VER204 G Behandling og adferdslæring

Transkript

1 KANDIDAT 929 PRØVE VER204 G Behandling og adferdslæring Emnekode VER204 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist :00 PDF opprettet :00 Opprettet av Digital Eksamen 1/9

2 Infoskriv VER204 Emnekode: VER 204 Emnenavn: Behandling og atferdslæring Dato: 2.juni 2017 Varighet: 5 timer Tillatte hjelpemidler: Ingen Merknader: Merk at kun en av deloppgavene i oppgave 5 skal besvares. Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Velg et alternativ Ja Nei Oppgave 1 I denne oppgaven skal det besvares kort. Utfyllende forklaringer og ekstra eksempler er ikke nødvendig. a. Vigdis har en flis i fingeren. Hun tar en pinsett og trekker ut flisa. Da gjør det mindre vondt. Neste gang hun får flis så gjør hun det samme. Hva kaller man læringsfenomenet som har forekommet hvis en ser på atferden "å trekke ut fliser av fingeren"? b. Trude tar en bit av en fiskekake. Den smaker råttent. Neste gang spiser ikke Trude fiskekake til lunsj. Hva kaller man læringsfenomenet som har forekommet hvis en tar utgangspunkt i atferden "å spise fiskekaker"? c. Hva er fagbegrepet for en hendelse som blant annet endrer effekten av en forsterker eller svekker (straffer)? d. Hva kaller man prosedyren der en slutter å formidle forsterker etter atferd som tidligere har blitt forsterket og som medfører at atferder opphører eller utslokkes? e. Hvilke tre hovedteknikker kan en bruke når en skal prøve å etablere en hel atferdskjede? f. Hva er negative automatiske tanker (NAT)? 2/9

3 1 a) Atferden "å trekke flis ut av fingeren" har blitt negativt forsterket (ubehag fjernet). b) "Å spise fiskekaker" har blitt positivt svekket (vond smak tilført). c) En Motivasjonell Operasjon endrer effekten av forsterkere og svekkere. Underkategorier: Etablerende Operasjon øker effekten og Avskaffende Operasjon minsker den. d) Det kalles ekstinksjon. e) Man kan bruke baklengs kjeding (La bruker "begynne på slutten"), forlengs kjeding (La bruker gjøre den - deretter de- første trinnene) eller man kan etablere hele kjeden (Med promt hele veien). f) Det er akkurat det det høres ut som! Utrivelige, lite hensiktsmessige tanker som kommer helt automatisk, før du har rukket å tenke skikkelig over de stimuli du nettopp ble utsatt for/det som nettopp skjedde. (Som å tenke at en person ikke liker deg fordi denne bare går rett forbi deg i gangen, og det er sikkert fordi du er så dum og dårlig til å småprate, istedenfor å tenke at vedkommende ikke så deg, eller hadde en dårlig dag etc.) Oppgave 2 Ole er en mann med moderat psykisk utviklingshemming som har hatt en økning i det kaste ting i gulvet. Ole har nettopp vært hos fastlege og hos tannlege. Ingenting var galt. Personalet har foretatt frekvenstelling av målatferden som er definert som: Ole kaster gjenstander i gulvet. Dette er uavhengig av om de knuser, bare de treffer gulvet. Det skal ikke telles med når han griper tak i en ting og setter dem tilbake. Det ser ut til at kasting forekommer omtrent tre ganger i timen (hvert 20. minutt). Det er gjennomført funksjonelle analyser basert på MAS og på direkte observasjon i et FAK- skjema. Det er helt tydelig at det er oppmerksomhet fra personalet som opprettholder det å kaste. Ole kan imitere setninger på to ord. Det settes opp et delmål for Ole: 1) Ole kaster gjenstander mindre enn en gang per dag i alle situasjoner innen to uker med tiltaksgjennomføring. 2) Ole sier «Kom hit» omtrent tre ganger i timen uten hjelp i alle situasjoner innen to uker med tiltaksgjennomføring. a. Beskriv hvordan du ville etablert delmål 2) ved hjelp av incidental teaching. b. Forklar hvordan du ville ha brukt NCR rettet mot Ole sin utfordrende atferd. c. Drøft fordeler og ulemper ved DRA og NCR. 2 a) (Delmål 2: Ole sier «Kom hit» omtrent tre ganger i timen uten hjelp i alle situasjoner innen to uker med tiltaksgjennomføring.) Å etablere det å si "kom hit" istedenfor å kaste er funksjonell kommunikasjonstrening. Det går også under prosedyren DRA, eller differensiell forsterkning av alternativ atferd. (Alternativ atferd er atferd med samme funksjon som uønsket atferd, men i en mer sosialt akseptert/mindre skadelig form). Her er målatferd og mål allerede formulert. Jeg ville sammen med personalgruppen satt opp kriterier for riktig utført målatferd, og eventuell negativ begrensning til andre former for atferd. Kriteriet kunne vært noe som: "Ole sier "kom hit" i normal fart og stemmeleie og han uttaler alle bokstavene i begge ordene." En negativ avgrensning kunne for 3/9

4 eksempel vært: "Det regnes ikke som korrekt utført målatferd hvis Ole sier "Kom"." På samme personalgruppemøte ville jeg også kommet til enighet om hva vi skulle gjort hvis Ole ikke sa "Kom hit" korrekt, eller hvis han kastet gjenstander. For eksempel kunne man promptet etter "Kom" ved å se på ham, men ikke gå bort. Eventuelt øke prompten med å spørre "Hva var det du ville?" e.l. Neste promptingtrinn kunne vært "Si det ordentlig: Kom...?" En personalgruppe som kjenner Ole ville sikkert komme med gode forslag til hvilke typer prompt og promptfading som er best. DRA vil altså si å forsterke alternativ atferd, og ikke uønset atferd. Det vil si at den uønskede atferden ekstingveres (forsterker forekommer ike kontigent på den). For at dette skal lykkes, er det en forutsetning at Ole ikke syntes det var gøy med den lille rykningen i kroppen noen av personalet (sikkert meg selv inkludert) kunne komme til å få idet gjenstanden traff gulvet. Denne rykningen kunne da fungert som en positiv forsterker for kasteatferden, og vi vil jo helst at den skal opphøre så fort som råd. Selv om rykningene ikke hadde noen som helst påvirkning på Ole, kunne det være at han forsøkte enda hardere å få en av oss til å gi ham oppmerksomhet ved å kaste flere ting (ekstinksjonssprekk/-burst). Da måtte vi vært forberedt på å "stå løpet ut" og heller ta et skippertak med feiing og kanskje en handlerunde for å erstatte knuste kopper o.l. etterpå. (En annen mulighet er svekking. Men dette er i tilfelle en prosedyre i tillegg til DRA. Svekkingen kunne vært negativ, ved å gå ut av rommet (den goden det er å ha noen andre i rommet fjernes) eller positiv, ved å si "nei" eller tilføre andre aversive stimuli. Før man setter igjang en svekkingsprosedyre må man ta høyde for alle farene ved svekking. For eksempel kan det lede til aggresjon, maktkamp, opptrapping av problematferd, "flytting" av prolematferd til andre arenaer, kuing; svekking av andre -ønskede atferder... Alt sammen måtte blitt tatt stilling til i personalgruppen; sees opp mot vår erfaringsbaserte kunnskap om Ole, etiske retningslinjer og så videre. Men i dette eksempelet går jeg ut fra at å ikke gi bevisst oppmerksomhet er ekstingverende og DRA fungerer.) Under gjennomføringen av prosedyren ville jeg sørget for en etablerende operasjon. Det kan godt være den allerede var på plass, ved at Ole er konstant deprivert for oppmerksomhet. Men for å øke sannsynligheten for at Ole ville kommunisere "kom hit" ville jeg sørget for å ikke sitte rett ved siden av ham og kanskje også legge ut blader eller spill eller andre ting som vi visste at Ole likte å se på eller holde på med sammen med andre. Jeg ville vært oppmerksom på hva Ole gjorde, og brukt en prompt hvis jeg så tegn til at han ville ha oppmerksomhet. Kanskje vi hadde observert at han alltid "scannet rommet" før han kastet ting, eller kanskje han hadde en måte å kikke på folk som tilsa at han helst ville at de skulle komme bort? Det kan også være at "Oles hånd på vei mot en gjenstand" skulle være diskriminativ stimulus for å prompte "Kom hit", med for eksempel verbal prompt. Det ville være et mål at Ole sa "Kom hit" oftere enn han hadde pleid å kaste. Vi skulle derfor etterstrebe å finne en anledning til å promte "Kom hit" (Selvsagt fulgt av at vi kom bort og gav ham oppmerksomhet.) så ofte som hvert tiende minutt. Men det er et mål i incidental teaching at det er hovedpersonen som tar initiativ til samhandlingen, så det ville ikke være i tråd med prosedyren å si noe som: "Hvis du sier "kom hit" nå, så kommer jeg bort til deg, vet du!" Til å begynne med kan det være Ole måtte ha mye hjelp for å si "Kom hit". Ved å bli enige om hvordan vi skulle prompte, ville vi sannsynligvis kortet ned på tiden det tok å fade all promptbruk. For eksempel kunne første prompt (når Ole scannet rommet e.l.) være å spørre: "Hva vil du?", deretter: "Vil du at jeg skal komme dit?" og: "Si "Kom hit"!" Vi som personalgruppe måtte hatt en plan på når og hvordan vi skulle fade disse promptene. Kanskje et kriterie for fading kunne være at Ole kikket rett på oss før han begynte å scanne rommet eller strekke seg etter en gjenstand (alt etter som hva vi hade erfaring med løp forutfor kasting). Da kunne vi ta bort en prompt, eller korte ned på den (f.eks.: "Si: "Kom..."!") eller senke lydnivået på den.. Som nevt ovenfor kan det også være en prompt å se (med hevede øyenbryn og et åpent ansiktsuttrykk/et lite smil) på Ole. Hvis dette lå inne som en promt mellom disse to spørsmålene, kunne det være at spørsmålene ganske fort kunne fades bort, slik at det var nok å se på Ole og heve øyenbrynene for at han skulle si "Kom hit". Da vilel det også være viktig å få hele personalgruppen "med på" at til og med dette er prompt, og skal fades. Avhengig av hvordan Ole fungerer, kunne det fades til å bare se på ham, uten å løfte øyenbrynene, til å se i hans retning, men ikke helt på ham og så videre.. Til slutt kunne Ole si "Kom hit" uavhengig av hvor i personalet hadde oppmerksomheten (håper vi). b) (Forklar hvordan du ville ha brukt NCR rettet mot Ole sin utfordrende atferd.) NCR; Non-Contigent Reinforcement; er noe så "urettferdig" som å gi hovedpersonen forsterker helt uavhengig av hva denne gjør. Men det funker! Det som skjer er sannsynligvis en avskaffende operasjon: Deprivasjonen (her; på oppmerksomhet) forsvinner eller blir mindre når man "fyller på" med forsterker, så personen har ikke lenger grunn til å anstrenge seg (her: kaste ting) for å få den. Sagt på en annen måte: Man blir så fornøyd at man ikke har behov for å utføre utfordrende atferd. De lærde strides om hvor ofte man skal gi forsterker. Holden mener at man skal gi det dobbelt så ofte som det problematferden forekom under baselinebetingelser. Det vil si: Del frekvensen for problematferd i to og du har frekvensen for forsterkningsskjemaet. I dette tilfellet blir forsterkningsskjemaet (20:2) FI 10min. C&S (jeg tror det er forbokstavene til de andre lærde i denne sammenhengen) mener at forsterker skal leveres på en frekvens 4/9

5 som er 20% av frekvensen til problematferden. Det vil vel si at Ole skulle fått oppmerksomhet hvert fjerde minutt. Hvilken forsterkerfrekvens man velger kommer an på person og problematferd. For eksempel er det litt vanskelig å levere på 20%-intervaller hvis problematferden forekommer en gang i minuttet.. (Men det går an, hvis det er det som "må til" for å etablere denne avskaffende funksjonen. -Kanskje forutsatt at forsterker ikke var en nybrygget kopp kaffe eller andre ting som krever lang tid å formidle/konsumere..) c) (Drøft fordeler og ulemper ved DRA og NCR.) DRA krever at vi er sikre på funksjonen til atferden. Ole ville ikke hatt noe igjen for å lære å si "Kom hit" hvis ikke det var selskap og oppmerksomhet han egentlig hadde lyst på. Det er også en "aktiv" form for tiltak, i den forstand at Ole må være aktiv. Hvis Ole ikke var i stand til eller slettes ikke motivert til å endre atferd, ville tiltaket sannsynligvis skapt mer frustrasjon enn gunstige virkninger. (Med det sagt, så kunne sannsynligvis styrken eller mengden forsterker gjort en del med motivasjonen. For eksempel at man snakket og lo og klemte og fortalte vitser så det sto etter hver gang han sa "Kom hit". I tillegg står det at Ole er i stand til å imitere to-ords setninger. Da "mangler" det bare at han er på et kognitivt nivå som lar han skjønne regelen "Hvis jeg sier "kom hit" så kommer det noen bort og snakker med meg."...og han har jo, tror vi ganske sikekrt, forstått regelen "Hvis jeg kaster noe i gulvet så får jeg oppmerksomhet.") Det positive ved å lære seg alternativ atferd er at denne kan generaliseres til mange sammenhenger og mange personer, som sannsynligvis vil opprettholde (fortsette å forsterke) den uten behov for opplæreing eller innføring i prosedyren først. Hvis Ole utviser andre typer for problematferd, med andre funksjoner, går det også an å håpe at han (raskere) skal "knekke koden" med å bruke alternativ atferd her også. (Ikke for å si at det ble unødvendig å gjennomføre tiltak på andre områder også, men jo flere ganger Ole opplever at de fører noe godt med seg å snakke, jo større er sannsynligheten for at han vurderer det som et alternativ neste gang han vil noe.) NCR krever lite av Ole, og kan innføres uten noe om og men. Prosedyren krever at vi vet hva som er forsterker. (Det kunne man prøvd å finne ut ved hjelp av eksperimentelle analyser, hvis ikke det var klart på forhånd og hvis eksperimentet ble vurdert til å være etisk.) At Ole får forsterkere, med alle de goder det gir ham personlig, er en fin ting (iallefall når det er denne typen forsterker og ikke, f.eks. bløtkake..). Det kan derimot skape et "kunstig miljø", og ikke gjøre noe for å begrense problematferd utenfor dette kunstige miljøet. Vanligvis i NCR tynner man da ut forsterkerskjemaet, slik at personen kan "holde ut" lenger og lenger perioder uten forsterker - uten å utvise problematferd. I dette tilfellet ville det vært at Ole går lenger og lenger uten oppmerksomhet -og uten å kaste. Men, det er jo også noen etiske betenkeligheter med dette: Å ha som et "mål" at en person skal kunne sitte med en følelse av være mutters alene uten å gjøre noe for å minske ensomheten sin, er vel ikke akkurat strålende. (Obs! Her la jeg som premiss at Ole "føler seg mutters alene" når han ikke får oppmerksomhet. Det er selvsagt ikke noe jeg kan vite, uten at Ole selv forteller meg det, og var bare for å få frem et poeng.) Oppgave 3 a) Forklar ulike måter å foreta forsterkerkartlegging / preferansekartlegging på. b) Forklar hvordan du vil etablere et tegnøkonomisystem. 3. a) Man kan spørre personen! Eller man kan gjøre det indirekte, ved å intervjue nærpersoner (pårørende, personale..) eller ved å be dem sende deg ei liste over ting personen liker, eller fylle ut forhåndslagte skjemaer (MAS eller Q... eller noen andre typer; navnene forsvant helt for meg nå). Skjemaene kan være avkryssingslister med "standard-forsterkere" eller ting (gjenstander, mat, aktiviteter) som det er vanlig har en forsterkereffekt. De kan også være beskrivelser av situasjoner og felt for å krysse av om man tror atferden ville forekomme (aldri/sjelden/noe/ofte/alltid) under disse omstendighetene. Direkte observasjon, for eksempel ved hjelp av et FAK-skjema, kan si oss noe om hvilke konsekvenser som ser ut til å opprettholde atferden. FAK står for Foranledning, Atferd og Konsekvens. Ved å registrere dette, kan man forhåpentligvis se et mønster. F.eks: Atferden forekommer alltid i en kravsituasjon og følges som oftest av at kravet bortfaller (negativ (intermitterende) forsterkning). Eller: Kontigent på atferden kommer personalet ilende til eller begynner å snakke med vedkommende (positiv forsterkning; oppmerksomhet/sosial). Eventuelt: Atferden forekommer alltid når hun brått blir bedt om å forlate datamaskinen... osv. Eller man kan gjennomføre: 5/9

6 -Enkel stimuluskartlegging. Dvs å presentere én og én ting (som du tror kan ha forsterkereffekt, basert på analysene du har gjort eller den erfaringen du har med personen) og se om personen gjør noe for å få tak i denne (strekker seg etter den, ber om å få den osv.) Hvis du har holdt den fremme i fem sekunder uten reaksjon kan du prøve å holde den litt nærmere (iallefall hvis det skulle være en mulighet for at personen ikke tror h*n klarer å få tak i den der den er) eller du kan konkludere med at den ikke var interessant og gå videre til å presentere neste ting. Om personen viser interesse for en ting, kan h*n få lov til å spise den eller leke med den litt før du (-ber om å få den tilbake; "Min tur!" og -) går videre til presentasjon av neste ting. -Parvis stimuluskartlegging. Dette tar lenger tid, siden du skal holde opp to og to ting (og la personen velge én av dem) og må være sikker på at du viser alle tingene sammen med alle de andre tingene (for å få frem "prioriteringen"; hva personen helst velger og altså sannsynligvis vil ha størst forsterkereffekt). I tillegg må du være bevisst på at alle tingene skal presenteres både på høyre og venstre side (se for deg at du sitter ved et bord, med hovedpersonen ovenfor deg, og holder opp én ting i hver hånd), for å sikre at personen ikke velger X ting fordi den er på den siden hvor det er lettest å se den eller få tak i den. -Multippel stimuluskartlegging. Da sprer du ut alle tingene på et bord og lar personen velge én av dem, som h*n får spise noe av eller leke litt med. Tingen legges så tilbake og personen kan velge en gang til. Et problem med denne metoden kan være at personen velger samme ting om og om igjen (og man skal helst variere forsterkerne for å unngå metning, så det er fint å ha et lite lager av forskjellige ting). En annen metode har sitt utspring i dette: -Multippel stimuluskartlegging uten tilbakelegging. Starter på akkurat samme måte som den forrige, men her legger du ikke tilbake tingen etter h*n har lekt litt med den. Fortsett til bordet er tomt eller til de(n) siste har ligget på bordet i 5-10 sekunder uten at hodevpersonen ser ut til å ville ha den. Kan gjentas flere ganger for å sikre at "prioriteringsrekkefølgen" er den samme. b) Jeg ville ikke begynt å etablere et tegnøkonomisystem før jeg visste hva som kunne brukes som sluttforsterker og før jeg var relativt sikker på at den etablerende operasjonen var på plass. Hvis sluttforsterkeren f.eks. skulle være ei dukke, ville jeg sørget for å rydde bort dukken noen timer eller dager i forveien, slik at personen sannsynligvis svært gjerne ville ha den. Jeg ville også tatt ei runde i personalgruppen om hva slags token vi skulle bruke. Holder det med streker på et papir eller kryss i et skjema? (Liker personen skjemaer, eller har personen lett for å forholde seg til det som er skrevet på papir?) Bør vi ha noe gøyere; større; mer fagerikt eller "konkret"? (F.eks. klistremerker med noe personen liker, pinner i et brett, kuler i et gjennomsiktig rør, puslespillbiter i et enkelt puslespill, brikker på ei plate eller annet?) Så ville jeg vist sluttforsterkeren til personen og gitt h*n ferdig utfylt "tokensamler" (skjema, brett, rør e.l.). Når personen viste tegn til å ville ha sluttforsterkeren, ville jeg sagt at da måtte jeg få tokensamleren. Vi kunne bytte, samtidig med at jeg gav ros (forutsatt at det var en person som satte pris på ros, da). Kanskje jeg også ville ha kommentert "Ja, hele den full av kryss/pinner/kuler e.l.", men det har jeg ikke litteratur på altså. Personen kunne spist eller lekt litt med sluttforsterker, før jeg byttet tilbake. Etter å ha gjort dette noen ganger; slik at jeg så tegn på at personen hadde assosiert "gi tokensamleren" og "få sluttforsterkeren", ville jeg tatt bort ett token før personen fikk tokensamleren. Når personen ville bytte, ville jeg presentert en oppgave jeg var sikker på at h*n skulle greie. Rett respons på oppgaven => jeg skryter og gir token som jeg setter på plass eller hjelper personen å sette på plass, og så bytter vi. Dette ville jeg fortsatt med til jeg så tegn på at personen også hadde forstått denne sammenhengen. Deretter ville jeg tatt bort to tokens før personen fikk tokensamleren og presentert to (lette!) oppgaver som hver gav hver sitt token. Når tokensamleren var full kunne vi byttet igjen. Jeg ville ikke gått videre til å ta bort tre tokens før jeg var sikker på at personen hadde forstått regelen her også. Dette skulle jeg gjort til personen fikk utdelt en tom tokensamler og utførte X antall oppgaver for å fylle den. Først da -når jeg var sikker på at personen forsto sammenhengen rett respons på oppgave => token, fylle opp med token til full tokensamler => bytte tokensamleren i sluttforsterker- ville jeg begynne å presentere nye eller vanskeligere oppgaver. Hvis personen på ett eller annet punkt "falt av" og ikke så ut til forstå sammenhengen, ville jeg gått tilbake et trinn eller to (for eksempel fra to til én manglende tokens eller til full tokensamler) og gjort noen repitisjoner der, til jeg tolket det som at h*n igjen hadde oversikt over hva som foregikk/forsto regelen Oppgave 4 Forklar hvordan man sikrer opprettholdelse av en ferdighet. 6/9

7 Først ville jeg sikret generalisering og diskriminering. Generalisering vil si at personen lærer at atferden kan utføres under ulike betingelser og ved andre stimuli enn det den ble etablert under. "Å kle av seg" kan for eksempel skje både på badet, soverommet, legekontoret og i garderoben til svømmehallen. Det kan også gjøres med alle slags typer klær, uavhengig av hvem som er på jobb (hvis personen bor i en bemannet bolig) og til forskjellige tider på døgnet. "Å drikke" kan gjøres fra forskjellige typer kopper og glass, med forskjellig innhold, sammen med forskjellige personer og i en mengde ulike situasjoner. Generaliseringsprosessen ville selvsagt også innebære at jeg involverte flere personer; kanskje de fleste personene i livet til hovedpersonen og at hovedpersonen oppdaget at atferden gav resultater under stadig nye betingelser. Førstnevnte kan være en hjelp til å opprettholde, siden andre personer også ville ha fokusert på at denne atferden var noe personen kunne og skulle få sjans til å gjøre selv -med ros eller annen forsterker etterpå! Sistnevnte ville forhåpentligvis resultere i at personen forsøkte å utføre handlingen i andre situasjoner og uten at noen måtte fortelle ham/henne/hen at det var greit å gjøre det, med påfølgende naturlige forsterkere. (Hvis ikke det er en handling som kan forekomme og lede til forsterkning utenfor treningsrommet, så er det kanskje ikke så mye vits å trene på den? Med mindre det er handlinger som er en del av et planlagt undervisningsforløp som til slutt skal lede til andre handlinger, så klart.) Diskriminering vil si å "skille mellom". I denne sammenhengen skal personen lære å skille mellom Sd (diskriminativ stimulus) som tilsier at det er greit/bra å utføre atferden og S (det var ikke den riktige formen for trekant blant tegnene her, og jeg husker ikke om den skulle uttales alfa eller beta, så jeg tør ikke å skrive det med bokstaver) som peker på at det IKKE er greit å utføre den. Man lærer diskriminering ved at atferd forsterkes under visse betingelser/ved visse stimuli, men ikke andre. For å ta eksemplene ovenfor: Det er ikke greit å kle av seg foran gjester, eller midt på åpen gate. (Denne handlingen ville nok ikke kun blitt ekstingvert ved at jeg ikke leverte forsterker, men svekket ved at jeg sa "nei" eller liknende. Det kan til og med være jeg følte det nødvendig å bruke tvang for å stoppe atferden, for å forhindre at personen ble utsatt for stigmatisering eller andre ubehageligheter ved å bryte sosiale normer på dette viset, men det er en ganske annen debatt.) "Å drikke" skal for eksempel ikke skje fra andres glass eller kopp. Det kan også være at atferden ville bli svekket under disse betingelsene, ved at vedkommende som hadde glasset eller koppen tok det bort før personen rakk å løfte det eller drikke av det, eller ved å si "Nei, det er min drikke!".. Men å drikke av et glass med en skvett gul væske i, hvis dette glasset sto på kontoret til legen, ville nok ganske naturlig blitt ekstingvert fordi "god smak i munnen" uteble, eller (mer sannsynlig) svekket fordi "smaken av urinprøve" ble tilført som en aversiv stimuli. Når generalisering og diskriminering var på plass, ville jeg sørget for at atferden gikk over på intermitterende forsterkningsskjema og naturlige forsterkere. Det vil si at jeg sluttet å gi tokens, ros eller sluttforsterker etter hver gang handlingen ble utført riktig. I starten ville jeg hoppet over en gang innimellom, deretter gått over på FR 2 (fast ratio 2; altså annenhver gang), kanskje VR 3 (varierende ratio; i gjennomsnitt hver tredje gang) og tynnet og tynnet til jeg enten ikke trengte å forsterke i det hele tatt, eller til forsterkningsskjemaet var kjempetynt. Obs! Målet er at atferden skal over på naturlige forsterkere. "Å drikke" forsterkes naturlig av smaken av det man drikker (positiv forsterkning) og av at tørsten forsvinner (negativ forsterkning). "Å kle av seg" forsterkes for eksempel naturlig av at klærne holder seg tørre mens man tar en dusj (Hmm.. Blir det en slags betinget, eller utsatt, negativ forsterker? Det forsterkes av at ubehaget man vet kan oppstå (hvis klærne blir våte), uteblir?), at man slipper å sove med klumpete klær rundt kroppen (også negativ f.) eller at man oppnår å legge seg med den deilige følelsen av mykt sengetøy mot kroppen (POSITIV forsterker). Men noen former for atferd kan være så anstrengende å utføre, eller den naturlige forsterkeren kan være så liten, at et tynt forsterkningsskjema er nødvendig for å opprettholde den. Her ville jeg også involvert de andre personene og fortalt dem at "Nå trenger vi ikke å rose hver gang h*n klarer..." hvis ikke det var noe som gikk av seg selv. I de fleste tilfeller (som når barn vokser og lærer og vokser mer) går dette av seg selv. Vi tar rett og slett for gitt at folk utfører handlinger vi har sett dem gjøre mange ganger, uten at de skal ha noe oppmuntring fra oss. Men gitt at mor og far var så fornøyde med poden for å klare å kle av seg eller drikke selv at forsterknings-tynningen ikke gikk av seg selv, så ville jeg altså informert om at det var en viktig del av tiltaket, for å sikre at vedkommende ville fortsette å gjøre det "ute i den store verden"/uten oss tilstede for å forsterke det Oppgave 5 Velg EN a v oppgavene under: 7/9

8 a) Hva er en sosial historie? Forklar og kom med et eksempel. ELLER b) Gjør rede for og drøft innholdet i følgende artikkel: Andresen, M. L., Løkke, J. A., & Løkke, G. E. H. (2013). Tegnøkonomi og påvirkning av oppmøte etter friminutt i en barneskoleklasse. ELLER c) Gjør rede for og drøft innholdet i følgende artikkel: Klintwall, L., Dyvesveen, H., Christensen, R., & Sørheim, D. G. (2013) Etablering av vokale mands ved bruk av Modified Incidental Teaching Sessions. ELLER d) Forklar utvikling og behandling av en fobi. En fobi begynner med respondent betinging (lært gjennom assosiasjoner) og opprettholdes av negativ forsterkning. For å behandle den må man eksponeres for det man har fobi for (dessverre...). Ta for eksempel fobi mot reptiler: (Obs. Noen mener at man er født med et instinkt som får oss til å fryse til når vi ser en slange, men for eksempelets skyld går jeg ut fra at slanger i utgangspunktet er en nøytral stimulus (NS).) Per ser et program på TV om giftslanger. Han lærer at de kan levere dødelige bitt. "Smerte" (ved bitt) er en ubetinget stimulus (US) som leder til ubetingede responser (UR). UR kan være høyere puls, kaldsvette og andpustenhet. (Jeg vet ikke om "livsfarlig" regnes som en US, men det er uansett ikke nødvendig for å få frem poenget.) Siden Per er en mann med høy kognitiv funksjon og språk er en kompleks sak, er dette TV-programmet nok til å betinge "slange" (NS) med "smerte" (US). "Slange" har dermed blitt en betinget stimulus (BS), og på en BS følger BR. BR er den samme som US -dog muligens med litt lavere intensitet. Senere går Per tur i skogen og ser en huggorm. BR slår inn med hjertebank, svetting og pusting. Per rygger noen skritt og snur så tilbake i den retningen han kom fra. Allerede mens han rygger, merker han at hjertet roer seg og når han begynner å gå hjemover går pusten tilbake til normalt og han slutter helt å kaldsvette. At ubehaget (ved BR) forsvinner gjør at Per sannsynligvis kommer til å gjøre noen liknende neste gang han ser en huggorm. Det vil si at atferden har blitt negativt forsterket. Forsterkning styrer klasser av responser, så selv om Per ikke "rygger og snur tilbake samme vei som han kom fra" neste gang han ser en huggorm, kan vi allikevel si at atferden har blitt forsterket. For eksempel kan det være at han tar av fra stien og går i en stor bue rundt stedet huggormen ligger. Eller det kan være at han velger å ta inn på en annen sti og fortsetter i en ny retning når han ser huggormen. Alle responsene i denne responsklassen har samme funksjon: Per kommer seg bort fra (på en viss avstand til) slangen. Ovenfor kalte jeg fobien til Per "fobi for reptiler". Dette skjer ved at den betingede responsen på slanger blir overført til andre vesner som likner på slanger. For eksempel da Per var på sydenferie og fikk se halen til en firfirsle stikke frem under en busk. I et øyeblikk trodde hjernen hans at det var en slange, og BR slo inn. Selv om Per fikk se at det var en uskyldig firfirsle, var det nok til å betinge firfirsle med samme BR som slanger. Nå kan vi snakke om stimulusklasser: En mengde stimuli (etterhvert alt som har skjellete hud og beveger seg langs bakken) utløser samme respons. Det er mange mennesker som går gjennom livet med fobi for reptiler og klarer seg greit. Men hvis Per har et brennende ønske om å jobbe i dyrehage eller studere palmer i Amazonas kan det være at han vil bli kvitt sin fobi. (Det kan også være at synet av den firfirslehalen under busken betinget "busk" med BR for slanger (Som egentlig er den samme som UR for smerte (ved bitt).) Dette kalles andreordensbetinging. Hvis lyng og lave greiner minner Per såpass mye om "busk" at BR slår inn, har det også skjedd en tredreordensbetining.. Da vil det etterhvert bli veldig vanskelig for Per å fortsette å gå tur i skogen. Kanskje selve skogen blir en BS for BR med hjertebank, svetting og pusting. Og hver gang Per velger en annen plass å gå tur, roer hjerterytmen og pusten seg; han slutter og svette -og det har nok en gang skjedd fositiv forsterkning. Slik kan en fobi (egentlig én BR) utvikle seg til å bli generalisert angst. Men av hensyn til dette oppgave-eksempelet her, og stakkers Per, så begrenser jeg det til en fobi for reptiler, som han vil bli kvitt for å forfølge sin store drøm.) Den eneste måten Per kan bli kvitt fobien på er å nærme seg det han er redd for. Det kan være lurt å skrive opp alle reptilene han har fobi for i en prioritert liste, og begynne med den han er minst redd for. Så må han forholde seg til dette på en avstand som han kjenner at han kan takle. Kan hende at han må begynne med å se et bilde av det og deretter en videosnutt. Eller det kan være at han kan begynne rett på med levende reptiler, men på 8/9

9 flere meters avstand. Det Per (og ev. behandler) må huske på er at målet er habituering (å venne seg til noe) og ikke nok en positiv forsterkning av responsen "å komme seg bort fra reptilet". Derfor er det viktig at Per ikke setter seg selv i en situasjon hvor presset blir så stort at han gir etter for trangen til å komme seg bort. La oss si at Per begynner med å stå på 20 meters avstand til et akvarie med ei lita firfirsle i. Da må han bli stående på den avstanden helt til synet av akvariet med firfirslen i ikke gjør ham noe. Og da snakker vi om at det ikke må gjøre ham noen i det hele tatt; ingen andpustenhet, ikke noe kaldsvette og ikke engang en ørliten økning i hjerterytmen når han kikker bort på det, eller når firfirslen beveger på seg. Så kan han gå nærmere. Hvor mye nærmere avhenger bare av Per. Han skal så nærme at han merker en reaksjon, men ikke så nærme at reaksjonen er mer enn han klarer å stå i. Og så står han der til han ikke gjør noe av det heller. Slik fortsetter det til han kan være helt borte ved akvariet, eller til han kan ha firfirslen på hånda (kommer an på hva som er målet hans). Deretter går han videre på lista og venner seg til neste type reptil. (Her ligger det som premiss at det ikke er noe problem å få tak i reptiler.) Det har vist seg at man får best resultater med lange økter enn med flere korte økter. Altså: Det er bedre for Per om han kan holde på til han har tatt mange skritt mot akvariet, eller kanskje til han står ved siden av det (kommer jo an på ham, da), før han avslutter en økt. Da kan han begynne ganske mye nærmere neste økt, og prosessen går fortere. Hvis han for hver økt nøyer seg med ett skritt nærmere, er ikke forskjellen så stor og progresjonen fra gang til gang blir liten. Her spiller det vel også inn at graden av mestring i forhold til antall sekunder med ubehag ikke er så stor. Hvis Per avslutter en økt med følelen av å ha gjort store fremskritt er det større sannsynlighet for at han er motivert for neste økt og at mestringsforventningene hans ligger på et nivå som skyter fart på behandlingen /9