Utviklingen av prososial atferd er viktig for barns sosiale utvikling og deres

Transkript

1 Kan å hjelpe føre til psykopatologi? Prososial utvikling. Norsk tidsskrift for psykologiforeningen, 13, Prososial atferd i et utviklingsperspektiv Mona Bekkhus, Phd. Utviklingen av prososial atferd er viktig for barns sosiale utvikling og deres samhandling med andre barn og voksne. Det er gjennom prososial atferd, og intensjoner som er positivt rettet mot andre, at barn etablerer positive relasjoner til andre, for eksempel gjennom vennskap. Prososial utvikling har blitt gitt lite fokus i psykologisk forskning, særlig sett i lys av det enorme fokuset det har vært på de negative konsekvensene av antisosial atferd, som for eksempel aggresjon og vold. Prososial atferd har imidlertid en lang tradisjon innen religion og filosofi, og omtales her ofte som altruisme, - en handling motivert av omtanke og bekymring for andre eller av indre verdier, mål og selv-belønning (fremfor sosial belønning). Det har imidlertid vært en heftig debatt hos flere filosofer opp igjennom tidene, om det å hjelpe andre kan skje helt uten personlige motiver. Vi snakker derfor oftere om mer generell prososial atferd enn om alturisme, fordi det kan være så vannskelig å måle bakenforliggende motiver (se Eisenberg, Fabes, & Spinrad, 2006). I et utviklingspsykologisk perspektiv kan forståelsen av prososial atferd eller handling bidra til at barn etablerer og opprettholder god samhandling med andre, og derfor være en viktig del av ett forebyggende tiltak. I denne artikkelen vil jeg først drøfte hva prososial atferd er og kort gå inn på noen av de mest sentrale teoriene om prososial atferd. Jeg vil deretter ta for meg prososial utvikling og drøfte relevante empiriske funn i forståelsen av individuelle forskjeller, før jeg avslutningsvis tar for meg hvordan prososial utvikling både kan være en risiko og beskyttende faktor. 1

2 Hva er Prososial atferd? Prososial atferd kan defineres som en frivillig handling ment å gagne en annen (Eisenberg, Fabes, & Spinrad, 2006). Dette måles for eksempel ved å spørre om i hvilken grad barna roser andre, viser sympati, hjelper en annen som har skadet seg, eller er syk. En person kan handle prososialt av flere ulike årsaker, og motivene for en prososial handling kan variere med alder og fra person til person. Det er da snakk om en bred forståelse av prososial atferd. Det er særlig tre undergrupper som er sentrale for begrepet prososial atferd; altruisme, empati og sympati. Dette er begreper som inngår i forståelsen av hva prososial atferd er, men det er også vanlig å definere de fra hverandre. Generelt kan man si at prososial atferd er ett oftere brukt begrep enn altruisme, fordi det kan være vanskelig å skille mellom motivene handlingen springer ut fra. Emosjoner som empati og sympati synes også å være vanskelig å skille, og begge er til stede når vi omtaler prososial utvikling. Teorier om prososial atferd Flere teorier og studier ser prososial atferd som nært knyttet til sosial kognisjon, emosjonsutvikling og moralutvikling (Eisenberg et al., 2006). Hvordan er det da mulig at barn er prososiale allerede før de er to år, altså før de er kognitivt modne til å forstå andres perspektiver og emosjoner? I litteraturen er det flere ulike teorier og forklaringer, men jeg vil ikke gå inn på alle perspektivene her. Generelt kan man si at det har vært mye fokus på de sosiale og kontekstuelle faktorene for å forklare hva som ligger til grunn og fører til prososial atferd. En sentral teori, sosial læringsteori (Bandura, 1986), ser prososial atferd som noe lært, gjennom observasjon og imitasjon. Hoffmans teorier (Hoffman, 2000) om empati og moral er kanskje en enda mer brukt 2

3 teori i forståelsen av prososial utvikling, og gir et rammeverk for å forstå hvordan utviklingen av sosiale og kognitive evner påvirker hvordan man reagerer på andres emosjoner. I Hoffmans fire stadier er endringen fra selv-perspektivet til det å kunne forstå perspektivet til andre, altså empatisk sympati, et viktig element. I følge Hoffman starter den tidlige utviklingen av prososial atferd allerede i spedbarnsalder, ved at spedbarnet ikke kan differensiere egen misnøye og stress fra andres. Barnet reagerer derfor på andres gråt ved selv å gråte. Dette er også dokumentert i empiriske studier (Eisenberg, et al., 2006). I det andre stadiet, i barnets andre leveår kalt quasiegocentric emphatic distress, skjer det en kognitiv endring og barnet klarer bedre å skille mellom seg selv og andre. Toåringene begynner nå i større grad å utvikle en form for empatisk bekymring for andre. Toåringer kan ofte vise bekymring for andre ved å trøste, men da på samme måte som de selv ønsker å bli trøstet. Det tredje stadiet er nært knyttet til kognitiv utvikling og modning. Empati utløses ved at man kan forstå at en hendelse kan utløse andre følelser enn hos seg selv, og man vurderer andres følelser på bakgrunn av situasjonen og hendelsen. I det fjerde og siste stadiet til Hoffman, utvikles empati utover den umiddelbare situasjonen, og man kan for eksempel danne empati med en sosial gruppe. Tidlig utvikling av prososial atferd Flere studier har dokumentert at prososial atferd starter tidlig i utviklingen (se for eksempel: Van der Mark, van IJzendoorn, & Bakermans-Kranenburg, 2002; Svetlova, Nichols & Brownell, 2010) og at prososialitet øker med alderen (Benenson, Markovits, Roy & Denko, 2003; Eisenberg et al., 2006). Utviklingsmessige endringer i prososial atferd er imidlertid komplekse, og longitudinelle studier av prososial atferd viser at det er inkonsistente funn (Carlo, Crocett, Randall, & Roesch, 2007; Hay, 3

4 Castle, Davies, Demetriou, & Stimson, 1999). Dette kan skylles metodiske tilnærminger. I den norske studien Det første vennskap, fant Eivers og kolleger (2010), at det var høy grad av stabilitet når prososial atferd var rapportert av lærere, men når prososial atferd ble rapportert av jevnaldrene varierte stabiliteten med hvilken type prososial atferd som ble rapportert. Studier som følger de samme individene over tid, for eksempel via individuelle utviklingsbaner (trajectories), har vist at prososial atferd kan være relativt stabilt, men også minkende i frekvens (Natalviver et al., 2009). På tross av at det er dokumenterte individuelle forskjeller i utviklingen av prososialitet, er det også fellestrekk som preger normalutviklingen hos barn (Hay, 1994). For eksempel har de fleste opplevd at spedbarnet reagerer med gråt på andre barns gråt. Ettåringen hjelper mer enn gjerne til med å lokalisere en gjenstand ved å peke eller hente/bringe, og toåringen kan spontant låne bort bamsen sin for å trøste. Etter hvert som barna blir mer kognitivt modne, endres også måten prososialitet viser seg på. I sitt kapittel om prososial utvikling viser Eisenberg og kolleger (2006) at det er ulike alderstrender i prososial atferd. For eksempel er ungdommer ofte mer prososiale enn skolebarn (7- til 12-åringer). De påpeker imidlertid at en slik utviklingstrend ofte reflekterer spesifikke prososiale handlinger, slik som å dele. Den prososiale handlingen å hjelpe, viste ikke en slik økende trend. Dette kan skylles blant annet at barn ofte blir mer selekterte i forhold til hvem de er prososiale mot, men det kan også gjenspeile forskjeller i deres kognitive modning og moralutvikling (Eisenberg et al., 2006; Hay, 1994, Hay 1999). Utviklingsbaner og individuelle forskjeller Alle barn kan være prososiale, men de er forskjellige i hvor ofte de handler prososialt, og i motivene for å handle prososialt. Longitudinelle studier av prososial atferd viser 4

5 både stabilitet (Côté et al., 2002a) og nedgang i frekvens av hvor ofte barn er prososiale i overgangen fra barneårene til ungdomsalderen (Nantal-Viver et al., 2009). Dette stemmer godt overens med hypotesen om at barn gjennom modning og sosialisering mestrer å balansere prososiale handlinger med egen interesse, altså at motivasjonen for å være prososial mot en annen, i større grad er basert på relasjonen mellom individene (Hay 1994). På bakgrunn av styrende krefter som empati og egeninteresse, er det kanskje mer naturlig å tenke seg at barn følger individuelle utviklingsbaner, fremfor en mer generell aldersrelatert økning i prososial atferd. For eksempel i en krysskulturell longitudinell studie, av barn i alderen fra ti til femten-år, viste Nantal-vivier og kolleger (2009) at prososial atferd enten var stabil eller nedadgående i frekvens over en femårsperiode. Men i en annen stor longitudinell studie fra Canada fant Côté og kolleger (2002b) at det var relativ høy stabilitet i prososial atferd over en seksårsperiode. Det betyr at dersom du viste høy eller lav grad av prososialitet som tiåring, gjorde du det også seks år etterpå. Kan man si at prososial atferd skylles gener? Tvillingstudier har vist at det er flere kontekstuelle faktorer som har betydning for prososial utvikling, og at de genetiske faktorene forklarte omtrent % av variansen i prososial atferd (Eisenberg et al., 2006). Gener opererer imidlertid svært sjeldent uavhengig av miljø (Rutter, 2006). Sammenlignet med forskning på antisosial atferd, har det imidlertid vært svært få studier innen prososial utvikling, som har sett på gen- og miljøinteraksjon (Knafo, Israel og Ebstein, 2011). Studier med fokus på interaksjonen mellom foreldre og barns temperament, plastisitet (Ellis, Boyce, Beldky, Bakermans-Kranenburg & IJzendoorn, 2011), og ulik mottakelighet (differential susceptibility) (Belsky, Bakermans-Kranenburg & IJzendoorn, 2007) kan tyde på at egenskapene (deres 5

6 genotype) hos noen barn gjør dem mer mottakelig for påvirkninger fra miljøet. Det vil si at barn med en bestemt genetisk utrustning, for eksempel kort eller lang allele av ett bestemt gen, kan være særlig sårbare overfor dårlig omsorg. Dersom det samme barnet, med den samme genotypen, opplever varm og trygg omsorg, vil dette barnet profitere mer enn barnet uten denne genotypen (Pluess & Belsky, 2009). Altså dersom du er født med kort allele av ett bestemt gen, kan dette være en risikofaktor dersom du også opplever dårlig omsorg. Er omsorgen optimal, derimot, vil du profitere mer på den gode omsorgen sammenlignet med en uten samme genotype. I en tvillingstudie av 168 tvillingpar, undersøkte Knafo, Israel og Ebstein (2011) individuelle forskjeller i prososial atferd. Resultatene deres viste at barn med 7-repeat allele (DRD4-III polymorphism), var mer prososiale når mødrene viste høy grad av positiv omsorg, sammenlignet med barn uten denne genotypen. Tilsvarende fant de at der hvor mødrene viste minst positiv omsorg var barna med 7-repeat allele genet, de som kom dårligst ut sammenlignet med barn uten denne genotypen. Man kan si at både gener og miljø bidrar til å forklare individuelle forskjeller i prososial atferd, men også at prososiale impulser tidlig i barndommen gradvis blir differensiert og mer individuell over tid grunnet modning og sosialisering (Hay, 1994). Hvorvidt man kan si at det er endringer i prososial atferd over tid, eller stabilitet som uttrykker seg i ulik form etter hvert som individet utvikler seg emosjonelt og kognitivt, er fortsatt en pågående debatt. Prososial atferd hos gutter og jenter Det er vanlig å tenke seg at jenter generelt er mer prososiale enn gutter, hvorvidt dette stemmer er imidlertid avhengig av hvilken alder og hvilken type prososial atferd 6

7 man studerer (Eisenberg et al., 2006). Noen studier finner ingen forskjell mellom gutter og jenter (Findlay et al., 2006, Hay 1999), andre finner at jenter er mer prososiale på noen områder, mens gutter er mer prososiale på andre (Carlo et al., 2003; Porath, 2003; Zahn-Waxler et al., 2000, Vågen, 2009). I en studie av Carlo og kolleger (2003), fant de at jenter i ungdomsalderen rapporterte mer altruistisk og emosjonell prososial atferd enn gutter. I sosiale kontekster med andre, var guttene mer prososiale, og det var ingen forskjeller i prososial atferd mellom jenter og gutter i mer alvorlige situasjoner. Generelt viser forskningen at forskjeller i prososial atferd avhenger av i hvilken form, og i hvilken kontekst man studerer prososial atferd, men at jenter ofte er mer prososial i barndom og i ungdomsalderen enn guttene (Eisenberg et al., 2006). Prososial atferd en risiko for psykopatologi? Fra et psykologisk perspektiv er det ved første øyekast kanskje vanskelig å tenke seg at prososial atferd kan ha negative konsekvenser. Det er tross alt mer sosialt akseptert å dele, hjelpe og trøste andre, enn å sparke, slå eller stjele (antisosial). Barn som er prososiale har også oftere flere venner og gode sosiale relasjoner til andre (Crick, 1996; Eivers, Brendgen, Vitaro, & Borge, 2012). I tillegg har prososial atferd vist seg å være beskyttende for risikoutsatte gutter (Borge, 2010). Flere studier viser imidlertid at å være enten for lite eller for mye prososial kan føre til psykiske vansker (Hay 1994). I en stor longitudinell studie av 1569 barn mellom seks og tolv år, fant Côté og kolleger (2002b) at jenter som hadde et unormalt lav utviklingsforløp av prososial atferd, hadde økt risiko for adferdsproblemer seks år senere. Høyt engasjement av prososial atferd har også vist seg å være en risiko for senere depresjon hos atten år 7

8 gamle jenter (Gjerde og Block, 1991). Studier har vist at barn som er empatisk overaktive, eller som er svært emosjonelt engasjert i andres problemer, i større grad glemmer egne behov og derfor får flere emosjonelle problemer (Perren, Stadelman, von Wyl, & von Klitzing, 2007). Tilsvarende resultater er også funnet i en norsk studie av 597 barnehage barn, Det Første Vennskap-studien (for informasjon om studien se Eivers, Brengden, Vitaro & Borge, 2010; Eivers, Vitaro, Brengden & Borge, 2012). Vågen, (2009), fant at jenter som hadde emosjonelle vansker og som samtidig viste høy grad av prososial atferd, hadde flere emosjonelle vansker to år senere, sammenlignet med jenter som hadde emosjonelle vansker, men som hadde normal grad av prososial atferd. Det vil si, at de fant en interaksjonseffekt mellom emosjonelle vansker og høy grad av prososial atferd. Sett i lys av de overnevnte studiene kan en over gjennomsnittlig høy grad av prososial atferd være en risiko for psykopatologi. Oppsummert kan man da si at overdreven omsorg og empati overfor andre, ikke alltid er adaptivt i lengen, og kan føre med seg risiko for å utvikle emosjonelle vansker og depresjon. Hvordan fremme prososial atferd? Normal grad av prososial atferd blir som oftest ansett som en viktig del av barns sosiale og emosjonelle fungering, og er særlig viktig for å etablere gode relasjoner til andre (Borge, 2010). Foruten egenskaper ved individet (for eksempel temperament, gener), er det flere faktorer i miljøet som kan virke positivt og bidra til å fremme gode prososiale interaksjoner. I Eisenberg og kollegers (2006) oversiktskapittel, Prosocial development, nevnes flere kontekstuelle faktorer som predikerer økt prososial atferd. For eksempel vises det til at foreldrenes omsorgsstil og kvaliteten på foreldre - barn relasjonen er viktige faktorer som bidrar til økt prososial atferd hos barn. Sympatiske 8

9 foreldre som oppmuntrer til prososial atferd har oftere barn som er prososiale (Eisenberg, Fabes, Carlo et al., 1992). Generelt kan man si at det er flere individuelle, biologiske og kontekstuelle faktorer som bidrar til prososial atferd. Eisenberg s Heuristiske modell (Eisenberg et al., 2006), er bygget opp av flere ulike perspektiver og viser barns prososiale atferd, utvikling og utføring. Denne modellen kan være ett grunnleggende element i forståelse av hvordan prososial atferd utvikles. Man kan ikke påvirke hvilke arvelige faktorer barn bringer med seg, men man kan bidra til å legge til rette for prososial atferd ved å forsøke å påvirke de kontekstuelle og miljømessige faktorene. Spørsmålet man da må stille er hvordan vi i praksis kan hjelpe og bygge opp under prososial atferd? Ett viktig poeng ved å fremme prososial atferd handler om å legge til rette for å hjelpe andre. For eksempel kan ett relativt enkelt grep være å la barnet hjelpe til med husarbeidet, for deretter å rose barnet. Å gi barnet eller ungdommen en mulighet til å handle prososialt kan bidra til å styrke sannsynligheten for at de vil være prososiale også i andre settinger (se for eksempel, Yates & Youniss, 1996). Deltagelse i aktiviteter som krever at man må dele eller hjelpe andre kan også bidra til at barna eller ungdommene får emosjonell belønning. De lærer å se andres perspektiver, og dette øker deres tro på egen evne til å kunne hjelpe andre (Siegler, Deloache & Eisenberg, 2006). I den store Montreal undersøkelsen, som fokuserte på årsak og risiko for kriminalitet (se for eksempel, Tremblay et al., 1994), ble det gjennomført et intervensjons program, kalt The Montreal Prevention Experiment (McCord, Tremblay, Vitaro & Desmarais-Gervais, 1994). Her var det å fremme prososial atferd ett av flere sentrale 9

10 elementer. Her lærte de antisosiale guttene prososial atferd via ni sesjoner. Ett av de viktige elementene som inngikk i denne treningen var blant annet å ta kontakt med, samt å gi hjelp til andre, å kunne spørre etter årsak, eller å dele ut invitasjoner. Etter to år kunne forskerne vise til bedre skoleprestasjoner, og færre selvrapporterte atferdsproblemer. Siden dette intervensjonsprogrammet fokuserte på flere aspekter enn bare prososial atferd (for eksempel foreldrenes omsorgsstil), er det vanskelig å si at bedringen skyldes den prososiale treningen. Det er likevel sannsynlig at dette var en viktig faktor i den helhetlige vurderingen av intervensjonsprogrammet. I kapittelet om antisosial atferd og resiliens trekker Borge (2010) frem at prososiale venner kan være ett forebyggende tiltak for risikoutsatte gutter. Ros fra andre jevnaldrene er ofte viktigere for barn, enn ros fra voksne. Venner kan derfor ha stor innflytelse på barn og unges atferd. Å omgås andre jevnaldrene kan ha en positiv effekt på barnets atferd, men som Borge også påpeker, kan det være en risiko for at det antisosiale barnet blir avvist, eller har negativ innflytelse på veltilpassede barnet. Selv om både de individuelle, biologiske og familiære faktorene er sentrale elementer i utviklingen av prososial atferd, kan viktige arenaer som barnehage og skole, brukes til å fremme prososial atferd. Selv om de fleste intervensjoner med god effekt er multisentrerte, og involverer tiltak rettet mot barnet, familien og skolen, kan allikevel ett enkelt tiltak ha en positiv ring-effekt. Ett tiltak, som for eksempel å øve på å hjelpe andre, kan ha en kumulativ positiv effekt og bidra til å snu en negativ situasjon. Oppsummering De fleste barn har evnen til å være prososiale, men de varierer i hvilken grad og hvordan de trøster, hjelper og deler med andre. Den generelle oppfatningen av 10

11 prososial atferd er at den starter tidlig og øker i frekvens, og at en slik økning delvis skyldes barns evne til å ha sympati for andre og å forstå andres perspektiver. Longitudinelle studier av individuelle utviklingsbaner (trajectories) kan imidlertid tyde på at det er en viss stabilitet over tid, men at denne stabiliteten avhenger av hvilken type prososial atferd man studerer og hvem man spør. Generelt kan man si at utviklingen av prososial atferd avhenger av både individuelle (heriblant biologiske) og kontekstuelle faktorer. Fra et klinisk perspektiv må man imidlertid fokusere på de faktorene man kan påvirke, og som kan virke forebyggende eller beskyttende. Å fokusere på tiltak som kan fremme prososial atferd hos risikoutsatte gutter, har for eksempel vist seg å være effektivt. På den andre siden må man også vurdere individet i et helhetlig perspektiv. Høy grad av prososial atferd kan i noen tilfeller gjøre vondt verre, og forskning har vist at dersom man har emosjonelle vansker og samtidig viser høy grad av prososial atferd, kan man forverre symptomene. Prososial atferd er imidlertid lite forsket på, til tross for at det er en viktig del av den sosiale utvikling hos barn. REFERANSER Bandura, A. (1986). Social foundations of thought and action: A social cognitiv theory. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall. Borge, A. I. H. (2007). Resiliens i praksis. Teori og empiri i et norsk perspektiv. Gylendal Norsk Forlag AS, Oslo. Borge, A. I. H. (2010). Resiliens. Risiko og sunn utvikling. Gylendal Norsk Forlag AS, Oslo. Belsky, J., Bakermans-Kranenburg, M. J., & van IJzendoorn, M. H. (2007). For better and worse: Differential susceptibility to environmental influences. Current Directions in Psychological Science, 16,

12 Benenson, J. F., Markovits, H., Roy, R., & Denko, P. (2003). Behavioural rules underlying learning to share: Effects of development and context. International Journal of Behavioral Development, 27, Carlo,G., Crockett, L.J., Randall, B.A., & Roesch, S.C. (2007). A latent growth curve analysis of prosocial behavior among rural adolescents. Journal of Research on Adolescence, 17, Carlo, G., Hausmann, A., Christiansen, S., & Randall, B. A. (2003). Sociocognitive and behavioral correlates of a measure of prosocial tendencies for adolescents. Journal of early Adolescence, 23, Côté, S., Tremblay, R.E., Nagin, D. S., Zoccolillo, M., & Vitaro, F. (2002a). The development of impulsivity, fearfulness, and helpfulness during childhood: patterns of consistency and change in the trajectories of boys and girls. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 43, Côté, S., Tremblay, R.E., Nagin, D. S., Zoccolillo, M., & Vitaro, F. (2002b). Childhood behavioral profiles and adolescent conduct disorder: Risk trajectories for boys and girls. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 41, Crick, N. R. & Dodge, K. A. (1994). A review and reformulation of the social information-processing mechanisms in children s social adjustment. Psychological Bulletin, 115, Eisenberg, N., Fabes, R. A., Carlo, G., Troyer, D., Speer, A. L., Karbon, M., et al., (1992). The relations of maternal practices and characteristics to children s vicarious emotional responsiveness. Child Development, 63, Eisenberg, N., Fabes, R. A., & Spinard, T.L. (2006). Prosocial Development. In W. Damon (Series Ed.), R.M. Lerner (Series Ed.) & N. Eisenberg (Vol. Ed.), Handbook of Child Psychology: Vol. 3, Social, Emotional, and Personality Development (6 th edn., ). NY: Wiley. Eivers, R. A., Brendgen, M. R., Vitaro, F., & Borge, A. I. H. (2010). Stability and change in prosocial and antisocial behavior across the transition to school: Teacher and peer perspectives. Early Education and Development, 21, DOI: 10/1080/ Eivers, R. A., Brendgen, M. R., Vitaro, F., & Borge, A. I. H. (2012). Concurrent and longitudinal links between children s and their friends antisocial and 12

13 prosocial behavior in preschool. Early Childhood Research Quarterly, 27, doi: /j.ecresq Ellis, B. J., Boyce, T. W., Belsky, J., Bakermans-Kranenburg, M. J., & van IJzendoorn, M. H. (2011). Differential susceptibility to the environment: An evolutionary-neurodevelopmental theory. Development and Psychopathology, 23, Findlay, F.C., Girardi, A., & Coplan, R.J. (2006). Links between empathy, social behavior and social understanding in early childhood. Early Childhood Research Quartely, 21, Gjerde, P.F., & Block, J. (1991). Preadolescent antecedents of depressive symptomatology at age 18- a prospective study. Journal of Youth and Adolescence, 20, Hoffman, M. L. (2000). Empathy and moral development: Implications for caring and justice. New York: Cambridge University Press. Hay, D. F. (1994). Prosocial development. Journal of Child Psychology & Psychiatry, 35, Hay, D. F., Castle, J., Davies, L., Demetriou, H., & Stimson, C. A. (1999). Prosocial action in very early childhood. Journal of Child Psychology & Psychiatry, 40, Knafo, A., Israel, S., & Ebstein, R. P. (2011). Heritability of children s prosocial behavior and differential susceptibility to parenting by variation in the dopamine receptor D4 gene. Developmental and Psychopathology, 23, McCord, J., Tremblay, R. E., Vitaro, F., & Desmarais-Gervais, L. (1994). Boys' Disruptive Behaviour, School Adjustment, and Delinquency: The Montreal Prevention Experiment. International Journal of Behavioral Development, 17, DOI: / Nantel-viver, A., Kokko, K., Caprara, G. V., Pastorelli, C., Gerbino, M. G., Paciello, M., Côté, S., Pihl. R. O., Vitaro, F., Tremblay, R. E. (2009). Prosocial development from childhood to adolescence: A multi-informant perspective with Canadian and Italian longitudinal studies. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 50, Perren, S., Stadelman, S., von Wyl, A., & von Klitzing, K. (2007). Pathways of behavioural and emotional symptoms in kindergarden: What is the role of pro- 13

14 social behaviour? European Journal of Child and Adolescent Psychiatry, 47, Pluess, M., & Belsky, J. (2009). Differential susceptibility to rearing experience: the case of childcare. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 50, Porath, M. (2003). Social understanding in the first years of school. Early childhood Research Quarterly, 18, Rutter, M. (2006). Genes and behavior. Nature-nurture interplay explained. Oxford, Uk. Blackwell Publishing, Ltd. Siegler, R., Deloache, J., Eisenberg, N. (2006). How Children Develop. New York, Worth Publishers. Svetlana, M., Nichols, S. R., Brownell, C. A. (2010). Toddlers` prosocial behavior: from instrumental to empathic to altruistic helping. Child Development, 81, Tremblay, R.E., Pihl, R. O., Vitaro, F., & Dobkin, P. L. (1994). Predicting early onset of male antisocial behavior from preschool behavior. Archives of General Psychiatry, 51, Van der Mark, I. L., van IJzendoorn, M. H., & Bakermans-Kranenburg, M. J. (2002). Development of empathy in girls during the second year of life: Associations with parenting, attachment, and temperament. Social Development, 11, Vågen, R. T. (2009). Prososialitet og emosjonelle vanskeligheter. En studie av 381 førskole barn over to år. Hovedoppgave ved Psykologisk Institutt, Vår. Yates, M. & Youniss, J. (1996). A developmental perspective on community service in adolescence. Social Development, 5, Zahn-Waxler, C., Klimes-Dougan, B., & Slattery, M.J. (2000). Internalizing problems of childhood and adolescence: Prospects, pitfalls, and progress in understanding the development of anciety and depression. Development and Psychopathology, 12,