Glenn Ringtved Dreamteam 4

Transkript

1

2 Glenn Ringtved Dreamteam 4 Tilbudet Oversatt av Nina Aspen

3 Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien ble han i 2007 nominert til ORLA-prisen.

4 Om boken: Dreamteam er på vei til finalen i Malaga, og P er overbevist om at de kan vinne. Ikke minst fordi keeperen Nick er et supertalent. Men det finnes andre som også har fått øynene opp for Nicks ferdigheter... Dette er den fjerde boken i fotballserien Dreamteam. Serien passer for barn som går i klasse og liker eventyr, fart og spenning.

5 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2014 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6

7

8 1 Det ble ikke akkurat kjempemorsomt på skolen på mandag. Da P kom inn i skolegården, var ryktet om at Dreamteam hadde tapt mot The Sharks på stranda allerede spredt over hele skolen. Nick følte at det gikk på æren løs. Det var som om alle hadde lyst til å si at laget hans ikke var noe tess. Det var i hvert fall sånn det hørtes ut på Jake som selvfølgelig ikke nevnte Raphael. Jakes versjon av historien lød omtrent slik: Sharks hadde utfordret Dreamteam på stranda. Dreamteam var blitt rundspilt, og da de ble redde for å tape for mye, stakk de av. Dessuten måtte Jonathan være veldig påpasselig, for han var jaget vilt. Ifølge Jake hadde Jonathan nesten brukt våpen da han rant Jake ned. Men Jake hadde forsvart seg tappert, selv om det var et stort sjokk for ham at Jonathan kunne finne på noe sånt. Jonathan var helt knust. «Alle stirrer på meg, som om jeg er den verste psykopaten i verden,» sukket han da Dreamteam sto samlet i det første friminuttet. «Det gjør de vel ikke,» sa Nick. «De vet jo at du er verdens fredeligste menneske.» Jonathan trakk på skuldrene. Han lignet faktisk en

9 fredsengel med de lange brune krøllene og de snille, brune øynene sine. «Men jeg har jo ikke lyst til å slåss,» mumlet han fortvilt. «Jeg vet ikke hvordan man gjør det engang.» Det visste ikke P heller. Han var ikke fullt så redd som Jonathan, men han var bombesikker på at han sto høyt på Jakes liste. I storefri feide Jake tett forbi ham idet han var på vei ut av matkøen: «Jeg skal hilse fra Raphael. Han vil veldig gjerne snakke med deg,» hveste han gjennom en sprekk i munnviken. P svarte ikke. Han sank sammen, kikket ned på tallerkenen sin én gang og slapp deretter de dvaske pommes frites ene og fiskepinnene oppi søppelbøtta. Fish and chips var ikke akkurat yndlingsretten hans. Og en sånn kommentar kunne fått hvem som helst til å miste matlysten. Bare ikke Raphael sto og ventet på ham utenfor skolen da skoledagen var over. P hadde avtalt at Nick skulle være med ham hjem etter skolen. Kanskje han burde avlyse det og snike seg hjem bakveien? Med det samme lød den skingrende stemmen til inspektør 2, Mrs. Reynolds, utover hele spisesalen. «Fellessamling i skolegården etter lunsj!» Barna som satt med ryggen til henne, hoppet forskrekket i stolen. P sukket. Da ble det nok ikke mer fotball den dagen.

10 2 Fellessamlingen foregikk som vanlig på banen med grønn asfalt. Lærerne hadde litt av en jobb med å få de 300 elevene til å stille seg på rekke klassevis. Det ble ropt og skreket, og på hver rekke var det tilløp til slåssing. Jentene skrek og løp etter guttene, og lærerne ropte og kjeftet. Mrs. Reynolds var så opphisset at hun var helt rød i ansiktet, noe som selvfølgelig ikke hjalp. Det var først da inspektøren, Mister Brown, steg opp på en skammel, at det ble stille. Han kremtet én gang og sa med korrekt engelsk uttale: «Vi ser oss nødt til å avlyse morgendagens busstur til Malaga på grunn av sykdom blant lærerne.» En utilfreds mumling brøt ut blant elevene. Noen prøvde å si sin mening ved å bue eller plystre, men de ble straks pekt ut av lærerne som voktet over klassene sine som hauker. Ingen måtte forstyrre Mister Brown mens han snakket. «Fillern,» hvisket Nick til P og Pablo. «Og jeg som gledet meg sånn til å se Picasso-museet.» Det var naturligvis ironisk ment. Nick var ikke særlig interessert i museer. Med mindre det var Real Madridmuseet på Bernabeu eller F.C. Barcelona-museet på Camp Nou.