Ali Benjamin. Greia med maneter. Oversatt av Hilde Stubhaug. Gyldendal

Transkript

1

2 Ali Benjamin Greia med maneter Oversatt av Hilde Stubhaug Gyldendal

3 Til alle nysgjerrige barn over hele verden

4 Spøkelseshjerte Hvis du ser lenge nok på en manet, begynner den å se ut som et bankende hjerte. Det spiller ingen rolle hva slags manet det er: den blodrøde Atollaen med blinkende sirenelys, eller den som ser ut som en rufsete bøttehatt, eller den nesten gjennomsiktige glassmaneten, Aurelia aurita. Det er pulsen deres, de trekker seg fort sammen og åpner seg igjen. Som et spøkelseshjerte et hjerte du kan se rett gjennom, rett inn i en annen verden der alt du noen gang har mistet, har gjemt seg bort. Maneter har jo ikke hjerte engang ikke hjerte, ikke hjerne, ikke knokler, ikke blod. Men se på dem en stund. Da får du se dem banke. Mrs. Turton sier at hvis du lever til du blir åtti, har hjertet ditt slått tre milliarder slag. Jeg har tenkt litt på det, prøvd å få tak på det store tallet. Tre milliarder. Går du tre milliarder timer tilbake i tid, så fins ikke det moderne mennesket bare gryntende huleboere, hårete og ville i blikket. Går du tre milliarder år tilbake, så eksisterte knapt livet selv. Men her er hjertet ditt og jobber jevnt og trutt, det ene slaget etter det andre, helt til tre milliarder. Men bare hvis du får leve så lenge.

5 Det banker mens du sover, mens du ser på TV, mens du står på stranden med tærne i sanden. Kanskje står du der og ser lyset gnistre hvitt på det mørke havet og lurer på om det er bryet verdt å bli våt i håret igjen. Kanskje merker du at stroppene på badedrakten er akkurat litt for stramme over de solbrente skuldrene, eller at sola skinner for skarpt i øynene. Du myser litt. Akkurat nå er du like levende som alle andre. Imens fortsetter bølgene å slå inn over tærne dine, den ene etter den andre (nesten som hjerteslag tenker du kanskje, eller kanskje ikke), og stroppene gnager, og det du først og fremst legger merke til, mer enn sola eller stroppene, er kanskje hvor kaldt vannet er, eller at bølgene graver ut den våte sanden under føttene dine. Moren din står litt lenger borte på stranden; hun tar et bilde, og du vet at du burde snu deg mot henne og smile. Men du gjør ikke det. Du snur deg ikke, du smiler ikke, du bare fortsetter å se ut over havet, og ingen av dere vet hva som er viktig i dette øyeblikket, eller hva som snart skal skje (hvordan skulle dere vite det?). Og hele tiden bare fortsetter hjertet. Det gjør det som må gjøres, det ene slaget etter det andre, til det får beskjed om at det er på tide å stoppe, og det kan skje om noen minutter, uten at du aner noe som helst. For noen hjerter banker bare sånn cirka 412 millioner ganger. Det høres kanskje mye ut. Men sannheten er at det knapt gir deg tolv år.

6 Første del

7 Hensikt Det spiller ingen rolle om det er en naturfagsoppgave på ungdomsskolen eller en vitenskapelig avhandling. Begynn med en innledning som viser hensikten med det som følger. Hva er det vi håper å finne ut? Hva innebærer det for oss mennesker? Mrs. Turton, biologilærer i 7. klasse Eugene Field Memorial Ungdomsskole South Grove, Massachusetts

8 Berøring De første tre ukene i sjuende klasse lærte jeg først og fremst én ting: Man kan bli usynlig bare ved å ikke si noe. Jeg hadde alltid trodd at å bli sett handlet om hva folk oppfattet med øynene. Men da Eugene Field Memorial ungdomsskole tok høstturen til akvariet, hadde jeg, Suzy Swanson, forsvunnet helt. Å bli sett handler mer om ørene enn om øynene, viser det seg. Vi sto ved et berøringsbasseng og hørte på en skjeggete fyr som snakket i mikrofon. «Stå med flat hånd», sa han. Han forklarte at hvis vi stakk hånda i bassenget og holdt den helt stille, ville små haier og skater komme og stryke seg inntil håndflatene våre som kjærlige katter. «De kommer til dere, men dere må holde hånda flatt og helt i ro.» Jeg skulle gjerne kjent en hai mot fingrene. Men det sto for mange ved bassenget, og det var for bråkete. Jeg holdt meg bak i rommet. Så bare på. Som forberedelse til turen hadde vi lagd T-skjorter i knutebatikk i kunst og håndverk. Vi hadde blitt knall oransje og blå på hendene, og nå gikk vi rundt med T- skjortene som en psykedelisk uniform. Tanken var vel at

9 det ble lett å få øye på oss hvis noen skulle rote seg bort. En del av de pene jentene som Aubrey LaValley og Molly Sampson og Jenna Van Hoose hadde knyttet sammen T-skjorta på siden. Min T-skjorte hang over jeansen som en gammel malerkittel. Det var nøyaktig én måned siden det verste hadde skjedd, og nesten like lenge siden jeg begynte med ikkesnakke. Det er ikke det samme som å nekte å snakke, sånn som alle tror. Det betyr bare at man bestemmer seg for ikke å fylle verden med ord hvis man ikke må. Det er det motsatte av alltid-snakke, som jeg gjorde før, og det er bedre enn å småprate, som er det folk skulle ønske jeg gjorde. Hvis jeg hadde småpratet, ville kanskje ikke foreldrene mine ha insistert på at jeg skal gå til en sånn lege man kan snakke med, som var det jeg skulle i ettermiddag etter skoleturen. Ærlig talt så var det ikke mye mening i det. Hvis noen ikke snakker hvis det er hele poenget så er kanskje en sånn lege man kan snakke med den siste i verden man bør sende henne til. Dessuten skjønte jeg godt hva en sånn lege man kan snakke med betydde. Det betydde at foreldrene mine mente det var noe galt med hjernen min, og ikke noe sånt som gjør at man sliter med matte eller å lære å lese. Det betydde at de mente jeg hadde psykiske problemer; Franny ville sagt at jeg var kokko, som er kort for klin kokos, og klin kommer av klinisk, som i klinisk gal. Det betydde at jeg hadde noen saftige sprekker i kokosnøtta. «Flate hender», sa akvariemannen uten å henvende seg til noen bestemt og det var like greit, for det var

10 ingen som hørte på ham uansett. «Disse dyrene kan faktisk merke hjerteslagene våre. Det er ingen vits i å vifte med fingrene.» Justin Maloney, en gutt som fortsatt beveger leppene når han leser, drev stadig og prøvde å få tak i halen til skatene. Buksa hans satt så løst at jeg kunne se litt for mye av underbuksa hans hver gang han bøyde seg over vannet. Jeg la merke til at han hadde T-skjorta på vranga. En ny skate gled forbi, og Justin stakk hånda så fort nedi at han sprutet vann over hele Sarah Johnston, den nye jenta, som sto ved siden av ham. Sarah tørket saltvannet av pannen og tok noen skritt vekk fra Justin. Sarah er av den stille typen som jeg liker, og hun smilte til meg første skoledag. Men så gikk Molly bort og begynte å snakke med henne, og så snakket hun med Aubrey ved skapene, og nå har Sarah knyttet T-skjorta i siden, akkurat som dem. Jeg dyttet litt hår vekk fra øynene og prøvde å stryke det bak ørene Krisekrus med det umulige håret. Det falt rett tilbake foran ansiktet igjen. Dylan Parker snek seg innpå Aubrey. Han tok tak i skuldrene og ristet i henne. «Hai!» ropte han. Guttene rundt ham lo. Aubrey hvinte, og det samme gjorde alle jentene rundt henne, men alle sammen fniste sånn som jenter gjør noen ganger når det er gutter i nærheten. Det fikk meg selvfølgelig til å tenke på Franny. For hvis hun hadde vært der, ville hun også ha fnist. Da fikk jeg den kaldsvette følelsen jeg alltid fikk når jeg tenkte på Franny. Jeg knep øynene igjen. I noen sekunder var mørket en