Eva snakker med mamma Loddet Miira En gåte for Sofia Hvem eier dukken? Saksen Kake til Mari-Johanne

Transkript

1

2

3 INNHOLD En ulykke og en flyttebil Eva våkner Oldemor Eva husker Oldemor forteller Isabell Viktoria Mari-Johanne besøker Eva Eva skriver Drittdukke Mari-Johannes dukke DUKKEN Eva snakker med mamma Loddet Miira En gåte for Sofia Hvem eier dukken? Saksen Kake til Mari-Johanne

4 EN ULYKKE OG EN FLYTTEBIL Hva er det du sier? roper mamma fra stua. Hun snakker i telefonen. Fillern, tenker Mari-Johanne. Det er sikkert læreren. Eller noen av foreldrene i klassen som har ringt for å sladre på henne. Åh nei, noe så grusomt! fortsetter mamma sjokkert. Det høres nesten ut som hun skal begynne å grine. Da kan det ikke være henne det gjelder, likevel. Mamma griner ikke for at Mari-Johanne tar bilder av folk og legger ut på nett. Da ville hun bare bli sur. Mari-Johanne får en god ide. Hun bør ta bilde av mamma nå. Folk blir så utrolig stygge når de griner. Det kan bli et skikkelig

5 kult bilde. Hun tar med mobilen og går ut i stua. Mamma går frem og tilbake på stuegulvet og holder seg på hodet. Hun er bustete på håret og sminken renner i svarte striper nedover kinnet. Mari-Johanne løfter mobilen og tar flere bilder på rad. Mamma ser ikke ut til å bry seg. Det er bra. Noen ganger er det lettere å få tatt bilder enn andre. Som den gangen Synne i klassen satt på do. Mari-Johanne hadde fått opp låsen og kunne ta så mange bilder hun ville. Synne kunne jo ikke reise seg før hun hadde tørket seg, hun måtte bare sitte der og hyle. Sure Synne på dass hadde hun kalt bildet hun la ut på nett. Det fikk nesten tretti delinger og over sju hundre likes. Mamma er ferdig å snakke i telefonen. Men det gjør ikke noe, Mari-Johanne har tatt de bildene hun trenger. Hun skal kikke på dem etterpå og legge ut det beste. Mari-Johanne, vennen min, sier hun. Jeg er redd jeg har triste nyheter. Det er kusinen din, Eva, hun har vært utsatt for en ulykke. Hva har skjedd? Hun har falt ut av vinduet på rommet sitt. Teite kusine Eva har rom i andre etasje, det er kjempehøyt ned. Og det er steinheller på bakken under. Hvordan gikk det, da? spør hun nysgjerrig. De vet ikke ennå. Mamma tar en serviett fra holderen på spisebordet og tørker øynene. Eva er bevisstløs. Men ikke død? Moren rister på hodet og klemmer Mari-Johanne inntil seg som om hun skulle trenge trøst. Legene sier at det er kritisk. Det er ikke sikkert hun overlever. Mari-Johanne dytter mamma fra seg. Men hun er jo ikke død, ikke ennå, i hvert fall, sier hun.

6 Jeg håper inderlig det går bra. Mamma snyter seg i servietten. Stakkars lille Eva, hun har vært så utrolig uheldig i det siste. Først brakk hun håndleddet, så mistet hun det ene øyet sitt. Det var jo helt forferdelig. Tenk, å få en saks i øyet. Mamma grøsser. Og nå ligger hun der bevisstløs og Ligger hun der ennå? spør Mari-Johanne og lurer på om hun skal sykle bort og ta bilder. Det er ikke så langt. Nei, nei. Ambulansen hentet henne for et par timer siden. Hun ligger på sykehuset nå. Åh, sier Mari-Johanne. Hun har hatt lyst til å ta bilder av Eva. For i tillegg til å mangle et øye har hun et stort arr på kinnet etter at hun rev seg opp på en spiker. Mamma har sagt at hun skal få glassøye, men Mari- Johanne har lyst til å ta bilde før hun får det. Det ville blitt kjempestilig. Hun har allerede tenkt på tittel til bildet. Ekle enøyde Eva. Mari-Johanne ser ut av vinduet. Det er en diger flyttebil på vei inn i gata. Se, mamma! Det må være de nye naboene. Mamma snufser. Ja, det er vel det. Eva følger bilen med blikket. Den stanser ved huset rett over gata, som har stått tomt i tre uker. Vet du hvem de er? Mamma svarer ikke. Hun har satt seg ned i sofaen og sitter og ser rett ut i lufta. Mamma! sier Mari-Johanne så høyt at mamma skvetter. Ja, unnskyld, Mari-Johanne. Sa du noe? Jeg tenker sånn på Eva, skjønner du. Jeg spurte om du visste hvem de nye naboene er. Ja, svarer mamma. Og så sier hun ikke mer. At det går an å bli så sløv.

7 Men så si det, da! sier Mari-Johanne irritert. Å ja. Det er hun der søte sangeren, vet du. Miira. Og familien hennes. Hva? utbryter Mari-Johanne. Er det sant? Miira? Moren nikker og tar opp telefonen. Mari-Johanne blir stående å se på flyttebilen som har stanset rett utenfor. Miira er femten år og en av de mest populære artistene for tiden. Hun vant en teit sangkonkurranse på tv i fjor. Flere i klassen er skikkelig fans. Mari-Johanne er ikke fan. Men tenk hvilke bilder Mari-Johanne kan få muligheten til å ta av henne! Nabohuset har digre vinduer. Og hvis man sniker seg opp på verandaen, kan man til og med se rett inn på badet. Mari-Johanne har allerede tatt et bilde av den forrige eieren da han sto i underbuksa og pusset tennene. Det bildet ble kjempepopulært på nettet. Naken Nabo het det. Og Miira som alltid skal se så søt og pen ut. Med det kjempelange, sorte håret sitt og den perfekte sminken. Tenk å få tatt et bilde hvor hun sitter på do eller er på vei inn i dusjen. Det ville tatt helt av på nettet. Det kiler i magen.

8 EVA VÅKNER Eva hører lyden av stemmer i det fjerne, men er ikke sikker på om hun er våken eller om hun drømmer. Pappas dype, bekymrede stemme blander seg med Sofias lyse barnestemme. En annen er veldig nær henne. Den hvisker navnet hennes. Eva. Eva, kjæreste jenta mi. Det er mamma. Eva forsøker å åpne øynene. Hun våkner! sier mammas stemme glad. Se, hun våkner! Eva! Eva, ungen min. Kan du høre meg? Eva åpner øynene langsomt, det føles som om hun har vært borte veldig lenge. Hvor er hun? Hva har skjedd? Det er vanskelig å fokusere. Mammas ansikt er uskarpt,

9 men hun ser at hun smiler. Eva flytter blikket for å finne ut hvor hun er. Hvite vegger og hvitt tak. Vindu med hvite gardiner. Hun er på sykehuset. En sykepleier kommer bort. Hun har lyse krøller og ser ut som en engel når hun smiler. Hei, Eva, sier sykepleieren. Hvordan går det med deg? Eva vet ikke helt hva hun skal svare. Hun kan jo ikke si at hun har det bra, for det ville vært å overdrive. Men hun har ikke vondt heller. Husker du hva som har skjedd? spør sykepleieren. Eva forsøker å tenke, men det er så vanskelig. Hjernen fungerer så sakte. Er det noe galt? spør mamma. Hun er nok litt ør etter å ha vært bevisstløs i så mange timer, svarer sykepleieren. Men jeg skal hente legen nå. Hun forsvinner, og Eva flytter blikket mot mamma. Hun smiler fremdeles, men øynene er triste og redde. Eva forsøker å flytte litt på hodet, men det er som limt fast i puta. Hun vil spørre mamma hva som har skjedd. Men ingenting virker. Hun greier ikke åpne munnen, eller kanskje den allerede er åpen. Hun vet ikke. Ikke greier hun å bevege tunga heller. Hun forsøker å lage en lyd, men ingenting fungerer som det skal. Det eneste hun greier å bevege litt, er det ene øyet. Hvordan føler du deg, Eva? spør mamma. Eva vil si at hun føler seg fryktelig sliten og litt redd, men hun greier ikke. Eva, kan du bare si noe? Hva som helst, ber moren. Eva forsøker igjen, hun vil si mamma, men det skjer

10 ikke. Tunga, halsen, munnen. Ingenting virker. Mamma ser på ansiktet hennes. Klarer du ikke å snakke, eller vil du bare ikke? spør hun. Eva skjønner hvorfor hun spør. Hun har alltid gjort som hun ville. Hun husker ikke så mye av hva som har skjedd og hvorfor hun ligger her. Men en ting husker hun: Hun hadde bestemt seg for å bli snill. Både mot mamma og pappa, og lillesøsteren Sofia. Hun husker ikke hvorfor, men hun hadde av en eller annen grunn bestemt seg for det. Og hun vil fremdeles være snill, hun vil så gjerne svare mamma nå, men det går bare ikke. Hun hører noen komme inn i rommet, men hun greier ikke å snu nakken for å se hvem det er. Ikke før de kommer bort til sengen hennes, ser hun at det er sykepleieren og en dame med kort, grått hår og bitte små briller med rød innfatning. Damen med brillene hilser på mamma. Deretter tar hun frem en liten lykt og lyser inn i Evas friske øye. Veldig fin refleks her, sier hun. Hvordan går det med deg? spør hun så. Eva prøver å svare, alt hun kan, men ingenting skjer. Absolutt ingenting, og hun blir bare forferdelig sliten. Legen snur seg mot mamma. Har hun snakket til deg? Mamma rister på hodet. Legen går ned til enden av sengen og løfter på dyna. Eva kan ikke se hva hun gjør. Kan du kjenne dette, Eva? Eva kjenner ingenting. Hun greier jo ikke å svare deg, sier mamma gråtkvalt. Nei, kanskje ikke, svarer legen, men det er en vanlig refleks å bøye tærne når jeg gjør dette.