Moira Young. Blodrød vei. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen. Gyldendal

Transkript

1

2 Moira Young Blodrød vei Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Gyldendal

3 Til mine foreldre og til Paul

4 Lugh ble født først. Ved vintersolverv, da sola henger lavest på himmern. Deretter meg. To timer seinere. Det sier vel i grunnen alt. Lugh er alltid først, og jeg følger like bak. Og det er greit. Det er riktig. Det er sånn det skal være.

5 Fordi alt er bestemt. Alt er ordna med. Livet til alle som noensinne er født. Livet til alle som fortsatt venter på å bli født. Alt var skrivd i stjernene med det samme jorda ble til. Når man skulle fødes, når man skulle dø. Selv hva slags person man skulle bli, snill eller slem. Hvis man veit åssen man skal tyde stjernene, kan man lese historien om menneskers liv. Historien om ditt eget liv. Det som har skjedd, det som skjer nå, og det som ennå ikke har skjedd. Da pappa var gutt, møtte han en omstreifer, en mann som visste en hel masse. Han lærte pappa å tyde stjernene. Pappa forteller oss aldri hva han ser på nattehimmern, men man kan se at det gjør han trist. For man kan ikke endre det som er skrivd. Selv om pappa hadde sagt det han visste, selv om han hadde advart deg, ville det skjedd likevel. Jeg ser åssen han stirrer på Lugh av og til. Åssen han stirrer på meg. Og jeg skulle ønske han ville fortelle oss hva han veit. Jeg veit at pappa skulle ønske han aldri hadde møtt den omstreiferen. Hvis du hadde sett meg og Lugh sammen, ville du aldri trodd vi var i slekt. Aldri trodd vi var blitt til i samme mage. Han har gyllent hår. Jeg har svart. Blå øyne. Brune øyne. Sterk. Spinkel. Vakker. Stygg.

6 Han er lyset mitt. Jeg er skyggen hans. Lugh skinner som sola. Det må ha gjort det lett for dem å finne han. Alt dem trengte å gjøre, var å følge lyset hans.

7 Silverlake

8 Dagen er varm. Så varm og tørr at jeg bare kjenner smaken av støv i munnen. En sånn dag med hvit hete hvor man kan høre jorda slå sprekker. Vi har ikke hatt en dråpe regn på nesten seks måneder nå. Selv kilden som innsjøen får vannet sitt fra, begynner å gå tørr. Man må gå langt ut nå for å fylle en bøtte. Snart vil det ikke være noen vits i å kalle den det den heter. Silverlake. Hver dag prøver pappa en ny trylleformular eller besvergelse. Og hver dag samler tjukke, feite regnskyer seg i horisonten. Hjertet slår fortere og håpet stiger når dem driver langsomt i vår retning. Men lenge før dem når fram til oss, løser dem seg opp og forsvinner. Hver eneste gang. Pappa sier aldri noen ting. Han bare stirrer på himmern, den grusomme, skyfrie himmern. Så samler han sammen steinene eller kvistene eller hva det nå er han har lagt ut på bakken denne gangen, og legger dem vekk til i morgen. I dag skyver han capsen bakover. Bikker på huet og gransker himmern en lang stund. Jeg tror jeg skal prøve en sirkel i dag, sier han. Jo, jeg tror en sirkel kan være akkurat det rette. Lugh har sagt det en stund nå. Pappa blir stadig verre. For hver dag som går, er det som om enda en liten bit av pappa jeg tror forsvinner er det riktigste ordet for det. Før i tia kunne vi alltid regne med å dra opp noen fisk og fange et og annet pjuskete krek i fellene våre. Og alt annet kunne vi dyrke eller plukke i skogen, så alt i alt klarte vi oss greit. Men nå i år nytter det bare ikke, uansett hva vi gjør og uansett hvor mye vi står på. Ikke

9 uten regn. Jorda dør foran øya våre, litt etter litt. Pappa åsså. Det gode drivet i han visner lissom bort, dag for dag. Han har ikke vært bra på lenge, bare så det er sagt. Ikke sia mamma døde. Men det er sant det Lugh sier. Pappa blir verre, akkurat som jorda. Øya hans ser mer og mer opp mot himmern og mindre og mindre på det han har rett framfor seg. Jeg tror ikke engang han ser oss lenger. Ikke egentlig. Emmi løper fritt omkring for tia, med skittent hår og rennende nese. Hvis det ikke var for Lugh, tror jeg ikke hun ville vaska seg i det hele tatt. Jeg holder øye med pappa i øyekroken mens jeg og Lugh fortsetter å reparere taket på skuret vårt. Veggene er solide, for dem er lagd av gummidekk som er stabla oppå hverandre. Men den gufne, varme vinden som pisker over innsjøen sniker seg inn gjennom selv den minste sprekk og river av store biter av taket. Vi blir aldri ferdige med å reparere det. Så etter vinden i natt gikk jeg og Lugh grytidlig ned for å rote i søppeldynga. Vi gravde i en del av den som vi aldri har unnersøkt før, og sannelig klarte vi å finne litt prima skrot fra knusertia. Et stort, fint metallflak som ikke var for rustent, og en kasserolle som fortsatt hadde håndtak. Lugh jobber på taket mens jeg gjør det jeg alltid gjør, som er å klatre opp og ned stigen og rekke han det han har bruk for. Nero gjør åsså det han alltid gjør, nemlig å sitte på skuldra mi og skrike skikkelig høyt inn i øret mitt for å fortelle meg hva han syns. Han har alltid en mening, Nero, og skikkelig smart er han åsså. Hvis vi bare hadde

10 forstått kråkespråket, ville vi ha skjønt at han prøvde å fortelle åssen man fikser et tak. Han har nok tenkt på det, det kan du banne på. Han har sett oss flikke på det i fem år nå. Helt sia jeg fant han etter at han hadde falt ut av redet og mora ikke var å se noen steder. Pappa ble ikke noe gla da jeg hadde med meg en kråkeunge hjem. Han sa at noen tror kråker bringer ulykke, men jeg var fast bestemt på å ta meg av han på egen hånd, og når jeg først har bestemt meg for noe, er jeg ikke til å rokke. Og så er det Emmi. Det hun alltid gjør, er å plage livet av meg og Lugh. Hun trasker i hælene på meg når jeg går fra stigen til søppeldynga og tilbake igjen. Jeg vil hjelpe til, sier hun. Hold stigen, da, sier jeg. Nei! Jeg mener hjelpe til på årntli! Du lar meg aldri få gjøre noe annet enn å holde stigen! Tja, sier jeg, det er kanskje alt du klarer. Har du tenkt på det noen gang? Hun legger armene i kors over det magre lille brystet og ser stygt på meg. Du er slem, sier hun. Det sier du bestandig, svarer jeg. Jeg begynner å gå opp stigen med et stykke rustent metall i hånda, men jeg har ikke kommet mer enn tre trinn opp før hun tar fatt i den og begynner å riste i den. Jeg klamrer meg fast for ikke å falle av. Nero krakser og flyr sin vei i en skur av fjær. Jeg glor ned på Em. Hold opp! sier jeg. Hva er det du prøver på, egentlig, brekke nakken på meg? Lughs hue stikker opp over kanten på taket. Ålreit Em, sier han, nå holder det. Gå og hjelp pappa i