OPPSUMMERING FORELESNINGER UKE 35

Transkript

1 OPPSUMMERIG FORELESIGER UKE 35 Kromaografis separasjon bygger på soffers (lieves-)fordeling mellom en sasjonær fase og en mobil fase. Reensjonen besemmes primær av: Mobilfasens egensaper, sasjonærfasens egensaper, emperauren og de inermoleylære refer. De inermoleylære refene som virer er:. Polare van der Waals refer (hydrogenbinding, orieneringsrefer, indusjonsrefer). Dispersjonsrefer (Londonrefer) 3. Svae ovalene bindinger (es.: syre/base) Coulombs prinsipp: LIKE LØSER LIKE To forhold genererer romaogrammene våre:. Separasjon, syldes lievesfordelinger mellom SP og MP. Båndspredningsprosesser, som syldes fysise fenomen Båndspredning forårsaes av:. Eddy-diffusjon. Masseranspor i mobilfase 3. Masseranspor i sillesående mobilfase 4. Masseranspor i sasjonærfase 5. Longiudional diffusjon Fire forhold brues il å besrive e romaogram:. Reensjonsid (-volum): Reensjonsiden foreller oss hvor lang id de går mellom prøveappliasjon og deesjonmasimum. R m (+), R m m ' R m er reensjonsfaoren, uryer forholde mellom mengde soff i sasjonærfase og i mobilfase, m er nullreensjonsiden. Alernaiv an vi brue reensjonsvolume. Reensjonsvolume for en omponen i blanding er: V R R F

2 Volume av mobilfasen (nullreensjonsvolume) i den romaografise søylen er: V m m F Vi ombinerer de o reensjonsvolumene: V V V + V + K V R m m ( ) R m m S n V K n s V s m m. Kurvefasong: Vi anar a oppene i e romaogram an besrives av en Gauss-urve. Liningen som besriver en sli romaografis opp ser sli u: / ( ) A R σ h e σ π h(): Topphøyde ved iden, A: Toppareal, σ : Sandardavvi (i idsenheer), R : Toppens reensjonsid Toppmasimum, H, har vi når R h ( ) H A R σ π Liningen viser a oal opphøyde for gaussise opper er proporsjonal med areale. Topphøyden, i sede for areale, an derfor brues ved vaniaiv umåling (B! un for symmerise opper). Toppbredden W ved ulie idspun er li (- R ), dvs: w R Innsa i gaussformelen og løs m.h.. på w får vi følgende ury for oppbredden: h( ) w σ ln H

3 3. Båndspredning: Båndspredningen uryes ved plaealle : R σ er e mål på olonnens effeivie. Sore verdier for ilsier lien båndspredning. Esperimenel an vi besemme plaealle ved å måle bredden på en opp ved basislinjen: W 4σ (anar gaussis). Urye for blir da: R 6 w Alernaiv an vi måle bredden ved halve opphøyden, w0,5. Her er oppbredden li,355σ, og urye for blir da: 5,54 R w 0,5 En avlede sørrelse er plaehøyden H: H L/, der L er lengden av den romaografise søylen. H vil være summen av bidragene fra de individuelle båndspredningsprosessene: H H Long + H Eddy + H M + H SM + H S Små verdier av H ilsier lien båndspredning. 4. Oppløsningsevnen, R s, er definer som: R S + w w () Oppløsningsevnen angir hvor god o nærliggende opper med reensjonsid og er adsil.

4 For å unne opimalisere og syre den romaografise separasjonen ønser vi å urye oppløsningsevnen ved hjelp av de viige paramerene, og α (separasjonsfaoren). Følgende sammenhenger er gi: m ( + ) m ( + ) α 6 i wi wi 4 i 4 m ( + i ) Ved å see diree inn i formel () uen å gjøre noen forenlinger vil vi ende opp med følgende ury for R s : ( ) R s + α ( α + ), hvor + Imidlerid foreas de ofe ilnærminger i formel (): Alernaiv : R R S ( α ) + S + 4 w w w Alernaiv : R α R S + S + 4 w w w α Som yerligere ilnærming ersaer vi il slu den individuelle reensjonsfaoren, eller, med den gjennomsnielige reensjonsfaoren,.

5 OPPLØSIGSEVE, R s R S 4 α α # I II + # $# III!"$!#" $!" Oppløsningsevnen angir hvor god o nærliggende bånd er adsil. Ledd I: Hvis α er reensjonsfaorene lie sore, og vi har ingen separasjon av soffene. Øende α-verdi gir bedre separasjon. Dee ledde sier derfor noe om separasjonens seleivie. α an syres ved å endre sammenseningen av sasjonærfasen og mobilfasen. For α vil separasjonen sor se være bra. Hvis separasjonsfaoren er for lav, må plaealle (se ledd II) øes for å gi bedre oppløsning. Dee vil imidlerid bey lengre olonner og lengre reensjonsider. α bør derfor masimeres. Ledd II: Dee ledde sier noe om oppløsningen som funsjon av plaealle. Bes separasjon oppnås ved å øe plaealle/redusere plaehøyden. E høy plaeall resulerer i mindre båndspredning, dvs. smalere opper. er derfor e mål på olonnens effeivie Ledd III: Ledde angir reensjonen for båndpare ( sniverdi av og ). Ved å redusere -verdien vil båndpare passere hurigere gjennom olonnen, og vi får dårligere separasjon. Effeen er mes synlig ved små -verdier ( < ). Ved å øe -verdien vil oppløsningen forbedres, men i prasis vil -verdier over 0 ie bey noen vesenlig forbedring.