UTVIDET REGISTRERING AV PROSTATAKREFT I NORGE.

Transkript

1 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 53 UTVIDET REGISTRERING AV PROSTATAKREFT I NORGE. Wahlqvist R., Kvåle R., Kyrdalen A.E., Halvorsen O.J, Norstein J., Fosså S. for Nasjonalt Program for Prostatacancer. Bakgrunn: Utvidet registrering av prostatakreft er en del av Nasjonalt Program for Prostatacancer (NPPC) sin plan for å få bedre kunnskap om prostatakreft i Norge. Fra har det blitt innført et tilleggsmeldeskjema (TM) for prostatakreft som skal utfylles og sendes til Kreftregisteret sammen med ordinær klinisk kreftmelding. Material/Metode: TM gir informasjon om årsak til at pasienten ble utredet for mistenkt prostatacancer (PSA, palpasjonsfunn, urinveissymptomer, metastasemistanke, tilfeldig funn ved TUR-P), dato for henvisning til spesialisthelsetjenesten, Gleason score, morfologisk basis for diagnosen (biopsi, TUR-P, metastase), PSA på diagnosetidspunkt, bruk av ultralyd ved biopsering, bildediagnostikk i utredningen, utført lymfadenektomi, pasientens funksjonstilstand, planlagt behandling og om pasienten er inkludert i en studie. Vi har gått gjennom data på alle pasienter med diagnosedato fra til for å avdekke problemer med utfylling av skjemaet. Resultatene baserer seg på 599 registrerte TM. Resultater: Fra til er det på bakgrunn av patologimeldinger registrert 1529 tilfeller av prostatakreft. Det er hittil kommet inn totalt 620 ordinære kliniske kreftmeldeskjema og 599 tilleggsmeldeskjema (TM). På 47 pasienter har en bare fått inn TM og ikke ordinært kreftmeldeskjema. På 68 av pasientene har en fått inn ordinært kreftmeldeskjema, men ikke TM. 28% av skjemaene mangler informasjon om dato for henvisning til spesialisthelstjenesten. 23 % mangler informasjon om bildediagnostikk utenom skjelettscintigrafi. 3% av skjemaene mangler informasjon om PSA på diagnosetidspunktet. 0,5 % har ikke oppgitt noen årsak til utredning. For de andre oppgitte parametrene mangler en informasjon i 5-10% av tilfellene. 27% av de diagnostiserte pasientene hadde PSA som eneste årsak til utredning, hvorav de aller fleste hadde funksjonstatus 0. 57% hadde enten patologisk palpasjonsfunn (27%), urinveissymptomer (36%) eller metastasemistanke (7%) som årsak til utredning. 11% av diagnosene ble stilt som tilfeldig funn etter TUR-P. I 67 % av tilfellene ble det nyttet ultralydveiledet biopsitaking. For 68% av pasientene er behandling iverksatt eller planlagt. Konklusjon: 1. Det bør informeres bedre om at både ordinær klinisk kreftmelding og tilleggsmeldeskjema skal sendes inn for hver nydiagnostisert prostatacancer. 2. Det er foreløpig dårlig kvalitet på data vedrørende dato for henvisning til spesialisthelsetjenesten og opplysninger om andre bildeundersøkelser enn skjelettscintigrafi. 3. For vel en fjerdedel av pasientene er PSA alene oppgitt som eneste årsak til utredning.

2 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 54 PROSTATA KREFT PREDIKTORER, EVALUERT VED ROC PARTIAL AREA INDEX. EN PROSPEKTIV STUDIE. Peder Gjengstø, Elisabeth Paus, Ole Johan Halvorsen, Johan Eide, Lars Andreas Akslen, Tore Wentzel-Larsen, Per Åge Høisæter. Bakgrunn: Introdusere ROC partial area index (p-auc) som metode for å evaluere diskriminerende evne til prostatakreft prediktorer. Introdusere perifersone volum og perifersone PSA density som potensielle prediktorer. Sammenligne disse med andre kjente prediktorer til prostatakreft. Materiale/ Metode: 220 pasienter med mistenkt tidlig prostata kreft ble undersøkt med total PSA, fritt PSA, total prostata volum, overgangsone volum og transrectal ultralyd veiledet sekstant biopsi av prostata. Fritt/total PSA ratio, PSA density, overgangsone PSA density, perifersone PSA density og perifersone volum ble beregnet. Vanligvis brukes total areal under ROC kurven (t-auc) for å eavluere diskriminerende evne hos potensielle prediktorer. I denne studien ble prediktorene evaluert ved ROC partial area index, som kun inkluderer AUC i de svært sensitive deler av ROC curven. Eksplorativ analyse hvor en brukte logistisk regresjons analyse ble utført for å undersøke evnen til kombinasjoner av prediktorer til å predikere prostatakreft. Resultater: I total gruppen på 220 pasienter, ble 75 diagnostisert med cancer. I en subgruppen på 160 pasienter med t-psa < 10 µg/l, diagnostserte en cancer hos 44 pasienter. Overgangsone PSA density og PSA density hadde signifikant diskriminerende evne i totalgruppen, mens ingen av parameterne hadde diskriminerende evne i subgruppen av pasienter. Konklusjon: Når en krever høy sensitivitet, synes ROC partial area index å være nyttig for å vurdere diskriminerende evne hos potensielle prediktorer. I denne studien hadde ingen av de evaluerte parameterne prediktiv verdi hos pasienter med PSA<10 µg/l. Både overgangsone PSA density og PSA density viste diskriminerende evne i total gruppen av pasienter.

3 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 55 BRUK AV ALTERNATIV BEHANDLING VED TIDLIG PROSTATAKREFT Peder Gjengstø, Jannicke Frugård, Per Åge Høisæter Bakgrunn: Undersøke hvor stor andel av pasienter med tidlig prostatakreft, som i tillegg til skolemedisin brukte alternativ behandling og hva slags behandling de brukte. Materiale/ Metode: 297 pasienter som i tidsperioden fikk påvist tidlig prostatakreft, fikk i 2002 tilsendt et anonymt spørreskjema. De ble der spurt om de etter at de fikk påvist prostatakreft hadde brukt alternativ behandling. Hvis de svarte ja på det spørsmålet, ble de bedt om å krysse av på om de hadde brukt naturmedisinske produkter, homeopati, akupunktur, håndspålegging, forbønn og eller annen alternativ behandling. Resultater: Av 297 pasienter som fikk tilsendt spørreskjema svarte 267 (90%), etter første utsendelse. 251 (94%) brukte ikke alternativ behandling. Blant de 16 pasienter som angav at de brukte alternativ behandling fordelte det seg som følger: -Naturmedisin 5 -Homeopati 2 -Forbønn 6 -Healing 2 Konklusjon: Svært få pasienter med tidlig prostatakreft tar i bruk alternativ behandling. Bruk av alternativ behandling hos pasienter med langtkommen prostatakreft er ikke undersøkt. En kan kanskje forvente at langt flere av disse pasientene søker hjelp i alternativ behandling

4 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 56 USE OF ADDITIONAL PROSTATE CANCER TREATMENT AFTER INITIAL RADICAL PROSTATECTOMY, RADIATION THERAPY, ANDROGEN DEPRIVATION THERAPY AND WATCHFUL WAITING *Berge V, **Thompson T, **Blackman D, *Oslo Urological University Clinic ** Centers for Disease Control and Prevention, Epidemiology and Health Services Research Branch Introduction: Patients being diagnosed with T1-T3 NxM0 prostate cancer are mainly treated with radical prostatectomy (RP), radiation therapy (RT), androgen deprivation therapy (ADT) or watchful waiting (WW). The purpose of this study was to determine if there is a difference in the need for additional treatment between RP, RT, ADT and WW when given as initial treatment for T1-T3 NxM0 prostate cancer. Methods: Data for this study were derived from a linked dataset that combined information from the Surveillance, Epidemiology and End Results Program (SEER) and Medicare hospital and physician claims through Records were included in this study if patients history met the following criteria; a) age 66 or older, b) having been diagnosed with prostate cancer T1-T3NxM0 between July 1991 and December 1992, c) having completed RP or having started treatment with RT, ADT or WW within 4 months after diagnosis d) having no evidence of other types of cancer, e) the patients survived the 4-month initial treatment period. Patients were considered to have had additional cancer treatment if they had ADT, RT or RP after initial treatment. Additional treatment given within 6 months and beyond 6 months from start of initial treatment were separated. To identify patients receiving additional cancer treatment, we searched the claims for the presence of ADT, RP or RT. Follow-up treatment percentages are presented as Kaplan-Meier estimates. Results: The study population consisted of patients: 3943 (28.6%), 4513 (32.7%), 1515 (11.0 %) and 3830 (27.8 %) men had RP, RT, ADT and WW as initial treatment, respectively. The amount of well differentiated tumors was 10.2%, 18.9%, 11.4% and 38.8% for men treated with RP, RT, ADT or WW, respectively. Concerning the amount of moderately and poorly differentiated tumors in the treatment groups, the percentages were 67.6%, 57.3%, 47.9%, 41.1% and 20.5%, 18.4%, 32.7%, 11.6%, respectively. Table 1: Type of additional cancer treatment by initial treatment choice and timing of additional treatment: Additional treatment Initial treatment No of patients (%) < 6 months from RP RT ADT WW P-value initial treatment RP NA 2 (<0.1) 5 (0.3) 40 (1.1) <.001 RT 281 (7.1) NA 19 (1.3) 127 (3.4) <.001 ADT 137 (3.5) 175 (3.9) NA 244 (6.5) <.001 > 6-66 months from initial treatment RP NA 5 (0.1) 4 (0.3) 24 (0.8) <.001 RT 283 (8.1) NA 113 (10.4) 169 (6.1) <.001 ADT 448 (12.4) 965 (25.1) NA 628 (23.1) <.001 Conclusion: A substantial proportion of prostate cancer patients who were treated initially with RP, RT, ADT or WW received additional cancer treatment as follow up to initial treatment. Men treated with RP needed 50% less ADT compared to men treated initially with RT or WW.

5 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 57 PREDICTORS OF INITIAL TREATMENT FOR T1-3NxM0 PROSTATE CANCER *Berge V, **Thompson T, **Blackman D, *Oslo Urological University Clinic, Norway ** Centers for Disease Control and Prevention, Epidemiology and Health Services Research Branch, Atlanta, USA Introduction: Controversy and uncertainty surround use of radical prostatectomy (RP), radiation therapy (RT), androgen deprivation therapy (ADT) and watchful waiting (WW) in treating elderly men with non-metastatic prostate cancer. This study examines choice of initial treatment by clinical characteristics, age and race. Material and Methods: Data for this study were derived from a linked dataset that combined information from the Surveillance, Epidemiology and End Results Program (SEER) and Medicare hospital and physician claims. Records were included in this study if patients history met the following criteria; a) age 66 or older, b) having been diagnosed with prostate cancer T1-T3NxM0 between July 1991 and December 1992, c) having completed RP or having started treatment with RT, ADT or WW within 4 months after diagnosis d) having no evidence of other types of cancer e) the patients survived the 4-month initial treatment period. Two logistic regression models were developed to examine association among patients age, race, grade and comorbidity and receipt of therapies for prostate cancer. In the first model, patients receiving aggressive therapy (either RP or RT) were compared with those receiving non-aggressive treatment (ADT or WW). In the second model, patients receiving RP were compared with those receiving RT. Results: Age, comorbidity, race and tumor grade were all significantly associated with initial treatment. Patients with a higher comorbidity index and non-white patients were less likely to undergo aggressive therapy. Patients with a moderately differentiated tumor grade were more likely to undergo aggressive therapy compared to well differentiated and poorly differentiated tumor grades. Increasing age was associated with less aggressive therapy, but this effect was greater for men over age 75. Patients with a higher comorbidity index and black patients were less likely to undergo RP compared to RT. Patients with a moderately and poor differentiated tumor grades were more likely to undergo RP compared to RT than patients with well differentiated tumors. Men were less likely to receive radical prostatectomy with increasing age, but this effect was greater for men over age 70. Conclusion: This study documents racial differences in the treatment of non-metastatic prostate cancer. It also shows that patients undergoing RP have lower comorbidity and are younger compared to patients receiving other treatment modalities. Men with moderately and poor differentiated tumor grades are more likely to undergo RP compared to RT than patients with well differentiated tumors.

6 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 58 USE OF ADDITIONAL SURGICAL INTERVENTIONS AFTER INITIAL RADICAL PROSTATECTOMY, RADIATION THERAPY, ANDROGEN DEPRIVATION THERAPY AND WATCHFUL WAITING *Berge V, **Thompson T, **Blackman D *Oslo Urological University Clinic, ** Centers for Disease Control and Prevention, Epidemiology and Health Services Research Branch Introduction: In the follow-up of patients with T1-3NxM0 prostate cancer treated with either radical prostatectomy (RP), radiation therapy (RT), androgen deprivation therapy (ADT) or watchful waiting (WW), many patients undergo surgical interventions due to progression of the disease or complication from the initial treatment. The objective of this study was to look for any difference between initial RP, RT, ADT or WW concerning the need for additional surgical interventions. Material and Methods: Data for this study were derived from a linked dataset that combined information from the Surveillance, Epidemiology and End Results Program (SEER) and Medicare hospital and physician claims. Records were included in this study if patients history met the following criteria; a) age 66 or older, b) having been diagnosed with prostate cancer T1-T3NxM0 between July 1991 and December 1992, c) having completed RP or having started treatment with RT, ADT or WW within 4 months after diagnosis d) having no evidence of other types of cancer, e) the patients survived the 4-month initial treatment period. We used ICD-9-CM and Current Procedural Terminology (CPT) codes to identify relevant surgical procedures. We grouped the procedures into Urethral sphincter procedures, Cystoscopy, Urethral dilatation, TUR-P (prostate/bladder neck procedures), Bladder irrigation/cystostomy and Kidney procedures (e.g nephrostomy). Follow-up treatment percentages are presented as Kaplan-Meier estimates. Results: Table 6. Type of additional surgical procedures by initial treatment choice and timing of additional procedures Initial Treatment Additional surgical procedure RP Radiation Hormones WW p-value < 6 months from initial N=3943 N=4513 N=1515 N=3830 treatment Sphincter procedure 7 (0.2%) 0 (0%) 0 (0%) 0 (0%).001 Cystoscopy 555 (14.1%) 192 (4.3%) 106 (7.0%) 220 (5.9%) <.001 Urethal dilatation 574 (14.6%) 109 (2.4%) 66 (4.4%) 167 (4.5%) <.001 TURP/bladderneck 122 (3.1%) 79 (1.8%) 96 (6.4%) 85 (2.3%) <.001 Bladder irrigation/ cystostomy 147 (3.7%) 55 (1.2%) 49 (3.3%) 42 (1.1%) <.001 Kidney procedure 14 (0.4%) 2 (<0.1%) 1 (0.1%) 7 (0.2%).005 > 6-66 months from initial N=3922 N=4471 N=1471 N=3633 treatment Sphincter procedure 193 (5.2%) 9 (0.2%) 2 (0.2%) 6 (0.2%) <.001 Cystoscopy 839 (22.2%) 999 (24.8%) 284 (24.4%) 675 (22.8%).186 Urethal dilatation 615 (16.2%) 520 (13.0%) 154 (13.1%) 387 (13.1%) <.001 TURP/bladderneck 139 (3.7%) 278 (7.0%) 119 (10.6%) 299 (10.2%) <.001 Bladder irrigation / cystostomy 156 (4.2%) 227 (5.8%) 89 (7.9%) 210 (7.5%) <.001 Kidney procedure 32 (0.9%) 39 (1.0%) 27 (2.5%) 36 (1.3%) <.001 Conclusion: A substantial proportion of prostate cancer patients who were treated initially with RP, RT, ADT or WW received a surgical intervention as follow up to initial treatment.

7 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 59 SPCG-6. RESULTATER ETTER 5,3 ÅRS OPPFØLGING. HVORDAN VIL DISSE PÅVIRKE VÅR BEHANDLING AV PASIENTER MED PROSTATAKREFT? Per I. Lundmo, urologisk seksjon, kirurgisk avd., St. Olavs Hospital, Trondheim. Introduksjon: SPCG-6 er en av tre studier som danner the Early Prostate Cancer program (EPC), med tilsammen 8113 pasienter inkludert, hvorav den Skandinaviske armen har 1218 pasienter. Den første analysen med tre års oppfølgelse viste signifikant økt progresjonsfri overlevelse (PFS) i behandlingsarmen. Resultatene fra denne andre analysen av SPCG-6 studien med minimum 4,4 og median 5,3 års oppfølging er akseptert for publikasjon i J. Urol. Metode: SPCG-6 inkluderte pas. med T1-4 M0 any N prostatacancer som ble randomisert til bicalutamide 150 mg (n=607) eller Placebo (n=611). Tilsammen 81% av pasientene var i gruppen watchful waiting (WW). Endepunktene var total overlevelse (OS), PFS, objektiv progresjon og død av alle årsaker. Bivirkninger ble også registrert. Resultater: Sammenlignet med placebo bedret bicalutamide signifikant PFS, og reduserte risiko for progresjon med 43%. Totalt hadde 35,4% av pasientene som fikk aktiv behandling og 46,2% som fikk placebo objektiv progresjon. Gevinst i PFS var størst hos de med lokalavansert sykdom, sammenlignet med de med lokalisert sykdom. Der var ingen forskjell i OS på dette tidspunkt. Imidlertid viser videre analyse av dataene en tendens til bedret OS hos pasienter med lokalisert sykdom behandlet med placebo og i bicalutamidegruppen hos pasienter med lokalavansert sykdom. Ingen spesifikk forskjell i dødsårsaker i de to gruppene ble funnet. Bivirkningsprofilen av bicalutamide var i samsvar med den første analysen, med gynecomasti (57,5%) og smerter i brystene (63,3%) som de mest vanlige. Konklusjoner: I samsvar med tidligere resultater bedrer bicalutamide 150 mg signifikant PFS hos pasienter med tidlig, ikke metastasert prostatacancer. Den største behandlingseffekten ble funnet hos pasienter med høy-risiko sykdom. Selv om det totalt ikke var forskjell i OS ved analysetidspunktet, ser det ut til at pasienter med lokalisert sykdom har økt OS uten behandling, mens pasienter med lokalavansert sykdom ser ut til å få bedret OS om de får behandling med bicalutamide. Da denne studien vesentlig består av WW-pasienter gjelder denne trenden hovedsakelig denne pasientgruppen.

8 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 60 KURATIV BEHANDLING AV PROSTATACANCER I NORGE : EN ANALYSE BASERT PÅ DATA INNSAMLET AV KREFTREGISTERET Kvåle R., Fosså S., Halvorsen O.J., Kyrdalen A., Norstein J., Wahlquist R. for Nasjonalt Program for Prostatacancer og Kreftregisteret. Bakgrunn: Nasjonalt Program for Prostatacancer møter Kreftplanens utfordring ved å dokumentere gjennomføring og resultater av kurativ behandling av prostatatakreft i perioden Metode: Data er hentet fra Kreftregisterets innsendte kliniske meldinger og patologibeskrivelser, fra sykehusets pasientadministrative data og fra alle stråleterapienheter i Norge. Disse data ble kombinert til en prostata-database som bla. omfattet alle pasienter som i årene 1997 til 2001 fikk kurativ behandling (Radikal prostatektomi (RPECT) eller definitiv strålebehandling (RAD: >=64 Gy, uten forutgående RPECT)). Ikke frie reseksjonsrender er hentet fra patologibeskrivelsene. Resultater: RPECT ble utført hos 1133 pasienter. (Median alder 61 år (39-73)) ved 23 sykehus (Derav 56 operert i utlandet). Gjennomsnittsantallet for RPECT per år og per sykehus varierte fra 1 til norske sykehus opererte 10 eller færre pas. per år, og bare på 3 norske sykehus var gjennomsnittet > 20. Andelen opererte pas. med T1 svulster økte i 5-årsperioden (p<0.01, tabell A) med reduksjon av T3 kategori og reduksjon av serum PSA. Dette resulterte ikke i nedgang av operasjonspreparater med Ikke frie reseksjonssrender. Dette funnet var ikke relatert til sykehusenes RPECT hyppighet. Bare 12 pasienter fikk adjuvant postoperativ strålebehandling. Tab. A RPECT 1997 Tot= Tot = Tot = Tot= Tot =261 Tot =1133 T-stadium N=146 N=199 N=222 N=234 N=222 N=1023 T0/1 29 % 35% 32% 44% 48% 38% T2 54% 53% 54% 43% 48% 50% T3/4 17% 13% 14% 13% 4% 12% Ikke fri 39% 35% 30% 38% 39% 36% rand PSA, median N=61 10,1 N=114 N=77 9,4 N=168 N=72 8,8 N=185 N=96 8,0 N=205 N=102 7,9 N=208 N=408 8, 5 N=880 RAD ble gitt til 1332 menn (median alder 65 år (44-80)) ved 6 sykehus. Også i RAD gruppen økte antallet T1 svulster i 5-års perioden med en reduksjon av serum PSA. Gjennomsnittssantallet RAD per sykehus per år varierte fra 10 til 110. Antall felt og totaldoser viste en økende tendens med maksimaldoser på 78 Gy i Konklusjon: Funnene danner grunnlag for sammenligning med fremtidige prospektive resultater. Årsakene til at andel pasienter uten frie reseksjonsrender ikke har blitt mindre bør identifiseres. Langtidsoppfølging av pasientene med henblikk på livskvalitet og bivirkninger er planlagt.

9 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 61 PROSTATAKREFT I NORGE. INSIDENS, DØDELIGHET OG BEHANDLING. EN DESKREPTIV ANALYSE AV DATA FRA KREFTREGISTERET Kvåle R., Fosså S., Kyrdalen A., Norstein J., Halvorsen O.J., Wahlquist R. for Nasjonalt Program for Prostatacancer og Kreftregisteret. Bakgrunn: Hensikten med presentasjonen er å se på utviklingen av insidens, mortalitet og kurativ behandling for prostatakreft i Norge. Dette ønskes som bakgrunnsmateriale for videre analyser av registerdata. Material/Metode: Analysene er basert på kreftregisterets materiale for perioden Det er brukt aldersjusterte rater per per år (world standard). Analysene vedrørende kurativ behandling baserer seg på andel behandlet i forhold til antall diagnostiserte under 75 år. Data om kurativ behandling har vi fra 1993 til Resultater: Insidens: Den aldersjusterte insidensraten økte fra 26,7 til 77,1 fra perioden til perioden Fra perioden til perioden økte insidensen med 18%. Fra perioden til perioden var økningen 55%. I siste periode hadde Sogn og Fjordane høyest insidens med 105,6 og Finnmark lavest med 43,0. Mortalitet: Den aldersjusterte mortalitetsraten har økt fra 14,7 til 22,6 fra perioden til perioden Mortaliteten har økt i hele perioden fra 1958 til Deretter har mortaliteten gått ned fra 23,8 i perioden til 22,6 i perioden Ser vi på hvert enkelt år fra 1993 til 2001 ser vi at mortaliteten har gått ned fra 24,7 i 1996 til 20,9 i I siste femårsperiode hadde Oppland høyest mortalitet med 26,4 og Finnmark lavest med 14,9. Behandling: Andelen kurativt behandlet (radikal prostatektomi eller strålebehandling >=64 Gy) har i forhold til totalantallet diagnostiserte prostatacancere hos pasienter < 75 år økt fra 12 % i 1993 til 32% i I perioden varierte andelen av kurativ behandling i fra 8 % i Østfold til 30% i Troms (totalt i Norge 18%). I perioden varierte andelen kurativ behandling i fra 16% i Telemark til 49% i Hordaland (Totalt i Norge 31%). Andelen radikalopererte av diagnostiserte < 75 år var i Norge i perioden %, i %. Andelen strålebehandlet utgjorde i perioden %, i %. Konklusjon: Insidensen av prostatakreft i Norge har økt betydelig raskere fra begynnelsen av 90-åra og framover enn tidligere. Mortaliteten for siste fireårsperiode har gått ned i motsetning til en stigende tendens i hele perioden fra 1958 fram til Andel menn som fikk kurativ behandling utført mellom 1993 og 2001 viste stor fylkesvis variasjon.

10 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 62 BEHANDLING MED KURATIV MÅLSETTING VED LOKALT RESIDIV ETTER RADIKAL STRÅLEBEHANDLING Espen Kvan, Christian Arstad, Karol Axcrona, Bjørn Brennhovd og Håkon Wæhre Avdeling for operativ behandling, Det norske radiumhospital. Innledning: Lokalt residiv etter radikal strålebehandling sees hos ca. 30% av pasientene. Til nå har det ikke vært noe etablert kurativt rettet behandlingstilbud til disse pasientene. Materiale og metode: 3 pasienter med lokalt residiv etter tidligere strålebehandling er behandlet med cryoablasjon ved DNR. Resultater: Ingen store per- eller post-operative komplikasjoner er observert. Våre erfaringer presenteres. Konklusjon: Cryoablasjon er under utprøvning som salvagebehandling.

11 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 63 TRANSURETHRAL RESEKSJON AV PROSTATA I NORGE I PERIODEN Lars Dæhlin og Christian Busch Seksjon for kirurgi, Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen og Urologisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Under årsmøtet til De Norske Kirurgiske Foreninger i 2002 rapporterte vi at det ved Haukeland Universitetssykehus hadde blitt registrert en reduksjon på 72 % av antallet TURP det siste decenniet. Denne studien har som formål å undersøke variasjoner i antallet TURP på landsbasis. Materiale og metode. Antall opphold med TURP og tilhørende pasientalder og liggetid fra de enkelte sykehus rapportert til SINTEF Unimed, Trondheim, ble tatt ut for årene 1990, 1995, 2000 og Resultater. Tabell 1 viser antall TURP i de forskjellige helseregionene. REGION\ÅR Øst Sør Vest Midt-Norge Nord Hele landet Antall opphold med TURP i 2000 og 2002 var henholdsvis 69,3% og 69,1% sammenlignet med antallet i Det totale antall menn i Norge var 2,10 x 10 6 i 1990 og 2,26 x 10 6 i Tabell 2 viser landsdata for alder (år) og antall liggedøgn (median og høyeste og laveste verdi på fylkesnivå) hos pasienter som fikk utført TURP. PASIENT\ÅR Alder 73 (70 76) 74 (71 75) 74 (73 76) 74 (72 75) Hospitalisering 5 (4 7) 4,5 (4 5) 4 (3 5) 4 (3 5) Konklusjon og kommentarer. Antall TURP utført i Norge har falt med ca. 30% fra 1990 til år 2000 og synes deretter å ha stabilisert seg på et nivå rundt 3800 inngrep/år. Den mediane liggetiden har gått ned med ett døgn på ti år. Dagens liggetid på fire døgn viser at det er et potensiale for ytterligere reduksjon av liggetiden. Årsakene til nedgangen i antall inngrep kan være flere; farmakoterapi ble introdusert på midten av nittitallet og i den samme perioden var det i noen sentra en utstrakt bruk av ulike varmebehandlinger. Økte kunnskaper om patofysiologien til nedre urinveger kan ha ført til mer selektiv indikasjonsstilling for TURP. Konsekvensene av en slik nedgang innenfor kjerneaktiviteten i urologi, må ses i sammenheng med utdannelsen av yngre urologer.

12 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 64 HVOR ER DET OPPLÆRING I TRANSURETHRAL PROSTATA RESEKSJON I NORGE? Lars Dæhlin, Christian Beisland og Svein Haukaas Seksjon for kirurgi, Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen og Urologisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Antallet prostatareseksjoner har i Norge minsket med ca 30 % det siste decenniet. Dette er et potensielt problem for utdanningen i urologi. Formålet med denne studien er å kartlegge hvor mange TURP som utføres ved godkjente utdanningsinstitusjoner og å se dette i sammenheng med den totale aktiviteten innenfor dette området i vårt land. Materiale og metode. Antall opphold med TURP for 2002 og tilhørende behandlingsinstitusjon ble rapportert til SINTEF Unimed, Trondheim. Spesialitetskomitéen for urologi har gitt opplysning om godkjente utdanningsinstitusjoner. Resultater. For året 2002 ble det utført TURP i 47 enheter, 24 med godkjent for B-gren stilling og 23 enheter var uten. På regionnivå fantes det høyeste antall enheter med TURP aktivitet i Helse Vest og Nord (begge n = 11) og det laveste i Helse Midt-Norge (n = 6). Det ble på landsbasis utført 3803 TURP, medianverdi 61 (laveste 2, høyeste 266). I intervallet 0-30 TURP var det 11 enheter, fra var det 12, fra var det 9, fra var det 5 og i 10 enheter ble det utført mer enn 120 TURP i I alt 2882 TURP (75,8 %) ble utført ved enheter med godkjent utdanningsstilling, medianverdi 115 (laveste 6, høyeste 266). I alt 921 TURP (24,2 %) ble utført ved enheter uten utdanningsansvar, medianverdi 36 (laveste 2, høyeste 88). Andelen TURP utført i enheter med utdanningsstilling var i helseregionene Øst, Sør, Vest, Midt-Norge og Nord henholdsvis 90, 92, 52, 83 og 44 %. Det beregnede antall TURP pr. B-gren lege ved Haukeland Universitetssykehus i gitt at ingen TURP det året ble utført av spesialister var 26. Konklusjon og kommentarer. Transurethral prostatakirurgi utføres ved et stort antall enheter i Norge, halvparten av disse har ikke undervisningsfunksjon og har et lavt pasientvolum. Ca. ¾ av det totale antallet TURP utføres ved enheter godkjent for utdanning av grenspesialister. Andelen TURP utført i godkjent utdanningsenhet er lavest i Helse Nord og Vest. I disse regionene finner en også det høyeste antallet enheter med TURP aktivitet. På grunn av introduksjonen av fordampningslaser som behandlingsmetode ved symptomatisk BPH, er det trolig at antallet TURP vil komme under ytterligere press de nærmeste år. I dag er det slik at avdelinger som tar stort ansvar innenfor opplæring av nye urologer, har et mangelfullt aktivitetsnivå innenfor opplæring i TURP. Det er derfor viktig at mange flere pasienter tas hånd om i færre og større enheter med utdanningsansvar.

13 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 65 TRANSVESICALE PROSTATEKTOMIER (TVP) VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN Indikasjoner og perioperative komplikasjoner CHRISTIAN BEISLAND, KARIN HJELLE, MARIANNE TAKLE Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn: De senere tiårene har transvesical prostatectomi blitt mindre vanlig. Yngre urologer kan i dag ikke regne med å få stor erfaring i denne prosedyren. Ved vår avdeling har indikasjonen for TVP vært antatt total prostatastørrelse > 100 gram, eller BPH i kombinasjon med større blæresteiner. I denne studien vi sett på ulike perioperative parametre ved TVP og evaluert vår preoperative diagnostikk, særlig med tanke på prostatastørrelse. Materiale og Metode: I perioden ble 66 pasienter operert med TVP. Dette utgjør < 5 % av kirurgiske prosedyrer for BPH ved HUS i tidsrommet. Undersøkelsen er retrospektiv. Alle journaler er gjennomgått, og data om de ulike parametre er hentet derfra. Resultater: 58 pasienter (88%) hadde indikasjon BPH, 5 blærestein (7,5%) og BPH og 3 (4,5%) hadde annen indikasjon. 27 pasienter (41%) hadde preoperativ spontan vannlating, 27 pasienter (41%) hadde KAD/SPK og 12 pasienter (18%) brukte RIK. Preoperativ størrelse var 117 gram (gjsn) i BPH gruppen. Hos 23 (35%) ble det gjort TRUS og DRE, mens det hos 43 pasienter (65%) ble gjort DRE alene eller i kombinasjon med cystoskopi. Gjennomsnittsalder ved operasjon var 73 år. 78 % av pasientene var i ASAgruppe I og II. 22 pasienter (38%) hadde prøvd medikamenter for å bedre vannlatingen preoperativt, og 10 pasienter (17%) hadde vært gjennom tidligere kirurgisk behandling. I gruppen med kun klinisk BPH preoperativt (n = 58) var gjennomsnittlig operasjonstid 88 min (45-180), EBL 917 ml (gjsn) og 50 % fikk blodtransfusjoner i løpet av liggetiden. 5 pasienter (8,6 %) ble reoperert innen 30 dager. Det var ingen 30 dagers mortalitet. 70 % hadde helt ukompliserte postoperative forløp. Katetertid var 7,2 døgn (5-16) og liggetiden var 8,4 døgn (5-19). Gjennomsnittlig preparatvekt var 107 gram (median 100, range ). 4 pasienter (6,9%) fikk påvist carcinom i preparatet. Det var bedre korrelasjon mellom preoperativ størrelsesvurdering og postoperativ preparatvekt i gruppen hvor TRUS var benyttet. (r=0,7 vs. r=0,33, Pearson). Konklusjon: Det foreligger få moderne materialer fra vestlige land som beskriver perioperative komplikasjoner ved TVP. Dette materialet tyder på at TVP er et inngrep som i dag har en betydelig perioperativ blødnings- og reoperasjonsfrekvens, men lav perioperativ mortalitet. Preoperativ TRUS ser ut til å gi best informasjon om preparatvekt.

14 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 66 TRANSVESICALE PROSTATEKTOMIER (TVP) VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN Behandlingsresultater Marianne Takle, Karin Hjelle, Christian Beisland Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn: Vi har med denne studien ønsket å se på resultatene etter TVP. Inngrepet utføres idag relativt sjeldent, og dermed kan det være vanskelig å fange opp om inngrepet har uheldige langtidskomplikasjoner. En kan mistenke at eventuelle slike ikke fanges opp fordi hver enkelt lege ser få av pasientene. Materiale og metode: I perioden ble 66 pasienter operert med TVP. Av disse var 56 (85%) pasienter fortsatt i live, med en median oppfølgingstid på 3,9 år (gjsn 4,4 år, range 0,7-10,2 år). 48 pasienter besvarte spørreskjemaet, hvilket utgjør 86% av de gjenlevende og 73% av totalmaterialet. Alle journaler er gjennomgått, og gjenlevende pasienter ble forespurt om å delta i en spørreundersøkelse. Spørreskjemaet var 2-delt. Del 1 var spørsmål om tilfredshet/ komplikasjoner/ rebehandling, og del 2 var et IPSS skjema som belyste situasjonen pr Resultater: På tidspunket for spørreundersøkelsen ( ) var 42 av 48 pasienter (89,4%) fornøyd eller svært fornøyd med vannlatingen. 3 pasienter (4,3%) var misfornøyd eller svært misfornøyd og 1 pasient var verken fornøyd eller misfornøyd. Utifra spørreundersøkelsen og journalopplysninger vet vi at 6 av 66 pasienter (9,1%) er reoperert > 3 mndr etter gjennomgått TVP. 4 pga uretrastriktur/blærehalssklerose, 1 for cystolitotripsi og en for vedvarende blødning. Av de strikturopererte pasientene hadde 2 preoperativt KAD/RIK. Disse fire pasientene hadde KAD postoperativt gjennomsnittlig 4 dager lenger enn de øvrige (11 vs. 7 dager). I spørreundersøkelsen angir 1 pasient, behov for RIK, de øvrige later vannet spontant. Ingen har postoperativt begynt med alfablokkere eller 5-α reduktasehemmere, og 1 bruker Detrusitol. 8/48 pasienter (16,6%) angir urinlekkasje på spørsmål om dette, og av disse oppgir 4 (8,3%) at de lekker kontinuerlig. 25 pasienter (52,1%) anga endring i potensen etter inngrepet. For de pasienter som preoperativt hadde spontan vannlating og, hvor data var tilgjengelige, var max flow 8,2 ml/s (gjsn), resturin mengde 193 mln (gjsn) og IPSS 21,9 (gjsn). Postoperativt er gjennomsnittsverdiene for max flow 19,2 ml/s, resturin 55 ml (median obs.tid 4 mndr for begge parametre) og for IPSS 3,8 (median obs. tid 3,9 år). Konklusjon: De fleste pasienter har god langtidseffekt av inngrepet. Flere pasienter enn vi forventet har alvorlige lekkasjeplager. En tettere oppfølgning i etterkant av inngrepet bør derfor vurderes.

15 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 67 FOTOSELEKTIV VAPORISERING AV PROSTATA. PRESENTASJON AV METODEN. Karsten Vada, Jan G.Mjønes, Eirik Kjøbli, Maria Gaard Urologisk seksjon, kirurgisk avd., Sykehuset Levanger Sykehuset Levanger tok i desember 2003, som det første sykehuset i Norden, i bruk en ny høy-energi kalium-titanyl-fosfat-laser (KTP/532, kalt Niagara PV, forhandles av Laserscope, San Jose, CA, USA) som et alternativ til TURP i behandlingen av symptomgivende benign prostatahyperplasi (BPH). Metoden som kalles Fotoselektiv vaporisering av prostata (PVP) går ut på at man ved hjelp av en sidefyrende laserstråle lager en TURP-liknende kavitet ved at prostatavevet umiddelbart vaporiseres ( fordamper ). Det vil bli gitt en presentasjon av metoden og bakgrunnen for at vi tok den i bruk.

16 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 68 FOTOSELEKTIV VAPORISERING AV BENIGN PROSTATAHYPERPLASI (BPH). FORELØPIGE RESULTATER. Eirik Kjøbli, Jan G. Mjønes, Karsten Vada, Tom-Harald Edna Urologisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset Levanger og Enhet for anvendt klinisk forskning, NTNU, Trondheim Bakgrunn: Resultater fra utlandet tyder på gode resultater av behandling av BPH med høy-energi kalium-titanyl-fosfat-laser (KTP/532 ; Niagara PV, Laserscope, San Jose, CA, USA). Vi tok i bruk metoden i desember 2003 og legger her fram våre første erfaringer. Materiale og metode: Vi har fram til august 2004 behandlet 73 pasienter. Pasientene har en stor geografisk spredning, og av praktiske grunner har vi bare etterundersøkt pasienter som sokner til Sykehuset Levanger. Materialet begrenses til disse 25 pasientene som har vært til 3 mndr kontroll. Median alder var 71 år (spredning 59-86). 10 ble behandlet dagkirurgisk, 15 som inneliggende pasienter, med median liggetid på 2 dager (1-4). Resultater: Preoperativt prostatavolum var median 52 ml (20-112). Median operasjonstid var 55 min (15-130). Median katetertid var 18 timer (5-24), 2 trengte ikke kateter. Ingen hadde behov for blodtransfusjon. Max flow var preoperativt median 7ml/s (4-19) og ved 3 mndr kontroll 17ml/s (2-37). IPSS (symtomscore) var preoperativt median 22 (5-33) og ved kontroll 7 (1-23). QOLS (livskvalitetsscore) var preoperativt median 4,5 (1-6) og ved kontroll 2,5 (0-6). Resturin målt med ultralyd var preoperativt median 140 ml (25-700) og ved kontroll 25 ml (0-130). Konklusjon: De foreløpige resultater tyder på at fotoselektiv vaporisering av prostata kan være en aktuell behandling ved symptomgivende BPH. Endelige konklusjoner kan ikke trekkes før materialet blir større og observasjonstiden lengre.

17 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 69 AKTIVT GJENNOMSKYLL MED PUMPE VED TUR-P: EN PILOT STUDIE S. P. PARKAR Kir. Klinikk, Haugesund Sykehus Nåværende adresse: Parkar Klinikk, Torsgt.16, 5531 Hgsd INTRODUKSJON: Enten man bruker suprapubisk drenasje, to-løpet resektoskop eller intermitterende blæretømming ved TUR-P, skylles vannet ut passivt. De siste årene er det utviklet en pumpe som aktivt pumper inn og suger ut skyllevæsken. Det hevdes at bruk av pumpen gir kortere operasjonstid, mindre forbruk av skyllevæske, bedre oversikt (spesielt ved blødning) og mindre blødning. Jeg har gjort en pilot studie for å sammenligne bruk av pumpen med intermitterende blæretømming, som er standard ved Haugesund Sykehus. MATERIALE: I perioden fikk avdelingen fikk låne en ENDO FMS UROLOGY pumpe. Pasienter ble operert med og uten pumpe annenhver operasjonsdag. De som tidligere hadde gjennomgått TUR-P ble ikke tatt med i sluttmaterialet. RESULTATER: Tabellen gir en oversikt over resultater. MED PUMPE (n = 31) UTEN PUMPE (n = 24) median range gj.snitt median range gj.snitt Alder (år) , ,7 Størrelse (gm) g 45 PSA 5 0,36 51,5 10,7 6,8 0, ,5 op tid (min) til 70 37,5 fjernet vev (gm) , ,6 gm/min 0,4 0,08-0,8 0,38 0,4 0,2-1 0,44 skyllevæske (l) 8,2 2-19,8 8,1 9 2,8-21 9,5 skyllevæske/gm 0,52 0,25-1,25 0,6 0,62 0,18-2,25 0,75 Hb pre-op 14,9 10,9 16,4 14,4 14,2 10,7-15,9 14,1 Hb post-op 12,8 8,8-15,2 12,5 12,4 8, ,2 Fall i Hb 1,7 0-6,8 1, ,3 1,9 Katater (d) , ,5 Ut postop dag , ,3 Transfusjon 1 pas 2 enh 1 pas 2 enh KONKLUSJON: I denne pilotstudien kom begge gruppene nokså likt ut mtp operasjonstid, forbruk av skyllevæske, mengde vev fjernet og blødning. Det som imidlertid ikke går frem av resultatene er den bedre sikten ved bruk av pumpe hos alle i pumpe gruppen. Dette gir behagligere arbeidsforhold og arbeidsro. Da pumpen fortsatt er forholdsvis ny, går det noe tid med til oppkobling av pumpen. Dette kan forklare likheten i operasjonstid. Det må større studier til for å påvise gevinst ved bruk av pumpen.

18 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 70 POSITIVE PROSTATABIOPSIER HVEM? HVA? HVOR? Morten Andersen, Moelv spesialistsenter 2390 Moelv Det hersker i dag mye usikkerhet hos almenpraktiserende leger når det gjelder utredning av mulig prostatacancer. Denne presentasjonen tar for seg 200 fortløpende pasienter med positive biopsier, utført i privat urologisk praksis de siste 32 måneder ( til juni 2004). Gjennomsnittsalder er 67 år. I samme periode ble det totalt utført biopsier på 414 pasienter. Alle pasientene er henvist fra fastlege, og alle hadde forhøyet PSA. Av gruppen med positive biopsier ble: 62 pasienter ( 31% ) henvist bare pga. forhøyet PSA. 27 pasienter ( 13,5% )hadde i tillegg LUTS. 61 pasienter ( 30,5% ) hadde ingen LUTS, men palpasjonsfunn og forhøyet PSA. 50 pasienter ( 25% ) hadde både LUTS, palpasjonsfunn og forhøyet PSA. 115 pasienter ( 58% ) var under 70 år, og i en potensiell kurativ alder når det gjelder radikal prostatectomi. 40 pasienter ( 20% ) var under 60 år. Alle biopsiene er utført ultralydveiledet og under antibiotikaprofylakse. Alle er utført av to erfarne urologer, og det er ikke registrert symptomgivende infeksjoner eller andre komplikasjoner. 9,5% av pasientene hadde mer enn en biopsirunde. ( 12 pas. 2 ganger, 6 pas. 3 ganger og 1 pas. 4 ganger ). 94 pasienter ( 47% ) ble vurdert til å ha en klinisk lokalisert prostatacancer: 33 pasienter ( 16,5% ) T1c, 61 pasienter ( 30,5% ) T2, og 106 pasienter (53%) T3. Av de 200 pasientene med cancer prostata verifisert ved biopsi, fikk 95 pasienter kurativt rettet behandling ( 47% ): 47 pasienter ( 24% ) Radikal prostatectomi 41 pasienter ( 20% ) Radikal strålebehandling 7 pasienter ( 3% ) Cryobehandling 82 pasienter ( 41% ) Hormonbehandling palliativ behandling 23 pasienter ( 12% ) Oppfølging uten initial behandling Diskusjon: Undersøkelsen viser at en meget stor gruppe pasienter i dag blir henvist fordi de har en forhøyet PSA, uten spesielle andre funn eller symptomer. Det er denne gruppen som får tilbud om kurativt rettet behandling. Det er også denne gruppen som mange almenpraktiserende leger føler en spesiell usikkerhet for, og har fått offisielle anmodninger om ikke å undersøke med PSA. Urologene har et spesielt stort ansvar når det gjelder å rydde opp i denne vanskelige problemstillingen. Det er viktig at vi gir mye informasjon, og tilbud om kurs, til våre almenpraktiserende kolleger. Det vil lette samarbeidet og være til nytte for pasientene.

19 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 71 WEGENERS GRANULOMATOSE OG CANCER I PROSTATA. EN KASUISTIKK Per Øgreid 1, Roald Omdal 2 og Kjell Kjellevold 3 1 Kirurgisk-Ortopedisk Klinikk, Urologisk seksjon, 2 Medisinsk Klinikk, Seksjon for klinisk immunologi og 3 Patologisk avdeling, Sentralsjukehuset i Rogaland, Stavanger. Den akutte inflammasjon kjennetegnes anatomisk ved vaskulære forandringer, polymorfe leukocytter og gjerne med exudat. Den kroniske inflammasjon er karakterisert ved en mononukleær lymfocytær proliferasjon. Den granulomatøse inflammasjon derimot opptrer som en tumorliknende masse bestående av granulasjonsvev kjennetegnet ved fibroblaster og rikelig med kapillærer. Wegener s granulomatose (WG) er en systemisk vaskulitt med granulomatøs som affiserer små arterier og vener. WG finnes oftest i lunger, nyrer, bihuler og mellomøret. De hyppigste inflammatoriske tilstander i prostata er den akutte og kroniske prostatitt. Diagnosen stilles på anamnese, lokal undersøkelse av prostata og mikroskopi av exprimat. Noen ganger kan kronisk prostatitt være et ledd i et pelvic pain syndrom. Vår pasient ble innlagt som ØHJ i januar 1999 for akutt urinretensjon. Forut for dette hadde han i noen måneder hatt økende LUTS (lower urinary tract symptoms). Det ble funnet en forstørret prostata på ca. 60 gram ved transrektal ultralyd (TRUS). CRP og SR var begge to-sifret og PSA Ved TUR-P (transurethral reseksjon av prostata) under antibiotikadekke noen dager senere var vevet cancersuspekt. Hans forhøyede inflammasjonsparametre vedvarte postoperativt. I tillegg hadde han symptomer på øvre luftveisinfeksjon med nesetetthet, ble derfor tilsett av ØNH-lege som fant septumdeviasjon og smågranulerende slimhinne. På mistanke om cancer eller kronisk inflammasjon ble det tatt biopsi som viste WG. Resektatet fra prostata var preget av en svær betennelse, men ingen åpenbar granulomatøs prosess. Pga. WG i neseslimhinnen ble han innlagt på Medisinsk avd. en uke senere og startet behandling med Methotrexate og kortikosteroider og i en periode senere også Cyklofosfamid. Høsten 2003 fikk han på ny tiltagende LUTS, primærlegen påviste stigende PSA til 15,6 og han ble igjen henvist til urolog. Ved rektal eksplorasjon var kjertelen cancersuspekt (ct3). Dette ble bekreftet med biopsier som viste adenocarcinom Gleason score 7 (4+3). Revisjon av vevet fra prostata viste at det forelå en WG. Etter et ukomplisert glandeltoilette (PLND) ble han henvist til Onkologisk avdeling for radikal stråleterapi (RT) som ble gjennomført sommeren 2004 etter neo-adjuvant hormonbehandling. Seks måneder etter avsluttet RT var nadir PSA 0,3. Det er en kjent sammenheng mellom inflammasjon og cancer. I hvilken grad WG her kan ha påvirket utviklingen av pasientens prostatacancer, vil bli diskutert.

20 18-22 oktober 2004 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 72 ERFARING MED BOTULINUM-A TOKSIN BEHANDLING FOR DETRURSOR HYPERREFLEXIA. Carl-Jørgen Arum, Pål Romundstad, Bjørn Brevik, Erik Sigurdsen. Botulinum-A toksin er kjent og effektive behandling for spastisitet, dystonia, dysfagia, og innen for kosmetisk kirurgi. Der er gjørdt flere studier om Botulinum-A behandling av detrusor-sphincter dyssnergia. Den første studie av Botulinum-A toxin(botox) behandling for detrusor hyperreflexia blev publisert av Dr. B. Schurch et al, Swiss Paraplegic Centre, i The Journal of Urology, Sedan er der publisert flere studier som der bekrefter Dr. Schurch s gode resultater. Tidligere behandlings alternativer for detrusor hyperreflexia har vert antikolinergikum, sfincterotomy, eller kirurgia major enten med blær augmentasjon eller bricker blær. Hos pasienter som kan selv kateriseres, er Botox injeksjon en sikker og effektiv behandling for detrusor hyperreflexia. Denne prosjekt består av en retrospektiv/prospektiv kontroll av behandlings effektivitet og eventuell komplikasjoner ved Botox behandling ved urologisk seksjon, St. Olavs Hospital. Per dagens dato er der behandlet 13 pasienter med spinal cord injury, 2 pasienter med myelomeninggocele, 3 pasienter med multiple sclerosis, og 3 pasienter med urge incontinens. Alle pasienter blev vurdert for behandling med klinisk undersøkelse, blod prøver inkl. nyre funksjons analyser, ultralyd/urografi, urodynamik, inkontinens score, og livs-qvalitets måling. Behandling bestod av Botulinum-A toxin, 300 internasjonal enheter injisert under cystoskopisk kontroll, i detrusor muskel, fordelt på 30 stikk. Pasienter blev/er kontrollert etter behandling med klinisk vurdering, lab., urodynamik, inkontinens score og livs-qvalitets måling, i et fast opplegg ved St. Olavs Hospital. Den første pasient blev behandlet