Vinteråpen fylkesvei 124 over Imingfjell Villreinfaglig vurdering

Transkript

1 Vinteråpen fylkesvei 124 over Imingfjell Villreinfaglig vurdering 1. Bakgrunn for vurderingen 2. Har området kvaliteter for villrein og i så fall hvilke? 3. Hvordan bruker villreinen området? 4. Hva kan være grunnen til at villreinen ikke bruker området så mye som forventet? 5. Hvilke erfaringer er gjort fra vinteråpne veier andre steder? 6. Konklusjon 1. Denne vurderingen er utarbeidet av Norsk Villreinsenter Sør (NVS) etter henvendelse fra Buskerud Fylkeskommune vår/sommer Bakgrunnen for henvendelsen er en søknad fra Nore og Uvdal kommune om å gjennomføre en forsøksordning med vinteråpen fylkesvei 124 over Imingfjell. Etter NVS oppfatning foreligger det allerede tilstrekkelig fagkunnskap for området. Denne utredelsen er allikevel et forsøk på å forkorte og sammenstille eksisterende kunnskap i en enkel form. 2. Villreinen er et meget arealkrevende dyr, og den vandrer mye gjennom året for å finne egnede beiter til ulike årstider. Bakgrunnen for dette er det marginale og ustabile livsgrunnlaget fjellet tilbyr. På Hardangervidda vandrer f. eks dyrene mange mil fra sommer- og høstbeiter til vinterbeiteområdene. De viktigste naturgitte faktorene som styrer dyrenes arealbruk vinterstid er snømengde og lavbeiter. På grunn av klimatiske forhold er det sentrale og østlige deler av vidda som er egnede vinterbeiter. Her er snømengdene normalt mye mindre enn lenger vest og lavmattene har stor utbredelse. Villreinen kan gjerne grave et stykke ned for å få tak på mat. Den har brede klauver som er tilpasset dette, men alt har sin grense. Områder med gjennomsnittlige snødybder over ca. 2 meter er ikke egnet. Med dette som bakteppe vil derfor «tilgjengelige» vinterbeiter variere fra år til år. I snøfattige vintre er det store områder reinen har tilgjengelig, og de kan beite fint fra sentralvidda og langt ut på de østlige tangene. I snørike vintre er situasjonen annerledes. Da er det de østlige områdene som er tilgjengelige, og jo mer snø, jo lenger øst må de (figur 1). Figur 1: Den «blå skravuren» viser estimert 2 meters grense for snødybde årene 2000 (venstre) og 2003 (høyre). Som figuren viser varierer tilgjengelig vinterbeite mye fra år til år, avhengig av snømengder (kart: NINA v/olav Strand).

2 Lufsjåtangen ligger øst for fv124 over Imingfjell. Tangen er på 255 km 2, og har til dels store lavbeiteressurser. Beregninger viser at ca. 32 % av Lufsjåtangen består av lavholdige rabber. Hvis vi ser Hardangervidda og Lufsjåtangen under ett, har sistnevnte bortimot 5 % av de lavholdige rabbene. Dette er en beregning som da ikke tar hensyn til snømengder, og dermed er ganske misvisende i seg selv. I snørike vintre vil tallet være betydelig høyere, jfr. figuren over. Og med prognoser for klimaendringer vil slike vintre kunne bli mye mer vanlig i fremtiden. Uansett, Lufsjåtangen er et område med betydelig potensiale som vinterbeite for villrein. 3. Villreinens bruk av Lufsjåtangen har variert de siste 40 årene. I perioder på slutten av 1960-tallet og midten av 1980-tallet var bestanden på Hardangervidda mye større enn den er i dag. Dokumentert erfaringskunnskap og observasjoner, samt kartfestede data fra tellinger, viser at reinen brukte Lufsjåtangen noe mer i disse tider, og at observasjonsfrekvensen har minket gradvis i perioden frem mot Siden 2001 og frem til i dag har villrein på Hardangervidda vært merket med GPS-halsbånd, for å lære mer om deres arealbruk. Det er kun simler og et begrenset antall dyr som er merket fra år til år. De fleste av disse går imidlertid i relativt store flokker. Disse simlene representerer hovedsakelig de større fostringsflokkene, som er regnet som de mest sårbare for forstyrrelser. Fra er det kun et fåtall observasjoner av GPS-merket villrein som har krysset fv124 øst mot Lufsjåtangen (figur 2). Tettheten av observasjoner er veldig høy på vestsiden av veien, helt ut på Gavelen. Andre observasjonsdata (jaktdata, intervjugranskninger, tellingsdata) viser også noe bruk, men mindre enn «forventet». Figur 2: Kun en håndfull GPS-merkede dyr har krysset Fv 124 i løpet av perioden Som figuren viser har det vært mye rein tett inn mot veibanen fra vest (kart: NINA/dyreposisjoner.no). 4. Fv124 krysser Lufsjåtangen fra dalføret Tessungdalen i Tinn til Uvdal i Nore og Uvdal over et relativt smalt tangehalsparti. Innsjøen Sønstevatn ligger på vestsiden av veien i Nore og Uvdal kommune, og vannflaten utgjør en relativt stor del av nord-sør aksen. Sønstevatn ble regulert på slutten av 1960-tallet, og medførte neddemming av en rekke fangstanlegg og tidligere trekkruter for

3 villrein (figur 3). Det er også registrert fangstanlegg og trekkruter andre steder i inngangspartiet mot Lufsjåtangen, men neddemmingen har medført redusert tilgjengelighet for villrein. Figur 3: Sønstevatn med innlagt gammel vassdragskontur, fangstgravlokaliteter (svarte ellipser med ca. tall fangstgraver), hyttefelt, veier/stier og GPS-plott fra merkede reinsdyr. Gamle trekkveier er antydet med grønne piler (kart: NINA v/olav Strand). Reguleringen av Sønstevatn medførte også en økt tilgjengelighet til området, og deretter vei- og hyttebygging, samt økt menneskelig aktivitet (ski- og fotturister, kiting og annen sportsaktivitet, motorisert terrengtrafikk m. m). Alle disse faktorene vil påvirke reinen negativt i større eller mindre grad. Å vurdere virkningen av hver enkelt faktor er svært vanskelig, og antakelig er det også summen av alle faktorene som har betydning for reinens bruk av området. Analyser av GPS-data viser en sterk tendens til ansamling av dyr på Gavelen vest for Fv124. Dyr som har blitt stående i dette området har også vist forsøk på å krysse øst over veien. Det har vært gjort slike kryssingsforsøk flere plasser, men spesielt i områdene ved Sandbu og Småroi. Disse observasjonene er i tråd med plassering av gamle fangstanlegg og tidligere registrerte trekkruter. De er også antatt å ha sammenheng med topografiske forhold. Store deler av Gavelens østlige del er relativ bratt og ulendt, selv for reinen. Kryssingsforsøkene har sjeldent medført kryssing, og antas å henge sammen med at de begge leder inn mot mindre hytteområder med dertil menneskelig aktivitet (figur 4). Den begrensede bruken av Lufsjåtangen som beiteområde er en indikasjon på at vi allerede nå, med dagens forstyrrelsesbilde, er på en terskel for hva bestanden som helhet vil tåle før det er å regne som en fullstendig barriere.

4 Figur 4: Posisjonsdata fra GPS-merkede dyr langs Fv 124 over Imingfjell i perioden Utsnittet viser området sør for Sønstevann. Det er en rød ring rundt de områdene der det har vært flest kryssingsforsøk (kart: NVS/NINA). 5. Riksvei 7 over Hardangervidda er en vinteråpen vei som krysser vidda fra øst til vest mellom Geilo og Eidfjord. Rv7 har negativ effekt på villreinen både direkte ved trafikk og indirekte ved menneskelige aktivitet den generer langs veien pga. økt tilgjengelighet. Rv7 bidrar til unnvikelseseffekter og tap av beiteområder på begge sider langs veibanen, og den fremstår som en fullstendig barriere for villreinens utvekslingsmuligheter mellom Hardangervidda og Nordfjella villreinområder. Siden 2003 har det vært et overvåknings- og stengningsregime for Rv7, som åpner for å stenge veien på kort varsel dersom hensynet til villreinen tilsier det. Ordningen med midlertidig stenging er ressurskrevende og fordrer et effektivt og system for overvåking og stenging av veien. Ordningen er et kompromiss mellom hensyn til samferdsel og villrein, og med bakgrunn i dette antas det at ordningen ikke er et bærekraftig alternativ mange vil være fornøyd med over lengre tid. GPS-merkede rein i ulike villreinområder (Hardangervidda, Nordfjella, Setesdalsheiene) har vist at dyrene har en «normal» bruk av områder rundt en vinterstengt vei etter at den er vinterstengt, men viser en tydelig unnvikelsesatferd når den er åpen. I løpet av perioden fra 2003 og frem til i dag, har Rv7 kun vært stengt to ganger. I tillegg har beredskapen blitt hevet en rekke ganger (etter fastsatte kriterier) og det har vært ett tilfelle der kriteriene for stenging var tilstede, uten at stenging ble gjennomført. Erfaringene tilsier at et slikt regime er vanskelig å gjennomføre i praksis. For det første involverer regimet en rekke ulike aktører som medfører en tydelig «treghet» i systemet. For det andre er ikke alltid reinens bevegelser like forutsigbare, på tross av god overvåkning.

5 6. Lufsjåtangen har en betydelig andel lavholdige rabber og er spesielt viktig som vinterbeiteområde for villreinen på Hardangervidda. Områdets «potensielle viktighet» varierer fra år til år, avhengig av snømengder. Med fremtidige prognoser for effekter av klimaendringer antar man at viktigheten av området vil øke. Den begrensede bruken av Lufsjåtangen som beiteområde de siste ca. 30 årene er en indikasjon på at vi allerede nå, med dagens forstyrrelsesbilde, er på en terskel for hva bestanden som helhet vil tåle før det er å regne som en fullstendig barriere. Den negative effekten av veier som kilde til forstyrrelser og som barriere for villreinens arealbruk og vandringsmuligheter er godt dokumentert i den vitenskapelige litteraturen. Erfaringer med midlertidig stenging av vinterbrøytede veier tilsier at dette ikke er en god og langsiktig løsning for hverken reinen eller menneskene rundt fjellområdene. En prøveordning med vinteråpen fylkesvei 124 over Imingfjell vil mest sannsynlig forverre forstyrrelsesbildet reinen møter, og dermed redusere reinens mulighet til å utnytte Lufsjåtangen som vinterbeite i fremtiden. Kilder Bevanger, K., Falldorf, T. & Strand, O Rv7-tunneler på Hardangervidda. Effekter for villrein. NINA Rapport s. Strand, O., Bevanger, K. & Falldorf, T Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7- prosjektet. NINA Rapport s. Jordhøy, P. & Strand, O Lufsjåtangen og Dagalitangen på Hardangervidda. Kunnskap og utfordringar i høve til villreintrekk og menneskeleg arealbruk. NINA Rapport s. + vedlegg. Strand, O., Jordhøy, P., Panzacchi, M. & Van Moorter, B Veger og villrein. Oppsummering - overvåking av Rv7 over Hardangervidda. NINA Rapport s. + vedlegg.