Ja, det er mye å grippe fatt i der.

Transkript

1 Da er vi kommet til modul13, trinn 13 og barnet er blitt 11 år gammelt. Barnet, barna, det er kanskje kommet noen søsken etter hvert òg. Det følger jo gjerne den eldste, det eldste barnet dette her kanskje, eller eh for en del. Temaet for trinn igjen; «tospråklig, tokulturell oppvekst, skolerelaterte emner, skolen før og nå, foreldrenes skoleerfaringer, om de kommer til nytte for egne barn.» Hovedmålet med kodadelen er faktisk et spørsmål som er litt, kan virke litt sånn negativt i utgangspunktet kanskje.. «Kan vi kritisere mor og far?» Og temarelaterte diskusjonsemner er; «roller i familien og i søskenflokken.» Ja, det er mye å grippe fatt i der. Ja En 11 åring er et vidunderlig individ, først og fremst. Fordi det er blitt så modent og reflektert, og så er det enda ikke blitt tenåring. Så det er enda ikke programmert til å skulle opponere mot alt og, hormonene herjer ikke i kroppen og, og en 11 åring er normalt sett det mest diplomatiske barnet eller mennesket som finnes, fordi at de er over barnsligheten og barnligheten. Forhåpentligvis har de beholdt noen av leken og kreativiteten, men de er blitt så unge reflekterende. Og det er en vidunderlig kvisefri periode Om jeg kan si det sånn. Det er det man ønsker å se tilbake til Om man kan si det sånn i forhold til det som kommer av turbulens og omveltninger, selvfølgelig i ulik gras. Vi skal ikke bås sette dette. Men 11 åringen er helt vidunderlig. Og jeg tenker meg at kanskje man har vært foreldre i år nå. Kanskje man kan bruke litt tid på denne modulen, modul 13, til å gjøre opp en slags status. At foreldrene kan diskutere nå; hvordan har det gått?, hva har vi lyktes med?, hva har vi lært?, hva har vi erfart som vi kan gi videre til nye døve foreldre med nye hørende barn?, hva er det slags kjernepunkter som har vært viktig?, hva er de, de delene av vår oppdragelse, og av det hjemmet vi har skapt, eller de hjemmene vi har skapt, for barna våre. Hva er det som er det gode i det? Vi sier at; «Yes, vi lyktes. Og dette vil vi bringe videre som noe viktig til neste generasjon.»

2 Hmm Eh.dette med likemannsarbeid er veldig populært i mange sammenhenger. Og et døvt ektepar med hørende barn, som har vært foreldre i 11 år, de har gjort seg mang erfaringer. Kan ikke de gjøre opp en slags status? Og de har jo gjerne flere barn og noen av de sant, så de kan jo se i forhold til eldste, yngste, hva har de endret på underveis? Og det viser jo også erfaringer sant? Og ikke minst så har de lært noe om søskenrelasjoner. Ja! Sant, hvis det eldste barnet no er blitt 11 år, så har de virkelig fått prøve ut dette med søskenrelasjoner. Og har de da flere hørende barn, så har de også fått prøvd ut i større grad hvordan søsken kan leve sitt eget liv i familielivet. Så der er veldig mye å reflektere rundt det. Gjør opp en type status, før barnet blir 11 åring og du synes at verden blir snudd når en blir tenåring, og du synes at verden blir snudd på hodet igjen. Så gjør opp en type status. Jeg synes at foreldrene fortjener det. Og det kan godt dette kurset bidra til at de får gjort her på dette nivået. Reflektere litt. Ja, hmm, akkurat. Jeg vet ikke om du husker Torill, men da vi hadde årsmøte i Coda Norge, og har årsmøter hvert år, vanligvis, en gang i året Ja vanligvis.og vi var i Bergen for noen år siden, og da hadde vi psykolog Sissel Grønlie.. Ja, stemmer.

3 som snakket til oss om det å vokse opp i et hjem med hørende, (les døve) foreldre i den. Det er det Sissel som kaller Coda for hørende, de hørende døve. De hørende døve kaller hun oss. Og hun snakket litt rundt sin erfaring med å møte folk som oss. Og det har hun sikkert gjort i jobb sammenheng og det har hun gjort i mange ulike typer sammenhenger vil jeg tro fordi hun kjenner veldig mange voksne døve mennesker. Ehh, Sissel sa til oss, og jeg har notert meg det, «det såreste i verden, det er å skulle kritisere egen barndom». Sant, husker du det? Hun sa det, og jeg har tenkt mye på det fordi at den lojaliteten og solidariteten du har til dine foreldre, den blir det der skjoldet du har mot det som du muligens har av smertefulle erfaringer eller vonde opplevelser eller såre følelser. Det blir det skjoldet som vanskeliggjør å faktisk gå tilbake å se litt på egen oppvekst. Ja, ja. Og når barn. For lojalitet er en vidunderlig ting. Solidaritet er en akkurat like vidunderlig ting, men når det blir skjoldet ditt mot deg selv og omverdenen, så kan det bli litt dumt. Og så tenker jeg at foreldre nå må oppmuntre barn til også å se på det som har vært uheldige episoder. Det kan godt være at både mor og far og barn, eller foreldre og barn er uskyldige i de episodene som preger barnet så negativt. Fordi det kan være dumme hørende i omgivelsene som kommer med synspunkter eller som kommer med ytringer som sårer barnet. Som alle i den kjernefamilien vi nå snakker om er uskyldige i. Men de kan likevel ha opplevd folks uvitenhet som noe som har såret dem, og som de bærer på og som de kan ha godt av å snakke om. Så da. De kan ha vært flau på offentlige kommunikasjonsmidler, på busser og trikker fordi foreldrene har brukt tegnspråk eller hatt rar stemme. Og det er det vanskelig å

4 kritisere foreldrene for, fordi de vet jo så godt at foreldrene ikke kan hjelpe for det. Ehh, så det å oppmuntre til at der er rom for også å snakke om det som er vanskelig. Det synes jeg foreldrene skal vurdere å ta på alvor. Å vurdere å skape litt sånn, ehh ikke rutine på, men åpenhet for, ja. Det opplever vi vel når vi er på Ål, at foreldrene er veldig opptatt av å høre hva vi synes har vært vanskelig...unnskyld Hva har vi opplevd som, ja, som utfordrende rundt det å ha døve foreldre sant? Så blir du litt sånn, ja, skal vi si det, men så erfarer man kanskje etter hvert når man blir mer ærlig på ting man har opplevd som vanskelig at det er lettere å gå tilbake å diskutere det med foreldre. Så kan man forstå hverandre bedre. Og det er jo best å gjøre det tidlig enn at det kommer sent, at det utvikler til seg noe som er negativt, som ikke er bra i relasjonen. Det står ikke så veldig mye i dette vi har beskrevet innenfor hver modul, men jeg vet jo det at veldig ofte når jeg er på Ål, så bestemmer jeg, på disse foreldrekursene, så bestemmer jeg meg for at jeg skal snakke om bruk av stemme. Altså når døve mennesker bruker stemme i de hørende barnas omgivelser. Og veldig ofte er foreldrene takknemlige for at jeg tør å ta opp tema. Og det er kanskje lettere for oss som selv er Kodaer å ta opp det temaet, fordi at vi har jo hørt så mange historier Mine foreldre var norsktalende i den forstand at en var døvblitt og den andre var født tunghørt, sånn at de snakket rimelig greit norsk og det var rimelig greit for mine venner både å forstå hva de sa, og stemmen var ikke utpreget uvanlig. Men mange opplever jo det og vi har jo hørt om Codaer som har hatt venner på besøk som har løpt skrekkslagne ut når de har hørt stemmen til foreldrene, og sånne ting må være vonde og vanskelige opplevelser for barna. Skal vi våge å snakke om det? Ingen kan hjelpe for det! Ingen er slem! Men likevel så er det jo bestevenninnen din som løper hylende på dør fordi pappa har sagt noe som oppleves skremmende. Og det er jo traumatisk nok for et lite barn. Klart det. Så, skal vi våge å snakke om det? Jeg har gjort det en god del på Ål. Jeg opplever aldri noe annet enn takknemlighet fordi at jeg tar det opp. Våg å være ærlig. Våg å vær ærlig. Og jeg pleier å fortelle foreldrene, kan ikke dere bruke det kule tegnspråket deres uten lyder? Og så kan man bruke stemme i andre sammenhenger selvfølgelig, men akkurat, hvis dere vet at stemmen ikke oppleves normal eller vanlig eller akseptabel av folk som aldri har vært i dette før, så vent nå litt med å introdusere stemmen. Av hensyn til barna. Og jeg tenker jo at foreldrene kan snakke med ungene om det. For jeg altså. jeg opplever heller ikke mine foreldre sin stemme som veldig spesiell. Jeg opplever at andre folk synes

5 det, men jeg kan ikke huske at jeg synes det var så forferdelig negativt at de brukte den i offentligheten, men for de som er det. Det handler hele tiden om å snakke, at foreldrene åpner opp for det. Så kan ungene få si hva de selv synes. For barn forstår sammenhengen. Barn forstår hvorfor mor og far har en annerledes stemmekvalitet enn andre. Absolutt. Men det er bare det at de vil ikke såre dem med å fortelle det. Det såreste er å kritisere. Det er det. Vi er veldig lojale. Vi er lojale. Vi vil forsvare. Og det her kommer det nok litt kjønn inn og vil jeg tro. Men at gutter og jenter kanskje kan ha litt ulik samvittighet ovenfor det, nei, jeg vet ikke.. Ja, det kan godt hende. Frem til i dags dato så har det gjerne vært sånn og så er det helt sikkert ikke sånn i fremtiden. Det kan vi håpe Ja, det kan vi håpe. Men vi ser jo det at det er flest jenter som tolker og det er flest jenter som går inn og gjør et yrkesvalg ut av det at de har vokst opp i den familien. Så sånn er det no. Så gi rom for å snakke om egen sårhet. Familiens historie. Jeg vet ikke om du har lest den boken som heter; «mother, father deaf, living between sound and silence»? Jeg har lest deler av den. Det er en bok som er skrevet av en Paul Preston som er en amerikansk Coda. Og han har intervjuet og han har fått mange sånne små historier.. Har reist rundt. Der er det en historie om det å være bærer av familiens historie. Og nå er det sånn at det er veldig mange døve som definerer sine døve venner som nærmere familie enn den biologiske familien. Det er min døve familie og så er det de jeg er biologisk i slekt med. Og veldig ofte så er det da Coda barn som er bærere av slektshistorien. Ja, det er sant. Ved at det er de som har fått overført historier fra generasjonen før foreldrene. Og i det her de jo en type posisjon. Jeg vet ikke om jeg skal klare å eksemplifisere det derre der. I boken

6 var det en diamantring som hadde gått i arv fra mor til datter, mor til datter igjennom flere generasjoner. Og da en mormor eide ringen, og den døve moren egentlig stod som nestemann på listen til å overta, så hadde mormoren bestemt seg for at hun ville overbringe diamantringen når hun ennå var i live selv, og gitt den rett videre til barnebarnet sitt. Det hørende barnebarnet. Det hørende barnebarnet og hoppet over den døve mellomleddet der. Uff, ja. Og det er helt fryktelig. Men det døve, nei, det hørende lille barnebarnet hadde tatt ringen og sagt; «tusen takk. Jeg forstår at den en gang skal bli min, men først skal den bli mamma sin» Så hadde hun gått til mammaen sin og sagt, in american sign language ofcourse, og gitt den til moren sin og sagt at; «du skal eie den først.» Og moren hadde blitt så rørt over den gesten at mammaen skjønte at, at barnet skjønte at mamma var en del av dette leddet. Altså et naturlig ledd i slektshistorien. Og moren hadde beholdt den i en kort stund for så å gi den tilbake til datteren husker jeg. Og det var en historie som gjorde inntrykk på meg. For jeg tror nettopp at Codaer ofte er de som er det sterkeste leddet i slektshistorien, fordi døve lett faller utenfor. Har du noe eksempel på det? Ja altså, det handler, jeg tenker at det handler om kommunikasjon og det handler om at de, den hørende familien veldig ofte ikke kan tegnspråk sant. De kan ikke kommunisere like godt med de, den døve i familiemedlemmet. Pluss at de har bodd på internat, de har bodd borte, reist tidlig hjemmefra. Og jeg har jo et eksempel der i forhold til min egen far, der jeg flere ganger opplever å ha sagt at; ja, men jeg hørte at sånn og onkel, fetter. Nå har han ikke noen, ja, masse onkler og tanter, og fetter sånn og historien var sånn og. Ja men har ikke du hørt om sånn og slik? Nei vet du Torill, det har jeg faktisk ikke hørt om, fordi jeg bodde ikke hjemme og jeg har ikke blitt fortalt dette. Og det er sånn. nei, jeg har snappet opp det i familieselskaper og når det har skjedd noe, men han er jo selvfølgelig. Man blir jo i mange tilfeller ekskludert fra det. Ikke av vond vilje, men fordi at de derre historiene de leveres, overleveres muntlig i uformelle settinger. Og det er han utelatt fra. Nemlig. Og det er sånn.ja. Så det du sier nå er veldig interessant. Og det og kan være spennende å reflektere rundt sammen med foreldrene. Hvordan tenker dere på dette? Slik at de også kan jo ta det videre til sine egne foreldre igjen sant. Å bli mer bevisste på det.

7 Sånn at man kanskje kan prøve å snu litt på det enkelte steder. For det er jo sårt det også, at det skal gå via meg og at jeg ikke skal få det fra faren min, men at jeg skal få det fra hans familie. Det er jo ikke noe galt i at det skjer på en annen måte, men det er noe med det. Plassen i familien. Plassen i familien. Posisjonen. For tradisjonelt har vi jo vært bærere sånn ledd på ledd på ledd på ledd igjennom historien, og så er det akkurat som om det går en sånn bue utenom det døve leddet og så til neste generasjon. Og da ligger det jo et stort ansvar på deg å formidle din lokale slektshistorie tilbake til din far igjen. Ja faktisk. Så det er jo et pussig fenomen. Og dette har det ikke vært forsket på og dette har vi ingen referanser til, bortsett fra det lille fra den amerikanske boken. Men likevel så er det nok et fenomen som vi godt kan bruke den vidunderlige 11 årsalderen til å ha litt fokus på. Tenker jeg. Ja, det er sant. Det bør gå glatt det maste av de andre tingene. Jeg tenker det. En ting som står her som handler om foreldrenes egenutvikling. Nå er de 11 år sant, de nærmer seg tenårene. Det er flere og flere krav, fra samfunnet. De er på alle disse arenaene som vi har snakket om. Der de er, som det er en del, som det stilles en del krav til. Eller. I forhold til de arenaene barn deltar på, så stilles det krav både til barn og til foreldre. Samfunnet er hele tiden i utvikling, og ta foreldrenes egenutvikling, tar noen ansvar for den står det. Er det noen som skal ta ansvar for foreldrene? Altså, hvordan, skal vi si; du må Hva tenker du vi skal formidle til foreldrene der? Det å følge med i tiden er jo et krav som ligger på oss alle. Ja! Det er jo det. Og jo eldre jeg blir, jo mer kjenner jeg at det koster noe å henge på. Og kanskje særlig i den teknologiske utviklingen. Men det er nå mitt ansvar og mitt krav. Og selv om jeg godt synes at samfunnet kan hjelpe meg, så er det nå til syvende og sist, i den grad jeg lykkes med det, at jeg kan erobre det jeg trenger å erobre for å være en forståelsesfull samtalepartner for neste generasjon. Eller de neste generasjonene. Så er det jo ikke fult så enkelt å henge med i tiden når man ikke kommuniserer på det språket som majoriteten gjør. Og da tenker jeg at da må de jo være en type mer bevissthet rundt det at også døve foreldre må henge med i tiden. Så hvordan de velger å gjøre det. Vi har jo snakket mye om nettverk og betydningen av nettverk. Vi har snakket veldig mye om kommunikasjon og betydningen av kommunikasjon. Så har vi snakket veldig mye generelt om

8 kravet vi har som ansvarlige voksne å følge med i tiden. Og det kravet ligger på oss fortsatt. Og det ligger i veldig stor grad på døve foreldre. Fordi verden går fort videre, og den går fort i svingene og den går fort rundt, og heng på og hei hvor det går. Ja, i det hele tatt. Ja, tenker jeg. Mmm.. Nå har vi snakket om familiens historie forresten og så, men så er det jo fremdeles det der med søskens relasjoner og søskens rollefordeling. Man blir eldre, man tar, vi har snakket om at Codaer kan ta ansvar, kanskje i noen grad litt for mye ansvar også. Og så nærmer man seg tenårene og det er mye som skjer og søskenrelasjonen der, rollefordelingen. Vil du si noe om det? Vi snakket litt om Karen Blixen. Det er jo gitt ut litt litteratur. Og det er en bok som heter; «Karen Blixen, berømt forfatter og inneklemt midtpike.» Akkurat Hun var det midterste barnet av 5 i en søskenflokk og hadde to eldre og to yngre søsken. Og så er det skrevet litt om hvordan rollen i søskenflokken kan påvirke individet. Nå tror jo jeg, akkurat som på astrologien, at dette kan no være så ymse fra person til person, og skal ikke ta alt vi leser for kjempegod fisk. Og samtidig så tenker jeg at foreldre har ansvar for å sørge for at det gis rom til alle barna. Nå har de kanskje flere barn. Og barn som ikke selv krever plass, for det finnes slike barn òg, som ikke krever plass, gjerne fordi de har krevende søsken som krever alt for mye plass, men også fordi at de av natur kanskje er roligere, innadvent, sånne ting. Det å sørge for at også slike barn får den plassen, den tredjedelen av oppmerksomheten, hvis der er tre søsken, som de på en måte har rett til uten at de krever det selv. Det tenker jeg er en utfordring også for, ved det å være foreldre. Foreldre skal sørge for at der er rom for alle. At alle blir sett, at alle blir bekreftet, at alle får plass, at alle får komme med sitt, og at alle blir vant til å erfare og bli lyttet til. I en søskenflokk. Ja, mmm.. Vi snakket litt om det på modul 5. Og vi kan godt gjenta det nå. Gi rom for alle! Foreldre sørger for at de gir rom til alle sine søsken. (les barn) Og det gjelder både plassering i søskenflokken, men det gjelder også dette med kjønn og kjønnsfordeling. Gutter og jenter. Ja Hhm Akkurat. Jeg tenker at det er bra jeg, på modul 13.

9 Ja, det er mye å drøfte og diskutere der.