1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé

Transkript

1 "Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom. Rapport over arbeidet i 2004" Gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. "Jeg er så lei meg, jeg er så redd Jeg vil ikke møte pappa, men barnevernet sier at dersom jeg ikke vil være med på møtet, vil de ikke lenger hjelpe meg. Jeg har sagt at jeg ikke vil, men de bare sier at jeg skal slutte å tulle. Jente 17 år, noen timer før hun flyktet fra barnevernet. Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet i 2004 med statistikker 4. Krise! 5. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For 7-8 år siden begynte ungdom av foreldre med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Norge og ofte med norsk statsborgerskap, å henvende seg til SEIF for informasjon og praktisk bistand i forbindelse med familiens ekteskapsplaner mot de unges vilje. Fenomenet burde også ha vært kjent blant våre politikere og i embetsverket, noe som førte til tilføyelsen i ekteskapsloven i 1995, som gir muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Sommeren og høsten 1997, ble et konkret tilfelle hvor en ung norsk jente ble ført tilbake til foreldrenes hjemland for mulig tvangsgifte, bredt omtalt i massemedia. Samtidig bisto SEIF en ung afrikansk jente til å annullere et ekteskap inngått under tvang, gjennom å fremme saken for Oslo byrett. Vi gikk ut offentlig med denne enkeltsaken, først og fremst for å informere om den nye muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Etter dette mottok SEIF en lang rekke henvendelser med behov for informasjon og bistand på området. Henvendelsene kom fra advokater, barnevern, sosialkontorer, lærere og venner av ungdom - og ikke minst fra ungdommen selv, både jenter og gutter, noen allerede tvangsgiftet, andre redd for at det skulle skje. På bakgrunn av denne utviklingen og våre erfaringer med ungdom, deltok vi i 1998 på flere møter med Barne- og familiedepartementet og andre offentlige etater, i deres arbeid med handlingsplaner og strategier overfor denne ungdomsgruppen. Vi deltok også med aktive innspill i utarbeidelsen av Handlingsplan mot tvangsekteskap, som ble utgitt av departementet høsten Vi så konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den

2 nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden. På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Det første året mottok vi 206 henvendelser. I 2000 tredoblet antall henvendelser seg til 639 og i 2001 lå antall henvendelser på samme nivå, dvs 644 henvendelser. Vi viser ser her til vår sluttrapport over prosjektet Mellom Barken og Veden. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også i 2002, og antall henvendelser fra de unge økte da til totalt 956. I 2003 økte antall henvendelser til 1316, og som vi ser av tallmaterialet i 2004, mottok vi da totalt henvendelser. Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men nærmere havparten av henvendelsene dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. SEIF er etter hvert blitt det stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det dreier seg her ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise-krise situasjoner. I 2002 steg antallet krise-krise saker drastisk til 45. I 2003 opplevde vi en ytterligere økning av ungdom i krise-krise og mottok til sammen 57 slike henvendelser. I 2004 steg antallet ytterligere til 75. Det dreier seg her både om jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette situasjon. Vi har grunnlag for å si at vi opplever et ungdomsopprør av visse dimensjoner. Det dreier seg her om ungdom midt blant oss som gjør opprør mot tvang og trusler, og som krever rettigheter som vi ser på som basiske i vårt samfunn: retten til å foreta valg i eget liv, med hensyn til utdanning, livsførsel og valg av partner. Vi opplever også at opprøret griper videre om seg. I de første 3 månedene i 2005 har vi allerede mottatt henvendelser om bistand fra 28 ungdommer i krise- krise.

3 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk Målsetninger En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. Vår andre målsetning er å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellig instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien Videre, hvor vi intervjuet 13 ungdommer rundt om i landet, som SEIF de siste årene har hjulpet til nytt bosted, ny identitet og sperret adresse på grunn av brudd med familien. Vi mente det var viktig å finne ut hvordan de unge hadde det i sin nye tilværelse, og å kartlegge kvaliteten på bistanden fra de forskjellige offentlige og frivillige instanser. I tillegg ønsket vi å kartlegge de unges behov for videre oppfølgning. De unge ga klart uttrykk for et stort behov for fortsatt oppfølgning over måneder og år etter bruddet. SEIF satte seg som mål å kunne tilby bedre oppfølging over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt over en 6 måneders periode. I rapporten Veien videre oppfølging blir omfanget og viktigheten av dette arbeidet dokumentert. Denne rapporten kommer i løpet av 1. halvår i Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak. I samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss, gutt eller jente, finner vi praktiske løsninger på de konfliktene som har oppstått i relasjonene innad i familien.

4 Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. Alt avhengig av den enkelte sak, har vår kontakt med offentlige instanser vært rettet mot skole, barnevern, sosialkontor, politi, krisesentre, osv. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 3. Gjennomføring av arbeidet i 2004 med statistikker Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2004: Antall henvendelser: Oslo: 617 Kristiansand: 56 Ålesund: 8 Trondheim : 376 Tromsø: 50 Antall henvendelser: Henvendelser angående oppfølgning(1): 303 Totalt Antall henvendelser: Av disse var: Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. 109 Av ungdom (2) som henvendte seg var: Gutter/par: 22% Jenter: 78% Henvendelsene gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring: 53% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): 47% Henvendelser i krise-krise saker 75 Av disse utgjorde mindreårige: 18 (1)Oppfølging av de unge på flukt i en 6 måneders periode. (2) Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2004 Det betydelige antall henvendelser utover året 2004, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og har også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats fra alle våre medarbeidere.

5 Organisering av arbeidet på Selvhjelp For å være tilgjengelig, er åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvender seg til oss. Da størsteparten er skoleelever, kommer ofte ungdommene etter skoletid. Spesielt ved vårt Oslo-kontor, hvor vi har mottatt de fleste henvendelser, har åpningstidene ofte strukket seg til klokken og senere. Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom og offentlige instanser fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og det lokale hjelpeapparatet. Med råd og veiledning har vi påsett at de unge fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Trondheim og SEIF Kristiansand, har også etter hvert brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og ved oppfølgning av de unge på flukt. Vårt nyopprettete kontor i Bergen (januar 2005) er også allerede svært involvert i arbeidet blant de unge på Vestlandet. Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2004, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til det betydelige antall generelle henvendelser fra de unge, opplevde vi i stadig større grad at ungdommen som kom til oss befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller for å flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krisekrise situasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. Som tallmaterialet viser, kom hele 53 % av henvendelsene i 2004 fra ungdom med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. SEIF er det stedet hvor ungdom i krise får hjelp til flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk på landsbasis. Mindreårige I 2004 opplevde vi, i likhet med året før, et stort antall henvendelser fra mindreårige i krise-krise situasjoner. Av totalt 75 krise-krise saker, dreide 17 av dem seg om ungdom under 18 år (23 %). Dette kan skyldes at informasjon om de unges rettigheter, at det er hjelp og å om hvor hjelpen finnes, i større grad har nådd frem til de unge og også til de mindreårige. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise-krise situasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. I de tilfeller hvor barnevernstjenesten allerede har kunnskap om problematikken eller er opptatt av å tilegne seg denne kunnskapen, har de unge fått trygghet og omsorg i gode fosterhjem. I andre tilfeller, derimot, har vi møtt barnevernstjenester som fremdeles lider av ansvarsanoreksia, eller tolker tvangen kulturrelativistisk. I

6 disse tilfellene, om enn få, blir de mindreåriges tilværelse preget av usikkerhet og redsel for å bli ført tilbake til sin familie. En mindreårig på flukt fra tvangsekteskap har måttet bryte med hele sin familie og hele sitt sosiale nettverk. Den unge lever både med sorgen over tapet og redsel for å bli oppsporet. I en slik situasjon er det dypt tragisk når barnevernet ikke fungerer som det skal. Det er i disse tilfellene at SEIF blir det eneste stedet den unge kan henvende seg for trøst og støtte. SEIF brukte i 2004 uforholdsmessige store ressurser på oppfølging av fortvilte ungdom under omsorg av en dårlig fungerende barneverntjeneste som heller ikke var mottakelig for råd og veiledning. Dette arbeidet vil bli utdypet i rapporten Veien videre oppfølging. Spesielle utfordringer Arbeidet med å bistå de unge i krise-krise situasjoner er et svært komplisert og ressurskrevende arbeid, spesielt når det gjelder Romeo og Juliette. Når det dreier seg om jenter eller gutter alene, må de trygges mot èn storfamilie, mens parene ofte må flykte fra drapstrusler og forsøk på oppsporing fra to storfamilier. Romeo og Juliette dreier seg både om par med samme etniske bakgrunn, og par med ulik etnisk bakgrunn. Deriblant befinner også etnisk norsk ungdom seg på flukt med ny identitet og sperret adresse, da de er truet av kjærestens familie. Av de 75 krise- krisesakene i 2004 var det 9 par i en Romeo og Juliette situasjon. Av krise- krisesakene i 2004 var 9 av dem gutter alene. Bistand til denne gruppen representerer spesielle utfordringer. Guttene er ofte blitt utsatt for vold og press i oppveksten, og er ofte allerede blitt tvangsgiftet da SEIF får kontakt med dem. Da de har motsatt seg ekteskapet og motsatt seg å inngå samliv med ektefellen, er de blitt kastet ut hjemme fra, eller må rømme. De har måtte slutte på skolen, er helt uten midler da foreldrene har innkassert lån og stipend. Dersom de har vært i arbeid, har familien innkassert lønnen. Ofte har de bodd i flere måneder tilfeldig hos venner og bekjente og har måtte låne penger til mat. Ofte har de stor gjeld, da de som har vært i arbeid har kausjonert for foreldrenes lån til bolig, bil o.l. Guttene er blitt oppdratt til det ansvaret å føre slekten og familiens ære videre. På SEIF gir de utrykk for frustrasjon, sårhet og skam over å ha blitt gjort arveløs. Vi bruker mye ressurser på samtaler med guttene. I tillegg kreves det betydelige resurser til praktisk bistand til problemløsning på en rekke områder: økonomi, trygt bosted, motivasjon til å fortsette utdanningen, m.m. Da ingen av guttene ønsker/våger å politianmelde sine foreldre eller gå rettens vei for å fri seg fra de økonomiske forpliktelsene, blir guttene gjeldstynget i lang tid framover. Kriseboliger De unge i krise som henvendte seg til SEIF i 2004 var i alderen år. Når det dreide seg om mindreårige under 18 år, kunne vi umiddelbart samarbeide med det respektive barnevernskontor som da var ansvarlig for den videre oppfølgningen og et trygt bosted for barnet. For å kunne hjelpe de unge over 18 år på landsbasis med flytting til nytt bosted, med ny identitet og sperret adresse, ble det nødvendig å ha tilgang til trygge kriseboliger rundt om i landet. I foregående år opprettet vi kriseboliger i

7 eget regi, delvis med økonomisk støtte fra det offentlige, men ikke minst med hjelp fra Ola og Kari Nordmann, som ble engasjert i arbeidet gjennom medieomtale og kontaktet oss med tilbud om trygge bosteder. Høsten 2003 påbegynte Husbanken, i samarbeid med 4 store bykommuner å opprette kriseboliger for ungdom på flukt. Utover 2004 disponerte vi etter hvert 6 slike kriseboliger opprettet av Husbanken og kommunene. I tillegg opprettet SEIF 7 kriseboliger i løpet av I disse boligene kan de unge bo i opptil 6 måneder, til de har muligheten til å etablere seg i mer permantente boliger. For øvrig har vi samarbeidet med krisesentra over hele landet når det gjelder midlertidige trygge bosteder for jentene. Ungdommens møte med det offentlige I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, m.m. Det viste seg helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Etter hvert som de offentlige instanser har fått mer kunnskap og erfaring med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, blir vi sammen med de unge også møtt med en mer profesjonell holdning til problematikken, men kunnskapsnivået varierer fremdeles utover landet. I 2004 var det en videre økning av nødvendige reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke var godt kjent. Vi blir ennå møtt med usikkerhet og mangel på innsikt og kunnskap når det gjelder arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang spesielt, men også i møtet med ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer generelt. Selv om vår kunnskapsformidling rettet mot det offentlige har vist gode resultater lokalt, vil vi her nevne at de unge fremdeles blir møtt med tilfeldige holdninger når de alene oppsøker hjelp hos det offentlige hjelpeapparatet. Det gjenstår her et betydelig arbeid, noe vi også skisserer i vår framdriftsplan. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2004 store ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. På den andre siden, har vi deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Videre opplevde vi i stadig økende grad at det offentlige hjelpeapparatet henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker, hvor de unge hadde henvendt seg for bistand direkte til det respektive offentlige kontoret. Vi mottok i 2004 hele delegasjoner fra hele landet, hvor f.eks representanter fra barnevern, skoler, helsestasjoner, m.m. kom med de unge for samtale, veiledning og drøftning av problemløsninger i den enkelte sak. I disse sakene bistod vi også videre med veiledning og praktisk hjelp over lengre eller kortere perioder.

8 Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd I 2004 ble ingen av tilfellene med tvangsekteskap brakt inn i rettsapparatet for annullering. Dette av forskjellige grunner, bla. da tidsfristen for opphøring av tvangen var utløpt, at ekteskapet ikke var registrert i Norge m.m. Vi bisto derimot med søknader om separasjon eller rådet den unge til å informere de rette instanser om tvangen forbundet ekteskapsinngåelsen, slik at familiegjenforening ikke kunne finne sted i Norge. I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2004 dreide det seg her om 4 fylkesnemndsaker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring Etter hvert som arbeidet vårt blant ungdom er blitt kjent gjennom problemløsning i enkeltsaker, mottok vi en lang rekke henvendelser fra fagmiljøer, utdanningsinstitusjoner og studenter med henstilling om å holde innlegg og bidra med informasjon og bakgrunnsmateriale om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Det var også behov for mer generell informasjon om livssituasjonen til de ungdomsgruppene vi arbeider med. Videre har medieoppmerksomheten rundt problemstillingen medført at vi i stadig økende grad er blitt kontaktet av både offentlige og frivillige instanser for å bistå i enkeltsaker og for å gi informasjon på et mer generelt grunnlag. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og vår spisskompetanse på området kjent, og media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. Medieoppmerksomheten om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og de unges opprør mot dette førte også til engasjement og interesse fra Ola og Kari. Mye på grunn av dette engasjementet, har SEIF vært i stand til å utføre det betydelige arbeidet blant ungdom i Distribuering av informasjonsmateriell Våre årsrapporter fra arbeidet med ungdommen og fra prosjektet Mellom barken og veden er svært etterspurt. Kriseguiden mot tvangsekteskap ble videre etterspurt både fra de unge selv, ungdomsorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser. Vår guide mot kjønnslemlestelse, rettet mot ungdom og på et lett forståelig språk, er fortsatt en suksess. Rapporten over prosjektet Veien Videre er også svært etterspurt, og betraktet som et pionerarbeid på sitt område.

9 Alle våre rapporter og begge guider ligger tilgjengelige på våre internettsider. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser at sidene er svært godt besøkt. Vi opplever i stadig økende grad at både ungdommen og de offentlige instanser har lest våre rapporter før de kontakter oss. Nettverk Vi har også, i vårt videre arbeid med ungdom, erfart hvor viktig det er å påse at de unge som bryter ut av en tvangssituasjon blir mottatt på sitt nye bosted av et nettverk som kan følge opp ungdommen videre. Gjelder det mindreårige som blir tatt hånd om av barnevernet, viser det seg at fosterhjem er den beste løsningen. De unge, og spesielt jentene, har oftest fått en svært streng og autoritær oppdragelse og har derfor liten erfaring med å leve et selvstendig liv og ta selvstendige beslutninger. Gjelder det unge over 18 år, har vi erfart at de unge klarer seg best når de får et nettverk rundt seg med en eller to voksenpersoner som de kan henvende seg til og snakke med om sine bekymringer. Disse voksenpersonene kan være klasseforstander eller rådgiver på den nye skolen, eller en fadderfamilie i det nye nærmiljøet. Vi har også benyttet våre avdelingskontorer til å fungere som en støtte i det nye nærmiljøet. Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå omskjæring eller ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge etter hvert igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller har hele familien godtatt og akseptert realitetene og gjenopprettet god kontakt med sin sønn eller datter. I andre tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Dette gir oss grunn til å tro at noen av de unge med tiden vil kunne gjenopprette et forhold til familien, selv om det kan ta mange år. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en gjenforening ikke er mulig. I 2004 bistod vi, etter ønske fra de unge, med å skape en trygg møteplass for 2 møter mellom ungdom på flukt og deres foreldre. Ingen av disse møtene resulterte i forsoning, på grunn av foreldrenes fortsatt uforsonlige holdning. Møtene ble holdt 2-3 år etter at de unge hadde brutt med familien. Presset tilbake til foldene I foregående år har vi erfart at et lite antall av de unge har latt seg overtale til å dra tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har de gitt etter for press og løfter om endring i foreldrenes holdninger og planer for fremtiden. Dessverre viste det seg at familien, etter at de få unge vendte hjem, presset gjennom sine opprinnelige planer. Det er vanskelig å registrere holdningsendringer i foreldregenerasjonen i den retning av mer å akseptere ungdommens egne valg av partner. Vi opplever derimot at foreldrene har utviklet en enda større oppfinnsomhet for å få sin datter eller sønn tilbake til foldene. Dette i tillegg til det klassiske mønsteret

10 med at bestemor, mor, far eller onkel var blitt dødssyk og å påføre de unge skyldfølelse for elendigheten. Som et eksempel på hvor langt foreldre er villig til å gå, opplevde vi i 2004 at foreldrene fant ut i hvilken by deres datter bodde, gjennom jentas kontakt med lillesøster. Foreldrene allierte seg da med en kjekk ung mann fra miljøet og ga han i oppdrag å finne datteren og få henne til å bli forelsket i han. Da denne jobben var utført, overtalte han jenta til å kontakte sine foreldre slik at han kunne be om hennes hånd som seg hør og bør. Foreldrene uttrykte sin aksept og fortalte om planer for et stort bryllup i foreldrenes hjemland. Jenta dro lykkelig til foreldrenes hjemland, hvor hun umiddelbart ble tvangsgiftet til en helt annen mann. I løpet av 2004, vendte 6 av de unge jentene som brøt med sine familier, tilbake til familien etter kort tid. 2 av disse jentene hadde barnevernet overtatt omsorgen for, men i barnevernets kontakt med foreldrene hadde de funnet dem så troverdige at barnevernet begynte å tvile på jentenes beretninger om vold og tvang. Etter møtene ble jentene tilbakeført til sine familier, og vi vet ikke hva som videre har skjedd med jentene. En annen av jentene som dro tilbake til sin familie, ble umiddelbart sendt til foreldrenes hjemland. Med hjelp av politi og flere instanser, maktet vi endelig å hjelpe jenta tilbake til Norge. Oppfølgning Etter 5 års systematisk arbeid med hjelp til ungdom til å bryte ut av situasjoner med vold og tvang, er vi fullt oppmerksom på det store behovet de unge har for oppfølging etter bruddet med familien. De har ofte måttet flytte til ny landsdel, fått ny identitet og bor på sperret adresse, har vært nødt til å bryte med sin familie og hele sitt sosiale nettverk. De lever i redsel for å ble oppsporet, med sorg og savn og har vanskelig for å åpne seg for sine nye bekjentskaper. I rapporten Veien videre (2003) med dybdeintervjuer med 13 unge på flukt, kom dette behovet for oppfølging klart fram. SEIF brukte derfor betydelige ressurser på oppfølging av de unge på flukt i For å kartlegge behovet for oppfølging ytterligere, journalførte vi alle henvendelser på oppfølging i en 6 måneders periode, og som tallmaterialet viser, var det hele 303 henvendelser angående oppfølging av de unge rundt om i landet. Vi vil komme med mer utdypende informasjon om dette oppfølgingsarbeidet i en egen rapport, Veien vider Oppfølging. Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger Vi vil her liste opp noen av de problemstillingene ungdommen og det offentlige hjelpeapparatet kom til SEIF for bistand til i forbindelse med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang: Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Henvendelser fra enkeltpersoner eller det lokale offentlige hjelpeapparat for råd og bistand i tilfeller der de fryktet at unge jenter ville bli tatt til utlandet for omskjæring.

11 Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland, ofte i en alder av år. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. Den unge hadde blitt tvangsgiftet år tilbake, før det var kjent at det var hjelp å få. Den unge hadde på egen hånd brutt ut, hadde hatt det veldig vanskelig og slet med psykiske problemer. Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. Den unge ba om hjelp til å bli hentet og hjulpet bort, etter at de hadde blitt lokket tilbake til familien med løfter som ikke ble holdt. Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der. Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. Henvendelser fra unge på flukt for hjelp til å arrangere møte med foreldre under trygge forhold, i et forsøk på å få foreldrene til å forstå/godta de unges valg. 4. Krise! "Krise- krisesituasjoner

12 Vi vil her presentere noen få enkeltsaker som belyser både den akutte krisen unge mennesker i Norge kan komme opp i, og hvordan SEIF arbeider. Enkeltsakene nedenfor en anonymisert, slik at de unge ikke kan bli gjenkjent. Hjelp meg hjem! Politiet sa at dere kunne klare det. Jente på telefon fra utlandet. Sak 1: Jente, 19 år Våren 2004, fikk vi telefon fra en jente som var blitt tatt med til foreldrenes hjemland og dumpet der hos bestemor for flere måneder siden. Der levde hun innesperret, måtte arbeide som hushjelp, og fikk bare gå ut for å handle på butikken, og da oftest med følge. En kusine som bodde i nabolaget syntes synd på henne og lånte henne sin mobiltelefon for å ringe til Norge. Jenta ringte da norsk politi, som henviste henne til SEIF. Hun ringte oss helt desperat og tryglet om hjelp. Hun skulle bli tvangsgiftet 7 dager senere, med en eldre mann som allerede hadde 2 koner og flere barn. Hun ba om hjelp til å komme tilbake til Norge og videre til et trygt sted langt borte fra sine herboende foreldre. Dette var nærmest en håpløs sak. Jenta befant seg i et land hvor Norge ikke har ambassade. Familien hadde fratatt henne det norske passet, hun var helt uten midler og ble fotfulgt. Vi måtte avtale tider når vi kunne få kontakt med henne på kusinens mobiltelefon, og vi lovte henne å forsøke å hjelpe. Vi kontaktet Utenriksdepartementet og forklarte saken. Vi ble møtt med forståelse og engasjement til å hjelpe. Vi fortalte at jenta kunne få hjelp til å komme seg til den norske ambassaden i nabolandet, men at dette måtte planlegges nøye, da jenta ikke hadde pass og kunne bli stoppet på grensen. Etter flere runder med telefonisk kontakt med jenta, Utenriksdepartementet og den norske ambassaden, klarte jenta å komme i trygghet til ambassaden. Uten å gå i detaljer var det en operasjon i rene Bond- stil. Ved ambassaden ble jenta tatt godt vare på, og utstyrt med nye reisedokumenter ble hun hjulpet om bord på fly til Norge. Sent på kvelden ankom hun Gardermoen. Der hadde vi alliert oss med politiet, som møtte jenta ved flytrappen og eskorterte henne direkte til politistasjonen, hvor vi satt og ventet på henne. Jeg tør nesten ikke å tro at jeg tråkker på norsk jord, var det første jenta sa da vi møtte henne. Så stod hun der å gråt, med sine få eiendeler pakket i en liten bag. Etter en natts privat overnatting i Oslo, gikk ferden videre til ny landsdel. Der ble hun møtt av medarbeidere fra SEIF, og i løpet av samme dag hadde hun møte på sosialkontor, hos lege og med rådgiver på videregående skole, hvor det ble med ordnet med skoleplass umiddelbart. Da alt var ordnet, ble hun installert i en av kriseboligene som SEIF disponerer i nærheten. Etter alle opplevelsene med vold som en del av oppdragelsen, svik og utnyttelse, gjennomgikk jenta en svært vanskelig periode i livet sitt. Hun hadde et enormt behov for oppfølging, og i lange perioder hadde vi telefonisk kontakt med henne til alle døgnets tider. Denne saken er et eksempel på nødvendigheten av et godt samarbeid mellom en lang rekke aktører, for å kunne lykkes med det umulige.

13 Jeg tør ikke å fortelle hvor jeg bor Barnevernet kan finne meg Jo, jeg har det bra, for så vidt Jente, på flukt fra barnevernet Sak 2: Jente, 17 år Våren 2004 tok sosiallærer på videregående skole kontakt med SEIF for råd og praktisk bistand når det gjaldt en jente, elev ved skolen, som hadde henvendt seg for hjelp. Vi avtalte møte med sosiallærer og jenta på SEIF, for å kunne sette oss skikkelig inn i jentas situasjon. I en lengre samtale, fortalte jenta om sin oppvekst i Norge, en oppvekst med særdeles grov vold som en del av oppdragelsen. Til hun kom i tenårene, var det far som stod for avstraffelsen. Så overtok mor, men når mor ble sliten av å slå påkalte hun fars assistanse. I ungdomsskolen oppdaget klasseforstander blåmerker på jentas kropp og merke etter kniv på halsen. Skolen varslet barnevernet, som hadde samtaler med foreldrene. Foreldrene lovte å slutte med volden, og barnevernet fant dem så troverdige og sympatiske at de unnlot å foreta seg mer i saken. Jenta gikk nå på grunnkurs i videregående skole, men hadde stort fravær på grunn av fortsatt vold, konsentrasjonsvansker og søvnforstyrrelser. For et par år siden hadde hun truffet en norsk gutt som hun etter hvert var blitt kjæreste med. Foreldrene hadde fått nyss om bekjentskapet, men jenta hadde bedyret at det bare var en skolekamerat. Mor ante at de unge hadde kontakt og kalte datteren sin for hore. Far truet datteren med offentlig henrettelse på byens største kjøpesenter, til skrekk og advarsel for jentas småsøstere. Far hadde videre fortalt datteren at hun til nød kunne gjøre seg ferdig med grunnkurset, men kunne bare glemme videre skolegang fra høsten av. Jenta ville da nærme seg 18 år, og hun visste at far hadde konkrete ekteskapsplaner for henne i sitt hjemland. I samtalen fortalte også jenta at hun i en 2-3 års periode hadde blitt utsatt for seksuelt misbruk fra en nabo. Dette hadde hun aldri våget å fortelle sine foreldre, fordi hun visste at de ville gi henne all skyld og kanskje drepe henne. Vi fant ingen grunn til å tvile på jentas historie. Hennes fortvilelse og redsel var ekte. Vi kontaktet barnevernet og avtalte tid for møte dagen etter. Så avtalte vi med jenta at hun skulle dra hjem, pakke det mest nødvendige og ta det med på skolen dagen etterpå. Der skulle vi møte henne og følge henne til barnevernet. På møtet med barnevernet la vi fram hele historien, slik jenta hadde fortalt oss. Jenta på sin side forklarte seg igjen om det hun hadde vært igjennom. Hun ba om hjelp til å komme seg bort fra volden og det nær forestående tvangsekteskapet. Hun tryglet om ikke å bli sendt tilbake til foreldrene nok en gang. Barnevernet tok tilsynelatende saken alvorlig og fattet hastevedtak om omsorgsovertakelse samme ettermiddag. Jenta ble plassert i beredskapshjem. Vi var lettet på jentas vegne og tilbød barnevernet samarbeid og at vi kunne stille som vitne i fylkesnemnda på et senere tidspunkt. Vi satte også jenta i kontakt med advokat, en med spisskompetanse på området tvangsekteskap. Etter 3-4 uker, ringte jenta til oss, livredd og fortvilt. Hun fortalte at barnevernet hadde begynt å tvile på hennes historie. De hadde hatt møte med

14 foreldrene, som benektet alt. Barnevernet hadde fortalt henne at de nå ville arrangere et møte med henne og foreldrene de hadde funnet at det beste for jenta var en gradvis tilbakeføring til hennes biologiske foreldre. De hadde forståelse for den strenge oppdragelsen som en del av foreldrenes kultur. Vi forklarte jenta at hun kunne nekte å delta på et slikt møte og kontaktet også jentas advokat for bistand. Advokaten tok kontakt med barnevernet som bekreftet det planlagte møtet. De var sikker i sin sak, og hadde støtte fra en annen frivillig organisasjon som ville være tilstede på møtene og stille med kulturtolk. Vi tok også telefonisk kontakt med barnevernet for å formidle at jenta ikke ønsket eller torde å møte med foreldrene. Saksbehandler var direkte avvisende. SEIF var ingen part i saken, og forresten så virket ikke jenta helt klar i sitt standpunkt angående møtet. Vi forklarte at jenta hadde et reaksjonsmønster når hun følte hun ble utsatt press. Hun trakk seg da inn i seg selv, ble fåmælt og unnvikende. Vi så dette i sammenheng med at hennes intime grenser var blitt krenket gjennom det seksuelle misbruket hun hadde blitt utsatt for. Men barnevernet var overbevist om at de visste best om barns beste. Møtet med foreldrene ble arrangert uten at jentas bistandsadvokat ble informert, en fredag ved ett- tiden. Samme ettermiddag, etter møtet, rømte jenta. Det tok 4 måneder før jenta tok kontakt med oss. Hun fortalte da at hun ikke våget å fortelle noen hvor hun oppholdt seg, men at hun hadde det bra, for så vidt. Vi kontaktet da jentas advokat, som var blitt informert om at barnevernet for lengst hadde henlagt saken og tilbakeført omsorgsretten til foreldrene. Barnevernet hadde ikke gjort noe forsøk på å finne jenta, da det ikke lenger var deres bord. Like før jenta fylte 18 år, ble vi oppringt av politiet, som vi har et godt samarbeid med når det gjelder ungdom som blir meldt savnet. Politiet kontakter oss da for å høre om de unge er i trygghet og har det bra. Nå hadde jentas far vært hos politiet og meldt sin kjære datter savnet. Vi skisserte i korte trekk saken for politiet, som da ble mest bekymret for hvordan jenta skulle kunne klare seg videre. Vi formidlet kontakt mellom politiet og jentas advokat, og politiet fikk jentas telefonnummer. I samtale med politiet, fastholdt jenta at hun ikke ville tilbake til sine foreldre og heller ikke møte dem. Et par uker senere fylte jenta 18 år. SEIF har bistått jenta med å etablere seg i ny landsdel. Vi kontaktet det stedlige sosialkontor for økonomisk hjelp til boutgifter og livsopphold. Etter å ha funnet en liten leilighet, hjalp advokaten med ny identitet og sperret adresse kode 6. Jenta har nå søkt om skoleplass til høsten, og har funnet seg jobb. Hun begynner å føle seg sterk nok til å anmelde de seksuelle overgrepene hun var utsatt for, og ta den belastningen med rettssak når det kommer så langt. Det er opprettet et godt nettverk og hjelpeapparat rundt jenta i den byen hun bor. Vi begynner faktisk å stole på at hun vil klare seg videre i livet. Det er tragisk når barnevernet generelt svikter barn og unge med behov for omsorg og oppfølging. Det blir om mulig enda mer tragisk når barnevernet

15 svikter en ungdom på flukt fra en familie som både har utøvet vold for å oppnå lydighet, for slik å kunne realisere sine planer om tvangsekteskap, og som har lovet å drepe dersom den unge motsetter seg planene. Vi ser fram til den første saken, der barnevernet blir stilt til ansvar for sine tjenesteforsømmelser. Hvordan er det mulig at min familie ikke har lært noe etter 20 år i Norge! Hvordan er det mulig at de fortsetter å bølle og leve som de gjorde i middelalderen!" Gutt, i samtale på SEIF Sak 3: gutt,22 år Høsten 2004 kom det en ettermiddag et ungt par til SEIF. Paret var i en Romeo og Juliette situasjon og trengte øyeblikkelig hjelp. Begge de unge var oppvokst i Norge, men kom fra familier med bakgrunn fra to forskjellige kontinenter. De hadde begge fullført videregående skole og var i fast arbeid. Juliettes familie hadde helt fra starten visst om kjæresteforholdet og godtok det. Romeos familie derimot, hadde allerede bortforlovet sønnen til en jente i deres hjemland, og hadde planene klare for giftemålet om noen måneder. De hadde fått nyss om at gutten hadde kjæreste og hadde begynt å fotfølge han for å finne ut hvem denne jenta var og hvor hun bodde. Både foreldrene og brødrene til gutten hadde involvert seg i jakten, og jenta hadde sett broren til kjæresten like utenfor der hun bodde. Romeo hadde til nå bodd hjemme, men visste at han måtte bort derifra fort. Romeo var sint og bitter på sin familie. Han fortalte at han hele tiden hadde prøvd å være en god sønn. Han hadde fullført yrkesutdanning og hadde aldri kommet i klammeri med loven. Mens han gikk på skole, ga han både lån og stipend til faren, og da han begynte å jobbe, ga han størstedelen av lønnen sin til far. Disse pengene gikk direkte til bygging av stort hus i foreldrenes hjemland og ellers til foreldrenes familie der. Han fortalte at han aldri hadde hatt særlig lommepenger og at han aldri hadde kunnet kjøpe seg moteriktige klær. Han var sint og oppgitt over sine foreldre som etter alle år fremdeles så på sitt opphold i Norge som midlertidig og bare for å spare penger for så å dra tilbake til hjemlandet. De tok det også for gitt at barna skulle flytte tilbake til hjemlandet sammen med dem. Jeg er jo oppvokst her, jeg er jo norsk. Har gjort militærtjeneste og jobber som en hver nordmann, sa Romeo. I foreldrenes hjemland ville han føle seg som en turist. Juliette nikket og uttrykte at hun ville ha følt seg akkurat like fremmed i hennes foreldres hjemland. Hun snakket språket, sa hun, men mer på nivå som en 12- åring. De ønsket å fortsette å være kjærester, men de følte at de var alt for unge til å gifte seg ennå. De unge trengte hjelp til å komme seg i trygghet, i første omgang til et trygt bosted som Romeos foreldre ikke kunne spore opp. De håpet på at Romeos familie ikke hadde funnet ut hvem kjæresten var og hvordan hun så ut. Romeo, på sin side ville forsøke å fortsette i jobben sin. Han ville snakke med sjef og kolleger, slik at de kunne hjelpe dersom familien hans viste seg i nærheten. SEIF hadde til disposisjon en kriseleilighet som de unge kunne flytte til. Leiligheten lå slik til at den var vanskelig å finne for folk som ikke var lokalkjente. Naboene var også kjent med arbeidet på SEIF og ville passe på

16 dersom ukjente personer nærmet seg. Juliette sa opp leieforholdet til hybelleiligheten sin umiddelbart, og etter en uke flyttet paret inn i kriseboligen. Det har gått bra hittil. Romeo og Juliette passer på at de ikke blir sett sammen på steder i byen hvor Romeos familie kan ferdes. Romeo har også fått full støtte på jobben og kolleger passer på å kjøre han hjem uten at de blir sett. Den eneste kontakten Romeo har med sin familie er med lillebror på 13 år. Han er veldig glad i lillebroren og ønsker å være et forbilde for gutten, slik at han skal vokse seg sterk nok til å ta egne valg i livet sitt. Gjennom lillebror har han fått vite at familien ikke har fortalt noen, verken familien i hjemlandet eller familien til jenta han ble forlovet til, om at sønnen er borte. Familien til forloveden har begynt å presse på for å realisere det planlagte ekteskapet. Romeo er fullt ut bestemt på å leve livet sitt som han selv vil og velge sin egen ektefelle. Han er sint og bitter på sin familie som ikke respekterer han, og hans valg. At de behandler sine barn som en eiendom de kan skalte og valte med. I flere samtaler har Romeo fortalt om den autoritære og voldelige faren som skrek og slo både kone og barn når han ikke fikk det som han ville. Tvangsgifte kan være et like stort overgrep overfor gutter som for jenter. Å bryte med hele storfamilien kan være enda tyngre for guttene enn for jentene. Når jentene blir giftet bort, blir de ansett som et medlem av svigerfamilien. Guttene, derimot er blitt oppdratt til å føre slekten videre, og ansvaret for familiens ære og anseelse er blitt lagt på deres skuldre. Bruddet oppleves derfor veldig tungt, og vi opplever på SEIF at guttene har behov for moralsk støtte og en prat i lang tid etter bruddet med familien. "Er det virkelig sant? Dette har jeg ikke turt å drømme om engang! Nå er jeg trygg!" Jente da hun fikk kjennelse fra fylkesnemnd Sak 4: jente,17 år Sensommeren 2004 ble SEIF- Oslo oppringt fra et barnevernskontor i en annen landsdel. De hadde behov for råd og veiledning i en sak som dreide seg om en 17- årig jente. Jenta skulle bli tatt med til foreldrenes hjemland en uke senere og giftet bort. Jenta hadde da gått til politiet og bedt om hjelp, hvorpå politiet kontaktet barnevernet. I vår første telefonsamtale med barnevernet var saksbehandler i villrede. Hva gjorde man i slike saker, hvor mye skulle man intervenere, hvor mye skulle man respektere familiens kultur? Arrangerte ekteskap var vel en tradisjon i denne kulturen? Vi minnet saksbehandler om regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap og informerte om vårt arbeid og våre erfaringer med problematikken. Vi understreket de unges soleklare rettigheter i det norske samfunnet, uansett kultur og tradisjoner rundt om i verden. Saksbehandler i barnevernet uttrykte lettelse over å kunne drøfte saken med SEIF og ba om videre bistand. Kunne vi komme til et snarlig møte med barnevern og jenta der de holdt til? Vi avtalte møte et par dager senere. Etter en lang flyreise møtte vi en redd jente på barnevernskontoret. Med saksbehandler til stede hadde vi en lang samtale med jenta for å sette oss skikkelig inn i situasjonen. Vi spurte alle de spørsmålene som vi vet av erfaring

17 at de fleste i hjelpeapparatet kvier seg for å stille. Dette viser seg å være viktig, fordi det vondeste og tyngste sitter lengst inne. Det er ofte slik at gjennom nærgående spørsmål får vi vite om svært alvorlige forhold, og når vi spør de unge hvorfor de ikke har fortalt dette før, svarer de at det er fordi ingen har spurt! Jenta fortalte om en trist oppvekst uten omsorg verken fra far eller mor. Foreldrene var skilt og faren tok med seg den lille jenta og hennes eldre bror som ble nektet kontakt med mor og hennes familie. Far plasserte barna hos en bror av seg i hjemlandet og emigrerte til Norge. Hos onkel levde jenta innelåst. Hun fikk til nød begynne på skole, men ble fulgt til og fra. Hun fikk ikke ha noe kontakt med skolevenninner. De eneste venninnene hun fikk være sammen med var kusiner som bodde i samme hus og i nabolaget. Hun så sin far bare noen få ganger i hele oppveksten, da han kom på korte ferieturer. Da jenta var 15 år, kom far for å hente henne og hennes eldre bror til Norge. Her skulle hun bo med en far hun knapt kjente og en stemor som fra første øyeblikk tydelig viste at barna var uvelkomne. Jenta fikk begynne i norsk skole, hvor bror fikk i oppgave å passe på henne og følge henne til og fra skolen. Jenta likte seg på skolen og lærte seg fort norsk. Hun ønsket å bli ferdig med ungdomsskolen og fortsette på videregående. Hun ville få seg en utdannelse. Hjemme måtte hun gjøre alt husarbeid og passe på småsøsken, barna til far og stemor. Jenta fullførte grunnskolen og begynte på videregående skole. På en tilstelning på skolen så broren at hun snakket med en gutt. Da de kom hjem, fortalte broren dette til far, hvorpå broren fikk beskjed om å gi henne en omgang juling. Hun måtte sverge på at dette ikke skulle skje igjen, for å få fortsette på skolen. Vaktholdet ble etter dette ytterligere skjerpet. Broren så nok en gang at hun snakket med en gutt på skolen og at gutten berørte armen hennes. Hun fikk nok en gang juling av bror. Så begynte far å snakke om en ferietur til hjemlandet. Far fortalte henne da i klartekst at hun bare kunne glemme skolen neste skoleår. Han skulle ta henne tilbake til hjemlandet og gifte henne bort, før hun fullstendig ødela familiens ære. Avreisen var om en uke, og det var da hun sprang til politiet. Etter at jenta hadde fortalt alt dette på barnvernskontoret, sa saksbehandler at hun måtte drøfte saken med overordnede, før de kunne ta noen avgjørelse om en dag eller to. Det var da jenta knakk sammen. Hun satt helt stille og gråt lydløst. Det var vondt å se det tårevåte ansiktet Vi på SEIF skal gjøre alt for å hjelpe deg. Det lover vi var det eneste vi kunne si. Det ble avtalt at jenta skulle dra hjem og vente der på barnevernets beslutninger. Tilbake i Oslo, to dager senere, ringte vi barnevernet for å høre om de hadde bestemt seg for å hjelpe jenta. Da var saksbehandler og jenta i bil på vei til barnevernsinstitusjon for akutt plassering, flere mil unna. Barnevernet hadde forstått alvoret i saken og gjort en god jobb. Vi kjente til institusjonen fra tidligere saker og visste at jenta ville få det bra der inntil permanent bosted var funnet. I senere samtaler med barnevernet kunne vi anbefale dem å ta kontakt og vurdere en familie som fosterhjem. Denne familien hadde før kontaktet oss med tilbud om hjelp i vårt arbeid, og de bodde på et sted hvor det ikke bodde personer med jentas etniske bakgrunn.