Mellom Barken og Veden

Transkript

1 Mellom Barken og Veden En videreføring av arbeidet blant ungdom i 2014 Gjennomført med økonomisk støtte fra Bufdir

2 Far ble rasende da han fikk vite at jeg hadde norsk kjæreste. Han som misbrukte meg seksuelt da jeg var lita Da jeg fortalte det til mor reagerte hun knapt. Nå vil de at jeg skal flytte hjem igjen, slik at vi kan bli en ordentlig familie igjen. Samtale med jente 22 år. 2

3 Innholdsfortegnelse 1: Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé Totale henvendelser Krise- krisesaker 2: Målgrupper, målsetning og metodikk Målgrupper Målsetninger Krisehjelp Oppfølging Det offentlige Metodikk 3: Gjennomføring av arbeidet med de unge i 2014 med statistikker Statistikker Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2014 Bistand i enkeltsaker Mindreårige Lhbt Likeverd Ungdommens møte med det offentlige SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Nordisk samarbeid Presedens i rettsapparatet Media Presset tilbake til foldene Gjenforening etter brudd Oppfølging Spesielle problemstillinger Lurt tilbake til foreldrenes hjemland Stalking Barrierer i systemet Det offentlige bo og støttetilbudet krav og regler Sikkerhetsvurdering av politiet propp og flopp Krisesentra vegring Et variert tilbud til de unge i krise Problemstillinger Viktige gjennomslag 4: Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold Handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet ( ). Feilskjær ved dagens praksis utfordringer til det offentlige SEIFs videre arbeid og utfordringer Ad. Ungdom Ad. Offentlige instanser 3

4 Ad. Opinionen Oppfølging Et effektivt barnevern over landegrensene Ad. Samarbeidspartnere Nordisk samarbeid Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. Til slutt et hjertesukk. 4

5 Bakgrunnen for vårt arbeid med de unge kort resymé Barnevernet, som skal følge meg opp etter at jeg ble 18, har ikke gjort et kvekk etter at vi var på møte med dem. Selv om de vet at jeg måtte flytte til nytt sted på hemmelig adresse på grunn av pappa. Så tok jeg bare toget hit til Oslo. Dere må hjelpe meg videre. Samtale med jente 18 år. 5

6 Bakgrunnen for vårt arbeid blant ungdom kort resymé SEIF mottok den første henvendelsen fra ungdom med behov for hjelp med hensyn til tvangsekteskap i Det dreide seg her om en ung jente fra et afrikansk land som på ferie i foreldrenes hjemland var blitt kjønnslemlestet og tvangsgiftet. Selv etter et 10-års arbeid blant innvandrere og flyktninger (SEIF ble opprettet i 1986) ble vi tatt på sengekanten. Vi bistod jenta i krisesituasjonen og hjalp med annullering av tvangsekteskap. Det var vårt første møte med en brutal virkelighet som det etter hvert er dokumentert berører en stor gruppe ungdom midt blant oss. Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, benyttet SEIF media for å informere om forekomsten av arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang i enkelte innvandrer- og flyktningmiljøer. Andre organisasjoner og enkeltpersoner kom på banen og fenomenet kom på den politiske dagsorden. I 1998 kom regjeringen med den første handlingsplanen mot tvangsekteskap, og i samarbeid med krisesenterbevegelsen og Oslo Røde Kors var SEIF med på å arrangere en rekke seminarer rundt om i landet for å informere om handlingsplanen. I 1999 påbegynte SEIF prosjektet Mellom barken og veden med finansiering fra det daværende Barne- og familiedepartementet. Arbeidet i Mellom barken og veden bestod og består fremdeles av informasjon, råd og praktisk bistand til ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap. I 2000 ble Røde Kors Krisetelefon mot tvangsekteskap opprettet, og etter hvert ble SEIF o g Røde Kors Krisetelefon de meste aktive på området krisehjelp til de unge. Henvendelsene fra ungdom med behov for bistand steg dramatisk, og etter flere runder med politikere og berørte instanser ble det opprettet kriseleiligheter rundt om i landet for de unge på flukt. Disse leilighetene ble disponert av Røde Kors og SEIF. SEIF var nå i stand til å bistå de unge med den nødvendige hjelpen, i nært samarbeid med alle de offentlige instansene som nødvendigvis måtte bidra (politi, sosialkontor, barnevern, skole, advokat, helsetjeneste, m.m.). Tidlig i vårt arbeid med de unge erfarte vi at bistand i en krisesituasjon bare var første steget på veien. De unge på flukt fra tvang og vold hadde et betydelig behov for hjelp og støtte videre. De hadde måttet bryte med sin familie og sitt sosiale nettverk, ofte måtte de flytte til ny landsdel med nytt navn og ny livshistorie. De kunne slite med sorg og savn, redsel for å bli funnet og ensomhet i sin nye tilværelse. I 2003 påbegynte vi prosjektet Veien videre, hvor arbeidet besto og består i oppfølging av de unge så lenge de unge har behov for det. I 2011 påbegynte vi prosjektet Between honour and shame, i samarbeid med frivillige organisasjoner i Finland, Sverige, Danmark og Norge. Arbeidet bestod i en kartlegging av arbeidet mot tvangsekteskap i de nordiske landene med vurderinger om best practice når det gjelder bistand til de unge. Dette sett fra grasrota og på bakgrunn av de frivillige organisasjonenes direkte kontakt med de unge. Det 2-årige prosjektet var finansiert av EU-midler (Daphne), og SEIF er litt stolte over at vi er den første frivillige organisasjonen i Norge som har mottatt Daphne-midler. Prosjektet ble avsluttet i desember I forbindelse med det nordiske samarbeidet i prosjektet Between honour and shame fikk vi utvidet og styrket vårt nordiske nettverk for ungdom i krise med behov for å flytte til et annet land i Norden. Arbeidet med disse ungdommene er svært komplisert og krever kunnskap og erfaring med de forskjellige nordiske landenes regler og praksis på området tvangsekteskap og æresrelatert vold. I 2009 kom regjeringen med ny handlingsplan mot tvangsekteskap, hvor det ble fastslått at det offentlige skulle ha ansvaret for arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det ble ansatt minoritetsrådgivere i skoler rundt om i landet med konsentrasjon av elever med innvandrerbakgrunn. Dette for å fange opp elever med problemer på området. Det ble etablert prosjekter i flere store bykommuner for å bistå de unge som flyttet til kriseleilighetene, men som nå ikke lenger skulle 6

7 disponeres av Røde Kors og SEIF. Nye handlingsplaner fra 2012 fram til 2016, som omhandler både tvangsekteskap og skjønnslemlestelse, bygger videre på de offentlige instansenes arbeid blant de unge, uten å definere rollen til de frivillige organisasjonene. Denne nye organiseringen av arbeidet har selvsagt hatt innvirkning på vårt arbeid. Ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap, æresrelatert vold og alvorlige begrensninger av frihet møter i dag et variert tilbud om bistand. På den ene siden, kan de henvende seg til minoritetsrådgiver på videregående skole (dersom skolen de går på har en), lærer, helsesøster, barnevern eller annen offentlig innstans, for så å bli henvist til det offentlige tilbudet. På den andre siden, kan de benytte seg av det lavterskeltilbudet som SEIF utgjør med sine 6 kontorer rundt om i landet, eller Røde Kors krisetelefonen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Noen av de som henvender seg til SEIF for bistand kan vi få plassert i det offentlige bo- og støttetilbudet. Storparten derimot ønsker hjelp til å bosette seg på trygt sted utenfor det offentlige hjelpetilbudet, og med videre oppfølging av SEIF. Erfaringer viser at dette parallelle arbeidet i offentlig og frivillig regi når ut til flere unge, er et tilbud som er enda mer tilpasset den enkelte og som utgjør en mer fleksibel modell i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden ) på vår hjemmeside Totale henvendelser Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser når det gjelder de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser 2008: 2352 henvendelser Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 2671 henvendelser 2010: 2975 henvendelser 2011: 2048 henvendelser 2012: 1701 henvendelser 2013: 1431 henvendelser 2014: 1310 henvendelser 7

8 Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold og oppfølging. De siste 11 årene er henvendelser angående oppfølging nærmere spesifisert i rapporten Veien Videre. Krise- krisesaker SEIF er et sted hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det vi kaller krisesituasjon dreier seg ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Ungdom i krise- krise blir hjulpet til trygge bosteder med sperret adresse, navnskifte og en rekke sikkerhetstiltak blir iverksatt. I tillegg får de tett oppfølging fra SEIF over måneder og år. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise- krise situasjoner. Deretter opplevde vi følgende utvikling: 2002: 45 ungdom i krise 2003: 57 ungdom i krise 2004: 75 ungdom i krise 2005: 79 ungdom i krise 2006: 86 ungdom i krise 2007: 101 ungdom i krise 2008: 105 ungdom i krise Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 99 ungdom i krise 2010: 65 ungdom i krise 2011: 48 ungdom i krise 2012: 60 ungdom i krise 2013: 60 ungdom i krise 2014: 49 ungdom i krise Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Det faktum at hele 49 ungdommer i krise henvendte seg til SEIF i 2014, etter at det offentlige tilbudet er opprettet, viser det betydelige behovet for et fortsatt fleksibelt lavterskeltilbud. Mange unge finner det lettere å henvende seg til SEIF som frivillig organisasjon enn til det offentlige hjelpeapparatet, og mange av dem kunne ikke benytte seg av det offentlige hjelpeapparatet av forskjellige grunner. Andre igjen passet ikke inn i det noe firkantete offentlige tilbudet eller fikk ikke plass. Med et svært velutbygd nettverk både blant Ola og Kari Nordmann og det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis, maktet vi å bistå disse ungdommene, både med krisehjelp og ikke minst med den absolutte nødvendige tette oppfølgingen etter krisen. 8

9 Målgrupper Målsetning Metodikk Først plasserte de meg i et bokollektiv, men der fikk jeg beskjed om at jeg ikke passet inn. Så måtte jeg dra til krisesenter og nå skal de sende meg helt opp til Nord - Norge. De bestemmer alt over hodet på meg. Jeg har mest lyst til å dra hjem igjen og heller bli drept. Samtale med gutt 20 år, lhbt. 9

10 Målsetninger, målgrupper og metodikk Når det gjelder målsetninger, målgrupper og metodikk viser vi også her til våre foregående årsrapporter ( Mellom Barken og Veden ) på våre hjemmesider Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen et grunnlag til å foreta egne valg, også på sentrale områder, som valg av ektefelle, yrke, hvordan leve sitt eget liv. Krisehjelp SEIF skal være et lavterskeltilbud, lett tilgjengelig for de unge i en krisesituasjon. Den unge skal bli møtt med tillit og vi gir oss god tid til lengre samtaler med de unge, hvor vi både informerer om rettigheter og muligheter og hvor vi spør de unge hva de vil. I en slik vanskelig situasjon er det bare de unge selv som kan bestemme hva de vil gjøre med livet sitt. Oppfølging SEIF har satt seg som mål å kunne tilby tett oppfølging av de unge over lengre tid. Det foreligger en evaluering av dette oppfølgingsarbeidet, foretatt av UiO (Ida Nafstad: Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, 2008), og i rapporten Veien videre 2008 kommenterer vi disse funnene. Det systematiske oppfølgingsarbeidet krever resurser, og bekrefter det enorme behovet denne gruppen ungdom har for praktisk bistand og voksenkontakt i måneder og år etter bruddet med familien. SEIF er i dag den eneste instansen som bistår ungdommen med denne type systematisk oppfølging over en lengre tidsperiode og på landsbasis. 10

11 Det offentlige Vår andre målsetning har vært å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med problemstillingen tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vår brede kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis - et hjelpeapparat som etter hvert har kunnskap om problematikken eller er åpen for erfaringsoverføring, gjør det mulig for SEIF å bistå de unge på best mulig måte, både i en krisesituasjon og i det videre oppfølgingsarbeidet. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 11

12 Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2014 med statistikker Da min onkel fikk vite at jeg hadde skilt meg ble han rasende. Han ringer fra hjemlandet til min bror her i Norge og gir han ordre om hvordan han skal drepe meg. Min bror hører på han og jeg er livredd. Onkel er også på vei til Norge. Dere må hjelpe meg med å flytte langt bort, slik at ingen finner meg. Samtale med jente 24 år 12

13 Statistikker over arbeidet med ungdom på SEIF i 2014: Antall henvendelser: Oslo: 508 Kristiansand: 279 Ålesund: 14 Trondheim : 129 Bergen: 125 Stavanger: 255 Totalt antall henvendelser: 1310 Derav gjaldt oppfølging:* 608 De resterende 702 henvendelsene fordeler seg slik: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 237 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 465 I tillegg hadde vi: Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 105 Krise- krisesaker: Antall ungdom: 49 Derav var:** Gutter alene: 12 Par: 6 Jenter alene: 25 Av disse var: Lhbt: 13 Mindreårige: 7 Nasjonaliteter: 19 * Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten Veien Videre 2014 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 29 år. 13

14 Gjennomføringen av arbeidet blant de unge i 2014 Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2014, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra 4 kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til henvendelsene fra de unge med alle typer problemstillinger, kom også de unge som befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje eller hvor de måtte flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krise- krisesituasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. Som statistikkene viser, hadde ungdommen bakgrunn fra 19 nasjonaliteter. Ungdom i krise får den bistanden som det er behov for i hvert enkelt tilfelle og med tilpasset omfang av sikkerhetstiltak. I mange av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt framsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene kom både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette -situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk med offentlige instanser på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. Av de 49 ungdommene i krise- krise som i 2014 henvendte seg til SEIF for bistand, var det bare 4 som vi kunne henvise videre til det offentlige bo- og støttetilbudet. En av grunnene var at tilbudet ikke var tilpasset mange av de unge, en annen grunn var beliggenheten av de offentlige leilighetene. Den unge kunne ha familiemedlemmer eller venner av familien i de bykommunene hvor leilighetene er lokalisert, eller den unge hadde studieplass i andre deler av landet. Nok en grunn var at de unge ikke ønsket å bli sluset inn i det offentlige apparatet, men heller finne mer uavhengige løsninger med støtte og oppfølging fra SEIF. Da SEIF ikke lenger disponerer kriseleiligheter for de unge på flukt, krever det betydelige ressurser å bistå de unge i krise- krise på en skikkelig måte. Dette maktet vi i 2014 med god hjelp fra Ola og Kari Nordmann og gjennom vår velutbygde kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis. I 2014 utgjorde henvendelsene fra gutter alene eller i par i en Romeo og Juliette -situasjon 37% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter. Jenter alene eller i par utgjorde 63% av ungdommen i krise. 14% var mindreårige. Våre kontorer, og da spesielt SEIF Oslo, Trondheim, Bergen, og Stavanger, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge i 2014, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og ved oppfølgning av de unge. Arbeidet har vært krevende, på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen. Mindreårige/ Barnevern Av totalt 49 krise- krisesaker, dreide 7 av dem seg om ungdom under 18 år. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise - krisesituasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. I vårt arbeid med mindreårige i de siste 8-9 årene har vi opplevd en positiv utvikling i barnevernet. Vi vil her påpeke at samtlige av de mindreårige som vi gikk i møte med til barnevernet i 2014 fikk god bistand fra de respektive barnevernskontorene. I vårt samarbeid med barnevernet, kan vi også informere dem om at det er presedens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. 14

15 Vi opplevde i 2014 stadig oftere at barnevernstjenesten ville politianmelde familien til den mindreårige, uansett om den unge hadde blitt utsatt for vold eller graden av tvang. Vi kan forstå ønsket om å anmelde en hver sak, også for å få statistikker på henvendelser om bistand i forbindelse med problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold, men her burde alvoret i hver sak vurderes og den unges ønsker lyttes til. De aller fleste unge ønsker i første omgang bare å få hjelp til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, men er redde for å skade sin familie. Vi har erfart at mindreårige både har vegret seg mot å få hjelp fra barnevernet og heller holdt ut til de ble 18, for å unngå å skade familien. Vi har også konkrete eksempler på at den mindreårige har dratt hjem igjen etter omsorgsovertagelsen. Våre erfaringer med de unge er at de oftest ikke er klare til å anmelde sin familie midt opp i krisesituasjonen, med brudd, flytting utrygghet og savn. Den unge må få tid og ting litt på avstand før de eventuelt er innforstått med at familiemedlemmene blir anmeldt. I 2014 var de mindreårige i krise- krise i alderen år. LHBT Likeverd I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. Nok en gruppe lhbt som henvendte seg til SEIF i stadig større antall, var unge asylsøkere fra land hvor homofili er forbudt ved lov og/eller sanksjonene fra samfunnet er så alvorlige at liv og helse står i fare for de det gjelder. Flere av disse var berørt av problematikken tvagsekteskap og æresrelatert vold, fra familie i hjemlandet og/eller familiemedlemmer bosatt i Norge. I 2014 bistod vi 13 lhbt i en krise- krisesituasjon, mens vi fulgte opp flere andre. I 2008 påbegynte vi tiltaket Likeverd, med økonomisk støtte fra Bufdir. Antall henvendelser fra lhbt har økt betydelig, og i rapporten Likeverd 2014 blir vårt arbeid blant lhbt utdypet. Ungdommens møte med det offentlige I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, fikk vi i 4 tillfeller benyttet oss av det offentlige bo- og støttetilbudet for videre bistand. I de andre sakene tok SEIF direkte kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, trygdekontorer, advokater, m.m. Det viste seg helt nødvendig for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Etter hvert som de offentlige instanser har fått mer kunnskap og erfaring med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, blir vi sammen med de unge også møtt med en mer profesjonell holdning til problematikken. I 2014 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2014 betydelige ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til deres første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. På den andre siden, har vi 15

16 deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet, andre frivillige organisasjoner og ungdommen selv henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker. Nordisk samarbeid I forbindelse med prosjektet Between honor and shame og vårt samarbeid med frivillige organisasjoner i de nordiske landene, har vi nå etablert og styrket et nettverk for å bistå ungdom i så farlige situasjoner at de må flytte til et nytt land. I 2014 hadde vi ingen krisesaker, hvor ungdom måtte flytte til et annet land i Norden av sikkerhetsmessige grunner. Vi hadde derimot oppfølging av 4 unge fra andre nordiske land, bosatt i Norge på sperret adresse. Disse blir omtalt i rapporten Veien Videre Presedens i rettsapparatet I 2014 bisto vi en jente og hennes advokat i sak angående annullering av tvangsekteskap. Vi bisto også andre ungdommer med søknader om separasjon eller rådet den unge til å informere de rette instanser om tvangen forbundet med ekteskapsinngåelsen, slik at familiegjenforening ikke kunne finne sted i Norge. Vi vitnet 3 ganger i tingrett og 2 ganger i lagmannsrett, både om vårt kjennskap til den konkrete saken til behandling og om vår kunnskap om kultur, tradisjoner og reaksjonsmønstre i de samfunnene det gjaldt. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold og vår spisskompetanse på områdene kjent. Media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. Presset tilbake til foldene I forgående år har vi erfart at et lite antall av de unge har latt seg overtale til å dra tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har de gitte etter for løfter. De har villet prøve nok en gang å få foreldrene til å respektere deres valg. Dessverre har det vist seg at familien, etter at de unge vendte hjem, fortsatte med sine opprinnelige planer. I løpet av 2014, vendte 2 av ungdommene som brøt ut tilbake til familien etter kort tid. Den ene var mindreårig. Vi har bare informasjon om den jenta som var over 18 år og som ikke dro hjem igjen før 1 år var gått. Foreldrene har gått bort fra planene om å gifte henne bort. Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge, etter hvert som årene har gått, igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en hver kontakt er en umulighet. 16

17 Oppfølgning I rapporten Veien Videre oppfølging 2012 beskriver vi dette omfattende arbeidet. Tallmaterialet fra 2014 i rapporten Veien videre vil vise at behovet blant de unge for oppfølging i flere år etter bruddet med familien er betydelig og helt avgjørende for at de unge skal komme seg videre i livet. Spesielle problemstillinger blant de unge. Lurt tilbake til foreldrenes hjemland I 2014 forsøkte vi å bistå 2 unge jenter som var blitt tatt med på ferie til foreldrenes hjemland, dumpet hos familie der sammen med mor mens far dro tilbake til Norge. Saken er ennå ikke løst, da de er mindreårige og sammen med mor, og det i tillegg er uroligheter i landet. Stalking I 2014 mottok vi den første henvendelsen fra en ung jente i forbindelse med stalking. Det dreide seg her om intens forfølgelse over nett og telefon og drapstusler. Etter at vi hjalp jenta med politianmeldelse, stoppet forfølgelsen. Dette er en problemstilling som er økende i samfunnet og vi forutser flere slike saker på SEIF. Barrierer i systemet Det offentlige bo og støttetilbudet krav og regler For å komme inn idet offentlige bo- og støttetilbudet må en ungdom ved brudd med familien først søke tilflukt på krisesenter. Så må de til politiet for en vurdering om hvor de kan flyttes. Etter det må de nok engang til politiet for en vurdering av sikkerhetstiltak på det nye bostedet. Denne prosessen kan ta uker eller måneder, og i mellomtiden lever den unge i limbo, uten mulighet til skole eller arbeid og ofte kommer de i problemer i sitt møte med NAV. Jungeltelegrafen går fort blant de unge, og vi opplevde i 2014 at de unge med alternative muligheter vegret seg mot å bli henvist til det offentlige bo- og støttetilbudet. Sikkerhetsvurdering fra politiet propp og flopp Etter at politiet og KRIPOS overtok arbeidet med å tildele unge på flukt sperret adresse, noe skattedirektoratet var ansvarlig for fram til 2012, har dette blitt en gedigen propp i systemet. I 2014 opplevde vi at en ung gutt måtte vente i 4 måneder på et krisesenter på sikkerhetsvurdering fra politiet. Da dette politikontoret ikke hadde kunnskap nok til å bistå gutten, måtte han flytte til et nytt krisesenter, hvor han ventet i ytligere 3 måneder før et annet politikontor tok på seg jobben. Det er et krav at politiet har foretatt en vurdering før den unge kan flytte inn i det offentlige bo- og støttetilbudet. Etter 7 måneders rot og venting, ba gutten SEIF om hjelp til å flytte til trygt sted utenom det offentlige tilbudet. En annen alvorlig sak dreide seg om 3 ungdommer på flukt, som både hadde skiftet navn og bodd på sperret adresse. Ved en tilfeldighet oppdaget de at ved å søke på eget personnummer, kom både gammelt og nytt navn opp. Da SEIF tok kontakt med både det lokale politikontoret som hadde foretatt sperringer og politidirektoratet med spørsmål om det ikke her var begått en feil, fikk vi til svar at slik er realiteten. Dersom sperring av nytt nav og adresse ikke er mer vanntett, bør politiet informere de unge om dette. Slik unngår man at de unge lever i falsk trygghet. 17

18 Krisesentra vegring I 2014 opplevde vi at flere krisesentra vegret seg mot å ta i mot ungdom på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold. Begrunnelsen var at de ikke kunne være et oppsamlingssted for de unge som måtte vente i månedsvis på sikkerhetsvurdering fra politiet før de kunne flytte videre. Vi opplevde også en tendens til at krisesentra ikke tok de unges situasjon på alvor. Det ble mange ganger tvilt på den enkelte unges behov for beskyttelse i påvente av politiets sikkerhetsvurdering. Krisesenteret i en av de største bykommunene i Norge stilte som krav for å ta imot det unge at hun var garantert plass i det lokale bo- og støttetilbudet i byen. Et variert tilbud til de unge i krise Det offentlige bo- og støttetilbudet kan være et godt og trygt tilbud til de unge på flukt fra tvang og vold, spesielt dersom ventetiden blir kuttet ned og proppene i systemet fjernet. Minoritetsrådgiverne i skoler har også gode muligheter til å fange opp problemer og få kontakt med de unge det gjelder på et tidlig tidspunkt. Likeledes har integreringsrådgiverne ved enkelte norske ambassader en viktig rolle i å hjelpe de unge tilbake til Norge etter å ha blitt dumpet i foreldrenes hjemland for å bli giftet bort. Det offentlige tilbudet har slikt ressurser og muligheter som frivillige organisasjoner ikke rår over. Parallelt utgjør frivillige organisasjoner som Røde Kors krisetelefonen mot tvangsekteskap og kjønnslemlesting og SEIF et lavterskeltilbud som er helt nødvendig for å nå ut til flest mulig av de unge med behov for hjelp i en krisesituasjon. Det er enklere å henvende seg til en frivillig organisasjon, det er enklere å fortelle om problemene i en uformell setting og hvor ingen tar affære over hodet på den unge. Mange av de unge vegrer seg også i utgangspunktet mot å snakke med politi eller ta inn på krisesenter. Mange ønsker også å være anonyme i først omgang, snakke om problemene, spørre om råd, få informasjon om alternativer for etter hvert, sammen med samtalepartner, å velge mulige løsninger på problemene. Det kreves her solid kunnskap og erfaring for å bistå den unge på en forsvarlig måte, noe som både Røde Kors krisetelefonen og SEIF har opparbeidet etter mer enn 15 års arbeid med ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det offentlige tilbudet, det frivillige lavterskeltilbudet og et godt samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene utgjør til sammen en smidig modell med et bredt og variert tilbud til de unge i krise. Tvangsekteskap og æresrelatert vold problemstillinger De fleste problemstillingene går igjen fra år til år. Vi vil her liste opp noen problemstillinger fra 2014: Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. Stor bruk av ressurser for å finne trygge boliger for de unge i krise. Bisto de unge med å søke asyl på grunn av fare for æresrelatert vold og tvangsgifte i foreldrenes hjemland. Problemer med unge på flukt som ennå ikke har fått norsk statsborgerskap. Pass fra hjemlandet utgått, men den unge kan ikke henvende seg til hjemlandets ambassade for nytt pass av sikkerhetsmessige grunner. 18

19 Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skilsmisse. Jenter henvendte seg til SEIF for råd og hjelp fordi de ikke lenger var jomfru. Henvendelser fra homofile gutter og jenter fra familier/miljøer som ikke aksepterer homofili. Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd. Henvendelser fra offentlige kontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av en tvangssituasjon. Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. Henvendelse fra barnevern for samarbeid om oppfølging av de unge etter at barnevernets ansvar opphører. Henvendelse fra fosterforeldre og barneverninstitusjoner for råd og bistand i enkeltsaker. Henvendelser fra jenter for bistand til å bli kvitt stalker. Henvendelser fra jenter for hjelp etter brudd med kjæreste. Gutten har da i ettertid truet og presset jenta med å fortelle om forholdet til hennes foreldre eller ødelegge hennes rykte i miljøet. 19

20 Henvendelse for krisehjelp fra lhbt, hvor det etniske miljøet var fordømmende og gikk til fysisk angrep. Henvendelse fra jente for hjelp til å flytte til trygt sted før familien oppdaget at hun var gravid med hemmelig kjæreste. Viktige gjennomslag SEIF påbegynte et systematisk arbeid mot tvangsekteskap i 1999 og har derfor mulighet til å vurdere utviklingen på området i et 14- års perspektiv. På enkelte konkrete områder har vi oppnådd gjennomslag som har store konsekvenser for de unge det gjelder. Dette har vi oppnådd ved å få problemstillingene belyst offentlig gjennom media og ved direkte henvendelser til fagdepartementer eller folkevalgte på Stortinget. Vi vil her nevne noen: Fri rettshjelp til ungdom i krise i anledning navnskifte og sperret adresse. Opprettelse av kriseboliger rundt om i landet for ungdom på flukt fra tvangsekteskap. (Falt bort i 2010). Tilpasning av lånekassens regelverk til ny problemstilling: Når skoleungdom av familien blir forhindret til å fullføre skoleåret på grunn av frihetsberøvelse, vil stipendet ikke lenger bli konvertert til lån. Dekning av utgifter til hjemreise der ungdom er blitt eller forsøkt blitt tvangsgiftet i utlandet. Videreføring av denne ordningen kom også med under tiltak 34 i handlingsplanen mot tvangsekteskap , og er siden blitt videreført nyere handlingsplaner. Tiltakene 36, 37 og 38 i den samme handlingsplanen er også kommet med etter direkte henstilling fra SEIF. Disse tiltakene går ut på å ta opp tvangsekteskap i politiske samtaler med andre land, styrking av nordisk samarbeid om beskyttelsestiltak for de unge og at Norge skal bidra med europeisk samarbeid når det gjelder bistand og beskyttelse av ungdom som flykter til et annet Schengenland. Sist men ikke minst: Den dyptgripende prosessen blant de unge. Opp gjennom årene har flere ungdommer stått fram i media og fortalt sine historier om brudd med autoritære tradisjoner, vold og tvang. Av redsel for represalier måtte de opptre anonymt. Siden 2009 har vi derimot opplevd at ungdom fra forskjellige miljøer, med fullt navn og bilde stilte til debatt, for og imot tradisjoner, klesplagg, misbruk av religion for å kontrollere kvinner, moralpoliti og mye mer. Flere unge kvinner og menn har skrevet bøker og regissert film og tv-programmer om problematikken tvangsekteskap, æresrelatert vold og andre undertrykkende tradisjoner i de forskjellige miljøene. 20

21 Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold Dere må hjelpe oss jeg må flytte fra familien før det vises at jeg er gravid og familien hennes må aldri få vite at jeg er far til barnet. Da dreper de meg Samtale med er Romeo og Juliette. 21

22 Det videre arbeidet de store utfordringene Handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet ( ). Vi ser det som positivt at problemstillingene tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har fått egen handlingsplan for det videre arbeidet på områdene, og slik ikke ble innlemmet i det mye mer vidtgripende arbeidet mot vold i nære relasjoner som enkelte akademiske stemmer har snakket engasjert for. Arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse representerer helt spesielle problemstillinger som krever spesiell spisskompetanse. Ideelt sett, burde arbeidet mot kjønnslemlestelse få sin egen handlingsplan, da tilnærming og utføring av dette arbeidet skiller seg nokså mye fra arbeidet mot tvangsekteskap, ofte også med en både mye yngre og eldre målgruppe. (Barn foreldre) Feilskjær ved dagens praksis utfordringer til det offentlige 5-6 år etter at arbeidet mot tvangsekteskap ble overtatt av det offentlige, det vil si Imdis kompetanseteam i samarbeid med politi og enkelte bykommuner, er dette tilbudet framdeles tungrodd og med mange propper i systemet. Dette har store konsekvenser for de unge på flukt fra tvang og vold og det offentlige apparatet bør ta utfordringene for å bli mer tilpasset de unges akutte behov for hjelp. Som frivillig organisasjon har SEIF også en rolle som vaktbikkje, og vi vil her punktvis peke på negative sider ved dagens praksis som snarest bør ryddes opp i. De unge på flukt fra vold og tvang skal ikke måtte tilbringe 3-6 måneder på krisesenter i påvente av en sikkerhetsvurdering fra politiet for å kunne flytte til det offentlige boog støttetilbudet. For det første er ikke et krisesenter det ideelle for denne gruppen ungdom. For det andre blir den unges liv fullstendig satt på vent i denne perioden. Rundt om i landet blir ofte de unge møtt av politi uten erfaring i slike saker og som også kan være lite tilgjengelig av mangel på kapasitet. Dersom en sikkerhetsvurdering fra politiet / KRIPOS skal være avgjørende for at de unge kan flytte til trygt bosted, kreves det en systematisk opplæring av politiet og tilførsel av resurser for å kunne utføre arbeidet på en forsvarlig og smidig måte. Det må være mange nok bo- og støtteenheter for å kunne tilby de unge et trygt bosted med oppfølging innen noen dager, ikke måneder. Skal krisesentra fortsette å være det første stedet de unge må flykte til etter brudd med familien, må ikke de unge risikere å bli møtt med varierende holdninger og kvalitet. Vi ser tendenser til at på noen sentra hverken lytter de eller tror på de unge, og alt avhenger av politiets vurderinger. Mangler det kunnskap eller kapasitet hos politiet, må ikke den unge få beskjed om å flytte ut fra krisesenteret noe som vi har konkrete eksempler på. I en slik situasjon befinner den unge seg i enda større fare enn da hun eller han først flyktet. Det bør foretas en kvalitetssikring av krisesentrene på landsbasis, slik at ikke bare de unge men også de andre kvinner, menn og barn som må søke tilflukt der blir møtt med bistanden de har behov for. 22

23 Under den ofte lange ventetiden på krisesenter blir den unges liv satt på vent. Ungdom med behov for fagskyndig hjelp på grunn av psykiske plager og tress får ikke denne hjelpen før de har flyttet inn i bo- og støttetilbudet og må ofte vente enda lengre før de kommer til psykolog. Tilbud om psykolog og annen helsetjeneste må være tilgjengelig for de unge på vent på krisesenter. Mange av de unge på flukt er elever i videregående skole NAV yter da ikke sosialhjelp, men krever at den unge lever på lån og stipend fra lånekassen. Mange av de unge har i lengre tid etter bruddet med familien problemer med å konsentrere seg om skolearbeidet. Ofte må de ta opp skoleåret igjen og hele stipendet blir omgjort til lån. Den unge risikerer å endelig fullføre videregående skole med uforholdsmessig høy gjeld. Det bør gis unntak for denne gruppen ungdom i en prekær livssituasjon, slik at NAV kan bidra med økonomisk hjelp i en overgangsperiode. Som praksis er i dag, får de unge oppfølging fra det offentlige mens de bor i 6-8 måneder i bo og støttetilbudet. Etter utflytning blir de henvist til det generelle hjelpeapparatet og må finne fram i de byråkratiske irrganger på egenhånd. I et par bykommuner er det inngått avtale med SEIF og Røde Kors om videre oppfølging etter utflytting. Andre steder er ikke slik avtale inngått. Her må et samarbeid mellom det offentlige tilbudet og de frivillige organisasjonene Røde Kors krisetelefon mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse og SEIF systematiseres. Dette for å sikre at de unge får oppfølging så lenge de har behov for det etter brudd med familien. Handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet ( ) definerer på ingen måte de frivillige organisasjonenes rolle i dette arbeidet, og skisserer heller ikke modeller for samarbeid mellom disse og det offentlige opprettete apparatet som bistår de unge. Det burde bli utarbeidet klarere retningslinjer for et slikt samarbeid. SEIF har nærmere 20 års erfaring med samarbeid med en rekke offentlige instanser i enkeltsaker med ungdom på flukt fra tvang og vold. Det har vist seg at et slikt samarbeid er fleksibelt og effektivt og har gitt de unge bedre muligheter til å makte veien videre. SEIFs videre arbeid og utfordringer Et betydelig antall unge fortsetter å henvende seg direkte til SEIF, både for råd og veiledning og også for hjelp i krise-krise. Det kan dreie seg om ungdom som ikke blir oppfanget av minoritetsrådgiverne i skolene, de passer ikke inn i det offentlige apparatet eller de føler det er lettere for dem å henvende seg til et lavterskeltilbud som SEIF. SEIF vil fortsette sin bistand til de unge i krise- krise, i samarbeid med det offentlige opprettede apparatet eller med direkte kontakt med de offentlige instansene på landsbasis. Det offentlige apparatet i de forskjellige bykommunene står kun til rådighet for de unge som bor midlertidig i de offentlige leilighetene. Alle de andre, i samme krisesituasjon, får ikke bistand derfra. I disse sakene blir hjelpen fra SEIF sentral. Som i foregående år, vil SEIF arbeid mot hovedsakelig 3 målgrupper: 23

24 Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom SEIF er fortsatt det stedet hvor ungdom i vanskelige og farlige situasjoner henvender seg for krisehjelp. Henvendelsene for bistand kan også komme fra offentlige instanser og andre hjelpere i forbindelse med problemstillingene tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi vil fortsette vår bistand på dette området. Vi vil også fortsette arbeidet med bistand til homofil ungdom fra miljøer hvor homofili ikke er akseptert. I vårt videre arbeid med ungdommen, vil vi forholde oss til det sentrale byråkratiet bestående av IMDIs Kompetanseteam som nå disponerer leilighetene, på den ene siden. Dersom den unge det gjelder skulle få plass eller passe inn i det offentlige bo og støttetilbudet, vil vi også forholde oss til det sentraliserte hjelpeapparatet opprettet i de større bykommunene. Dette spesielt med henblikk på at de unge kun får oppfølging av dette apparatet i den korte perioden de bor i leilighetene. Skal den unge komme videre i livet, er det ofte behov for videre oppfølging i måneder og år. Når det gjelder ungdom som av sikkerhetsmessige grunner eller på grunn av studier, arbeid o.l. ikke har kunnet benytte seg av de offentlige leilighetene, representerer arbeidet store utfordringer for SEIF. I den første akutte krisen vil SEIF, sammen med de unge, kontakte alle de offentlige instansene som må inn i bilde for at den unge skal få den hjelpen de trenger. Så vil vi bistå de unge med å finne et trygt, mer permanent bosted et eller annet sted i landet og samarbeid med advokat, politi, m.m. for å iverksette alle de nødvendige sikkerhetstiltakene. Vi kan også støtte oss til Ola og Kari Nordmann som kommer med tilbud om trygge kriseboliger. Dette er et arbeid vi har over 15-års erfaring og oppbygd kompetanse til å utføre, men som nå krever mer ressurser ved at vi er fratatt det kriseapparatet vi før disponerte. Vi har allerede møtt nok en utfordring som vi må ta høyde for også i det videre arbeidet: ungdom som vi henviste til det offentlige opprettede apparatet og som fikk plass der, men som oppsøker SEIF igjen etter forholdsvis kort tid med behov for akutt hjelp nok en gang. Dette kan skyldes at de allikevel ikke passet inn i det offentlige apparatet eller at de ikke hadde oppført seg som de burde. I disse tilfellene vil SEIF måtte begynne helt på nytt igjen med akutt krisehjelp og da med en ungdom som er et hakk mer fortvilt og nedkjørt enn da vi traff dem første gang. Ad offentlige instanser I det videre arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er det helt sentralt at det etableres et nært samarbeid mellom det offentlige bo og støttetilbudet og de frivillige organisasjonene som arbeider på området. Bare slik kan man sikre den nødvendige tilgjengeligheten og fleksibiliteten som er avgjørende for at de unge med behov for bistand blir skikkelig ivaretatt.. Vi vil fortsatt i 2015 gå med hver enkelt ungdom, de som vi ikke kan henvise til det offentlige bo og støttetilbudet, til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet. Dersom den unge må bryte med familien og flytte til ny landsdel, ønsker de unge også å drøfte mulige alternativer om hvor de kan flytte og hvor viktig det er av sikkerhetsmessige grunner. Til tross for alle sikkerhetsmessige hensyn i en krisesituasjon, ønsker ikke de unge å få følelsen av å miste all råderett over eget liv de 24

25 må ikke få følelsen av at alle beslutningene blir tatt over hodet på dem og at de blir sendt som pakkepost til ukjent sted. Når det gjelder de unge som ikke får plass eller kan nyttiggjøre seg av det offentlige bo og støttetilbudet, vil SEIF videre framover bistå de unge med all praktisk hjelp i krisesituasjon og med videre oppfølging. Dette innebærer, som i foregående år, et nært samarbeid med alle de offentlige instanser som må inn i bildet for at den unge skal få den nødvendige hjelpen (NAV, skole, advokat, politi, helsevesen, trygt bosted, m.m.). SEIF vil fortsette i den koordinerende rollen mellom alle de offentlige instansene som må inn i bilde for at den unge får den hjelpen de har behov for. De unge slipper da å oppsøke alle de forskjellige instansene alene, men får samlet informasjon og bistand gjennom SEIF. Vi vil i 2015 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene hvor det offentlige hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet, for informasjon, råd og veiledning. Det kan dreie seg om konkret informasjon om kultur og tradisjoner i de respektive samfunn hvor familien til den enkelte ungdom kommer fra, og det dreier seg her om en lang rekke land og grupperinger innenfor disse landene. Organisasjoner som jobber på grasrota i direkte kontakt med voksne og ungdom fra alle disse samfunnene, opparbeider etter hvert denne vidtstrekkende kunnskapen, og denne kunnskapen er svært etterspurt i det offentlige. Ad opinionen Vi vil her fortsette å bruke ressurser på å delta i den offentlige debatten gjennom media. Målsetningen for dette arbeidet er både å informere om problemstillingene og å opprettholde en offentlig debatt for å finne fram til tiltak som kan styrke de unges rettigheter. Og viktigst av alt, har vårt arbeid her som mål å bevisstgjøre de unge, slik at de selv våger å stå fram og hevde sin rett. Opp gjennom årene, har flere av de unge som har fått hjelp med problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold stått fram i media og fortalt sine historier. De har gjort det anonymt for ikke å provosere sin familie og sitt miljø ytterligere. Men fremdeles hersket tausheten i de fleste miljøene, blant ungdom som ennå ikke hadde måttet ta slike drastiske beslutninger som å bryte med familien. De siste fem - seks årene er tausheten brutt. Flere og flere ungdommer står nå fram i media, med navn og bilde og uttaler seg friskt mot autoritære tradisjoner, moral- og klespoliti, misbruk av religioner for å kontrollere kvinner og barn, m.m. Unge menn og kvinner fra de forskjellige miljøene kommer også med bøker, tv-serier og film hvor problemene tvangsekteskap, æresrelatert vold og antikvariske tradisjoner blir drøftet. SEIF har hele veien satset på ungdommen og på deres premisser. Vi har gjentatt og gjentatt at det er de unge selv som må tilkjempe seg sine basiske rettigheter som valg av levesett, ektefelle eller ikke ektefelle og frihet til egne valg. Et stort steg på denne veien er å våge å stå fram med egne meninger og tale urett og ukultur midt i mot. Det er dette vi nå ser skjer. Oppfølging Oppfølgingsarbeidet består både i å være der når de unge henvender seg, men også i oppsøkende arbeid for å forsikre oss at de unge har det bra på sitt nye bosted. Vi følger opp de unge så lenge de har behov for det måneder og år. I de bykommunene med bo og støttetilbud er det også tilbud oppfølging av de unge i en avgrenset botid. Dette er et nødvendig tiltak, men utilstrekkelig. De færreste ungdommene har etter bare noen måneder fått fast grunn under føttene og har behov for oppfølging i flere år framover. SEIF vil 25