ter». Men det er et problem med denne påstanden, for hvis den er absolutt sann, så må den være absolutt usann.

Transkript

1 Da jeg var liten stilte jeg slike spørsmål som mange barn gjør. Barn vil vite hvor langt er langt, hvor lite er lite. Særlig vil de vite hvorfor? Jeg ble aldri voksen. Jeg stiller fremdeles sånne spørsmål, absolutte spørsmål, om selve livet. Jeg vil vite hvordan virkeligheten ser ut når du tenker helt ned til bunns og helt ut i kantene. Jeg vil vite hva ting betyr til syvende og sist og absolutt. Det kan være vanskelig å grunne på absolutte spørsmål fordi de kan utfordre våre dypeste antakelser. De kan være truende. Men det er spennende å stille absolutte spørsmål. Jeg tror det er sunt. Hvis noen av dere har blitt voksne, håper jeg at dere skal få bli som barn igjen. Små barn har i utgangspunktet håp og tillit til at virkeligheten gir mening. De tror at mamma og pappa er allvitende en tro som blir knust en eller annen gang i løpet av oppveksten. Det viser seg å være som med julenissen. I voksen alder har de fleste mistet håpet og tilliten til at alt henger sammen. Deres forståelse av virkeligheten snevres inn til et smalt, kulturelt perspektiv, til selvbeskyttelse og kontroll, til likegyldighet. De lever i en mindre virkelighet fordi den store virkeligheten, den absolutte virkeligheten, er for vanskelig. Et absolutt er en kategori som er så stor at alt får plass inni, og ingenting er til overs. Kategorien absolutt virkelighet inkluderer alt som eksisterer. Det er en teori om alt. Mange tror ikke det finnes absolutter, og de sier «det finnes absolutt ingen absolut- 7

2 ter». Men det er et problem med denne påstanden, for hvis den er absolutt sann, så må den være absolutt usann. Jeg tror at det sannsynligvis eksisterer absolutter, men at de er ubeleilige og ubehagelige for egoene våre. I dag er folk ofte motivert til ikke å tro på absolutter, for hvis det finnes absolutter, så er vi ansvarlige overfor disse absoluttene. Hvis det finnes sanne absolutter utenfor oss selv, så skaper vi ikke oss selv. På den annen side, hvis det ikke finnes noen absolutter, er vi fri. Vi skaper oss selv, og tings mening ligger i vår egen reaksjon på dem. Denne ideen er selvsagt tiltrekkende. Den betyr også at vi kan slutte å stille spørsmål. Men noen mennesker fortsetter å spørre. De vil vite hva livet egentlig handler om. Hva er meningen med alt sammen? De vil ha sannheten. De vil ikke bare «passe inn» i kulturen eller tro det foreldrene lærte dem. De vil vite hva som er sant og ekte, samme hva det måtte vise seg å være. Hvis det er meningsløst og dødt, la gå. Hvis det er meningsfylt og vidunderlig, la gå. Og de fortsetter å stille spørsmål helt til bunns og helt ut i kanten av virkeligheten, i håp om å finne sannheten, den absolutte Sannheten om det er håp i den eller ei. 8

3 De tre sirklene Da jeg lette etter absolutter, oppdaget jeg at det ikke fantes så mange. Jeg tror antallet kan kokes ned til tre: monisme, dualisme og trinitarianisme. De er ganske forskjellige, men de har noen ting felles, ikke minst endingen isme. Isme betyr at det som kommer foran endingen isme er kjernen av virkeligheten og alle tings målestokk. Hvis vitenskapen (science) er alle tings mål, så har man scientisme. Hvis mennesket (human) er alle tings mål, så har man humanisme. Når det gjelder verdensbilder kan vi si at man har en-isme, to-isme, og tre-isme. Det viktigste fellestrekket mellom disse tre verdensbildene er synet på virkelighetens historie. Hvert av dem forstår det slik at det først var et fullkomment utgangspunkt, og at et eller annet gikk galt, slik at vi nå lever i en situasjon som ikke er helt som den var ment å være. Vi lider. Vi er fremmedgjort. Vi bekymrer oss. Vi føler forvirring. Vi vil at ting skal bli bra igjen. Finnes det noen som aldri har beklaget seg over hvordan ting er i verden? Veldig få tror at verden er fullkommen, og de fleste av dem som tror det, lider enten av vrangforestillinger, eller gjør seg til, eller ser aldri på nyhetene. Jeg tror det er normalt å klage på ting, for ting er åpenbart ikke helt som de skal. Det er forståelig at folk vil at ting skal bli rettet opp igjen. Den vestlige idétradisjonen anerkjenner at tanken verden var en gang fullkommen og trenger å bli gjenopprettet, er et bibelsk historiesyn. I begynnelsen skapte en fullkommen Gud 9

4 et fullkomment skaperverk og perfekte mennesker, og så gikk noe galt. Der var opprør, synd og egoisme. Konsekvensen er at ting ikke er som de skal, vi lider, og vi ser fram til at alt skal bli gjenopprettet i Kristus. Vi kan uttrykke denne bevegelsen litt mer abstrakt på denne måten: fullkommen ufullkommen fullkommen Eller enda bedre: hjemme borte hjemme igjen Det dreier seg med andre ord om et hjemkomstmønster, om å være på en reise og komme tilbake til der man startet, som oftest etter å ha endret seg på ferden. Vi ser dette mønsteret i store fortellinger, som Homers Odysseen, og vi kan høre det i det meste av musikk, enten det er i enkle folkeviser eller i wienersonatens aba-form. Musikk og fortellinger er så sterke virkemidler fordi de er miniatyrer av virkelighetens eget grunnmønster. Hvis vi anerkjenner at ting ikke er som de skal være, så blir følgende spørsmål viktig: Hvordan var virkeligheten da den var fullkommen? Vet vi svaret på det spørsmålet, kan vi få bedre grep om hva som er galt og hva som kan gjøres med det. Hvis vi ikke vet svaret, kan vi bare si Au, jeg har vondt. Husker du René Descartes? Descartes sa Jeg tenker, altså eksisterer jeg. Men jeg foretrekker å si Jeg har vondt, altså eksisterer jeg. Jeg tror det ligger nærmere opplevelsen vår. Det finnes en morsom historie om Descartes. Han går inn i en bar og bestiller en øl. Etter at han har drukket den, spør bar- 10

5 tenderen: Kan du tenke deg én til? Descartes svarer Nei, og forsvinner i løse luften. Men jeg tror neppe vi ville forsvinne hvis vi sluttet å tenke. Vi ville fremdeles eksistere. Vi ville fremdeles føle. Vi ville fremdeles lide. Det finnes faktisk mennesker som aktivt oppsøker smertefulle opplevelser, slik at de kan kjenne at de lever. De kutter seg selv og stikker seg med nåler og barberblad fordi det får dem til å føle at de eksisterer. Dette er ikke noen god løsning på lidelsens problem, men vi kan forstå desperasjonen og gjenkjenne et snev av sannhet i den. I en ufullkommen verden er livet og smerten tett sammenvevd. De er sammenfloket. Går det an å løse opp i floken? Finnes det noe slikt som eksistens uten smerte? Hva er løsningen på lidelsens problem? Monisme, dualisme og trinitarianisme er alle enige om at virkeligheten i utgangspunktet var fullkommen, men de er uenige om hva fullkommenheten besto i, hva som er årsaken til lidelse, og hva som må til for å gjenopprette den opprinnelige fullkommenheten. Hvert av verdensbildene tilbyr et unikt håp en unik løsning på lidelsens problem. Vi kan illustrere de tre verdensbildene ved hjelp av tre forskjellige sirkler. 11