Er distriktsungdom blitt urbane? Medienes betydning for bostedspreferanser og bostedsvalg

Transkript

1 Agnete Wiborg, Nordlandsforskning: Er distriktsungdom blitt urbane? Medienes betydning for bostedspreferanser og bostedsvalg - et innspill til Distriktskommisjonen Sted, mobilitet og identitet er tre stikkord som sier mye om endringsprosesser i det moderne samfunnet. Dette er prosesser som har betydning for hvordan vi skal forstå de unges preferanser og valg av bosted. Et grunnleggende trekk ved det moderne samfunnet er endring av betydningen av steder, noe som ofte beskrives i termer av globalisering. Steder som ramme omkring folks liv og lokale prosesser blir derfor i økende grad påvirket av forhold på et overlokalt nivå. Dette har betydning for hvordan forholdet mellom folk og steder endres. På grunn av disse prosessene har mobilitet blitt et sentralt kjennetegn ved situasjonen til mennesker i det moderne samfunnet og er samtidig blitt et ideal. Dette har sammenheng med den sentrale betydning konstruksjon av individuell identitet og livsstil tillegges i det moderne samfunnet. Mens geografisk og sosial bakgrunn og kjønn tidligere la relativt sterke føringer på utforming av livsløp og identitet, legges det nå på det ideologiske nivået økt vekt på at den enkelte skal foreta egne individuelle valg. I media er det blitt fremsatt påstander om at en grunn til at så mange unge fra distriktene ikke ønsker å flytte tilbake til distriktene, er at de er blitt så urbane og har fått urbane preferanser. De vil heller bosette seg i storbyene og gå på kafé og bruke utelivet. Å bosette seg i bygdene, er totalt uaktuelt for dem. Disse holdningene blir koblet til medienes negative fremstilling av bygdene. Dette er sannheter med mange modifikasjoner. For det første er det ikke en dramatisk økning i flyttetilbøyelighet sammenlignet med tidligere, men det er blitt færre unge i distriktene slik at deres flytting vil få negative konsekvenser for distriktenes reproduksjonspotensial, og dermed for størrelsen på neste generasjons barnekull. For det andre er jeg ikke sikker på om de er blitt så urbane og påvirket av medienes bilder av by og bygd som man kan få inntrykk av, - igjen ut fra hva mediene sier. Og for det tredje er bakgrunnen for bostedsvalg relativt sammensatt. Jeg vil heller påstå at de unge, som andre, er utsatt for utfordringer knyttet til å utforme sitt liv i kontekst av det moderne samfunnet hvor det å gjøre individuelle valg er sentralt 1. Et annet viktig poeng i denne sammenheng er at arbeid har endret betydning fra primært å være en dyd av materiell nødvendighet til i økende grad å være en viktig kilde til identitetsutforming for den enkelte. Det har særlig betydning for de unge som tar høyere utdannelse, men er også viktig for andre grupper. Dette får konsekvenser for hvordan de unge tenker om jobb og fremtid og hva som er viktig når de, eventuelt sammen med en partner, skal finne seg et sted å bo. 1 Notatet er basert på min dr.gradsavhandling: Wiborg, Agnete (2004) En ambivalent reise i et flertydig landskap unge fra distriktene i høyere utdannelse. Universitet i Tromsø 1

2 Medienes fremstilling av distriktene kan ses som en egen diskurs hvor det er kamp om ulike symboler og hvor stereotypier av bygd og by produseres og vedlikeholdes. Dikotomien, og til dels motsetningen mellom by og land, er ikke nytt fenomen, men er, og har vært, et grunnleggende trekk ved den politiske debatten i Norge. Samtidig har mange av symbolene som ligger til grunn for konstruksjonen av det norske, sin basis i bygdene; bunader, mattradisjoner, eventyr og ikke minst naturen. Det er bygdene, og ikke byene som blir trukket frem som symboler på det norske. Mange av de norske kulturelle verdiene knyttet til natur, fred og ro er knyttet til fremstillingen av det gode livet på landet. Spørsmålet er om disse verdiene har mistet sin betydning i den moderne (urbane?) verden, eller kanskje gjenoppstår de i nye former. Dikotomien eller motsetningen mellom by og bygd er knyttet til forestillingen om byen som moderne og bygden som tradisjonell. Denne forestillingen kan komme til uttrykk i to sett av kontrasterende fremstillinger hvor bygd og by bytter på å være den negative og positive pol. De positive symbolene på det moderne; utvikling, fremskritt og fremtid, er symboler som er knyttet til det urbane liv. Samtidig blir imidlertid bygdene/distriktene inkorporert på en positiv måte i det moderne liv gjennom bruk av natur og som arena for fritidsliv, både som utgangspunkt for den aktive ferien og som en tilbaketrekking fra det hektiske bylivet. Bygdene som steder blir tilskrevet mening i kontrast til byene, og i denne sammenheng kan bygdelivet fremstå som en positiv motpol mot bylivets sosiale uoversiktlighet, stress, køkjøring og forurensning. På den annen side fremstår også bygdene i karikert form som symboler på det umoderne, stagnerte, bakstreverske, sladderbefengte og tradisjonsbundne livet som er en kontrast til det moderne bylivet hvor mulighetene for individuell frihet og det sosiale og kulturelle mangfoldet fremstilles som større. I løpet av de siste tiårene har det dessuten blitt en økt interesse for det lokale, det spesielle og for å ha en lokal tilknytning. Dette er globale prosesser hvor nasjonale og geografiske grenser får mindre betydning. Dette har sammenheng med økt flyt av ideer, varer, penger og mennesker og fører til kulturell homogenisering som utvisker forskjeller på enkelte felt. Samtidig foregår det en lokal heterogenisering; fremheving av lokal egenart på andre områder. Den globale kapitalismen og det globale mediesamfunnet eksisterer parallelt med voksende etnopolitiske bevegelser og rendyrking av det lokale som også inngår i de globale markedene både som varer og turistmål. Den moderne verdens fremheving av endring, utvikling og frikobling fra tradisjonene, fører også til at noen ønsker å ha et fotfeste i en lokal virkelighet hvor de føler en form for tilknytning og trygghet. Det moderne bylivet med anonymitet og frihetens utfordringer frister ikke alle. Derfor er ikke bildet av bygdene entydig negativt. Det kommer også an på hvordan ulike aktører tolker og vektlegger forskjellige aspekter ved det medieskapte bildet av bygdene og byene. Hvordan den motsetningsfulle fremstillingen av bygd/by oppfattes, har også sammenheng med livsfase og hva slags liv man vil leve. 2

3 Det er også viktig å se hvor disse diskursene foregår og hvem som deltar i dem. Jeg er ikke sikker på om de unge føler at de diskursene hvor det foregår en symbolsk kamp i mediene mellom bygd/distrikt og by angår dem. Noe er politiske diskurser som ikke berører deres virkelighet og erfaringer. Andre debatter foregår i deler av mediebildet som ikke henvender seg til de unge eller som de unge er opptatt av. Mediene, blant annet gjennom filmer og TV, kan imidlertid ha noe betydning for hvordan ungdom, da kanskje mer byungdom enn bygdeungdom, ser på bygdene og kan kanskje underbygge byungdoms fordommer mot bygdene. Ungdom som selv har vokst opp i bygdene, skiller imidlertid mellom medienes bilde og deres egne erfaringer som kan gi et annet bilde av bygdene. I sin dr.gradsavhandling siterer Gry Paulgaard 2 en av de unge hun har snakket med i Honningsvåg som sier: Vi bor på en drittplass, men æ trives. Ut fra medienes bilde er det en drittplass, men ut fra ungdommens side, er det en ok plass å bo. Paulgaard viser hvordan de unge i Honningsvåg forholder seg til de bildene som media har konstruert av slike steder ved blant annet å lage og forholde seg til et annet bilde i utforming av egen identitet og selvforståelse. De unge er opptatt av å være moderne, og de konstruerer en moderne identitet i en rural kontekst. For dem er det ikke noen motsetning mellom å være moderne og bo i distriktene. Dessuten er fenomener som by og bygd, sentrum og periferi, relative størrelser slik at det som kan oppfattes som periferi i en sammenheng, kan være sentrum i en annen og omvendt. For ungdommene var Honningsvåg sentrum i forhold til områdene rundt. Oppfatningen av motsetningen av bygd/periferi og det moderne er skapt på andre arenaer, både innen politikk og media og til dels også forskningsmessige ved at det er få studier med fokus på det moderne samfunnet og det å være moderne som tar utgangspunkt i bygder/distrikter. Bosted, livsstil og livsfase Flytting må ikke ses som en engangsforeteelse, men heller en prosess, for mange foretar flere flyttinger i løpet av et livsløp. Ungdomstiden frem til ca.35 år, er den mest mobile fasen. For de unge er flyttingen fra distriktene den første av flere flyttinger. Derfor er det interessant fra et distriktspolitisk perspektiv å se hvordan flyttemotiver og bostedspreferanser kan endre seg i denne fasen. Hva som ligger til grunn for ønsker og beslutninger om å flytte, varierer ut fra familiesituasjon og levesett/livsstil. Samtidig kan det være nyttig å skille mellom bostedspreferanser og bostedsvalg, for valg av bosted er ikke nødvendigvis et uttrykk for bostedspreferanser. I mange tilfeller kan det være mangel på samsvar mellom det stedet man ønsker å bo på og de økonomiske/jobbmessige mulighetene til å realisere ønsket. Derfor finnes det folk som enten må flytte eller bli boende selv om de ikke ønsker det ut fra sine preferanser. For mange hushold kan valg av bosted være resultat at et kompromiss mellom de ulike husholdsmedlemmenes ønsker og behov knyttet både til arbeid og fritid. 2 Paulgaard, Gry (2000) Ungdom, lokalitet og modernitet. Universitetet i Tromsø 3

4 For ungdom fra distriktene har deres egne opplevelser mer betydning for deres tanker om eventuell bosetting i distriktene enn mediebildene. På den annen side kan også medienes bilde av bylivet gjøre at de ønsker å prøve å bo i en by, selv om dette bildet ikke er entydig positivt. Byens spenning, nye utfordringer og kobling til det moderne liv kan tiltrekke de unge og uetablerte, for i denne fasen oppleves bygdens trygghet som en hemsko og begrensning. Det å flytte til byen kan være en av erfaringene de ønsker å ha med seg, men det innebærer ikke automatisk at de ønsker å bli boende der. Negative bilder av bygdene kan kanskje virke negativt inn på byungdoms ønsker om å flytte til bygder. På den annens side kan også disse bildene av bygdene gjøre det spennende å oppleve noe eksotisk. Likevel viser undersøkelser at det er utdannelse og arbeid som kommer frem som viktigste flyttemotiv i denne livsfasen. Imidlertid får bygdens trygghet, natur og gode oppvekstvilkår for barn og forholdet til foreldre og annen familie en annen og mer positiv betydning når de unge i en senere livsfase har fått seg familie. Kontakten mellom barn og deres besteforeldre og annen slekt er det mange som legger vekt på når det gjelder bostedspreferanser. Et roligere liv utenfor storbyen kan også fremstå som attraktivt i kontrast til opplevelsen av et stressende liv i byen når tid blir en knapp ressurs og byens urbane tilbud blir vanskeligere å benytte seg av pga familiens tidsklemme. Verdiene som knyttes til ulike steder må derfor ses i lys av livsfaser. Mariann Villa 3 bruker begrepet livsfasebygden for å få frem at bygden fremstår på forskjellig måte for folk i ulike livsfaser. Betydningen av geografisk bakgrunn som grunnlag for bostedspreferanser kommer tydelig til uttrykk i blant annet Pedersens 4 studie av tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. De fleste som hadde bakgrunn i regionen ble boende, mens en stor andel av de med annen geografisk bakgrunn dro sørover og til egen hjemstedsregion etter noen år. I siste omgang er det strukturelle forhold på arbeidsmarkedet som har betydning for om bostedsønsker kan omsettes i valg. Hvis ikke det finnes jobber eller mulighet for å skape en jobb, er det vanskelig å omsette ønsker til valg. Tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms har vist at det er mulig å rekruttere arbeidskraft til offentlige stillinger i mange periferikommuner dersom forholdene blir attraktive nok, særlig økonomisk. For mange i etableringsfasen er de økonomiske forholdene med en jobb ganske sentrale. På den annen side viser også utviklingen innen offentlig sektor i distriktene som i stor grad innebærer reduksjoner av antall stillinger, at det kan bli en stopp i rekruttering av høyt utdannet arbeidskraft, og kanskje særlig høyt utdannede kvinner til periferikommunene. Flytting fra Nord-Norge distriktene har direkte sammenheng med utvikling av arbeidsmarkedet i sentrale strøk. I oppgangstider øker flyttingen fra nord til sør, mens i 3 Villa, Mariann (1999) Livsfasebygda I. Husmo, M. og J.P. Johnsen (red.) Fra bygd og fjord til kafébord. Trondheim: Tapir forlag 4 Pedersen, Paul (1997) Borte bra, men hjemme best. Geografisk rekruttering og bofasthet blant arbeidstagere med videregående og høyere utdannelse i Finnmark og Nord-Troms på 1990-tallet.Tromsø: NORUT 4

5 nedgangstider reduseres flyttingene. Et problem i Nord-Norge er at privat sektor ikke har klart å komme opp på nivået det hadde før forrige konjunkturnedgang samtidig som offentlig sektor reduseres. Til sammen utgjør det en reduksjon i åpninger i arbeidsmarkedet for de som ønsker å komme inn. Reduksjonen i offentlig sektor som ikke minst rammer barns oppvekstvilkår, reduserer dessuten bygdenes/distriktenes komparative fortrinn som områder som kan gi barn gode oppvekstvilkår. Dette er også en del av medienes fremstilling av bygdene som man kanskje litt spekulativ kan si kan ha større negativ betydning for bostedsønskene for potensielle til(bake)flyttere enn medienes fremstilling av bygdene som mindre moderne enn byene. Ut fra egne undersøkelser ser jeg at en del av unge fra småsteder i distriktene med høyere utdannelse er skeptiske til å flytte tilbake til hjemstedet ut fra manglende muligheter i arbeidsmarkedet, få jevnaldrende og lite aktiviteter på stedet. Dessuten ønsker de å oppleve noe annet før de eventuelt bosetter seg i hjemmeregionen. Når partene i et parforhold kommer fra forskjellige steder, kan det dessuten bli en dragkamp om hvem sin oppvekstregion som eventuelt skal bli felles bosted senere når ønsket om å bo nær egen familie blir sterkere. Strukturene og utviklingstrekkene i arbeidsmarkedet sett i sammenheng med de økte kravene de unge setter til en attraktiv jobb, og betydningen av familiebånd og sosiale nettverk, er viktigere faktorer for å forklare unges bostedsønsker og valg enn medienes fremstilling av bygdene. Betydningen av utdannelsesnivå og utdannelsestype er også viktig for hvilken betydning hjemstedet tilskrives og for bostedsønsker. Generelt viser det seg at de unge som er mest orientert mot å bosette seg på hjemsteder er de som ikke satser så mye på utdannelse, mens de som satser på høyere utdannelse ikke er så orientert mot hjemstedet som bosted. For de lokalt orienterte legger bostedsønsket føringer på hva slags typer jobber de kan ta, mens for de som legger mer vekt på utdannelse, er det jobbmuligheter som legger føringer på bostedsvalg. Differensiering av distriktene Fra et sentrumsperspektiv blir bygder og distrikter, inkludert byer i distriktsfylker, ofte omtalt som det samme. Periferikommuner blir brukt som symboler for distriktene generelt. Det er viktig å nyansere bildet, for det finnes også tettsteder og småbyer som representerer noe annet, både mht arbeidsplasser og tilbud enn periferi-områder. Distriktene eller bygde-norge er en meget sammensatt geografisk kategori som kan tilsløre viktige forskjeller som har betydning for de prosessene som skjer i de ulike områdene. Avstander mellom steder og til større steder, kommunikasjonsforhold, sammensetning i arbeidsmarked og næringsgrunnlag etc. gjør det i mange sammenhenger nødvendig å differensiere mellom ulike områder Det er store variasjoner mellom ulike deler av distriktene når det gjelder å takle de demografiske, næringsmessige og økonomiske utfordringene de står overfor. Noen områder fremstår som 5

6 livskraftige på grunn av et gunstig samspill mellom strukturelle, geografiske, demografiske og sosiale forhold, mens andre områder er preget av den motsatte situasjonen. Slike forhold har direkte betydning for hvilket potensial områdene har for tilflytting og for generelle endringsprosesser. Pedersen 5 viser at sentrumsområder i de kommunene han har undersøkt har en mer balansert befolkningssammensetning og mindre befolkningsnedgang enn periferiområdene. Hvorvidt potensielle tilbakeflyttere har mulighet for å få tilfredsstilt de krav de stiller til arbeid, sosiale nettverk, tjenestetilbud og aktiviteter, avhenger derfor av hva slags steder de kommer fra. Mellom by og bygd For mange unge som kommer fra distriktene fremstår ikke forholdet mellom by og bygd som en motsetning og et spørsmål om enten det ene eller det andre. I stedet er det mer snakk om; Ja takk, begge deler. Selv om en del av de unge flytter til en by, vedlikeholder de sitt forhold til hjemstedet gjennom besøk og sosial kontakt på ulike måter. Andre flytter tilbake fra byen til distriktene og vedlikeholder på samme måte relasjoner til byen. Slike tilpasninger som involverer deltagelse på ulike typer arenaer på ulike typer steder til ulike formål illustrerer et viktig aspekt ved mobiliteten og den flerlokale konstruksjon av identitet som preger det moderne samfunnet. Opplevelse av lokal tilknytning og en positiv følelse for hjemstedet i distriktene innebærer imidlertid ikke automatisk et ønske om å bo der. I dagens mobile samfunn kan relasjoner til ulike steder vedlikeholdes lett gjennom ulike former for kommunikasjon og reiser/ferier. På spørsmålet om distriktsungdom er blitt mer urbane, kan man kanskje svare at det er blitt rurbane, en blanding mellom urbane og rurale. Mange av dem kobler på forskjellige måter tradisjonelt urbane og rurale elementer og pendler mellom by og bygd på ulike måter i utformingen av sine identiteter og livsløp. De er ikke urbane, men mange av dem setter visse krav til jobb og service som lettere lar seg oppfylle på større steder, i tillegg til at de ønsker å ha tilgang til en viss bredde og/eller omfang av sosiale nettverk. Når det vekker bekymring at mange unge ikke ønsker å bosette seg i distriktene, hva er det da som er den egentlige bekymringen? Hva er det som oppfattes som problemet? Er det i bygdenes eller de unges interesse at de bør bosette seg i distriktene? Hvilke interesser er det som er viktig? Er det plass til de unge i distriktene både i forhold til jobber, infrastrukturtilbud og deltagelse på offentlige arenaer? For å endre de unges bostedsvalg i retning av bygdene, er det kanskje viktigere å gjøre noe med de strukturelle forholdene i bygdene som ligger til grunn for valgene og vise de unge hvilke muligheter som finnes der enn å endre de unges holdninger via medienes fremstilling av bygd og by. 5 Pedersen, Paul og Andersen, M (1999) Når mange banker på, men få kommer inn. En undersøkelse av sammenhengen mellom flyttemønster og forhold på arbeids- og utdanningsmarkedet i Nord-Norge etter Rapport nr. 1, NORUT 6