Veien videre 2007 Oppfølging av de unge på flukt

Transkript

1 Veien videre 2007 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. Da jeg dro så tenkte jeg helt annerledes enn nå sånn som jeg står her. Jeg var redd Åh, hva skal skje nå. Men nå er jeg ikke redd. Jeg er ikke redd noe som helst Men alt kommer altså det du har gått i gjennom, og hvor vondt du har hatt det og hvor godt du har hatt det. Alt kommer av det. Av de vonde og gode følelsene Utdrag fra rapporten "Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse" (Ida Nafstad, UiO en evaluering av SEIF's oppfølning av de unge. Innhold: 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2007 Statistikk med kommentarer Hvem har behov for oppfølging. Oppfølging over tid. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom. Innhold og målsetting med oppfølging. 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Hverdagen melder seg De unge uttaler seg Sikkerhet Konkret hjelp fra SEIF Den viktige hjelpen Den beste opplevelsen Veien videre Kontakt med familien 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Et ungdomsopprør Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap/regjeringens handlingsplansplan Et samarbeid mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner Oppfølging fra SEIF Evaluering Spesielle utfordringer i det videre oppfølgingsarbeidet

2 1. Bakgrunn for prosjektet - Et resymé Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, påbegynte SEIF i 1999 prosjektet Mellom barken og veden, et arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det var nødvendig med spesielle hjelpetiltak. Det kunne dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsatte seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medførte ofte at det var nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak, for å sikre at den unge ikke ble funnet av familien. Antall henvendelser fra ungdom i krise- krise har økt fra år til år, og vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil flere år framover. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder. i lengre tid etter oppbruddet og den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette betydelige behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2004 begynte vi å registrere henvendelser angående oppfølging i en 6 måneders periode, og i 2005 systematiserte vi dette arbeidet gjennom hele året. I 2005 fulgte vi opp 64 ungdommer på landsbasis gjennom 570 samtaler og besøk. I 2006 hadde behovet for oppfølging av de unge fordoblet seg. Vi fulgte da opp 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler og besøk på landsbasis. Vi på SEIF var blitt ytterligere bevisst på nødvendigheten av å følge opp de unge tett i måneder og år etter bruddet med familien. I 2007 opplevde vi en ytterligere økning i hyppigheten av kontakt angående oppfølging av de unge. Vi fulgte da opp 62 ungdommer gjennom 1094 henvendelser. I møte med andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold, har vi ofte hørt at de beklager seg over det de kaller strikkballeffekten, dvs. at de unge ikke makter bruddet eller blir lokket tilbake til familien etter kort tid. Familiene har i disse tilfellene neppe endret holdning det er de unge som må føye seg. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp. Av 101 krisekrisesaker i 2007 dro bare 5 tilbake til familien like etter bruddet. Vi har bare informasjon om hva som videre skjedde med 2 av dem, en gutt og en jente. Etter noen få dager med gledelig gjenforening, viste det seg at foreldrene

3 fortsatte med sine holdninger og planer som før. Både gutten og jenta måtte flykte nok en gang. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. Høsten 2007 påbegynte forsker Ida Nafstad ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo en evaluering av SEIF s arbeid med oppfølging av de unge etter brudd med familien. Ida Nafstad fikk den unike muligheten å dybdeintervjue 19 ungdommer som hadde brutt med sine familier og som alle unntatt en bodde eller hadde bodd i leiligheter rundt om i landet, med sperret adresse, noen med nye navn og ny livshistorie. Alle uttalte sin mening om den oppfølgingen de hadde fått fra SEIF slik sett er det de unge selv som evaluerer SEIF s arbeid. I februar 2008 forelå rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, som vi tar sitater fra og refererer til videre i denne årsrapporten. Evalueringsarbeidet ved UiO ble fullfinansiert av Barne- og likestillingsdepartementet. 2. Målgruppe/metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i utgangspunket ungdom som hadde fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Noen av ungdommene hadde også i utgangspunktet tatt kontakt med andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Etter å ha systematisert oppfølgingsarbeidet ved avdeligskontorene, har vi nå beredskap til å følge opp ungdom også etter henvendelse fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige etater. Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg som gjør oppfølging fra SEIF unødvendig, er andre, både gutter og jenter, preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige innstanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIFkontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Vi kan feire bursdager eller 17. mai sammen. Vi blir invitert på middag hos de unge, eller vi må låne dem noen kroner på slutten av måneden.

4 Vi forteller dem hvor stolte vi er av dem når de har mestret noe, mens vi forteller dem i klartekst hva vi mener når de har gjort noe dumt. Akkurat som en tante eller storesøster ville ha gjort, og det virker som om de unge setter pris på denne metoden. Den ubyråkratiske og direkte kontakten i oppfølgingen av de unge blir diskutert i evalueringsrapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse (s ). Blant annet påpekes det at noen ungdommer har en mye hyppigere kontakt med SEIF enn andre, og det blir stilt spørsmål ved om dette er en forskjellsbehandling fra SEIF s side. Vi må her få minne om at det dreier seg om myndige personer med rett til å foreta egne valg. Dersom en av dem klart gir utrykk for at han eller hun klarer seg på egen hånd, må vi respektere det. I slike tilfeller insisterer vi bare på kontakt dersom vi har grunn til bekymring. Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge i 2007 svært stort. Det dreide seg om hele 1094 henvendelser vedrørende oppfølging av 62 ungdommer. 6 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. Oppfølgingsarbeidet ble i hovedsak foretatt ved 3 av våre kontorer, SEIF Oslo, SEIF Trondheim og SEIF Bergen 3. Oppfølging av de unge i 2007 Statistikk med kommentarer Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 491 Trondheim: 113 Bergen: 486 Totalt antall henvendelser på oppfølging: 1094 Antall ungdom med behov for oppfølging: 62 Derav var: Jenter: 45 Gutter: 17 Av disse var 6 mindreårige Tid etter brudd med familie:** Opptil 6 mnd: 9 Ca 1 år: 23 Ca 2 år: 16 Over 3 år: 14 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: ganger: ganger: 7 Over 15 ganger: 29 Gjennomsnittlig kontakt med hver ungdom: 18 * Ungdom her er gutter og jenter opptil 29 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 15 dager til 7 år. *** Antall kontakt varierer her fra 1 til 87 ganger.

5 Kommentarer til statistikkene Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging variere fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2007 viser at 17 gutter og 45 jenter hadde behov for oppfølging. Tallene viser en klar økning av gutter under oppfølging samelignet med året før: i 2006 var andel gutter 17,5 %, mens i 2007 steg andelen til 27,5 %. Når det gjelder barn/ungdom under 18 år, er behovet for oppfølging helt avhengig av barnevernets arbeid. Der hvor barnevernet lytter til de unge og viser dem tillitt, og hvor beredskapshjem, fosterhjemmet eller institusjon imøtekommer de unges behov, har de unge selvsagt lite behov for oppfølging fra SEIF, kanskje bare en telefonsamtale i ny og ne for å fortelle hvordan de har det. I 2007 var vår erfaring med barnevernet på landsbasis svært positiv, noe som vi tar som et tegn på at vårt arbeid med kunnskapsoverføring til de offentlige etater viser resultater. SEIF s oppfølging av 6 mindreårige i 2007 foregikk i samarbeid med de respektive barneverntjenester rundt om i landet, som støttet de unges ønske om å beholde sitt nye lille nettverk etter brudd med familien. SEIF s oppfølging bestod av telefonsamtaler eller ved å besøke de unge i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon. Oppfølging over tid Etter å ha etablert en systematisk oppfølging av de unge, viser statistikkene fra 2007 at de unge virkelig benytter seg av dette tilbudet, både oftere og over lengre tid, sammenlignet med årene før. Denne tendensen vil medføre en større arbeidsmengde fra SEIF i tiden framover ved at ny ungdom kommer med sine behov mens vi samtidig må følge opp de gamle videre. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Innhold og målsetting med oppfølgingen SEIF har hele tiden for øye at vår oppfølging skal virke som en støtte for de unge i deres nye tilværelse. Bistanden skal ikke virke stigmatiserende eller klientifiserende på de unge. Oppfølgingen skal være ubyråkratisk og på de unges premisser. Den unge skal heller ikke måtte gå på rundgang mellom de forskjellige offentlige etater for å få løst et problem, og her kommer vi til en av de viktigste rollene SEIF har i sitt oppfølgingsarbeid: I oppfølgingen av hver enkelt ungdom kan det ofte være opp til 5-6 offentlige instanser inne i bildet, f. eks. sosialkontor, trygdekontor, skole, helsevesen, politi, boligkontor, m.m. SEIF s arbeid består her i å mobilisere de nødvendige etater og følge opp saken slik at den unge får den hjelpen det er behov for, når de har behov for den. Regjeringens nye handlingsplan mot tvangsekteskap ( ) fastslår derimot at det offentlige skal ha ansvar for bistand og oppfølging av ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap og at arbeidet skal utføres gjennom forebygging og tverretatlig samarbeid når krisen har oppstått. Som vi ser det,

6 er handlingsplanen full av gode hensikter, men noe realitetsfjern når det gjelder planene om tverretatlig samarbeid mellom alle disse etatene. Dette vil i beste fall ta lang tid å få systematisert. Som et eksempel kan nevnes storsatsningen NAV, et forsøk på tverretatlig samarbeid mellom bare tre etater, som vakler videre etter måneder og år til andres fortvilelse. Handlingsplanen er ikke basert på erfaringer fra grasrota, og de unge er ikke rådspurt. Den er derimot nærmest en blåkopi av teorier framlagt i forskningsrapporten Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Omfang og Utfordringer (Anja Bredal, 2007). På SEIF vil vi fortsatt forholde oss til realitetene på grasrota, der vi har vanskelig å se for oss, i overskuelig framtid, et velfungerende samarbeid mellom 5 6 etater for å bistå de unge når de unge har behov for det. Vi kan ikke risikere at ungdom ikke kommer seg videre mens gresset muligens kommer til å gro ett eller annet sted. Vi skal fortsette å være det stedet hvor både de unge og de berørte offentlige etatene kan henvende seg for å få det hele til å fungere til det beste for de unge. 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til sosialkontor, trygdekontor, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Hjelp til møte med foreldre under trygge forhold, når de unge selv ber om det. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. I samarbeid med advokat, forberedelser av erstatningskrav eller straffesaker mot familien. Vitneførsel i fylkesnemnd eller rettsapparat.

7 Bistand til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Samarbeid med offentlig hjelpeapparat i andre europeiske land for en trygg retur for ungdom som flyktet til Norge i en krise- krisesituasjon. Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemme fra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsoffre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. Ungdom som har brutt ut av en tvangssituasjon for 2-3 år siden, men som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for fra det offentlige hjelpeapparatet eller andre frivillige hjelpeorganisasjoner. Etter å ha blitt overhørt og oversett da de på egenhånd søkte bistand fra hjelpeapparatet, er de nedbrutt og har mistet selvtilliten når de endelig finner fram til SEIF og blir fulgt opp. 5. Hverdagen melder seg De unge uttaler seg Sikkerhet En annen gutt forteller at han ikke hadde noen problemer og at han følte seg helt trygg. Da han ble spurt om han ville tørre å besøke byen hvor hans familie bor, svarte han: Det har jeg gjort. Jeg hadde masse klær med, eller på meg, briller og jeg var latterlig. Men altså, når jeg møter en av familien min i tror

8 jeg ikke at dem kan gjøre noe vondt til meg. Jeg svarer, jeg viser mot liksom. Før hadde jeg ikke hjerte, eller jeg var redd. Men la oss si at faren min kommer gjennom rommet og tar meg, da stopper jeg han. Så derfor er jeg ikke redd for han. ( Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse s.84-86) Konkret hjelp fra SEIF I evalueringsrapporten s. 77 listes det opp hovedkategoriene av hva de unge har fått hjelp med av SEIF: 18 av de unge har fått hjelp i forhold til sikkerhet. 17 av de unge har fått hjelp med økonomien. 17 av de unge har fått hjelp når de trenger noen å prate med. 16 av de unge har fått hjelp med bolig. 10 av de unge har fått hjelp i forhold til fysisk helse. 8 av de unge har fått hjelp i forhold til skole. 7 av de unge har fått hjelp til å kontakte psykolog. 4 av de unge har fått hjelp i forhold til utlendingsmyndighetene eller med nytt pass. 3 av de unge har fått hjelp i forhold til arbeid. I tillegg nevnes hjelp med ny legitimasjon, åpning av postboks, deltakelse i ansvarsgruppe, inngåelse av giftemål, folkeregistrering, orientering i en ny by, kontakt med militæret, skillsmisse, og innkjøp av mobiltelefon. Alle i undersøkelsen sa at de fikk hjelp når de tok kontakt med SEIF. Dette er bare de områdene de 19 intervjuede var blitt hjulpet med. Dersom alle de 62 ungdommene som vi fulgte opp i 2007 hadde blitt spurt, hadde listen med kategorier fordoblet seg, minst. Allikevel kommer det klart fram at medarbeiderne på SEIF må ha solid og bred kunnskap for å kunne bistå de unge på de vidt forskjellige områdene som de har behov for. Den viktigste hjelpen Slik svarer de 19 ungdommene (derav 2 par): 6 mener all den hjelpen som gjorde at de kunne etablere seg på nytt. 5 sier at hjelp med bolig var det viktigste. 3 forteller at den psykiske hjelpen var det viktigste. 2 sier at hjelpen med å komme inn på skole var det viktigste. 1 forteller at den viktigste hjelpen var den økonomiske. ( Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, s 73) En gutt uttrykker det slik: Viktigste tingen, det er vel at de hjalp meg med å flytte til (by). Det er jo det viktigste, og at de, at de oppfølla meg videre for at jeg kan få en bra framtid, det er jo det viktigste. (s. 74). Som en annen av de unge forteller om sin beste opplevelse med hjelp fra SEIF: Det er den første dage på kriseleiligheten. Da kunne jeg puste lett, og jeg hadde bare min egen leilighet. Selv om det var kort tid, så tror jeg at jeg sov i to dager uten å ha kontakt med noen. Det var deilig faktisk. (s. 63) En jente sier det slik: Ja, jeg fikk egen leilighet. Å så slapp jeg å flytte dit og hit fra krisesenter til krisesenter (s. 63)

9 En nybakt mor snakker om hjelp fra SEIF til å ordne det økonomiske: Jo det var at du vet de sa nei til, altså mødre som er singel med barn og sånt, så får de sånne penger fra trygdekontor ikke sant, jeg vet ikke hva det heter. I så fall man får det. Og så når barna blir født så får man en sånn engangsutbetaling, eller noe sånt. Så sa de (trygdekontoret) nei til det. Begge deler vettu. Og da tenkte jeg å herregud ja nå fikk vi ikke ordna de, nå fikk vi ikke. Det var SEIF som sa nei hvorfor gjorde de sånn. Så skrev de en ordentlig klage Lagde en skikkelig bra klage, så sendte vi den. Og etter cirka 2 uker Så ringte hun (medarbeider i SEIF) da, og hun sa det har kommet noe post til deg så kom du... Og hun sa skal jeg åpne, jeg bara ja, ja bare åpne du, du leser, du gjør alt så jeg ikke har noe problem liksom. Og når hun åpna, plutselig begynte hun å skrike, ja Aindri, ja. Jeg bare hva skjedde, og hun bare vi fikk alt det vi søkte på, og jeg men nei gjorde vi det. Jeg ble skikkelig glad liksom den dagen, det var liksom puh. Fordi jeg hadde ikke tenkt at vi skulle få noe, de sa nei liksom rett ut, dere får ingen ting: (s.63) En jente uttrykker det slik: Altså, den viktigste hjelpen jeg fikk var at de (SEIF) De prøvde ikke si til meg vet du hva faren din er en drittsekk og familien din er skikkelig slem. De sa ikke det for jeg var skikkelig lei meg for at de gjorde det her mot meg, og hvorfor gjorde dem det, og var ikke jeg datra demmes og sånt. Jeg tenkte alltid på det Og da satt dem (SEIF), de satt og snakket med meg, de satt alltid og snakket med meg, det er sånn og det er sånn, de er ikke slem mot deg og de tror dette er det beste for deg. Selvfølgelig var det ikke sånn det var, men det er det viktigste man får, og så at du blir forstått, og så at den personen som sitter der forstår deg. Det er det viktigste (s. 76) En av guttene forteller om vanskeligheter med å komme inn på ny skole etter flytting og navnskifte: Den viktigste tingen? Det er skolegangen min Jeg er ikke som vanlige elever, og at jeg har en annen bakgrunn og et særskilt grunnlag og sånt. Det var stor støtte. Foruten de (SEIF), jeg har jo ikke noe papirer eller noe med meg her Verken karakterene mine eller noen ting. Så det, hvis jeg hadde søkt sjøl på skole så tror jeg aldri jeg hadde kommet inn (s. 76) En Juliette uttrykker seg slik om den hjelpen hennes Romeo har fått fra SEIF: Tror det viktigste er at de har fått han til å forstå at han ikke har gjort noe galt. Fordi det har jo vært så veldig vanskelig for han å vite. Det er mye skyldfølelse som går er det jo, bare dra liksom. Men de har liksom fått han til å forstå at han har ikke gjort noe galt, og han faktisk har gjort noe riktig. Han har alle muligheter foran seg liksom. Det tror jeg har vært det viktigste egentlig. (s. 75) Den beste opplevelsen De unge ble spurt om hva som var den beste opplevelsen deres med SEIF. De svarte slik (2 par svarte unisont) (s.59) 5 synes at første gang de møtte SEIF var den beste opplevelsen. 5 synes at det å faktisk få hjelp når de trenger det er den beste opplevelsen. 3 fremhever ulike typer av økonomisk hjelp som den beste opplevelsen. 3 forteller om en annen form for praktisk hjelp som den beste opplevelsen. 1 sier at det å få hjelp til å møte familien var den beste opplevelsen.

10 Veien videre I evalueringen av SEIF s arbeid ble de unge også spurt om hvor fornøyd de er med livene sine i sin nye livssituasjon. Vi ble overrasket over svarene fra de unge: 11 av de unge synes de har et greit eller bra liv. 8 av de unge synes liver er tungt. (s. 80) Disse svarene er oppløftende, tatt i betraktning den ballasten de unge kom med i utgangspunktet sorg over å ha mistet det meste, savn, lojalitetskonflikt, redsel for å bli funnet, traumer etter vold, m.m. De som forteller at de synes livet er tungt, sliter med depresjon, angst, bitterhet og dårlig samvittighet ovenfor familien. Noen går til psykolog, andre tror at psykolog ikke hjelper og 1 ønsker psykolog men har ikke råd til egenandelene. 2 småbarnsforeldre klager over dårlig økonomi og kjedsomhet. Flere av de unge klager også på dårlig økonomi. Det sier seg selv at sosialhjelp eller attføring ikke gir store muligheter til økonomiske utskeielser Som en av jentene uttrykker det: Men jeg har lyst på mange ting, for eksempel trene eller dansing eller karate. Men problemet er at det koster mye De pengene som jeg har til livsopphold er, det er sånn nesten opptil 5000 kan jeg si. Og så spesielt siden skolen har begynt så har jeg ikke råd til noen ting. Eller først er det skolebøker og ja turer, og så må jeg kjøpe meg mat ikke nok med det (s. 84) En jente som synes hun har et greit liv uttrykker følgene: Først i begynnelsen så fikk jeg nesten ingen venner Du blir redd, du blir redd for at de skal oppdage deg på en måte. Føler deg som om du er en flyktning, som en som på en måte er ulovlig liksom, sånn føler du deg. Det er ekkelt. Men når jeg først begynte på skolen fikk jeg meg venner her. På spørsmål om hun skjulte sin historie for sine nye venner svarer hun: Ja, ja, ja. Absolutt. Jeg skjuler faktisk fortsatt for dem (s. 89) En annen jente forteller: Jeg har egentlig ikke forandret meg så mye da. Men jeg har begynt å sette mer pris på livet da. Så det, jeg begynner å bli liksom sterk person. Eller jeg tror jeg har forandret meg litt da, men ikke sånn veldig, veldig da. Men ja. Om noen år så tror jeg at jeg kommer til å være veldig, jeg er selvstendig nå, men kommer til å være veldig mye sterkere en jeg er nå. Kunne si ting til mamma uten å være redd liksom. (s. 91) Kontakt med familien Etter hvert som tiden går etter brudd med familien, tar noen av de unge kontakt med familien eller enkelte familiemedlemmer. Våre erfaringer viser at denne kontakten først blir gjenopptatt når de unge føler seg sterke nok til det. Andre har ingen, eller svært sjelden kontakt med familien. Av de 19 intervjuede ungdommene hadde 11 ingen eller sjelden kontakt med familien. Av de resterende 8 personene var 3 kjærester/ektefeller til en som hadde rømt, og hadde god kontakt med egen familie. 3 hadde ofte kontakt med familien, og 2 hadde allerede eller skulle flytte tilbake til familien. De fleste av de som har kontakt med sin familie hadde gjort det gjennom en forsiktig tilnærming.

11 En jente forteller: Først i begynnelsen så ringte jeg med skjult og ingen visste hvor jeg nummeret mitt og sånn De veit jo fortsatt ikke hva jeg heter Så jeg beholde sikkerheten uansett, de tror at jeg fortsatt ligger på den andre identiteten. Men ja, jeg trenger egentlig ikke si det heller, det er ikke noe vits. Jeg føler meg mye sikrere sånn. (s. 41) En av guttene forteller: Så jeg har tenkt å reise til (by) og besøke mamma og søsknene når faren er på ferie i (land). Men så lenge jeg tenker det, tenker på det så banker hjertet. Eller jeg kan finne ut hvilken skole dem går på, så kan jeg besøke, se dem der da. (s. 40) En annen jente som ikke har hatt noe kontakt med familien etter bruddet, uttrykker seg slik: Jeg var ikke så dårlig datter for dem, jeg var veldig grei da jeg bodde hjemme. Jeg studerte, jeg var veldig flink på skolen, jeg hadde toppkarakterer. Jeg var ikke en sånn jente som er ute å drikker og røyker og sånne ting. Jeg har aldri drukket i livet mitt... Ja, jeg vet ikke hvorfor de gjorde det, jeg kommer aldri til å forstå dem Jeg savner dem fortsatt. Jeg dør for å kunne treffe dem en gang Likevel er jenta overbevist om at valget hun tok var det rette: Jeg tror, jeg trodde, tror og kommer til å tro at det var min rett. Jeg tror ikke at jeg gjorde feil. Det er ikke jeg som er urimelig, og jeg tror ikke det er jeg som har tatt feil beslutning. Jeg tror at, jeg synes det er min, det er min rett å velge min ektemann (s. 40) De unge ble spurt om hvor lenge de mente at de kom til å ha behov for oppfølging fra SEIF. Svarene forteller noe om når de ser for seg at de kan stå fullstendig på sine egne ben, og også noe om hva slags forhold de har til SEIF. Flere ønsket ikke å kutte kontakten med SEIF, selv når de ble i stand til å klare seg helt selv. En av de unge, som hadde flyttet fra familien for lenge siden, fortalte at han ikke hadde trengt hjelp fra SEIF de siste par årene. 7 av de unge mente at de ville komme til å klare seg selv om ikke så lenge, men ville allikevel ha videre kontakt med SEIF, selv om de ikke trenger hjelp og oppfølging. 11 av de unge uttrykte behov for oppfølging framover, men var usikre på hvor lenge. Noen av dem hadde ikke et stort oppfølgingsbehov i dag, men sa at de kanskje igjen ville trenge hjelp de ville ikke lukke igjen den døren helt. (s ) Vi på SEIF vil være der så lenge de unge har behov for oss. Allikevel er det gledelig når de unge viser oss at de kan stå på egne ben og bare kommer innom eller ringer for å slå av en prat. 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Et ungdomsopprør Dersom antall ungdom med behov for hjelp i krise- krisesituasjoner skulle synke i framtiden, ville det skyldes en holdningsendring i foreldregenerasjonen. Vi har til nå sett lite til tendenser til slike endringer. Patriarkenes rett til full kontroll over sine kvinner og barn og retten til å bestemme over deres framtid og valg av ektemake, i tillegg til retten å tukte de ulydige, er seiglivete tradisjoner. Men på den andre siden, må det være dypt tragisk for foreldre å oppleve at deres egne barn snur dem ryggen, rømmer og bryter all forbindelse. Når dette skjer i stadig større omfang, mener vi som de evige

12 optimistene vi er, at det før eller senere må skje en holdningsendring i foreldregenerasjonen. De kan ikke i det lange løp sitte og fortelle slekt og venner at datteren eller sønnen er dratt til London, Bergen eller Trondheim for å studere, men vil snart være tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, og farsen kan neppe bli opprettholdt i det uendelige. Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap / Regjeringens handlingsplan Videre omfatter 12 tiltak en oppbygging og styrking av et offentlig hjelpeapparat som gjennom tverrfaglig samarbeid skal bistå de unge på flukt fra tvangsekteskap. Gjennom 20 års arbeid på SEIF vet vi av erfaring hvor vanskelig det er å få bare et par etater til å samarbeide effektivt til det beste for den det gjelder. Vi anser derfor regjeringens ambisjoner på dette området som nok et svært langsiktig prosjekt. Og når det gjelder de konkrete planene om å etablere egne bo- og behandlingsplasser for ungdom over 18 år på flukt fra tvangsekteskap, ser vi her en uheldig utvikling i retning av registrering og klientifisering av de unge. (tiltak 27) Det unge skal kunne etablere et nytt nettverk på sine nye bosteder uten å måtte fortelle om sin faktiske situasjon, dersom de ikke selv vil. Bare slik kan de unngå stigmatisering eller bli på ført offerrollen. Ett eneste tiltak (29) nevner organisasjoner som SEIF i sin knappe og vage ordlyd: Det skal avsettes midler slik at frivillige organisasjoner kan bistå unge i krise, samt videre formidle dem til aktuelle offentlige instanser. Med regjeringens stortilte satsning og planer om byråkratisering av bistanden til de unge, er vi på SEIF usikre på hvilken rolle vi er tiltenkt i det videre arbeidet mot tvangsekteskap. Vi tar allikevel høyde for å fortsette vår direkte kontakt med de unge og vårt direkte samarbeid med offentlige etatene, slik at bistanden til en hver tid koordineres til de unges beste. Å ganske enkelt bare videreformidle dem til aktuelle offentlige instanser ville være en risikosport til det motsatte er bevist. Et samarbeid mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner Etter en årrekke med systematisk arbeid mot tvangsekteskap og etter 4 års tett oppfølging av de unge, viser våre erfaringer at samarbeid mellom offentlige etater og frivillig organisasjon er en smidig og velfungerende modell. Med kunnskap om problematikken, fatter den enkelte offentlige etat de riktige beslutninger til de unges beste, mens SEIF som frivillig organisasjon blir bindeleddet mellom den enkelte unge og den lange rekken offentlige instanser som er involvert i hver enkelt sak. Slik trenger ikke den unge å løpe sikksakk mellom diverse kontorer og enda flere saksbehandlere, men kan ganske enkelt komme med sine behov til SEIF. SEIF knytter sammen en tverretatlig bistand, og følger og purrer på saken gjennom hele prosessen. For en ungdom som ikke er lommekjent i de byråkratiske irrganger, ville denne prosessen ofte være uoverkommelig. Erfaringene viser også at de offentlige etatene setter pris på SEIF s koordineringsarbeid, da disse også får ett knutepunkt å forholde seg til. Disse gode erfaringene med samarbeid mellom offentlige etater/frivillige organisasjoner i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er ikke unike. På flere områder i samfunnet, spesielt i arbeidet med sårbare grupper (mishandlete kvinner, incestofre, funksjonshemmede, voldtektsofre, m.m.) har

13 vi en lengre tradisjon med et fruktbart samarbeid mellom frivillige organisasjoner og offentlige instanser. La oss si at vi holder hverandre i ørene! Oppfølging fra SEIF SEIFs oppfølging av de unge vil ikke begrense seg til bare å omfatte de unge som i første omgang henvendte seg til SEIF for krisehjelp. Når de unge opplever at de ikke har fått den nødvendige hjelpen fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige instanser, har de kunnet kontakte SEIF for videre oppfølging. SEIF vil fortsette å være en åpen organisasjon for en hver ungdom med behov for hjelp. Vi opplever også at andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser henvender seg til SEIF for hjelp til oppfølging av ungdom etter brudd med familien. SEIF vil her fortsette å bistå med oppfølging av de unge med behov for det. Evaluering Den andre rapporten Et trygt sted å bo. Og noe mer (Anja Bredal og Julia Orupabo, ISF) baserer seg på intervjuer med de forskjellige frivillige organisasjonene og de offentlige instansene som kommer i kontakt med de unge på flukt og deres bosituasjon. SEIF frasto å delta i denne rapporten, da arbeidet vårt samtidig ble evaluert av forsker fra UiO. Vi blir allikevel omtalt som en av aktørene og vist til gjennomgående gjennom rapporten, med sitater fra våre årsrapporter og uttalelser fra både de offentlige instansene og de andre aktørene. Vi ble ikke overrasket over sprikende oppfatninger, og vil her sitere Bredal og Orupabo s framstilling av fenomenet: mens SEIF høster ros og beundring av noen, er andre til dels svært kritiske. Framfor alt gir flere av våre informanter i Husbanken og kommunene uttrykk for at de er svært fornøyd med SEIF. De berømmer SEIF for den helhetlige og engasjerte tilnærmingen til de unges problemer og behov. SEIF beskrives som proffe og effektive, men med hjertet på rette plass, ildsjeler er et ord som går igjen Informanter som er kritiske til SEIF hevder ofte at organisasjonen har tendenser til å monopolisere ved at de går inn for å eie hele saken Noen av disse informantene kan sies å stå i et konkurranseforhold til SEIF, men vi har også hørt tilsvarende innvendinger fra utenforstående personer som har hatt kontakt med SEIF i konkrete saker Vi har ikke mulighet for å evaluere SEIF s arbeid overfor den enkelte bruker, men har hørt flere eksempler også fra brukere på at de både har kompetanse og framstår som omsorgsfulle. Vi tror de sterke meningene blant annet reflekterer at det dreier seg om en kompromissløs aktør som kjemper for en sak de tror fullt og helt på, og som ikke går av veien for å skaffe seg uvenner hvis det regnes som nødvendig. (Et trygt sted å bo, s.74-75) Da så. I UiO s evaluering av SEIF s oppfølging av de unge er det de unge selv som uttaler seg om SEIF s arbeid, og vi innrømmer gjerne at vi ventet spent på domfellelsen. Vi ble lettet over å lese at de unge hovedsakelig var fornøyd med bistanden, at de følte seg trygge i kriseleiligheten, at størsteparten følte at de hadde et greit liv og at mange fortalte at de ville fortsette å holde kontaktene med SEIF, selv etter at de ikke lenger trengte praktisk oppfølging. Noen av de unge nevnte noen negative erfaringer eller kom med forslag om hvordan SEIF

14 kunne bistå de unge enda bedre. Dette ser vi på som et av hovedmålene for evalueringen og noe vi tar alvorlig og vil jobbe videre med. Vi vil komme nærmere inn på noen av punktene under neste avsnitt som omhandler spesielle utfordringer i det videre arbeidet. Spesielle utfordringer i det videre oppfølgingsarbeidet Dette blir selvsagt et spørsmål om ressurser, og vi vurderer å søke om ekstrabevilgninger til utvidelse av arbeidstid ved våre kontorer i 2009 Noen av ungdommene forteller at det var vanskelig å fortsette på skolen, i alle fall det første året etter brudd med familien. Noen kom med forslag om at SEIF burde tilby leksehjelp. Seif ser på utdanning som et av de viktigste områdene for at de unge skal komme seg videre i livet, men har ikke ressurser for å igangsette et slikt tiltak. Vi henviser de unge til slike tilbud i de forskjellige byene, men vi må bli flinkere å insistere ovenfor de unge at de nyttiggjør seg av tilbudet. Vi mener samtidig at noen av de midlene som nå er bevilget til arbeidet mot tvangsekteskap burde settes inn i skolene, slik at disse hadde ressurser til å gi tilpasset støtteundervisning til denne gruppen ungdommer. 2 ungdommer fortalte at de angret på at de hadde stått fram i media, da de hadde fått signaler i etterkant på at de var blitt gjenkjent. SEIF har hele veien vært bevisst på dilemmaet ved å spørre de unge om å møte journalister eller forskere. I forkant uttrykker de unge at de vil stille for å hjelpe andre unge i samme situasjon, men det kan allikevel vise seg at situasjonen blir tøffere for den enkelte enn forventet. SEIF legger nå større vekt på å forberede og advare de unge om reaksjonene de kan få i etterkant. Noen av de unge så positivt på å få en støttekontakt eller en fadder familie som kan følge dem opp på fritiden. Dette er en veldig god idé, men SEIF ser flere usikkerhetsmomenter ved ordningen (sikkerhetslekkasjer, utnyttelse av den sårbare situasjonen de unge befinner seg i). Dette er et tilbud som SEIF ikke kan stå ansvarlig for, men vi vil anmode noen av de offentlige instansene som har erfaring på dette området til å opprette et slikt tilbud for de unge med behov for det. En av de unge foreslår at SEIF arrangerer møter med noen av de unge de følger opp. Han ser for seg en slags samtalegruppe der de unge kan snakke ut og komme med råd og tips til hverandre. SEIF har opp gjennom årene arrangert slike treff for de unge, men har hele tiden vært svært bevisst på sikkerheten til den enkelte. Vi har også fått klare signaler fra noen av de unge at de ikke ønsker/våger å møte ungdom med samme bakgrunn som dem selv. Vi vil i framtiden heller etterkomme den enkelte ungdoms ønske om å få telefonisk kontakt med en i samme situasjon, hvor de i første omgang ganske anonymt kan utveksle erfaringer. Vi vil videre peke på enkelte områder som danner en forutsetning for oppfølgingsarbeidet, eller hvor det stadig oppstår problemer for de unge på flukt.

15 Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Ordningen med kriseboliger i regi av Husbanken/ kommuner må fortsette og eventuelt utvides etter behov. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. Det bør gis dispensasjon fra botid i Norge for å få norsk statsborgerskap for ungdom på flukt. Norsk pass vil forenkle prosessen med å få ny identitet og skjule sin herkomst. Lekkarser skjer til stadighet i både offentlige innstanser og i private bedrifter (folkeregisteret, banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. Vi henstiller på det sterkeste at de involverte statsråder går i bresjen for å etablere er europeisk samarbeid, slik at ungdom på flukt for å berge livet kan få den hjelpen de har behov for i Norge, og at ungdom fra Norge kan søke tilflukt i annet europeisk land. Det dreier seg tross alt om så få, og slik det er nå, får ikke de unge bistand verken fra sosialkontor eller helsetjeneste i Norge, dersom de ikke er skandinaviske borgere. Vi må unngå stigmatisering og klientifisering av de unge på flukt fra tvang og vold. Valg av bosted, sikkerhetstiltakene rundt og god oppfølging må være så adekvat at det gir den nødvendige trygghet, slik at den unge kan leve et tilnærmelsesvis normalt liv på veien videre. Dette er hva de unge selv ønsker, og med kunnskap og erfaring fra hjelpernes side er denne balansegangen fullt mulig. I arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold ser SEIF det som et springende punkt at de unge blir rådspurt og hørt. Vi ser derfor som særdeles viktig de unges egen evaluering av vårt arbeid, men etterlyser samtidig en tilsvarende evaluering av de andre aktørenes arbeid, både de offentlige og frivillige. Hvordan har de det og hvilken hjelp har de fått, de ungdommene bak tallmaterialet i de forskjellige aktørenes årsrapporter? En slik evaluering blir om mulig enda viktigere, nå når planene er at det offentlige skal ta hovedansvaret og yte bistand til de unge etter brudd med familien. Vi har altfor lang erfaring i dette landet med hva som kan skje med barn og ungdom som det offentlige har tatt ansvar for: de blir sjeldent hørt og langt sjeldnere rådspurt, og resten av historien får vi kanskje vite først flere år senere. Historien må ikke gjenta seg! Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) juli 2008.