"Mellom Barken og Veden"

Transkript

1 "Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom Rapport over arbeidet i 2008 Gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet.

2 Jeg skal stille opp selv og forklare meg - selv om politiet må følge meg fram og tilbake og jeg vil at foreldrene mine skal sitte og høre på. Jeg vil at de skal forstå at jeg ikke er alle de stygge navnene de brukte å kalle meg. Kanskje vil de forstå hvor vondt jeg har hatt det, så lenge, når de ikke var snille mot meg Jente, mindreårig, før barnevernets omsorgsovertakelse skulle behandles i fylkesnemnd. 2

3 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé - Totale henvendelser - Krise- krisesaker 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk - Målsetninger - Målgrupper - Metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet med de unge i 2008 med statistikker - Statistikker - Organiseringen av arbeidet på SEIF - Bistand i enkeltsaker - Ungdom fra Europa - Mindreårige - Kjønnslemlestelse - Homofile Likeverd - Kriseboliger - Ungdommens møte med det offentlige - SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet - Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd - Media - Distribuering av informasjonsmateriell - Gjenforening etter brudd - Presset tilbake til foldene - Oppfølging - Stadig flere problemstillinger - Problemstillinger - Viktige gjennomslag på Topp 5. Krise! 6. Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold - Målgrupper - Sikkerhet - Botilbud - Sosialt nettverk - Samarbeid med det offentlige og frivillige organisasjoner - Oppfølging - Offentlige instanser erfaringsoverføring - Et effektivt barnevern over landegrensene - Opinionen - Samarbeidspartnere - Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. 3

4 Bakgrunnen for vårt arbeid med de unge kort resymé 4

5 Bakgrunnen for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden ) på hjemmeside Vi vil her bare komme med et kort resymé av de mest sentrale punktene: Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, så vi konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ og de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien. De står mellom barken og veden. På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi kalte ansvarsanoreksia. Totale henvendelser Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også etter prosjektperioden i Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser fra de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser 2008: 2352 henvendelser Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, omskjæring og æresrelatert vold. De siste 5 årene er også henvendelsene angående oppfølging nærmere spesifisert i rapporten Veien Videre 5

6 Krise- krisesaker SEIF er det stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det dreier seg her ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Ungdom i krise- krise blir ofte hjulpet til trygge bosteder med sperret adresse, navnskifte og en rekke sikkerhetstiltak blir iverksatt. I tillegg får de tett oppfølging fra SEIF over måneder og år. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise- krise situasjoner. Deretter opplevde vi en bastant økning: 2002: 45 ungdom i krise 2003: 57 ungdom i krise 2004: 75 ungdom i krise 2005: 79 ungdom i krise 2006: 86 ungdom i krise 2007: 101 ungdom i krise 2008: 105 ungdom i krise Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Vi har grunnlag for å si at vi opplever et ungdomsopprør av visse dimensjoner. Det dreier seg her om ungdom midt blant oss som gjør opprør mot tvang og trusler, og som krever rettigheter som vi ser på som basiske i vårt samfunn: retten til å foreta valg i eget liv, med hensyn til utdanning, livsførsel og valg av partner. Det kan være vanskelig å forutse hvordan dette ungdomsopprøret vil utvikle seg framover, men vi har liten grunn til å tro at det vil dabbe av. Flere og flere unge vet at det er hjelp å få, og hvor de skal henvende seg for å få denne hjelpen. I 2008 kan vi se tilbake på 9 års systematisk arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi er kommet et godt stykke på vei, både når det gjelder en bevisstgjøringsprosess blant de unge og opparbeidet kunnskap om problematikken i offentlige instanser. Men arbeidet må fortsette. 6

7 Målsetning Målgrupper Metodikk 7

8 Målsetninger, målgrupper og metodikk Når det gjelder målsetninger, målgrupper og metodikk viser vi også her til våre foregående årsrapporter ( Mellom Barken og Veden ) på våre hjemmesider Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen: En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. SEIF har satt seg som mål å kunne tilby bedre oppfølging av de unge over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt over en 6 måneders periode. I 2005 påbegynte vi et systematisk oppfølgingsarbeid blant de unge på flukt, og som det går fram av vårt tallmateriale fra 2006 hadde omfanget av dette oppfølgingsarbeidet fordoblet seg sammenlignet med tallmaterialet fra året før. Det foreligger nå en evaluering av dette oppfølgingsarbeidet foretatt av UiO (Ida Nafstad: Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, 2008) Det offentlige Vår andre målsetning er å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellige instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. Etter 9 års arbeid på området, opplever vi resultater. Vi ser en betydelig forbedring på landsbasis når det gjelder kunnskap og forståelse for de unge i krise. Det gjenstår allikevel et betydelig arbeid før de unge kan være sikre på å få den hjelpen de har behov for, uansett bosted. I den nye handlingsplanene mot tvangsekteskap ( ) går flere av tiltakene ut på tilførsel av kunnskap til offentlige etater, og ansvarlig for dette er de berørte departementer. Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. 8

9 Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting og annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i dem vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 9

10 Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2008 med statistikker 10

11 Statistikker over arbeidet med ungdom på SEIF i 2008: Antall henvendelser: Oslo: 1245 Kristiansand: 78 Ålesund: 14 Trondheim : 319 Bergen: 640 Stavanger: 56 Totalt antall henvendelser: Derav gjaldt oppfølging:* De resterende 915 henvendelsene fordeler seg slik: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 472 Kjønnslemlestelse 19 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 247 Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 177 Krise- krisesaker: Antall ungdom: 105 Derav var:** Gutter: 11 Par: 17 Jenter: 60 Mindreårige: 35 Nasjonaliteter: 18 * Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten Veien Videre 2008 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. 11

12 Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2008 Det betydelige antall henvendelser utover året 2008, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og har også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats fra alle våre medarbeidere. Organisering av arbeidet på SEIF For å være tilgjengelig, er åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvender seg til oss. Da størsteparten er skoleelever, kommer ofte ungdommene etter skoletid. Spesielt ved våre kontorer i Oslo, Trondheim og Bergen, hvor vi har mottatt de fleste henvendelser, har arbeidsdagen ofte strukket seg til klokken og senere. Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom og offentlige instanser fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og det lokale hjelpeapparatet. Med råd og veiledning har vi påsett at de unge fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Ved vårt Oslo-kontor er det medarbeidere som er tilgjengelig både på kveldstid og i helgene, dette spesielt for å bistå i krise- krisesaker. Både ungdom og offentlige etater, da spesielt politiet på vegne av de unge, benytter seg ofte denne tilgjengeligheten. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Trondheim, Bergen, Kristiansand og vårt nyåpnede kontor i Stavanger, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og spesielt ved oppfølgning av de unge. Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2008, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til de generelle henvendelser fra de unge, opplevde vi i stadig større grad at ungdommen som kom til oss befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller hvor de måtte flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krise- krise situasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. SEIF er det stedet hvor ungdom i krise får den bistanden som det er behov for i hvert enkelt tilfelle og med tilpasset omfang av sikkerhetstiltak. I mange av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. I 2008 utgjorde henvendelsene fra gutter eller par i en Romeo og Juliette situasjon 43% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter, og guttene som bryter ut av tvangssituasjoner står ofte på bar bakke, da de ikke engang har et krisesenter å søke tilflukt hos. Med krisebolig på landsbasis er vi i stand til å tilby trygge bosteder også for gutter og par. Videre er krisearbeidet med Romeo og Juliette ekstra vanskelig, da det her ofte ikke bare er én storfamilie som sverger på å gjenopprette familiens ære, men to. 12

13 Ungdom fra Europa De siste årene har vi opplevd at ungdom i krise- krise flykter til Norge fra andre skandinaviske land og henvender seg til SEIF for bistand. I 2008 opplevde vi også at det kom ungdom fra andre land i Vest-Europa. Ungdommen fra utlandet forteller at de var redd for å bli oppsporet av sine familier med gode kontakter rundt om i landet de bodde i, og at i Norge ville det bli vanskeligere å spore dem opp. I de tilfellene hvor de unge har fått statsborgerskap eller permanent oppholdstillatelse i de skandinaviske landene oppnår vi at de unge får bistand fra det offentlige på lik linje med de unge på flukt bosatt i Norge. I de tilfellene hvor de unge kommer fra land utenom Skandinavia, kan de ikke påregne økonomisk hjelp fra det offentlige og UDI avslår søknader om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Dersom de ikke finner arbeid på grunn av språkvansker eller av helsemessige grunner, må de forlate landet etter 3 måneder. SEIF har da måttet finne midlertidige løsninger, ofte med bistand fra engasjerte Ola og Kari Normann. I 2008 bistod vi 2 ungdommer fra andre land i Skandinavia og 1 ungdom fra Vest-Europa. Mindreårige I 2008 opplevde vi en markant økning av antall henvendelser fra mindreårige i krisekrisesituasjoner, sammenlignet med foregående år. Mens 20% av henvendelsene fra de unge i 2007 kom fra mindreårige, steg prosentandelen til 33,5% i Dette kan skyldes at informasjon om de unges rettigheter, at det er hjelp og å om hvor hjelpen finnes, i større grad har nådd frem til de unge og også til de mindreårige. Det kan også skyldes at skolen, helsestasjoner og barnevernet er blitt dyktigere i å fange opp problemer, lytte til de unge og ikke lengre er redde for å handle. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise- krise situasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. I foregående år møtte vi til tider barneverntjenester med ansvarsanoreksia eller som tolket tvangen kulturrelativistisk. I vårt arbeid med mindreårige i de siste par-tre årene har vi opplevd en positiv utvikling i barnevernet. Vi vil her påpeke at samtlige av de 35 mindreårige vi hadde kontakt med i 2008 fikk god bistand fra de respektive barnevernkontorene, som både lyttet til de unge og gjorde et godt arbeid for å trygge dem. Allikevel hadde ett barnevernkontor behov for et lite spark på skinnleggen for at de skulle forstå at de måtte lytte til den unge jenta og at det dreide seg om en alvorlig sak. Etter det gjorde de en utmerket jobb. Et annet barnevernkontor var så ivrig etter å avslutte sin omsorg og ansvar for en ung gutt ved fylte 18 år, at de forsøkte å legge press og ansvar på SEIF med hensyn til krisebolig og oppfølging. Vi sa nei til dette. Dersom et barnevernskontor ønsker å overlate en ungdom til seg selv og mot deres vilje ved fylte 18 år og overlate han til nærmeste sosialkontor for livets opphold kan de ikke regne med støtte fra SEIF. Dersom den unge selv på et senere tidspunkt henvendte seg til SEIF, ville vi selvfølgelig hjelpe han. Vi ser ikke bort fra at det kan mangle kompetanse i barnevernet rundt om i landet, hvor de ennå kanskje ikke har hatt en konkret sak med ungdom på flukt fra tvang og vold. Men når vi nå samarbeider med et barnevernkontor i deres første sak, virker det som om de ikke lenger er så redd for å gå inn i saken og gjøre jobben sin. Vi kan også informere dem om at det er presidens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. 13

14 I 2008 var den yngste av de mindreårige i krise-krise 2 ½ år. Problemstillingen var kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse Opp i gjennom årene har SEIF stadig kommet i kontakt med problematikken kjønnslemlestelse gjennom bistand i krisesituasjoner til jenter med bakgrunn fra land hvor kjønnslemlestelse blir praktisert. I en situasjon med planlagt tvangsekteskap i foreldrenes hjemland, ville kjønnslemlestelse også stå på programmet dersom jenta ikke var lemlestet fra før. I andre tilfeller fikk vi henvendelser fra jenter med behov for bistand til kontakt med lege for gjenåpning etter kjønnslemlesting. I perioden hadde vi gitt krisehjelp til til sammen 32 jenter med familiebakgrunn far afrikanske land hvor kjønnslemlestelse praktiseres. Antall henvendelser angående gjenåpning er her ikke tatt med og heller ikke spesielt registrert opp i gjennom årene. Sommeren 2007 opprettet SEIF, på anmodning fra Barne- likestillingsdepartementet, en krisetelefon mot kjønnslemlestelse som var døgnbemannet i perioden På 2 måneder mottok vi 12 henvendelser som gjaldt alvorlig bekymring for overgrep mot 15 barn. Arbeidet med krisetelefonen ble utdypet i rapporten Krisetelefonen mot kjønnslemlestelse på våre hjemmesider. I 2008 mottok vi 19 henvendelser angående alvorlig bekymring for kjønnslemlestelse. Jentene det gjaldt var mellom 2 ½ år og 17 år. Homofile Likeverd Allerede på slutten av 1980-tallet bisto SEIF et homofilt par med søknad om asyl i Norge, basert på den forfølgelsen de ville bli utsatt for dersom de måtte returnere til sine respektive hjemland. I den ene mannens hjemland var det dødsstraff for homofili, i den andre mannens hjemland ville de bli straffeforfulgt både på grunn av seksuell legning og fordi forholdet ville bli sanksjonert av nasjonale/etniske grunner. Paret fikk opphold i Norge, og siden den gang har homofile asylsøkere kommet til SEIF for bistand med asylsøknaden. I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. Selv om SEIF har kunnskap og nettverk til å bistå denne nye gruppen hjelpesøkende, så vi at vi trengte ekstra økonomiske ressurser for å bistå med de spesifikke problemstillingene denne gruppen sliter med. I 2008 påbegynte vi derfor prosjektet Likeverd, med økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet. Det utarbeides egen rapport over arbeidet i 2008 i prosjektet Likeverd. Kriseboliger For å kunne hjelpe de unge over 18 år på landsbasis med flytting til nytt bosted, med ny identitet og sperret adresse, ble det nødvendig å ha tilgang til trygge kriseboliger rundt om i landet. I foregående år opprettet vi kriseboliger i eget regi, delvis med økonomisk støtte fra det offentlige, men ikke minst med hjelp fra Ola og Kari Nordmann, som ble engasjert i arbeidet gjennom medieomtale og kontaktet oss med tilbud om trygge bosteder. Høsten 2003 påbegynte Husbanken, i samarbeid med 4 store bykommuner å opprette kriseboliger for 14

15 ungdom på flukt. I 2008 disponerte vi sammen med Røde Kors 10 slike kriseboliger opprettet av Husbanken og kommunene. I disse boligene kan de unge bo i opptil 6 måneder eller et skoleår, til de har muligheten til å etablere seg i mer permantente boliger. I 2008 hjalp SEIF i tillegg 12 ungdommer med trygge boliger på det åpne marked på forskjellige steder rundt om i landet. For øvrig har vi samarbeidet med krisesentra over hele landet når det gjelder midlertidige trygge bosteder for jentene. Ungdommens møte med det offentlige I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, trygdekontorer, advokater, m.m. Det viste seg helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Etter hvert som de offentlige instanser har fått mer kunnskap og erfaring med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, blir vi sammen med de unge også møtt med en mer profesjonell holdning til problematikken. I 2008 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, skoler og DPS, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. Vi ser allikevel en svært positiv utvikling når det gjelder det offentlige hjelpeapparatet. Vi kan her nevne at i løpet av 2008 ble alle søknader til vidt forskjellige offentlige instanser om bistand til de unge i krise innvilget. Hva mer, opplevde vi at hjelpeapparatet og andre offentlige instanser gjorde en betydelig egeninnsats for å finne smidige løsninger og bistå de unge på best mulig måte. Når myndighetene skal iverksette tiltak etter den nye handlingsplanen mot tvangsekteskap for overføring av kunnskap om problematikken til det offentlige hjelpeapparatet, vil kanskje myndighetene oppleve det de der sitter med mer kunnskap og erfaring på området enn læremestrene selv... SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2008 store ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. På den andre siden, har vi deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet og andre frivillige organisasjoner henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker, hvor de unge hadde henvendt seg direkte til det respektive instansene. I 2008 hadde vi møter rundt om i landet med f. eks representanter fra barnevern, skoler, helsestasjoner, m.m. for veiledning og drøftning av problemløsninger i den enkelte sak. I disse sakene bistod vi også videre med veiledning og praktisk hjelp over lengre eller kortere perioder. I 2008 hadde SEIF kontakt med andre organisasjoner og instanser i Skandinavia som jobber på samme område, både gjennom møter, seminarer og ved besøk til SEIF. 15

16 I tillegg ble vi kontaktet av en rekke skoleungdom og studenter for bakgrunnsinformasjon til oppgaver på de forskjellige nivåer. Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd I 2008 bisto vi to jenter og deres advokat i forberedelsene til sak angående anulering av tvangsekteskap og vitnet i Tingretten. Vi bisto også med søknader om separasjon eller rådet den unge til å informere de rette instanser om tvangen forbundet med ekteskapsinngåelsen, slik at familiegjenforening ikke kunne finne sted i Norge. I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2008 dreide det seg her om 4 fylkesnemndsaker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Vi innledet også på møter med regionale fylkesnemnder og på landsmøte for samtlige fylkesnemnder. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, æresrelatert vold og kjønnslemlesting og vår spisskompetanse på områdene kjent. Media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. Medieoppmerksomheten om de problemområdene vi arbeider med førte også til engasjement og interesse fra Ola og Kari. Mye på grunn av dette engasjementet, har SEIF vært i stand til å utføre det betydelige arbeidet blant ungdom opp gjennom årene. Distribuering av informasjonsmateriell Alle våre rapporter og begge guidene ( Tvangsekteskap og Omskjæring ) ligger tilgjengelige på våre internettsider. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser at sidene er svært godt besøkt. Vi opplever i stadig økende grad at både ungdommen og de offentlige instanser har lest våre rapporter før de kontakter oss. Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå kjønnslemlestelse eller ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge etter hvert som årene har gått igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en hver kontakt er en umulighet. Presset tilbake til foldene I foregående år har vi erfart at et lite antall av de unge har latt seg overtale til å dra tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den 16

17 vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har de gitt etter for løfter. De har villet prøve nok en gang å få foreldrene til å respektere deres valg. Dessverre viste det seg at familien, etter at de få unge vendte hjem, fortsatte med sine opprinnelige planer. Det er ennå vanskelig å registrere holdningsendringer i foreldregenerasjonen i den retning av mer å akseptere ungdommens egne valg av partner. Vi opplever derimot at foreldrene har utviklet en større oppfinnsomhet for å få sin datter eller sønn tilbake til foldene. Dette i tillegg til det klassiske mønsteret med at bestemor, mor, far eller onkel var blitt dødssyk og å påføre de unge skyldfølelse for elendigheten. Nok et forsøk fra foreldrenes side til å berge ansikt og ære har blitt å fortelle venner og bekjente i miljøet at deres datter eller sønn studerer i Bergen, Trondheim eller i utlandet, men vil snart komme tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, men fasaden forsøkes opprettholdt. I løpet av 2008, vendte 3 av ungdommene som brøt ut, tilbake til familien etter kort tid. Vi har bare informasjon om to av dem, en gutt og en jente, om hva som skjedde etter at de dro tilbake til familien. Når det gjaldt jenta, var hun allerede blitt tvangsgiftet før bruddet. Da hun dro tilbake til familien og godtok giftemålet og kravene som ble stilt, tilga de henne den korte utfukten. Gutten det dreide seg om er homofil. Han dro tilbake til familien etter løfter om at hans legning ville bli akseptert. Familien hadde derimot planer om å kurere han. Etter to måneder innså de at dette var fåfengt. Han ble da kastet loddrett ut med trusler om at dersom de traff han på gaten, ville de skjære han opp i ansiktet til det ugjenkjennelige. Vi bistår denne gutten fortsatt. Vi må vise forståelse og også respekt for at de unge i det lengste forsøker å få foreldrene til å godta at de vil foreta egne valg. Når dette viser seg å være fåfengt, må vi som hjelpere være der å støtte de unge videre. Oppfølgning I rapporten Veien Videre oppfølging 2008 beskriver vi dette omfattende arbeidet. Siden 2004 har SEIF, med økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet arbeidet systematisk med oppfølging av de unge etter brudd med familien. Erfaringene hadde vist at krisehjelpen bare dekket de unges mest akutte behov. Den videre oppfølgingen ville være avgjørende for hvordan de unge ville klare seg videre. Med prosjektet Veien Videre systematiserte vi et oppfølgingsarbeid som går over måneder og år, alt etter de unges behov. Etter 3 års prosjektarbeid, evaluerte forsker ved Universitetet i Oslo dette oppfølgingsarbeidet. Forsker Ida Nafstad hadde dybdeintervjuer med 19 ungdommer som hadde bodd i kriseleiligheter og fått oppfølging fra SEIF. I rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse er det de unge som kommer til ordet og det er de unge som evaluerer SEIF s arbeid. Vi viser ellers til rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse og rapporten Veien Videre 2008 på våre hjemmesider. Stadig flere problemstillinger Etter et 10-års systematisk arbeid med de unge i forbindelse med tvangsekteskap og æresrelatert vold, dukker det opp stadig nye problemstillinger. Noen har kanskje vært der over tid det er bare vi som ikke har fått øye på dem. Andre problemstillinger dukker opp i den prosessen som ungdom, barn av 1. generasjons innvandrere og flyktninger står midt oppi i 17

18 forhold til å bryte med gamle tradisjoner fra foreldrenes hjemland. Vi skal her nevne noen av dem: Finne krykke over internett Chatting foregår i stadig økende grad, også blant ungdom med innvandrer/flyktningbakgrunn. De siste par årene har vi stadig oftere erfart at jenter som har innsett at de snart må bryte ut av familien for å unngå tvangsgifte, den siste tiden før bruddet finner gutten som forstår henne over nettet. De blir kjærester, og når jenta oppsøker SEIF og vi mobiliserer hele det nødvendige hjelpeapparatet, følger gutten med som gratispassasjer. Vi har begynt å spørre oss om jungeltelegrafen har gått blant unge menn i de forskjellige miljøene, om det er kjent at jentene vil få både egen leilighet og den økonomiske hjelpen de trenger til livsopphold. Jentene på sin side, tror at ettersom de har brutt med gamle tradisjoner og valgt gutten på egen hånd, er også gutten liberal i sin tankegang og i sin behandling av kvinner. Det viser seg derimot ofte at gutten er like konservativ som jentas egen far eller brødre. I samtaler med noen av disse guttene, har de ganske nonchalant gitt uttrykk for at det er jentas egen feil at hun mistet jomfrudommen med han. Å bevare dydigheten og æren var jentas ansvar. Som oftest varer ikke disse forholdene lenge, og bruddet blir nok en påkjenning for jenta i den sårbare situasjonen hun befinner seg i. Manglende kunnskap om seksualitet og prevensjon I våre samtaler med Romeo og Juliette avdekker vi ofte at deres kunnskap om seksualitet og prevensjon er omtrent ikke-eksisterende. Dette dreier seg om ungdom oppvokst i Norge og som har gått gjennom norsk grunnskole og ofte har påbegynt videregående. Vi må spørre oss om seksualundervisningen i skolen er mangelfull, eller om ungdom med innvandrerbakgrunn har en tendens til å lukke ørene i disse timene. Vi vil gå videre inn på denne problemstillingen og vårt informasjonsarbeid på området i rapporten Veien videre Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger De fleste problemstillingene går igjen fra år til år. Vi vil her liste opp noen av de problemstillingene ungdommen og det offentlige hjelpeapparatet kom til SEIF for bistand til i 2008: - Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. - Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. - Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. - Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. - Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. 18

19 - Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. - Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. - Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til anullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. - Den unge jenta maktet ikke å bryte ut av tvangssituasjonen og ville derfor ikke motsette seg det arrangerte ekteskapet. Jenta henvendte seg til SEIF for råd å hjelp fordi hun ikke lenger var jomfru. - Henvendelser fra ungdom fra andre skandinaviske og europeiske land for bistand i krise- krisesituasjoner. - Henvendelser fra Romeo og Juliette som studerer i utlandet for hjelp til å tilrettelegge tilværelsen i Norge etter endte studier, med hensyn til trygt bosted, arbeid og de nødvendige sikkerhetstiltak. - Henvendelser fra yngre brødre og søstre for krisehjelp, etter at vi hadde bistått eldre søsken til en trygg tilværelse. - Henvendelser fra homofile gutter og jenter fra miljøer som ikke aksepterer homofili. Behovet her har vært krisehjelp eller hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. - Henvendelser fra skoler, barnevern, naboer, venninner med alvorlig bekymring for planlagt kjønnslemlestelse av pikebarn. - Mobilisering av bl.a. barnevern og politi for å avverge reise til mors hjemland, hvor kjønnslemlestelse av datter var svært sannsynlig. - Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der. - Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. - Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. - Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. - Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. - Den unge ba om hjelp for å få hentet sine eiendeler hos familien etter bruddet. 19

20 - Henvendelser fra leger/psykologer/sykehus for samarbeid for å hjelpe de unge ut av en tvangssituasjon. - Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. - Henvendelser fra barnevern for samarbeid om oppfølging av de unge etter at barnevernets ansvar opphører. - Henvendelser fra fosterforeldre og barneverninstitusjoner for råd og bistand i enkeltsaker. Viktige gjennomslag I vårt arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold opp gjennom årene har vi opplevd en betydelig framgang i arbeidet generelt på landsbasis og viktige gjennomslag på konkrete områder. Når det gjelder framgang i arbeidet, ser vi nå resultater av SEIF s og andre organisasjoners erfaringsoverføringer til det offentlige hjelpeapparatet og andre offentlige instanser. SEIF møter nå både velvilje og engasjement når vi henvender oss for bistand på vegne av de unge. Dette gjelder ikke bare de offentlige instansene i de større bykommunene, men også i en lang rekke mindre steder hvor de offentlige ansatte henvender seg til SEIF og er åpne for råd og veiledning i konkrete saker de ikke før har hatt erfaring med. SEIF har mulighet til å vurdere denne utviklingen i et 10-års perspektiv, og det gode samarbeidet med det offentlige i dag, i 2009, kan ikke sammenlignes med de barrierene vi møtte i hine 1999! I neste kapittel, 10 på Topp, lister vi opp de offentlige instansene som har utmerket seg spesielt i 2008 med åpenhet, engasjement og en fabelaktig innsats for de unge. På enkelte konkrete områder har vi oppnådd gjennomslag som har store konsekvenser for de unge det gjelder. Dette har vi oppnådd ved å få problemstillingene belyst offentlig gjennom media og ved direkte henvendelser til fagdepartementer eller folkevalgte på Stortinget. Vi vil her nevne noen: - Fri rettshjelp til ungdom i krise i anledning navnskifte og sperret adresse. - Opprettelse av kriseboliger rundt om i landet for ungdom på flukt fra tvangsekteskap. - Tilpassning av lånekassens regelverk til ny problemstilling: Når skoleungdom av familien blir forhindret til å fullføre skoleåret på grunn av frihetsberøvelse, vil stipendet ikke lenger bli konvertert til lån. - Dekning av utgifter til hjemreise der ungdom er blitt eller forsøkt blitt tvangsgiftet i utlandet. Videreføring av denne ordningen er også kommet med under tiltak 34 i handlingsplanen mot tvangsekteskap Tiltakene 36, 37 og 38 i den nye handlingsplanen er også kommet med etter direkte henstilling fra SEIF. Disse tiltakene går ut på å ta opp tvangsekteskap i politiske 20

21 samtaler med andre land, styrking av nordisk samarbeid om beskyttelsestiltak for de unge og at Norge skal bidra med europeisk samarbeid når det gjelder bistand og beskyttelse av ungdom som flykter til et annet Schengenland. 10 på Topp I løpet av 2008 har vi gjennomgående blitt møtt med velvilje og engasjement når vi har kontaktet offentlige og private instanser for bistand til de unge. Listen over positive erfaringer er så lang at den ville ha utgjort en hel rapport for seg selv! Vi har bestemt oss for å lage et årlig 10 på Topp, hvor vi vil berømme de ti instansene som i løpet av året ikke bare har gjort en god jobb, men som har vist ekstra engasjement, innsikt og fleksibilitet til de unge i krise- krisesituasjoner. De 10 på Topp i 2008 er som følger og i alfabetisk rekkefølge: Aleris, Bergen Bergenhus bydel, forvaltningstjenesten Bredal, Hanne, advokat Grünerløkka barneverntjeneste, Oslo Heimdal barneverntjeneste, Trondheim Indre Østfold krisesenter Midtbyen barneverntjeneste, Trondheim NAV Stovner, sosialtjenesten, Oslo NAV Vikafossen Sør-Trøndelag politidistrikt 21

22 Krise! 22

23 Dere må hjelpe meg til å komme meg bort, til et trygt sted hvor jeg kan fortsette livet mitt. Et sted hvor familien min ikke kan finne meg, hvor jeg også kan komme meg bort fra kjæresten min. Han slår. Jeg orker ikke lengre å bo på krisesenter Jente 19 år. Våren 2008 henvendte jenta seg til SEIF for bistand. I lengre samtaler fortalte hun en lang og vond historie om en oppvekst under streng kontroll fra familien. Og om vold når hun gjorde noe foreldrene ikke likte. Da hun var 15 år ble hun forlovet bort mot sin vilje med en eldre mann. Hun fortalte om dette til kontaktlærer på skolen som igjen varslet barnevernet. Barnevernet fulgte opp saken ved å plassere jenta i fosterhjem i en periode, men da jenta var 17 år ble det vurdert at faren var over og at hun kunne flytte tilbake til familien. Etter en kort rolig periode, begynte foreldrene igjen å kontrollere jenta og behandle henne dårlig. Hun fikk ikke fortsette på videregående skole, hun ble innelåst på et rom og fikk bare komme ut for å spise. Hun ble slått av far for den minste ting og også av sin eldre bror som var kjent for å være voldelig. Hun skulle straffes for å ha fortalt om sine problemer til utenforstående og hun skulle straffes fordi far hadde mistet ansikt ved at han ikke kunne opprettholde avtalene rundt forlovelsen. Noen måneder etter at jenta hadde fylt 18 år, så hun sitt snitt til å rømme til nærmeste krisesenter. For jentas egen sikkerhet, ble hun flyttet til et krisesenter i en annen by, og der hadde hun bodd i 3 måneder, da krisesenteret anbefalte henne å ta kontakt med SEIF. Mens hun bodde på krisesenteret, hadde hun begynt å chatte på internett. Hun fikk snart kontakt med en gutt som virket veldig hyggelig og som forstod henne. Han var selv oppvokst i Norge, men hans familie kom fra samme land som hennes og de snakket begge foreldrenes språk selv om de var oppvokst i Norge. De chattet daglig og det tok ikke lang tid før de traff hverandre. Jenta var så glad for at hun hadde truffet noen som brydde seg om henne. Hun hadde jo brutt med sin familie og med sine venner på hjemstedet. Hun hadde mistet det meste, men nå hadde hun noen hun kunne støtte seg til. Jenta fortalte etter hvert til kjæresten sin at hun hadde vært i kontakt med SEIF og hun fortalte han også om den konkrete hjelpen hun ville få derfra. Hun fortalte han at hun ville flytte til et trygt sted i en ny landsdel og at hun ville få hjelp fra det offentlige til husleie og livsopphold til hun enten begynte på skolen igjen eller fikk en jobb. Gutten var tilsynelatende glad på hennes vegne. Han fortalte henne at han hadde sin egen leilighet og var i full jobb. Det tok heller ikke lang tid før han begynte å slå henne. Vi på SEIF så blåmerkene etter slag og fikk henne til å fortelle hva som var på gang. Jenta fortalte at han slo noen ganger men at hun var veldig forelsket i han allikevel. Hun lot allikevel til å være enig med oss om at hun burde komme seg langt vekk, også fra kjæresten. En kriseleilighet stod ledig i en by hvor jenta kunne føle seg trygg, hvor hennes familie ikke hadde venner eller bekjente. NAV bevilget penger til reisen, husleie og livsopphold. En medarbeider fra SEIF-kontoret i den aktuelle byen tok i mot jenta på togstasjonen og kjørte henne til leiligheten. Vi fortalte henne litt om byen, bussruter, butikker og avtalte møte på vårt kontor dagen etter. Da ville vi, sammen med jenta, drøfte hva hun ville gjøre videre. Vi hadde 23

24 også satt jenta i kontakt med god advokat som ville hjelpe med nytt navn og sperret adresse og hadde satt i gang de viktigste sikkerhetstiltakene. Dagen etter kom ikke jenta til avtale og mobilen var skrudd av. Derimot mottok vi på kontoret vårt i den aktuelle byen en telefon fra jentas kjæreste som var kjempe stresset fordi han heller ikke fikk kontakt med jenta. Vi på SEIF diskuterte saken på telefonen kontorene i mellom og kom fram til at her var det ugler i mosen. Hvordan visste denne kjæresten om hvor jenta befant seg og til hvilket kontor han skulle henvende seg til? Vi besluttet å dra til kriseleiligheten, hvor vi fant jenta i beste velgående. Hun hadde bare forsovet seg og mobiltelefonen manglet batteri. Vi ba henne pakke og tok henne med til krisesenter et godt stykke utenfor byen. Av sikkerhetsmessige grunner. Vi fikk etter hvert nøstet opp i historien. Jentas kjæreste hadde verken egen bolig (han bodde på gutterommet hjemme hos foreldrene) eller var i jobb og han hadde slett ikke tenkt å gi slipp på sin nye erobring spesielt ikke når hun hadde fått egen leilighet og penger til de løpende utgiftene. Jenta på sin side hadde ikke klart å stå imot den eneste personen hun hadde som forstod henne. De hadde derfor avtalt at gutten skulle komme med neste tog og installere seg hos henne. Men ettersom han ikke fikk kontakt med jenta over telefonen for å få adressen til hennes nye bosted, ble det krise. Der stod han på togstasjonen med sine eiendeler da han ringte kontoret vårt. Det var ikke rart han var stresset. Og vi kan godt forstå at det var en sint ung mann som måtte reise tilbake til dit han kom fra, etter at vi hadde forpurret planene hans om en behagelig tilværelse framover. Hadde dette dreid seg om et reelt kjærestepar, to unge mennesker som hadde kjent hverandre en stund, hadde vi selvfølgelig hjulpet begge til å etablere seg på trygt sted og hadde hjulpet dem videre. Men her hadde jenta uttrykt at hun måtte bort fra en voldelig gutt og hun hadde heller ikke fortalt oss at hun ikke hadde klart å være sterk nok, men hadde i stedet gått med på at de skulle bo sammen i kriseleilighet. Vi på vår side besluttet å forpurre disse planene. Det kan nevnes at gutten forsvant ut av jentas liv, da planene om gratis leilighet og underhold falt i grus. Jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen neste år. Jeg har det bra nå, jeg har ikke vondt i hodet lengre. Også får jeg sove om natta. Nå skal jeg klare det, også har jeg begynt å spille gitar Like etter nyttår 2008 kom en jente til vårt kontor sammen med en skolevenninne. Det var midt på dagen og jentene hadde tatt seg fri fra skolen for å oppsøke SEIF. Bare slik kunne jenta få det til, da hun alltid måtte komme hjem direkte fra skolen. Hvis hun ble sen ble det bråk. Jenta var 17 år og gikk i 1. klasse på videregående skole. Hun hadde store problemer hjemme og trengte hjelp. Hun fortalte om en svært streng far som forlangte at hun skulle holde seg hjemme hele tiden når hun ikke var på skolen. Faren var nå i hjemlandet på ferie, men også for å finne en passende ektefelle for henne og planene var en ferietur til foreldrenes hjemland til sommeren. Hun var redd for sin far, men verre var det med hennes to eldre brødre. De var direkte fundamentalister som syntes at faren var for veik og hadde derfor tatt kontroll i heimen. Spesielt den ene broren var svært voldelig og ga henne ofte juling. Han hadde også sagt gjentatte ganger at han var helt enig med den broren som hadde drept sine tre søstre i Oslo for litt tilbake. Mor maktet ikke å si sin sønn i mot. Jenta var overbevist om at hvis hun gjorde noe som brødrene eller far ikke likte, ville hun bli drept. Hun trengte hjelp for 24

25 å komme seg ut av tvangssituasjonen fordi hun klarte ikke mer. Klassevenninnen støttet henne og oppmuntret henne til å søke hjelp. Vi tok kontakt med det barnevernkontoret jenta soknet til og avtalte et hastemøte sammen med jenta. To dager senere var vi sammen med jenta på møte med barnevernet. Vi informerte grundig om jentas situasjon og hva hun hadde fortalt oss av vold, trusler og planer om ekteskap. Barnevernet tok saken svært alvorlig og spurte jenta om hun ville at de skulle ta affære der og da, om hun ville at de skulle finne plass for henne utenfor hjemmet samme dag. Jenta ble så lettet at hun nesten ikke trodde det var sant. Hun hadde en venninne som hadde gått til barnevernet for å be om hjelp i en lignende situasjon, men der hadde barnevernet bedt henne gå hjem og fortelle foreldrene sine at det ikke var lov i Norge å slå og tvinge sine barn. Jenta ville bort samme dag og barnevernet fant plass til henne i en korttidsinstitusjon og kjørte henne dit. Det ble flere møter med jenta og barnevernet for å drøfte hvordan de best kunne hjelpe jenta. Hvor ville det bli trygt for henne å bo? Ville hun etter hvert bo i fosterhjem eller institusjon? Hvilke sikkerhetstiltak var nødvendig for at jenta ikke skulle bli funnet? Jenta var med på planleggingen hele veien og vi forsikret oss om at hun ble hørt. Vi fant fram til en by hvor jentas familie ikke hadde kontakter og jenta fortalte at hun helst ville bo i en institusjon inntil videre. Vi informerte barnevernet om den kunnskapen som allerede eksisterte i fylkesnemndene rundt om i landet, hvor vi også hadde vitnet om vårt kjennskap til den enkelte ungdom og hvor barnevernet hadde fått medhold i hver eneste sak. Vi tilbød også her å stille som vitne. Da det dreide seg om en 17-årig ungdom, hadde jenta også krav på egen advokat. Vi anbefalte god advokat med bred erfaring fra lignende saker. Barnevernet gjorde en utmerket jobb. De fant plass til jenta på en institusjon med små enheter i den utvalgte byen. Saken kom opp i fylkesnemnd, hvor jenta kom med politieskorte for å forklare seg, mens foreldrene ble bedt om å vente utenfor salen. Jenta forklarte seg klart og overbevisende. Barnevernet hadde forberedt saken godt, SEIF vitnet og Fylkesnemnda var ikke i tvil. De trodde på jentas historie og ga barnevernet medhold i omsorgsovertakelsen. Jenta ønsket å opprettholde kontakten med SEIF etter at hun flyttet, og vi var på besøk hos henne flere ganger utover høsten På den institusjonen hun bodde, arbeidet det flere engasjerte mennesker som gjorde sitt beste for at hun skulle være trygg og ha det bra. Hun hadde øvd seg på sitt nye navn og sin nye livshistorie, slik at hun skulle kunne den utenat før hun skulle begynne på skolen om høsten. Hun hadde fått fastlege som hun etter hvert oppsøkte ofte. Hun slet med hodepine og vondt i magen. Hun klarte ikke å sove om natten og klarte heller ikke etter hvert å konsentrere seg på skolen. Hun ble henvist til psykolog for behandling. Da vi besøkte henne like før jul, var hun deprimert og motløs. Hun levde med sorg over alt som hun hadde mistet hun savnet sin mor og sine gamle skolevenninner. Samtidig var hun livredd for å bli funnet. Hvis de finner meg, dreper de meg, det vet jeg, sa hun til oss. Hun hadde smerter i hele kroppen, fortalte hun, og hun maktet ikke å tenke på prøvene før jul. Jeg slutter heller, sa hun. Jeg vet at jeg mister dette skoleåret. Vi hadde en lengre samtale hvor vi forsøkte å oppmuntre jenta. Vi snakket senere med barnevernet og fikk dem til å planlegge en reise i julen for jenta, til en gammel venninne som nå bodde i en annen landsdel og som hun kunne være helt trygg på. Vi var alle bekymret for jenta. Men av erfaring visste vi på SEIF at de unge, etter brudd med familien og en ballast med vonde erfaringer, ofte ikke makter å gjennomføre det første skoleåret etter bruddet med familien. Ofte kan det gå opptil et par år før den unge har fått fast 25