Saksbehandler: Sigmund Eliassen Arkiv: 270 Arkivsaksnr.: 03/ Dato:

Transkript

1 SAKSFRAMLEGG Saksbehandler: Sigmund Eliassen Arkiv: 270 Arkivsaksnr.: 03/ Dato: KRAV OM ØKONOMISK KOMPENSASJON FRA TIDLIGERE BARNEVERNSKLIENTER INNSTILLING TIL: Formannskapet Administrasjonens innstilling: Formannskapet slutter seg til rådmannens skisse til videre håndtering av saken. Nils Fr. Wisløff Rådmannen Kari Høyer Utdanningsdirektør

2 Saksutredning: 1. Innledning Drammen kommune har i løpet av de to siste årene mottatt i alt 11 krav om økonomisk kompensasjon fra tidligere barnevernsklienter. Kravene kommer fra personer som mener å ha fått mangelfull oppfølging fra kommunens sosial- og barnevernsinstanser i perioden fra 1950 til begynnelsen av 80-tallet. Det relativt høye antallet saker har trolig sammenheng med blant annet medienes omtale av rapporter fra flere offentlige utvalg som har avdekket til dels grov svikt ved barnevernsinstitusjoner i blant annet Bergen og Oslo i samme periode. 2. Konkrete krav mot Drammen kommune Grunnlaget for kravene varierer noe. Noen går utelukkende på svikt fra barnevernet, andre gjelder også uforsvarlige forhold under plassering på ulike typer spesialskoler. Om plasseringen på spesialskoler er foretatt av barnevern eller skolemyndigheter er i noen tilfeller uklart. Flertallet av sakene gjelder påstander om uforsvarlig behandling av barn som var plassert av barnevernsmyndighetene i Drammen (8 saker). Barna var oftest plassert hos private eller i institusjoner utenfor kommunen. Kritikken går i disse sakene på at barnevernet i Drammen ikke har ført et godt nok tilsyn med forholdene for barna. I de alvorligste tilfellene er det påstander om direkte mishandling og overgrep. Når det gjelder barn plassert utenfor kommunen, nevnes at tilsynsansvar etter tidligere lovgivning til en viss grad var fordelt mellom "oppholdskommunen" og "plasseringskommunen. I Stavanger og Oslo har man lagt til grunn at det moralske hovedansvar må anses å ha påhvilt vedtakskommunen, jf. senere omtale av dette. To krav er knyttet til uforsvarlige forhold på Børresen barnehjem i Drammen. En tredje type saker gjelder påstander om manglende inngrep fra kommunens barnevernsmyndigheter overfor barn som levde under vanskelige forhold hos sine foreldre. 3. Saksbehandlingen hittil. Mottatte krav er behandlet administrativt ved at man har tatt stilling til om grunnlaget er til stede for kompensasjon etter de alminnelige erstatningsrettslige regler. De aller fleste krav er avvist på rettslig grunnlag, for eksempel at det ikke er påvist økonomisk tap som skriver seg fra feil fra ansatte i kommunen (arbeidsgiveransvar) eller at kravet er foreldet. Administrasjonens syn har således i hovedsak vært at det som hovedregel ikke ikke bør ytes kompensasjon av samfunnets midler i slike saker. Søkerne er imidlertid gjort oppmerksom på at kommunen orienterer seg om de ordninger som er innført i andre kommuner, med tanke på om det er naturlig å etablere en eventuell kompensasjonsordning basert på rimelighetshensyn. Noen av søkerne antas å avvente en eventuelle videre rettslig prosess i påvente av dette. I tilfeller hvor det er rimelig tvil knyttet til dette, bør sakene prøves for domstolene som er best egnet til å avgjøre dette. I noen saker har kommunen utbetalt billighetserstatning.

3 4. Aktuelle problemstillinger og forholdet til KS. Både i media og fra opinionen er det reist spørsmål om kommunene bør lempe på noen av de rettslige betingelsene i saker av alvorlig karakter og avgjøre disse sakene ut fra rimelighetsbetraktninger også kalt billighetserstatningsvurderinger Dette gjelder også for Drammen kommune. Vurderingene omkring dette reiser mange og tildels vanskelige spørsmål - som eksempelvis hvilke avgjørelseskriterier og saksbehandlingsregler (herunder også klageregler) bør legges til grunn, hvilke kompensasjonsbeløp bør ytes i de forskjellige typer saker og forholdet til den eksisterende statlige billighetserstatningsordning ( se mer om dette nedenfor). Det kan også oppstå spørsmål om det skal være plasserings- eller oppholdskommunen som eventuelt skal yte den skadelidte kompensasjon. På landsbasis er det kun Oslo, Bergen og Stavanger som har opprettet en kommunal billighetserstatningsordning hvori de ovennevnte spørsmål er nærmere regulert og derfor utgjør grunnlaget for avgjørelsene. I Trondheim arbeides det for tiden administrativt med en sak om kommunal billighetserstatning. Det er uklart når denne vil bli behandlet politisk. Selv om det ikke finnes noen samlet landsoversikt over hvorledes de øvrige kommuner håndterer lignende saker, antas det at kommunene har ulike oppfatninger og at praksis er forskjellig både med hensyn til om det overhodet ytes billighetserstatninger og størrelsen på disse m.v. Disse forskjeller kan også ha sammenheng med i hvilken utstrekning den enkelte kommune har vært utsatt for press fra media og/eller opinionen. Sett fra de skadelidtes ståsted som gruppe er det gjort gjeldende at retten til å få billighetserstatning ikke bør være avhengig av hvilken kommune man sogner til slik tilfelle er i dagens Norge. Etter rådmannens oppfatning er det viktig at disse typer saker behandles og løses mer ensartet på landsbasis og at alle berørte kommuner derfor involveres på en planmessig og systematisk måte. Det vil være rasjonelt og naturlig at en slik prosess koordineres og gjennomføres i regi av KS med formål å få utarbeidet retningslinjer for hvorledes kommunene bør forholde seg til kravene som fremsettes. Det bør også anbefales at KS tar problemstillingene opp med Barne- og likestillingsdepartementet. Bl.a. av fylkesmann Kirsti Kolle Grøndahls uttalelse til DT den (jf. vedlegg), kan det synes som om staten allerede, til en viss grad engasjerer seg saken. Ved en tidligere muntlig og uformell henvendelse fra Drammen kommune, signaliserte KS at man ikke ønsket å gå inn i dette. Ut fra de grunner som åpenbart er til stede for samordnete løsninger som innbefatter alle kommuner, er rådmannen av den oppfatning at det nå bør gjøres en formell og nærmere begrunnet skriftlig henvendelse til KS om dette. 5. Billighetserstatningsordninger. Personer som har kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med det offentlige, uten at de rettslige vilkår er til stede for å kunne kreve erstatning, kan søke staten om billighetserstatning, som er en begrenset økonomisk kompensasjon. Sakene behandles av det statlige billighetserstatningsutvalg og de enkelte vedtak fattes av Stortinget. Denne statlige billighetserstatningsordning er nylig utvidet når det gjelder krav som har grunnlag i svikt i barnevernet. Den øvre beløpsgrensen er per i dag kroner.

4 Som det fremgår ovenfor, har også tre av landets kommuner per i dag opprettet egen kommunal billighetserstatningsordning som er noe forskjellige. Dette gjelder Bergen, Oslo og Stavanger. Ordningene beskrives i vedlegg til dette notatet. I noen av de sakene Drammen kommune har mottatt, har kommunen utbetalt billighetserstatning etter individuelle vurderinger. 6. Vurderinger. Med unntak av Bergen, Oslo og Stavanger, har ingen enkeltkommuner vedtatt egne billighetserstatningsordninger for denne type saker. Det er ingen landsoversikt over hvordan de øvrige kommuner forholder seg til kravene som fremmes. Drammen er ikke en typisk institusjonskommune. Den viktigste barnevernsinstitusjonen er Børresens stiftelse, med et begrenset antall plasser. Antallet krav mot Drammen kommune er foreløpig ikke høyt. Sakene er ikke ensartet, bortsett fra 8 krav som gjelder forholdene for barn som var plassert utenfor kommunen. Tilsynsansvaret for disse barna var til en viss grad fordelt mellom plasseringskommunen og oppholdskommunen. I denne situasjonen er det ikke gitt at Drammen, som kommune nr. 4 her i landet, bør etablere en egen billighetserstatningsordning på samme måte som i Bergen, Oslo og Stavanger. Forholdene i Bergen er særegne. Bergen er en betydelig institusjonskommune og billighetserstatningsordningen der har først og fremst som siktemål å gi kompensasjon til tidligere beboere ved disse institusjonene. Uten at vi har fått oppgitt antall krav i Oslo og Stavanger, er det på det rene at tallene er svært mye høyere enn i Drammen. Statlig billighetserstatning bør etter rådmannens oppfatning være den primære ordning for kompensasjon på grunnlag av rimelighetshensyn. I enkelte særlige tilfeller kan det imidlertid - på moralsk grunnlag - være riktig at kommunen yter en kompensasjon i tillegg til dette, samtidig med at den beklager overfor enkeltmennesker den urett som er begått fra kommunale instanser. Statlig og kommunal billighetserstatning må samordnes, eksempelvis ved fastsettelse av et tak slik man har gjort i Oslo, jf. vedlegg. Det kan ikke gis kompensasjon flere ganger for samme forhold. En slik eventuell samordning samt behovet for få vurdert også de øvrige problemstillinger som en kommunal billighetserstatnig reiser som er kort beskrevet i pkt. 4 ovenfor med formål å legge til rette for at avgjørelsene i disse saker blir mer ensartet på landsbasis, tilsier at det er rasjonelt og naturlig at KS engasjerer seg i dette. Første skritt vil da være å henvende seg skriftlig og velbegrunnet til KS om dette. Det finnes også andre alternative løsninger for den videre prosess i saken. Disse drøftes nedenfor: Kommunen har et sterkt press på seg fra klagerne og deres interesseorganisasjoner for å avgjøre sakene uten ytterligere ventetid. Noen har allerede ventet i nærmere to år. Dette er belastende, tatt i betraktning behovet for å kunne legge bak seg traumatiske hendelser fra oppveksten. Tilsvarende signaler om behov for snarlige avgjørelser har kommet fra Fylkesmannen i Buskerud, jfr. vedlagte oppslag i DT Rådmannen ser det derfor som viktig at dette sakskompleks nå utvikles videre med en forsvarlig framdrift.

5 I det følgende drøftes flere alternative løsninger i sammenheng med den allerede foreslåtte henvendelse til KS: Alt. A er å behandle alle saker på strengt erstatningsrettslig grunnlag og avvise krav som ikke oppfyller erstatningsvilkårene. Dette innebærer at man ikke yter billighetserstatning. En slik løsning innebærer at kommunen trolig vil utsette seg for en massiv kritikk fra opinionen for ikke å ta et moralsk ansvar for ofrene. Den vil også stå i kontrast til bl.a. de signaler som er gitt fra de statlige utvalg som har vurdert svikten i barnevernet etter krigen. Alt. B er at man åpner for billighetserstatning, men slik at sakene behandles individuelt i kommunen, allikevel etter politiske føringer mht. kriterier for hvilke tilfeller som skal gi grunnlag for kompensasjon, kompensasjonsnivå og saksbehandling. Ordningen vil kreve at det legges fram egen sak med forslag om dette. Alt. C er å anmode om en prosess i regi av KS, for å få vurdert felles retningslinjer for hvilke tilfeller som skal gi grunnlag for kompensasjon og kompensasjonsnivå. I dette arbeidet bør KS også involvere staten ved Barne- og likestillingsdepartementet. Retningslinjene overlater til kommunene å avgjøre om det skal gjelde særskilte saksbehandlingsregler utover å forutsette at det er hensiktsmessige klageregler. Dette tilrettelegger for mer ensartete avgjørelser på landsbasis. Ulempen ved denne ordningen er at det vil gå ytterligere tid før søkerne får sine saker avgjort. Alt. D er at det etableres en billighetserstatningsordning med fastsatte kriterier på linje med ordningene i Oslo og Stavanger herunder også med særskilte saksbehandlings- og klageregler. Ordningen krever en til dels omfattende politisk prosess. Den vil også være kostbar, da den innebærer at det nedsettes egne utvalg med eget sekretariat - for å behandle sakene. 7. Konklusjon. Rådmannen anbefaler at kommunen går inn for alt. C, og at kommunen i denne sammenheng også anmoder KS om å forelegge saken for Barne- og likestillingsdepartementet.