Åsa Anderberg Strollo BRUNO 3000 KLUBBEN. Illustrert av Julia Thorell. Oversatt fra svensk av Jan Chr. Næss MNO

Transkript

1 Åsa Anderberg Strollo BRUNO 3000 KLUBBEN Illustrert av Julia Thorell Oversatt fra svensk av Jan Chr. Næss MNO

2 Jeg heter Bruno og er åtte år gammel. Jeg har levd i tre tusen og noen dager. Dette er den andre boka om livet mitt.

3 Søndag Ville hadde med pc-en sin da vi skulle leke i dag. Skal vi spille Minecraft? sa jeg. Ja! sa Ville. I min verden. Vi leker ofte sammen i helgene nå, for vi har det gøy når vi er hjemme. Det er bare på skolen at Ville fortsatt ikke snakker. Han har en uendelig bondegård i sin verden, og der er det kjempemye å gjøre. Jeg fanget inn sauer på jordene, og han farget dem gule og lilla. Så klippet vi dem og fikk superfin ull. BÆÆÆ! BÆ BÆ, sa sauene. Det ser gøy ut å være bonde. Ville skal bli det når han blir stor. Men jeg skal finne opp masse nye tekniske greier som folk trenger, og forske på roboter. Og da jeg sa det til Ville, så ville han det også. 7

4 Vi stelte med hønene og kuene og alle grisene også. Og høstet hvete, høy, gulrøtter og frø. Det er mye arbeid å mate alle dyrene, men de ble skikkelig glade. De sendte store, røde hjerter til oss. Og fikk unger. Massevis av pipende, små kyllinger og kalver og søte grisunger som løp rundt på jordene. Så nå er gården ENDA mer uendelig. Hvis det går? 8

5 Etterpå fant vi noen gamle pappesker i gangen, som mamma og pappa skulle kaste. Ville tok en over hodet og ble til Steve i Minecraft. Ha-ha, kult! sa jeg. Saks! ropte han. Klipp! Jeg ser ingenting. Jeg tok en eske som også var firkantet og hadde riktig størrelse. Så hentet vi sakser, maling, teip og pensler og begynte å ordne. Ville klippet hull til øynene og malte esken sin grønn som Steve. Jeg lagde en skummel zombie av min. Så måtte hodene ligge og tørke på kjøkkenbordet. Jeg har nok vondt i hodet mitt. Hva med meg, da. Jeg har mistet mitt. 9

6 Da de var tørre, gikk vi ned i bakgården. Men det var vanskelig i trappa, for vi så nesten ingenting gjennom øyehullene. Da vi kom ut, begynte zombien å jage Steve, som skrek og løp så fort han kunne. Til han ramlet inn i buskene. Og så snublet zombien i sandkassa da Steve jagde ham. Og så bare lå vi i sanden og lo. HI HI HI! HA-HA! 10

7 Mandag Jeg skal ikke bare bygge og finne opp ting når jeg blir stor, jeg skal bli verdensmester i judo også! Da får man dra til Japan og vinne medaljer i en svær konkurranse der. Japan har et flagg som er hvitt med en rød sirkel. Men i dag var det ikke noe gøy på treninga. Nei, ikke gå! sa jeg da pappa skulle dra. Jeg kan vente utenfor, sa han. Kan du ikke sitte her i dojoen? hvisket jeg. Og jeg kjente at det kom masse varme tårer. Lille venn, sa pappa. Du vet at jeg ikke kan det Da kom det enda FLERE tårer. Og jeg kjente at alle barna stirret på meg. Jeg sitter rett utenfor her, sa pappa. Du ser beina mine! Han hadde de rutete buksene, og jeg tittet på dem ofte, og da gikk det greit. Men jeg kjenner ikke de andre barna, og da blir det sånn noen ganger. 11

8 TOM Før trente jeg sammen med TURE Tom og Ture, som er bestevennene mine. Men nå bor de i New York. Før tenkte jeg ikke engang på de andre barna på judoen, for da sparret bare vi tre. Men nå tenker jeg på dem hver gang. For nå sparrer jeg med litt forskjellige. Jeg tror jeg skal slutte, sa jeg til pappa da vi syklet hjemover. Men hva med medaljene? sa han. Vet ikke, sa jeg. Hjemme krøp jeg opp i senga. Den er grå som et romskip, og jeg trykker på alle de blinkende knappene og flyr langt ut i verdensrommet. Der merker jeg ikke at pappa lager mat som lukter promp, og at alle er dumme. Jeg flyr til det bare fins snille stjerner rundt meg. Jeg skyter med laserpistolen min. Og så ser jeg på tegningen som henger over senga mi. 12

9 Det står Bruno hjerte Tom hjerte Ture på den. Og det er sant. Tirsdag Jeg lurer på hvorfor det heter lettmelk. Lettmelk veier vel like mye som vanlig melk? 13

10 Onsdag I friminuttene på skolen henger jeg mest med Lukas og Yango, for de er kulest. Løft en hånd i været, sa Lukas i dag. Ha-ha, den kan jeg! sa Yango. Fingrene er blad, blad, stein, blad, blad. Og så BLÅS. Ha-ha, sa jeg. Det er egentlig ikke lov å gjøre sånn med fingeren. Men vi hadde gjemt oss i lekehuset hvor ingen så oss. Og vi lo masse. 14

11 Fredag Hele barnetrinnet skulle på teater i dag. Monika ringte med klokka midt i friminuttet mens jeg og Yango og Lukas var tingletere. Vi måtte stille oss opp to og to i en rekke og begynne å gå. Bruno! Lengst bak! ropte Yango. Vi kan være tre! ropte Lukas. Jeg snek meg inn i rekka hos dem, og Monika merket ingenting. Vi lette etter ting hele veien fra skolen, gjennom parken og bort til teatret. Vi fant en hårspenne, en metallkule, en hengelås uten nøkkel, en femmer og en øredobb som søsteren til Yango skal få i julegave. Da vi slapp inn på teatret, fant vi tre plasser ved siden av hverandre øverst oppe. En fyr med skjegg sto og ropte, og en jente med hatt delte ut lapper. 15

12 ET TEATERSTYKKE OM MOBBING OG OM Å VÆRE UTAFOR sto det på dem. Jeg stappet min i lomma, men Yango rev sin i stykker, hysjet på oss og puttet små papirbiter ned i nakken på Alice, som satt foran oss. Hva gjør dere? Ingenting! Hun kjente etter i nakken, men fant dem ikke. Embla, som satt ved siden av henne, snudde seg og gjorde grimaser mot oss. Men så snudde de seg igjen, og Yango la en ny liten papirbit i nakken til Alice. Vi presset hendene hardt mot munnen så ikke fnisene skulle slippe ut. Gi dere, da! Hva da? Herregud, så BARNSLIGE dere er. Det var ikke oss! 16

13 Vi lo og lagde grimaser, og jentene lo også. Men så kom Monika og ville sitte MELLOM oss sånn at det ble stille på raden vår. Sånn satt vi da: Alice og Embla foran, Lukas nærmest trappa, så Yango og Monika og jeg. Se! Det betydde at Lukas og Yango kunne fortsette å hviske og fnise med Alice og Embla, men når jeg ville være med, så Monika strengt på meg. Men så begynte stykket, og det var bra. Hun med hatten hadde en ubåt, og han med skjegget sang for en svart kasse som det kom røyk ut av. Puh! Jeg orker ikke å fortelle alt som skjedde, men man måtte følge med, for det var så mye. Det var kjempebra helt til Lukas og Yango plutselig reiste seg fra plassene sine OG GIKK UT. Hvor skal de? spurte jeg og stirret. 17

14 Lukas føler seg ikke helt bra, hvisket Monika. MEN DE KUNNE JO IKKE GÅ UTEN MEG! Jeg reiste meg, for plutselig kjente jeg at musikken var for høy, røyken luktet tiss, og lysene snurret så man ble svimmel. Jeg føler meg dårlig, jeg også! sa jeg. Men Monika ville ikke slippe meg ut. Lukas og Yango venter på oss ute, og stykket er snart ferdig, sa hun. Du klarer å vente litt. Lukas, Yango! ropte jeg da det var ferdig og jeg fikk løpe ut til vennene mine. HALLO? HVOR ER DERE? De var ikke på benken utenfor slik Monika hadde sagt. Eller på do. Eller der man henger jakker, eller der nede. Jeg løp rundt og lette overalt helt til jeg skjønte det. De har dratt! UTEN MEG! 18

15 Da ble det kaldt, som om det snødde i magen. Nei, men det kan de vel ikke ha gjort?! sa Monika da jeg sa det til henne. Og jeg så at hun også syntes det var kjempedumt. Hun lot oss være igjen med en annen lærer og løp ut på gata og ropte etter Lukas og Yango. Etterpå kom hun inn igjen med røde kinn og vilt blikk og begynte å ringe til folk og snakke fort med rar stemme. Ja, jeg vet det. Nei! Jo visst! Forferdelig! Jeg ringer! Vet du hvor de kan ha dratt, Bruno? spurte hun meg etterpå. Nei, for jeg fikk jo ikke lov til å bli med! sa jeg og stappet hendene i lommene. 19