Knut Hamsun. Livets røst

Transkript

1 Knut Hamsun Livets røst Forfatteren H*** forteller: Nede ved den indre havn i København er en gate som heter Vestervold, en ny og ensom boulevard. Det er få hus, få gasslykter, og nesten ingen mennesker å se. Ikke engang nu i sommertiden er det ofte at noen spaserer der. Godt! I går aften hendte det meg noe i denne gate. Jeg hadde gått et par ganger opp og ned fortauet da en dame kommer imot meg. Det er ingen flere mennesker å se. Gasslyktene er tent, men det er allikevel temmelig mørkt og jeg kan ikke se damens ansikt. Det er vel en av de sedvanlige nattens barn, tenkte jeg og gikk henne forbi. Ved enden av boulevarden vender jeg om og går tilbake. Damen har også vendt om, jeg møter henne igjen. Jeg tenkte: Hun venter på noen, la meg se hvem hun venter på. Og atter går jeg henne forbi. Da jeg møtte henne for tredje gang tok jeg til hatten og tiltalte henne. Godaften! Gikk hun og ventet på noen? Hun for sammen. Nei Jo, hun ventet på noen. Om hun hadde noe imot at jeg holdt henne med selskap inntil den kom som hun ventet på? Nei, det hadde hun ikke noe imot, hun takket meg. Forresten, sa hun, ventet hun ikke på noen, hun spaserte bare, det var så stille her. Vi drev ved hverandres side, vi begynte å tale sammen om noen likegyldige ting, jeg bydde henne min arm. Nei takk, sa hun og ristet på hodet. Boulevard bred gate Gasslyktene gatelysene Nattens barn prostituerte Vendt om - snudd Atter - igjen For sammen: ble helt satt ut/ så ut til å skvette.

2 Det var ikke meget morsomt å gå her, jeg kunne ikke se henne i mørket. Jeg lyste på mitt ur med en fyrstikk; jeg holdt også fyrstikken opp, og lyste på henne. Halv ti, sa jeg. Hun hutret som om hun frøs. Jeg grep anledningen, og spurte: De fryser; vil De ikke gå et sted hen og få noe å drikke? Til Tivoli? Til National? Jeg kan ikke gå noe sted nu, som De ser, svarte hun. Og jeg la først da merke til at hun hadde et meget langt sørgeslør på. Jeg ba om unnskyldning, og skyldte på mørket. Og måten hun mottok min unnskyldning på overbeviste meg med ett om at hun ikke var en av de sedvanlige aftenvandrere. Ta min arm, sa jeg på ny. Det varmer. Hun tok min arm. Vi gikk frem og tilbake noen ganger. Hun bad meg se på klokken igjen. Den er ti, sa jeg. Hvor bor De? På Gamle Kongevei. Jeg stanset henne. Og kan jeg følge Dem til porten? spurte jeg. Nei, svarte hun. Nei, det kan De ikke De bor i Bredegate? Hvordan vet De det? spurte jeg overrasket. Jeg vet hvem De er, svarte hun. Pause. Vi går arm i arm inn i de opplyste gater. Hun gikk hastig, hennes langs slør vaiet. Hun sa: La oss bare gå hurtig. Ved hennes port på Gamle Kongevei vendte hun seg mot meg som for å takke meg for mitt følge. Jeg åpnet porten for henne, hun gikk langsomt inn. Jeg satte skulderen lempelig mot porten og gikk etter inn. Her grep hun min hånd. Ingen av oss sa et ord. Vi gikk opp et par trapper og stanset i annen etasje. Hun åpnet selv entrédøren, lukket enda en dør opp, tok meg i hånden og ledet meg inn. Det måtte være en stue; jeg hørte en klokke gå på en vegg. Damen stanset et Sedvanlig vanlig, hverdagslig Aftenvandrere prostituerte Hastig - rask Lempelig - forsiktig 2

3 øyeblikk innenfor døren, slo plutselig armene om meg og kysset meg skjelvende og hett på munnen. Midt på munnen. Sett Dem nu, sa hun. Her er en sofa. Imens skal jeg tenne lys. Og hun tente lys. Jeg så meg om fortumlet og nysgjerrig. Det var en stor, overmåte vakkert utstyrt dagligstue jeg befant meg i; det sto også åpne dører inn til flere værelser ved siden av. Jeg kunne ikke begripe hva det var for et menneske jeg var støtt på, og jeg sa: Så pent det er her! Bor De her? Ja, det er mitt hjem, svarte hun. Er det Deres hjem? Er De altså datter her? Hun lo og svarte: Nei nei. Jeg er en gammel kone. Nu skal De se. Og hun tok yttertøyet og sløret av. Det kan De se! sa hun og slo armene om meg enda en gang, brått, drevet av en ustyrlig heftighet. Hun kunne være to, tre og tyve år, hun bar en ring på den høyre hånd, og kunne for den skyld også virkelig være gift. Vakker? Nei, hun var fregnete og hadde nesten ingen øyenbryn. Men det var et brusende liv over henne, og hennes munn var merkelig skjønn. Jeg ville spørre henne ut om hva hun het, hvor hennes mann var, hvis hun hadde noen, jeg ville vite hvem sitt hus jeg befant meg i; men hun kastet seg inntil meg når jeg åpnet munnen og forbød meg å være nysgjerrig. Jeg heter Ellen, sa hun. Vil De nyte noe? Det gjør ikke noe, jeg kan godt ringe. De må bare gå inn der så lenge, i soveværelset. Jeg gikk inn i soveværelset. Lampen i stuen kastet litt lys der inn, jeg så to senger. Ellen ringte og forlangte vin, jeg hørte at en pike brakte vinen og gikk igjen. Litt etter kom Ellen etter meg inn i soveværelset, hun ble stående i døren. Jeg gjorde et skritt imot henne, hun ga et lite klynk og kom meg i samme øyeblikk i møte Dette var i går aftens. Hva som hendte videre? Gi tål, det hendte mere! Det begynte å bli lyst i morges da jeg våknet. Dagslyset trengte inn på begge sider av rullegardinen. Ellen var også våken, hun sukket trett og Fortumlet forvirret Overmåte - ekstremt Gi tål! vær tålmodig 3

4 smilte til meg. Hennes armer var hvite og fløyelsaktige, hennes bryst var overmåte høyt. Jeg hvisket til henne og hun lukket min munn med sin, stum av ømhet. Dagen ble lysere og lysere. To timer etter var jeg på bena. Ellen er også oppe, puslende med sine klær, hun har fått skoene på. Nu opplever jeg noe som ennå i dette øyeblikk rykker som en grufull drøm gjennom meg. Jeg står ved vaskeservanten, Ellen har et ærend inn i sideværelset, og idet hun åpner døren vender jeg meg om og ser der inn. En kald luft trenger inn til meg fra vinduene som står åpne der inne, og midt på gulvet på et langt bord ser jeg at det ligger et lik. Et lik, lagt i kisten, hvitkledt, med grått skjegg, liket av en mann. Hans magre knær står opp som to rasende never som er knyttet under lakenet, og hans ansikt er meget gult og redselsfullt. Jeg ser alt i fullt dagslys. Jeg vender meg bort og sier ikke et ord. Da Ellen kom tilbake var jeg påkledd og ferdig til å gå. Jeg kunne knapt besvare hennes omfavnelse. Hun tok noen flere klær på, hun ville følge meg helt ned i porten, og jeg lot henne gå med og sa fremdeles ingenting. I porten trykket hun seg inn mot muren for ikke å bli sett og hvisket: Farvel så lenge. Til i morgen? sa jeg prøvende. Nei, ikke i morgen. Hvorfor ikke i morgen? Ti stille, kjære, jeg skal i begravelse i morgen, en slektning er død. Så, nu vet du det. Men i overmorgen? Ja i overmorgen, her i porten, jeg skal møte deg. Farvel. Jeg gikk Hvem var hun? Og liket? Hvordan det knyttet nevene, og hvordan det hang med munnvikene i heslig komikk! I overmorgen ville hun vente meg igjen; burde jeg møte opp mere? Jeg stiler direkte ned til kafeen Bernina hvor jeg ber om adressekalenderen; jeg slår opp på Gamle Kongevei det og det nummer; godt, jeg ser navnet. Jeg venter en stund til morgenavisene kommer og kaster meg over dem for å studere dødsannonsene, godt, jeg finner også hennes, Overmåte - veldig Vaskeservanten der man vasker seg Omfavnelse - klem Heslig - stygg 4

5 det første i rekken, med fete typer: Min mann døde i dag etter et lengre tids sykeleie, 53 år gammel. Annonsen var datert i forgårs. Jeg sitter en lang stund og overtenker det. En mann har en kone, hun er tredve år yngre enn ham, han får en langvarig sykdom, han dør en dag. Og den unge enke puster ut. Fra Kratskog,