1 Innledning. Jurist- og Økonomforbundets Forlag RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 43

Transkript

1 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ Den rettskildemessige betydningen av Barnekomiteens generelle kommentarer AF RANDI SIGURDSEN, FØRSTEAMANUENSIS (PHD), DET JURIDISKE FAKULTETET, UNIVERSITETET I TROMSØ X Sammendrag: Hovedformålet med artikkelen er å diskutere hvilken rettskildemessig betydning Barnekomiteens generelle kommentarer har i norsk kontekst. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Ettersom Barnekomiteen ikke avgir folkerettslig bindende uttalelser, aktualiseres spørsmål om hvilken betydning de generelle kommentarene skal ha. I artikkelen blir det stilt spørsmål ved hvilke overveielser lovgiver foretok ved inkorporasjonen av Barnekonvensjonen med hensyn til vekten av de generelle kommentarene. Likeså blir stilt spørsmål ved hvilken bruk Høyesterett har gjort av de generelle kommentarene i saker der Barnekonvensjonen er påberopt. De generelle kommentarene har en viss normativ vekt, men hvor stor denne er, blir verken avklart i forarbeidene eller av Høyesteretts praksis. Nøkkellord: Barnekomiteen, generelle kommentarer, rettskildemessig betydning, forarbeidsuttalelser, Høyesteretts praksis 1 Innledning Formålet med denne artikkelen er å analysere den rettskildemessige betydningen til generelle kommentarer som blir utgitt av FNs komité for barns rettigheter. 1 Analysen omhandler primært den betydning de generelle kommentarene har i nasjonal kontekst. FNs Barnekonvensjon ble vedtatt i 1989, ratifisert av Norge i 1991, og inkorporert i menneskerettsloven i Barnekonvensjonen er ratifisert av alle verdens stater med unntak av USA og Somalia. Dens overordnede formål er å fremheve barns selvstendige rettigheter. Ifølge artikkel 43 og 45 har FNs komité for barns rettigheter, heretter Barnekomiteen, til oppgave å fremme en effektiv gjennomføring av konvensjonen. Generelle kommentarer inngår blant virkemidlene Barnekomiteen benytter i dette arbeidet. De generelle kommentarene inneholder bl.a. tolkninger av Barnekonvensjonens bestemmelser. 1 Artikkelen er basert på forfatterens oppgitte tema for prøveforelesning til graden PhD i rettsvitenskap og ble holdt 10. juni 2013 ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø. 2 Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

2 44 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 Barnekomiteen behandler ikke individuelle klager. Det bidrar til en ytterligere aktualisering av spørsmålet om hvilken betydning som skal tillegges Barnekomiteens generelle kommentarer ved tolkning av Barnekonvensjonen. Dessuten kompliseres spørsmålet om den rettskildemessige betydning av de generelle kommentarene ved at disse ikke er folkerettslig bindende, de omtales som soft-law. 3 Inntil nå har Barnekomiteen utgitt 17 generelle kommentarer, der komiteen tolker enkelte bestemmelser i konvensjonen eller diskuterer særskilte problemstillinger. Den foreløpig siste generelle kommentaren kom29. mai 2013 (General Comment No. 14 (2013) on the right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration (art. 3, para 1)). 4 Ifølge Grunnloven 110c skal statens myndigheter respektere og sikre menneskerettighetene. For å fremheve menneskerettighetenes betydning i norsk rett er fem menneskerettskonvensjoner inkorporert i menneskerettsloven, deriblant Barnekonvensjonen. 5 Av menneskerettsloven 2 følger det at de inkorporerte konvensjonene skal gjelde som norsk lov, og etter lovens 3 skal disse ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Gitt at Barnekonvensjonen etter sin ordlyd eller etter hevdvunnen tolkning gir barn mer vidtgående rettigheter enn det som følger av nasjonal lov, inntrer spørsmålet om nasjonal lovgivning skal settes til side til fordel for Barnekonvensjonens bestemmelse. For å avklare disse spørsmålene fordrer det at nasjonal lovgivning så vel som Barnekonvensjonens bestemmelse blir tolket. Som følge av at de generelle kommentarene ikke er folkerettslig bindende, dukker det opp spørsmål om kommentarene overhodet har relevans som rettskilde ved tolkningen og anvendelsen av Barnekonvensjonen i norsk rett. Imidlertid er de rettslig utfordrende spørsmålene knyttet til hvilke slutninger som kan trekkes fra Barnekomiteens uttalelser, og hvordan disse skal vektlegges. En mulig konsekvens av deres ikkebindende karakteristikk er en redusert betydning av Barnekonvensjonen i norsk rett. I det følgende vil diskusjonen begrenses til den rettskildemessige betydningen Barnekomiteens generelle kommentarer har innenfor norsk rett. Imidlertid er det innled- 3 Tematikken om generelle kommentarer og deres rettslige status som soft-law er behandlet av flere forfattere, deriblant Helen Keller og Leena Grover,»General Comments of the Human Rights Committee and their legitimacy«, i Helen Keller og Geir Ulfstein (eds.), UN Human Rights Treaty Bodies, Law and Legitimacy, Cambridge 2012 s (se særlig s ), med videre henvisninger til andre forfattere. 4 Denne generelle kommentaren er således utgitt etter General Comment No. 17 (2013) on the right of the child to rest, leisure, play, recreational activities, cultural life and the arts (art. 31) datert 17. april De fire øvrige er Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene, (EMK), De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter og De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner.

3 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ ningsvis nødvendig å gi en kortfattet generell presentasjon av Barnekonvensjonen og dens gjennomføringssystem i en folkerettslig kontekst, se punkt 2. Når det gjelder diskusjonen om betydningen av de generelle kommentarene i norsk rett, har jeg særlig lagt vekt på å analysere lovforarbeidene til menneskerettsloven og barneloven, se punkt 3. Dernest vil jeg i punkt 4 fremstille dommer fra Høyesterett og vurdere hvordan Høyesterett vektlegger generelle kommentarer i praksis. Jeg vil i hovedsak redegjøre for tre høyesterettsdommer. Avslutningsvis, punkt 5, vil jeg foreta en vurdering av den rettskildemessige betydningen som de generelle kommentarene har i norsk rett ved tolkning av Barnekonvensjonen. 2 Om Barnekomiteen og generelle kommentarer Når det gjelder Barnekomiteen og de generelle kommentarene som de utgir, er det to spørsmål jeg vil konsentrere meg om. Det gjelder spørsmålet om hvilken kompetanse Barnekomiteen har til å gi tolkningsuttalelser om Barnekonvensjonen. Det påvirker spørsmålet om hvilken rettskildemessige betydning de generelle kommentarene skal tillegges. Dernest er det spørsmål om hvordan de generelle kommentarene er utformet med tanke på at dette er tolkningsuttalelser som skal ha betydning for alle medlemsstatene. Barnekomiteen er det organ som skal overvåke at barns rettigheter etter Barnekonvensjonen blir respektert, at rettighetene reelt blir oppfylt, og at de blir beskyttet ved behov. For å kunne sikre at alle barn skal nyte godt av rettighetene som følger av konvensjonen, trenger Barnekomiteen virkemidler. Etter Barnekonvensjonen artikkel 44 plikter statene regelmessig å innsende rapporter om tiltakene de har iverksatt for å oppfylle barns rettigheter. Barnekomiteen vurderer de innsendte statsrapportene og gir avsluttende merknader til disse, her inngår tolkninger av Barnekonvensjonen. Den rettskildemessige betydningen av de avsluttende merknadene (»Concluding observations«), går jeg ikke nærmere inn på. Dessuten må Diskusjonsdager (»Days of General Discussion«) nevnes. 6 Barnekomiteen holder samlinger der spesifikke temaer blir debattert av en bredt sammensatt forsamling. På bakgrunn av diskusjonene utarbeider Barnekomiteen et dokument som også benyttes som argumentasjonskilde, men i nasjonal juridisk litteratur er oppfat- 6 Også diskusjonsdager er rettslig forankret i Barnekonvensjonens artikler 43 til 45. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

4 46 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 ningen at disse har mindre betydning enn de generelle kommentarene. 7 Jeg går ikke nærmere inn på disse. 8 Barnekomiteens kompetanse til å utgi generelle kommentarer følger ikke direkte av konvensjonsteksten. Ifølge artikkel 43 nr. 8 kan Barnekomiteen fastsette egne prosedyreregler. Komiteen har på dette grunnlaget besluttet å utgi generelle kommentarer. 9 Hjemmelsgrunnlaget for de generelle kommentarene er til en viss grad omdiskutert, men det forhold at Barnekomiteen er utpekt av FN til å overvåke gjennomføringen av konvensjonen, taler i seg selv for at komiteen må kunne velge et virkemiddel som ivaretar formålet med komiteens virksomhet. De generelle kommentarer bygger på et omfattende kildegrunnlag. Her inngår kunnskap fra statsrapportene, herunder tolkningsuttalelser som er gitt i de avsluttende merknadene, og informasjon som er fremkommet på diskusjonsdagene. Barnekomiteen innhenter også opplysninger fra andre FN-organer, deriblant UNICEF, og frivillige organisasjoner. Saksbehandlingsprosessen pågår normalt over flere år. Å samle og konsolidere den kunnskapen komiteen innehar og videreformidle denne til medlemsstatene gjennom generelle kommentarer, bidrar til å gi konvensjonen gjennomslagskraft. Følgelig er det et argument for at Barnekomiteen ivaretar sin oppgave om å overvåke og sikre barns rettigheter. Barnekomiteens kompetanse til å utgi generelle kommentarer, kan videre begrunnes i at også andre FN-organer som har til ansvar å gjennomføre menneskerettskonvensjoner, utgir generelle kommentarer. Barnekomiteens generelle kommentarer føyer seg dermed inn i et velkjent gjennomføringssystem. Dette tilsier at kommentarene skal tillegges vekt selv om hjemmelsgrunnlaget ikke er helt klart. Spørsmålet om hvilken gjennomslagskraft barnekomiteens generelle kommentarer har, er mer komplisert. Av enkelte av menneskerettighetsinstrumentene følger det en adgang til å fremsette individklager. Disse er en vesentlig faktor ved tolkning av den aktuelle konvensjonen. Denne kilden mangler her ettersom Barnekomiteen ikke er tildelt kompetanse til å behandle individuelle klager. I desember 2011 ble en tilleggsprotokoll til Barnekonvensjonen om kommunikasjonsprosedyre vedtatt. Ifølge protokollens artikkel 5 kan også enkeltpersoner fremsette påstand om at det foreligger 7 Karl Harald Søvig, Barnets rettigheter på barnets premisser utfordringer i møtet mellom Fns barnekonvensjon og norsk rett, Universitetet i Bergen 2009 s Diskusjonsdagene inngår ofte som ledd i utarbeidelsen av generelle kommentarer. Dokumentasjonen fra diskusjonsdagene, er ett av bidragene til generelle kommentarer og må derfor etter min mening, tillegges mindre betydning enn generelle kommentarer. 9 Av Barnekomiteens prosedyreregler (Rule 73) følger det at komiteen kan utarbeide generelle kommentarer General Comments på bakgrunn av den informasjon den mottar fra medlemsstatene. Her sies det at «The Committee may make other general recommendations based on information received pursuant to articles 44 and 45 of the Convention.»

5 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ krenkelse av konvensjonen. 10 Så langt har et mindre antall av FNs medlemsstater signert protokollen og kun fem stater har ratifisert den. 11 Protokollen trer i kraft etter at ti stater har ratifisert den. Tilleggsprotokollen vil bli omtalt avslutningsvis. Andre FN-organers uttalelser i individklager er imidlertid heller ikke folkerettslig bindende. Likevel er disse ansett for å ha større betydning enn generelle kommentarer. 12 Det som taler for at Barnekomiteens generelle kommentarer skal ha gjennomslagskraft, er bl.a. det omtalte brede kunnskapsgrunnlaget disse bygger på og at komiteen er en ekspertkomité. 13 Enkelte forfattere har imidlertid hevdet at Barnekomiteens sammensetning svekker betydningen av de generelle kommentarene, fordi kun omtrent halvparten av de 18 medlemmene har juridisk kompetanse. 14 Andre forfattere, både nasjonale og internasjonale, er av den oppfatning at dette er en ekspertkomite som har høy anseelse, ettersom medlemmene har anerkjent kompetanse på konvensjonens fagområde og ha høy moralsk anseelse. 15 At Barnekomiteens generelle kommentarer skal ha rettskildemessig betydning, kan videre begrunnes ut fra den lojalitetsplikt som følger av at Norge har ratifisert konvensjonen og ikke minst ved at konvensjonen er inkorporert i norsk rett. Dessuten følger det av en omforent oppfatning nasjonalt, så vel som internasjonalt at internasjonale menneskerettskonvensjoner skal tolkes dynamisk, dvs. i lys av samfunnsutviklingen. 16 Dette er også fremhevet av Barnekomiteen. 17 Ett organ må ha ansvar for en 10 Optional Protocol to the Convention on the Rights of the Child on a communications procedure, vedtatt 19. desember Per 10. juni 2013 hadde 38 stater signert protokollen. 12 Se International Law Association, Berlin Conference (2004)»International Human Rights Law and Practice«s , Helen Keller og Leena Grover,»General Comments of the Human Rights Committee and their Legitimacy«, i Geir Ulfstein og Helen Keller (eds.), UN Human Rights Treaty Bodies, Law and Legitimacy, Cambridge 2012, s (s ) og Geir Ulfstein,»Den rettskildemessige betydningen av avgjørelser fra menneskerettslige konvensjonsorganer«, i Lov og Rett 2012 s (s ). 13 Helen Keller og Leena Grover,»General Comments of the Human Rights Committee and their legitimacy«, i Geir Ulfstein og Helen Keller (eds.), UN Human Rights Treaty Bodies, Law and Legitimacy, Cambridge 2012, s (s ). 14 Se Geraldine Van Bueren, The International Law on the Rights of the Child, The Hague, Boston London 1998 s som omtaler striden om Barnekomiteens status ved utarbeidelsen av konvensjonen. 15 Mieke Verheyde og Geert Goedertier, A Commentary on the United Nations Convention on the Rights of the Child, Article 43-45, Leiden, Boston 2006 s. 9, Lucy Smith,»FNs konvensjon om barns rettigheter«i Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (red.) Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge, 2. utgave Oslo 2012 s (s. 26) og Bendiksen og Haugli,»Hvor ble det av gutten?«i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 2010 s (s. 66). Se også International Law Association, Berlin Conference (2004)»International Human Rights Law and Practice«, s Helen Keller og Leena Grover,»General Comments of the Human Rights Committee and their legitimacy«, i Geir Ulfstein og Helen Keller (eds.), UN Human Rights Treaty Bodies, Law Jurist- og Økonomforbundets Forlag

6 48 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 slik utvikling. Generelle kommentarer er det nærmeste vi kommer en sammenstilling og enhetlig tolkningspraksis av konvensjonen. Dersom generelle kommentarer ikke blir benyttet som kilde ved anvendelse av konvensjonen, kan utviklingen av konvensjon gå i flere retninger. Derved kan betydningen av konvensjonen bli redusert. En utfordring med hensyn til spørsmålet om hvilken rettskildemessig betydningen av generelle kommentarer, er at det ikke alltid er tydelig hva som er Barnekomiteens tolkning av konvensjonen og hva som er komiteens anbefalinger om god praksis. Enkelte generelle kommentarer har et tydeligere preg av fortolkning. Det gjelder eksempelvis Generell kommentar nr. 12 som gjelder artikkel 12 Barnets rett til å bli hørt. 18 Enkelte andre generelle kommentarer omhandler mer overordnede problemstillinger, eksempelvis Generell kommentar nr. 5, om gjennomføringen av Barnekonvensjonen, 19 eller når at en type tematikk blir analysert, f.eks. i nr. 7 Implementeringen av barns rettigheter i tidlig barndom. 20 Forskjellene i utformingen påvirker spørsmålet om den rettskildemessige betydning av kommentarene. Barnekomiteen har fremhevet fire av artiklene i konvensjonen og omtaler disse som generelle prinsipper som har betydning for tolkning av de øvrige artiklene. Det gjelder artikkel 2 om ikke-diskriminering, artikkel 3 nr. 1 om barnets beste, artikkel 6 om barnets rett til liv og utvikling, og artikkel 12 barns rett til å bli hørt. Dette ble første gang gjort i Generell kommentar nr. 5, og er siden gjentatt i de etterfølgende kommentarene, da i relasjon til den aktuelle tematikken som blir behandlet. Disse fire bestemmelsene er dermed tolket i større bredde og med større dybde enn hva gjelder øvrige bestemmelser. Det forhold at Barnekomiteen understreker og utdyper innholdet i disse bestemmelsene, gir bestemmelsene større gjennomslagskraft enn bestemmelser i andre av konvensjonens artikler. 21 En følge av at de generelle kommentarer ikke er utformet utelukkende med tanke på å gi tolkninger av Barnekonvensjonens bestemmelser, er at for det tilfellet at kommentarene skal benyttes som rettskilde, må and Legitimacy, Cambridge 2012, s (s. 124), Lucy Smith,»FNs konvensjon om barns rettigheter«i Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (red.) Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge, 2. utgave Oslo 2012 s (s. 26) og Eirik Bjørge,»Dynamisk tolking i den generelle folkeretten«i Lov og Rett 2012 s , der han viser til at dynamisk tolkning er en vel forankret tolkningsstil for menneskerettskonvensjonene. 17 Barnekomiteen har understreket dette gjentatte ganger, senest i General Comment No. 14 (2013) on the right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration (art. 3, para 1) avsnitt General Comment No. 12 (2009) The right of the child to be heard. 19 General Comment No. 5 (2003) General measures of implementation of the Convention on the Rights of the Child (arts. 4, 42 and 44, para. 6). 20 General Comment No. 7 (2005) Implementing child rights in early childhood. 21 Slik også Helen Keller og Leena Grover,»General Comments of the Human Rights Committee and their legitimacy«, i Geir Ulfstein og Helen Keller (eds.), UN Human Rights Treaty Bodies, Law and Legitimacy, Cambridge 2012, s (s. 130).

7 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ den enkelte generelle kommentaren granskes med tanke på å identifisere tolkningsuttalelsene. Det finnes med andre ord argumenter som trekker i flere retninger med hensyn til hvilken betydning Barnekomiteens generelle kommentarer skal tillegges. Dette gjelder både med hensyn til spørsmålet om kommentarene er relevante ved tolkning av Barnekonvensjonen og hvordan de skal vektlegges. Det er imidlertid ingen tvil om at Barnekomiteens generelle kommentarer, har en svakere rettskildemessig betydning enn fortolkninger som Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD, gir av EMK. Avgjørelser fra EMD er folkerettslig bindende. Når det gjelder uttalelser fra FNorganer som har ansvar for gjennomføringen av menneskerettskonvensjoner, der det også foreligger et individklagesystem, anser jeg også for å stå sterkere enn hva gjelder Barnekomiteens generelle kommentarer. 22 Forskjellen inntrer ved muligheten til å gi tolkninger til individuelle klager. Derved konkretiseres tolkningene i større grad. De generelle kommentarene inngår som en del av FNs system for å gjennomføre konvensjonen, og av respekten for konvensjonen som sådan taler for at kommentarene har relevans ved tolkningen av Barnekonvensjonen. 3 Inkorporering av barnekonvensjonen i norsk rett Når det gjelder diskusjonene som ble foretatt ved utarbeidelsen av menneskerettsloven, er det særlig interessant å se nærmere på hvilke overveielser lovgiver foretok med hensyn til inkorporasjon av Barnekonvensjonen i lys av at gjennomføringssystemet ikke er folkerettslig bindende. Dernest er spørsmålet hvilken rettskildemessig status lovgiver mente Barnekomiteens generelle kommentarer skulle tillegges. Til tross for at Barnekonvensjonen ble ansett for å være både sentral og egnet, ble den ikke inkorporert da menneskerettsloven ble vedtatt i Det ble pekt på at konvensjonens rettslige utforming atskilte seg fra de tre generelle menneskerettskonvensjonene som da ble inkorporert, på grunn av dens gjennomføringssystem. 23 Menneskerettighetslovutvalget påpekte at det forelå begrenset praksis som kunne klargjøre innholdet i enkeltbestemmelser, og at de fleste bestemmelsene i Barnekonvensjonen ikke er selvkraftige. 24 Dvs. at bestemmelsen etter sitt innhold ikke er så klar at den er egnet til å bli anvendt som selvstendig rettslig grunnlag. Dette har betydning når motstridsspørsmålene inntrer. Av den grunn ble lovutvalgets forslag om ikke å inkorporere Barnekonvensjonen, støttet av Justisdepartementet Geir Ulfstein,»Den rettskildemessige betydningen av avgjørelser fra menneskerettslige konvensjonsorganer«i Lov og Rett 2012 s (s. 555). 23 Ot.prp. nr. 3 ( ) s NOU 1993: 18 Lovgivning om menneskerettigheter s Ot.prp. nr. 3 ( ) s. 36. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

8 50 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 Stortingskomiteen mente imidlertid at Barnekonvensjonen enten skulle innarbeides eller inkorporeres i norsk rett for å fremheve barns stilling som selvstendig rettsobjekt og styrke deres rettssikkerhet. 26 Barnekonvensjonen ville dermed bli mer forpliktende og den ville bli anvendt som rettskilde ved norske domstoler. Med hensyn til norsk rettspraksis mente stortingskomiteen at den i størst mulig grad skulle være i samsvar med den gjeldende tolkningspraksis fra gjennomføringsorganene. 27 Da Barnekonvensjonen ble inkorporert i 2003, viste Justisdepartementet til at inkorporasjon ville gi konvensjonen større oppmerksomhet, økt status og gjennomslagskraft. 28 Departementet pekte igjen på ulempene ved gjennomføringssystemet og mangelen av en sterk overvåkingsmekanisme som presiserer og utvikler bestemmelsene i konvensjonen. 29 Til tross for at Barnekomiteen på dette tidspunktet hadde utgitt tre generelle kommentarer, nevner ikke departementet disse i sin diskusjon. Det viktigste ankepunktet var imidlertid at ordlyden er vag. Justisdepartementet mente det kunne lede til for store forventninger om hvilke rettigheter som følger av konvensjonen. Departementet pekte videre på at» inkorporasjon av barnekonvensjonen vil kunne føre til en forskyvning av maktbalansen mellom domstolene og de politisk valgte myndigheter, «30 Uttalelsen er muligens en følge av diskusjonene som på denne tiden pågikk om maktforskyvningen i samfunnet. 31 Departementets begrunnelse var at verdihensyn og verdiprioriteringer ville få en sentral plass ved tolkning av konvensjonen. Derfor mente departementet at domstolene skulle være tilbakeholdne med å sette til side lovbestemmelser eller vedtak under henvisning til den vage og formålspregede ordlyden, såfremt det var foretatt en forsvarlig tolkning av konvensjonen. 32 Til tross for at klarhetskravet på dette tidspunkt var forlatt av Høyesterett som prinsipp ved tolkning av folkerettslige kilder i norsk rett, virker det som om lovgivers argumentasjon bygger på dette prinsippet. 33 Det står i motsetning til Stortingets justiskomité sin argumentasjon ved behandlingen av menneskerettsloven, hvor det som er omtalt som prinsippet om selvstendig tolkning, 26 Innst. O. nr. 51 ( ) s Ibid. s Ot.prp. nr. 45 ( ) s Ibid. s Ibid. s Se NOU 2003: 19 Makt og demokrati, Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen, s Ot.prp. nr. 45 ( ) s Klarhetsprinsippet ble lagt til grunn av Høyesterett i Bølgepappkjennelsen, Rt s Se Jens Edvin A. Skoghøy,»Norske domstolers lovkontroll i forhold til inkorporerte menneskerettskonvensjoner«, Lov og Rett 2002 s (s. 341 flg.) og Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 3. utgave 2006 s Se også Elisabeth Gording Stang, Det er barnets sak, Oslo 2007 s. 47 som også er skeptisk til departementets uttalelser på dette punkt.

9 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ ble lagt til grunn. 34 Ifølge dette prinsippet skal det i nasjonal rett foretas en selvstendig tolkning av folkerettslige kilder, men det kan bygges på norske verdiprioriteringer. 35 Diskusjonene viser etter min mening at lovgiver var noe ambivalent med hensyn til inkorporasjon av Barnekonvensjonen, fordi inkorporasjon ville kunne medføre rettsliggjøring av politikken. Svakhetene ved Barnekonvensjonens gjennomføringssystem ble fremhevet, men likevel ble ikke betydningen av de generelle kommentarene nevnt. Lovgiver unnlot dermed å ta stilling til det nærliggende spørsmålet om hvorvidt Barnekomiteens generelle kommentarer, til tross for at de ikke er folkerettslig binde, kunne styrke utviklingen og gjennomslagskraften til konvensjonen. Spørsmål ble stående ubesvarte etter inkorporasjonen av Barnekonvensjonen. Av den grunn har diskusjonene ved inkorporeringen av Kvinnediskrimineringskonvensjonen i 2009 interesse. Justisdepartementet pekte da på at inkorporasjon medfører at avgjørelser fra gjennomføringsorganet skal respekteres, herunder deres uttalelser. 36 Hvilken vekt uttalelsene fra gjennomføringsorganet skal tillegges, må avgjøres i den konkrete saken, ut fra sammenhengen uttalelsen er gitt i og hvor klar den er. Departementet mente at det må»truleg leggjast stor vekt på desse i ein reint folkerettsleg samanheng.«37 Denne tilnærmingen til konvensjonstolkningen har klare trekk av prinsippet om selvstendig tolkning. Imidlertid pekte departementet på at avgjørelsene fra FNs kvinnediskrimineringskomite i individklagesaker ikke er folkerettslig bindende. 38 Uttalelsene som ble gitt i forbindelse med inkorporeringen av Kvinnekonvensjonen med hensyn til vektleggingen som rettskilde, har overføringsverdi til Barnekonvensjonen ettersom, slik departementet påpeker, heller ikke Kvinnekonvensjonens gjennomføringssystem er folkerettslig bindende. Barnekomiteens generelle kommentarer må følgelig være en relevant rettskilde. Det ble dog tatt et visst forbehold med hensyn til vektspørsmålet, ved at det i de nevnte forarbeidene til ved inkorporasjonen av Kvinnediskrimineringskonvensjonen sies»truleg leggast stor vekt«. I forarbeider til endringer av barneloven, samt i andre offentlige arbeider er det uttalt at det bør legges»relativt stor vekt«på uttalelser fra FNs barnekomite. 39 Spørsmålet om generelle kommentarer er en relevant rettskilde ved tolkning av Barnekonvensjonen, må derfor kunne besvares med ja utfra de refererte diskusjonene. 34 Innst. O. nr. 51 ( ) s. 6. Prinsippet om selvstendig tolkning utledes dels av forarbeidene til menneskerettsloven og dels av plenumsdommen Rt s. 996, Bøhlerdommen. 35 Lena Renate L. Bendiksen,»Dommer og avvisningsavgjørelser av den europeiske menneskerettighetsdomstol som rettskilder«, i Rettshjelp fra kyst til vidde Festskrift til Jusshjelpa i Nord- Norge 20 år 2009, Oslo 2009 s (65-66). 36 Ot.prp. nr. 93 ( ) s Ibid. s Ibid. s Ot.prp. nr. 104 ( ) s. 26. Se også NOU 2008: 15 Barn og straff s Jurist- og Økonomforbundets Forlag

10 52 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 Derimot er det mer uklart hvilken vekt de skal tillegges. Derfor er det av interesse å se hvordan Høyesterett har tilnærmet seg dette spørsmålet. 4 Høyesterettspraksis Problemstillingen er dels hvordan Høyesterett har anvendt Barnekomiteens generelle kommentarer når det gjelder å utlede argumenter derfra og dels hvordan argumentene er vektlagt. Høyesterett har vist til generelle kommentarer i et begrenset antall saker. Likevel er det i denne sammenhengen ikke mulig å gå inn på samtlige. Jeg vil konsentrere meg om saker der det har vært dissens i Høyesterett med hensyn til vekten av generelle kommentarer som kilde til å tolke Barnekonvensjonen. Første gang Høyesterett diskuterte spørsmålet om hvilken rettskildemessig betydning Barnekomiteens generelle kommentarer skulle tillegges i sin fulle bredde, var i Ashok-saken, Rt s En ni år gammel tamilsk gutt kom alene til Norge. Etter nesten fire år ble gutten utsendt, etter at det var gitt avslag på søknad om opphold. Problemstillingen var om gutten som enslig mindreårig asylsøker, hadde rettskrav på opphold i Norge under forutsetning av at slikt opphold ble funnet å være til hans beste, jf. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. En uttalelse i Generell kommentar nr. 6 Behandlingen av enslige barn utenfor deres opprinnelige hjemland var påberopt til støtte for dette synet. 40 På bakgrunn av denne uttalelsen var spørsmålet om bare hensyn basert på rettigheter kan gå foran hensynet til barnets beste. Spørsmålet for Høyesterett var dels om Barnekomiteens uttalelse skulle tillegges vekt, og dels hvilken vekt uttalelsen skulle tillegges. Dommen ble avsagt under dissens fire mot én med hensyn til begrunnelsen. Flertallet presiserte at uttalelser i generelle kommentarer ikke er folkerettslig bindende. 41 Etter en tolkning av uttrykket i artikkel 3 nr. 1»a primary consideration«, fant flertallet at hensynet til barnets beste verken er det eneste eller det avgjørende hensynet. 42 Spørsmålet var dog om hensynet til barnets beste på grunn av uttalelser i Generell kommentar nr. 6, kan være det eneste og det avgjørende hensynet. Barnekonvensjonens ordlyd ville i så fall bli tolket utvidende. Innvandringspolitiske hensyn var andre aktuelle hensyn som kunne ha betydning for saken. I sin drøftelse viste flertallet til tidligere høyesterettsavgjørelser og forarbeidsuttalelser til norsk lovgivning. Det ble lagt til grunn at generelle kommentarer kan ha rettskildemessig betydning. Med hensyn til hvilken vekt kommentarene skulle tillegges, 40 Generell kommentar nr. 6 (2005)»Behandlingen av enslige barn og enslige barn med følgepersoner utenfor deres opprinnelige hjemland«avsnitt 86 (General Comment No. 6 (2005) Treatment of unaccompanied and separated children outside their country of origin). 41 Rt s avsnitt Ibid. avsnitt 31.

11 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ pekte flertallet på at uttalelsens klarhet er avgjørende. 43 Dessuten må sammenhengen uttalelsen er gitt i, passe med de aktuelle faktiske og rettslige omstendigheter. Videre må det avklares om dette er en tolkningsuttalelse eller en praksistilrådning. Dertil viste flertallet til at det må vurderes om uttalelsen passer med det aktuelle faktum og rettsområde, fordi generelle uttalelser ikke har vært gjenstand for dialog mellom den berørte staten og komitéen, slik tilfellet er for enkeltsaker. 44 Etter å ha vurdert uttalelsen i sammenheng med det helhetlige innholdet i Generell kommentar nr. 6, kom flertallet til at innvandringspolitiske hensyn kan komme i betraktning. 45 Forutsetningen var imidlertid at barnet ikke er i en situasjon som tilsier at retur ikke kan skje. Konklusjonen i denne saken var at anken ikke førte frem og gutten fikk ikke vende tilbake. Annenvoterende dommer, som tok dissens vedrørende begrunnelsen, hadde en annen tilnærming til saken. Etter å ha analysert innholdet i Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, og vist til rammene for lojal konvensjonsfortolkning, vurderte han Generell kommentar nr. 6 og Barnekomiteens uttalelser om formålet med denne kommentaren. 46 Annenvoterende beskrev at formålet var å samle og forene standarder som komiteen gjennom sitt overvåkingsarbeid har utviklet vedrørende enslige mindreårige asylsøkere. Han pekte også på nødvendigheten av å tolke konvensjonen dynamisk og at inkorporasjonen ikke bare omfatter selve konvensjonsteksten, men konvensjonen som sådan. 47 Flertallet og mindretallet hadde etter mitt syn, forskjellig metodisk tilnærming til rettskildematerialet. Flertallet viste i hovedsak til nasjonale rettskilder for å finne støtte for at innvandringspolitiske argumenter kunne tillegges vekt. Annenvoterende henviste til at nasjonal fortolkning av konvensjonen må holdes innenfor rammene av en lojal konvensjonstolkning, noe som i større grad tilsa selvstendig tolkning av konvensjonens ordlyd. Flertallet og mindretallet la dermed ulik vekt på Barnekonvensjonen som sådan. Mindretallet er tydeligst i at lojalitet til konvensjonen, krever lojalitet til gjennomføringssystemet. Dessuten er det behov for at ett organ driver frem en dynamisk utvikling av konvensjonen, slik at dens formål kan realiseres. Den 21. desember 2012 avsa Høyesterett to dommer i plenum. Begge dommene ble avsagt under dissens. Hovedspørsmålet i den første dommen, Rt s. 1985, heretter omtalt som Plenumsdom I, var om vedtak om ikke å gi asyl til en barnefamilie, var ugyldig. Den private part hevdet bl.a. at barna hadde rettskrav på opphold i Norge og at utlendingsloven måtte tolkes i tråd med Barnekonvensjonen artikkel 3 43 Ibid. avsnitt Ibid. avsnitt Ibid. avsnitt Ibid. avsnitt Ibid. avsnitt Jurist- og Økonomforbundets Forlag

12 54 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 nr. 1 om hensynet til barnets beste. 48 Også her ble det vist til Generell kommentar nr. 6 og samme avsnitt som i Ashok-dommen. Flertallet viste til forholdet mellom nasjonal rett og Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 med utgangspunkt i ordlyden i utlendingsloven. 49 På bakgrunn av utlendingslovens bestemmelse i 75 første ledd som sier at Stortinget skal godkjenne hovedprinsippene for innvandringen, mente flertallet at det innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser er et politisk spørsmål hvor mange som skal gis asyl. 50 Spørsmålet var følgelig om hensynet til barnets beste slik det følger av Barnekonvensjonen, gir utvidede rettigheter sammenlignet med utlendingsloven. Flertallet viste til forarbeidene til Barnekonvensjonen samt Generell kommentarer nr. 5 om generelle tiltak til gjennomføring av Barnekonvensjonen. 51 Flertallet kom videre til at utlendingsloven samsvarte med Barnekomiteens uttalelser i Generell kommentar nr Flertallet delte ikke den private parts oppfatning om at Generelle kommentarer nr. 6 var relevant i den aktuelle saken. Dette var ikke enslige barn som søkte asyl, og det var ikke grunnlag for å anvende Generell kommentar nr. 6 utenfor sitt område. Konklusjonen var at hensynet til barnets beste ikke alltid går foran innvandringsregulerende hensyn. 53 Mindretallet tok dels utgangspunkt i ordlyden i Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og dels i utlendingsloven, og viste til hvordan Høyesterett tidligere har tolket begrepet barnets beste. 54 Avveiningsnormen i artikkel 3 nr. 1 medfører at barnets interesser skal løftes frem, men at andre hensyn kan tilsi at det velges en annen løsning enn den som er best for barnet. I så fall stilles det krav om saklighet og forholdsmessighet. Mindretallet vurderte om innvandringsregulerende hensyn er saklige, med henvisning til Generell kommentar nr. 6 og brukte uttalelser derfra til støtte for at barnets interesser ikke helt kan settes til side av innvandringsregulerende hensyn. 55 Mindretallet foretok etter min mening, i større grad enn flertallet, en selvstendig tolkning av ordlyden i Barnekonvensjonen. Slik jeg ser det, er flertallets tilnærmingsmåte i stor grad i tråd med lovgivers uttalelser ved inkorporasjonen av Barnekonvensjonen. Domstolene skulle være forsiktige med å sette til side lovbestemmelser såfremt konvensjonen var tolket på en forsvarlig måte. Mindretallets tilnærming har sterkere preg av uttalelsene som ble gitt av lovgi- 48 Lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). 49 Rt s avsnitt Ibid.avsnitt Ibid.avsnitt Ibid.avsnitt Avsnitt Avsnitt Avsnitt

13 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ ver ved vedtakelsen av menneskerettsloven og ved inkorporeringen av Kvinnekonvensjonen. Flertallets tolkning av artikkel 3 om barnets beste, ble lagt til grunn i den neste plenumsdommen, inntatt i Rt s Plenumsdom II. Her var i tillegg artikkel 12 barnets rett til å bli hørt påberopt. Spørsmålet var om det forelå en saksbehandlingsfeil, fordi barnet ikke hadde fått mulighet til å uttale seg direkte overfor Utlendingsnemnda. Flertallet viste til at det var lagt til grunn at barnets beste tilsa at barnet skulle forbli i Norge. Derfor mente de at det ikke var holdepunkter for at vedtaket hadde blitt et annet om barnet hadde blitt hørt. 56 Flertallet foretok ingen tolkning av artikkel 12, og nevner heller ikke Generell kommentar nr. 12. Dermed foreligger det ikke grunnlag for å vurdere hva flertallet mente om den rettskildemessige betydning til denne generelle kommentaren. Mindretallet tok utgangspunkt i at barn etter artikkel 12 har rett til å bli hørt, uavhengig hva myndighetene antar barnet kan bidra med. Uttalelser i Generell kommentar nr. 12 støttet dette synet. 57 Dessuten stilte mindretallet spørsmål ved om hensynet til barnet var blitt behandlet så grunnleggende som Barnekonvensjonen artikkel 3 krever. Her ble det trukket inn uttalelser fra Generell kommentar nr. 12 for å underbygge at konvensjonen gir barn individuelle rettigheter. 58 Dertil benyttet mindretallet argumenter fra Generell kommentar nr. 5 for å vise sammenhengen mellom konvensjonens fire prinsipper og at barn har positive rettigheter, som staten plikter å gjennomføre. 59 Dommen viser at Høyesterett er delt i synet om hvilke selvstendige rettigheter barn har, og tillegger generelle kommentarer ulik rettskildemessig betydning. Barnekonvensjonen tar sikte på, slik mindretallet viser til, å gi barn selvstendige rettigheter. Dessuten er artikkel 12 en selvkraftig bestemmelse. 60 Og Generell kommentar nr. 12 inneholder tydelige fortolkninger av bestemmelsen. Mindretallets votum har bl.a. den styrke at de bruker de generelle kommentarene til å vise at artiklene må tolkes i sammenheng. Det er en sammenheng mellom hensynet til barnets beste og barns rett til å bli hørt. I 2013 avsa Høyesterett en dom, se Rt s. 449, der hensynet til barnets beste igjen ble vurdert mot innvandringspolitiske hensyn. Det var spørsmål om en mor og hennes fire barn, hvorav ett mindreårig, skulle få oppholdstillatelse i Norge. Ved vur- 56 Rt s avsnitt Rt s avsnitt Ibid. avsnitt Ibid. avsnitt En selvkraftig (self-executive) bestemmelse er etter sitt innhold egnet for å bli anvendt som selvstendig rettslig grunnlag ved tvister for nasjonale domstoler. Barnekonvensjonen artikkel 12 er ansett for å være en slik bestemmelse, se Lucy Smith,»FNs konvensjon om barns rettigheter«, i Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt og Kirsten Sandberg (red.), Barnekonvensjonen, Barns rettigheter i Norge, 2. utgave Oslo 2012 s (s. 24). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

14 56 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 deringen av om hensynet til barnets beste var ivaretatt, ble det vist til uttalelsene i Plenumsdom I. Etter en kortfattet drøftelse basert på norske kilder, var konklusjonen at hensynet til barnets beste var forsvarlig vurdert. Barnekomiteens generelle kommentarer er ikke nevnt. Høyesterett har i noen saker som gjelder andre saksforhold enn utlendingsrett, vist til Barnekomiteens generelle kommentarer. Det gjelder bl.a. sak referert i Rt s. 1313, om straffeutmåling overfor en gutt som var 17 år på gjerningstidspunktet. Hensynet til barnets beste inngikk i vurderingen. Her ble det henvist til uttalelser i Generell kommentar nr. 10 Rettighetene til barn som er i konflikt med loven. 61 Det samme gjelder i en annen om fengsling av mindreårig, Rt s Videre vil jeg vise til Rt s. 146, der det ble henvist til Generell kommentar nr. 1 for å understreke at det er nulltoleranse for mobbing i skolen. Også i noen saker som primært omhandler foreldrenes rettsstilling, er det henvist til generelle kommentarer som ledd i en helhetsvurdering av hensynet til barna. Det gjelder to straffesaker, se Rt s. 462 og Rt s Det ble også vist til barnets beste i Nunez-saken, Rt s. 534, der var det spørsmål om utvisningen av en mor til to små barn var uforholdsmessig. Her viste mindretallet til Generell kommentar nr Etter min oppfatning inngikk argumentene fra de generelle kommentarene i disse sakene i en godhetsvurdering Avslutning Avslutningsvis vil jeg se nærmere på spørsmålet jeg stilte i innledningen. Kan betydningen av Barnekonvensjonen bli redusert i norsk rett som følge av at Barnekonvensjonen mangler et folkerettslig bindende gjennomføringssystem? I fremstillingen foran har jeg gjort et poeng av at Høyesterett har forskjellig metodisk tilnærming til saker der bestemmelser i Barnekonvensjonen er påberopt. Flertallet i Ashok-saken og i de to plenumsdommene, har det jeg forenklet vil omtale som en tradisjonell nasjonal metodisk tilnærming. Nasjonale rettskilder blir tillagt stor vekt. Og Barnekonvensjonen blir tolket i tråd med denne tradisjonen, uten at det gjøres en selvstendig tolkning av konvensjonens ordlyd. 61 General Comment No. 10 (2007) Children s rights in juvenile justice. 62 Denne saken ble brakt inn for EMD, se Nunez v. Norway, judgment 28 June 2011 (Application no /09). EMD fant at Høyesterett ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på barnas interesser slik det følger av formålet med EMK artikkel 8, med henvisning til Barnekonvensjonen artikkel 3. Se dommens avsnitt Se om terminologibruken i Torstein Eckhoff, Rettskildelære, 5. utgave ved Jan E. Helgesen, Oslo 2001 s. 367 flg., spesielt s

15 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ Mindretallet har en annen tilnærming i alle disse tre dommene. I Ashok-saken fremhever mindretallet hvilke rammer som gjelder for lojal konvensjonstolkning. Denne tilnærmingen medfører at det blir tatt utgangspunkt i konvensjonsteksten og denne blir tolket på selvstendig grunnlag. Tilnærmingen er mer i samsvar med de folkerettslige regler om traktattolkning slik disse er angitt i Wien-konvensjonen fra Og det er i denne selvstendige tolkningen av konvensjonsbestemmelsens ordlyd at den rettskildemessige betydningen av Barnekomiteens generelle kommentarer fremtrer. Derved blir den enkelte bestemmelse tolket i lys av konvensjonens formål, særlig at barn har selvstendige rettigheter. Flertallets metodiske tilnærming medfører at de generelle kommentarene i begrenset grad benyttes som argumentasjonskilde. Derved reduseres betydningen av kommentarene ved tolkningen av Barnekonvensjonen. Det er til dels samme dommere som utgjør mindretallet i alle tre sakene, Rt s. 1265, Rt s og Rt s Mitt inntrykk er dermed at Høyesterett er fraksjonert i spørsmålet om den rettskildemessige betydningen av Barnekomiteens generelle kommentarer. Hvilket rettsområde saken omhandler, er muligens et relativiseringsmoment. Jeg har viet størst plass til saker som gjelder Barnekonvensjonens anvendelse innenfor utlendingsretten. Dette er et rettsområde som klart er påvirket av den til enhver tid gjeldende politikk på området. Flertallet i Høyesterett har her vært tilbakeholden med å tillegge Barnekonvensjonen vekt. Derimot indikerer den overfladiske omtalen av straffesakene at det er mindre strid om å utlede slutninger fra generelle kommentarer på dette rettsområdet. Slutningene som er trukket fra generelle kommentarer i straffesakene, trekker imidlertid i samme retning som slutninger fra nasjonale rettskilder. Dermed blir ikke vektspørsmålet utfordret. Argumentene som blir utledet av kommentarene inngår, slik jeg vurderer det, i en godhetsvurdering. Forarbeidsuttalelser indikerer at generelle kommentarer skal tillegges vekt, men det er ikke tydelig hvor stor vekt. I barnejuridisk litteratur, internasjonal så vel som nasjonal, er det ens oppfatning om at Barnekomiteens generelle uttalelser skal tillegges stor vekt. 64 Dette samsvarer ikke med Høyesteretts praksis som indikerer at argumenter som kan utledes fra generelle kommentarer blir trukket inn i en godhetsvurdering. Kommentarene kan i så fall ha betydning som en felles verdimessig forståelsesramme, noe som kan være basis for en ensartet og forutberegnelig bruk av argu- 64 Mieke Verheyde og Geert Goedertier, A Commentary on the United Nations Convention on the Rights of the Child, Article 43-45, Leiden, Boston 2006 s , Lucy Smith,»FNs konvensjon om barns rettigheter«i Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (red.) Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge, 2. utgave Oslo 2012 s (s. 25), Karl Harald Søvig, Barnets rettigheter på barnets premisser utfordringer i møtet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett, Universitetet i Bergen 2009 s. 39 og Bendiksen og Haugli,»Hvor ble det av gutten?«i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 2010 s (s ). Jurist- og Økonomforbundets Forlag

16 58 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/144 menter inn i godhetsvurderingene. Min oppfatning er at den tolkningstilnærming Høyesterett har hatt, reduserer Barnekonvensjonens betydning i norsk rett. Et videre spørsmål er hva som gjøres for å styrke Barnekonvensjonens stilling i norsk rett. Spørsmålet faller imidlertid utenfor rammene her, men det er nærliggende å reise spørsmål ved om Norge bør tiltre tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen, som åpner for individuell klageadgang. Norge har ikke vært en pådrivernasjon verken ved utformingen av tilleggsprotokollen eller for å bidra til at den trer i kraft, og har ikke signert eller ratifisert protokollen. Regjeringen har fått gjennomført en juridisk analyse av spørsmålet, som i det vesentlige inneholder argumenter som støtter norsk tilslutning til tilleggsprotokollen. 65 Blant annet blir det vist til at et individklagesystem kan sette søkelys på de svakheter som eksisterer i den norske gjennomføringen av konvensjonen. 66 Det norske handlingsrommet med hensyn til å tolke konvensjonen kan bli begrenset, noe som kan ha positive så vel som negative konsekvenser for norske barn. Intensjonen med individuell klagerett er klar barns rettslige stilling skal styrkes. Imidlertid har enkelte barnegrupper og vil ha, problemer med å fremme sin sak. En individuell klageordning må sikre at Barnekonvensjonen har den samme gjennomslagskraft for alle barn, noe Barnekomiteens generelle kommentarer har. 65 Frode Elgesem,»Vurdering av fordeler og ulemper ved eventuell norsk tilslutning til FNs barnekonvensjons tilleggsprotokoll om individuell klagerett En juridisk analyse.«avgitt til Utenriksdepartementet 3. juni Ibid. s. 67.