U T G I T T A V N H H, A F F O G S N F N

Transkript

1 NHH Bulletin U T G I T T A V N H H, A F F O G S N F N r Norge i uføre Tema: Uføreepidemi 4-14 Talentspeiding 18-32

2 Nr Innhold 4 Uførekrise må løses innen få år Mer enn mennesker i Norge er uføretrygdet. Antallet uføretrygdede fortsetter å vokse til tross for et meget godt arbeidsmarked. Hvis ikke politikerne tar fatt i dette innen få år, kan vi vente oss kutt i velferdsordninger eller annen offentlig aktivitet. Alternativt høyere skatter, sier professor Øystein Thøgersen, som får støtte av Karl Ove Aarbu (til høyre). 4 8 Trygdeordningene alt for gode Det er blitt meir legitimt å vere sjuk, å bli ufør og å gå ut i tidlegpensjon enn det var før, seier professor Øivind Anti Nilsen Effektivt, men hjerterått Forskningssjef Svenn-Åge Dahl mener det er urimelig å kutte i uføretrygden. Effektivt, men hjerterått. 14 Når tak over hodet blir politikk Steffen Gausemel Backe, analysesjef i Aftonbladet skriver NHH Bulletins spalte. 18 Talentspeiding Talentutvikling dreier seg om å finne, utvikle og å beholde talenter. Flere vestlige land står overfor en situasjon hvor det å rekruttere de gode lederne eksternt blir vanskeligere og vanskeligere Designar på rett veg Siviløkonom Sissel Nybø Berven stolte på sitt eige talent. Ho satsa på design av regnkåper. 26 Ønsker både jobb og fritid Interessante arbeidsoppgaver og kompetanseutvikling er viktigere enn høy lønn og lange arbeidsdager. Blant årets favoritter hos studentene: Statoil, Ernst & Young, PriceWaterhouseCoopers og DnB Nor. 24

3 NHH Bulletin Leder 28 Ein illusjon at det er ope for alle Då Kari Rueslåtten intervjua toppleiarar i ei av Noregs største telekommunikasjonsbedrifter, fekk ho høyre at her har alle like moglegheiter. Men det er berre ein illusjon at det er ope for alle. Trur ein det, vil det ikkje skje noko, seier Rueslåtten. 32 Master i energi 34 Håp for bygdene Næring basert på opplevelser kan både gi verdifull ekstrainntekt og bidra til å ivareta norsk kulturarv. 28 Heile folket I denne utgåva av NHH Bulletin set vi søkelys på uførekrisa og talentspeiding. Medan dette blir skrive, blir Noreg omtalt som landet som flyt over av pengar i Holmgang på TV2. Skattane bør senkast, høyrer vi, samstundes som krav om auka offentleg innsats innan skule, helse og andre område er stadig sterkare. På statsbudsjettseminaret til NHH og SNF 8. oktober, der professorane Guttorm Schjelderup og Øystein Thøgersen inviterer finanseliten til ei fagleg vurdering av statsbudsjettet kvart år, var tonen meir bekymra. 36 Det store rollebyttet Christine B. Meyer. Byråd for finans, konkurranse og omstilling i Bergen. 40 Hektisk liv i London city Jeg tror egentlig ikke dette er noe for sarte sjeler, sier Ronny Karlsen. Han jobber i Perella Weinberg Partners. 47 Hva skjer 48 Medieklipp 48 Notiser 51 Nytt om navn 53 Disputaser 55 Fakta om NHH NHH Bulletin Redaksjonen tar i mot tips om saker, og debattinnlegg. Send epost til bulletin@nhh.no. NHH Bulletins adresseliste har på grunn av tekniske problemer ikke blitt oppdatert til dette nummeret. Alle adresseendringer er registrert. Thøgersen og Harald Magnus Andreassen frå First Securities forklarte at dei finansielt sterke åra Noreg opplever no ikkje vil halde fram. Dei offentlege utgiftene til pensjonar og trygd stig alarmerande, og vil raskt bli større enn inntektene, sjølv utan høgare kvalitet i eldreomsorga. Ikkje noko land vi likar å samanlikne oss med står overfor ei slik endring. Vi må få kontroll over utgiftene eller sjå i auga ei formidabel auke i skattenivået om det skal gå opp. Spørsmålet er om vi gjer noko no medan vi har styringsfart eller om vi venter til vi ikkje har noko val. Då kan vi bli tvungne til å bli hjartelause, som forskingssjef Svenn-Åge Dahl ved SNF åtvarar om i dette nummeret. Viktig for ei god framtid er å få dei gode talenta fram der dei gjer best nytte. Dette er eit sentralt tema for AFF, for NHH og for talentspeidarar i til dømes norsk diplomati eller for rekruttering av jagarflygarar. Andre har mot til å satse for seg sjølv med eigne produkt. Det illustrerer professor Øivind Anti Nilsen si påminning om at oljeressursane er ikkje så store, arbeidsstyrken er den største ressursen vi har. Vi treng nytt innhald til det gamle slagordet: Heile folket i arbeid. Asle Haukaas, ansvarleg redaktør

4 Uførekrise må løses innen få år Tekst: Sigrid Folkestad Foto: Helge Skodvin Mer enn mennesker i Norge er uføretrygdet. Antallet uføretrygdede fortsetter å vokse til tross for et meget godt arbeidsmarked. Dette koster. Utgiftene til uføretrygd, sykepenger og attføring ligger rundt 75 milliarder kroner i året. Hvis ikke politikerne tar fatt i dette innen få år, kan vi vente oss kutt i velferdsordninger eller annen offentlig aktivitet. Alternativt høyere skatter, sier professor Øystein Thøgersen. 4 NHH Bulletin nr

5 Uføreepidemi Professor Øystein Thøgersen ved NHH ser at det er politisk krevende å sette i gang reformer i ordningen for uførepensjon, men at det må gjøres innen få år. Både sykefraværet og andelen uføre er høyere i Norge enn i de fleste andre OECD-land. I dag er nærmere en halv million mennesker på uføretrygd, attføring, rehabilitering eller avtalefestet pensjon. Går ikke i hop Veksten i antall personer på helserelaterte ytelser har fått en nærmest epidemisk utvikling, og det koster dyrt. Utgiftene til uføretrygd, sykepenger og attføring ligger nå rundt 75 milliarder kroner i året. I dag er hver femte person i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. Arbeids- og velferdsetaten har beregnet at den demografiske utviklingen, med konstante uførerater, vil kunne bidra til en gjennomsnittlig økning i antallet uførepensjonister på i underkant av hvert år fram til 2010 (St.meld. nr Arbeid, velferd og inkludering). Dette går ikke i hop. Noe må gi etter. Et valg mellom kutt i velferd og offentlig aktivitet eller økte skatter vil tvinge seg frem. Ingen av disse alternativene er nr NHH Bulletin 5

6 Den sosiale normen for yrkesaktivitet har nok endret seg og står i fare for å forvitre, sier Aarbu. Karl Ove Aarbu mener at den sosiale normen for yrkesaktivitet har endret seg og står i fare for å forvitre. populære, sier professor Øystein Thøgersen. Dagens politikere er klar over hvor gunstige norske konjunkturer og statsfinanser er akkurat nå. Paradoksalt nok kan dette gjøre det vanskelig å få gjennomslag for nødvendige reformer i trygde- og pensjonssystemet. De makroøkonomiske utfordringene knyttet til stadig færre yrkesaktive i forhold til antall trygdede og pensjonister er velkjente, men stor statsfinansiell rikdom ser ut til å hindre politisk handlekraft, sier Thøgersen nøkternt. Professoren mener at en utsettelse av reformene vil ha en snøballeffekt i form av at fremtidige reformer vil måtte bli desto beskere. Ingen ønsker mindre velferd, tvert imot. I dag stilles det stadig høyere krav til tilbudene innen helse, omsorg, skole og så videre. Dette gjør det enda viktigere å stimulere arbeidstilbudet. Det er krevende, men forhåpentligvis mulig å gjøre noe med afp-ordningen. Enda mer politiske krevende er det å initiere reformer i ordningen for uførepensjon, mener Thøgersen. Thøgersen har tidligere gått hardt ut mot dagens afp-ordning. Han har måttet tåle kraftig kritikk etter å ha hevdet at ordningen i stor grad gir en subsidiert tidligpensjonering av friske folk. Norge: 10 prosent uføre Karl Ove Aarbu er doktorgradsstipendiat ved NHH. Han peker på et tydelig faktum. I 1976 var 6 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder uføre. I dag er 10 prosent av den arbeidsføre befolkning på uføretrygd. Nyere forskning viser at omstillingsprosesser kan ha betydning. Eksempelvis viser en norsk studie at omstillinger innenfor offentlig helsevesen førte til høyere sykefravær og mer uførhet. Det er naturlig å anta at omstillinger i arbeidslivet kan føre til usikkerhet og fremmedgjøring blant dem som berøres. Dette kan bidra til utstøting fra arbeidslivet, og uføreordningen er således en naturlig vei ut. Denne forskningen gjør det også tydelig hvor viktig det er å skape omstillingsprosesser som ivaretar den enkelte arbeidstaker på en god måte. En utfordring både det offentlige og det private næringslivet må jobbe med fremover, sier Aarbu. I flere internasjonale undersøkelser om befolkningens oppfatning av velstand og velferd forteller nordmenn at de er godt fornøyde, og i ulike kåringer fremstår Norge som et av de beste landene å bo i. Vi lever lenger, og når vi jobber, så jobber vi kortere dager enn i de fleste andre OECD- land, forteller Thøgersen. Alt dette fremstår som et paradoks når man ser utviklingen i uføretrygding og sykefravær, sier han. Kanskje kan et tøffere arbeidsliv med omstillinger være utslagsgivende for en del, men jeg tror også at tålegrensen for å se seg selv som kandidat for å gå over på uføretrygd har sunket, sier Thøgersen. Den sosiale normen for yrkesaktivitet har nok endret seg og står i fare for å forvitre, sier Aarbu. Men vi snakker nok her om store forskjeller mellom ulike segmenter av befolkningen, sier Thøgersen. Unge, lavt utdannede øker Sammenhengen mellom uførhet og utdannelse er tydelig. For personer som kun har obligatorisk grunnskole, er sannsynligheten for å bli 6 NHH Bulletin nr

7 Uføreepidemi uførepensjonist mye høyere enn for dem som har høyskole- eller universitetsutdanning. Andelen uføretrygdede er høyest blant frisører, servitører, hjelpepleiere og personer med utdanning innenfor hotell- og reiselivsfag. Oversikt fra Arbeids- og viser til nedgangen i antall industriarbeidsplasser som et eksempel. Aarbu peker på at norsk lovgivning ikke gir tydelige grenser for hva som er medisinsk uførhet. Dermed blir det i for stor grad overlatt til den enkelte lege å sykdom, skade eller lyte som er påvist medisinsk. Dette er et problem. Mange har subjektive helseplager, selvopplevde plager, uten at denne gjenspeiles i konkrete medisinske diagnoser, sier Dette går ikke i hop. Noe må gi etter. Et valg mellom kutt i velferd og offentlig aktivitet eller økte skatter vil tvinge seg frem. velferdsdirektoratet viser dessuten at innvandrere fra Nord-Afrika og Midtøsten har en relativt høy uføresannsynlighet. Trygdehistorien starter med sykepenger, arbeidsledighet eller sosialhjelp. Uføretrygdingen av unge mennesker har vært sterkt økende, og mange i denne gruppen vil aldri komme i fast arbeid. Studier viser at dette bare i begrenset grad skyldes objektive helsefaktorer. Spesielt i lavinntektsgruppene er nok de økonomiske insentivene slik at den økonomiske gevinsten ved å komme seg tilbake i jobb er for liten. Dessuten er flere typer jobber som tiltrakk seg dette segmentet, falt bort, sier Thøgersen og avgjøre hvorvidt pasienten er kvalifisert for uføretrygd. Hvis du ser på uførestatistikken, så viser den at 6 av 10 personer på uføretrygd har diffuse lidelser, slik som muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser, sier forskeren. Han viser til forskning foretatt ved Folkehelseinstituttet i Her kommer det frem at mange av dem som blir innvilget uføretrygd, blir det fordi de selv opplever å ha dårlig helse, til tross for at loven krever at man må ha en anerkjent sykdom eller skade for å få uføretrygd. Den nedsatte funksjonsevnen skyldes altså i liten grad Aarbu. Og jeg tror også at legenes rolle er viktig. Der er det en stor jobb å gjøre, sier Thøgersen. Avslutningsvis presiserer både Thøgersen og Aarbu at de slutter seg til den allmenne oppfatningen om behovet for et godt og velfungerende trygdesystem. Vi kan dessverre ha kommet i skade for å overekspandere ordningene slik at resultatet har blitt overutnyttelse av velferdsstaten, sier de. Fakta fra NAV: Ved utgangen av september 2007 mottok totalt nordmenn uføreytelser. Dette utgjør en økning på 1,7 prosent fra september 2006 til september Fra 30. september 2006 til 30. september 2007 økte antallet som mottok uføreytelser med nærmere Hedmark og Nordland er de fylkene som har flest uføremottakere i forhold til folketallet. Det siste året har det vært en økning på 6,7 prosent (631 personer) i uføremottakere i aldersgruppen år. Professor Øystein Thøgersen ved Institutt for samfunnsøkonomi. Hans spesialområder er blant annet rente- og pengepolitikk, finanspolitikk, pensjonssystemer og folketrygd og internasjonal makroøkonomi. Thøgersen er styremedlem i Norges Bank. Karl Ove Aarbu er doktorgradsstipendiat ved Institutt for samfunnsøkonomi. Han har jobbet i Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet og har for tiden studiepermisjon fra TrygVesta. Illustrasjon: Willy Skramstad nr NHH Bulletin 7

8 Det må alltid lønne seg å jobbe Professor Øivind Anti Nilsen synest pensjons- og trygdeordningane er blitt altfor gode. Han meiner norske politikarar må leggje veljarjakt til side og våge å ta tak i problemet. Tekst: Maria Melfald Tveten Etter pensjonsreformene er den effektive skatten under AFP-ordninga blitt så stor at du tener veldig lite på å jobbe ekstra. Vi økonomar ser dette som eit effektivitetstap. Slike feil i pensjons- og trygdeordningane må berre lukast bort, hevdar Øivind Anti Nilsen, professor i samfunnsøkonomi ved NHH. AFP-ordninga, eller avtalefesta pensjon, er ei frivillig tidlegpensjonering for dei som arbeider på område der tariffavtalane omfattar denne ordninga. Ho gjeld for personar som har fylt 62 år. Ved utgangen av september i år fekk personar AFP, ein auke på 7,7 prosent frå Inga politisk vinnarsak Pensjons- og trygdeordningar er ei betent sak i det politiske miljøet. Kvart år når statsbudsjettet blir framlagt, blir politikarane kritiserte for å vere handlingslamma. Å stramme inn trygdeordningane er ikkje ei vinnarsak å sanke stemmer med, slår Nilsen fast. Han viser til sjukelønnssaka i fjor haust, der statsminister Jens Stoltenberg blei fillerista og tvinga til retrett av LO-leiar Gerd-Liv Valla. I tillegg til den politisk usemja gjer fokuseringa på oljeformuen at det er ekstra vanskeleg å nå gjennom med bodskapen om innstramming. Oljeressursane er ikkje så store, arbeidsstyrken er den viktigaste ressursen vi har, seier Nilsen. Verdien av arbeidskrafta utgjer nesten 90 prosent av Noregs nasjonalformue. Medisinsk sett er ikkje nordmenn dei siste tiåra blitt sjukare, likevel aukar talet på langtidssjukemelde og uføre jamt og trutt. Nilsen legg mykje av skylda på endra haldningar. Når vi lagar nye trygdeordningar, er vi samde om at dei skal gjelde dei som treng det mest. Når slike ordningar har eksistert i år, er ikkje haldningane lenger dei same, seier han. Nilsen meiner det er blitt meir legitimt å vere sjuk, å bli ufør og å gå ut i tidlegpensjon enn det var før. Smitteeffekten er òg stor, folk er meir tilbøyelege til å bli tidlegpensjonerte når andre i miljøet deira blir det. Legar som portvakter Nilsen poengterer at hovudårsaka til sjukefråvær er at folk er sjuke, men at det i marginaltilfelle dreier seg om skulk. Når det gjeld å redusere skulk, meiner han legane har ei viktig rolle som portvakter. Etter at reglane for sjukmelding blei endra i 2004, grip fastlegane raskare til friskmelding og sjeldnare til sjukmelding enn før. I Sverige har dei karensdagar. Der får du ikkje full kompensasjon frå første dag du er sjukmeld. Som økonom vil ein seie at det er rett å la arbeidstakaren betale noko av den første dagen. Men då får ein igjen til svar at det er dei svakaste som blir ramma, seier han. Baksida av velferdsstaten Mantraet om at alle har like moglegheiter i velferdsstaten, kan vere tungt å svelgje for dei som likevel fell utanfor. Før kunne ein skylde på samfunnet om ein ikkje hadde fått sjansen til utdanning og med det 8 NHH Bulletin nr

9 Uføreepidemi Å stramme inn trygdeordningane er ikkje noka vinnarsak å sanke stemmer med. Øivind Anti Nilsen er professor ved Insitutt for samfunnsøkonomi: Lønningane i Noreg er etter måten høge. Du må vere veldig produktiv for å forsvare ei så høg lønn inngangsbillett til arbeidsmarknaden og høve til sosial mobilitet. Men i dag får alle tilbod om gratis skulegang og lånefinansiert utdanning. Om du ikkje lykkast i arbeidslivet i dag, er det ikkje så lett å skylde på samfunnet. Det å ikkje lykkast blir meir stigmatiserande når det i større grad enn før må tilskrivast skort på eigne evner, forklarer Nilsen. Samtidig gjer det høge lønnsnivået i Noreg at det er vanskelegare for mindre produktive personar å få arbeid. Lønningane i Noreg er etter måten høge. Du må vere veldig produktiv for å forsvare ei så høg lønn. Dei som ikkje er så høgproduktive, får derfor ikkje så lett jobb, seier Nilsen. Han peiker på ei årsak til at ein så stor del av arbeidsstyrken er blitt kategorisert som ufør: Det er blitt meir legitimt å vere sjuk eller ufør enn å bli stempla som uproduktiv eller mindre dugeleg. Dette må vi berre innsjå, det er baksida av medaljen ulempa ved rause velferdsordningar. Ei anna ulempe er at sjukefråværet følgjer konjunkturane; det blir lettare å skulke i gode tider når jobben er trygg. Forsking som Nilsen og professorane Jan Erik Askildsen og Espen Bratberg ved Universitetet i Bergen har gjort, viser at sjukefråværet svingar mest for dei som står i arbeidsstyrken heile tida. Som ein kan vente, er folk er tryggare på jobben i oppgangstider. Då er det vanskeleg for arbeidsgivaren å finne ein erstattar, og derfor skal det meir til for å miste jobben, forklarer Nilsen. Han tek samtidig funna som ein klar indikasjon på at det ikkje er dei sist tilsette arbeidarane, rekrutterte frå ei befolkningsgruppe som kan vere meir tilbøyeleg til å bli sjuk, som utnyttar systemet i oppgangstider. Større klasseskilje? Det finst alltid klasseskilje. Men om vi ser på store talmateriale frå Statistisk sentralbyrå og skatteregisteret, er ikkje klasseskilja blitt større i Noreg dei siste åra, hevdar Nilsen. Samtidig framhevar han at den intergenerasjonelle inntektsmobiliteten i Noreg og Skandinavia generelt har auka dei siste tiåra, særleg for kvinner. Intergenerasjonell inntektsmobilitet handlar om kvar du hamnar i lønnsfordelinga jamført med foreldra dine. Vi ser at den intergenerasjonelle inntektsmobiliteten er relativt låg i England og USA, mens han er relativt høg i Noreg. Lønnsnivået til foreldra dine har ikkje så mykje å seie for ditt eige, seier Nilsen til slutt. Øivind Anti Nilsen er professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NHH. Hans spesialområder er mellom anna arbeidsmarknadsøkonomi, investeringar og makroøkonomi. Aktuell artikkel: Trends in Intergenerational Mobility Across Offspring's Earnings Distribution in Norway. Industrial Relations: A Journal of Economy and Society, Vol. 46, (with E. Bratberg and K. Vaage). nr NHH Bulletin 9

10 Sannsynligvis effektivt, men hjerterått Tekst: Sigrid Folkestad Prognosen for 2050 viser at vi da kan forvente å ha personer på uførepensjon. SNF-forsker Svenn-Åge Dahl mener dette er en moderat prognose. Kanskje vil vi ha langt flere. Kostnadene for enkeltindivider og samfunn blir enorme. Men det er hjerterått å kutte i pensjonene til de uføre, sier han. Forskningssjef ved Samfunns- og næringslivsforskning (SNF), Svenn-Åge Dahl, har fulgt utviklingen de siste tre tiårene og sett nærmere på hvordan loven om uførhet har endret seg fra Ulykker og diffuse lidelser Utgangspunktet for uførepensjonen var loven om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere av I 1936 fikk vi en lov som også gjaldt blinde og vanføre og personer med alvorlige funksjonshemminger. I 1960 ble denne loven videreført og utvidet til også å gjelde mindre alvorlige fysiske sykdommer og alvorlige mentale lidelser. Ved innføringen av folketrygden i 1967 ble lettere mentale lidelser også omfattet av regelverket for uførhet. Etter denne tid har sykdomsbegrepet stadig blitt tøyd til å omfatte nye tilstander. En må huske på at den medisinske vitenskapen ikke har noen eksakt definisjon av sykdom. Det medisinske sykdomsbegrepet må derfor beskrives gjennom den til enhver tid gjeldende medisinske praksis. Det følger av dette at det begrepsmessige innholdet stadig endres. Poenget er at vi får en utvidelse av hva som skal til for å få ytelse. Vi har gått fra alvorlige, objektiver skader til også å inkludere psykiske og diffuse lidelser, - Uføredebatten er en never-ending story, sier Svenn-Åge Dahl. 10 NHH Bulletin nr

11 Uføreepidemi sier Dahl. I dag er to av tre uføre innenfor de to diagnosegruppene «psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser» og «sykdommer i muskel skjelettsystem og bindevev». Sammen med utvidelsen av hva som kvalifiserer for å bli uførepensjonist, har antall uføre eksplodert. I 1967 hadde Norge uføre. I år ligger tallet på uføre, det vil si at 11 prosent av befolkningen i alderen år er uføretrygdet. Dette er en utrolig økning. Og se på prognosen for Da kan vi vente oss å ha personer på uføretrygd. Alle tidligere prognoser har undervurdert veksten sterkt, og ser vi på tidligere prognoser, for eksempel fra tidlig på 1980-tallet, så mente en på den tiden at det ville være uføretrygdede i Altså bare halvparten av det vi regner for sannsynlig i dag. Dette gir jo grunn til å reise spørsmål ved om også dagens prognoser er for forsiktige, sier Dahl. Politiske problem vokser i takt På 70-tallet var man opptatt av at det kunne være et underforbruk av uførepensjon, og man var bekymret for at mange som hadde rett til pensjon, ikke søkte på grunn av stigmaet det medførte å være trygdet. Men pipen fikk snart en annen lyd etter som antall utredningen etter den andre dukker opp, og bekymringen er den samme. Hvorfor ser vi den voldsomme økningen i antall uføre, og hvilke tiltak skal en sette inn, spør en seg. Det er en never-ending story. Dahl mener at stigmaet ved å være uførepensjonist er forsvunnet i deler av befolkningen. I dag er det blitt alminneliggjort, og i enkelte tilfeller ser vi også en smitteeffekt, slik førsteamanuensis Mari Rege ved Universitetet i Stavanger har funnet i sine studier. Den dramatiske økningen i antall uføre i Norge er blitt en kjempeutfordring, og etter hvert som gruppen vokser, så øker det politiske problemet. 51 milliarder kroner går til dette formålet over statsbudsjettet i år, og det er lett å finne gode alternative anvendelser for disse pengene innen for eksempel utdanning og eldreomsorg. SNF-forskeren mener omleggingen til NAV og prinsippet om å følge arbeidsledige og sykmeldte mye tettere kan bli effektiv. Å sette inn tiltak tidlig vil bidra til å fange opp personer slik at de kan komme raskere tilbake til arbeidslivet. Arbeidsgiverne har også betydelige utfordringer her ved å i større grad samme problemene, og der arbeidsgiverne nå må betale sykelønnen til de ansatte i to år. Bør en redusere utbetalingene til uføre? Det er effektivt, men det ville slått hardt ut for enkelte. Effektivt, men hjerterått, fordi det i all hovedsak vil ramme personer som i utgangspunktet har lave inntekter, avslutter forskeren. Svenn-Åge Dahl er forskningssjef ved Senter for strategi og ledelse ved Samfunns- og næringslivsforskning, NHH. Han har en gjennomført en rekke forskningsprosjekter innen trygd, arbeidsmarked og sykefravær. Effektivt, men hjerterått fordi det i all hovedsak vil ramme personer som i utgangspunktet har lave inntekter. trygdemottakere økte kraftig. Allerede tidlig på 1980-tallet begynte diskusjonen om den voksende gruppen uføre i det norske samfunnet. Det har vært en strøm av offentlige utredninger og stortingsmeldinger i løpet av de tre siste tiårene som drøfter problemene om igjen og om igjen. Den ene tilrettelegge arbeidsoppgaver og arbeidstid for arbeidstakere med helseproblemer. De kan ikke lenger fortsette å skyve ansvaret over på det offentlige de må i mye større grad ta ansvar selv. Hvis ikke kan de risikere at det blir slik som i Nederland, der man har hatt de nr NHH Bulletin 11

12 Uføreepidemi Helsehierarkiet De rike og velutdannede har systematisk færre helseplager enn mennesker i lavere sjikt, samtidig som de har større tilgang på spesialistleger. Tekst: Maria Melfald Tveten Til tross for et velutbygd helsesystem i Norge varierer tilgangen på viktige spesialisttjenester med folks sosiale status. Særlig i det private spesialistmarkedet i byene ser vi en tendens til opphopning av høystatuspasienter, forteller Jon Ivar Elstad, forsker ved NOVA og professor II i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Kjøper seg helsegevinster Pasienter med lavere utdanningsnivå blir sjeldnere henvist til spesialist. En av årsakene til dette er, ifølge Elstad, at høyt utdannende pasienter er bedre informert om hvordan velferdssystemet fungerer, og hvordan det er mulig å yte press for å oppnå knappe goder, her henvisning til spesialist. Det er sammenheng mellom sosioøkonomisk klasse og helsetilstand, og Elstad mener svak helse kan være en hindring for sosial mobilitet. Det er viktig å være klar over hvordan helsetilstand er involvert i de sosiale prosessene. Blir man uføretrygdet raser man raskt i både det sosialt og økonomisk. Helseproblemer kan samtidig gjøre at man ikke får opprykk, eller ikke vil søke opprykk, påpeker han. Arbeidsmiljøbelastningen er større i lavstatusyrker enn i høystatusyrker. I en pyntelig kontorjobb er musesyke det nærmeste du kommer skaderisiko I tråd med omfanget av helseplager er det de lavt utdannende som utgjør størst del av de uføretrygdede. Elstad trekker frem helsemessig belastning i arbeidsmiljøet som en viktig faktor. Arbeidsmiljøbelastningen er større i lavstatusyrker enn i høystatusyrker. I en pyntelig kontorjobb er musesyke det nærmeste du kommer skaderisiko, mens mennesker i lavstatusyrker oftere har fysisk tøffe og risikoutsatte jobber, sier Elstad. Autonomi avgjørende Flere undersøkelser viser at autonomi i arbeidshverdagen bedrer arbeidsforhold og reduserer usunt stress. I SSBs Levekårsundersøkelse fra 2006 fremkommer det at nærmere 40 prosent av de sysselsatte har mulighet til å velge tidspunkt og tempo for arbeidsoppgavene sine. En slik form for kontroll gjør det også lettere å kamuflere sykefravær, for eksempel ved å ha mulighet til å jobbe hjemmefra. Det er mye halvfravær i høystatusyrker. En slik kamuflering er ikke mulig i lavstatusjobber der man må være fysisk tilstede hele tiden, fastslår Elstad. Enkelte hevder at vi i dag har en slappere holdning til det å gå på jobb hver dag, også når man føler seg litt klein. De kulturelle normene for hva man regner som ubehag har endret seg. Det ser vi mange tegn til i samfunnet. Det kan godt tenkes at den standhaftige arbeidsetikken er på vikende front i tråd med at velferdsstandarden har økt. Alle typer krav har økt, det være seg til inntekt, arbeidstid, ferier, mat og klær. Det er mulig at også kravet om å gå fri for smerte har økt. Slike endrede standarder er imidlertid ikke individuelle påfunn, men normer som gradvis har blitt endret av pasientene selv, leger og trygdeverk, avslutter Elstad. 12 NHH Bulletin nr

13 Leserinnlegg Fairtrade-kommunen Sauda I artikkelen «Du trodde penger var alt» i årets første nummer av NHH Bulletin uttalte professor Knut Johannesen Ims blant annet at «innenfor dypøkologi tenker mennesker globalt og handler lokalt ved å ta større personlig ansvar for å få verden inn i et mer bærekraftig spor». I artikkelen ble det også vist til at NHH-studentene i mange år har drukket rettferdig kaffe. «Men det nytter ikke bare med bevisste studenter. Alle konsumenter må ha et tilbud om rettferdige varer og økologisk mat.» I samme NHH Bulletin var det et intervju med doktorgradsstipendiat Anna Milford, som arbeider med en doktorgradsavhandling om kaffekooperativer. Hun hadde nylig vært ti måneder i Chiapas i Mexico for å gjøre feltstudier. Hennes erfaringer er at Fairtrade-systemet er viktig og et gode for kaffebøndene og -arbeiderne. ble Norges første Fairtrade-kommune i august Sauda viste vei for resten av kommunene i Norge og bidro som den første Fairtrade-kommunen til stor oppmerksomhet om Fairtrade-ordningen. Fire kommuner og byer, Lier, Asker, Stavanger og Fredrikstad, har fulgt Saudas eksempel og blitt Fairtrade-kommuner eller -byer, og det er tilsvarende prosesser i gang i nærmere 40 kommuner. Ett konkret eksempel på hva Fairtrade-kommune-konseptet kan føre til, er at salget av Fairtrade-merka kaffe økte med 1000 (ett tusen) prosent i Sauda i løpet av fire måneder høsten Salget har økt langt mer enn det i løpet av det siste året, og det samme har salget av andre Fairtrade-varer som te, juice, ris og bananer. Dette viser hvilket enormt potensial som ligger i Fairtradekommune-konseptet. Nå er vi fem kommuner. Det er 431 kommuner i dette landet. Sauda kan være et godt eksempel på folkelig engasjement, på at mennesker tenker globalt og handler lokalt, slik Ims etterlyser. Og Sauda kan også være et eksempel på hvilken betydning kommunene kan ha framover i arbeid for mobilisere til et større folkelig engasjement for en litt bedre verden og i arbeid for å nå FNs tusenårsmål. Ståle Pedersen, spesialrådgiver i Sauda kommune og leder av styringsgruppa for Fairtrade-kommunen Sauda. Det er nok ulike syn på hva kommunene kan bidra med i arbeidet med de globale utfordringene. Mange ordførere og rådmenn mener fremdeles at de har nok med å følge opp de lokale utfordringene innen eldreomsorg, skole og barnehage, nærings- og befolkningsutvikling i distriktene med mer, og at «utenrikspolitikk» er et ansvar for de sentrale myndighetene. Og det er også gledelig at vi nå har en regjering som bruker store ressurser på blant annet gjeldssletting for fattige land og store vaksinasjonsprogram. Men større oppmerksomhet fra regjeringen vil også kunne føre til økt bevisstgjøring hos folk flest om de globale utfordringene vi står overfor. I den nevnte artikkelen sier Ims: «Vi må ta et personlig ansvar. Mange ser på seg selv som en liten del av det store maskineriet og velger derfor å unngå å ta ansvar, for eksempel det som angår utarming av kloden eller urettferdig handel. Vi bør alle ta et tak for et etisk næringsliv.» Sauda kan være et eksempel på hva kommunene, og et lokalt folkelig engasjement, kan bidra med. Sauda nr NHH Bulletin 13

14 Steffen Gausemel Backe, Sverige Analysesjef, Aftonbladet Siviløkonom 2003 NHH Bulletins spaltister Fire siviløkonomer utdannet ved NHH skriver for NHH Bulletin. Spaltistene har flere års jobberfaring i henholdsvis Norge, Sverige, Sveits og Uganda. De tar opp samfunnsaktuelle, jobbrelaterte eller faglige spørsmål. Har du kommentarer eller ønsker å debattere noe av det som tas opp: Send epost til bulletin@nhh.no Når tak over hodet blir politikk Når jeg treffer svensker som har flyttet til Oslo, er noe av det første de kommenterer, hvor lett de synes det er å skaffe seg leilighet der. På samme måte er et obligatorisk samtaleemne blant oss nordmenn som bor i Stockholm, hvor vanskelig det er for innflyttere å få tak i en leieleilighet her. Årsak? En regulering av boligmarkedet som langt på vei har spilt fallitt, skriver Steffen Gausemel Backe. Oppskriften er enkel: Behold et gammeldags, rigid system som ble skapt i en tid da Sverige skulle bygges og alle skulle ha lik rett til bolig. Systemet var basert på et skille mellom bostadsrätter, bostedsløyver, som gjelder leiligheter man kjøper og eier, og hyresrätter, leieløyver. Det spesielle med et leieløyve er at dette er en i prinsippet livslang kontrakt som gir deg retten til leiligheten på ubestemt tid så lenge du betaler husleien. Det kreves ikke innskudd, men til gjengjeld er det restriksjoner på framleie, og leier du ut i mer enn to år, kan du miste leiligheten. Til gjengjeld har leien for mange vært holdt lav sett i forhold til markedsutviklingen. Sitt så stille i båten og se på hvordan markedskreftene gradvis bryter ned reguleringen. Resultat: det er så å si umulig å få tak i en leieleilighet på normal måte for innflyttere løyver kjøpes og selges ulovlig, ofte for beløp i kronersklassen det er mangel på utleieleiligheter; folk er redde for å miste leilighetene sine og lar dem stå tomme heller enn å leie ut, for eksempel når de flytter sammen med kjæresten det er mangel på selveierleiligheter, som nå koster mellom og kroner per kvadratmeter i det sentrale Stockholm folk med penger har råd til å bo midt i byen, mens de andre må bo i forstedene stikk i strid med den gamle sosialdemokratiske tanken 14 NHH Bulletin nr

15 Bulletinspaltistene Lars-Kristian Bråten, Sveits Project Manager, HBM Partners AG Siviløkonom 1996 MBA ved NHH Randi Næs, Norge Seniorrådgiver/ forsker, Norges Bank Siviløkonom 1988 HAS Dr.-grad 2004 Hege Gulli, Uganda Økonomisk rådgiver, Ambassaden i Kampala Siviløkonom 1991 HAS 1995 Men nå pågår det en endring i systemet, og den har blåst liv i en prinsipiell debatt mellom høyre- og venstresiden i svensk politikk. Da Fredrik Reinfeldt og hans borgerlige partikolleger tok over regjeringsmakten høsten 2006, var nemlig ett av valgløftene at flere leieløyver skal gjøres om til bostedsløyver, eller med andre ord at folk skal få kjøpe leiligheten de bor i. Tidspunktet for gjennomføringen av forslaget var perfekt, med et rødglødende boligmarked som har steget uavbrutt de siste tre-fire årene. Prisen for å kjøpe ut leiligheten ligger nemlig ofte prosent under markedsverdi, og dermed har både borgerlige og sosialdemokratiske velgere plutselig en urealisert gevinst på mange hundre tusen kroner. Omgjørelsen pågår nå for fullt og er nok en spiker i kista for det gamle systemet. Senest forrige uke kunne jeg lese i lokalavisa mi om situasjonen i bydelen Södermalm, hvor av i alt leieløyver ligger an til å bli omgjort. På spørsmål om hvorfor han vil kjøpe leiligheten han bor i, gir en leietager et rørende logisk svar: Det ligger i tiden. Folk er bekymret for at de må betale markedsleie. Visste jeg det ikke. Markedet vinner til slutt. nr NHH Bulletin 15

16 Et spark bak Business schools do not need to do a great deal more to help prevent future Enrons; they need only to stop doing a lot they currently do. They do not need to create new courses; they need to simply stop teaching some old ones. But, before doing any of this, we as business schools faculty need to own up to our own role in creating Enrons. Our theories and ideas have done much to strengthen the management practices that we are all now so loudly condemning (Ghoshal, 2005: 75). Vi liker å tro at det er de beste handelshøyskolene, eller det som stadig flere like gjerne omtaler som business schools, som utdanner, skaper og former de beste lederne. At det er her, godt plassert innenfor institusjonenes veletablerte praksis, at studentene får presentert riktig teori, relevante modeller og nødvendig verktøy som de ikke kan leve uten i deres fremtidige lederroller. Det er likevel vanskelig å fullstendig ignorere den voksende, og noen ganger bitende, kritikken som retter seg mot lederutdanninger generelt og handelshøyskoler spesielt. For eksempel er filosofene Einar Øverenget og Øyvind Kvalnes særlig kritiske til det menneskesynet som er blitt formidlet ved handelsskoler de siste tiårene. De ser med bekymring på at studenter og deltakere på lederkurs blir opplært til å betrakte hvert enkelt menneske som eksemplarer av arten Homo Economicus. Et vesen som i alle situasjoner er ute etter å maksimere sin egeninteresse, selv om det skulle skje på bekostning av andre. Det økonomiske mennesket er ikke til å stole på, og må til enhver tid overvåkes så det ikke stikker til seg urettmessige fordeler. For å få det beste ut av et fellesskap av slike vesener, må de settes opp mot hverandre, kontrolleres og belønnes ut fra individuell innsats (Aftenposten, ). Det hender flere av oss trekker lett på skuldrene når slik kritikk kommer fra andre fagområder. Den er vi som regel vant til å avfeie med manglende forståelse for business. Det er imidlertid litt verre når kritikken kommer fra egne rekker. Det krever i det minste en viss refleksjon over egen praksis. Sumantra Ghoshal må vitterlig kunne kalles en av våre egne, med mangeårig base som professor i strategi og internasjonal ledelse ved London Business School (LBS). Noe av det siste Sumantra Ghoshal skrev før han døde i 2004, var en flengende kritikk av innholdet i undervisningen ved business schools verden over (artikkelen i Academy of Management Learning & Education, 2005, vol 4, No.1, s.75-91, ble ferdigstilt etter hans død med hjelp av hans sønn, hans sekretær og en av hans studenter). Som han påpeker har vi, med argumenter godt plantet i agentteori, lært våre studenter at vi ikke kan stole på at ledere gjør jobben sin, som naturligvis skal være å maksimere eiernes verdier. Vi har dessuten lært dem, med solid støtte fra Williamsen, at vi trenger kontrollmekanismer for å unngå for store skader av opportunistisk atferd i organisasjoner. Og med Porter har vi forstått at bedrifter ikke bare konkurrerer med konkurrerende bedrifter, men også med sine leverandører, kunder og ansatte. Alt er konkurranse og ingen er til å stole på. Vi lærer våre studenter (i alle aldersgrupper naturligvis) at folk flest er opportunistiske og følgelig kun opptatt av egen vinning, at bedrifter skal fokusere på stakeholders og deres vinning, mens ledere skal fungere som gatekeepers for å hindre tap av fokus. Agenter lurer prinsipaler og omvendt. Det er derfor lurt å være varsom og ikke minst mistenksom. Ghoshal påpeker at det heller ikke er bare studenter på business schools som er utsatt for disse teoriene. Til og med ledere som aldri har satt sine ben på en handelshøyskole har lært å tenke på denne måten, fordi teoriene er i luften, spres og legitimeres på imponerende vis. Før vi vet ordet av det, oppleves teoriene som sanne og vi har glemt å spørre oss selv hvorfor de skulle være det. Både lærere og studenter har tilsynelatende glemt å spørre hva teoriene baserer seg på av både empiriske bevis og menneskesyn. Og det er særlig den siste forglemmelsen som fremkaller behov for et spark eller to. For samtidig med at tilbudet av lederutdanninger omtrent har eksplodert de siste hundre år, vokser kritikken (for mer om utviklingen av lederutdanninger se Engvall 2007). Kritikken går i hovedsak ut på den dårlige koblingen mellom ledelsesforskning og ledelsespraksis og svakhetene når det gjelder å fostre gode (og/eller effektive) ledere (se foreksempel Mintzberg & Gosling (2002), Donaldson (2002) og Pfeffer & Fong (2002)). 16 NHH Bulletin nr

17 Kommentar Ut fra hvilket menneskesyn lærer vi opp fremtidens ledere, spør Grete Wennes. Noen har også fremmet argumenter om at business schools kun er en form for eliteutvelgelser og at folk ikke velger anerkjente business schools bare på grunn av læring. De melder seg inn i en eliteklubb noe som har lite å gjøre med deres ferdigheter som ledere (Crainer og Dearlove (1999: 105), min oversettelse fra engelsk). Ghoshal går et skritt videre i sin kritikk. Han argumenterer for at akademisk praksis i ledelsesfaget har bidratt til noen svært negative utviklingstrekk for praksis av ledelse ved at et sett av ideer og holdninger har fått lov til å dominere. More specifically, I suggest that by propagating ideologically inspired amoral theories, business schools have actively freed their students from any sense of moral responsibility (Ghoshal 2005: 76). Problemet ligger i linken mellom teori og praksis i den sosiale virkeligheten. Til forskjell fra for eksempel fysikk fra naturvitenskapen, har teorier i sosialvitenskapen en tendens til å være selvoppfyllende (Gergen (1973)). En ledelsesteori kan være med å endre lederes atferd ved at de begynner å handle i tråd med velformulerte og innstuderte teorier. Slik kan en teori som antar at folk oppfører seg opportunistisk, og som bygger kontrollmekanismer for å unngå denne type atferd, nettopp være med på å skape opportunistisk atferd (Ghoshal &Moran (1996)). Teorien kan derfor, uavhengig om den er riktig eller gal for å begynne med, bli riktig ved at lederes atferd endres til å passe med den rådende doktrinen. This is precisely what has happened to management practice over the last several decades, converting our collective pessimism about managers into realized pathologies in management behavoirs (Ghoshal 2005: 77). Sparket Ghoshal gir fra seg er ikke nødvendigvis rettet til så enkle ting som gamle teorier og deres svake gyldighet i dag. Det er mer delikat enn som så. Han viser til at noen teorier har fått stor gjennomslagskraft, selv på tross av manglende prediksjonsevne, empirisk støtte og etisk modenhet. Gjennomslagskraften viser seg både i ledelsesforskningen og praksis og handler om noe vi alt for sjelden diskuterer: Hva ligger bak de omtalte rådende teorier om ledere, ansatte, eiere og atferd i organisasjoner? Hva skjuler seg bak de lettforståelige modellene, figurene og de etter hvert tatt-for-gitt-forklaringene om opportunistisk atferd? Alt for sjelden løfter vi på sløret. Alt for sjelden ser vi det alt for ambisiøse vitenskapsteorietiske idealet, som kun hører hjemme i en kausal naturvitenskapelig verden. Alt for sjelden ser vi de underliggende skyggene av et pessimistisk og negativt menneskesyn. Alt for sjelden tar vi inn over oss uforutsigbarheten ved det sosiale liv. Stadig flere enes om at dagens arbeidsliv, det postmoderne om du vil, preges av en bunnløs kompleksitet og at det å være både leder og ansatt setter skyhøye krav til alle aspekter knyttet til jobben. Men selv om mange forskere dykker ned i problemstillinger knyttet til et komplekst og mangfoldig arbeidsliv, er det likevel ikke alltid det reflekteres i undervisningen ved norske handelshøyskoler. Særlig relevant blir dette når vi ser på hvordan vi lærer (bort) ledelse. Ghoshal spør oss hvorfor vi ikke kan ta inn i våre teorier at bedrifter faktisk virker, overlever og utvikler seg i en virkelighet der mange hensyn og interesser tas fra kunder, ansatte, eiere, kommuner og stat. Det finnes også perspektiver som fanger dette mangfoldet så hvorfor da henge fast ved noen få teorier? Noen få, men åpenbart overlevelsesdyktige teorier, som får lov til å dominere virkelighetsforståelsen, menneskesynet og kanskje mer skremmende atferd hos ledere og ansatte i organisasjoner? Arbeidslivet er komplekst, krevende og levende hvorfor skulle ikke ledelsesteorier være det samme? For som en siste advarsel: Nothing is as dangerous as a bad theory ( Ghoshal 2005:86). Ønsker du kommentere? Send epost til bulletin@nhh.no. Grete Wennes er dr. oecon fra Norges Handelshøyskole og førsteamanuensis ved Trondheim Økonomiske Høgskole. Hun har arbeidet med ledelsesforskning i en årrekke og særlig ledelse av kunstneriske virksomheter. I tillegg har hun interessert seg for emosjoner og estetikk og har utgitt og redigert flere bøker. nr NHH Bulletin 17

18 Jakten på talenter Talentutvikling dreier seg om å finne, utvikle og å beholde talenter. Flere vestlige land står overfor en situasjon hvor det å rekruttere de gode lederne eksternt blir vanskeligere og vanskeligere fordi det er færre av de gode enn det er av de trengende. Dette var tema på årets AFF-konferanse som gikk over to dager i oktober. Interessante arbeidsoppgaver og kompetanseutvikling er viktigere enn høy lønn og lange arbeidsdager. Blant årets favoritter hos studentene: Statoil, Ernst & Young, PriceWaterhouseCoopers og DnB Nor. Siviløkonom Sissel Nybø Berven satset på eget talent. I dag gjør hun suksess med Coater-regnkåpene. Enkelte hevder at kvinner og menn har like muligheter. Det er en illusjon at lederposisjoner på toppnivå er åpne for alle. Tror en på det, vil det ikke skje noe, sier Kari Rueslåtten i AFF. 18 NHH Bulletin nr

19 Talentspeiding nr NHH Bulletin 19

20 Bør ta språk Anne Lund gikk ut fra NHH i 1975 og var den første kvinnelige siviløkonomen som ble tatt opp på UDs aspirantkurs. Skal siviløkonomer ha sjanse til utenrikstjeneste, bør de satse på språk. Tekst: Knut André Karlstad Foto: Siv Dolmen I dag er Anne Lund ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet og rekrutteringsansvarlig for aspirantkurset. For å komme i betraktning må søkerne ha en akademisk grad eller tilsvarende arbeidserfaring. Det er de formelle kravene. I tillegg legger vi stor vekt på språk eller internasjonal erfaring. Spesielle språkkunnskaper som russisk, kinesisk eller arabisk kan være viktig for å dekke særlige behov. Dette gjelder alle språk som det undervises lite i på skolene, forteller Lund. Hvor mange kommer gjennom nåløyet, og er det vanlig at siviløkonomer velger seg en aspirantkarriere? Det varierer noe, men vi tar opp rundt tjue i året. I år tok vi opp bare fjorten. Dette avhenger blant annet av behovet for nye stillinger i departementet og av hvor mye vi vil vokse fremover. Vi har nok alltid hatt økonomer blant søkerne. Vi er interessert i både økonomer og jurister, og vi vil gjerne ha et par stykker i hvert kull. Men de fleste som søker, er nok gjerne statsvitere. En aspirant i UD kommer inn i en organisasjon der det er muligheter til å skifte jobb, land og arbeidsoppgaver. Du får variasjon i arbeidet samtidig som du tilhører én etat og har den samme arbeidsgiveren. En aspirant må håndtere mange ulike felt. Du verden så spennende, sier den entusiastiske rekrutteringssjefen. Ansatte i UD lønnes etter statens regulativ, og som Lund sier, så har det sine begrensninger, men ansatte har gratis bolig når de er ute, og skattefrie utetillegg. Dette kompenserer for det moderate lønnsnivået. I tillegg er det mulighet for at ledsager kan få seg jobb når man er ute, selv om det ikke alltid er like lett. Tror du nyutdannede siviløkonomer heller velger jobb i privat sektor på grunn av for eksempel lønnen? Det er vanskelig å si. Det er jo ikke lenger bare i utenrikstjenesten man får internasjonal erfaring. Mange private aktører har internasjonal aktivitet. Før var nok diplomatiet litt mer eksklusivt når det gjaldt å operere på den internasjonale arena. Man velger en mer livslang karriere ved å begynne i diplomatiet, og det har både fordeler og ulemper. Jobben gir store muligheter, men kan være noe vanskelig når det gjelder familiesituasjon. Antallet som søker, viser at det er en meget attraktiv ordning, og det er mange som setter seg dette som mål tidlig i livet. 20 NHH Bulletin nr