DEN EUROPEISKE KOMMISJON MOT RASISME OG INTOLERANSE

Transkript

1 CRI(97)36 Version norvégienne Norwegian version DEN EUROPEISKE KOMMISJON MOT RASISME OG INTOLERANSE ECRIS GENERELLE ANBEFALING NR. 2: SÆRSKILTE ORGANER FOR Å BEKJEMPE RASISME, FREMMEDFRYKT, ANTISEMITTISME G INTOLERANSE PÅ NASJONALT NIVÅ Strasbourg, 13. juni 1997

2 Secretariat of ECRI Directorate General of Human Rights and Legal Affairs Council of Europe F STRASBOURG Cedex Tel.: +33 (0) Fax: +33 (0) combat.racism@coe.int Besøk vår hjemmeside:

3 Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) minner om erklæringen vedtatt av statssjefene og regjeringssjefene i Europarådets medlemsstater på toppmøtet i Wien den oktober 1993; Kommisjonen minner om at handlingsplanen mot rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse (lagt frem som en del av denne erklæringen) oppfordret ministerkomiteen til å etablere Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse, der denne kommisjonen skulle ha mandat til bl a å formulere generelle anbefalinger om handlingsalternativer og tiltak overfor medlemsstatene; Kommisjonen tar i betraktning Resolusjon 48/134 vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling den 20. desember 1993 om nasjonale institusjoner for styrking og vern av menneskerettigheter; Kommisjonen tar også i betraktning de grunnleggende prinsippene fastsatt på det første internasjonale møtet i de nasjonale institusjoner for styrking og vern av menneskerettigheter i Paris fra oktober 1991 (kjent som»parisprinsippene»); Kommisjonen minner om de forskjellige resolusjonene som ble vedtatt på det første og andre europeiske møtet for nasjonale institusjoner for styrking og vern av menneskerettigheter, holdt henholdsvis i Strasbourg den november 1994 og i København den januar 1997; Kommisjonen tar i betraktning Rekommandasjon nr. R (85) 13 fra ministerkomiteen om ombudsmannsinstitusjonen; Kommisjonen tar også i betraktning det arbeidet som er utført av styringskomiteen for menneskerettigheter (CDDH) i tilknytning til etableringen av uavhengige nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner; Kommisjonen understreker at kamp mot rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse inngår som en integrert del i vernet og styrkingen av grunnleggende menneskerettigheter; Kommisjonen minner om forslaget fra ECRI om å forsterke klausulen om ikkediskriminering (artikkel 14) fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen; Kommisjonen er dypt overbevist om at alle må beskyttes mot diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, språk, religion eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, eller mot diskriminering som indirekte kan stamme fra lovanvendelsen på disse områdene; Kommisjonen er overbevist om nødvendigheten av å gi høyeste prioritet til tiltak som tar sikte på full gjennomføring av lovgivning og politiske retningslinjer beregnet på å bekjempe rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse; Kommisjonen minner om at en effektiv strategi mot rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse i stor utstrekning beror på holdningsskapende arbeid, informasjon og opplæring av ansatte i offentlig sektor, så vel som vern og styrking av rettighetene til enkeltpersoner som tilhører minoritetsgrupper; 3

4 Kommisjonen er overbevist om at spesialorganer for å bekjempe rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse på nasjonalt nivå kan gi et konkret bidrag på mange ulike måter for å effektivisere tiltak som treffes på dette området. Samtidig kan disse spesialorganene gi råd og informasjon til nasjonale myndigheter; Kommisjonen hilser velkommen at slike spesialorganer allerede er etablert og i funksjon i flere medlemsstater; Kommisjonen anerkjenner at slike organer kan anta forskjellige former og variere i samsvar med omstendighetene i medlemsstatene, eller at de kan utgjøre en del av et organ med bredere, generell målsetting på menneskerettighetsområdet; Kommisjonen anerkjenner også behovet for at regjeringene selv gir informasjon til og er tilgjengelige for spesialorganene, og rådspør dem i saker som er relevante for deres funksjoner; Kommisjonen anbefaler medlemsstatenes myndigheter: 1. å vurdere nøye muligheten for å opprette et spesialorgan for å bekjempe rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse på nasjonalt nivå, dersom et slikt organ ikke finnes allerede; 2. å bruke de grunnleggende prinsippene som er beskrevet i vedlegget til denne anbefalingen, som presenterer flere alternativer for diskusjon på nasjonalt nivå, som retningslinjer og inspirasjonskilde i vurderingen av dette spørsmålet. 4

5 Vedlegg til ECRIs generelle anbefaling nr. 2 Grunnleggende prinsipper for spesialorganer for bekjempelse av rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse på nasjonalt nivå Kapittel A: Vedtekter for etablering av spesialorganer Prinsipp 1 Mandat 1. Spesialorganer bør få et mandat som er klart beskrevet i en konstitusjonell eller annen lovgivende tekst. 2. Spesialorganers mandat bør fastsette deres sammensetning, myndighetsområde, lovfestede fullmakter, ansvarsområde og finansiering. Kapittel B: Alternative former for spesialorganer Prinsipp 2 1. Spesialorganer kan anta forskjellige former i samsvar med de rettslige og forvaltningsmessige tradisjonene i landene hvor de etableres. 2. Rollen og funksjonene det er gjort rede for i prinsippene ovenfor bør innehas av organer som for eksempel kan ha form av nasjonale komitéer for etnisk likestilling, ombudsmenn mot etnisk diskriminering, sentre/kontorer for kamp mot rasisme og for å fremme reelle like muligheter, eller andre former, som bl.a. organer med en bredere målsetting på området menneskerettigheter. Kapittel C: Funksjoner og ansvarsområder for spesialorganer Prinsipp 3 Avhengig av nasjonale forhold, lov og praksis bør spesialorganer ha så mange av de følgende funksjonene og ansvarsområdene som mulig, nemlig: a. å arbeide for å avskaffe av de forskjellige formene for diskriminering som er beskrevet i innledningen og å fremme like muligheter og gode forhold mellom personer fra alle grupper i samfunnet; b. å overvåke innholdet og virkningen av lovgivning og administrative vedtak med hensyn til deres relevans for å bekjempe rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse, og eventuelt å legge frem forslag om mulige endringer i slik lovgivning; c. å gi råd til lovgivende og utøvende myndigheter med sikte på å forbedre forskrifter og praksis på de relevante områdene; 5

6 d. å yte hjelp og bistand til ofre, herunder rettshjelp, for å sikre deres rettigheter overfor institusjoner og domstoler; e. å ha tilgang til domstolene eller andre relevante rettslige myndigheter etter behov, avhengig av det berørte landets rettslige rammer; f. å høre og vurdere klager og begjæringer i bestemte saker, og å treffe avgjørelser enten via minnelig forlik eller via bindende avgjørelser som kan håndheves innenfor de rammene som fastsettes av loven; g. å få nødvendig myndighet til å innhente bevis og informasjon i samsvar med dets funksjoner i henhold til punkt f. ovenfor; h. å gi informasjon og råd til relevante organer og institusjoner, herunder statlige organer og institusjoner; i. å gi råd om normer for antidiskriminerende praksis på bestemte områder som enten kan ha lovs kraft eller være frivillige i sin anvendelse; j. å stimulere og bidra til opplæring av visse nøkkelgrupper uten å svekke den primære utdanningsrollen til de involverte faglige institusjonene; k. å styrke bevisstheten blant allmennheten om problemer knyttet til diskriminering, og produsere og utgi relevant informasjon og relevante dokumenter; l. å støtte og oppmuntre organisasjoner med målsettinger som ligner dem spesialorganet har; m. å ta i betraktning og på passende måte gjenspeile slike organisasjoners anliggende; Kapittel D: Spesialorganers forvaltning og funksjonsmåte Prinsipp 4 Sammensetning Sammensetningen av spesialorganer i form av kommisjoner og lignende, bør gjenspeile mangfoldet og samfunnet i sin alminnelighet. Uavhengighet og ansvarlighet Prinsipp 5 1. Spesialorganer bør utstyres med tilstrekkelige midler til å utøve sine funksjoner og sitt ansvar effektivt, og finansieringen bør være gjenstand for nasjonalforsamlingens årlige godkjennelse. 2. Spesialorganer bør fungere uten innblanding fra staten og med alle de garantier som er nødvendige for å sikre deres uavhengighet, herunder friheten til å utnevne sitt eget personale, forvalte sine egne ressurser etter eget forgodtbefinnende, og til å gi offentlig uttrykk for sitt syn. 6

7 3. Spesialorganer bør på uavhengig grunnlag kunne legge frem rapporter for debatt i nasjonalforsamlingen om sine tiltak basert på klare og om mulig målbare målsettinger. 4. Spesialorganers mandat bør tydelig gjøre rede for bestemmelsene om oppnevnelse av organets medlemmer, og bør inneholde adekvate forholdsregler mot vilkårlig oppsigelse eller vilkårlig avslag på fornyet oppnevning i situasjoner hvor fornyelse ville være det normale. Tilgjengelighet Prinsipp 6 1. Spesialorganer bør være lett tilgjengelige for dem hvis rettigheter de tar sikte på beskytte. 2. Spesialorganer bør eventuelt vurdere å etablere lokale kontorer for å bli mer tilgjengelige, og å gjøre utdannings- og opplæringsfunksjonene mer effektive. Kapittel E: Spesialorganers måte å operere på Prinsipp 7 1. Spesialorganer bør operere slik at de maksimerer kvaliteten på sin forskning og rådgivning, og dermed sin troverdighet både hos nasjonale myndigheter og hos de sosiale gruppene hvis rettigheter de skal beskytte og styrke. 2. Når det etableres slike spesialorganer, bør medlemsstatene sikre at organene har nødvendig tilgang til myndighetene, at de får nok informasjon fra myndighetene til at de kan utføre sine funksjoner, og at de blir trukket med og rådspurt i saker som angår dem. 3. Spesialorganer bør sikre at de fungerer på en måte som er klart politisk uavhengig. 7

8

9