AmS-Varia. Arkeologisk museum i Stavanger

Transkript

1 AmS-Varia 28 Arkeologisk museum i Stavanger

2 AmS-Varia 28 AmS-Varia 28 Arkeologisk museum i Stavanger Museum of Archaeology, Stavanger National research centre for paleostudies and conservation Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder Terje Gansum Gro B. Jerpåsen Christian Keller Stavanger

3 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder AmS-Varia 28 Arkeologisk museum i Stavanger Museum of Archaeology, Stavanger Redaksjon/Editorial office: Arkeologisk museum i Stavanger Museum of Archaeology, Stavanger Redaktør av seriesn og av dette volum/ Editor of the series and of this volume: Lotte Selsing Redaksjonssekretær/ Editorial secretary: Tove Solheim Andersen Formgiving og datagrafikk/layout and data graphics: Tove Solheim Andersen Redaksjonsutvalg/Editorial board: Oddveig Foldøy Bjørn Myhre Jenny-Rita Næss Lotte Selsing Tove Solheim Andersen Utgiver/Publisher: Arkeologisk museum i Stavanger Postboks 478 N-4001 Stavanger Norway Telefax: ams@ark.museum.no Trykket av/printed by: Stavanger Offset A/S Stavanger 1997 Skrift/Font: Times Papir/Paper: 130 g MultiArt Silk/270 g Chromocard ISSN ISBN UDK 902:911.5 Forsideillustrasjon: Landskap fra Slagendalen Design: Espen Liland Illustration on front page: Landscape from Slagendalen Design: Espen Liland 2

4 AmS-Varia 28 Abstract Gansum, T., Jerpåsen, G. B. & Keller, C. 1997: Archaeological Landscape Analysis by Visual Methods. AmS-Varia vol. 28, 55 pp. Stavanger. ISSN , ISBN , UDK 902: Archaeological landscape analysis is combined with a visual approach in order to better understand the location of prehistoric sites and monuments. Archaeology is about finding and excavating sites and monuments, and drawing conclusions from this material. Archaeological sites and monuments are elements in the present landscape, but also evidence of how the landscape was used and regarded in the past. Analysis of their position in relation to other landscape elements may therefore reveal important information about how people in prehistoric times furnished their landscape with functional and symbolic installations. Archaeologists are also involved in shaping the landscape of the present, through their engagement in preservation of prehistoric sites and monuments, as well as through their involvement in modern area-planning. An extensive terminology for describing the visual properties of a landscape is presented along with methods for analyzing archaeological sites and landscapes in a visual perspective. Terminology and methods employed in landscape architecture are discussed and then modified to fit the purpose. To achieve this, the aesthetic approach utilized in landscape architecture is substituted by a cultural approach, acknowledging the fact that different cultures have their own significant aesthetic values, and that visual contexts are employed for a variety of purposes. Thus it is assumed that an inhabited landscape has a visual structure, a cultural structure and, as remains of previous structures, an archaeological structure. Through analysis of the visual and the archaeological structure, attempts at reconstructing previous cultural structures can be made. The methods explained are quite simple, but may be modified in any number of ways depending on the purpose of the analysis. Extensive examples illustrate the use of the visual methods for a variety of purposes, ranging from investigating the relationship between grave-mounds and land-use in prehistoric times to suggesting principles for integration of archaeological sites in modern area planning. Terje Gansum, Arkeologisk museum i Stavanger, Postboks 478, N-4001 Stavanger, Norge. Telefon (+47) , telefax (+47) , terje@ark.museum.no Gro B. Jerpåsen, Norsk institutt for kulturminneforskning, (NIKU), Postboks 736, Sentrum 0105 Oslo, Norge. Telefon (+47) , telefax (+47) , gro.jerpasen@nikuosl.ninaniku.no Christian Keller, Universitetet i Oslo, Senter for studiar i vikingtid og nordisk mellomalder, Postboks 1016 Blindern 0315 Oslo. Telefon (+47) , telefax (+47) , christian.keller@iakn.uio.no 3

5 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder Innhold REDAKSJONENS FORORD FORORD INNLEDNING DET VISUELLE LANDSKAPET VISUELL STRUKTURERING AV LANDSKAP Innledning Landskapsrom Kulturminner og rom Andre struktureringselementer KULTURMINNER, KILDER OG MENINGSINNHOLD KULTURELL STRUKTURERING AV LANDSKAP Innredning og kulturell struktur Arkeologisk struktur Relasjoner Sammenhenger Kronologi Relasjoner og kronologi Sammenhenger og kronologi Oppsummering ARKEOLOGISK LANDSKAPSVURDERING Arkeologisk og visuell struktur Fattbarhet Verdivurdering UTFORDRINGER FOR VIDERE ARBEID MED ARKEOLOGISK LANDSKAPSANALYSE EKSEMPEL HUNN Overordnet landskapsanalyse Struktureringselementer Overordnete landskapsrom Generell fattbarhet Landskapsanalyse av lokaliteten Hunn Det overordnete landskapsrom Sammenhenger Relasjoner Konklusjon Arkeologisk fattbarhet Pleieforslag

6 AmS-Varia EKSEMPEL SLAGENDALEN Innledning Overordnet landkapsanalyse Struktureringselementer Overordnete landskapsrom Generell fattbarhet Underordnet landskapsanalyse Underordnete landskapsrom Strukturalisme som metode Gravenes ytre form og kronologi Koding av gravenes plassering; stedskvaliteter Klassifisering Materialet Klasse: UOInk Klasse: UOE Klasse: IOInk Klasse: IPInk Oppsummering Konklusjon Forslag til pleietiltak for gravfeltet på Rom Søndre i Slagendalen SUMMARY OF METHOD LITTERATUR

7 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder 6

8 AmS-Varia 28 Redaksjonens forord Tre arkeologer analyserer det forhistoriske kulturlandskapet. Leseren forventer seg kanskje en bosetningsstudie med vekt på gårdsanlegg, jordbruksproduksjon, ressursbruk, teknologi og vegetasjonshistorie? I dette arbeidet er det andre begrep som er i fokus: Det visuelle landskap, landskapsoppfatning, landskapsstrukturering, verdivurdering og meningsinnhold. Analysemetodene har en sterk grad av subjektivitet og er basert på arkeologens evne til å tolke og vurdere landskapsrom, struktureringselementer, landskapsrelasjoner og meningsbærende kulturminners plassering i landskapet. Forfatterne henter mye av sin teori fra faget landskapsarkitektur og fra den kontekstuelle arkeologien. Alle tre har tidligere arbeidet med visuelle landskapsstudier, og i denne boken presenteres det teoretiske og metodiske grunnlaget for en slik landskapsanalyse. Den avsluttes med to konkrete eksempler på landskapsstudier og en diskusjon av hvilke konsekvenser disse studiene kan få for forskning og landskapspleie. Ved Arkeologisk museum i Stavanger er vi glad for å kunne publisere dette arbeidet i vår Varia serie. Forskning omkring landskapsrom og landskapsoppfatning har vakt stor interesse de siste årene, og denne boken er et spennende bidrag til den teoretiske og metodiske diskusjonen innenfor emnet. Stavanger, august 1997 Bjørn Myhre Arkeologisk museum i Stavanger 7

9 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder Forord Blant arkeologene ved Universitetet i Oslo har det siden slutten av 1970-tallet vært et miljø med interesse for landskapsarkeologi. Til å begynne med var problematikken styrt av kulturminnevernets behov for sikker identifisering av ulike fornminnetyper. Spesielt var vi opptatt av å skille mellom gravrøyser og rydningsrøyser, som ble betraktet som et senere fenomen. Det viste seg snart at rydningsrøysene stammet fra en lengre periode enn gravrøysene fra yngre bronsealder til ut på 1800-tallet. Uten undersøkelser var det derfor vanskelig å si om en rydningsrøys kom inn under gruppen automatisk fredete kulturminner. Gjennom dette arbeidet ble vi gradvis oppmerksom på at rydningsrøyser egentlig er et slags avfallsprodukt i forbindelse med rydding av åker. Etterhvert rettet interessen seg mer og mer mot selve dyrkingsflatene, og vi oppdaget at det på Østlandet er et stort antall forhistoriske åkersystem som i dag ligger skjult i skogsområder og beitemark. Gjennom samarbeid med Kulturgeografiska Institutionen i Stockholm ble den svenske tradisjonen for kartlegging og undersøkelse av fossile landskapsspor introdusert ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Dette skjedde på 1980-tallet i regi av den daværende Vegplanavdelingen ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo, i forbindelse med E-18 prosjektet i Vestfold. Det er her verdt å nevne Ellen Anne Pedersens arbeider om rydningsrøyser (Pedersen 1990, Jönsson et.al. 1991). Etterhvert ble interessen mer forskningsrettet og mindre fokusert på kulturminnevern. Hva hadde egentlig skjedd med landskapet mellom fortidsminnene? De mange dyrkingssporene viste at jordbruket begynte å omforme store deler av det østnorske landskapet allerede i yngre bronsealder. Dette ga arkeologiens rolle i landskapsforskningen en ny utfordring. Fra før av var vi vant til å se fortidsminnene som små fredete øyer i et hav av mer eller mindre foranderlig landskap. Nå sto plutselig landskapet fram som det sentrale. Arkeologiske teknikker og metoder kunne, i samarbeid med naturvitenskapelige fag, vise hvordan menneskene gjennom historien har brukt og omformet landskapet omkring seg. Faren ved denne type tilnærming er selvfølgelig at man får et svært funksjonalistisk syn på landskapshistorien. Det er lett å bli hengende fast i problemer som tilpasning, teknologi og produktivitet. Sosial organisasjon blir lett redusert til en funksjon av teknologien. De senere årene har vi derfor forsøkt å konsentrere oss mer om de ikke-funksjonelle sidene ved landskapet. For eksempel er gravenes plassering i terrenget sannsynligvis mer diktert av ideologi og symbolikk enn av produksjonsmessige årsaker. Med dette som utgangspunkt har vi forsøkt å trekke inn estetiske vurderinger i landskapsanalysene. Hvordan ligger gravminnene plassert i terrenget, og hva har de utsikt til? Hva bestemmer helleristningenes beliggenhet, eller middelalderkirkenes plassering? Vi mener arkeologien har hatt et utilstrekkelig begrepsapparat til å beskrive landskapet ut fra denne typen problemstilling, i hvert fall hvis vi sammenlikner med det begrepsapparatet vi har utviklet til å beskrive gjenstander. 8

10 AmS-Varia 28 Forord Vi har derfor vendt oss til faget landskapsarkitektur for å hente inn bedre begrep og metoder. Det første forsøket var en kartlegging av gravhaugers plassering i forhold til landskapsrom i Hof i Vestfold (Keller 1993). En mer omfattende analyse i Borre i Vestfold viste en klar sammenheng mellom landskapsrom og bosetningsutvikling (Jerpåsen 1994,1996:23-29). Sett fra et arkeologisk synspunkt har litteraturen i landskapsarkitektur en del klare mangler, fordi man ikke legger tilstrekkelig vekt på den store tidsdybden i landskapet. Det ble derfor nødvendig å lese denne litteraturen med arkeologiske briller for å få tak i tidsperspektivet. De to fagene har også andre motsetninger. Både menneskesynet og landskapsoppfatningen er forskjellig. For å bruke landskapsarkitekturens tilnærming i en arkeologisk landskapsanalyse ble det derfor nødvendig å skape et nytt ståsted, der begreper og metoder var tilpasset arkeologiens behov for visuelle landskapsanalyser. De tre forfatterne av dette manuskriptet har alle benyttet visuelle landskapsanalyser i sine arbeider (eks. Jerpåsen 1994, 1996, Keller 1993, 1994, Gansum 1995). Vi besluttet derfor å gå sammen om å etablere et felles landskapssyn og begrepsapparat som kunne fungere som grunnlag for landskapsarkeologiske analyser. Målet har altså ikke vært en dyptpløyende teoretisk utredning, men å formulere et landskapssyn som kan danne grunnlag for praktisk arbeid. Dette landskapssynet kan også gjøres til gjenstand for ytterligere teoretisering. Det er vårt håp at den tilnærmingsmåten til landskap som er beskrevet nedenfor vil vise seg anvendelig både for kulturminnevernet og for den arkeologiske forskningen. Metodene som er beskrevet er i prinsippet svært enkle, og kan benyttes på ulike måter til forskjellige formål. Men selv om prinsippene er generelle, må begreper og metoder tilpasses den landskapstype man befinner seg i. Et begrep som landskapsrom vil f.eks. få et helt annet innhold i Vestlandets sterkt profilerte fjordlandskap enn i flatbygdene på Østlandet. Vi ønsker å takke Espen Liland for grafisk design av forsiden på denne publikasjonen. Ingegerd Holand har oversatt oppsummering av metodikken til engelsk. Gansum ønsker å rette en takk både til Arnulf Østerdal for avklarende diskusjoner og til Tove Solheim Andersen som har utført arbeidet med datagrafikk på figurene. Vi vil også rette en takk til Ellen Anne Pedersen ved Universitetets Oldsaksamling, Mats Widgren ved Kulturgeografiska Institutionen i Stockholm, og Mette Eggen ved Institutt for landskapsplanlegging, NLH for mangeårig inspirasjon og samarbeid. Stavanger/Oslo, oktober 1997 Terje Gansum Gro B. Jerpåsen Christian Keller 9

11 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder 1. Innledning I dette arbeidet tar vi utgangspunkt i et arkeologisk landskapssyn og en del metoder og begreper til å analysere landskap ut fra dette landskapssynet. Vi vil også vektlegge landskapets visuelle kvaliteter. Arkeologi handler om å finne og grave ut fornminner i landskapet, og å trekke kulturhistoriske slutninger ut fra dette materialet. Arkeologer har også vært sterkt engasjert i arbeidet med å verne om fornminnene gjennom fredning, og i å integrere dem i dagens landskap gjennom deltakelse i arealplanlegging. Innenfor arkeologien finnes det derfor en sterk faglig interesse for landskapsanalyse og landskapsplanlegging. Likevel har landskapshistorien på mange måter vært overlatt til naturvitenskapelige fag som geologi, paleoøkologi og paleobotanikk. I sitt forhold til landskap har ofte arkeologene hatt et naturvitenskapelig perspektiv, der spørsmål som teknologi og ressursutnyttelse har vært dominerende. Vi vil her legge mer vekt på de visuelle sidene ved landskapet, hvordan det ser ut, og hvordan fortidens mennesker har valgt å innrede det landskapet de bodde i. Ved hjelp av en del begreper og metoder hentet fra landskapsarkitektur vil vi presentere metoder til å beskrive landskapets visuelle struktur, og kulturminnenes plassering innen denne visuelle strukturen. All kulturhistorisk forskning baserer seg på en eller annen form for modell eller forhåndsoppfatning. Vår innfallsvinkel er at landskap som har vært bebodd av mennesker har både en visuell struktur, en kulturell struktur, og til sist en arkeologisk struktur. På grunnlag av den visuelle strukturen og den arkeologiske strukturen kan den kulturelle strukturen forsøkes rekonstruert. Metodikken er forholdsvis enkel, og kan varieres nesten i det uendelige. Vi har valgt å beskrive bakgrunnen for og anvendelsen av de ulike begrepene, og så illustrere med noen eksempler. Vi håper at denne metodikken vil vise seg nyttig for kulturminnevernet. Muligheten til å analysere kulturminnene i samspill med landskapet omkring vil forhåpentligvis bidra til en bedre integrering av kulturminnene i den generelle landskapsplanleggingen. Vi håper at det landskapssynet vi presenterer også vil vise seg som interessant i ren forskningssammenheng. Vi har lagt vekt på å definere begreper og metodikk på en slik måte at de kan fungere som underlag for videre analyser og metodeutvikling. 10

12 AmS-Varia Det visuelle landskapet Vi tar utgangspunkt i menneskets evne til å orientere seg. Orientering går ut på å strukturere og gjenkjenne omgivelsene, og dette gjøres ved å bruke hukommelse og kombinasjonsevne. Men mennesket er også et kulturelt vesen, og vil i stor grad basere sin orientering på en kulturelt overført forståelse. Hvordan landskapet oppfattes er tilsynelatende et psykologisk spørsmål, men vi mener at det psykologiske her ikke kan sees løsrevet fra det kulturelle. Vi har valgt å starte med en rent visuell innfallsvinkel, og så nærme oss de kulturelle spørsmålene etterhvert. Rent visuelt oppfattes landskapet i tre dimensjoner. Men ettersom landskapet hele tiden endres og bærer på en historie, innehar det også en tidsdybde. Tiden er landskapets fjerde dimensjon. Kunnskap om landskapets innhold og historie er dels resultat av egen erfaring og hukommelse, og dels overført kunnskap som er kulturelt betinget. Vår oppfatning av tid som et lineært fenomen er ikke allmenngyldig. I mange kulturer, også i vår nære fortid i bondesamfunnet, er tid et syklisk fenomen, nært knyttet til naturens og landskapets syklus (Frykman og Löfgren 1994:19-42). Persepsjon betegner hvordan omgivelsene oppfattes med sansene. Persepsjonspsykologien studerer bl.a. hvordan mennesker oppfatter og gjenkjenner det de ser. Gjenkjennelse er avhengig av hva en har sett før, og ved hjelp av dette er det mulig å forstå og tolke det en ser (Gabrielsen 1985, Tuan 1990). Innenfor psykologi og landskapsarkitektur, som er de fagene vi bygger på, legges det størst vekt på den individuelle erfaringen. I de kulturhistoriske fagene er det mer naturlig å legge vekt på at mennesker med samme bakgrunn, samme profesjon, eller samme kultur har en del grunnleggende ting felles som gjør at de oppfatter landskapet på samme måte. Det vil være individuelle forskjeller når det gjelder erfaringer og oppfatninger også innenfor en og samme kultur, men disse vil likevel være variasjoner innen samme kulturelle ramme. Persepsjon vil dermed være både individuelt og kulturelt betinget. I arkeologisk sammenheng er dette viktig, fordi vi ikke kan forutsette at vår måte å «se» et landskap på i dag er et fenomen med gyldighet til alle tider og for alle kulturer. Mens persepsjon er rettet mot hvordan omgivelsene oppfattes rent visuelt, er «landskapsoppfatning» et langt videre begrep, som også innebærer en tolkning av det som oppfattes. Det landskapet som oppfattes kan ikke sees løsrevet fra den som oppfatter landskapet. Landskapet omfatter i prinsippet alt som befinner seg innen et geografisk område. Men det er ikke et enkelt menneske gitt å forholde seg til alt, det ligger utenfor vår fatteevne. Å forstå noe er å redusere det og sette det inn i en kjent forståelsesramme (Gren 1994:91). Av alt det som er til stede i et landskap gjør man alltid et utvalg av elementer som man forholder seg til, og det er dette utvalgte eller reduserte landskapet man «ser». Landskapsoppfatning har dermed sammenheng med hvilke element i landskapet man legger merke til, men også hvordan man tolker dem, og hvilket betydningsinnhold man tillegger dem. Arkeologen Gordon Childe skrev i 1958:...the environment that affected a prehistoric society was not that reconstructed by geologists and paleoecologists but known or knowable by the society with its then existing material and conceptual equipment.» (Childe 1958:73) Profesjon Profession Kultur Culture Individ Fig. 1. Landskapsoppfatning kan illustreres som en serie kinesiske esker inni hverandre. Selv om det er forskjeller på individnivå vil det være endel fellestrekk innen samme yrke og profesjon. Uansett individuelle og yrkesmessige forskjeller vil det være en del fellestrekk som er kulturelt betinget. Fig. 1. Landscape perception may be illustrated as a set of Chinese boxes placed inside each other. Although some perceptions will vary from person to person (the inner box), people within the same occupation or profession will have certain values in common (the middle sized box). In spite of individual and professional differences there will be a set of common perceptions that are culturally determined (the outer box). 11

13 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder Det er ikke mulig å snakke om en universell eller allmennmenneskelig landskapsoppfatning. Landskapsoppfatning er først og fremst et kulturelt fenomen. Ettersom kulturer endrer seg over tid, vil også landskapsoppfatningen endre seg. Arkeologisk sett betyr dette at ett og samme landskap blir oppfattet på ulike måter gjennom ulike perioder. Landskapselement som har stor betydning i én periode kan være uten betydning i den neste, alt ettersom næringsgrunnlag, teknologi og ideologi skifter. Andre landskapselement igjen kan beholde sin betydning upåvirket av de kulturelle endringene. 12

14 AmS-Varia Visuell strukturering av landskap 3.1. Innledning Arkeologer har manglet et egnet begrepsapparat og gode metoder til å beskrive og analysere landskap. Ved å trekke inn landskapsarkitektur mener vi å ha funnet egnede måter til å beskrive topografien og selve landskapsformasjonene (Lynch 1992, Norberg-Schulz 1980, 1993, 1996, Lorange 1984, Feste & Oterholm 1973). I utgangspunktet tror vi at lokaltopografien har spilt en viktig rolle i innredning av landskapet, og at denne vil være en viktig variabel i en landskapsanalyse. Ved å benytte landskapsarkitektonisk metodikk og begrepsapparat på et arkeologisk problemsett håper vi å åpne for nye måter å forstå landskapet på, som kan være til nytte for både forskningen og kulturminnevernet. Men landskapsarkitekturen har en begrensning, idet den sjelden vektlegger tidsdybden i landskapet. Innenfor landskapsarkitektur blir de synlige historiske kvalitetene i landskapet lett redusert til estetiske verdier. Disse sidene er ikke uvesentlige, men det historiske perspektivet, eller tidsperspektivet, blir lett en tilleggsinformasjon løsrevet fra landskapet som helhet. Det blir visuelt beskrivende, men ikke forklarende (Lynch 1992, Lorange 1984, Feste & Oterholm 1973). Vår innfallsvinkel er også hentet fra fagene arkeologi og religionshistorie, og fellesnevneren er det menneskelige geografiske orienteringssystem. (Arkeologi: Welinder 1992, 1993, religionshistorie: Eliade 1987). Når man arbeider med rent visuelle landskapsanalyser er det særlig to perspektiv som er sentrale. For det første må landskapet betraktes som en overflate. For det andre må landskapet observeres i et menneskelig perspektiv, altså slik det oppfattes med mennesket som observatør og målestokk. Dette som en motvekt til å se på landskapet i fugleperspektiv som på et kart Landskapsrom Landskapsrom er det mest sentrale begrep i metodikken, men noen entydig definisjon av dette begrepet finnes ikke. Landskapsrommet er sammensatt av gulv, vegger og tak. De flate områdene utgjør gulvet, mens elementer som åser og fjellvegger danner veggene. Himmelen er taket. Et kriterium for et landskapsrom er at det har en sammenhengende flate eller et gulv. Det vil som regel være veggene som avgrenser rommet, men det kan også avgrenses ved at gulvflaten blir brutt, for eksempel av et utstikkende nes, en lav kolle eller bergrygg. Det kan også skje ved at flaten knekker slik at det dannes et trinn som bryter flaten eller gulvet. For landskapsarkitektene kan også vegetasjon danne vegger og avgrensninger av rommet. I arkeologisk sammenheng er dagens vegetasjonsgrenser irrelevant. Se nedenfor. Landskapsrom er et fenomen som finnes i landskapet og som er en del av landskapets topografi. Spørsmålet blir i hvilken grad menneskene har forholdt seg til denne topografien herunder landskapsrom i sin strukturering av landskapet. Generelt kan man snakke om storskala og småskala landskap. I et storskala landskap med grove landskapselementer og store sammenhengende flater er de store landskapsrommene dominerende. Et småskala landskap med et mer oppbrutt preg og vekslinger over korte avstander, vil være preget av små landskapsrom. Et stort landskapsrom vil gjerne være sammensatt av flere mindre rom skilt fra hverandre av små former i terrenget, som lave høydedrag og framstikkende nes. Disse rommene er det igjen mulig å dele opp i mindre enheter. Et landskap kan altså bestå av et hierarki av landskapsrom fra store, overordnete rom til små lokale enheter. De mindre enhetene vil alltid utgjøre deler av de større, og tilsammen danner de et helhetlig landskapsbilde (Lorange 1984:63). Inndeling av et landskap i landskapsrom kan gjøres utfra ulike skalaer. Landskapsrommene i stor skala vil gjerne være umiddelbart fattbare og blir mer framtredende ved et høyt ståsted i terrenget. De mindre landskapsrommene avgrenses mer av de små formene i terrenget, som åkerholmer, bekkedrag osv., og blir mer framtredende med et lavt ståsted. Begrepsparet over- og underordnete landskapsrom kan være egnet til å beskrive avgrensning av rom innenfor ulike skalaer. Landskapsrommene er altså gitt av terrengets former, men hvordan landskapsrommene oppfattes vil avhenge av hvor de oppfattes fra. For arkeologer er det naturlig å velge kulturminnene som ståsted ved avgrensning av rom. Kulturminnenes plassering vil på denne måten virke bestemmende for hvilke landskapsrom som oppfattes. 13

15 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder Grense for landskapsrom Landscape room boundaries Grense for landskapsrom Landscape room boundaries Synsfelt Field of vision Synsfelt Field of vision Observatør Observer Fallende «trinn» i terrenget sperrer for utsyn. A falling «step» in the landscape creates a visual discontinuity. Stigende «trinn» i terrenget sperrer for utsyn. A rising «step» in the landscape impedes the field of vision. Grense for landskapsrom Landscape room boundaries Observatør Observer Grense for landskapsrom Landscape room boundaries Fig. 2. Landskapsrom består av en sammenhengende flate som danner gulv, og av vegger i form av åser eller vegetasjonskanter. Brudd i gulvflaten kan også oppfattes som en avgrensning av rommet. Fig. 2. Landscape rooms are constituated by continuous surface which appear as the «floor», and by hillsides or vegetation boundaries creating the «walls». Discontinuity in the surface «floor» may also create edges that constituate room boundaries Kulturminner og rom Det er åpenbart en viss sammenheng mellom kulturminnenes plassering og den visuelle strukturen i landskapet. Vi har valgt å se på forholdet mellom synlige kulturminner og landskapsrom. Når vi som arkeloger skal finne fram til struktureringselementene og rommene i et landskap må vi tenke oss Fig. 3. Landskapsrom kan ligge inni hverandre. Hvilket rom som oppfattes vil avhenge av hvor i landskapet en befinner seg. Ved et høyt ståsted oppfattes de større rommene, og ved et lavt ståsted oppfattes de mindre. Fig. 3. Landscape rooms may be situated inside each other. The location of the observation point will determine what rooms may be perceived. From an elevated point like a hilltop, the larger rooms will be the most dominant, while the smaller rooms will appear insignificant. Contrary, the smaller rooms will appear more significant when observed from from a lower point in the landscape, while the boundaries of the larger rooms may be barred from view. 14 landskapet uten dagens vegetasjon og moderne bebyggelse, og forsøke å rekonstruere den forhistoriske situasjonen. Vegetasjonen vil være det største usikkerhetsmomentet, og skal man se bort fra den blir man stående igjen med de geologiske hovedformene og et nakent landskap. Det enkleste er å velge å se helt bort fra vegetasjonen, og konsentrere seg om hovedformene. Et alternativ er å forsøke å rekonstruere det fortidige vegetasjonsbildet, men dette er meget krevende og vil alltid være beheftet med stor usikkerhet. I det følgende vil vi presentere begreper som vi selv har kommet fram til og benyttet i undersøkelser, og som vi har funnet brukbare for å kunne beskrive kulturminnenes plassering i forhold til landskapsrommene. Begrepet henvendelse har med utsyn fra kulturminner å gjøre, og beskriver hvordan kulturminnene forholder seg til de omgivende landskapsrom. Fra et kulturminne vil det ofte være utsyn i en spesiell retning, for eksempel til et spesielt landskapsrom. Vi kan da si at kulturminnet «henvender seg» til dette landskapsrommet (se også s. 38). Foreløpig er dette bare prøvet ut på gravminner fra jernalder, og disse undersøkelsene viser at haugene oftest plasserer seg i kanten av landskapsrom og henvender seg

16 AmS-Varia Visuell strukturering av landskap «RUNDSKUE» Graven henvender seg i alle retninger. «ON THE TOP» The gravemound addresses all the surrounding landscapes in a 360 degrees view. «UNDER TOPPEN» Graven henvender seg til et nærområde. «BELOW THE TOP» The gravmound addresses the landscape directly below. «RYGGEN MOT VEGGEN» Utsikt fra graven er blokkert i en retning. «BACK TO THE WALL» The view from the grave is blocked in one direction. «PÅ KANTEN» Graven har utsikt i flere retninger, men henvender seg til ett nærområde. «ON THE EDGE» Long-distant view in several directions, but the grave addresses a particular landscape nearby. «ISOLERT» Graven er avsondret fra omgivelsene. «SECLUDED» The grave is isolated from its surroundings. Fig. 4. Gravhauger kan være plassert i terrenget på svært ulike måter. Ved å kartlegge utsikt fra gravhaugene, og hva det er utsikt til, kan en få en oppfatning av hva gravhaugene henvender seg til - et nærområde, til havet, eller til horisonten langt borte. Fig. 4. Burial mounds may be located in a variety of ways. By mapping the view from the mounds, and what is actually seen in that view, we can get an idea of what the mounds are addressing; a nearby area, the ocean, or the distant horizon. til disse. For eksempel kan et gravfelt ligge litt nedenfor en bakketopp, eller inntil et høydedrag som sperrer utsikten i en eller flere retninger. Det kan virke som om gravene ligger «med ryggen til» bakketoppen og henvender seg mot det åpne landskapet, se fig. 4. (Keller 1993:64 fig. 3). Fra et kulturminne kan man ha utsyn over et større landskapsområde, av og til helt ut til horisonten. Dersom dette område ikke utgjør en sammenhengende flate, kan vi si at kulturminnet henvender seg til et nærområde og et fjernområde. Eksempelvis kan et kulturminne henvende seg til et nærområde i form av et landskapsrom, og et fjernområde i form av en horisont. Motsatt kan en snakke om innsyn til kulturminner. Innsyn betegner hvor en kan se kulturminnet fra. Innsyn og utsyn i forhold til et kulturminne stemmer ikke nødvendigvis overens med landskapsrommet. Enkelte kulturminner ligger slik til at de kan ses fra lang avstand og store områder, uavhengig av landskapsrom. Dette har sammenheng med kulturminnets plassering, utseende og silhuettvirkning. I spørsmålet om innsyn til kulturminner kan vi snakke om nærvirkning og fjernvirkning (Gabrielsen 1985:57). Kulturminner som er ment å ha en monumental virkning kan være plassert ut fra et bevisst forhold til nær- og fjernvirkning. Arkitekter benytter ofte begrepsparet innadvendt/utadvendt for å beskrive lignende fenomener (se f.eks. Lynch 1992:71). I arkeologisk sammenheng kan en slik begrepsbruk være relevant, men ordbruken innebærer en større grad av tolkning enn den rent visuelle terminologien som er benyttet ovenfor. En annen formulering, som også innebærer en tolkning, kan være å betegne kulturminnenes beliggenhet som offentlig eller privat. Begrepsparet ekskluderende/inkluderende er ment å beskrive en annen egenskap ved f.eks. gravhaugers beliggenhet. Hvis disse ligger i et område eller på en høyde der det ikke er plass til flere hauger kan dette kalles en ekskluderende beliggenhet. Hvis det derimot er god plass til flere anlegg vil beliggenheten være inkluderende Andre struktureringselementer Persepsjonsteori går blant annet ut på å forklare hvordan øyet og hjernen ordner synsinntrykk. I forhold til landskap betyr dette at synsinntrykket av landskapet blir oppdelt i ulike element. Av landskapsarkitekter blir dette framstilt som et universelt fenomen, noe som er psykologisk betinget og dermed allmenngyldig. 15

17 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder I det landskapssynet som er presentert ovenfor legger vi vekt på at persepsjon delvis er avhengig av kulturell bakgrunn. Blant de struktureringselementene som landskapsarkitektene legger vekt på vil altså en del være allmennmenneskelige, mens andre er mer kulturelt betinget. Begrepene nedenfor er hentet fra Lynch (1992), men vi har valgt å bruke de norske begrepene, som er modifisert av Feste og Oterholm (1973). 1. Kanter/grenselinje er avgrensende element i landskapet med lineær karakter. Virkningen av en kant forsterkes ved kontinuerlig form, økende lineær karakter eller når den opptrer som en barriere. Kanter kan også være gjennomtrengelige grenselinjer eller forbindelsesledd mellom ulike arealkategorier. Eks: Fjellsider, dalsider, vegetasjonsgrenser og vannkanter. 2. Bevegelseslinjer/passasjer er lineære element i landskapet som gir naturlige framkomstmuligheter og grunnlag for visuelle passasjer. De er også visuelle passasjer. Landskapet oppleves ofte fra bevegelseslinjene, og landskapsopplevelsen er derfor i stor grad avhengig av utsynet fra disse. Eks: Elver, daler, strandlinjer, stier og vegetasjonsfrie korridorer. Oppfatningen av hva som er passasjer og bevegelseslinjer vil være kulturelt betinget, og dermed endres over tid. 3. Distrikt er naturlig avgrensete områder som har samlende eller enhetlig preg. Avgrensningen kan være klar eller diffus. Et distrikt kan ha ett eller flere landskapsrom innen sine grenser, og et større landskapsrom kan bestå av flere distrikt. Distrikt kan oppleves innenfra og utenfra. Eks: Dalrom, visuelt avgrensbare og veldefinerte vegetasjonssamfunn, avgrensete områder knyttet til vann. Distriktsinndelingen vil ofte være nært knyttet til dagens kulturlandskap, og dermed være av begrenset gyldighet i en arkeologisk sammenheng. Innen landskapsklassifisering bruker en nå ofte andre begreper som erstatning for distrikt, som f.eks. landskapsområde. 4. Knutepunkt kan være viktige krysningspunkt mellom forskjellige bevegelseslinjer (stier, veier, transportlinjer), eller en sentral kjerne i et distrikt. Sterk grad av identitet styrker et knutepunkt. Spesielle utsiktspunkt vil kunne oppleves som knutepunkt i landskapet. Et distrikt i liten skala vil kunne være et knutepunkt i stor skala. Eks: Bebyggelse, veikryss, møtested, sammenløpende elver, elveos, en kolle m.m. Lokalisering av kommunikasjonslinjer og bebyggelse er av de ting som forandrer seg sterkest i et landskap. Knutepunktene i et landskap vil derfor endres over tid. Ofte er det mulig å påvise hvordan knutepunkt flyttes og endres gjennom historien. 5. Landemerker er markerte punkter i terrenget. Landemerker kan opptre i forskjellig skala og dermed påvirke større eller mindre områder. De kan også framstå som orienteringspunkt i landskapet. Eks: et særpreget og dominerende tre, et markert fjell, et byggverk. Hva som oppfattes som landemerker vil være høyst relativt. Gamle landemerker kan f.eks. utkonkurreres av nye og mer dominerende konstruksjoner. Videre vil de være svært avhengige av hvilket betydnings- eller meningsinnhold som tilskrives dem. Landemerker er i stor grad et kulturelt betinget fenomen. 16

18 AmS-Varia Kulturminner, kilder og meningsinnhold Kulturminner kan betraktes både som kilder til arkeologisk forskning, og som meningsbærende landskapselement. Som kilder er de ofte blitt løsrevet fra landskapet forøvrig. En av grunnene til dette er at de har blitt beskyttet gjennom en egen særlov kulturminneloven. Arkeologene selv har også bidratt til å isolere kulturminnene fra landskapet, ved å betrakte dem som vitenskapelige objekt. Som meningsbærende landskapselement blir kulturminner derimot ofte betraktet som noe som er med på å gi landskapet karakter og innhold. Dette bidrar til å plassere dem i en større landskapsmessig helhet. I et bosetningshistorisk perspektiv fokuseres det på kulturminnenes opprinnelige funksjon og deres betydning i fortiden. Ved å fokusere på miljø og landskap i bred forstand er det selve landskapshistorien og alle aspektene ved den som blir interessant. Dette innebærer bl.a. at kulturminnenes meningsinnhold er viktig gjennom hele landskapshistorien, selv etter at de har mistet sin opprinnelige funksjon. Mats Burström har argumentert for at kulturminner ofte blir tillagt nye meninger og funksjoner ettersom kulturen rundt dem forandres (Burström 1993). De er meningsbærere i landskapet. Innenfor arkeologisk landskapsforskning er man opptatt av helheten i landskapet. I dette ligger erkjennelsen at menneskene har preget hele landskapet, både i form av navn og tradisjoner og i form av enkeltminner og andre fysiske spor. Derfor er totaliteten viktigere enn enkeltminnene. Både landskapet i seg selv og de menneskelagde sporene i landskapet er av kulturhistorisk betydning. I et slikt perspektiv er det en håpløs oppgave å skille ut hvilke menneskelagde spor som skal få status som kulturminner. Et kulturminne kan best defineres som et sted hvor sporene fra fortiden er spesielt tydelige. Dette løser imidlertid ikke problemet med å skille mellom kulturminnene og resten av landskapet, siden landskapet i seg selv svært ofte er et kulturminne. Et kulturminne betraktet som kilde til forskning skiller seg ikke fra det øvrige landskapet. Både kulturminnet og landskapet omkring inneholder viktige data til kulturhistorisk forskning. Et kulturminne kan være avgrenset fra landskapet omkring ved at det utgjør en konstruksjon eller et kompleks av konstruksjoner. Det kan også skille seg ut ved at data-mengden er vesentlig større enn i området forøvrig. De fleste av oss har en forestilling om et kulturminne som noe konkret som skiller seg fra omgivelsene. Skal vi kunne bruke begrepet kulturminne i en landskapsanalyse, må vi gå nærmere inn på dette spørsmålet. Kevin Lynch mener at vår oppfatning av omgivelsene består av tre ulike komponenter: Identifisering, struktur og meningsinnhold. Identifiseringen består i å skille ut et objekt fra omgivelsene. Med struktur menes at objektet skal inngå i et romlig forhold til andre element. Meningsinnhold innebærer at objektet skal kunne innpasses i vår forståelse av omgivelsene (Lynch 1992:8). Dette siste betyr i realiteten at vi tilskriver kulturminner en mening eller betydning, i tråd med vår oppfatning av virkeligheten. Et kulturminne som meningsbærende objekt skilles ut som et eget objekt i landskapet gjennom det meningsinnhold det tilskrives. Det er ikke mengden av spor fra fortiden som bestemmer et kulturminne, men vår forestilling om kulturminnet som eget objekt. Det vesentlige blir dermed ikke kulturminnet selv, men den betydning en person eller gruppe tilskriver det. Et spørsmål blir om et kulturminne må være synlig på overflaten for å komme inn under denne definisjonen. Etter vår oppfatning er det ikke synligheten, men meningsinnholdet som gjør f.eks. en steinalderlokalitet til et kulturminne. En naturformasjon kan også få status som kulturminne dersom den tilskrives en bestemt historisk eller symbolsk verdi. 17

19 Gansum, Jerpåsen & Keller Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder 5. Kulturell strukturering av landskap 5.1. Innredning og kulturell struktur Vi mennesker er ikke bare passive tilskuere til landskapet og landskapsendringene, vi deltar også i endringene av landskapet. Vi omformer aktivt landskapet til å passe med våre egne behov, enten disse er av økonomisk, sosial eller ideologisk art. Det har vært vanlig å betrakte omformingen av landskapet primært som et resultat av økonomisk og teknologisk utvikling, altså en funksjonalistisk forklaring. I tråd med dette har geografene primært vært opptatt av organiseringen av landskapet. Kanskje er det mer fruktbart å se på den fysiske omformingen av et landskap som ledd i en prosess som vi kan kalle innredning. Vi vet alle hva det vil si å flytte inn i en ny leilighet. De fysiske rammene er gitt, men vi må innrede leiligheten med våre egne møbler og ting før vi føler at leiligheten er kjent, at vi er «hjemme». Senere vil nye generasjoner innrede leiligheten på sine egne måter, i pakt med nye moter, ny smak, nye behov (Rolness 1995:8) For at vi skal føle at landskapet er kjent, at det er «hjemme», må det innredes. Den fysiske omformingen har vi allerede nevnt, i tillegg kommer ting som navn og tradisjoner. Alt dette skal til for at en større gruppe mennesker skal kunne kommunisere om landskapet, for at de skal føle seg hjemme. Landskapet må kunne oppfattes som meningsfylt for de menneskene som bor der. Innredningen må forholde seg til de fysiske muligheter og begrensninger landskapet gir. I tillegg vil det i et samfunn være en rekke andre begrensninger, som for eksempel teknologi, eiendomsrett, grenser og bruksrettigheter. Innredning av et landskap betegner altså ikke bare fysisk omforming av landskapet, men omfatter i like stor grad de kognitive og sosiale prosesser som ligger til grunn for organiseringen av landskapet. Innredningen må skje i samsvar med kulturelle normer og verdier i samfunnet. Disse omfatter en rekke aspekt som byggeskikk, teknologi, ideologi og rettsoppfatning, for å nevne noen. En kan derfor si at mennesker skaper kulturelle strukturer i landskapet, som er et resultat av innredning. Deler av disse strukturene har nedfelt seg fysisk og er direkte observerbare, mens andre deler vil være skjult. Nils Georg Brekke har brukt begrepet underliggende struktur, som han mener finnes i alle typer kulturlandskap. Han poengterer at denne struktur betegner «trekk ved det fysiske miljø og den historiske utvikling som ikkje ligg opp i dagen», men som er avhengig av kunnskap (Brekke 1987, se også Nasjonale verdier og vern av kulturmiljøer 1993: 40-41). Innredning av landskap betegner den prosess at mennesker gjør et landskap til sitt eget. Innredningen består av både materielle ytringer som boplasser, produksjonsflater, kommunikasjonslinjer og sakrale anlegg, og av immaterielle ytringer som rettigheter, navn, tradisjoner og oppfatninger om landskapet. Innredning er uttrykk for en bakenforliggende kulturell struktur. Endringene i landskapet kan betraktes enten som ledd i en innredningsprosess, eller som et skifte fra en kulturell struktur til en annen. Det kan altså skje endringer innenfor en kulturell struktur selv om hovedstrukturen fortsatt ligger fast. Men det kan også skje endringer som følge av brudd i den kulturelle strukturen, f.eks. i forbindelse med avfolking, innvandring og ødefaser. Et interessant historisk spørsmål er hvem som egentlig står for innredningen. Ofte vil innredningen foregå lokalt, dvs. at alle beslutninger som berører innredningen tas lokalt. Men krefter utenfor lokalsamfunnet kan også påvirke innredningen. Hvem besluttet f.eks. hvor bygdeborgene skulle ligge, hvordan byene ble inndelt, eller hvor kongeveiene skulle gå? Ettersom samfunnet blir organisert i større enheter flyttes også en del av beslutningsprosessen ut av lokalmiljøet. Endringer i beslutningsprosessen er altså et fenomen som også påvirker landskapet Arkeologisk struktur Ovenfor har vi forsøkt å forklare hvordan kulturelle strukturer nedfeller seg i landskapet. Arkeologens oppgave er den motsatte nemlig å bruke de materielle sporene til å avdekke slike kulturelle strukturer. Kulturminnene i et landskap kan sies å være de fysiske rester av en forsvunnet kulturell struktur. Vi har forsøkt å se litt nærmere på hva som faktisk skjer når arkeologen går inn i et landskap for å finne kulturspor. En arkeolog vil alltid ha en forestilling eller forhåndsoppfatning om hva man kan finne og hvordan ulike kulturminnetyper er plassert i terrenget. Etterhvert som man blir 18

20 AmS-Varia Kulturell strukturering av landskap Bunnefjorden Bunnefjorden 50 Nøstvet 50 Siktlinje / Sightlline Siktlinje / Sightline Bygdeborg Tjuvåsen Hillfort Tjuvåsen Årungen Årungen Vei mot Ås Korsegården Trail to Korsegården TAPT RELASJON Fjord - steinalderboplasser LOST RELATIONSHIP Fjord - Stone Age sites VISUELL RELASJON VISUAL RELATIONSHIP Fig. 5. Til venstre vises et utvalg av steinalderlokaliteter ved Bunnefjorden i Akershus. Opprinnelig lå de ved stranden til et fjordsystem som så helt annerledes ut enn dagens Bunnefjord. Disse lokalitetene har mistet relasjonen til fjordsystemet på grunn av landhevningen. (Kilde: Akershus fylkeskommune.) Til høyre vises en bygdeborg fra jernalderen- Tjuvåsen. Borgen er anlagt på det punktet i landskapet som gir den beste oversikt over Bunnefjorden, og det er rimelig å anta at denne plasseringen er bevisst. Bygdeborgen har altså en visuell relasjon til fjorden. En kan også tenke seg fjorden som en bevegelseslinje og Tjuvåsen som et landemerke (se pkt og 6.1.). (Kilde: U.O., Top.Ark. og egne reg.) Fig. 5. Top left. Illustration of a lost relationship between a number of Stone-Age sites and certain landscape features in the Bunnefjord area near Oslo. Originally, the sites were located on the shores of a fjord-system which was very different from what it looks at the present. Today, the sites have lost their visual relationship to the fjord due to a significant land-rise. (Source: Akershus fylkeskommune.) Top right. An Iron Age hillfort in the same area. The fortification is located at the only spot which offers a full-length view of fjord, and it may be presumed that this was a deliberate choice. In other words, the hillfort has a visual relationship to the fjord. It is also possible to regard the fjord as a line of communication and the hillfort as a landmark. (Source: U.O., Top.Ark. and own reg.) bedre kjent vil denne forhåndsoppfatningen justeres, slik at arkeologens forståelse øker. Etter en tid er det mulig å avdekke et «mønster» i kulturminnenes beliggenhet, og arkeologen vet etterhvert intuitivt hvordan kulturminnene ligger plassert i landskapet. Vi har valgt å bruke begrepet arkeologisk struktur som betegnelse på denne type mønster. En arkeologisk struktur er de materielle rester av en kulturell struktur i et landskap. Det å avdekke en arkeologisk struktur er imidlertid ikke noen objektiv prosess. Strukturen vil alltid være avhengig av hvordan arkeologen tolker kulturminnene i landskapet, og sammenhengen mellom dem. Vi kan dele begrepet arkeologisk struktur opp i tre hovedelement relasjoner, sammenhenger og kronologi Relasjoner En del kulturminnetyper vil ha klart funksjonell tilknytning til bestemte landskapselement. En nausttuft vil forholde seg til den fortidige strandlinjen, et jernvinneanlegg til forekomster av myrmalm, osv. Andre kulturminner behøver ikke ha en beliggenhet som kan forklares funksjonelt, men kan likevel ha klare relasjoner til visse landskapsformasjoner. Vi vil senere vise hvordan visse typer fornminner synes å forholde seg til spesielle formasjoner og landskapsrom. Eksempelvis kan det synes som om gravhauger ofte 19