Bistand til utsatte norske borgere i utlandet

Transkript

1 Photo - Guri Dahl/ Tinyagent Norwegian Embassy Bistand til utsatte norske borgere i utlandet Seminar på Lillehammer, Merete Munch, Integreringsrådgiver Ambassaden i Ankara

2 Jeg skal snakke om: Kort om ordningen med integreringsrådgivere i utenrikstjenesten og rammene rundt. Utlandssakene: Omfang og kompleksitet Hva kjennetegner sakene? Hvordan følges de opp? Begrensninger og muligheter Hva er håndteringsutfordringene? Basert på erfaringene i utlandssakene: Hva bør man gjøre for å forebygge i Norge?

3 Integreringsrådgivere i utenrikstjenesten Islamabad, Nairobi, Amman og Ankara Arbeider innenfor rammen av konsulær bistand i utenrikstjenesten (bistand til norske borgere i utlandet). Samarbeider med tjenesteapparatet i Norge i oppfølgingen av enkeltsaker. Nettverksarbeid i de landene som dekkes. Formidlingsarbeid. Innspill til det forebyggende arbeidet i Norge om trender og utvikling mm i tilknytning til de landene som dekkes. Midlertidig ansatte i UD, faglig oppfølging av stillingene ligger til IMDi

4 Hva kan norske myndigheter gjøre i andre land? Rettslige begrensninger for norske myndigheters bistand til norske borgere i andre land Stater har ikke rett til å intervenere på andre lands territorium. Statssuverenitet stater har monopol på myndighetsutøvelse på eget territorium Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 gir stater rett til å ivareta interessene til egne borgere på andre staters territorium innenfor konvensjonens grenser

5 Praktiske begrensinger Norske myndigheter må arbeide gjennom myndigheter i vertslandet Disse myndighetene kan ha helt annen tilnærming til likestilling og barns rettigheter enn i Norge. Ulik familielovgiving. Manglende diplomatisk tilstedeværelse (ikke ambassader i alle land) Offisielt reiseråd (eks Irak, Afghanistan, Somalia, Pakistan). Reiseråd gis når det anses å være grunn til å råde nordmenn fra å reise til et bestemt land, område eller region. Årsaken er vanligvis krig, krigslignende tilstander eller uroligheter. Beslutningen om reiseråd tas på høyeste nivå i UD

6 Erfaringer omfang og kompleksitet Hva dreier sakene seg om? Gjennomført tvangsekteskap, frykt for tvangsekteskap, ufrivillig etterlatt i utlandet/ «dumpet», trusler og vold æresrelatert, frihetsberøvelse og barnebortføringer. Flest unge voksne kvinner og barn. Storfamiliekonflikter der trusselbildet for den/de utsatte går på tvers av landegrenser. Mange av sakene går over flere år. Mange av sakene løses ikke.

7 Hvordan avdekkes sakene? «Bekymringsmelding» til UD/ambassaden fra annen offentlig instans/hjelpeapparatet i Norge. De utsatte selv tar direkte kontakt med utenriksstasjonen og ber om hjelp, venner av den utsatte i Norge Tidligere lærere, fosterforeldre og andre engasjerte enkeltpersoner Henvendelse fra Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, Røde kors telefonen eller andre hjelpeinstanser i Norge Avdekkes gjennom andre ordinære henvendelser til konsulær og visum seksjonen ved ambassaden (f.eks. søknad om pass eller personnummer til barn født i utlandet.)

8 Håndteringsutfordringer Norske myndigheters begrensede handlingsrom i utlandet Den utsatte befinner seg i et risikoutsatt område der norske myndigheter har offisielt reiseråd: Alle reiser og opphold i landet/området frarådes. Egensikkerhet for utsendt personell Samarbeid med lokale myndigheter er ikke alltid mulig Svake lovverk, manglende beskyttelse finnes ikke «krisesentre»

9 Håndteringsutfordringer fortsetter Dobbelt statsborgerskap Personen er mindreårig Pass og dokumenter er konfiskert av familien Holdes innesperret/strengt overvåket, ikke mulig å komme seg ut av huset på egenhånd Har ikke/begrenset tilgang på nett/mobil Fedre/ektefeller har lagt inn utreiseforbud fra opprinnelseslandet Den utsattes ambivalens og frykt for å bli oppdaget Ønsker ikke at foreldre/familien skal stilles til ansvar Høye og ofte urealistiske forventninger til hva utenrikstjenesten skal kunne bistå med når «alt annet har sviktet».

10 Alle har en «historie» i Norge Barnevern, politi og/eller andre deler av hjelpeapparatet har vært involvert tidligere. Familier som sliter på flere fronter og er «dårlig integrerte»: Psykiske helse, levekårsutfordringer i Norge, svak/ingen tilknytning til arbeidslivet i Norge/foreldre som ikke snakker norsk. Familievold samt kriminalitet blant familiemedlemmer er en del av bakteppet.

11 De trodde ikke på meg Mange opplever at de ikke er blitt «møtt», sett eller forstått av hjelpeapparatet når de tidligere har bedt om hjelp mens de var i Norge: «De kunne ikke hjelpe meg. De forsto ikke problemet. De tok det ikke alvorlig.» Kvinne 19 år reiste «frivillig» på ferie til opprinnelseslandet. Ble der utsatt for frihetsberøvelse og truet med ekteskap, ba om hjelp og fikk bistand til å komme seg tilbake til Norge

12 Brutte løfter Kvinnen hadde bedt om hjelp også tidligere mens hun var mindreårig men den gangen konkluderte hjelpeapparatet med følgende: «Dro tilbake til familien fordi hun ikke ville anmelde foreldrene og fordi familien lovet å slutte å mase om ekteskap.» (hjelpeapparatets oppsummering ved henleggelse av saken)

13 De sa til meg at jeg kunne få hjelp av ambassaden Mens andre opplever at de har blitt trodd av hjelpeapparatet og til og med fått forsikringer og lovnader om hjelp i utlandet

14 Falsk trygghet Før utreise ble det inngått en skriftlig avtale mellom politi/barnevern og en jente som da hadde fylt 18 år. Hun skrev under på et «egenerklæringsskjema» der det ble gjort avtale om å ha jevnlig kontakt under utenlandsoppholdet. Avtalen inneholdt lovnader om tiltak: Dersom du ikke kommer tilbake til skolestart som avtalt, vil norske myndigheter følge opp saken. Det ble oppgitt kontaktinformasjon til nærmeste ambassade. Dersom det oppstår problemer vil en navngitt person på ambassaden kunne hjelpe deg. Det ble også inngått en egen avtale med far som skrev under på et standardisert skjema der det sto at formålet med reisen ikke var tvangsekteskap. Oppholdssted og kontaktinformasjon i utlandet ble oppgitt og det ble krysset av i et felt om at datteren skulle komme tilbake ved skolestart. Slik gikk det ikke

15 Hva bør man gjøre for å forebygge i Norge? Større åpenhet og realisme om farene ved å reise til visse land Unngå å gi falsk trygghet ved å gi inntrykk av at ambassaden kan hjelpe i utlandet. Dette kan øke sjansen for at vedkommende tar risikoen med å reise. Norske myndigheter kan intervenere i Norge, handlingsrommet er mye mindre i utlandet Fare for liv og helse er mer akutt og reell i utlandet enn i Norge

16 Hva er god hjelp? Tidlig identifisering, fange opp signaler om at noe er galt lenge før situasjonen blir akutt og en eventuell utreise er nært forestående. «Se» hele familien f.eks. yngre søsken, ikke bare den personen som er utsatt. Tidlig inn med hjelpetiltak i familien. Ha bevissthet om at foreldre også kan stå under sterkt press fra storfamilie i opprinnelsesland eller andre steder i verden. Å forstå er ikke det samme som å akseptere. Tydelighet omkring vårt lovverk. Foreldreveiledning ICDP mm

17 «Vi har en modig norsklærer også. Det å ta opp og diskutere kultur krever tid" Det er et spenn mellom «berøringsangst» og «klokketro» på egen kompetanse «Hadde jeg formelt koblet på barnevernet kunne denne saken eskalert» Noen kommuner uttrykker frykt for bare det å snakke om utfordringene, mens andre «løser» kompliserte saker uten å involvere barnevern og politi. Begge deler kan få svært alvorlige konsekvenser og kan innebære lovbrudd. Meldeplikt og avvergerplikt. «Ei jente på 16 ble solgt til en mann i 30- årene. Det ble ikke anmeldt og vi ordnet opp mellom familiene»

18 Mer forebygging, mindre brannslukking Ikke inngå avtaler om oppfølging ved utenlandsreiser. Er du bekymret, ikke reis! Bruk UDs reiseråd aktivt i veiledningssamtaler med den utsatte, bevisstgjøre og realitets orientere. Sakene må forankres og løses i Norge. Tydeligere konsekvenser for dem som organiserer tilbakeholdelse. Ikke sitte på hver vår tue Tverretatlig og tverrfaglig samarbeid er nødvendig både for å forhindre utreise fra Norge og i det forebyggende arbeidet