KJELL ASKILDSEN Vennskapets pris

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "KJELL ASKILDSEN Vennskapets pris"

Tomas Skoglund
7 år siden
Visninger:

2 KJELL ASKILDSEN Vennskapets pris Noveller FORLAGET OKTOBER 2015

3 INNHOLD Konrad T. Willy Hassel Vennskapets pris Det røde huset Etter bisettelsen Den andre drømmen Marion Gerhard P. Gustav Herre Toalettmappen Georg Martin Hansens utflukt

4 KONRAD T.

5 TIRSDAG BESØKTE KONRAD T. sin far. Han hadde gjort det siden han flyttet tilbake til hovedstaden etter at et mangeårig samboerskap var gått i stykker. Han gjorde det uten glede, men han gjorde det; han kunne ikke få seg til ikke å gjøre det. Denne tirsdagen kom Konrad for sent til sin far. Mindre enn en halvtime før han skulle gå, fikk han besøk av sin nokså nye venninne, Vibeke. Han sa at hun skulle ha ringt. Hun sa at det var en innskytelse, hun hadde hatt et ærend i nærheten. Hun kysset ham. Han hadde et uavklart forhold til henne; han savnet henne sjelden når hun ikke var til stede, men hennes fysiske nærhet unnlot nesten aldri å tenne et merkbart begjær i ham, noe som ikke minst skyldtes den forandring som skjedde med henne når hun følte lyst: Fra å være en saklig, avbalansert kvinne, ble hun frivol, både i ord og gjerning. De lå sammen. Det gjorde at han kom en halv time for sent. Han diktet opp en forklaring. Hans far kunne ikke se det på ham når han ikke snakket sant. Han var blind. For noen år siden hadde han fått stær på det ene øyet. Han nektet å bli operert, han sa at han ikke trengte mer enn ett øye. Så ble han syk på det andre øyet også, og operasjonen var mislykket. Faren var sytti år. Konrad visste at han hadde daghjelp. Når han besøkte ham, hadde han alltid med seg et par av dagens aviser; faren ville at Konrad skulle lese høyt for ham kommentarer og debattinnlegg angående aktuelle temaer. Men aller først måtte han lese børsnoteringene på to aksjefond som faren hadde et ukjent antall andeler i. Konrad var ute av stand til å tolke farens reaksjoner, han hadde jo ikke blikk. Og han spurte ikke. Han hadde gjort det en gang, og da svarte faren, etter et brått, utålmodig kast med hodet: Uforandret.

6 Det hendte at faren spurte hvordan Konrad hadde det, og hvis han hadde noe å fortelle, hørte faren tilsynelatende tålmodig på ham, men uten å komme med oppfølgende spørsmål, og det oppstod som regel en lang, knugende pause, før faren punkterte den med et lakonisk: Ja ja. Denne kvelden var faren tausere og mer fraværende enn vanlig, og da Konrad begynte å bla i en av avisene, hadde han sagt: Nei, nei, ikke i dag. Har det hendt noe? sa Konrad. Nei, sa han. Deretter var de blitt sittende tause, temmelig lenge, før faren sa: Du er ikke akkurat snakkesalig. Det har jeg vel etter deg, sa Konrad, etter en viss overvinnelse. Kanskje det, sa han, skjønt din mor sa ikke stort, hun heller. Mor, jo, sa Konrad, hun snakket da mye. Nei, sa han, da husker du nok feil. Så satt de tause igjen. Da Konrad syntes han hadde vært der lenge nok, spurte han faren om han var trett. Faren svarte ikke, i stedet sa han: Skal du gå? Jeg spurte bare om du var trett, sa Konrad. Trett? sa faren. Og så, etter en pause: Men før du går, vær snill og hent en flaske vin og et glass. Konrad reiste seg. Jeg sa ikke at jeg skulle gå, sa han. Det stod fire flasker rødvin nederst i framskapet; Konrad tok en av dem, gikk ut på kjøkkenet, åpnet flasken og gikk inn til faren med den og et stort rødvinsglass. Da han hadde skjenket i og rakt faren glasset, satte han flasken på det lille bordet ved siden av stolen hans. Faren tok seg for med den ledige hånden for å finne ut nøyaktig hvor

7 flasken stod. Takk, sa han. Konrad nølte; det var kommet noe mildt over faren som gjorde ham opprådd; han følte det plutselig vanskeligere å gå enn å bli. Han sa: Er det noe annet jeg kan gjøre for deg? Nei takk, sa faren, nå er alt bra. Alt er bra. Konrad stod like ved siden av ham, og faren vendte ansiktet mot ham og så på ham. Det var slik Konrad følte det, at faren så på ham, og han tenkte: Jeg har da ikke gjort ham noe. Og mens Konrad bare stod der og lot faren se på seg, slapp faren glasset. Også det var en klar følelse Konrad hadde, at faren slapp glasset, at han ikke glapp det. Glasset ble liggende i fanget på faren, det gjorde en del av vinen også. Konrad tok glasset og satte det på bordet. Faren reiste seg, men ble stående. Et øyeblikk, sa Konrad. Han gikk fort ut på kjøkkenet, trev et håndkle og en tørkerull. Faren stod på samme sted, med halvåpen munn. Konrad tørket opp vinen i det nedsunkne skinnsetet. Nå kan du sette deg, sa han. Faren satte seg. Konrad presset håndkleet mot de våte bukselårene, han tenkte: Så nær ham har jeg ikke vært siden jeg var barn. Han kjente hvor mye tynnere og hardere lårene var blitt. Så så, nå er det nok, sa faren. Konrad rev løs en lang remse fra rullen og tørket opp vinsølet på gulvet. Han hørte at faren skjenket ny vin i glasset. Faren sa: Det ble plutselig helt lyst. Lyst? sa Konrad. Ja, sa faren, et øyeblikk ble det helt lyst.

8 Konrad gikk ut på kjøkkenet og kastet papiret i søppelbøtten, så skylte han hendene. Han tok seg god tid; han følte seg opprådd. Da han kom inn i stuen, satt faren med glasset i hånden. Konrad spurte om han skulle bli. Nei nei, sa faren, jeg har det bra nå. Og takk for at du tørket opp etter meg. Det skulle bare mangle, sa Konrad. Ja ja, kanskje det, sa faren, men takk likevel. Konrad slukket alle lysene, så sa han farvel og gikk. Nede på gaten oppdaget Konrad at det var et kvarter til neste bussavgang, og han begynte å gå innover mot sentrum. Han passerte to stoppesteder, men stanset ved det tredje. Det stod et leskur der, og en benk. Han satte seg. En kvinne uten yttertøy kom ut fra et portrom ti, femten meter lenger nede i gaten; hun ble stående ytterst på fortauet, med ryggen mot gaten. Kort etter kom en mann ut fra det samme portrommet, også han mangelfullt påkledd. Han gikk langsomt mot henne. De stod ansikt til ansikt en stund, tause. Plutselig fiket mannen til kvinnen, Konrad så det og hørte det. Kvinnens hode ble slengt til siden, men det kom ikke en lyd fra henne. Mannen slo en gang til, og enda en gang. Kvinnen stod med armene ned langs siden og lot det skje. Så tok hun et skritt frem og kysset ham: Mannen knyttet den ene hånden rundt håret hennes og førte henne foran seg inn i portrommet. Akkurat da kom bussen. Scenen Konrad hadde vært vitne til, skapte en seksuell reaksjon hos ham, og på bussen hjemover kom han til å tenke på en novelle av Anaïs Nin, der hun, slik han husket det, beskriver en scene hvor en kvinne, mens hun står og betrakter en offentlig henrettelse, blir befølt av en mann som står bak henne i den tettpakkede folkemengden. Hun gjør ingenting for å motsette seg at den fremmede til slutt trenger inn i

9 henne, og idet øksen faller og skiller hodet fra kroppen på den dødsdømte, får hun sin utløsning. Da Konrad kom hjem, ringte han Vibeke, men hun svarte ikke. Som en kompensasjon tok han Nins bok ut av bokhyllen og leste novellen. Under lesningen, men særlig etterpå, undret han seg over hvor feil han hadde husket. To netter senere hadde han en drøm. Han hadde aldri gjort noe forsøk på å tyde drømmer, han visste at det ikke lot seg gjøre, men han benektet ikke at de kunne sette spor. Han drømte om sin far. Det var ingen handling i drømmen, bare et ansikt, et hardt, forvridd ansikt. Det hadde ingen likhet med farens, men han visste at det var hans. Det viste seg og forsvant, gang på gang. Han våknet av at det presset seg mot øynene og ville inn i ham. Han stod opp, klokken var halv fire. Han drakk et glass vann, så gikk han inn i stuen og skrev ned drømmen i stikkordsform: «Far, ikke far. Ansikt. Ville inn i meg.» Den samme morgenen gikk han ut for å fotografere. Han tok fire bilder av to trestammer mot en strand, et hav, en horisont, en himmel. Et linjemotiv, med cirka 70 prosent skyer. Og hele tiden tenkte han på drømmen. Det føltes som om han ikke ønsket å glemme den. Han gikk videre, forbi furutrærne, nedover mot strandkanten, inn i motivet, så å si. Så snudde han og gikk til kafeen der han hadde avtalt å møte Vibeke. Vibeke la fra seg Reisen til nattens ende og tente en sigarett. Han satte seg. Nå? sa hun. Ja, sa han. Hav? sa hun. Ja, sa han, det også, men mest himmel og strand.

10 WILLY HASSEL

Like dokumenter

Knut Hamsun. Livets røst

Knut Hamsun. Livets røst Knut Hamsun Livets røst Forfatteren H*** forteller: Nede ved den indre havn i København er en gate som heter Vestervold, en ny og ensom boulevard. Det er få hus, få gasslykter, og nesten ingen mennesker