Blir norsk landbruk bærekraftig?

Transkript

1 NR. 8/92 Blir norsk landbruk bærekraftig? Et arbeidshefte for en helhetlig landbrukspolitikk ISBN ISSN

2 Blir norsk landbruk bærekraftig? Et arbeidshefte for en helhetlig landbrukspolitikk. Miljøproblemene og utfordringene knyttet til landbruket er store. Muligheten til å produsere mat til verdens raskt voksende befolkning synker stadig. Jorderosjon, forørkning, utarming, opphoping av salt, raskt økende drivhuseffekt, uttynning av ozonlaget og forurensninger på bakkenivå fører år for år til dårligere forutsetninger for å produsere mat både i Norge og i resten av verden. Når landbruket ødelegger sitt eget produksjonsgrunnlag, forurenser det også luft og vann. Det er nok å nevne algeoppblomstring på kysten og i vann og vassdrag. Den enorme energibruken i landbruket bidrar til både økt drivhuseffekt og sur nedbør. Moderne landbruksdrift har en god del av skylden for at lyngheiene på Sørlandet er i ferd med å dø. Landbruk som er avhengig av å kjøpe 4 ganger så mye energi som det leverer kan ikke bli bærekraftig. Uten en enorm energitilgang hadde det ikke vært mulig å ha bare korn i en region og bare husdyr i en annen. Heftet er et oppgjør med såkalt "rasjonell" landbrukspolitikk som er tuftet på ideen om at naturressursene er ubegrenset og at utnyttingen av dem ikke har noen følger for miljøet. Norges Naturvernforbund går inn for en landbrukspolitikk hvor målet er et mindre energikrevende landbruk som baserer produksjonen på lokale fornybare ressurser. For å oppnå dette må landbrukspolitikken gjøre en mer allsidig produksjon med vekstskifte økonomisk mulig. Også handelen med matvarer over landegrensene må begrenses ut fra miljøhensyn. Varene bør produseres så nær markedet som mulig. Selvbergingsgraden og antall foredlingsanlegg for matvarer må derfor økes. Oktober, 1992 Hans Ivar Nesse

3 Blir norsk landbruk bærekraftig? Et arbeidshefte for en helhetlig landbrukspolitikk. Ikke mange områder av norsk politikk setter så klare premisser for bærekraftig utvikling som landbrukspolitikken. Landbrukspolitikkens utforming påvirker direkte framtidas mulighet til å produsere mat. Det er et kjent faktum at verdens folkemengde eksploderer i antall. Hvis vi vil unngå at matproduksjonen per capita skal synke med større fart enn i dag, er det all grunn til å følge Brundtlandkommisjonens oppfordring om å integrere målet om bærekraftig utvikling i alle beslutningsprosesser. Vi kan ikke se at regjeringen har fulgt dette prinsippet. Miljøproblemene knyttet til landbruket er av mammutstørrelse. I perioden forsvant en mengde matjord som tilsvarer mer enn halve USAs dyrkede jordbruksareal! Årsaken var en omfattende erosjon fra jordbruksarealer verden over. Omfanget av erosjonen ser ut til å øke. For første gang i historien opplevde vi i 1988 at USA ikke greide å produsere nok mat til sin egen befolkning. Varmere klima, miljøødeleggelse og sannsynligheten for en atomkraftulykke tilsier at dette ikke forblir en engangshendelse. Verdens matvarelager har sunket til en mengde som ikke er større enn det som til stadighet befinner seg ombord i skip, lastebiler og tog. Dette skyldes erosjon, utarming av jorda, forurensninger og ikke minst rask global klimaendring og uttynning av ozonlaget. Vårt naboland Sverige regner med at de taper 10-20% av avlingene hvert år som følge av forurensning og ressursuttapping. Vi har aldri vært så mange som i dag. I år 2000 vil vi være 6 milliarder og 251 millioner mennesker. FNs demografer regner med at folkemengden først vil stabilisere seg rundt 2050 på i overkant av 11 milliarder mennesker. Det er all grunn til å snu utviklingen. En ny utvikling kan dessuten gi arbeidsplasser av betydelig antall.

4 Kursen for et bærekraftig landbruk kan stakes ut umiddelbart. Norges Naturvernforbunds skisse av en landbrukspolitikk for framtida. Mål: 1 -Kraftig økning av selvbergingsgraden fram til år Landbruket må basere produksjonen i langt større grad på lokale fornybare energikilder. Forurensingen og ressursuttappingen i landbruket må stoppe. 3 -Transporten av matvarer i Norge må begrenses. Avstanden fra produsent til forbruker må bli mindre. Antall foredlingsanlegg må opp. 4 -Økologisk landbruk må ikke bli en nisjenæring for noen få, men et mål for utvikling av alt landbruk. Hvorfor disse måla? 1 -Billigere mat og dårligere luft å puste i For første gang i jordas historie er mennesket i stand til å forandre miljøet over hele jorda. Vi er i ferd med å øke den globale gjennomsnittstemperaturen. De fleste forskere er enige om at temperaturen allerede har begynt å stige. Oppvarmingen skyldes hovedsaklig at vi i løpet av ett år brenner 5 milliarder 599 millioner tonn karbon i fossilt brensel. Når vi brenner karbon slippes karbondioksid (CO2) ut i atmosfæren. Transport av matvarer utgjør en vesentlig del av utslippet av karbondioksid. For å transportere korn fra Nord-Amerika trengs en energimengde lik 40% av energien i kornet som blir transportert. Transport av korn innen Norges grenser krever derimot en energimengde tilsvarende 4% av kornets energiinhold. Norge importerte tonn korn i 1989, et noe under middels kornår. Vi kjøper korn til mat og fôr hovedsaklig fra USA og Canada, men også fra Australia, Argentina, Saudi-Arabia, Frankrike og England. Norge importerer over halvparten av kaloriene vi trenger. Hvor sterkt stiller Norge i konkurransen om kornet når korngiganten USA på grunn av en "Tsjernobylulykke" eller sterkt svekket produksjonsgrunnlag blir netto kornimportør? Hvis det er politisk vilje til det, kan Norge skjære kraftig ned på kornimporten. Økt selvbergingsgrad ville være et viktig trekk i kampen mot global oppvarming. Økt import betyr antakelig billigere mat så lenge miljøkostnadene ved transport ikke tas med i regnestykket. Men billigere mat betyr også dårligere luft å puste i. Mer import fører til nedbygging av det norske landbruket og at muligheten til å produsere når det virkelig er nødvendig svekkes. Slik matvaresituasjonen og verdens folketall utvikler seg er det bare et tidsspørsmål før matvareprisene på verdensmarkedet stiger. (At prisene ennå ikke har steget skyldes trolig at markedsmekanismen for verdenshandel med mat ikke fungerer: Svært mange har ikke penger å kjøpe for og dermed ikke mulighet til å påvirke markedet.) Dermed kan vi faktisk si at en politikk som fører til billigere mat i dag kan gi oss svært dyr mat i morgen. Nedbygging av landbruket som følge av økt import, vil dessuten gjøre kulturlandskapet fattigere.

5 Økt import og redusert selvbergingsevne øker belastningen på allerede intensivt dyrka jord i andre land, fortrinsvis i EF-området, USA og Canada. Norge har derimot mulighet til å øke sin egen selvbergingsevne uten at det går utover miljøet. Det er ikke bare et strategisk riktig trekk å øke selvbergingsgraden, det er også vår solidariske plikt overfor miljøet og menneskeheten. 2 -Fra ineffektivitet til resirkulering Med økt selvbergingsevne menes ikke bare at vi produserer mer av maten vi trenger, men og at vi importerer færre innsatsfaktorer. Vi har satt som mål at landbruket må basere produksjonen på lokal og fornybar energi og ressurser. Det betyr at kornbruket i Akershus må kunne skaffe gjødsel fra nærmiljøet, kanskje fra egen gård eller nabo som driver med husdyr. Kanaliseringspolitikken i landbruket har imidlertid gjort dette umulig. Etter modell fra Amerika skulle landbruket rasjonaliseres som alle andre bedrifter og produksjonsprosesser. I Norge ga det seg utslag i at korn skulle dyrkes på de sentrale flatbygdene mens husdyrproduksjon skulle skje der det ikke ble dyrket korn, altså i Nord-Norge og på Vestlandet. En slik rasjonalisering av jordbruksproduksjonen vitner om en utrolig fjernhet fra den økologiske virkeligheten. Resultatet er at jordbruket ble særdeles ineffektivt! Innsatsen av arbeidskraft ble kraftig redusert og byttet ut med energikrevende maskiner. Kunstgjødsel ble nødvendig for å få avling der det ikke lenger var husdyr. Jordbruket ble et energisluk. Fra 1940 er forbruket av fossilt brensel i jordbruket fordoblet. -For å produsere 1 kg kunstgjødsel trengs energi tilsvarende 1 kg olje (Norsk Hydro 1991). Forholdet melom energiinnførsel til landbruket og energiinhold i matvarene er 4,17:1 i konvensjonelt landbruk! Til sammenlikning var forholdet 1,35:1 i 1929 (Energibruk ved produksjon av matvarer NLVF). Vekstskiftejordbruket opphørte. Korn ble dyrket etter korn på flatbygdene og eng og grønnfôr var de eneste kulturene i husdyrdistriktene. Heretter ble landets rikeste jord i kornområdene stadig skrinnere pga. mangel på husdyrgjødsel (humus), mens husdyrdistriktene hadde problemer med for mye husdyrgjødsel. Avrenning og erosjon ble et problem fordi det ikke lenger var lønnsomt med vekstskifte. Oppblomstringen av giftige alger våren 1988 og i mindre målestokk i årene etter gav oppdrettsanleggene langs kysten økonomiske tap for millioner. Mye av skylden for oppblomstringen kan tiskrives avrenning fra husdyrgårder med overskudd på gjødsel og erosjon fra korngårder pga. mangel på organisk gjødsel og vekstskifte. I tillegg svekker erosjonen år for år framtidas produksjonsmuligheter. Bruken av syntetiske sprøytemidler har steget jevnt etter at det ensidige jordbruket ble innført. Ensidig drift fører til gunstige vilkår for sjukdomsorganismer og skadedyr. Vekstskifte derimot har evnen til å holde sjukdommer og skadedyr i sjakk på et lavere og mindre problematisk nivå. Mulighet til å drive vekstskifte er nødvendig for at matproduksjonen skal kunne baseres på lokale ressurser og fornybar energi. Husdyr må kanaliseres tilbake til flatbygdene og mer av planteproduksjonen må til dagens husdyrdistrikter. Bare på den måten kan vi vende den lineære strømmen av ressurser som fører til forurensing til en sirkel som beriker jorda og gjør gården like god eller bedre til neste generasjon. Dagens landbruk er tuftet på et enormt høyt forbruk av ikke fornybare energikilder, nemlig olje. Situasjonen kan bare fortsette så

6 langt vi har olje og så lenge det er politisk aksept for at dette fører til alvorlig utarming av jord, forurensing av vann og global oppvarming. I såkalt "rasjonell" landbruksdrift med stort innkjøp av kunstgjødsel, fôr og drivstoff, skjer det et stort forbruk av energi og ikke fornybare ressurser. Denne driftsformen fører til alvorlig forurensing og utarming av produksjonsgrunnlaget. I økologisk jordbruk er avling og avdrått noe mindre, men energi- og ressursmengden inn og forurensningene er atskillig mindre. Arbeidsbehovet er større. 3 -Levende lokalsamfunn eller forurensning? Dette valget står politikere og ledere i landbrukssamvirket overfor nå. Samvirkebedriftene i landbruket har lenge lagt ned foredlingsanlegg for å konsentrere dem i få store anlegg. I 1970 var det 265 meierier i Norge. I 1991 hadde tallet sunket til 111 anlegg. Norge har internasjonalt forpliktet seg til å stabilisere utslippet av NOx på 1984-nivå i 1987 og har uttalt at vi skal redusere utslippet med 30% fra 1986-nivå innen Norge har også en nasjonal målsetning om stabilisering av CO2-utslippet på 89-nivå i år Ingen av disse målene er i nærheten av å bli innfridd. Færre foredlingsanlegg gir lengre transport for produktene fra bonde til foredlingsanlegg og fra anleggene til forbrukerne. Virkningen av dette er større utslipp av CO2. I tillegg øker utslippene av NOx og hydrokarboner, forurensninger som virker forsurende og er svært helseskadelige. I følge Norske Meierier fraktes melka i gjennomsnitt 80 km. fra bonden via meieri til butikk! En like alvorlig effekt av å redusere antall foredlingsanlegg er at lokale arbeidsplasser forsvinner. Lokalsamfunnene blir kulturelt fattigere når folk må ut av bygda for å finne arbeid. Dette underbygger sentraliseringsutviklingen i Norge. Folk må reise lenger for å finne arbeid, og det blir mindre attraktivt å bo i distriktene. Bosettingsstrukturen har sterk innvirkning på et forurensningsnivået. Det ideelle i miljøsammenheng er at avstanden mellom bosted og arbeidplass er så liten som mulig. Utviklingen fører imidlertid i rivende fart i retning av større sentra og mer transport. Deler av landet får preg av lange rekker av biler, støy og dårlig luft. Folk tilbringer stadig mer tid på vei til eller fra jobb, butikk, barnehage osv..kulturlandskapet blir forringet, og reint vann og rein luft, som Norge er kjent for blant turister fra utlandet, er i ferd med å bli en sagsblott. Kort sagt: Vi kan velge mellom levende lokalsamfunn med arbeidsplasser eller mer forurensning, natur og kultur i forfall. 4 -Bærekraftig landbruk: Landbruk som gir oss mat også i morgen Økologisk landbruk er en driftsform som tar hensyn til natur og miljø. Hovedmålsettingen er at drifta skal være basert på lokale ressurser og fornybare energikilder. Kunstgjødsel og syntetiske sprøytemidler blir ikke brukt. Energiforbruket er generelt atskillig lavere enn i tradisjonelt landbruk. Spesielt gjør dette seg gjeldende i husdyrbruk hvor man ikke importerer mer enn høyst 10% av fôret. I tradisjonelt landbruk går det 4 ganger mer energi inn til gården enn ut i form av produkter. Økologisk landbruk har i motsetning til dette en atskillig bedre balanse mellom innførsel og utførsel av energi.

7 Det mangfoldige økologiske jordbruket reduserer erosjon og avrenning betydelig. Økologisk jordbruk ødelegger ikke sitt eget produksjonsgrunnlag, jorda, slik som konsvensjonelt jordbruk særlig i korndistriktene faktisk gjør. Under betegnelsen økologisk jordbruk finner vi de mest bærekraftige driftsmåtene vi kjenner i dag. Ettersom økologisk jordbruk er avhengig av vekstskifte vil økologisering av jordbruket gi oss et levende kulturlandskap.

8 I følge en undersøkelse Norsk Økologisk Landbrukslag gjorde sommeren 1992 er 8000 bønder interessert i å legge om til økologisk landbruk. Imidlertid tør de ikke fordi det pga. politiske forhold er svært risikabelt å gjøre det. For å legge om til økologisk landbruk er det en forutsetning at man har mulighet til å etablere et allsidig vekstskifte på gården. Muligheten til å legge om er for mange håpløs når situasjonen er følgende: I dag er det overproduksjon av melk. Kjøttmarkedet har også økende problemer med overproduksjon. Samtidig har regjeringen uttalt at det er et mål å senke kraftfôrprisene enda mer. Måten regjeringen søker å løse overproduksjonsproblemet på, som bla. skyldes lave priser på kraftfôr, er å kjøpe produsenter ut av næringen og å vedta etableringsstopp. Den har gitt forholdsvis større økning av produksjonstilskudd til storprodusenter enn til små bruk. Samtidig flyttes konsesjonsgrensene gradvis oppover. Resultatet av den rådende politikken er at husdyrholdet konsentreres på færre og større gårder. Dette er å ensrette landbruksproduksjonen enda mer, vi får mer monokulturdrift. Som resultat er det vedtatt etableringsstopp i melkeproduksjonen, og kjøttmarkedet er i ferd med å bli sprengt. Denne politikken føres til tross for at store deler av bondestanden har gått inn for en politikk hvor man reduserer produksjonen på hver gård, på hvert dyr og per daa framfor å redusere antall bruk. Under det store hamskiftet i landbruket var alternativverdien av arbeidskraft i landbruket stor. Nå er den lik null. Den økologiske driftsformen krever større innsats av arbeidskraft enn det tradisjonelle landbruket. Ved å legge forholdene til rette for omlegging til økologisk landbruk får vi færre arbeidsløse. Hvordan når vi disse måla? Sammendrag -Importvern En forutsetning for økt selvbergingsgrad er et effektivt importvern på de produktene vi kan produsere selv. Forsøk på å konkurrere med land som i utgangspunktet har atskillig bedre naturgitte vilkår for jordbruksproduksjon er nødt til å skade miljøet. Den sannsynlige utgangen av redusert importvern er økt import, lavere selvbergingsgrad og dermed økt ressursforbruk og forurensning. Et argument imot sterkt importvern er at det virker diskriminerende overfor u-land. For Norges del kan dette neppe være riktig. De varene vi kan dyrke selv er det sjelden aktuelt å eksportere fra u-land. Det eneste måtte være korn, men det er ingen av de vanskeligstilte u-landene som er korneksportører. En annen forutsetning er at nedbyggingen av matjord må opphøre. Jordloven av 1955 presiserer at dyrka og dyrkbar jord ikke skal brukes til andre formål enn jordbruksproduksjon. Denne loven må håndheves atskillig strengere enn i dag. Når matjord dekkes av asfalt og betong, reduserer vi muligheten til å drive et mindre intensivt jordbruk og samtidig øke selvbergingsgraden. Vi krever at myndighetene utarbeider en plan for hvordan selvbergingsevnen i Norge kan økes. Planen skal innlemme ikke bare hvordan vi kan mette flere munner på vår egen jord, men og hvordan dette skal skje med hjelp av lokale ressurser.

9 -Korn- og kraftfôrprisen Selvbergingsgraden i Norge kan økes uten at det går utover miljøet. Mer av det norskproduserte kornet må brukes til mat for folk og mindre som kraftfôr. Husdyrholdet må dermed utnytte utmarksbeite i langt større grad enn i dag. Dette vil samtidig innebære en ekstensivering av husdyrproduksjonen slik at både overproduksjonsproblemet og forurensingen fra husdyrgårder blir redusert. Naturvernforbundet går derfor inn for høyere korn- og kraftfôrpris. Intensiteten i kornproduksjonen kan senkes gjennom høyere avgift på kunstgjødsel og en relativ endring av overføringene til kornbrukene. -Lavere intensitet i alle produksjoner. Høyere korn- og kraftfôrpris er også en forutsetning for å oppnå målet om et landbruk som baserer produksjonen på lokale fornybare energikilder og som forbruker mindre energi. Høyere pris på kraftfôr oppfordrer til økt beiting av utmark og til at avdrått og antall dyr blir bedre tilpasset gårdens størrelse. Transporten av fôr reduseres samtidig som overskuddet av gjødsel i husdyrdistriktene reduseres. For å stimulere til lavere intensitet i kornproduksjonen må avgiften på kunstgjødsel og pesticider økes til 150% og de mengdeuavhengige overføringene må økes på bekostning av produksjonsavhengige overføringer. I dag utgjør avgiften på nitrogen i kunstgjødsel mellom 15-20% av prisen. -Rekanalisering i landbruket. Utarmingen av jorda i korndistriktene kan stanses ved å gjøre husdyrdrift i disse strøkene mulig. Lavere intensitet i alle produksjoner er nødvendig for å iverksette en rekanalisering uten at det fører til overproduksjon av husdyrprodukter. Også her er korn- og kraftfôrprisen et viktig virkemiddel. Transport Landbrukssamvirket, landbruksorganisasjonene og politikerne må se i øynene at det på sikt vil koste samfunnet mye å sentralisere foredlingsanleggene, øke transportavstandene, energiforbruket og forurensningen. Samtidig fører denne utvikling til færre arbeidsplasser i lokalsamfunnet og dermed til økt pendleraktivitet til de store sentraene. -Økologisering av landbruket. Alle punktene ovenfor må oppfylles for at det norske landbruket skal bli mer bærekraftig. I tillegg er det en forutsetning at bunnfradraget for areal- og kulturlandskap og årsverkstilskudd fjernes. Dette motvirker allsidig drift fordi man ikke får utbetalt tillegget hvis man ikke har mer enn 0,1 årsverk av en produksjon. Tendensen til at jordbruksproduksjonen konsentreres på færre hender må motvirkes for å skape mulighet for et allsidig jordbruk og for å ivareta kulturlandskapet. Konsesjonsgrensene må håndheves strengere og de må ikke heves. Å løse overproduksjonsproblemer med oppkjøpsordninger er et effektivt hinder for økologisering av landbruket.

10 Forskning og utdanning i økologisk jordbruk må stimuleres med økte bevilgninger. Sogn Jord- og Hagebruksskule, den eneste jordbruksskolen i Norge med fullstendig undervisningstilbud i økologisk landbruk, må gis sikre rammevilkår. Skolen er i dag truet av nedlegging. Tilskudd til økologisk jordbruk må opprettholdes for å dekke opp kostnadene ved omlegging til økologisk drift. Agenda 21 Regjeringen knytter begrepet "robust jordbruk" i hovedsak opp til konkurranseevne. For å kunne drive jordbruksproduksjon i framtiden er det imidlertid avgjørende at de økologiske rammebetingelsene får bestemme hvordan landbruket skal drives. Landbrukspolitikken som er blitt ført til nå har i liten grad tatt hensyn til at vi lever i en begrenset verden. Det er en landbrukspolitikk som bærer preg av troen på at naturressursene er uendelige og at bruken av dem ikke påvirker miljøet. Den har som siktepunkt å gjøre landbruket mer konkurransedyktig overfor utlandet, ikke å gjøre det mer bærekraftig. Ren Mat-strategien med satsing på såkalt integrert dyrking for å øke konkurranseevnen er et eksempel på hva som blir prioritert for å gjøre landbruket "robust". Det er svært positivt at bruken av syntetiske sprøytemidler reduseres ved integrert dyrking, men dette løser ikke de store problemene med erosjon, næringsutvasking, utarming, fattig kulturlandskap og høyt ressursforbruk. En mer helhetlig strategi, som skissert i dette heftet, må til for å økologisere landbruket. Dette heftet viser hvilket ansvar de som utformer jordbrukspolitikken har overfor miljøet både nasjonalt og globalt. På miljøkonferansen i Rio De Janeiro har Norge forpliktet seg til å utarbeide og gjennomføre planer for bærekraftig landbruk. Vi håper at forpliktelsene i Agenda 21 ikke bare blir til floskler, men at den økologiske virkeligheten endelig får inflytelse over økonomien, at også landbrukspolitikken som blir ført i årene framover spiller på lag med produksjonsgrunnlaget.