FLERE UNGE TIL DISTRIKTENE? MULIGHETER OG UTFORDRINGER FOR ØKT TIL(BAKE)FLYTTING AV UNGE VOKSNE

Transkript

1 Publikasjoner kan også bestilles via N-8049 BODØ Tlf / Fax Arbeidsnotat nr. 1003/05 ISSN-nr.: Antall sider: 34 Prosjekt nr: Prosjekt tittel: Utfordringer for tilbakeflytting til distriktene. Oppdragsgiver: Nordland fylkeskommune Pris : kr. 50,- FLERE UNGE TIL DISTRIKTENE? MULIGHETER OG UTFORDRINGER FOR ØKT TIL(BAKE)FLYTTING AV UNGE VOKSNE av Agnete Wiborg Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

2

3 FORORD Dette notatet er skrevet på oppdrag av Nordland fylkeskommune som underlagsmateriale for et innlegg på Fylkestinget for Nordland Fylke i februar 2005 hvor problemstillinger knyttet til innflytting av unge voksne til distriktene settes på dagsorden. De unge voksne er ikke bare en viktig befolkningsgruppe ut fra rent demografiske forhold knyttet til folketallsutvikling og alderssammensetning, men også i forhold til arbeidsmarkedet og samfunnsutvikling generelt. På grunnlag av eksisterende undersøkelser, med Vesterålen og Andøy som eksempler, diskuteres muligheter og utfordringer når det gjelder å få økt innflytting av unge voksne til distriktene i Nordland, med særlig fokus på unge med høyere utdannelse. Utfordringene knyttet til å få økt innflytting av unge voksne i distriktene kan i stor grad ses som en indikator på generelle utfordringer distriktene står overfor. Bodø, Februar

4 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD UTFORDRINGER FOR DISTRIKTENE DEMOGRAFISKE UTFORDRINGER Økt folketallsnedgang, selv uten utflytting ARBEIDSMARKEDET Et kjønnsdelt arbeidsmarked offentlig og privat UNGDOM, UTDANNELSE OG TILFLYTTING FLYTTING Kategorier av flyttere STUDENTER MELLOM ARBEID, FAMILIEBÅND OG LOKAL TILKNYTNING...21 Tilbakeflytting lite aktuelt...21 Kanskje hjem for å overta familiebedrift om en stund...21 Tilbakeflytting på grunn av jobb...22 Tilbakeflytting lite sannsynlig...22 Kanskje tilbakeflytting en gang...23 Kanskje tilbakeflytting til nærmeste by/større sted Tilbakeflytting en sammensatt prosess TREKKSPILLSAMFUNNET - MODELL FOR MODERNE DISTRIKTSSAMFUNN? Tilbakestrøms-prosjektet mobilisering av unge voksnes ressurser og kompetanse HVORDAN FÅ UNGE VOKSNE TIL DISTRIKTENE? Forslag til tiltak på kommunenivå...31 Litteratur

5 1. UTFORDRINGER FOR DISTRIKTENE Når folketallet går gradvis nedover og gjennomsnittsalderen på befolkningen i distriktene begynner å stige, skaper det bekymring hos politikere og andre. Befolkningsmessige spørsmål har lenge stått sentralt på den distriktspolitiske dagsorden, og befolkningsutvikling er blitt sett på som en indikator på regional utvikling. Fra sentralt politisk hold er det en målsetting å vedlikeholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og i de senere årene er det blitt lagt stadig større vekt på hoved- trekkene, noe som nå er knyttet til et regionalt nivå. Tidligere har det vært rettet mye oppmerksomhet mot hvordan man skal stoppe utflytting, særlig blant unge. På grunn av ulike demografiske og samfunnsmessige endringer er nå økt innflytting, ikke bare reduksjon i utflytting, nødvendig for å redusere befolkningsnedgang. En helt sentral utfordring for distriktskommunene fremover er derfor å legge til rette for at unge, både kvinner og menn, finner det attraktivt å bosette seg i distriktene. Det er ikke nødvendigvis et problem for de unge at de ikke bosetter seg i distriktene, for de kan velge å bosette seg andre steder de finner mer attraktive. For en del av distriktskommunene derimot, kan det bli, og er til dels allerede blitt et problem at folketallsutviklingen blir negativ, at befolkningen får en ugunstig sammensetning når det gjelder alder og kjønn, og at unge med kompetanse og kreativitet ikke bruker sine ressurser i distriktene. I dette notatet vil jeg bruke noen eksempler fra Vesterålen som region og Andøy som kommune for å illustrere mer generelle problemstillinger. Når fokus rettes mot forhold som kan bidra til rekruttering av unge til distriktene, blir det nødvendig å knytte sammen tema som demografiske prosesser, utvikling av arbeidsmarkedet og de unges flyttemotiver og bostedspreferanser, noe jeg kal gjøre i dette notatet. På disse områdene skjer det og har det skjedd viktige endringer med betydning for utviklingen i distriktene. Tidligere generasjoners flyttinger og fødselstall gjør at man kan snakke om at vi nå snakker om et generasjonsskille når det gjelder den demografiske utviklingen. Det har også skjedd relativt store endringer i arbeidsmarkedet og næringslivet i og utenfor distriktene, noe som fordrer at man må ta i bruk nye virkemidler og kompetanse for å skape nye arbeidsplasser og utvikle eksisterende virksomheter. De unge som skal inn i arbeidsmarkedet stiller også med andre forutsetninger og forventninger enn tidligere generasjoner til arbeid og fritid. Ikke minst viktig er det å rette søkelyset mot hva de unge kvinnene ønsker og gjør for å kunne rekruttere par og familier til distriktene. Forholdet mellom hva kommunene/distriktene kan tilby både av arbeid og bostedskvaliteter på den en siden, og de unges ønsker, preferanser og kompetanse på den andre, blir derfor viktig å rette søkelyset mot. De unges valg om eventuelt å flytte til distriktene, gjøres i situasjon hvor mye av rammebetingelsene er påvirket av statlig og regional politikk, mens lokale aktører i mindre grad kan påvirke situasjonen. Utfordringene knyttet til å få økt innflytting av unge voksne i distriktene kan i stor grad ses som en indikator på generelle utfordringer distriktene står overfor. Det store spørsmålet er 3

6 hvordan den utviklingen som skjer blir sett på av ulike aktører på ulike nivåer, fra det statlige til det helt lokale. Er denne utviklingen noe man ønsker å motvirke, på hvilken måte er det mulig og ønskelig å påvirke den, og hvor sterke virkemidler er man villig til å ta i bruk på ulike nivåer? Dette er ikke spørsmål jeg kan besvare. I stedet skal jeg diskutere viktige faktorer som bidrar til å skape den situasjonen man står overfor. Det lokale nivåets betydning har endret seg på flere måter. Gjennom utbyggingen av velferdsstaten, bedre kommunikasjonsforhold og strukturendringer og reguleringer i de tradisjonelle norske bygdenæringene og andre deler av næringslivet, har distriktene blitt tettere knyttet til overlokale arenaer og prosesser som får betydning for det lokale nivået. Det lokale nivået har dermed mistet mye av innflytelsen på økonomiske prosesser som utspiller seg lokalt. En grunn er knyttet til kapitalismens troløshet overfor det lokale nivået fordi eierskapet til mange lokale bedrifter etter hvert er knyttet til nasjonale og internasjonale selskaper som ikke har lojalitet til spesifikke steder, men heller til aksjonærenes krav om utbytte. Dette har blant annet ført til nedleggelse av en del fiskebedrifter og mottak. En annen faktor er ulike ekspertsystemer blant annet i form av kunnskap, kontrollsystemer og regelverk, som utvikles på et overlokalt nivå og skaper muligheter og begrensninger for lokal virksomhet. EU, via norske regler og lover, er en aktør som på denne måten legger sterke føringer på hva som kan skje i distriktene. Kunnskap om slike systemer og regelverk blir derfor viktig. Statens regulering av arbeidsplasser gjennom hvordan makt og ansvar sentraliseres og hvordan kommunene gies ansvar og økonomiske rammebetingelser for sin virksomhet, er også viktige elementer i den overlokale påvirkningen på lokale prosesser. Hvordan det lokale nivået skal håndtere utfordringene distriktene står overfor har i etterkrigstiden vært preget av to hovedstrategier; en omfordelingsstrategi og en strategi for egenbasert utvikling (Isaksen 1995). Omfordelingsstrategien er knyttet til en forståelse av at vekst og innovasjon skjer mest i sentrale strøk og i visse sektorer. På statlig nivå betyr dette at det satses på å overføre investeringer og kapital fra sentrale områder til distriktene. De lokale myndighetenes rolle blir da å legge til rette for etablering av næringsområder som gjør det attraktivt for etablering av næringsvirksomhet. I løpet av de senere årene tiårene er det skjedd en sterkere vektlegging av egenbasert utvikling ved at kommunene får stadig større ansvar for lokal utvikling hvor næringsutvikling står sentralt. Et viktig spørsmål er om satsing på lokalbasert utvikling innenfor de rammebetingelsene som uttynningsområder er preget av, alene er løsningen på disse områdenes problemer. Næringspolitikk knyttet til de sentrale næringene og utforming av virkemidler for lokal næringsutvikling, overføring til kommunesektoren, kultur og helsesektoren, transport og infrastrukturtiltak, er styrt av sentrale myndigheter. Effektutvalgets utredning (NOU 2004:2) viser at konsekvensen av statlig politikk er i stor grad en økende sentralisering. Blant annet har det skjedd en sentralisering av offentlige arbeidsplasser. Mens det i distriktene har skjedd en stagnasjon, har det skjedd en 4

7 betydelig vekst at offentlige arbeidsplasser i det sentrale Østlandsområdet. Derfor er det grunn til å rette søkelyset mot rammebetingelsene for og virkemidlene knyttet til lokal utvikling i distriktene. Økt innflytting av unge, og da særlig de med spesialkompetanse/høy kompetanse, vil kunne være viktig for å bidra til utvikling av privat og offentlig sektor, men også for å vitalisere kultur- og samfunnsliv generelt, inkludert rekruttering av nye generasjoner. Spørsmålet er hvilke utfordringer distriktene står overfor og hvilke muligheter de har for å kunne påvirke denne utviklingen. For å kunne si noe om hvilke utfordringer, muligheter og begrensninger som knytter seg til å få økt innflytting av unge voksne til distriktene, vil jeg i dette notatet rette søkelyset mot tre forhold: Den demografiske utviklingen ved et generasjonsskille Arbeidsmarkedet og offentlig sektors rolle Unges preferanser for jobb og bosted, jobb for to 5

8 2. DEMOGRAFISKE UTFORDRINGER Bosettingsmønsteret har alltid på en eller annen måte reflektert hvordan ulike lokale ressurser er blitt utnyttet, i kombinasjon med offentlig politikk og generelle samfunnsprosesser. Derfor vil bosettings- og flyttemønsteret gradvis endre seg som en respons på endringene som skjer på andre samfunnsområder. Samtidig skaper endringene knyttet til bosetting og flytting konsekvenser for lokale prosesser både i arbeidsliv og innen frivillig sektor. Folketallsutviklingen er resultat av en sammensatt prosess, knyttet både til demografiske og andre samfunnsmessig forhold. Når folketallsutvikling blir sett som indikator på regional utvikling, er det viktig å gå bak tallene for å finne ut hva som genererer de prosessene som får folketallsnedgang og aldring av befolkningen som resultat i mange distriktskommuner. 2.1 Økt folketallsnedgang, selv uten utflytting Bosettingsmønsteret i Norge er i dag generelt sett preget av sentralisering og økt aldring i periferiene (Foss og Juvkam 2004). Sørlie (1995) sier at norsk bosetting befinner seg ved et generasjonsskille, noe som skaper en ny situasjon for fremtidens bosettingsutvikling. Årsaken til denne utviklingen er sammensatt. For det første skyldes det tidligere generasjoners flyttinger til mer sentrale steder som har fått betydning for hvor neste generasjon nå vokser opp. På den måten taper også distriktene muligheten til å få denne generasjonen som potensielle tilbakeflyttere. For det andre skyldes det at distriktene ikke lenger har et fødselsoverskudd de kan eksportere slik tilfellet var tidligere. Fødselstallet pr. kvinne generelt har gått ned, selv om det ligger noe høyere i distriktene enn i byene, samtidig som det generelt sett er færre unge voksne. Dagens generasjon av unge voksne født i første halvdel av tallet var blant de små kullene med rundt , mens det på slutten av 1960-tallet var årskull rundt I 2003 var tallet I Nord-Norge har aldersgruppen mellom 20 og 29 år blitt redusert fra 27 til 20% av befolkningen, mens i hele landet er endringen fra 26 til 22% slik at det også er blitt en sentralisering av den unge befolkningen. 6

9 Dette bidrar til at en stadig økende andel av dagens barnekull får sin oppvekst i mer urbane og bypregede områder enn generasjonene før. Store deler av distrikts-norge er preget av relativt høy gjennomsnittsalder, og med en minskende andel unge voksne som skal reprodusere befolkningen. Sørlie (2003) sier at for første gang, ut fra det man har tallfestet, er barnegenerasjonen underrepresentert i distriktsbefolkningen. Bruker vi igjen kommunene i i Vesterålen som eksempel, ser vi det samme her, med unntak av Sortland og Øksnes. Mens 7,7 % av befolkningen i Norge er mellom 0 og 5 år, er ligger tallet på 5,4% i Lødingen, 6,6% i Hadsel, 5,8% i Bø og 7 % i Andøy. Sortland og Øksnes ligger på 8%. Når det nå i tillegg er de små ungdomskullene som skal bli foreldre, og fødselstallet pr. kvinne er nesten som i byene, blir resultatet at folketallet vil fortsette å gå ned i de fleste distriktskommunene, selv uten netto utflytting. Befolkningstapet knyttet til flytting kommer derfor i tillegg. Det er generelt sett ikke økning i andel unge som flytter ut av distriktskommunene, men tidligere studier (Sørlie 1995) viser at distriktskommunene tappes for rundt 30% av fødselskullene i løpet av den mest mobile perioden fra år. Samtidig er altså de unge er blitt en mindre andel av kommunens befolkning og en tallmessig mindre gruppe. De unge er på den måten blitt en knapp ressurs, og derfor blir også de unge voksnes bostedsvalg mer kritisk for fremtiden for distriktene, for deres bostedsvalg vil også få betydning for hvor den neste generasjonen vokser opp. Folketallet i Nordland holder seg noenlunde konstant, med en svak nedgang, men det er en omfordeling av befolkningen med økt sentralisering på ulike geografiske nivå som resultat. Det er folketallsnedgang i distriktskommunene, mens bykommunene og regionsentrene har stort sett har stabil bosetting, noen også så vidt økning. Samtidig skjer det en sentralisering av de unge. Det bor flest unge mellom 20 og 45 i byer og storbyer, mens det er flest fra 55 år + i distriktene (NOU 2004:2:45). Det skjer også en sentralisering av unge kvinner ved at det er en liten overvekt av kvinner i byene. I aldergruppen år er 49,6% kvinner i byene i Nord- Norge. I landsbygdsregionene er det færrest kvinner i denne aldersgruppen (46,8% i N-N)). I Norge totalt er det 49,1 % kvinner i aldersgruppen. Disse demografiske faktorene vil påvirke distriktene ytterligere i negativ retning hvis ikke det skjer relativt store endringer når det gjelder de unges flyttemønster. Også innen vår eksempelregion Vesterålen ser vi en sentralisering av befolkningen som vi ser i tabellen under. Sortland holder et stabilt folketall med minimale økninger de siste årene, mens de omliggende kommunene opplever en gradvis reduksjon i befolkningen. I enkelte av kommunene er nedgangen relativt stor slik som i Bø og Lødingen. I Andøy har også folketallsnedgangen vært relativt dramatisk de senere årene, og dette kan i stor grad knyttes til nedbyggingen/omorganiseringen av Forsvarets aktivitet. Dette mønsteret avspeiler en generell tendens i Distrikts- Norge, nemlig at periferikommunene står overfor et demografisk tidsskille. I de fleste periferikommunene vil fortsette med ulike grader av folketallsnedgang, 7

10 mens i sentrumskommuner, slik som Sortland, vil folketallet vedlikeholdes og eventuelt stige. Totalt sett har folketallet gått nedover i Vesterålen de siste årene, og det er et spørsmål om veksten i Sortland kan kompensere nedgangen i omlandskommunene i årene som kommer. Kommune Endring i % Øksnes ,5 Hadsel ,6 Lødingen ,4 Andøy ,9 Bø ,7 Sortland ,6 Vesterålen/Lødingen ,0 Kilde: SSB Statistikkbank Befolkning Tabell Den omfordelingen og sentralisering av befolkningen som skjer i Vesterålen, skaper utfordringer for organisering av tjenester og arbeidsmarkedet, særlig i periferiene. Skolestruktur og nedleggelse av skoler er eksempler på spørsmål som vil bli svært aktuelt i mange periferikommuner i årene som kommer, som for eksempel Andøy, på grunn av reduksjon og sentralisering av barnetall. I mange småsamfunn er skolen en sentral samfunnsinstitusjon i tillegg til arbeidsplass og undervisningstilbud. Nedleggelse av skolen er derfor en avgjørelse som kan ha stor lokal betydning. Steder uten skole, med lang avstand til nærmeste skole og få barn i nærområdet, fremstår dessuten ikke uten videre som attraktive for unge potensielle innflyttere. De prosessene som kjennetegner mange av distriktskommunene kan beskrives som uttynningsprosesser, ikke avfolking (Aasbrenn 1989). Det innebærer at utviklingen ikke er dramatisk, men kan med et rent demografisk utgangspunkt betraktes som en prosess hvor det blir gradvis færre folk innenfor et geografisk område; en bygd, kommune eller region. Uttynningsbegrepet kan også utvides til å beskrive næringsliv, kultur- og fritidsliv, service og infrastruktur. Uttynningsprosessene skjer i mange områder såpass gradvis at befolkningen og samfunnsstrukturen tilpasser seg sitasjonen. I tillegg oppleves konsekvensene på lokalt nivå i form av relativt små endringer, derfor oppleves ikke alltid utviklingen som dramatisk. Ser vi imidlertid på forholdene ut fra et mer overordnet perspektiv, har det vært påpekt at mange kommuner og steder vil stå overfor betydelige utfordringer og må gjøre relativt konsekvensfylte beslutninger særlig knyttet til lokal organisering av offentlige tilbud og arbeidsplasser i årene som kommer. 8

11 3. ARBEIDSMARKEDET De mest sentrale faktorene for endringer i bosettingsmønsteret, er knyttet til strukturendringer i arbeidsmarkedet og menns og kvinners deltagelse og preferanser i arbeidsmarkedet. Pedersen (1997) påpeker at det er to trekk ved sysselsettingsutviklingen på 1990-tallet som vil få store konsekvenser for sysselsettingsnivået etter tusenårsskiftet. Det ene er at nedgangen i sysselsettingen som skjedde i privat sektor i Nord-Norges distriktskommuner ved siste konjunkturnedgang ( ) ikke ble kompensert av en tilsvarende vekt i sysselsettingen i den påfølgende konjunkturoppgang. Det andre er at den sterke veksten i sysselsetting i offentlig sektor som har vært det stabiliserende element i samfunnsøkonomien i etterkrigstiden ikke bare har stoppet opp, men viser nedgang i en del av distriktskommunene. Effektutvalgets utredning (NOU2004:2:75) viser at summen av effekten av ulike politikkområder er en økende sentralisering av statlige arbeidsplasser. Andel av antall årsverk knyttet til statlig kjernevirksomhet, Trygdeetaten, nasjonale helseinstitusjoner, universitet og høgskoler, Statens Vegvesen, Postverket/Posten Norge BA, Norges Statsbaner/NSB som utføres i sentrale strøk, øker. Mens bygder og bygdebyer har opplevd at det er blitt en reduksjon på 5% i antall år verk fra 1980 til 2000, har det skjedd en økning på 21% i antall årsverk utført i Oslo-regionen. Det skjer derfor det man kan beskrive som en funksjons- og kompetansetømming av distriktene. Omorganisering av for eksempel Postverket, Ligningskontorene, Statens Vegvesen og Trygdeetaten har tappet distriktskommunene for mange arbeidsplasser. Fremveksten av tjenestesamfunnet har i seg selv forsterket sentraliseringen ved at de fleste tjenestetilbud gir høyest avkastning når de lokaliseres der befolkningsgrunnlaget er størst. Disse forholdene i kombinasjon med folketallsnedgang gjør at grunnlaget for tjenesteytende næringer i distriktene ikke er de beste. Et aspekt ved sentraliseringen av jobber knyttet til offentlig sektor er at også at en del av de kompetansekrevende jobbene sentraliseres. Det gjør at man kan snakke om et regionalt lagdelt arbeidsmarked hvor yrkesposisjonene er hierarkisk ordnet både når det gjelder lønn, arbeidsbetingelser og anseelse i forhold til geografisk sentralitet (Seierstad 1991). Denne lagdelingen gjelder både etter en sentrum-periferi dimensjon innen et fylke og mellom sentrum og periferi på landsbasis. Det innebærer at de mest attraktive arbeidsplassene generelt sett befinner seg på de mer sentrale stedene. Det gjelder også innen de tradisjonelle distriktsnæringene. Dette geografiske stillingshierarkiet virker drivende på mobiliteten ved at folk flytter fra periferien mot mer sentrale steder etter hvert som de beveger seg oppover i hierarkiet i arbeidsmarkedet. Dette gjelder i særlig grad offentlig sektor, men også privat (Pedersen 1999). Slike forhold er med på å forklare hvorfor det kan være vanskelig å få folk til jobber i kommunenes periferier sammenlignet med jobber i kommune- og regionsentra. I 9

12 tillegg kommer også de bostedsmessige aspektene ved periferiene inn som forklaringsfaktorer. I Nord-Norge og særlig i distriktene er offentlig sektor den viktigste arbeidsgiver for folk med høyere utdannelse. I hele etterkrigstiden har det i hovedsak vært offentlig sektor som har rekruttert arbeidskraft med høyere utdannelse til distriktene. Privat sektor bruker bare en marginal andel av folk med høyere utdannelse. Andelen unge voksne fra distriktene med høyere utdannelse har økt, mens antall jobber som krever høyere utdannelse i distriktene, øker ikke tilsvarende. Arbeidsmarkedet ikke har hatt mulighet til å absorbere dem, og i stedet har en del flyttet til mer sentrale strøk. Primærnæringene har også hatt en sentral plass i distriktsarbeidsmarkedet og generelt sett er det en økt rasjonalisering, effektivisering og endring i økonomiske rammebetingelser som gjør at antallet sysselsatte generelt sett reduseres, men med lokale variasjoner. I Vesterålen for eksempel, har andelen sysselsatte i primærnæringene økt fra 1990 til 2001 fra 10,5 % til 11,7 % 1 av de sysselsatte, men etter 2000 er det en svak, men nedadgående tendens i antall ansatte. Innen fiskerinæringen gjør omsettelighet av kvoter at små samfunn kan miste kvoter og slik at arbeidsplasser både på hav og land forsvinner ved at fiskemottak legges ned. Kvoteordninger innen fiskeriene gjør at rekruttering til primærnæringene blir vanskeligere. I Andøy gjøres det derfor en aktiv kommunal innsats for å beholde båter og kvoter i kommunen og få unge folk inn i næringen. Det er en politisk prioritert oppgave. Det arbeides også med å få etablert nye virksomheter knyttet til fiskerinæringen med kommunal bistand. Nedbygging og omstrukturering av Forsvarets virksomhet har hatt stor betydning for arbeidsmarkedet i Andøy. Bygg og anlegg er også viktig i kommunens arbeidsmarked, og innen denne sektoren har det ikke skjedd ekspansjon i andel sysselsatte mellom 1990 (8,5%)og 2001 (8,35%), særlig etter 2000 hvor det har blitt noe reduksjon. Fra kommunens side arbeides det nå med å fremme kommunen som et reiselivsmål, og tilstrømningen av turister har økt betraktelig de siste årene, og Hvalsafari er blitt en av de viktigste attraksjonene i den sammenheng. Det har skjedd en økning innen varehandel, restaurant og hotell siden 1990 fra en andel på 8,5% av de sysselsatte til 12% i Innen transport og kommunikasjon har det også skjedd reduksjoner i sysselsetting siden 1990 fra 7,4% til 6% i Offentlig sektor er en viktig arbeidsplass for mange i regionen, særlig for kvinner. Innenfor helse og undervisning har det vært økning i sysselsettingen siden 1990 fra 24,4 % til 26,9 % i 2001, mens innen andre deler av offentlig sektor som offentlig administrasjon/forsvaret har det vært nedgang fra 28,2% i 1990 til 19,6 % i Totalt har sysselsettingsandelen innen offentlig sektor gått fra 52,6 % til 46,6% fra 1990 til Og det har vært ytterligere reduksjon i offentlig administrasjon/forsvar fra 2001 til Tallene er utarbeidet av Helge Moldjord, Nordland Fylkeskommune på bakgrunn av data fra Folketellingene og SSB Statistikkbanken - sysselsettingsstatistikk. 10

13 I Vesterålen som helhet har det skjedd en økning innen helse, varehandel og tjenesteyting. Det meste av denne økningen har foregått i Sortland, men som vi ser har det også skjedd i Andøy. Ut fra folketallsutvikling og økonomiske rammebetingelser for offentlig sektor, kan man ikke forvente økning i disse sektorene. Økningen som har vært innen primær- og sekundærnæringene, har stort sett skjedd i omlandskommunene, med unntak av bygg og anlegg. De generelle tendensene med stagnasjon i offentlig sektor uten tilsvarende økning i privat sektor, ser vi igjen i mange andre distriktskommuner. Hvordan sysselsettingsutviklingen er fremover har betydning for hvilke muligheter unge voksne har for å få jobb i distriktene. Offentlig sektor er nå under press, både på grunn av reduksjoner i den kommunale økonomi og fordi folketallet går nedover, noe som påvirker både kommunens inntekter og rammeoverføringer og som grunnlag for jobber for eksempel innen skole, barnehage og helsevesen. For å kompensere forventet nedgang i offentlig sektor, må det skje økning i privat sektor. 3.1 Et kjønnsdelt arbeidsmarked offentlig og privat Et generelt trekk ved arbeidsmarkedet i Andøy, som i mange andre distriktskommuner, er at det har en markert kjønnsdeling. Menns og kvinners utdanningsvalg, oppfatninger av hva som er egnet kompetanse til ulike jobber og oppfatninger og holdninger til kjønn, er med på å skape kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Menn dominerer innen primærnæringene, bergverk og industri, transport, bygg og anlegg, mens kvinner dominerer innen helse- og sosialsektoren, undervisning og varehandel. Denne kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet sammenfaller i stor grad med deling mellom offentlig og privat sektor, med unntak av deler av privat tjenesteyting/handel. Ut fra en målsetting om å kunne tilby menn og kvinner like vilkår, er det derfor viktig at det finnes jobbmuligheter innen begge delene av arbeidsmarkedet for å kunne rekruttere par til distriktene. Denne delingen i arbeidsmarkedet innebærer også til dels en deling mellom to ulike rekrutteringsmåter. Hvordan unge rekrutteres til ulike typer jobber, har betydning for hvordan og hvorvidt innflyttere og tilbakeflyttere får mulighet til å få jobber i distriktene. Mens offentlig sektor må forholde seg til regler om offentlig utlysning, skjer mye av rekruttering til privat sektor gjennom personlige nettverk og relasjoner. Innen offentlig sektor er det bestemte stillinger folk søker på ut fra formelle kriterier og kvalifikasjonskrav, og lønn og stillingsandel bestemmes ut fra fastlagte økonomiske rammer innenfor et kommunalt budsjett. I privat sektor er det i tillegg til oppgaver som skal ivaretaes også større grad av fleksibilitet ut fra at den ansatte i større grad skaper grunnlaget for sin egen inntekt via salg av arbeid og tjenester i et marked. Ikke alle jobber blir lyst ut på samme måte som innen offentlig sektor. Av den grunn blir kjennskap til næringene og personlige relasjoner inn i næringene viktig for å kunne få informasjon om jobbmuligheter. Personlige nettverk og hvilket rykte man har, kan, i tillegg til jobbkvalifikasjoner, derfor ha stor betydning for å få adgang til jobbene (Høj Anvik 1999, 11

14 Heggen m.fl.1999). På den måten kan være at deler av privat sektor er delvis stengt nykommere uten kontakter til regionen. Privat sektor i distriktene har dessuten i liten grad etterspurt arbeidskraft med høyere utdannelse. Dette har til dels sammenheng med at mange av jobbene ikke krever høy formell kompetanse, et annet forhold er at deler av sektoren har relativt lite kunnskap om hva folk med ulike typer høyere utdannelse kan bidra med. Arbeidsledighet og yrkesaktivitet Det noe negative bildet som er blitt tegnet av arbeidsmarkedet i distriktskommunene i Vesterålen, gjenspeiler seg også i sysselsettingsnivå og arbeidsledighet, slik følgende tabell viser: Arbeidsledighet % Uføretrygd % Sysselsatte % Andøy 2,6 13,2 68 Hadsel 5,2 12,4 66 Lødingen 4,5 12,3 64 Øksnes 6,6 14,0 65 Bø 6,7 17,8 60 Sortland 5,0 10,6 69 Fylket 3,7 12,1 68 Landet 3,2 9,5 70 Kilde: SSB Statistikkbase Kommunestatistikk Tall for 4.kvartal 2002 Som vi ser, har alle kommunene, bortsett fra Andøy, høyere registrert arbeidsledighet enn både fylket og landet som gjennomsnitt. Alle kommunene, unntatt Sortland ligger over gjennomsnittet for både land og fylket når det gjelder uføretrygd. Dessuten ligger flere av kommunene under gjennomsnitt for land og fylket når det gjelder sysselsetting. Det er særlig Bø og Øksnes som peker seg ut i negativ retning. I sum innebærer det at en større del av befolkningen i regionen er yrkespassiv sammenlignet med fylket og landet som helhet. Også tallene for fylket er høyere enn for landet som helhet, noe som innebærer at dette er et generelt problem for fylket, og for mange distriktskommuner. Kobler vi disse tallene til folketallsnedgangen, innebærer det at arbeidsstyrken er enda mer redusert enn det folketallsnedgangen skulle tilsi. I tillegg vil ledighetstallene også inkludere potensielle flyttere dersom det ikke oppstår jobbmuligheter lokalt. I en undersøkelse av det som ble betegnet som Plusskommuner, distriktskommuner som kan karakteriseres som vellykkede ut fra folketallsutvikling, bedriftsetablering og kommuneøkonomi, trekkes tilgjengeligheten til større arbeidsmarkeder frem kanskje som en av de viktigste suksessfaktorene (Vaagen 2004). Dermed synes det som at den geografiske beliggenheten i forhold til sentra, en avgjørende, om enn ikke tilstrekkelig faktor for den positive utviklingen i kommunene. For kommuner i regioner som Vesterålen er det nettopp 12

15 tilgjengeligheten til større arbeidsmarkeder problematisk. Avstandene og kommunikasjonsforhold i regionen gjør at en stor del av innbyggerne har et begrenset arbeidsmarked å forholde seg til, noe som bidrar til å forklare sysselsetting og arbeidsledighet. 13