Hilde Lindset. Avskjeder med Judith

Transkript

1

2 Hilde Lindset Avskjeder med Judith

3 VICTORIAS AVSKJED

4 Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville vært å kjenne henne før hun ble som hun ble. Før verden ble for skremmende. Pappa sier at hun elsket livet. Han sier at hun var den morsomste han kjente. Jeg har aldri hørt henne være morsom. De gangene hun prøver blir det krampaktig og litt skummelt. Hun skriver fremdeles. Det er det som holder henne her, tror jeg. Hun har sagt at hun aldri hadde trodd at hun kom til å få barn. Og så kom du, sier hun. Hun sier ikke at hun følte seg heldig. At jeg var en gave. Det lykkeligste. Bare: Og så kom du. Pappa ble kjent med henne da hun skrev et manus for en kunstfilm han skulle spille i. Han sa han ble forelsket i henne med det samme og visste at det ikke kunne vare. Hun var for rastløs for ham. De prøvde å bo sammen etter at jeg ble født. Det var en ulykkelig tid, sier hun om mine første år. Heldigvis har jeg et lett sinn. Jeg tar meg ikke nær av det hun sier. Jeg tror nok at hun er glad i meg. Noen ganger ser jeg det i blikket hennes, når jeg kommer med mat til henne. Jeg er glad for at pappa snakker pent om henne. Hun har ikke bare snakket pent om ham. Selv om hun må ha vært verst, hun må ha vært fryktelig å være sammen med. Særlig i den perioden hun drakk. Hun var veldig ustabil. Tok med seg fremmede hjem mens han lå og sov. Det er hun selv som har fortalt det. Ikke med skam. Nesten med en nysgjerrighet på seg selv. Psykologen min sier at jeg forstår henne for mye. At jeg må tillate meg selv å kjenne på sinne. Men jeg er ikke sint. Jeg er ikke

5 en sint person. Pappa sier at han ser mye av henne i meg. Jeg liker ikke at han sier det. Han merker det nok, for det hender han tilføyer, ikke sånn som det har blitt, men fra den første tiden, da hun fremdeles hadde sprudlende perioder. Du vet, sier han, egentlig er hun ikke en tung og mørk person, egentlig er hun lett, lys, og tror at ting ordner seg, kanskje hun trodde for sterkt på det. Det var noen år jeg nesten ikke snakket med henne. Jeg nektet å møte henne hvis ikke pappa var med. Det er utrolig at hun tillot det. At hun ikke bare kom og insisterte på at hun ville se meg. Det var nesten som om hun var glad til. Det var alltid en ny mann der de gangene vi besøkte henne. En som kom eller en som gikk. Jeg synes hun sank i sine vurderinger av menn. Valgene virket veldig tilfeldige. Jeg legger nytt sengetøy på sengen hennes. Åpner vinduet. Døren til arbeidsværelset står på gløtt. Hun sitter med ryggen til døren, hodet støttet i hendene. Jeg er ikke sikker på hvor glad jeg er i henne. Noen ganger vil jeg ta tak i henne, riste henne. Si: Du har et godt liv. Kan du ikke bare skjønne det: At du har det godt. De siste årene har hun gitt ut en bok i året. De blir kortere og kortere. Noen ganger sier jeg at jeg ikke har lest henne. Jeg vet ikke om hun tror meg. Men hun smiler. Jeg tror ikke det bryr henne om jeg leser eller ikke. Det irriterer meg grenseløst. Egentlig vil jeg lese alt hun skriver hele tiden. Jeg venter på at hun skal skrive

6 om meg. Men det gjør hun ikke. Pappa sier han gjenkjenner mange fra kunstnermiljøet de traff hverandre i. Det var noen filmfolk, skuespillere, dramatikere, forfattere og musikere. Hun sier at pappa skal lese virkeligheten inn i alt. Han har for lite fantasi, sier hun. Aldri noe pent om ham. Hodet bøyd over skrivebordet. Håret er samlet i en bustete knute i nakken. Hun snur seg. Ser på meg med skarpt, mistenksomt blikk. Er du her ennå? sier hun. Ikke takk for det jeg har gjort. Er du sulten, er det mat i kjøleskapet, sier hun. Det er jeg som har handlet. Det er jeg som vet hva som fins i kjøleskapet hennes. Hun snur seg igjen, skriver videre. Av og til lurer jeg på om jeg hater henne. Tillat deg det, sier psykologen min. Tillat deg å kjenne på den følelsen. Og så legger hun to puter på gulvet. Den ene er mamma og den andre er meg. Hva sier mamma når du sier at du hater henne? Jeg vet ikke. Hva tror du at hun vil si? Ingenting. Ingenting? Virkelig? Jeg tror at hun vil smile. Hvorfor? Det er sånn hun er. Hva skulle du ønske at hun gjorde? Skulle du ønske at hun ble lei seg?

7 Kanskje. Ja? Eller kanskje ikke. Da ville jeg nok fått dårlig samvittighet. Fordi du tar ansvaret på dine skuldre. Du er mer mor for henne enn hun er for deg. Men hun har vært god også. Hun har ikke bare vært fjern. Det skjer alltid når noen sier noe negativt om henne. Da tar jeg henne i forsvar. Selv om jeg ikke vil det. Det er en refleks i meg. Det er bare jeg som kan si de stygge tingene. Det er min rett. Jeg slår døren igjen uten å si ha det. Jeg vet ikke om jeg håper eller frykter at hun skal være der i morgen når jeg kommer, hvis jeg kommer. Gardinene er trukket for. Hver gang jeg går fra henne tenker jeg at jeg har sett henne for siste gang.

8 NICOLAS AVSKJED

9 Jeg klarer ikke å stoppe å tenke på de leilighetene. Den med balkong er finest. Selv om vi ville fått det fint i de andre også. Den ene var litt mørk, men vi kan male. Det kan jo bare være et hyggelig prosjekt vi har sammen. Vi er langt utpå fjorden, Judith vil bade, jeg sier at hun kan vel vente til vi er fremme, det er vanskelig å komme opp i båten igjen, vi har ikke stige, det vet hun, men hun sier at hun kommer seg opp, det er hun sikker på. Jeg vil ikke at hun skal si at jeg er kjedelig, hun sier av og til: Ikke vær kjedelig, og det gjør litt vondt. Selv om jeg vet at det bare er noe hun sier, hun ville ikke vært sammen med meg hvis hun syntes at jeg var kjedelig. Vi har vært sammen i to år allerede. Og til høsten skal vi flytte til Oslo, sammen. Jeg kan ikke vente på at det andre livet skal begynne. Det er det virkelige livet, det som kommer, ikke det som har vært. Aldri mer videregående. Aldri mer måtte gå inn i de klasserommene igjen. Jeg har kommet inn på biologi på universitetet. Judith skal bli skuespiller. Hun har gått tre år på dramalinje. Jeg har sett alle forestillingene de har satt opp. Jeg har sagt til henne at hun kommer til å få til alt hun vil. Hun sier det samme til meg. Hva vil du mest av alt, spør hun. Mest av alt vil jeg bo med Judith, være sammen med Judith, leve med Judith. Jeg vil alt med Judith, jeg vil ha barn med henne også. Jeg har sagt det til henne, da ler hun til svar og klyper meg i kinnet, for hardt. Jeg vet ikke hva det betyr. Jeg vet også at jeg ikke må mase for mye om de tingene. Jeg vil ikke at hun skal bade, jeg vil at vi kommer oss

10 frem til øya, legger til, setter opp telt, vi har øl, engangsgrill, koteletter moren min har stelt i stand, rundstykker hun har bakt. Hun er glad i Judith, vil hele tiden gi henne ting, og gjør seg ofte ærend i kjellerstuen når jeg har Judith på besøk, hun kommer med en gammel kjole, noe hun brukte da hun var ung, Judith jeg fant denne på loftet, denne gikk jeg med på sekstitallet, tenk det, kan du bruke den tror du? Heldigvis har hun lært seg å banke på, jeg håper ikke det blir for mye, men Judith sier bare: Moren din er søt. Jeg liker moren din så godt. Hun er brun allerede. Hun lå ute på en solseng mens hun leste til de siste eksamenene. Bikinien er ny for sesongen. Gul med hvite prikker. Hun står med hendene på hoftene og ser på vannet. Ser vel etter brennmaneter, jeg håper nesten at hun skal få øye på en, for da vil hun ikke bade. En båt med en guttegjeng kommer forbi. Jeg gjenkjenner to av dem fra dramalinjen. Judith! roper den ene. De enser ikke meg. Judith vinker. Jeg vinker. De kjører nærmere oss. Senker farten. Du her! Jeg liker ikke at hun står i bikini og snakker med dem. At hun er så avslappet. De sender slengkyss til hverandre, strekker armene ut i luften og later som om de klemmer. De har en flørtende tone, synes jeg. Men det er sjargongen. De har en sjargong jeg ikke skjønner. Alle fra drama har det. Den handler ofte om at de sier ting man ikke forventer. Rare ting, ord som ikke passer inn i sammenhengen. Mye ironi. Ganske krampaktig. Og så klemmer og koser de mye på hverandre. Altfor mye. Skal du bade Judith? spør han med det lange håret, jeg