"Mellom Barken og Veden Rapport 2000" 1. Bakgrunn for prosjektet

Transkript

1 "Mellom Barken og Veden Rapport 2000" "I 6 måneder har jeg vært på flukt fra vold og planer om tvangsekteskap og omsksjæring. Nå har jeg flyttet tilbake til den byen jeg vokste opp i, til min gamle skole og til mine venner og venninner. Det er ikke jeg som skal måtte flykte! Det er ikke jeg som har gjort noe galt " Khadra, 20 år Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for prosjektet 2. Målsetninger 3. Målgrupper 4. Metodikk 5. Gjennomføring av arbeidet i Statistikker 7. Kommentarer til statistikkene 8. Krise! 9. Krise i det offentlige hjelpeapparatet 10. Referansegruppene 11. Forslag til tiltak 12. Videre framdriftsplan 1. Bakgrunn for prosjektet Fenomenet arrangerte ekteskap gjennom større eller mindre grad av tvang fra familienes side, har vi vært klar over lenge. Barn av foreldre med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Norge og ofte med norsk statsborgerskap, har til tider henvendt seg til vår organisasjon med sin uro og bønn om hjelp til å avverge et slikt ekteskap, eller i sin fortvilelse når ekteskapet var et faktum. Det har dreid seg om sporadiske henvendelser opp gjennom årene, slik at det var vanskelig å si noe om omfanget av problematikken. Fenomenet må også ha vært kjent blant våre politikere og i embetsverket, noe som førte til tilføyelsen i ekteskapsloven i 1995, som gir muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Sommeren og høsten 1997, ble et konkret tilfelle hvor en ung norsk jente ble ført tilbake til foreldrenes hjemland for mulig tvangsgifte, bredt omtalt i massemedia. Samtidig bisto Selvhjelp en ung afrikansk jente til å annullere et ekteskap inngått under tvang, gjennom å fremme saken for Oslo byrett. Vi gikk ut offentlig med denne enkeltsaken, først og fremst for å informere om denne nye muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Etter dette mottok Selvhjelp en lang rekke henvendelser med behov for informasjon og bistand på området. Henvendelsene kom fra advokater, barnevern, sosialkontorer, lærere og venner av ungdom - og ikke minst fra ungdommen selv, både jenter og gutter, noen allerede tvangsgiftet, andre redd for at det skulle skje.

2 På bakgrunn av denne utviklingen og våre erfaringer med ungdom, deltok vi i 1998 på flere møter med Barne- og Familiedepartementet og andre offentlige etater, i deres arbeid med handlingsplaner og strategier overfor denne ungdomsgruppen. Vi deltok også med aktive innspill i Barne- og Familiedepartementets utarbeidelse av Handlingsplanen mot tvangsekteskap, som ble utgitt av departementet høsten Vi ser konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden. På den andre siden, opplever vi usikkerhet og enkelte ganger ansvarsanoreksia i de fagmiljøene som kommer i berøring med den ungdommen det gjelder. Skole, barnevern, saksbehandler på sosialkontorer og advokater henvender seg til oss for råd og bistand. Vi ser her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi opplever også, når vi går sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, at ungdommen blir møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplever ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kan bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på Selvhjelp, gjorde at vi tok fatt på arbeidet i 1999 i prosjektet "Mellom barken og veden". Vi har i 2000 opplevd en tredobling av antall henvendelser angående prosjektet sammenlignet med i fjor. Vi har ikke forutsetninger for å kunne si om dette er en pågang som vil stabilisere seg etter hvert, eller om vi bare ser toppen av et isfjell. 2. Målsetninger Vår hovedmålsetning var å etablere vid kontakt med ungdom fra de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene og deres foreldre. Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, ville vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette ville gi ungdommen: En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. Vår andre målsetning var å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og

3 generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Med våre tidligere erfaringer og gjennom oppbygning av ekspertise som prosjektarbeidet ville medføre, var vår tredje målsetning å bli en kunnskapsbank, både utad til de forskjellige instanser og innad i de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene. En videreføring av prosjektet måtte også nødvendigvis ha som nok en målsetning å opprette en dialog med foreldregenerasjonen innenfor de forskjellige miljøene som praktiserer arrangerte ekteskap og de miljøene som praktiserer omskjæring. Under denne dialogen ville vi informere om norsk lovverk på områder som berører barn og ungdoms rettigheter. Vi ville i tillegg formidle ungdommens synspunkter og bekymringer utifra ungdommens egne fremstillinger av sine problemer til oss. På denne måten ønsket vi å kunne være med på en holdningsendring i foreldregenerasjonen. 3. Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid i dette prosjektet ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. 4. Metodikk Vår arbeidsmetode har bestått av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak. I samarbeid den ungdommen som henvendte seg til oss, gutt eller jente, fant vi praktiske løsninger på de konfliktene som hadde oppstått i relasjonene innad i familien. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, har vi arbeidet med problemløsninger som innebar at vi kontaktet de instanser som nødvendigvis måtte inn i bildet, i tillegg til eventuell megling mellom familiemedlemmene. Alt avhengig av den enkelte sak, har vår kontakt med offentlige instanser vært rettet mot skole, barnevern, sosialkontor, politi, krisesentre, osv. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjedde i samarbeid med den ungdom det gjaldt, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet.

4 5. Gjennomføring av arbeidet i 2000 Som nevnt ovenfor, hadde Selvhjelp mottatt sporadiske henvendelser de siste årene fra ungdom som søkte hjelp i forbindelse med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Men først etter å ha påbegynt prosjektet "Mellom Barken og Veden" i januar 1999, ble en bredere kontakt med ungdomsgruppene etablert og vi fikk dermed også muligheten til å prioritere arbeidet blant ungdommen. Den betydelige økningen i antall henvendelser utover året i 2000, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats. Utarbeidelse og distribuering av informasjonsmateriell: Mellom Barken og Veden Rapport 1999 Kriseguide mot tvangsekteskap Brosjyrer Informasjon om og distribusjon av Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap I vår kontakt med de berørte offentlige instanser gjennom problemløsning i enkeltsaker, har vi erfart at de aller færreste hadde kjennskap til Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi fant at denne fortsatt er en svært godt bevart offentlig hemmelighet! I løpet av hele 2000, har Selvhjelp måttet fortsette å informere om Handlingsplanens eksistens og har foretatt over 200 direkte forsendelser av Handlingsplanen til offentlige instanser. Dette har vært helt nødvendig for å få de til å handle i enkeltsaker og fatte vedtak i samsvar med Handlingsplanen. Organisering av arbeidet på Selvhjelp Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring: Selvhjelp har etterhvert opparbeidet spisskompetanse på feltet og har blitt en kunnskapsbank som i stadig økende grad blir benyttet av skoler, barnevernskontorer, sosialkontorer, PP-Tjenesten, advokater og andre frivillige organisasjoner. Offentlige instanser Målgruppene på disse seminarene og møtene har vært det offentlige hjelpeapparatet, og vi har opplevd stor interesse av de tilstedeværende. Vi har også sett direkte resultater av disse seminarene, da vi på et senere tidspunkt og gjennom konkrete enkeltsaker, måtte kontakte de samme instansene som hadde deltatt på seminarene. Saksbehandlerene hadde da fått den nødvendige kunnskap om problemstillingen, slik at den unge fikk den hjelpen han/henne hadde behov for og rett til. Media Møter med departementer Bistand i enkeltsaker

5 Når det dreier seg om den spesifikke bistanden til ungdom som enten fryktet eller allerede hadde vært utsatt for arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, skal vi her bare skissere erfaringene generelt i vårt møte med den berørte ungdommen. Et landsdekkende arbeid Ungdommen som henvendte seg til Selvhjelp viste et stort behov for informasjon og råd. Det var tydelig at de unge hadde behov for å snakke med noen som lyttet og brydde seg. Mange av dem fortalte at de allerede hadde forsøkt å be om hjelp, hos lærer, barnevern, sosialkontor, m.v, men ingen hadde reagert. De unge uttrykte oftest fortvilelse og slet med lojalitetskonflikter ovenfor sin nærmeste familie. De uttrykte frustrasjon ovenfor foreldregenerasjonen som ikke ville lytte til deres behov og ønsker. I flere tilfeller hadde ungdommen gjennom oppveksten vært utsatt for grov vold og mishandling, og de som hadde bestemt seg for å si foreldrene i mot og flykte fra situasjonen, uttrykte frykt for eget liv og sikkerhet. I de alvorligste tilfellene gikk vår bistand ut på flytting til ny kommune, bosetting og skoleskifte under nytt navn, sikkerhetsalarm og sperret adresse. Ungdommens møte med det offentlige Sammensatte problemer Nettverk Forlatt i foreldrenes hjemland Gjenforening etter brudd Presset tilbake til foldene Oppløsning av tvangsekteskap 6. Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2000: Oslo: 486 Kristiansand: 76 Ålesund: 63 Trondheim 16 Totalt antall henvendelser: 639 Henvendelsene kom fra:: Ungdom* direkte: 57% Offentlige kontorer/organisasjoner: 34% Media: 9% Av ungdom som henvendte seg var: Gutter: 35% Jenter: 65%

6 Henvendelsene gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang: 65% Forlatt i foreldrenes hjemland: 8% Mobbing: 2% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): 25% * Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år. 7. Kommentar til statistikkene Arbeidet med selve prosjektet "Mellom Barken og Veden" har medført at ungdommen også kommer for hjelp til problemløsning på en rekke områder som berører deres hverdag i Norge. For å kunne opprettholde den tilliten som arbeidet angående tvangsekteskap under større eller mindre grad av tvang forutsetter, kan vi umulig avvise den hjelpesøkende ungdommen når de i tillit ber om hjelp til å løse flere andre problemer. Arbeidet med å gi konkret råd og hjelp til innvandrer/flyktningungdom med problemer som oppstår i hverdagen, ble et nødvendig supplement og en konsekvens av prosjektet "Mellom Barken og Veden". Grundig informasjon og veiledning når problemene dukker opp, er et viktig steg på veien til reell integrering i samfunnet. Tatt i betraktning den negative utviklingen blant noen grupperinger av innvandrer/flyktningungdom den siste tiden i flere norske byer, er det viktig å utvikle og systematisere et slikt tilbud ved siden av kjernen i prosjektet. Ad.totale henvendelser For å bli et reellt tilbud på landsbasis, la vi for det første vekt på kunnskapsog erfaringsoverføring til våre avdelinger i Kristiansand, Ålesund og Trondheim. For det andre, holdt vi innledninger på møter og seminarer rundt om i landet, i regi av f.eks krisesentre, fagmiljøer, etc. Selvhjelp arrangerte også egne heldagsseminarer om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang i Trondheim og Kristiansand, med det offentlige hjelpeapparat og skoler som målgrupper. Disse seminarene fikk betydelig oppmerksomhet i media, noe som igjen førte til at ungdommen fikk vite hvor de kunne henvende seg med sine problemer. Dette forklarer noe av den store pågangen også til våre avdelingskontorer. Ad. offentlige kontorer/ organisasjoner Henvendelsene fra offentlige instanser og andre organisasjoner økte fra 22 i 1999 til 217 i Dette kan tildels forklares med at Selvhjelp ligger i forkant på dette arbeidsområdet, både når det gjelder utarbeidelse av informasjonsmateriell og opparbeidelse av spisskompetanse Ad henvendelser fra media Ad. henvendelser fra ungdom I stadig større grad får vi henvendelser, enten direkte fra den det gjelder, eller fra venner, skole eller andre offentlige instanser om bistand med å hjelpe med

7 hjemreise for ungdom som er forlatt i hjemlandet av foreldrene. Vi mottok i 2000 hele 51 henvendelser på dette problemområdet. Hver enkelt av disse sakene er svært tidkrevende og vanskelig å løse, da det involverer både flere offentlige kontorer her i landet, UD og utenrikstjenesten, lover og regler i forskjellige land og eventuelle internasjonale avtaler. Bistand til de unge, forlatt i utlandet, er et arbeidsområde som bør være et satsningsområde for myndighetene i årene framover. Når det gjelder henvendelser for hjelp i mobbesituasjoner, kom de fleste av disse fra gutter, i alderen 13 til 17 år. De henvendte seg for hjelp både på grunn av at de var mobbet av andre ungdommer, men også at de følte seg mobbet av lærere på skolen. Erfaringene her indikerer, selv om vårt tallmateriale her er lite, at ikke-europeiske guttebarn i puberteten, når de begynner å utvikle seg til unge menn, er en utsatt gruppe i dagens Norge. Når det gjelder henvendelser fra ungdom under punktet "annen bistand", viser det seg at ungdomsgenerasjonen sliter med mange av de samme problemene som foreldregenerasjonen i innvandrer/flyktningmiljøene. Ungdommen føler det vanskelig å finne fram i den byråkratiske jungelen. De finner offentlige kontorer lite tilgjengelige, sliter med skjemaveldet, har store problemer på boligmarkedet. Norsk ungdom kan møte de samme vanskene, men har oftest mulighet til å be foreldrene om hjelp til å nå fram, mens ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer ikke alltid har denne muligheten. Også under dette punktet har vi opplevd en økning i antall henvendelser, fra 120 i 1999 til 160 i Guttene og jentene som henvendte seg til oss i forbindelse med arrangerte ekteskap under mindre eller større grad av tvang, kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter, med vidt forskjellig nasjonal og religiøs bakgrunn. Vi har tatt i mot henvendelser fra ungdom fra katolske hjem, greskortodokse hjem, muslimske hjem, buddhistiske hjem, hinduistiske hjem og fra medlemmer av den norske statskirken. Dette bekrefter at problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang ikke er religiøst betinget. Det dreier seg heller om tradisjoner som praktiseres i forskjellige samfunn rundt om i verden, og hvor samtlige religiøse grupper innenfor disse samfunnene følger de samme tradisjonene. Vi har derfor i eksemplene i denne rapporten unnlatt å opplyse om nasjonal og religiøs bakgrunn, da dette ikke er relevant. Bistanden det her var behov for, var alt fra en lang samtale med informasjon om rettigheter og reelle valgmuligheter og konsekvenser, til konkret hjelp i krisesituasjoner hvor ungdommen motsatte seg familiens gifteplaner og hvor de måtte flykte fra hjemmet for å redde seg selv. Det var flest gutter som kom for informasjon og råd, mens jentene flyktet fra vold og tvang. 8. Krise!

8 Vi vil her presentere noen få enkeltsaker som belyser både den akutte krisen unge mennesker i Norge kan komme opp i, og de vanskeligheter ungdommen møter i sin søken etter hjelp hos de forskjellige instanser. "Jeg var alltid lydig og snill for ikke å bli slått..." Sak 1: Jente, 18 år, norsk statsborger Bakgrunn: Asia Jenta bodde sammen med foreldrene og hadde 3 brødre og 1 søster. En yngre bror og lillesøster bodde fremdeles hjemme. Jenta var elev på videregående skole og kom til SEIF sammen med rådgiver på skolen. Resymé av saken: Vi snakket lenge med jenta og informerte henne om forskjellige alternativer. Jenta var redd for at foreldrene hennes skulle få vite at hun tenkte på å bryte ut av forlovelsen, fordi hun da var redd for å bli sendt tilbake til foreldrenes hjemland. Vi ble enige om at hun skulle tenke seg godt om og bestemme seg for hva hun ville gjøre. Så skulle hun komme tilbake. Cirka 2 måneder senere, like før skoleåret var slutt, kom jenta tilbake. Hun fortalt da at far hadde hatt tatt henne med til politiet for å ordne med innreisevisum for den planlagt framtidige ektemannen. Hun hadde forsøkt å protestere, men til ingen nytte. Nå hadde hun bestemt seg for å flykte, før mannen ankom. Hun var livredd for represalier hvis hun motsatte seg foreldrenes vilje. Hun fortalte at hun hadde unngått å bli slått i oppveksten, ved å være føyelig og aldri protestere. Da familien hennes i Norge var stor, ønsket hun å komme seg lengst mulig bort for å føle seg trygg. Hun ønsket også å skifte identitet og bo på sperret adresse. Flyttingen måtte skje før siste skoledag, som var om 2 uker. Vi kontaktet krisesenter i utkant-norge og de var villige til å hjelpe. Vi kontaktet sosialkontor som fattet alvoret i situasjonen og støttet med reisekostnader og livsopphold. Vi fulgte henne til flyplassen og hun ville bli møtt av kvinne fra krisesenter ved ankomst. En måned senere tok krisesenteret kontakt og fortalte følgende: Familien hadde funnet jenta over mobiltelefonen og hadde overtalt henne til å flytte hjem. Foreldrene hadde bedyret at de ikke ville tvinge henne til å gifte seg og hun ville få fortsette utdanningen sin. Kvinnene på krisesenteret hadde snakket lenge med henne og bedt henne vente litt, men jenta var sikker på at alt ville gå bra. Jenta tok ikke kontakt mer med oss. Vi har nylig, gjennom forskjellige kanaler, fått bekreftet at foreldrene tok jenta med til deres hjemland, like etter at hun flyttet hjem fra krisesenteret. Før avreise, forsøkte hun å begå selvmord ved å drikke en hel flaske klorin, men ble pumpet på legevakten. Hun er nå på internat skole, visstnok i 8 klasse, på ukjent sted i foreldrenes hjemland. Jeg gifter meg av kjærlighet

9 Sak 2: Jente, 17 år, norsk statsborger Bakgrunn: Europa Jenta bodde sammen med foreldrene og yngre bror. Jenta gikk siste året på videregående skole og hun hadde planene klare for yrkesutdanning. Familien var bosatt i utkant-norge Resymé av saken: Et par måneder senere ringte mannen nok en gang. Alle forsøk på å megle med familien hadde vært nytteløse. Far stod steilt på sitt, at han ikke ville ha noen norsk svigersønn. Vi anbefalte mannen et forsøk på at guttens og jentas familie kunne treffes og snakke sammen, helst med en utenforstående person tilstede som hadde tillit i begge leire. Soknepresten i bygda var en slik person, og mannen skulle forsøke å få til et slikt møte. I august tok mannen nok engang kontakt for å fortelle at jenta, ved fylte 18 år, hadde i all hemmelighet giftet seg med den norske gutten og flyttet sammen med han til nabobygda. Jentas familie hadde først blitt rasende og onkler og fettere kom tilreisende for å ta affære. Men etter mye skjelling, smelling og megling, hadde jentas far blitt kjent med guttens familie og funnet å kunne akseptere dem. Far er fremdeles indignert, men har fått guttens løfte på at han skal behandle datteren godt. Jentas far har gitt gutten klar beskjed om at han skal få svi, hvis han ikke behandler datteren bra Jeg vil ut av dette arrangementet! Sak 3: Kvinne, 24 år, norsk statsborger Bakgrunn: Afrika Kvinnen kom til vårt kontor for råd og hjelp til annullering av tvangsekteskap eller separasjon. Hun var fagutdannet og i full jobb. Bodde hos sin bror. Resymé av saken 6 måneder etter bryllupet, kom ektemannen til Norge. Det ble et proforma ekteskap og paret flyttet aldri sammen. Ektemannen bodde hos sin herboende bror og kvinnen hos sin bror. Paret var registrert i folkeregisteret som samboende på felles adresse, og kvinnen ble truet både av sin familie, ektemannen og hans familie med represalier, dersom hun ikke gikk med på arrangementet. Kvinnen hadde allikevel nå bestemt seg for å bryte ut av dette ekteskapet. Hun følte seg brukt og utnyttet, og hadde endelig fått sin bror på sin side. Kvinnen ønsket mest av alt å annullere tvangsekteskapet. Vi drøftet denne muligheten med henne og informerte om at tvangssituasjonen muligens ikke lot seg dokumentere grundig nok for en rettssak. I tillegg ville det ta lengre tid å annullere ekteskapet i byretten enn det ville ta å søke separasjon på vanlig måte. Vi hjalp kvinnen med utfylling av søknad om separasjon, og skrev et forklarende brev til Fylkesmannen, som ble vedlagt søknaden. Selv om mannen har trenert saken ved å unnlate å svare på Fylkesmannen forkynnelser, har kvinnen fått separasjon etter cirka 2 måneder. Kvinnen er fornøyd med resultatet, da hun ikke har planer om å besøke foreldrenes hjemland i overskuelig framtid. Hun er klar over at hennes norske

10 separasjon og skilsmisse ikke gjelder der, og er fremdeles ansett som gift med mannen der. Ingen må få vite! Sak 4: Kvinne, 21 år, norsk utlendingspass Bakgrunn: Afrika Jenta kom alene til Norge for cirka 2 år siden som asylsøker. Hun er nå etablert i kommune i egen hybelleilighet, og går på voksenopplæring. Resymé av saken Vi kontaktet legesenteret, forklarte kort situasjonen og fikk timeavtale. Vi gikk med jenta dit, ble møtt av kvinnelig lege som vi forklarte situasjonen til. Legen lovte å bestille time på sykehus. Cirka 2 måneder senere fikk jenta timeavtale på sykehus. Igjen ville hun ikke ha tolk, som hun mente kunne lekke informasjon. Vi gikk med til sykehuset og ble møtt av kvinnelig gynekolog. Jenta gjennomgikk en grundig undersøkelse med ultralyd, og det ble funnet store levrete blodklumper av gammel menstruasjon som ikke hadde kommet ut. Gynekologen fant ut at jenta måtte opereres snarest. 4 dager senere gikk vi igjen med jenta til sykehuset og var med henne der hele dagen. Hun ble operert og operasjonen var enkel og vellykket. Jenta ble tatt vel i mot av lege og sykepleier. De fortalte at de forstod noe av problemet, etter å ha sett TV-program om dette. Jenta er nå frisk etter operasjonen. Hun virker glad og lettet over å ha utført operasjonen. Vi vil følge henne til videre undersøkelser og kontroll hos lege. 9. Krise i det offentlige hjelpeapparat! Vi vil her presentere noen få av de unges møte med det offentlige hjelpeapparatet, for å vise hvor tilfeldig hjelpen kan være. Vi vil også i dette utvalget av saker vise den urett som rammer unge mennesker med behov for hjelp. Vi har da løst slike saker før... Barnevernskontor i en by i Telemark Jente, 17 år, norsk statsborger med bakgrunn fra Asia, oppsøkte vårt kontor for hjelp til å unngå planlagt tvangsgifte. På ferie i foreldrenes hjemland da hun var 15 år gammel, var hun blitt bortgiftet samtidig som hennes da 18 år gammel søster hadde blitt tvangsgiftet. Hun hadde måttet bo 3 måneder sammen med sin mye eldre ektemann, før hun fikk komme tilbake til Norge. Hun fortalte om en oppvekst hvor hun var blitt slått til lydighet. Hun visste at, så snart hun fylte 18 år, ville mannen komme til Norge. Hun var fullt bestemt

11 på å bryte ut av tvangssituasjonen, men var livredd for represalier. Hun gikk siste året på videregående skole og ville få seg en utdanning. Vi tok kontakt med barnevernskontoret i byen hun bodde, la fram saken og fikk i stand møte. Vi gikk sammen med jenta til dette møtet, for å forsikre oss om at barnevernet fikk den informasjonen de trengte og at jenta fikk den hjelpen hun hadde behov for. Vi ble møtt av leder og saksbehandler på barnevernskontoret og forklarte hele saken. Jenta trengte hjelp til flytting til et sikkert sted, fosterhjem eller annet trygt bosted, skoleplass, sperret adresse og eventuelt ny identitet. Representantene fra barnevernet derimot, mente at de ikke kunne gjøre noe i saken før de hadde snakket med foreldrene. Jenta tryglet dem om ikke å ta kontakt med foreldrene i forkant, fordi hun da ville stå i fare for å bli sendt til foreldrenes hjemland mot sin vilje. Representantene fra barnevernet forsøkte å berolige henne. De innrømmet at de ikke hadde mye erfaring med slike saker, men hadde allikevel hatt henvendelser fra et par jenter i lignende tvangssituasjoner. De hadde hatt møter med jentene og deres familier, hadde snakket alvorlig med foreldrene som på sin side hadde lovt å ikke tvinge sine døtre til giftemål mot deres vilje. 17-åringen fortalte da at hun kjente begge jentene det her var snakk om den ene var hennes kusine, den andre hennes søster. Hun fortalte da at begge jentene, kort tid etter møtene, var blitt sendt tilbake til foreldrenes hjemland og tvangsgiftet. Møtet endte med at saken skulle drøftes på barnevernskontoret og de skulle ta kontakt med oss innen et par uker. De kalte da også til møte, hvor de fortalte jenta at de ikke ville fatte vedtak om omsorgsovertakelse, da hun allikevel snart fylte 18 år. Jenta hadde de siste par årene slitt med spiseforstyrrelser, noe vi også hadde informert barnevernet om. I stedet for å ta opp kampen med et ignorant barnevern, tok jenta kontakt med sin behandlende lege og psykolog og la fram problemene med tvangsgifte. Psykologen tok da umiddelbart affære og hjalp henne med flytting til institusjon, hvor hun både ville få behandling for spiseforstyrrelsene og hvor hun ville bli skjermet for videre tvang. Etter behandlingsoppholdet, som fremdeles pågår, vil hun få hjelp til å flytte å etablere seg på et trygt sted. Den økonomiske og praktiske hjelpen vil hun måtte få fra sosialkontoret, da hun nå er myndig. Hun vil dermed ikke få den støtten og hjelpen barnevernet kan gi til fylte 23 år. Sosialkontoret velvilje er mer tilfeldige. Tilbake til krisesenteret... Sosialkontor Oslo vest Vi tok kontakt med sosialkontor og snakket med en saksbehandler som forstod alvoret i situasjonen. Vi kontaktet krisesenter utenbys, og jenta flyttet dit. Sosialkontoret hjalp videre med livsopphold. Jenta droppet ut av skolen hele vårsemesteret, men var fast bestemt på å fortsette på videregående skole etter sommerferien. Vi kontaktet advokat som hjalp med skifte av identitet og trygghetsalarm.

12 Under trygge forhold og med støtte og hjelp fra omgivelsene, gjennomgikk jenta en merkbar prosess. Hun besluttet at hun ikke ville tilbringe resten av livet på flukt. Det var ikke hun som skulle måtte flykte! Hun bestemte seg for å flytte tilbake til Oslo og til sin gamle skole. Hun ville finne et bosted med sperret adresse og trygghetsalarm. Hvis hun var forsiktig, ville hun klare seg. Vi tok på ny kontakt med sosialkontoret, hvor hun i mellomtiden hadde fått ny saksbehandler, og gikk med henne til møtet for å legge fram planene for hennes framtid. Saksbehandler sa klart i fra at sosialkontoret ikke kunne yte henne noe hjelp hvis hun flyttet tilbake til Oslo. Dette fordi sosialkontoret mente det ikke var trygt for henne. Jenta spurte hva saksbehandler mente hun skulle gjøre, og denne svarte at de bare kunne hjelpe henne dersom hun flyttet tilbake til krisesenteret og ble der. Vi informerte om at opphold på krisesenter bare var en nødløsning, og at jenta trengte hjelp til et permanent bosted. Saksbehandler gjentok at de bare ville støtte økonomisk, dersom jenta flyttet tilbake til krisesenteret. Da vi forlot sosialkontoret, undret jenta seg på hvorfor hun hadde flyktet fra familiens tvang, bare for å møte tvang på sosialkontoret. Gjennom innsats fra venner og bekjente har jenta nå funnet bolig og deltidsjobb. Hun er tilbake på sin gamle skole, og blir støttet og hjulpet av nærmiljøet, men ikke av sosialkontoret. Vi har intet ansvar... Barnevernskontor Oslo syd Gutt, 15 år med bosettingstillatelse i Norge, afrikansk bakgrunn. Kom 19-årig jente til vårt kontor sammen med rådgiver på videregående skole. Hun fortalte om at hennes bror, som 13-åring, ble tatt med av far til grenseområdene til hans hjemland og etterlatt i en nedlagt flyktningleir. Faren mente at gutten hadde blitt for norsk. Faren hadde etterpå gjort det samme med datteren, som han hadde etterlatt på et hospits i hovedstaden i nabolandet til farens hjemland. Jenta hadde fått hjelp av ambassaden og sosialkontor til å komme seg tilbake til Norge. Først nå, 1 ½ år etter at gutten hadde blitt etterlatt, hadde han klart å få telefonisk kontakt med søster. Han fortalte om en håpløs tilværelse i denne nedlagte flyktningleiren, hvor han bodde sammen med en gammel, syk bestemor, i et telt sammen med en andre mennesker. Han overlevde på nødrasjoner fra en hjelpeorganisasjon som fremdeles befant seg i distriktet. Sammen med søster, rådgiver fra hennes skole og rådgiver fra guttens skole i Norge, gikk vi til møte på barnevernskontoret og la fram saken. Vi hadde i mellomtiden snakket med gutten på telefon og hadde opprettet kontakt med en internasjonal hjelpeorganisasjon som kunne hjelpe gutten med å komme seg til den nærmeste norske ambassade. På barnevernskontoret ble vi møtt med lover og formalisme som fritok dem for ethvert ansvar for barn utenfor Norges grenser. Vi ba om hjelp til billett tilbake til Norge for gutten, og hjelp videre etter ankomst, men fikk beskjed om at reiseutgiftene ikke kunne bli dekket av dem. De ville først vurdere saken, hvis og når gutten befant seg i Norge.

13 Den 15-årige gutten kom seg til den norske ambassaden og ba der om hjelp til et tak over hodet og hjemreise. Han ble sendt bort og bedt om eventuelt å ta kontakt senere. Gutten befant seg i en fremmed storby, alene og uten midler. Han klarte å kontakte oss over telefonen og fortalte hva som hadde skjedd. Vi tok kontakt med ambassaden og ba dem om å finne gutten. Da vi ikke fikk noen støtte eller hjelp fra noen offentlige instanser, sendte vi av egne midler penger til livsopphold og losji for et par uker, mens vi jobbet med å få han tilbake til Norge. Barnevern og sosialkontor nektet fortsatt og yte noen som helst bistand. Ambassaden henviste kun til Utenriksdepartementet, som i utgangspunktet heller ikke kunne hjelpe med reiseutgifter. Etter flere telefonsamtaler og formelle søknader, besluttet allikevel Utenriksdepartementet å betale flybilletten. Vi møtte gutten på flyplassen ved ankomst og ordnet med nytt møte på barnevernskontoret, hvor vi også gikk med. På barnevernskontoret så de ingen grunn til å fatte hastevedtak om omsorgsovertagelse, da de tvilte på å få medhold i Fylkesnemnda. Vi ble derimot enige om at gutten fikk bo hos sin eldre bror i Oslo, mens barnevernet vurderte eventuelle tiltak. Etter et 2-3 uker, hadde de endelig oppnådd samtykke fra far om frivillig omsorgsovertakelse. En eldre bor, bosatt utenbys, stilte opp som fosterhjem, noe barnevernet fant å godta. Gutten bor nå i fosterhjem hos sin eldre bror, har begynt på ny skole og jobber med å ta igjen de forsømte årene. Han er fullt innstilt på å klare det og har funnet seg godt til rette. I Pakistan er jo dette vanlig... Arbeidet mot tvangsekteskap begrenset av nasjonal proteksjonisme? Grunnlaget for hennes søknad var at hennes far, som hun ikke har hatt noe særlig kontakt med under oppveksten da mor og far var skilt, nå hadde bestemt seg for å gifte henne bort til en mye eldre fetter. Med seg til oss hadde jenta to avslag på sin søknad fra Justisdepartementet. I sine vedtak kommer departementet inn på sin vanlige skepsis ovenfor asylsøkere generelt, med en bagatellisering av grunnlaget for å søke asyl. Hva vi allikevel reagerte sterkest på, var Justisdepartementets vurdering av dette planlagte tvangsekteskapet som jenta hadde flyktet fra, og kan her sitere: I Pakistan er det vanlig at foreldrene arrangerer ekteskap for sine barn. Dette er ikke en ordning som i seg selv kan anses som tvangsekteskap, da ekteskap skal inngås frivillig. Vi møtte en nedbrutt og nedslitt 14-årig jente som var livredd for å bli sendt tilbake til Pakistan for å bli giftet bort mot sin vilje. Det dreide seg altså om ett tvangsekteskap. Sett i lys av Regjeringens store engasjement i arbeidet mot slik tvang, skrev vi et tilleggsbrev til omgjøringsbegjæringen fra jentas advokat, hvor vi la vekt på sakens prinsipielle sider med hensyn til arbeidet mot tvangsekteskap og basiske menneskerettigheter. I svar fra Justisdepartementet utlendingsavdeling reduseres hele saken til et spørsmål om en strid om foreldreansvar og omsorg overfor mindreårige barn i utlandet, som ikke kan løses ved at den ene av foreldrene dumper barnet

14 hos slektninger i Norge. Utlendingsavdelingen viser videre sin begeistring for anordninger i land som vi ellers ikke naturlig sammenligner oss med når det gjelder jentebarns basiske menneskerettigheter, med følgende sitat: Selv om foreldrene opplyses å være skilt vil faren ha foreldreansvar for Jenta. Han vil også, etter pakistansk og islamsk lov, være hennes juridiske verge med de rettigheter og plikter som dette medfører. Utlendingsavdelingens slutninger her er fattet på det tynneste grunnlag: noen trusselbrev fra faren til jentas mor, for å få jenta overlevert for tvangsgifte. Dokumentasjon på mannens foreldreansvar eller juridiske vergemål er verken forelagt eller etterspurt fra departementets side. Videre viser departementet til at den 14-årige jenta, dersom hun ikke frivillig forlater riket, selv vil måtte betale utgiftene ved sin egen utreise, om nødvendig med vakthold og eskorte. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg og gir grunnlag for bortvisning ved senere innreise. I september 2000, skrev vi til Justisministeren, Barne- og Familieministeren og Kommunal- og Regionalministeren, 3 kvinnelige statsråder som har utmerket seg kvinnepolitisk og som leder de departementene som står sentralt i Regjeringens satsing på arbeidet mot tvangsekteskap. I brevet henstilte vi på det sterkeste at den 14-årige jenta får opphold i Norge etter utlendingsloven 8, annet ledd, dvs. sterke menneskelige hensyn. Vi påpekte også at utlendingsavdelingen i Justisdepartementet ikke må kunne operere som en stat i staten i prinsipielle og viktige spørsmål der basiske menneskerettigheter, prioritert av Regjeringen og Stortinget. Etter 2 måneder har de kvinnelige statsrådene ennå ikke besvart brevet. Er det slik at Regjeringens engasjement i arbeidet mot tvangsekteskap svekkes av et manglende kvinneperspektiv, mangel på solidaritet og nasjonal proteksjonisme? I et slikt møte med Regjeringens dobbeltmoral når det gjelder problematikken tvangsekteskap, må vi i SEIF kjempe mot følelsen av å fungere som nyttige idioter. Vi vil aldri akseptere å begrense vårt engasjement for basiske menneskerettigheter til de som har den rette fargen på passet eller det rette stemplet i det! 10. Referansegruppe I vår andre fase i arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden" ble det opprettet en tverrfaglig referansegruppe bestående av personer med bakgrunn i forskjellige miljøer. Denne tverrfaglige referansegruppen var sammensatt av følgende personer: Eva Frivold, advokat Gunn Indrevær, psykiatrisk sykepleier Kari Taraldlien, rådgiver ved videregående skole Tove Smaadahl, Krisesentersekretariatet Mohammed A. Farah, avdelingsleder Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, Trondheim Tizita Girma, avdelingsleder Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, Tromsø

15 Gerd Fleischer, leder i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger Høsten 2000, har referansegruppen avholdt møte, for å gjennomgå og drøfte erfaringene fra arbeidet i prosjektet, og for å drøfte forslag til tiltak på flere områder. Her dreide det seg om forslag som kan styrke rettssikkerheten for en stor gruppe ungdom i dagens Norge. Videre ble det drøftet forslag til tiltak som kan fange opp ungdom i en situasjon med tvang og vold på et tidlig tidspunkt. Referansegruppen drøftet også tiltak for å bedre beredskapen i de forskjellige etater, slik at ungdommen det gjelder får reelle valgmuligheter stilt ovenfor familiens ekteskapsplaner. Også her var Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap vårt arbeidsverktøy, og forslagene samsvarer med intensjonene i Handlingsplanen og vil bidra til at Handlingsplanen iverksettes i praksis. 11. Forslag til tiltak. Klargjøring av definisjoner Både straffeloven, ekteskapsloven og barnevernloven skal komme til anvendelse ved disse alvorlige overgrepene. Når det gjelder omskjæring, er denne forbrytelsen særskilt omhandlet i straffeloven. Våre forslag til tiltak dreier seg i sin helhet om å styrke rettsvernet og menneskerettighetene til barn og ungdom i Norge, og bør derfor gjelde alle borgere i Norge. Dette fordi arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang berører barn og unge, oppvokst i Norge og oftest med norsk statsborgerskap. Forslagene våre legger derfor ansvaret på norske myndigheter og det etablerte hjelpeapparatet som de instansene som skal ivareta rettighetene til alle barn og ungdom i samfunnet vårt. Med fokus på Norges ansvar ovenfor sine barn og unge, har vi ikke sett det nødvendig å komme med forslag til endringer i utlendingsloven med forskrifter. I rapport over vårt arbeid i 1999 i prosjektet Mellom Barken og Veden, kom vi med en rekke forslag til tiltak i skolen, barnevernet, helsevesenet, sosialtjenesten, politi og lensmannsetaten, Utenriksdepartementet/tjenesten og i påtalemyndighetene/domstolene. Så vidt vites er noen av dissene forslagene til vurdering i de enkelte departementer/etater, men svært lite er omsatt i praksis. Skal de unge det gjelder være sikret den hjelpen de har behov for og krav på, må Regjeringen påse at det offentlige hjelpeapparatet blir rustet opp til å yte denne hjelpen. Vi vil også i år, med base i erfaringer fra vårt arbeid, her komme med forslag til tiltak, utarbeidet i et samarbeid mellom ovennevnte referansegruppe og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Vi vil igjen understreke, som i fjor, at hvis forslagene våre i det hele tatt skal ha betydning i praksis, forutsettes følgende tiltak fra Regjeringens side: 1.Handlingsplanen må gjøres kjent og distribueres til alle berørte myndigheter og instanser.

16 2.Regjeringen må utarbeide klare retningslinjer med klart definerte ansvarsområder til alle berørte myndigheter og instanser. 3.Det må stilles økonomiske og menneskelige ressurser til rådighet for iverksettelse av tiltakene som er skissert i Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap, med de nødvendige utdypninger og tillegg som følger. Dette for at Handlingsplanen i det hele tatt skal fungere i praksis. Tiltak i Barnevernet Barnevernets ansvarsanoreksia Referansegruppens erfaringer var at man ofte opplevde en vidt forskjellig praksis fra barnevern til barnevern. Mens noen var veldig flinke til å ta problematikken seriøst og hjalp de unge, led andre barnevernskontor av ansvaranoreksia. Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak: Det må komme klare retningslinjer fra departementene vedrørende problemstillingen tvangsekteskap og omskjæring. Fortsatt har de fleste barnvernskontorene ikke mottatt Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Informasjon og retningslinjer fra BFD er ennå ikke sendt ut. Dette må iverksettes umiddelbart. Det må opprettes en praksis med reelle klagemuligheter for barn/unge, i saker hvor barnevernet avslår å hjelpe. Det kan gjøres med at barnet/ungdommen får tilbud om fri rettshjelp og kan be om at saken skal til behandling hos fylkesnemnda. Barnevernet skal da begjære saken tatt opp i fylkesnemnda i løpet av maksimum 3 måneder. Unnfallenhet når barnet nærmer seg 18 år Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak: Ansvarliggjøring og kompetanseheving Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak: Det må en kompetanseheving til på feltet. Dette må departementet være ansvarlig for. Frivillige organisasjoner makter ikke å gjøre en slik jobb alene. Når det gjelder ansvarliggjøring, er det nedfelt i straffeloven at de ansatte ved barnevernskontorene er ansvarlig for å hindre ulovligheter. Tvangsekteskap og omskjæring er ulovlig og de ansatte skal enten anmelde forholdet eller forhindre at det skjer. De har en handlingsplikt. Dette må også inn i barnevernsloven og sosialtjeneste loven. Barn utenfor riket Her haster det med tiltak. Slik det er i dag, er det et uoverkommelig problem for barna og ungdommen det gjelder. De som mot sin vilje blir sendt av

17 foreldrene tilbake til foreldrenes hjemland eller nærområder til det, har nesten ingen muligheter til å komme seg tilbake til Norge. Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak: Skolen Lovendringer må til når det gjelder alle barn i Norge, enten de er norske statsborgere eller utenlandske borgere med oppholdstillatelse i Norge som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Når foreldrene har etterlatt eller sendt bort sine barn til utlandet, skal barna få hjelp til hjemreise. Hvis barnet er utenfor Norge uten foreldrene, utover det som kan ses på som vanlig ferie, har barnevernet plikt til å finne ut om de lever under tilfredsstillende forhold. Hvis så ikke er tilfelle, eller de befinner seg der mot sin vilje, må barna få praktisk og økonomisk hjelp med å komme tilbake til Norge. Hvis et barn ikke kommer tilbake til skolen ferien, skal skolen melde dette til barnevernet, som da har plikt til å ta affære. Referansegruppen hadde følgende forslag til tiltak: Når det gjelder informasjons- og opplysningsarbeid til foreldregenerasjonen, må det opprettes en systematisk informasjon til foreldrene, både skriftlig og på møter vedrørende problematikken. Her bør det informeres om lovverk og andre relevante forhold. Skolene bør pålegges informasjonsplikt. Skolen bør ha meldeplikt til barnevernet, dersom en elev ikke kommer tilbake til skolen etter endt ferie. Skolen bør likeledes ha meldeplikt til barnevernet om mistanker om tvangsekteskap og kjønnslemestelse. Denne meldeplikten bør innarbeides i skolenes regelverk. Lærerorganisasjonene bør engasjeres til å aktivt delta i informasjonsarbeidet rettet mot egne medlemmer, om hvordan de skal tolke elevenes signaler og bistå eleven videre. Helsesektoren Helsesektoren kan også drive forebyggende arbeid med hensyn til både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Referansegruppen hadde følgende forslag til tiltak: Opprustning av helsetilbud på landsbasis rettet mot ungdom med innvandrer/flyktningbakgrunn fram til 25 år, slik at de har muligheten til regelmessig og gratis kontakt. Helsestasjonen for ungdom er et flott tiltak for å gi aktivt støtte og hjelp til ungdom som er i fare for, eller allerede har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Plakater og informasjonsmateriell bør utarbeides og være tilgjengelige for de unge på disse helsestasjonene. Systematisk informasjon om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til foreldregenerasjonen ved helsestasjonen for foreldre og barn. Når deg gjelder registrering av kjønnslemestelse: Det bør innføres kontroll ved ankomst til Norge, hvor det noteres i legejournalen/helsekort om jenta er omskåret eller ikke. Da vil det være umulig å hevde at

18 omskjæringen har skjedd før jenta kom til Norge, og dermed kan kjønnslemlestingen straffeforfølges hvis den finner sted på et senere tidspunkt. Helsekontroll med underlivsundersøkelse bør innføres for alle barn ved følgende alder: 3 år, 6 år, og 13 år. Argumentasjonen om at slike undersøkelser vil bli sett på som overgrep fra jentenes side er her ikke holdbar. Vi har erfart at jenter, oppvokst i Norge, først og fremst er livredd for å bli utsatt for kjønnslemestelsen. Her er det også en betydelig helsegevinst å hente, ved undersøkelse av alle barn på ovennevnte alderstrinn. Det bør være et krav om ubetinget offentlig påtale når det gjelder kjønnslemlestelse. Helsepersonell bør ha en klar meldeplikt til politi når slike overgrep avdekkes. Deretter bør politiet ta ut offentlig påtale mot de ansvarlige, uavhengig av barnets/ungdommens synspunkt. Barnet/ungdommen skal ikke måtte ta stilling til spørsmål om anmeldelse og straffeforfølgelse. Jenta er et uskyldig offer. Sosialkontoret Ellers hadde referansegruppen følgende forslag til tiltak: Regjeringens Handlingsplan vedrørende botilbud (tiltak 5.5) må iverksettes, for å sikre at de som ser seg nødt å bryte med familien i en alder over 20 år får den nødvendige hjelp av sosialkontoret til bolig og oppfølgning. Departementenes prioriterte arbeid mot tvangsekteskap Referansegruppen hadde følgende forslag til tiltak: Norge må våge å være et foregangsland når det gjelder arbeidet mot tvangsekteskap, også i en internasjonal sammenheng. Dette innebærer blant annet å gi ungdom asyl i Norge for å unngå tvangsekteskap. Fokus må være rettet mot arbeidet for basiske menneskerettigheter, og ikke overskygges av de innvandrerpolitiske hensyn som utlendingsmyndighetene eventuelt måtte ha. Her må man også kunne anvende gjeldene asylforskrifter angående beskyttelse i Norge, når hjemlandets myndigheter verken kan eller vil beskytte asylsøkeren mot overgrep. 12. Videre fremdriftsplan Etter hvert som vårt tilbud er blitt kjent blant de ungdomsgruppene det gjelder og blant skoler og andre offentlige instanser, er antall henvendelser om bistand vedrørende arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring er tredoblet fra i fjor. Etter å ha opparbeidet tillit blant ungdommen kan vi ikke tidsbegrense vår tilgjengelighet. Og som vi ser det, vil det oppfattes som et svik av de unge, etter først å ha invitert til samarbeid, for så å stenge døren. Vi ser det derfor som absolutt nødvendig å fortsette prosjektet i 2001 og videre framover.

19 Bistand i enkeltsaker Flere av de unge som har henvendt seg til oss med sine problemer knyttet til arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, vil også videre i år 2001 fortsatt trenge vår bistand. Mange av problemene i enkeltsakene er ennå ikke løst, og vil ikke bli løst før om flere måneder. Mange av krisesakene har også behov for oppfølgning over meget lang tid. Samtidig vil vi hjelpe til problemløsning i de stadig nye henvendelser fra ungdom med behov for bistand. Vi vil fortsette med bistand i enkeltsaker etter samme metodikk som beskrevet i rapporten over vårt arbeid i 1999 og Oppfølgning av Regjeringens Handlingsplan i praksis I vårt arbeid med bistand i enkeltsaker og det generelle arbeidet med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, erfarer vi at Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap ennå er ukjent for offentlige etater vi er i kontakt med. I vårt videre arbeid med prosjektet i 2001, vil vi fortsette å gjøre Handlingsplanen kjent. I tillegg vil vi arbeide med å få Handlingsplanen til å bli etterlevd i praksis. Fortsettelse av skoleturneene Skoleturneene vil ha to målsetninger. På den ene siden, vil vi informere og møte elevene det gjelder. På den andre siden vil vi holde informasjonsmøter for lærere og skoleansatte, for å bevisstgjøre og informere personalet om skolens og lærerens rolle og ansvar. Informasjon utad til offentlige instanser, media og studentmiljøer (erfaringsoverføring) Som i inneværende år, vil vi arrangere seminarer for de berørte offentlige og private instanser, bidra med innledninger rundt om i landet og bistå media med bakgrunnsinformasjon om temaet arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. Informasjonsmateriell rettet til ungdom og offentlige instanser I tillegg vil det bli utarbeidet et lett tilgjengelig temahefte til ungdom, som enten står i fare for eller allerede har blitt utsatt for omskjæring. Informasjonsheftet vil gi saklig og lett tilgjengelig informasjon til jenter om hva de kan gjøre for å unngå lemlestelse eller hvor de kan søke hjelp for langtidsvirkninger. Informasjonsheftet er under utarbeidelse og vil være ferdig i februar Kartlegging av omfanget av tvangsekteskap/forlatt i foreldrenes hjemland Vi vil derfor, i 2001 foreta en kartlegging av antall elever som forsvinner fra skolene, i første omgang i Oslo-området. Videre vil vi forsøke å kartlegge de bakenforliggende årsaker til at eleven forsvant. Dreide det seg ganske enkelt om skoletretthet, eller handler det om bortføring eller tvangsarrangementer. Informasjon rettet innad mot innvandrer/flyktningmiljøene Dynamikken i denne arbeidsmetoden kan skisseres ved f.eks. at vi i 1999 på landsbasis mottok nærmere henvendelser fra 79 nasjonaliteter, og at antall henvendelser i 2000 har vært økende.

20