Arne Garvang. Reklameskatten

Transkript

1

2 Arne Garvang Reklameskatten

3 Kapittel 1 Putte La meg oppklare to ting med én gang. Jeg heter Putte. Jeg er jente. Jeg sier det for sikkerhets skyld, for jeg vet jo at det er mange gutter som heter Putte, eller at de i hvert fall blir kalt for Putte. Men jeg er jente. Og for at det ikke skal bli en eneste misforståelse, så kan jeg jo legge til at jeg ikke er skeiv engang. Selv om folk sier jeg har et guttenavn, altså, og kanskje ser litt gutt ut også. «Skeiv» er et uttrykk jeg akkurat har lært meg, og skeiv betyr at du ikke er streit, ikke sant. Altså at du ikke er som dem det er flest av når det gjelder akkurat det med gutter og jenter og sånn. Og streit betyr rett, og når du ikke er rett, så er du skeiv. Jeg syns det er et kult uttrykk. Klart og logisk, liksom. Men jeg er altså ikke skeiv. Jeg liker gutter. Ja, på den måten, altså, det er det ikke tvil om. Og det bare er sånn, jeg er født sånn, det er jeg helt sikker på. Og det er ikke så mye her i verden jeg er helt sikker på, så da syns jeg det er deilig å i hvert fall være sikker på noe. En av grunnene til at jeg er helt sikker, heter Roland. Jeg er tvilling, tvilling med Jacka, og Jacka har en kompis som

4 heter Roland. Og da Roland begynte å komme på besøk til Jacka, ble jeg skjelven i beina. Skjelven i beina og rød i toppen, og munnen min tørket ut. Så jeg er helt sikker. Sånt skjer ikke når du ser en gutt hvis du er skeiv. Men jeg heter Putte. Jeg kjenner forresten et par skeive jenter. De har ikke turt å si det til noen ennå, bare til meg. Og de sa det fordi begge to trodde at jeg muligens var skeiv også. Kanskje fordi jeg heter Putte og ser litt gutt ut. Det er greit for meg. Det skjedde noe svært. Og jeg vet ikke hvor store bokstaver jeg skulle brukt på «svært» for å få fram hvor svært det var. Så jeg lar det likegodt stå sånn, med døll skriftstørrelse 12 på pc-en foran meg. Men det forandra livet til hele gjengen. Til foreldrene våre også. Såpass svært, altså. Og jeg følte det på meg at det ville bli svært, så nesten før vi var i gang, fikk jeg ideen om at det vi opplevde måtte skrives ned. Da jeg sa det til Jacka og Roland, var jeg sikker på at de ville le av meg. Men da fikk jeg meg en temmelig stor overraskelse. De ville være med å skrive. Den så jeg ikke komme, for de to er ikke akkurat av de ivrigste på skolen. Roland har vel antakelig skrevet rundt to A4-sider tilsammen hittil i livet. Jeg hadde tatt det som en selvfølge at det var jeg som skulle være forfatteren. Men ok, er det demokrati, så er det demokrati. Og dessuten truet Jacka med å sende advokat på meg hvis jeg prøvde meg på å skrive alene. Og han hadde gjort det også, det er jeg sikker på. Han er grei sånn. Og Jacka har selvfølgelig peiling på jus og lov

5 og rett, for det er nemlig sånn at Jacka har greie på alt mulig. Jeg aner ikke hvor han snapper det opp. Ikke på skolen i hvert fall. Jacka og jeg er helt utrolig forskjellige. Enda vi er tvillinger. Vi er fra to forskjellige planeter. Ikke Mars og Venus, altså, som man pleier å snakke om når det gjelder gutter og jenter. Nei, jeg vil heller si Jupiter og Pluto. Der jeg er Pluto. Pluto som de sier ikke er en ordentlig planet engang. Jupiter passer bra for Jacka. Jupiter er lagd bare av gass, og det er det jeg har kommet til at huet til Jacka er lagd av også. Det høres i hvert fall sånn ut når han begynner å prate. Og musikken han liker er så sær at det høres ut som om den kommer fra Jupiter. Forresten har han peiling på all slags musikk, fra langt tilbake i tid også. Jeg sa jo at han har peiling på alt. Jeg fatter det bare ikke. Nå går det forresten litt bedre når det gjelder den skjelvinga. For Roland er mye hjemme hos oss. Ganske kjapt begynte vi å henge sammen alle tre, så jeg har liksom blitt mer vant til ham. Jacka, Roland og jeg har blitt en tight trio. Han er en venn. Roland, altså. Men han er en venn som fortsatt kan få munnen min til å tørke ut innimellom. Jeg lurte først litt på om det bare var fordi han er over et år eldre enn meg. At jeg syntes det var spennende med en fyr på over 14, liksom. Men jeg kom kjapt til at det er veldig mange på over 14 som ikke får munnen min til å tørke ut og kinna mine til å se ut som to trafikklys.

6 Vi skriver altså hele gjengen. Men jeg er redaktør. Redaktør Putte Uttermann, der har du meg. Det er jeg som sorterer og ordner og sørger for at det er leselig og at det henger sammen og sånn. Og jeg fikk gjennom at jeg aller nådigst kan få gå inn og rette opp de mest hårreisende feilene. Men ellers lar jeg det stå sånn som det er. Jeg sa først til dem at vi måtte skrive underveis, altså mens vi opplevde tingene, for at det skulle bli mest mulig levende og autentisk. Da så jeg straks tendenser til at gutta ikke var så sikre lenger. Jobbe med én gang, liksom? Og det gikk opp for meg at de hadde syntes at det hørtes kult ut å være forfatter, og at de hadde tenkt å skrive en eller annen gang i framtida, når de sikkert kom til å få lyst til det, ikke sant. Da skjønte jeg plutselig hvor viktig det var at vi begynte med én gang. For ellers ville det aldri bli noe av. Jeg var skikkelig tøff i trynet og sa at hvis ikke de begynte å skrive, så ville i hver fall jeg gjøre det. I praksis viste det seg at det var vanskelig å holde tempoet på skrivinga, for meg også, for det var selvfølgelig en kjempejobb, og vi fikk også så mye annet å gjøre at teamet nesten klappa sammen på et tidspunkt. Så mye ble skrevet i etterkant, men vi var sjeleglade for at det tross alt var skrevet en god del underveis. Nå slår demokratiet inn for første gang. Jeg overlater herved tastaturet til den nybakte forfatter Jacka Uttermann, min kjødelige tvillingbror, gasshuet personlig.

7 Kapittel 2 Jacka Søstera mi er temmelig sprø, selv til å væra tretten år. Ok, jeg er seff tretten år jeg også, siden vi er tvillinger. Men jeg sier som tanta mi, alder er bare et tall. Tanta mi sier det så klart bare fordi hu er så gammal, men det er sant. Alder er bare et tall. Kanskje jeg har levd før, jeg har ikke peiling. Men det er i hvert fall noen som sier at vi har levd mange ganger før det livet vi lever nå. Jeg har lest om hauger av unger som plutselig begynner å fortelle om hvor de bodde da de levde forrige gang, og så drar de dit, også stemmer det akkurat med sånn de sa at det skulle se ut. Jeg har lest det på nettet. Det står mye rart på nettet. Putte trur ikke at jeg leser. Men jeg leser ti ganger så mye som a, minst. Det kan i hvert fall kjennes som jeg har levd før, for noen ganger bare veit jeg hvordan ting er. Og jeg syns ikke det er så sprøtt som mange andre syns det er, hvis det skulle væra sånn at vi har levd før, altså. Det som virkelig er sprøtt, er at vi er her i det hele tatt. At vi eksisterer. Og vi veit ikke engang hva vi er, og vi veit faktisk ikke hva alle disse tinga rundt oss er, for det vi ser, blir bestemt av det som er oppi huet vårt. Og

8 vi aner ikke hva alternativet er, for vi veit bare om oss sjøl og det som er rundt oss. Og altså knapt nok det. Det er sprøtt. I forhold til det blir alt annet veldig lite sprøtt. Jeg har altså en story å fortelle her, og siden jeg sa at søstera mi er sprø, kan jeg jo begynne med det. Det var en helt vanlig norsktime. Eller rettere sagt, det var en helt vanlig norsktime til cirka sånn midt i timen. Norsklæreren vår heter Granberg. Det er forresten litt pussig at vi kaller han for Granberg, for vi bruker fornavn på alle de andre lærerne. Kanskje det er fordi han ser litt ut som en sånn granstubbe. Han har vel et fornavn han også, regner jeg med, men hos oss heter han altså bare Granberg, og et stykke ut i timen den dagen, fikk Granberg det plutselig for seg at han skulle hisse seg skikkelig opp. Jeg aner ikke hva han hadde prata om før detta skjedde, men jeg våkna da han brølte «Putte!» og jeg snudde meg og så at han sto med et nettbrett som han hadde snappa ut av henda hennes. Nå sto han vill i blikket og glante på det som om det skulle væra noe farlig han hadde finni uti jungelen et sted. Så kom det noen salver om alt Putte ikke burde gjøra i timen. Og vanligvis ville det ha stoppa der. Men Granberg hadde muligens mensen eller noe sånt den dagen, for i stedet for at det roa seg, tok det helt av. Litteratur, Putte! Litteratur! Vet du hva det er?! Ja. Det peip så merkelig i stemmen til Putte. Det gjorde det ikke i stemmen til Granberg. Han brølte så resten av klassen hoppa på stolene.

9 Nei!! Det vet du ikke! Han ble stående ved pulten til Putte, men snudde seg mot oss andre Hvordan kan dere vite det? Hvordan kan dere vite det? Når dere velger Nintendo-blader fremfor bøker? Når dere velger tyggegummi fremfor brød?! Han snudde seg mot Putte igjen og tok enda et par skritt fram sånn at han ble stående nesten oppå a. Fremdeles var volumet på elleve. Hvordan kan du vite det?! Kan du vite det?? Nei. Forflatning, Putte! Forflatning av samfunnet! Har du hørt om det? Nei. Nå peip det enda mer i stemmen til Putte, og hu var sprut rød. Jeg kunne egentlig ikke fatte hva som foregikk. Søstera mi pleier ikke akkurat å væra lettskremt, men nå så det virkelig ut som om hu holdt på å klappe sammen. En annen ting var at det var sinnssykt urettferdig at det var akkurat Putte som fikk den salva, for hu er vel faktisk en av de få i klassen som åpner ei bok frivillig. Jeg var bekymra for Granberg. Riktignok har jeg sett at han har futta av før, men detta var noe nytt. Han sto halvveis lent over Putte og prusta, og ansiktet var lysegrønt. Og som om ikke det var nok, hadde han glemt å sette ned det ene beinet igjen da han gikk mot Putte. Nå sto han der på ett bein og så ut som en stork som hadde fått øye på noe skummelt nedi sivet. En lysegrønn stork. Jeg aner ikke hva han hadde snakka om i den første

10 halvparten av timen, men det må ha vært noe seriøst viktig. Han hadde antakelig hatt store planer for denna timen, tenkte jeg, planer som nå hadde gått skikkelig i dass sånn som han så det. Typen hadde fått nok. Detta var Waterloo og litt til. Jeg husker at jeg satt og lurte så smått på hvem vi ville få i norsk når Granberg hadde blitt trygt sperra inne på koko-heimen. Det var dødsstille i klassen. Folk virka skremt. Da kom det noen merkelig lyder fra Putte. Først trudde jeg at hu begynte å grine. Så lurte jeg på om det skulle klikke for hu også. Det var noe slags hvining, som om hu ikke fikk puste, og hu begynte å gjøra noen underlige grimaser. Det kom noen flere lyder. Det hveste liksom der borte. Og da skjønte jeg plutselig hva det var som skjedde. Putte var i ferd med å få et større fniseanfall. Hu hadde det vondt, det kunne jeg se. Hu var enda rødere enn før og tåra rant. Antakelig hadde a klart å holde seg i lange tider allerede. Etter hvert var ikke lydene til å ta feil av. Dette var helt klart fnising. Hu satt der og fnisa som en femåring. Så ga a helt opp, og det ble mer snakk om latterkrampe. Det var fortsatt helt stille i klassen, og det var mange åpne munner å se der vi satt og glante på Putte, som altså holdt på le seg i hjel foran en lærer som sto grønn i trynet på ett bein med et uttrykk i ansiktet jeg aldri har sett før. Så begynte Granberg å grine. Putte fortsatte å le. Hu lo nesten enda mer. Jeg kjenner a jo ganske godt, så jeg skjønte at hu prøvde å stanse, men hu hadde ikke kjangs. Det var en fantastisk situasjon. Det er ikke ofte du får