«Mellom Barken og Veden» og «Veien Videre» 2015

Transkript

1 1 «Mellom Barken og Veden» og «Veien Videre» 2015 Arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge på flukt. Gjennomført med økonomisk støtte fra Bufdir

2 Jeg har sagt til både mamma og pappa at jeg ikke vil gifte meg med min kusine, men de tar meg ikke alvorlig. Jeg må bare bryte og flytte langt bort, slik at de ser at jeg mener det. Dere må hjelpe meg. Samtale med gutt 18 år. 2

3 Innholdsfortegnelse Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé - Totale henvendelser - Krise- krisesaker - Oppfølging av de unge Målgrupper, målsetning og metodikk - Målgrupper - Målsetninger - Krisehjelp - Oppfølging - Det offentlige - Metodikk Gjennomføring av arbeidet med de unge i 2015 med statistikker - Statistikker - Gjennomføring av arbeidet blant de unge i Bistand i enkeltsaker - Mindreårige/ barnevern - Lhbt Likeverd - SEIF/ et alternativt lavterskeltilbud til de unge - Oppfølging av de unge Veien Videre - Hvem har behov for oppfølgingen - De unges behov - SEIF`s koordinerende rolle - Et samarbeid må styrkes - Oppfølging over tid - Innhold og målsetting med oppfølgingen - SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet - Media - Presset tilbake til foldene - Gjenforening etter brudd Barrierer i systemet - Det offentlige bo- og støttetilbudet krav og regler - Sikkerhetsvurdering fra politiet propp og flopp - Krisesentra vegring Et variert tilbud til de unge i krise Tvangsekteskap og æresrelatert vold problemstillinger - Oppfølging, problemstillinger - Ungdom med spesielle behov - Viktige gjennomslag 3

4 Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold - Feilskjær ved dagens praksis utfordringer til det offentlige - SEIFs videre arbeid og utfordringer - Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. - Sist men ikke minst: Den dyptgripende prosessen blant de unge 4

5 Bakgrunnen for vårt arbeid med de unge kort resymé Jeg fikk vite at en gutt i miljøet hadde planlagt å kidnappe meg og voldta meg. Jeg fortalte det til lærer, politiet og NAV, men ingen gjorde noe. Så da måtte jeg flykte på egen hånd til noen bekjente langt borte. Jeg har ikke noe sted å bo eller penger til mat. Dere må hjelpe meg. Samtale med jente 19 år. 5

6 Bakgrunnen for vårt arbeid blant ungdom kort resymé SEIF mottok den første henvendelsen fra ungdom med behov for hjelp med hensyn til tvangsekteskap i Det dreide seg her om en ung jente fra et afrikansk land som på ferie i foreldrenes hjemland var blitt kjønnslemlestet og tvangsgiftet. Selv etter et 10-års arbeid blant innvandrere og flyktninger (SEIF ble opprettet i 1986) ble vi tatt på sengekanten. Vi bistod jenta i krisesituasjonen og hjalp med annullering av tvangsekteskap. Det var vårt første møte med en brutal virkelighet som det etter hvert er dokumentert berører en stor gruppe ungdom midt blant oss. Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, benyttet SEIF media for å informere om forekomsten av arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang i enkelte innvandrer- og flyktningmiljøer. Andre organisasjoner og enkeltpersoner kom på banen og fenomenet kom på den politiske dagsorden. I 1998 kom regjeringen med den første handlingsplanen mot tvangsekteskap, og i samarbeid med krisesenterbevegelsen og Oslo Røde Kors var SEIF med på å arrangere en rekke seminarer rundt om i landet for å informere om handlingsplanen. I 1999 påbegynte SEIF prosjektet Mellom barken og veden med finansiering fra det daværende Barne- og familiedepartementet. Arbeidet i Mellom barken og veden bestod og består fremdeles av informasjon, råd og praktisk bistand til ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap. I 2000 ble Røde Kors Krisetelefon mot tvangsekteskap opprettet, og etter hvert ble SEIF o g Røde Kors Krisetelefon de meste aktive på området krisehjelp til de unge. Henvendelsene fra ungdom med behov for bistand steg dramatisk, og etter flere runder med politikere og berørte instanser ble det opprettet kriseleiligheter rundt om i landet for de unge på flukt. Disse leilighetene ble disponert av Røde Kors og SEIF. SEIF var nå i stand til å bistå de unge med den nødvendige hjelpen, i nært samarbeid med alle de offentlige instansene som nødvendigvis måtte bidra (politi, sosialkontor, barnevern, skole, advokat, helsetjeneste, m.m.). Tidlig i vårt arbeid med de unge erfarte vi at bistand i en krisesituasjon bare var første steget på veien. De unge på flukt fra tvang og vold hadde et betydelig behov for hjelp og støtte videre. De hadde måttet bryte med sin familie og sitt sosiale nettverk, ofte måtte de flytte til ny landsdel med nytt navn og ny livshistorie. De kunne slite med sorg og savn, redsel for å bli funnet og ensomhet i sin nye tilværelse. I 2003 påbegynte vi prosjektet Veien videre, hvor arbeidet besto og består i oppfølging av de unge så lenge de unge har behov for det. Det betydelige behovet blant de unge må vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de bir overlatt til seg selv I 2011 påbegynte vi prosjektet Between honour and shame, i samarbeid med frivillige organisasjoner i Finland, Sverige, Danmark og Norge. Arbeidet bestod i en kartlegging av arbeidet mot tvangsekteskap i de nordiske landene med vurderinger om best practice når det gjelder bistand til de unge. Dette sett fra grasrota og på bakgrunn av de frivillige organisasjonenes direkte kontakt med de unge. Det 2-årige prosjektet var finansiert av EU-midler (Daphne), og SEIF er litt stolte over at vi er den første frivillige organisasjonen i Norge som har mottatt Daphne-midler. Prosjektet ble avsluttet i desember I forbindelse med det nordiske samarbeidet i prosjektet Between honour and shame fikk vi utvidet og styrket vårt nordiske nettverk for ungdom i krise med behov for å flytte til et annet land i 6

7 Norden. Arbeidet med disse ungdommene er svært komplisert og krever kunnskap og erfaring med de forskjellige nordiske landenes regler og praksis på området tvangsekteskap og æresrelatert vold. I 2009 kom regjeringen med ny handlingsplan mot tvangsekteskap, hvor det ble fastslått at det offentlige skulle ha ansvaret for arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det ble ansatt minoritetsrådgivere i skoler rundt om i landet med konsentrasjon av elever med innvandrerbakgrunn. Dette for å fange opp elever med problemer på området. Det ble etablert prosjekter i flere store bykommuner for å bistå de unge som flyttet til kriseleilighetene, men som nå ikke lenger skulle disponeres av Røde Kors og SEIF. Nye handlingsplaner fra 2012 fram til 2016, som omhandler både tvangsekteskap og skjønnslemlestelse, bygger videre på de offentlige instansenes arbeid blant de unge, uten å definere rollen til de frivillige organisasjonene. Denne nye organiseringen av arbeidet har selvsagt hatt innvirkning på vårt arbeid. Ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap, æresrelatert vold og alvorlige begrensninger av frihet møter i dag et variert tilbud om bistand. På den ene siden, kan de henvende seg til minoritetsrådgiver på videregående skole (dersom skolen de går på har en), lærer, helsesøster, barnevern eller annen offentlig innstans, for så å bli henvist til det offentlige tilbudet. På den andre siden, kan de benytte seg av det lavterskeltilbudet som SEIF utgjør med sine 6 kontorer rundt om i landet, eller Røde Kors krisetelefonen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Noen av de som henvender seg til SEIF for bistand kan vi få plassert i det offentlige bo- og støttetilbudet. Storparten derimot ønsker hjelp til å bosette seg på trygt sted utenfor det offentlige hjelpetilbudet, og med videre oppfølging av SEIF. Erfaringer viser at dette parallelle arbeidet i offentlig og frivillig regi når ut til flere unge, er et tilbud som er enda mer tilpasset den enkelte og som utgjør en mer fleksibel modell i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år («Mellom Barken og Veden»og «Veien Videre» ) på vår hjemmeside Totale henvendelser Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser når det gjelder de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser 2008: 2352 henvendelser Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 2671 henvendelser 2010: 2975 henvendelser 2011: 2048 henvendelser 2012: 1701 henvendelser 2013: 1431 henvendelser 2014: 1310 henvendelser 2015: 1498 henvendelser 7

8 Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold og oppfølging. Krise- krisesaker SEIF er et sted hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det vi kaller krisesituasjon dreier seg ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Ungdom i krisekrise blir hjulpet til trygge bosteder med sperret adresse, navnskifte og en rekke sikkerhetstiltak blir iverksatt. I tillegg får de tett oppfølging fra SEIF over måneder og år. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise- krise situasjoner. Deretter opplevde vi følgende utvikling: 2002: 45 ungdom i krise 2003: 57 ungdom i krise 2004: 75 ungdom i krise 2005: 79 ungdom i krise 2006: 86 ungdom i krise 2007: 101 ungdom i krise 2008: 105 ungdom i krise Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 99 ungdom i krise 2010: 65 ungdom i krise 2011: 48 ungdom i krise 2012: 60 ungdom i krise 2013: 60 ungdom i krise 2014: 49 ungdom i krise 2015: 47 ungdom i krise Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Det faktum at hele 47 ungdommer i krise henvendte seg til SEIF i 2015, etter at det offentlige tilbudet er opprettet, viser det betydelige behovet for et fortsatt fleksibelt lavterskeltilbud. Mange unge finner det lettere å henvende seg til SEIF som frivillig organisasjon enn til det offentlige hjelpeapparatet, og mange av dem kunne ikke benytte seg av det offentlige hjelpeapparatet av forskjellige grunner. Andre igjen passet ikke inn i det noe firkantete offentlige tilbudet eller fikk ikke plass. Med et svært velutbygd nettverk både blant Ola og Kari Nordmann og det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis, maktet vi å bistå disse ungdommene, både med krisehjelp og ikke minst med den absolutte nødvendige tette oppfølgingen etter krisen. 8

9 Oppfølging av de unge. I 2005 systematiserte vi dette arbeidet, og nedenfor en oversikt over utviklingen av omfanget av vårt oppfølgingsarbeid: 2005: Oppfølging av 64 ungdommer gjennom 570 samtaler/besøk. 2006: Oppfølging av 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler/besøk. 2007: Oppfølging av 62 ungdommer gjennom 1094 samtaler/besøk. 2008: Oppfølging av 66 ungdommer gjennom 1437 samtaler/besøk. Offentlig overtakelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: Oppfølging av 127 ungdommer gjennom 1624 samtaler/besøk. 2010: Oppfølging av 105 ungdommer gjennom 2225 samtaler/besøk. 2011: Oppfølging av 88 ungdommer gjennom 1231 samtaler/besøk. 2012: Oppfølging av 59 ungdommer gjennom 951 samtaler/besøk. 2013: Oppfølging av 58 ungdommer gjennom 690 samtaler/besøk. 2014: Oppfølging av 61 ungdommer gjennom 608 samtaler/besøk. 2015: Oppfølging av 48 ungdommer gjennom 591 samtaler/besøk. Vi vil her påpeke at SEIF systematisk har fulgt opp en stor gruppe ungdommer hvert år på landsbasis. SEIF har her en kontaktflate med de unge som er unik i Norge, og utenforstående kan vanskelig sette seg inn i kompleksiteten og arbeidsmengden i dette omfattende oppfølgingsarbeidet. Vi har etter hvert opplevd en nedgang i antall ungdom som vi følger opp etter den offentlige overtagelsen av arbeidet mot tvangsekteskap. Dette skyldes at vi ikke får kontakt med de unge som bor i det offentlige bo og støttetilbudet i de forskjellige bykommunene med unntak av ett par av kommunene. Dette ser vi på som svært bekymringsfullt, da spesielt med henblikk på at det offentlige apparatet ikke har systematisk oppfølging på programmet etter den korte botiden i de offentlige leilighetene. Tilbudet til de unge i en svært sårbar situasjon blir slik sterkt forringet. Det kan ta år før familien har innsett at de unge har rett til å bestemme over eget liv og hvem de skal gifte seg med eller om de i det hele tatt vil gifte seg. Dersom den unge bøyer av og flytter tilbake til familien i løpet av de første par årene etter flukten, kan den unge bli utsatt for alvorlige represalier. I noen tilfeller aksepterer eller tilgir familien aldri at deres datter eller sønn har brutt ut for å bestemme over eget liv. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp og flytter tilbake til familien innen forholdsvis kort tid. Av de 48 ungdommene vi fulgte opp i 2014 dro bare 1 av dem tilbake til familien etter kort tid. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. Vi har etterlyst statistikk over de unge i offentlig regi- hvor mange flytter hjem etter kort tid og hvordan går det med dem etter brudd med familien, men her manglet ethvert tallmateriale. 9

10 Målgrupper Målsetning Metodikk Min mor og jeg har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse. Jeg kan ikke dra tilbake! Jenter som meg blir behandlet som dyr i hjemlandet mitt. De kan gjøre hva de vil med oss. Hjelp meg slik at jeg kan bo i Norge! Samtale med mindreårig Jente, lhbt. 10

11 Målsetninger, målgrupper og metodikk Når det gjelder målsetninger, målgrupper og metodikk viser vi også her til våre foregående årsrapporter ( Mellom Barken og Veden ) på våre hjemmesider Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen et grunnlag til å foreta egne valg, også på sentrale områder, som valg av ektefelle, yrke, hvordan leve sitt eget liv. Krisehjelp SEIF skal være et lavterskeltilbud, lett tilgjengelig for de unge i en krisesituasjon. Den unge skal bli møtt med tillit og vi gir oss god tid til lengre samtaler med de unge, hvor vi både informerer om rettigheter og muligheter og hvor vi spør de unge hva de vil. I en slik vanskelig situasjon er det bare de unge selv som kan bestemme hva de vil gjøre med livet sitt. Oppfølging Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg, er andre, både gutter og jenter, preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige instanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIF - kontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er 11

12 ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Noen ungdommer har en mye hyppigere kontakt med SEIF enn andre, og det kan bli stilt spørsmål ved om dette er en forskjellsbehandling fra SEIFs side. Vi må her få minne om at det dreier seg om myndige personer med rett til å foreta egne valg. Dersom en av dem klart gir utrykk for at han eller hun klarer seg på egen hånd, må vi respektere det. I slike tilfeller insisterer vi bare på kontakt dersom vi har grunn til bekymring. Der hvor de unge viser stort behov for kontakt og oppfølging, bruker vi ressurser på å være tilgjengelig, også utenom kontortiden Det systematiske oppfølgingsarbeidet krever resurser, og bekrefter det enorme behovet denne gruppen ungdom har for praktisk bistand og voksenkontakt i måneder og år etter bruddet med familien. SEIF er i dag den eneste instansen som bistår ungdommen med denne type systematisk oppfølging over en lengre tidsperiode og på landsbasis. Det offentlige Vår andre målsetning har vært å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med problemstillingen tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vår brede kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis - et hjelpeapparat som etter hvert har kunnskap om problematikken eller er åpen for erfaringsoverføring, gjør det mulig for SEIF å bistå de unge på best mulig måte, både i en krisesituasjon og i det videre oppfølgingsarbeidet. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 12

13 Arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge på flukt i Statistikk med kommentarer. Dere har jo kjent oss i flere år og vi har vært på kontoret her masse ganger. Nå skal vi gå fra hverandre og vi krangler om alt. Det verste er at hun påstår jeg har slått henne. Det har jeg aldri gjort. Kanskje hun sier det for at familien hennes skal akseptere at hun skiller seg. Samtale med «Romeo» 25 år 13

14 Statistikker over arbeidet med ungdom på SEIF i 2015 Antall henvendelser: Oslo: 753 Kristiansand: 227 Ålesund: 11 Trondheim : 92 Bergen: 139 Stavanger: 276 Totalt antall henvendelser: 1498 Derav gjaldt oppfølging: 591 Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 152 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 755 I tillegg hadde vi: Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 110 Krise- krisesaker: (tvangsekteskap, æresrelatert vold) Antall ungdom: 47 Derav var:** Gutter alene: 12 Jenter alene: 35 Av disse var: Lhbt: 14 Mindreårige: 9 Nasjonaliteter: 13 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 29 år. 14

15 Statistikker over oppfølging av ungdom i 2015 Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 357 Trondheim: 83 Bergen: 32 Stavanger: 107 Kristiansand: 12 Ålesund: 0 Totalt antall henvendelser på oppfølging: 591 Antall ungdom med behov for oppfølging: 48 Derav var: Jenter: 27 Gutter: 21 Av disse var: Mindreårige: 3 Lhbt: 17 * Ungdom her er gutter og jenter som etter hvert har blitt opptil 29 år. 15

16 Gjennomføringen av arbeidet blant de unge i 2015 Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2015, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra 4 kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til henvendelsene fra de unge med alle typer problemstillinger, kom også de unge som befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje eller hvor de måtte flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krise- krisesituasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. Som statistikkene viser, hadde ungdommen bakgrunn fra 13 nasjonaliteter. Ungdom i krise får den bistanden som det er behov for i hvert enkelt tilfelle og med tilpasset omfang av sikkerhetstiltak. I mange av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt framsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene kom både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette -situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk med offentlige instanser på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. Av de 47 ungdommene i krise- krise som i 2015 henvendte seg til SEIF for bistand, var det ingen som vi kunne henvise videre til det offentlige bo- og støttetilbudet. En av grunnene var at tilbudet ikke var tilpasset mange av de unge, en annen grunn var beliggenheten av de offentlige leilighetene. Den unge kunne ha familiemedlemmer eller venner av familien i de bykommunene hvor leilighetene er lokalisert, eller den unge hadde studieplass i andre deler av landet. Nok en grunn var at de unge ikke ønsket å bli sluset inn i det offentlige apparatet, men heller finne mer uavhengige løsninger med støtte og oppfølging fra SEIF. Da SEIF ikke lenger disponerer kriseleiligheter for de unge på flukt, krever det betydelige ressurser å bistå de unge i krise- krise på en skikkelig måte. Dette maktet vi i 2015 med god hjelp fra Ola og Kari Nordmann og gjennom vår velutbygde kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis. I 2015 utgjorde henvendelsene fra gutter 26% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter. Jenter utgjorde 74% av ungdommen i krise. 19% var mindreårige. Våre kontorer, og da spesielt SEIF Oslo, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Stavanger har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge i 2015, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og ved oppfølgning av de unge. Arbeidet har vært krevende, på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen. Mindreårige/ Barnevern Av totalt 47 krise- krisesaker, dreide 9 av dem seg om ungdom under 18 år. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise - krisesituasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. 16

17 I vårt samarbeid med barnevernet, kan vi informere dem om at det er presedens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. Vi opplevde i 2015 stadig oftere at barnevernstjenesten ville politianmelde familien til den mindreårige, uansett om den unge hadde blitt utsatt for vold eller graden av tvang. Vi kan forstå ønsket om å anmelde en hver sak, også for å få statistikker på henvendelser om bistand i forbindelse med problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold, men her burde alvoret i hver sak vurderes og den unges ønsker lyttes til. De aller fleste unge ønsker i første omgang bare å få hjelp til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, men er redde for å skade sin familie. Vi har erfart at mindreårige både har vegret seg mot å få hjelp fra barnevernet og heller holdt ut til de ble 18, for å unngå å skade familien. Den unge må få tid og ting litt på avstand før de eventuelt er innforstått med at familiemedlemmene blir anmeldt. I 2015 var de mindreårige i krise- krise i alderen 9-18 år. LHBT Likeverd I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. Nok en gruppe lhbt som henvendte seg til SEIF i stadig større antall, var unge asylsøkere fra land hvor homofili er forbudt ved lov og/eller sanksjonene fra samfunnet er så alvorlige at liv og helse står i fare for de det gjelder. Flere av disse var berørt av problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold, fra familie i hjemlandet og/eller familiemedlemmer bosatt i Norge. I 2015 bistod vi 14 lhbt i en krise- krisesituasjon, mens vi fulgte opp flere andre. I 2008 påbegynte vi tiltaket Likeverd, med økonomisk støtte fra Bufdir. Antall henvendelser fra lhbt har økt betydelig, og i rapporten Likeverd 2015 blir vårt arbeid blant lhbt utdypet. SEIF et alternativt lavterskel tilbud til de unge. Der det er mulig, henviser vi de unge i krise til det offentlige bo- og støttetilbudet for videre bistand. Det viser seg ofte at dette ikke er mulig av grunner nevnt ovenfor. SEIF utgjør derfor et parallelt tilbud til de unge, og et reelt lavterskel tilbud. Dette ser vi som positivt, da vi slik når ut til og kan gi praktisk bistand til et større antall ungdom. Der hvor det ikke var mulig å henvise ungdommen til det offentlige bo- og støttetilbudet, tok SEIF direkte kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, trygdekontorer, advokater, m.m. Det viste seg helt nødvendig for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Etter hvert som de offentlige instanser har fått mer kunnskap og erfaring med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, blir vi sammen med de unge også møtt med en mer profesjonell holdning til problematikken. 17

18 I 2015 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. Oppfølging av de unge veien videre Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging variere fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2015 viser at 21 gutter og 27 jenter hadde behov for oppfølging. Der av var 17 LHBT og 3 mindreårige. De unges behov I vårt oppfølgingsarbeid må vi forholde oss til en balansegang når det gjelder de unge over 18 år. De er myndige, og har rett til privatliv. De gangene vi har vært bekymret, ringt på hos dem og insistert på å få komme inn, har vi hele tiden hatt det klart for oss at de kunne ha nektet å motta besøk i sitt eget hjem. Dette har ikke skjedd, kanskje på grunn av tillit til oss eller kanskje har de unge følt at det i grunnen var godt at noen brydde seg. SEIF`s koordinerende rolle. I de aller fleste tilfeller, skjer vår vurdering av de unges behov gjennom en nær og tillitsfull kontakt, og vi på SEIF bistår med praktisk hjelp, råd og støtte. Da vi har mobilisert det lokale hjelpeapparatet og alle de andre nødvendige instansene som kommer inn i bildet, må vi overlate til de forskjellige faginstansene og kartlegge den unges behov på deres respektive områder. Det vil si at skolen nødvendigvis må kartlegge den unges behov i skolesammenheng. Fastlege og eventuelt psykolog må vurdere behovene på sine fagområder, osv. SEIF samarbeider da med de forskjellige instansene og kan, med den unges tillatelse, gi informasjon og være bindeledd mellom de forskjellig offentlige instansene og de unge. Vi kan løpende vurdere de unges behov, drøfte dem med de unge og gi råd, men de skal ikke bli klientifisert. Vi kan heller ikke påtvinge dem noe det dreier seg om myndige mennesker. I siste instans bør det være de unge selv som bestemmer om de ønsker oppfølging fra SEIF eller noen annen instans. Et samarbeid må styrkes Den oppfølgingen som beskrevet her blir i hovedsak utført av SEIF blant ungdom som ikke har vært innom det offentlige bo - og støttetilbudet, fordi de ikke har fått plass eller passet inn der. Ellers vet vi ikke nok om hvordan de unge klarer seg etter utflytting fra de offentlige leilighetene, med unntak i en kommune og hvis vi hadde kontakt med de unge fra før. Det er et behov for et nært samarbeid mellom det offentlige bo og støttetilbudet og de frivillige organisasjonene med kunnskap på området når det gjelder oppfølging av de unge etter utflytting. Der hvor et slikt godt samarbeid er etablert, for eksempel i Bergen, blir de unge kjent med SEIF mens de fremdeles bor i de offentlige leilighetene og får oppfølging av SEIF så lenge de har behov for det etter utflytting. Denne modellen gir trygghet og nødvendig bistand til de unge. SEIF vil jobbe for et utvidet samarbeid med det offentlige tilbudet. Oppfølging over tid Tallmaterialet viser at ungdommer har behov for oppfølging over lengre tid. Av de 47 ungdommene SEIF fulgte opp i 2015, var det noen som vi hadde hatt kontakt med i opp til 13 år etter brudd med familien. Oppfølgingen fra SEIF dreier seg både om praktisk bistand og samtale 18

19 om emosjonelle problemer som har dukket opp. Den enkelte unge har også videre behov for hjelp i sin kontakt med offentlige etater. SEIF`s koordinerende rolle når det gjelder alle de offentlige etatene som må inn i hver enkelt sak, er svært viktig. De unge skal ikke måtte gå hele runden alene. Statistikkene fra 2015 viser at de unge benytter seg av vårt tilbud, og at behovet for tett oppfølging er betydelig. Innhold og målsetting med oppfølgingen SEIFs målsetting med oppfølgingen av de unge er at de skal finne veien videre i livet etter å ha brutt ut av en situasjon med press, tvang og trusler. Mens vårt arbeid med bistand i den første krisekrisesituasjon går ut på å trygge de unge på nytt bosted, består arbeidet med oppfølging av å hjelpe de unge til å leve et tilnærmelsesvis normalt liv og etter hvert oppleve at de valgene de måtte ta for å oppnå sine basiske rettigheter med tiden gjør dem sterkere og mer selvstendige. SEIF setter ressurser inn for å være tilgjengelig for de unge og oppfølgingen kan bestå av alt fra praktisk bistand med søknader og skjemaer, til en samtale i tillit når livet syns vanskelig. Selvsagt kan enkelte ungdommer ønske en enda hyppigere kontakt med oppfølging fra SEIF, noe som er svært forståelig tatt i betraktning den ballasten de unge kommer med. Vi innser at det i noen tilfeller er umulig å helt tilfredsstille den unges behov. SEIF har hele tiden for øye at vår oppfølging skal virke som en støtte for de unge i deres nye tilværelse. Bistanden skal ikke virke stigmatiserende eller klientifiserende på de unge. Oppfølgingen skal være ubyråkratisk og på de unges premisser. Den unge skal heller ikke måtte gå på rundgang mellom de forskjellige offentlige etater for å få løst et problem, og her kommer vi til en av de viktigste rollene SEIF har i sitt oppfølgingsarbeid: I oppfølgingen av hver enkelt ungdom kan det ofte være opp til 5-6 offentlige instanser inne i bildet, f. eks. NAV, skole, helsevesen, politi, boligkontor, m.m. SEIFs arbeid består her i å mobilisere de nødvendige etater og følge opp saken slik at den unge får den hjelpen det er behov for, når de har behov for den. Vi skal fortsette å være det stedet hvor de unge og de berørte offentlige etatene kan henvende seg for å få det hele til å fungere til det beste for de unge. Vårt tilbud om oppfølging må allikevel skje innenfor rammene av respekt for hver enkelt ungdoms selvstendighet og privatliv som myndige personer. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2015 betydelige ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til deres første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand, eller hadde tatt telefonisk kontakt. På den andre siden, har vi deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet, andre frivillige organisasjoner og ungdommen selv henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold og vår spisskompetanse på områdene kjent. Media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. 19

20 Presset tilbake til foldene I forgående år har vi erfart at et lite antall av de unge har latt seg overtale til å dra tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har de gitte etter for løfter. De har villet prøve nok en gang å få foreldrene til å respektere deres valg. Dessverre har det vist seg at familien, etter at de unge vendte hjem, fortsatte med sine opprinnelige planer. I løpet av 2015, vendte bare 1 av ungdommene som brøt ut tilbake til familien etter kort tid. Foreldrene til gutten har tilsynelatende gått bort fra planene om å gifte han bort. Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge, etter hvert som årene har gått, igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en hver kontakt er en umulighet. Barrierer i systemet Det offentlige bo og støttetilbudet krav og regler Vi påpeker i 2015 det samme som i fjor årsrapport: For å komme inn idet offentlige bo- og støttetilbudet må en ungdom ved brudd med familien først søke tilflukt på krisesenter, i påvente av en sikkerhetsvurdering fra politiet om hvor de kan flyttes. Etter det må de nok engang til politiet for en vurdering av sikkerhetstiltak på det nye bostedet. Denne prosessen kan ta uker eller måneder, og i mellomtiden lever den unge i limbo, uten mulighet til skole eller arbeid og ofte kommer de i problemer i sitt møte med NAV. Jungeltelegrafen går fort blant de unge, og vi opplevde i 2015 at de unge med alternative muligheter vegret seg mot å bli henvist til det offentlige bo- og støttetilbudet. Sikkerhetsvurdering fra politiet propp og flopp Vi påpeker i 2015 det samme som i fjorårets rapport: Etter at politiet og KRIPOS overtok arbeidet med å tildele unge på flukt sperret adresse, noe skattedirektoratet var ansvarlig for fram til 2012, har dette blitt en gedigen propp i systemet. Det er et krav at politiet har foretatt en vurdering før den unge kan flytte inn i det offentlige bo- og støttetilbudet. Dette kan ta uker eller måneder og kunnskapen varierer stekt i de forskjellige politidistriktene rundt om i landet. I 2015 opplevde vi at en jente hadde ventet 4 måneder på et krisesenter i påvente av sikkerhetsvurdering fra politiet og plass i det offentlige bo- og støttetilbudet. Da jenta endelig fikk plass, ante ikke politiet hvor de skulle begynne når det gjaldt sikkerhetsvurdering, navnskifte og sperring av adresse. SEIF ble kontaktet og invitert til møte jenta, politiet og lokalehjelpere der jenta oppholdt seg. Det var SEIF som til slutt måtte ta seg av de fleste sikkerhetstilltakene, i forbindelse med telefon, sosiale medier, bank, post og andre abonnementer. Vi måtte også bistå politiet, både på jentas gamle og nye bosted, med informasjon og råd om trygging av jenta. 20

21 Krisesentra vegring I 2015 som i foregående år opplevde vi at flere krisesentra vegret seg mot å ta i mot ungdom på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold. Begrunnelsen var at de ikke kunne være et oppsamlingssted for de unge som måtte vente i månedsvis på sikkerhetsvurdering fra politiet før de kunne flytte videre. Vi opplevde også en tendens til at krisesentra ikke tok de unges situasjon på alvor. Det ble mange ganger tvilt på den enkelte unges behov for beskyttelse i påvente av politiets sikkerhetsvurdering. Krisesenteret i en av de største bykommunene i Norge stilte som krav for å ta imot det unge at hun var garantert plass i det lokale bo- og støttetilbudet i byen. Et variert tilbud til de unge i krise Det offentlige bo- og støttetilbudet kan være et godt og trygt tilbud til de unge på flukt fra tvang og vold, spesielt dersom ventetiden blir kuttet ned og proppene i systemet fjernet. Minoritetsrådgiverne i skoler har også gode muligheter til å fange opp problemer og få kontakt med de unge det gjelder på et tidlig tidspunkt. Likeledes har integreringsrådgiverne ved enkelte norske ambassader en viktig rolle i å hjelpe de unge tilbake til Norge etter å ha blitt dumpet i foreldrenes hjemland for å bli giftet bort. Det offentlige tilbudet har slik ressurser og muligheter som frivillige organisasjoner ikke rår over. Parallelt utgjør frivillige organisasjoner som Røde Kors krisetelefonen mot tvangsekteskap og kjønnslemlesting og SEIF et lavterskeltilbud som er helt nødvendig for å nå ut til flest mulig av de unge med behov for hjelp i en krisesituasjon. Det er enklere å henvende seg til en frivillig organisasjon, det er enklere å fortelle om problemene i en uformell setting og hvor ingen tar affære over hodet på den unge. Mange av de unge vegrer seg også i utgangspunktet mot å snakke med politi eller ta inn på krisesenter. Mange ønsker også å være anonyme i først omgang, snakke om problemene, spørre om råd, få informasjon om alternativer for etter hvert, sammen med samtalepartner, å velge mulige løsninger på problemene. Det kreves her solid kunnskap og erfaring for å bistå den unge på en forsvarlig måte, noe som både Røde Kors krisetelefonen og SEIF har opparbeidet etter mer enn 16 års arbeid med ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det offentlige tilbudet, det frivillige lavterskeltilbudet og et godt samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene utgjør til sammen en smidig modell med et bredt og variert tilbud til de unge i krise. Tvangsekteskap og æresrelatert vold problemstillinger De fleste problemstillingene går igjen fra år til år. Vi vil her liste opp noen problemstillinger fra 2015: Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. Stor bruk av ressurser for å finne trygge boliger for de unge i krise. 21

22 Bisto de unge med å søke asyl på grunn av fare for æresrelatert vold og tvangsgifte i foreldrenes hjemland. Problemer med unge på flukt som ennå ikke har fått norsk statsborgerskap. Pass fra hjemlandet utgått, men den unge kan ikke henvende seg til hjemlandets ambassade for nytt pass av sikkerhetsmessige grunner. Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skilsmisse. Henvendelser fra homofile gutter og jenter fra familier/miljøer som ikke aksepterer homofili. Henvendelser fra barnevernskontorer for råd og veiledning i forbindelse med omsorgsovertakelser. Henvendelser fra offentlige kontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av en tvangssituasjon. Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. Henvendelse fra fosterforeldre og barneverninstitusjoner for råd og bistand i enkeltsaker. Henvendelse for krisehjelp fra lhbt, hvor det etniske miljøet var fordømmende og gikk til fysisk angrep. Henvendelse om bistand til å avverge tvangsekteskap av ungdom i Norge med funksjonshemning. 22

23 Oppfølging problemstillinger Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til NAV, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. Råd og veiledning i forbindelse med svangerskap. Bistand til annullering av tvangsekteskap. Vitneførsel i rettsapparat. Bistand til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Stille som referanse. 23

24 Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom som blir skrevet ut av barnevernet uten hjelp til å etablere seg og blir mer eller mindre overlatt til seg selv. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemmefra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsofre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Gutter som har vanskeligheter med å bryte med tradisjoner som går på kvinnesyn og patriarkalske holdninger. Jenter som blir utsatt for utpressing fra gutter/menn i miljøet, som truer med ødelegge hennes rykte i hennes familie og miljø, dersom hun ikke etterkommer hans krav. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. Ungdom som har brutt ut av en tvangssituasjon for 2-3 år siden, men som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for fra det offentlige hjelpeapparatet. Etter å ha blitt overhørt og oversett da de på egenhånd søkte bistand fra hjelpeapparatet, er de nedbrutt og har mistet selvtilliten når de endelig finner fram til SEIF og blir fulgt opp. LHBT som både sliter med å finne sin egen identitet og som blir utsatt for vold og planer om tvangsgifte fra familien. Ungdom av asylsøkerfamilie som bor i mottak. Etter brudd med familien på grunn av vold og tvang lever de i lengre tid i usikkerhet og i redsel for å bli utvist sammen med familien etter avslag på asylsøknaden. 24

25 I disse tilfellene med ungdom med spesielle behov, og selv om det bare dreier seg om en håndfull av dem i året, blir her SEIFs erfaring med å få til et tverretatlig samarbeid avgjørende. Det viser seg igjen og igjen at det å overlate de unge til å forholde seg direkte og alene til det offentlige hjelpeapparatet er hva vi kaller risikosport. SEIF vil derfor fortsette å være der for de unge og påse at de får den bistanden de har behov for. Viktige gjennomslag SEIF påbegynte et systematisk arbeid mot tvangsekteskap i 1999 og har derfor mulighet til å vurdere utviklingen på området i et 14- års perspektiv. På enkelte konkrete områder har vi oppnådd gjennomslag som har store konsekvenser for de unge det gjelder. Dette har vi oppnådd ved å få problemstillingene belyst offentlig gjennom media og ved direkte henvendelser til fagdepartementer eller folkevalgte på Stortinget. Vi vil her nevne noen: Fri rettshjelp til ungdom i krise i anledning navnskifte og sperret adresse. Opprettelse av kriseboliger rundt om i landet for ungdom på flukt fra tvangsekteskap. (Falt bort i 2010). Tilpasning av lånekassens regelverk til ny problemstilling: Når skoleungdom av familien blir forhindret til å fullføre skoleåret på grunn av frihetsberøvelse, vil stipendet ikke lenger bli konvertert til lån. Dekning av utgifter til hjemreise der ungdom er blitt eller forsøkt blitt tvangsgiftet i utlandet. Videreføring av denne ordningen kom også med under tiltak 34 i handlingsplanen mot tvangsekteskap , og er siden blitt videreført nyere handlingsplaner. Tiltakene 36, 37 og 38 i den samme handlingsplanen er også kommet med etter direkte henstilling fra SEIF. Disse tiltakene går ut på å ta opp tvangsekteskap i politiske samtaler med andre land, styrking av nordisk samarbeid om beskyttelsestiltak for de unge og at Norge skal bidra med europeisk samarbeid når det gjelder bistand og beskyttelse av ungdom som flykter til et annet Schengenland. 25

26 Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold Det er så fint! Leiligheten er så stor og lys og masse plass. På NAV er de hyggelige og takk for kjøleskapet og de andre tingene. Men det er litt skummelt å bo alene for første gang og på hemmelig adresse. Men jeg ringer når jeg trenger dere. Samtale med er Juliette 23 år. 26

27 Feilskjær ved dagens praksis utfordringer til det offentlige 6-7 år etter at arbeidet mot tvangsekteskap ble overtatt av det offentlige, det vil si Imdis kompetanseteam i samarbeid med politi og enkelte bykommuner, er dette tilbudet framdeles tungrodd og med mange propper i systemet. Dette har store konsekvenser for de unge på flukt fra tvang og vold og det offentlige apparatet bør ta utfordringene for å bli mer tilpasset de unges akutte behov for hjelp. Som frivillig organisasjon har SEIF også en rolle som vaktbikkje, og vi vil her punktvis peke på negative sider ved dagens praksis som snarest bør ryddes opp i. De unge på flukt fra vold og tvang skal ikke måtte tilbringe 3-6 måneder på krisesenter i påvente av en sikkerhetsvurdering fra politiet for å kunne flytte til det offentlige bo- og støttetilbudet. For det første er ikke et krisesenter det ideelle for denne gruppen ungdom. For det andre blir den unges liv fullstendig satt på vent i denne perioden. Rundt om i landet blir ofte de unge møtt av politi uten erfaring i slike saker og som også kan være lite tilgjengelig av mangel på kapasitet. Dersom en sikkerhetsvurdering fra politiet / KRIPOS skal være avgjørende for at de unge kan flytte til trygt bosted, kreves det en systematisk opplæring av politiet og prioritering av denne gruppen Skal krisesentra fortsette å være det første stedet de unge må flykte til etter brudd med familien, må ikke de unge risikere å bli møtt med varierende holdninger og kvalitet. Vi ser tendenser til at på noen sentra hverken lytter de eller tror på de unge, og alt avhenger av politiets vurderinger. Mangler det kunnskap eller kapasitet hos politiet, må ikke den unge få beskjed om å flytte ut fra krisesenteret noe som vi har konkrete eksempler på. I en slik situasjon befinner den unge seg i enda større fare enn da hun eller han først flyktet. Det bør foretas en kvalitetssikring av krisesentrene på landsbasis, slik at ikke bare de unge men også de andre kvinner, menn og barn som må søke tilflukt der blir møtt med bistanden de har behov for. Under den ofte lange ventetiden på krisesenter blir den unges liv satt på vent. Ungdom med behov for fagskyndig hjelp på grunn av psykiske plager og stress får ikke denne hjelpen før de har flyttet inn i bo- og støttetilbudet og må ofte vente enda lengre før de kommer til psykolog. Tilbud om psykolog og annen helsetjeneste må være tilgjengelig for de unge på vent på krisesenter. Mange av de unge på flukt er elever i videregående skole. NAV yter da ikke sosialhjelp, men krever at den unge lever på lån og stipend fra lånekassen. Mange av de unge har i lengre tid etter bruddet med familien problemer med å konsentrere seg om skolearbeidet. Ofte må de ta opp skoleåret igjen og hele stipendet blir omgjort til lån. Den unge risikerer å endelig fullføre videregående skole med uforholdsmessig høy gjeld. 27