som der er gitt, vil også ha gyldighet i forholdet mellom norsk lov og SP. Det kan imidlertid ikke uten videre legges til grunn at avgjørelser av Menneskerettskomitéen har samme gjennomslagskraft som avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Jeg finner derfor grunn til å se nærmere på dette.» Etter en nærmere gjennomgang av forarbeidene til menneskerettsloven, uttaler Høyesterett (premiss 81): «På bakgrunn av det jeg her har gjennomgått av forarbeidene til menneskerettsloven, finner jeg det klart at en konvensjonstolking foretatt av FNs menneskerettskomité må ha betydelig vekt som rettskilde.» Bruken av generelle rekommandasjoner/kommentarer er blant annet berørt i Mariadommen (Rt s. 93), som omhandlet tolkning av blant annet Grunnloven 104 (2) om hensynet til barnets beste. Høyesterett uttalte i premiss 63 at 104 (2) har sin parallell i Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Videre ble det uttalt (premiss 64) at: «I General Comment No. 14 (2013) «on the right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration» [GC CRC], har FNs Barnekomité redegjort for regelens bakgrunn og funksjon, og foretatt en konsoliderende 1 Det vil si Uskyldspresumsjonsdommen. 3

4 gjennomgang av en rekke tolkningsspørsmål. Det Barnekomiteen gir uttrykk for her, utgjør etter mitt syn et naturlig utgangspunkt ved tolkningen av artikkel 3 nr. 1 - og dermed også ved tolkningen av Grunnloven 104 andre ledd.» At generelle rekommandasjoner/kommentarer er viktige rettskilder ved tolkning av norsk rett, og også ved tolkning av Grunnloven, er således lite tvilsomt. b) Tolkning av enkeltbestemmelser i Grunnloven Grunnlovens bestemmelser om menneskerettigheter har aktualisert spørsmålet om hvordan Høyesterett metodisk skal tilnærme seg tilfeller med (mer eller mindre) parallelle rettighetsbestemmelser, der den samme rettigheten følger av både Grunnloven og av internasjonale menneskerettskonvensjoner. I forbindelse med tolkningen av Grunnloven 102 om retten til privat- og familieliv uttalte Høyesterett i Maria-dommen (Rt s. 93) premiss 57: «Bestemmelsen kom inn ved grunnlovsreformen i mai 2014, og bygger blant annet på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17 og EMK artikkel 8. Likhetstrekkene med EMK er store. Jeg legger til grunn at 102 skal tolkes i lys av de folkerettslige forbildene, men likevel slik at fremtidig praksis fra de internasjonale håndhevingsorganene ikke har samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkningen som ved tolkningen av de parallelle konvensjonsbestemmelsene: Det er etter vår forfatning Høyesterett - ikke de internasjonale håndhevingsorganene - som har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettsbestemmelser.» I Rwanda-dommen (Rt s. 155) sluttet Høyesterett seg uttrykkelig til uttalelsene som var gitt i Maria-dommen når det gjelder forholdet mellom Grunnlovens menneskerettigheter og de parallelle konvensjonsbestemmelsene, se premiss 40. Vi ser av sitatet fra Maria-dommen at Grunnlovens menneskerettigheter må forstås i lys av de folkerettslige forbildene. Tolking av Grunnlovens menneskerettigheter og konvensjonstolking er således ikke to adskilte øvelser. Høyesterett uttrykker imidlertid samtidig at den har et særlig ansvar for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettigheter. I denne sammenheng fremsettes det et forbehold når det gjelder hvilken vekt Høyesterett vil legge på fremtidig praksis fra internasjonale håndhevingsorganer, idet det uttales at slik praksis ikke har samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkningen som ved tolkningen av de parallelle konvensjonsbestemmelsene. Uttalelsen gir foranledning til at kandidatene kommer med selvstendige betraktninger knyttet til forskjeller i Høyesteretts tilnærming til henholdsvis tolking av Grunnlovens menneskerettigheter og konvensjonenes menneskerettigheter. Hvordan harmonerer uttalelsen om at det er Høyesterett, og ikke de internasjonale håndhevingsorganene, som skal tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser med utgangspunktene Høyesterett operer med når det gjelder tolking av konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven? I forbindelse med tolking av Grunnlovens menneskerettigheter vil det også kunne være 4

5 naturlig å trekke inn Grunnloven 92 der det heter at: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» Bestemmelsen sidestiller plikten til å sikre og respektere Grunnlovens egne menneskerettigheter med plikten til å sikre og respektere menneskerettigheter i konvensjoner som Norge er part til. Dette har ført til at det har oppstått diskusjon om hvorvidt (noen av) de internasjonale menneskerettskonvensjonene kan sies å ha fått grunnlovs trinnhøyde. I så fall vil domstolenes prøving av om det foreligger brudd på (enkelte) internasjonale menneskerettskonvensjoner ha direkte grunnlag i prøvelsesretten i Grunnloven 89. Betydningen av 92 vil kunne komme på spissen i en situasjon med bevisst motstrid mellom ny nasjonal lovgivning og en (inkorporert eller ikke-inkorporert) internasjonal menneskerettskonvensjon som Norge er part til. Bestemmelsen reiser spørsmål som ennå ikke er avklart i rettspraksis, og oppgaveteksten spør strengt tatt om beskrivelser, eksempler og vurderinger av hvordan Høyesterett «går frem» for å sikre at menneskerettigheter gjennomføres. Problematisering av nye utfordringer som aktualiseres gjennom 92 vil være et pluss, men ikke nødvendig for å oppnå en sterk karakter. Avsluttende kommentarer: Kandidatene er ikke bare bedt om å beskrive hvordan Høyesterett går frem, men også å vurdere Høyesteretts fremgangsmåte. Fornuftige og selvstendige betraktninger bør tillegges stor vekt og kan kompensere for at ikke alle de ovenfor nevnte problemstillinger er berørt. Vibeke Blaker Strand Oslo, november