1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé

Transkript

1 "Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom. Rapport over arbeidet i 2007" Gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. "Jeg kan ikke dra hjem igjen Min bror er etter meg hele tiden, kontrollerer alt jeg gjør og slår. Mamma og pappa lar han holde på. Han er gal! I går sa han at han ville voldta meg for å finne ut om jeg fremdeles er jomfru Da visste jeg at jeg måtte flykte Jente 20 år, på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold. Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé - Totale henvendelse - Krise-krisesaker 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk - Målsetninger - Målgrupper - De offentlige instanser - Metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet i 2006 med statistikker - Statistikker - Organiseringen av arbeidet på SEIF - Bistand i enkeltsaker - Ungdom fra Europa - Mindreårige - Kjønnslemlestelse - Homofile Likeverd - Kriseboliger - Ungdommens møte med det offentlige - SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet - Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd - Media - Distribuering av informasjonsmateriell - Gjenforening etter brudd - Presset tilbake til foldene - Oppfølging - Problemstillinger - Viktige gjennomslag på Topp 5. Krise! 6. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - Målgrupper

2 - Sikkerhet - Botilbud - Sosialt nettverk - Samarbeid med det offentlige og frivillige organisasjoner - Oppfølging - Offentlige instanser erfaringsoverføring - Et effektivt barnevern over landegrensene - Opinionen - Samarbeidspartnere - Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden ) på vår hjemmesidewww.seif.no. Vi vil her bare komme med et kort resymé av de mest sentrale punktene: Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, så vi konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ og de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien. De står mellom barken og veden. På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Totale henvendelser Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også etter prosjektperioden i Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser fra de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser

3 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvedelser som drier seg om jproblematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, omskjæring og æresrelatert vold. De siste 4 årene er også henvendelsene angående oppfølging nærmere spesifisert i rapporten "Veien Videre" Krise- krisesaker Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Vi har grunnlag for å si at vi opplever et ungdomsopprør av visse dimensjoner. Det dreier seg her om ungdom midt blant oss som gjør opprør mot tvang og trusler, og som krever rettigheter som vi ser på som basiske i vårt samfunn: retten til å foreta valg i eget liv, med hensyn til utdanning, livsførsel og valg av partner. Det kan være vanskelig å forutse hvordan dette ungdomsopprøret vil utvikle seg framover, men vi har liten grunn til å tro at det vil dabbe av. Flere og flere unge vet at det er hjelp å få, og hvor de skal henvende seg for å få denne hjelpen. 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk Målsetninger, målgrupper og metodikk Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen: En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. SEIF har satt seg som mål å kunne tilby bedre oppfølging av de unge over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt over en 6 måneders periode. I 2005 påbegynte vi et systematisk oppfølgingsarbeid blant de unge på flukt, og som det går fram av vårt tallmateriale fra 2006 hadde omfanget av dette oppfølgingsarbeidet fordoblet seg sammenlignet med tallmaterialet fra året før. Det foreligger nå en

4 evaluering av dette oppfølgingsarbeidet foretatt av UiO (Ida Nafstad: Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, 2008) Det offentlige Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellige instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. Etter 8 års arbeid på området, opplever vi resultater. Vi ser en betydelig forbedring på landsbasis når det gjelder kunnskap og forståelse for de unge i krise. Det gjenstår allikevel et betydelig arbeid før de unge kan være sikre på å få den hjelpen de har behov for, uansett bosted. Målgrupper Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting og annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 3. Gjennomføring av arbeidet i 2007 med statistikker Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2007: Antall henvendelser: Oslo: 882

5 Kristiansand: 62 Ålesund: 13 Trondheim : 280 Bergen: 726 Totalt Antall henvendelser: Derav gjaldt oppfølgning(*): De resterende 869 henvendelsene fordelser seg slik: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 254 Kjønnslemlestelse ** 30 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 482 Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 103 Krise- krisesaker: Antall ungdom: 101 Derav var:*** Gutter: 9 Par: 19 Jenter: 54 Mindreårige: 10 Nasjonaliteter: 18 * Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten Veien Videre 2006 ** Se også rapporten "krisetelefonen mot kjønnslemlestelse" *** Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2006 Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2007 Organisering av arbeidet på SEIF Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom og offentlige instanser fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og det lokale hjelpeapparatet. Med råd og veiledning har vi påsett at de unge fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Ved vårt Oslo-kontor er det medarbeidere som er tilgjengelig både på kveldstid og i helgene, dette spesielt for å bistå i krise- krisesaker. Både ungdom og offentlige etater, da spesielt politiet på vegne av de unge, benytter seg ofte denne tilgjengeligheten. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Trondheim, Bergen og Kristiansand, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og spesielt ved oppfølgning av de unge. Bistand i enkeltsaker

6 SEIF er det stedet hvor ungdom i krise får den bistanden som det er behov for i hvert enkelt tilfelle og med tilpasset omfang av sikkerhetstiltak. I største delen av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. I 2007 utgjorde henvendelsene fra gutter eller par i en Romeo og Juliette situasjon 47,5% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter, og guttene som bryter ut av tvangssituasjoner står ofte på bar bakke, da de ikke engang har et krisesenter å søke tilflukt hos. Med krisebolig på landsbasis er vi i stand til å tilby trygge bosteder også for gutter og par. Videre er krisearbeidet med Romeo og Juliette ekstra vanskelig, da det her ofte ikke bare er én storfamilie som sverger på å gjenopprette familiens ære, men to. Ungdom fra Europa I 2007 bistod vi 2 ungdommer fra andre land i Skandinavia og 2 ungdommer fra Vest-Europa. Mindreårige I foregående år møtte vi til tider barneverntjenester med ansvarsanoreksia eller som tolket tvangen kulturrelativistisk. I vårt arbeid med mindreårige i de siste par årene har vi opplevd en positiv utvikling i barnevernet. Vi vil her påpeke at samtlige av de 20 mindreårige vi hadde kontakt med i 2006 fikk god bistand fra de respektive barnevernkontorene, som både lyttet til de unge og gjorde et godt arbeid for å trygge dem. Allikevel ble et barnevernskontor så oppgitt da den unge gutten dro tilbake til familien sin at de vegret seg for å hjelpe han da han måtte flykte nok en gang fra familien. De begrunnet det med at han jo oppholdt seg hos venner i en annen kommune og da var det ikke deres bord. SEIF fikk mobilisert det lokale barnevernet hvor gutten befant seg til å ta ansvaret videre. Vi ser ikke bort fra at det kan mangle kompetanse i barnevernet rundt om i landet, hvor de ennå kanskje ikke har hatt en konkret sak med ungdom på flukt fra tvang og vold. Men når vi nå samarbeider med et barnevernkontor i deres første sak, virker det som om de ikke lenger er så redd for å gå inn i saken og gjøre jobben sin. Vi kan også informere dem om at det er presidens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. I 2007 var de mindreårige i krise- krise i alderen 2-18 år. Kjønnslemlestelse Sommeren 2007 opprettet SEIF, på anmodning fra Barnelikestillingsdepartementet, en krisetelefon mot kjønnslemlestelse som var døgnbemannet i perioden På 2 måneder mottok vi 12 henvendelser som gjaldt alvorlig bekymring for overgrep mot 15 barn. Arbeidet

7 med krisetelefonen blir utdypet i rapporten Krisetelefonen mot kjønnslemlestelse på våre hjemmesider. I statistikkene over arbeidet blant ungdom i 2007 kommer tallene over henvendelser angående kjønnslemlestelse for hele året fram. Henvendelsene angående alvorlig bekymring for kjønnslemlestelse gjaldt jenter i alderen 2 til 15 år. Homofile Likeverd I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. Når det gjaldt asylsøkere, bisto vi med utfyllende informasjon og dokumentasjon som vedlegg til asylsøknaden (den enkeltes situasjon, landskunnskap, m.m.). Vi bisto også med begjæring om utsatt iverksettelse etter avslag og klage til UNE. Når det gjaldt de unge, oppvokst i Norge, benyttet vi oss av den kunnskapen og det apparatet vi har opparbeidet gjennom en 10-års periode i vårt arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi tok oss tid til å lytte til de unge, satte oss skikkelig inn i situasjonen, informerte om den bistanden vi kan gi og ga praktisk hjelp i krise- krisesituasjoner og fulgte dem opp etter et eventuelt brudd med familien. Selv om SEIF har kunnskap og nettverk til å bistå denne nye gruppen hjelpesøkende, så vi at vi trengte ekstra økonomiske ressurser for å bistå med de spesifikke problemstillingene denne gruppen sliter med. I 2008 påbegynte vi derfor prosjektet Likeverd, med økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet. Fra og med 2008 vil vi registrere spesielt henvendelsene fra denne gruppen hjelpesøkende og legge fram tallmateriale i årsrapporten over arbeidet i Kriseboliger For øvrig har vi samarbeidet med krisesentra over hele landet når det gjelder midlertidige trygge bosteder for jentene. Ungdommens møte med det offentlige I 2007 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. Vi ser allikevel en svært positiv utvikling når det gjelder det offentlige hjelpeapparatet. Vi kan her nevne at i løpet av 2007 ble alle søknader til vidt forskjellige offentlige instanser om bistand til de unge i krise innvilget med unntak av én som gjaldt en pc! Hva mer, opplevde vi at hjelpeapparatet og andre offentlige instanser gjorde en betydelig

8 egeninnsats for å finne smidige løsninger og bistå de unge på best mulig måte. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet og andre frivillige organisasjoner henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker, hvor de unge hadde henvendt seg direkte til det respektive instansene. I 2007 hadde vi møter rundt om i landet med f. eks representanter fra barnevern, skoler, helsestasjoner, m.m. for veiledning og drøftning av problemløsninger i den enkelte sak. I disse sakene bistod vi også videre med veiledning og praktisk hjelp over lengre eller kortere perioder. I 2007 hadde SEIF kontakt med andre organisasjoner og instanser i Skandinavia og Europa som jobber på samme område, både gjennom møter, seminarer og ved besøk til SEIF. I tillegg ble vi kontaktet av en rekke skoleungdom og studenter for bakgrunnsinformasjon til oppgaver på de forskjellige nivåer. Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2007 dreide det seg her om 3 fylkesnemndsaker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Media Medieoppmerksomheten om de problemområdene vi arbeider med førte også til engasjement og interesse fra Ola og Kari. Mye på grunn av dette engasjementet, har SEIF vært i stand til å utføre det betydelige arbeidet blant ungdom opp gjennom årene. Distribuering av informasjonsmateriell Gjenforening etter brudd Presset tilbake til foldene Det er ennå vanskelig å registrere holdningsendringer i foreldregenerasjonen i den retning av mer å akseptere ungdommens egne valg av partner. Vi opplever derimot at foreldrene har utviklet en større oppfinnsomhet for å få sin datter eller sønn tilbake til foldene. Dette i tillegg til det klassiske mønsteret med at bestemor, mor, far eller onkel var blitt dødssyk og å påføre de unge skyldfølelse for elendigheten. Nok et forsøk fra foreldrenes side til å berge ansikt og ære har blitt å fortelle venner og bekjente i miljøet at deres datter eller sønn studerer i Bergen, Trondheim eller i utlandet, men vil snart komme tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, men fasaden forsøkes opprettholdt. I løpet av 2007, vendte 5 av ungdommene som brøt ut, tilbake til familien etter kort tid. Vi har bare informasjon om to av dem, en gutt og en jente, om

9 hva som skjedde etter at de dro tilbake til familien. Etter noen få dager med gledelig gjenforening, viste det seg at foreldrene fortsatte med sine holdninger og planer som før. Både gutten og jenta flyktet nok en gang og da de begge var under 18 år, ba de barnevernet nok en gang om å hjelpe dem videre. Den ene barnevernstjenesten fattet umiddelbart vedtak for å kunne fortsette hjelpen. I det andre tilfellet måtte SEIF stå på for at den unge skulle få videre bistand. Man burde vise forståelse og også respekt for at de unge i det lengste forsøker å få foreldrene til å godta at de vil foreta egne valg. Når dette viser seg å være fåfengt, må vi som hjelpere være der å støtte de unge videre. Oppfølgning Siden 2004 har SEIF, med økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet arbeidet systematisk med oppfølging av de unge etter brudd med familien. Erfaringene hadde vist at krisehjelpen bare dekket de unges mest akutte behov. Den videre oppfølgingen ville være avgjørende for hvordan de unge ville klare seg videre. Med prosjektet Veien Videre systematiserte vi et oppfølgingsarbeid som går over måneder og år, alt etter de unges behov. Etter 3 års prosjektarbeid, påbegynte forsker ved Universitetet i Oslo en evaluering av dette oppfølgingsarbeidet. Forsker Ida Nafstad hadde dybdeintervjuer med 19 ungdommer som hadde bodd i kriseleiligheter og fått oppfølging fra SEIF. I rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse er det de unge som kommer til ordet og det er de unge som evaluerer SEIF s arbeid. Vi ble svært glad over det jevnt over gode skussmålet vi fikk fr a ungdommen, men viktigst av alt var at alle de unge uttrykte at de følte seg trygge i sitt nye bosted, i krisekeilighet på sperret adresse rundt om i landet. Det kommer også fram at de unge forsøker å leve et tilnærmelsesvis normalt liv og de forteller at de føler at de er blitt sterkere og mer selvstendige etter bruddet med familien. Flere forteller også at de etter hvert har gjenopptatt en forsiktig kontakt med søsken, mor og kanskje også andre familiemedlemmer. Men bare en av de intervjuede flyttet etter noen år tilbake til familien. Vi viser ellers til rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse og rapporten Veien Videre 2007 på våre hjemmesider. Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen.

10 Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. Den unge jenta maktet ikke å bryte ut av tvangssituasjonen og ville derfor ikke motsette seg det arrangerte ekteskapet. Jenta henvendte seg til SEIF for råd å hjelp fordi hun ikke lenger var jomfru. Henvendelser fra ungdom fra andre skandinaviske og europeiske land for bistand i krise- krisesituasjoner. Henvendelser fra Romeo og Juliette for hjelp til registrering av barn født i en fluktsituasjon i utlandet. Henvendelser fra Romeo og Juliette som studerer i utlandet for hjelp til å tilrettelegge tilværelsen i Norge etter endte studier, med hensyn til trygt bosted, arbeid og de nødvendige sikkerhetstiltak. Henvendelser fra yngre brødre og søstre for krisehjelp, etter at vi hadde bistått eldre søsken til en trygg tilværelse. Henvendelser fra homofile gutter og jenter fra miljøer som ikke aksepterer homofili. Behovet her har vært krisehjelp eller hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Henvendelser fra skoler, barnevern, naboer, venninner med alvorlig bekymring for planlagt kjønnslemlestelse av pikebarn. Mobilisering av bl.a. barnevern og politi for å avverge reise til mors hjemland, hvor kjønnslemlestelse av datter var svært sannsynlig. Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der. Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted.

11 Den unge ba om hjelp for å få hentet sine eiendeler hos familien etter bruddet. Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av en tvangssituasjon. Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene på topp! I løpet av 2007 har vi gjennomgående blitt møtt med velvilje og engasjement når vi har kontaktet offentlige og private instanser for bistand til de unge. Listen over positive erfaringer er så lang at den ville ha utgjort en hel rapport for seg selv! Vi har bestemt oss for å lage et årlig 10 på Topp, hvor vi vil berømme de ti instansene som i løpet av året ikke bare har gjort en god jobb, men som har vist ekstra engasjement, innsikt og fleksibilitet til de unge i krisekrisesituasjoner. De 10 på Topp i 2007 er som følger og i alfabetisk rekkefølge: Arna sosialtjeneste, Bergen DPS Lillestrøm Hordaland politikammer, voldsavsnittet Inderøy barneverntjeneste Indre Østfold krisesenter NAV Vikafossen Norges Merkantiles fagskole Sandvika sosialtjeneste Trondheim boligkontor Ungbo, kriseboligene 5. Krise! Jeg orker ikke å tenke den tanken at min datter kan bli ødelagt for livet Jeg ville så gjerne tro det beste, men våger ikke ta sjanser Far til jente 5 år. Noen uker før juleferien 2007 kom en norsk mann til SEIF for råd og bistand. Han fortalte at han hadde vært gift med en kvinne fra Afrika og at de hadde en datter som nå var 5 år. Paret var nå skilt og datteren bodde hos mor. Etter skilsmissen hadde han og ekskona et noe anstrengt forhold, men han hadde allikevel fått opprettholdt kontakt og samvær med datteren. Han fortalte at ekskona kom fra en svært konservativ og tradisjonsbunden familie, hvor spesielt hans ekssvigermor var en sterk og dominerende kvinne som bestemte

12 det meste. Hun hadde sørget for at hennes døtre i sin tid ble omskåret, slik tradisjonen i hennes hjemland tilsa. Mannen hadde også opplevd under ferier sammen med ekskonas familie at svigermor også overkjørte sin datter når det gjaldt barnebarnet, hva jenta skulle ha på seg, hvor langt håret skulle være, osv. Nå hadde hans ekskone bestemt seg for å dra på juleferie til sin storfamilie i hjemlandet. Mannen hadde i utgangspunktet ikke motsatt seg planene, men hadde plutselig fått kalde føtter. Hans første spørsmål til oss var om det kunne være fare for at datteren kunne bli utsatt for kjønnslemlestelse under ferieoppholdet. Anså vi på SEIF, som hadde erfaring og kjennskap til tradisjonene i de forskjellige landene at det var fare på ferde? Kunne kjønnslemlesting bli foretatt med jenter i så ung alder? Han trodde ikke i utgangspunktet at hans ekskone ville utsette sin datter for et slik overgrep, men var heller redd for hva hennes mor og resten av storfamilien kunne utrette mot ekskonas vitende og vilje. Vi informerte han om at vi hadde signaler på at kjønnslemlestelse ble foretatt på stadig yngre jentebarn bosatt i Europa og Norge, muligens for å gardere seg mot at barnet kunne sladre til noen om overgrepet. Vi følte derfor at vi ikke kunne berolige faren om at datteren var helt trygg. Vi anbefalte at han tok kontakt med barnevernet, fortalte om sine bange anelser og ba om bistand for eventuelt å avverge reisen. Mannen kom tilbake en uke senere, ganske så fortvilt. Han hadde snakket med barnevernet, men der var det liten interesse for saken. Tilslutt hadde de gått med på å eventuelt ta et møte med mor til hans datter for å fortelle henne om de rettslige konsekvensene for et slik overgrep. Mannen var ikke beroliget. Ville storfamilien og ekssvigermor bry seg nok om lover og tradisjoner i et fjerntliggende land? Han ba om råd og bistand til å stoppe reisen. Vi kontaktet politiet, forklarte over telefonen situasjonen og barnefarens bekymring. Vi ble bedt om å sende en skriftlig redegjørelse, noe vi oversendte umiddelbart. Både mannen og vi på SEIF ventet spent en ukes tid på å høre hva politi og barnevern nå ville gjøre i saken, men ingen ting skjedde. Nå var det bare noen dager til mor og barn skulle reise. Mannen lette febrilsk etter andre resurspersoner som også kunne understøtte hans grunn til bekymring. Han fant en autoritet på området ved et av landets universiteter en person med inngående kunnskap om tradisjonene og aktuell praksis i ekskonas hjemland. Han henvendte seg nok en gang til barnevernet og ba dem kontakte denne autoriteten for mer dyptgående info, men barnevernet tok ikke initiativ til dette. Dagen før avreise tok denne personen selv kontakt med både barnevern og polit, og bekreftet med sin bastante kunnskap både farens berettigede bekymring og SEIF s framstilling av saken. Barnevernsvedtak ble fattet i hui og hast og reisen ble stoppet på flyplassen dagen etter. Faren fikk slik anledning til å tilbringe deler av juleferien sammen med sin lille datter i Norge. Selvsagt burde foreldre kunne ta med sine barn for å besøke familien i hjemlandet, for slik å holde kontakt med besteforeldre, onkler og tanter. Man må allikevel foreta en realistisk vurdering av tradisjoner og praksis i forskjellige

13 samfunn rundt om i verden, og man må hele tiden ha klart fokus på barnets rettigheter og vern mot overgrep. Denne saken viser også tydelig hvor kort man ennå er kommet i Norge når det gjelder forebygging og tiltak mot kjønnslemlestelse. Etter handlingsplanen mot kjønnslemlestelse (1999), flere års prosjektarbeid, avsløringer i media og sommerkampanjer, opplevde vi i desember 2007 den selsamme ansvarsanoreksien hos de berørte offentlige instanser, som i det lengste viste seg villig til å gamble med livet og helsen til et lite norsk jentebarn. Min far er hele tiden etter meg Han liker å ydmyke meg foran familien eller mine venner Håne meg fordi jeg ikke er mann nok. Eller så slår han. Gutt 17 år Sommeren 2007 tok et barnevernskontor kontakt med SEIF for råd og hjelp angående en gutt på 17 år fra familie med bakgrunn fra et land i Midtøsten. Gutten gikk på videregående skole og hadde betrodd seg til kontaktlærer om sine problemer. Kontaktlærer hadde da funnet situasjonen så alvorlig at de meldte saken til barnevernet. Barnevernet i den mindre byen hadde liten erfaring med lignende saker og tok kontakt med SEIF. Vi tilbød oss å komme på møte med gutten og saksbehandler på barnevernskontoret, både for å samtale med gutten og råde barnevernet i det videre arbeidet. Vi møtte en gutt som var svært fortvilt og nedfor. Jeg orker ikke mer, gjentok han flere ganger under samtalen. Gutten var oppvokst i Norge og bodde sammen med foreldre og mindre søsken. Han fortalte om en svært autoritær far og en mor som aldri torde motsi sin mann. Faren hadde vært streng i hele oppveksten, men fra gutten var i års alderen, hadde far begynt å hundse sønnen sin. Ingen ting sønnen gjorde var bra nok. Faren kritiserte sønnen foran de mindre søsknene, sa at han ikke var noe tess, at han ikke var mann nok. En gang gutten hadde venner på besøk, spyttet faren han i ansiktet og skrek til han foran kameratene. Gutten torde etter dette ikke å be kamerater hjem til seg. Faren begynte også å slå, og en gang sparket han sønnen hardt i skrittet. Mor begynte etter hvert å spørre sønnen om han ikke likte jenter. Spørsmålene ble mer nærgående, om det var noe sønnen ville fortelle henne og som hun lovte ikke å fortelle far. Gutten benektet i det lengste at det var noe rart ved han, men forstod etter hvert at han var homofil. Han visste at dette måtte aldri far få vite, da en homofil sønn ville bringe skam over hele familien. Han var også redd for hva far ville gjøre med han for å gjenopprette familiens ære. Gutten var redd for sitt liv. Barnevernet forstod alvoret i situasjonen og fattet hastevedtak om omsorgsovertakelse. Gutten ble samme dag plassert i beredskapshjem i en annen by. Gutten ønsket videre kontakt med SEIF og kunne fortelle at han trivdes svært godt i beredskapshjemmet. Barnevernet, på sin side, fulgte også gutten opp og arbeidet for å finne et mer permanent og trygt bosted for gutten, i tillegg til skoleplass for neste skoleår. Selv om gutten ville fylle 18 år like over nyttår, var de innstilt på å hjelpe gutten videre dersom gutten ønsket det. Gutten flyttet etter hvert til et mer permanent bosted og klarte seg tilsynelatende bra. Han hadde fått nye venner som han kunne være åpen med og han fortalte oss til og med at han var forelsket i en hyggelig gutt.

14 Tidlig høst fortalte gutten at han hadde snakket med sine småsøsken på telefonen. Han hadde savnet dem så inderlig at han ikke greide å la være. Et par uker senere fortalte han at han også hadde snakket med mor. Mor hadde grått i telefonen og hadde bedt han innstendig om å komme hjem. Han hadde da fortalt sin mor om sin legning, men hun hadde forsikret han om at det gjorde ikke noe. Hun skulle ikke fortelle det til mannen sin og hun var sikker på at saken kunne la seg ordne på en eller annen måte, bare han kom hjem. Vi hadde lange samtaler med gutten og ba han vente litt med å ta drastiske beslutninger. Da han kom og fortalte at han hadde gått med på å reise på en liten ferie til familiens hjemland for å besøke besteforeldrene, advarte vi han sterkt mot det. Med noe kjennskap til lovforbud mot homofili og tradisjoner i det respektive landet, skisserte vi ovenfor gutten de farene han ville utsette seg for. Men gutten hadde bestemt seg for å ta denne reisen. Mor hadde satt som betingelse at han skulle snakke med imam om sin legning under ferieoppholdet og lese koranen. Dersom dette ikke hjalp, ville familien akseptere sønnen som han var. Gutten så på dette som en løsning på problemene. For, som han sa, han ville jo ikke forandre seg, og når familien innså dette ville de godta han som han var. Da ville han kunne flytte tilbake til foreldrene og småsøsknene sine. Han følte seg trygg oppstod det problemer i foreldrenes hjemland, kunne han ta kontakt med den norske ambassaden der. Han hadde tur/returbillett, han hadde barnevernet i ryggen og han hadde jo SEIF. Han reiset på en ferie som skulle vare i 3 uker. Gutten kom tilbake først etter 6 uker, og da etter flere fortvilte telefonsamtaler med SEIF og en flukt strategi som vi ikke skal gå nærmere inn på her. Tilbake i Norge kunne gutten fortelle om møter med imam som nærmest kunne betegnes som forsøk på djevelutdrivelse. Han kunne også fortelle om familiemedlemmer som presenterte han for flere unge jenter og presset på for at han skulle velge en å forlove seg med. Gutten klarte å holde stand både ovenfor imam og familie, men han hadde blitt både redd og deprimert. Nå stod han helt alene, uten familie, uten et sted å bo, uten penger. Barnevernet anså sitt ansvar som avsluttet, ettersom gutten frivillig hadde dratt tilbake til familien og frivillig vært på en lengre ferie i foreldrenes hjemland. I samtale med barnevernet forsøkte vi å få dem til å forstå at gutten hadde gjort et siste forsøk på å få familien til å innse realitetene og godta han for den han var. De hadde jo lovet! Men julen stod for døren og barnevernet så seg ikke i stand til eventuelt å se på saken på nytt før etter juleferien. Heldigvis ble gutten invitert til å feire jul hos familien til en venninne, som sørget for tak over hode og mat i et par uker. Etter som dette er en rapport over vårt arbeid i 2007 går vi ikke her i detaljer om hvordan vi hjalp gutten videre. Men det kan nevnes at barnevernet selvsagt måtte ta sitt ansvar alvorlig ut i januar, og at det i skrivende stund går gutten utrolig bra. De homofile utgjør en minoritet innenfor de minoritetene vi arbeider med, og de skal selvfølgelig vite at det er hjelp å få og hvor de kan få denne hjelpen. Da det i løpet av 2007 stadig kom flere henvendelser fra homofile gutter og jenter til SEIF, påbegynte vi prosjektet Likeverd for å kunne bistå også denne gruppen med sine spesifikke behov.

15 Mine foreldre hadde allerede bestemt hvem jeg skulle gifte meg med. Da de fikk vite om kjæresten min, måtte jeg flykte. De ville ha drept meg og familien min er spredt over hele landet. Det var ingen steder å gjemme seg Jeg gikk til politiet og anmeldte på grunn av drapstruslene og ba om hjelp. Men politiet sa at de heller ikke kunne trygge oss i hjemlandet. Da rømte vi til Norge "Juliette" 20 år. Våren 2007 kom et ungt par fra et EU-land utenfor Skandinavia til SEIF sammen med en herboende kamerat som viste dem veien. Begge kom fra familier med bakgrunn fra Midtøsten men hadde vokst opp i Vest-Europa. Jenta fortalte at hun kom fra en svært konservativ familie og at foreldrene hadde funnet en ekteskapskandidat for henne i sitt opprinnelsesland. Familien til jentas kjæreste kom fra samme land, men hennes familie ville aldri ha godtatt forholdet, først fordi de allerede hadde inngått avtaler for henne. For det andre hadde hun brakt skam over familien ved å finne seg kjæreste. Hennes far hadde ved flere anledninger sagt at han måtte drepe henne dersom hun brakte skam over familien. Kjæresten, på sin side, visste at hans familie ikke ville ønske problemer med jentas familie og ville derfor ikke godta forholdet. Da jentas bror en dag hadde sett dem sammen på gata, visste de at han ville sladre. De rømte til en kamerat av gutten, hvor de fikk sove noen dager. De gikk til politiet og forklarte situasjonen og ba om hjelp. Jenta fortalte at hun hadde en stor familie som bodde spredt utover hele landet og at hun lett kunne bli gjenkjent. Politiet forklarte at de ikke hadde muligheter til å hjelpe paret. Det eneste de kunne foreslå var krisesenter for jenta, men hva med gutten? Han stod nå også i fare ettersom jentas bror visste hvem han var. Kameraten de bodde hos foreslo at de skulle reise til Norge. Der hadde han en bekjent som de kanskje kunne dra til, i alle fall som en start. Han kontaktet kameraten sin i Norge, som også kunne fortelle om det arbeidet som var på gang i Norge for å hjelpe ungdom i krisesituasjoner. De satte seg på toget til Norge og nå satt de altså på SEIF og ba om hjelp. Gutten i Norge maktet ikke å hjelpe dem lengre, da han var skoleungdom og bodde på en liten ett-roms. Opp i gjennom årene var SEIF gjentatte ganger blitt oppsøkt av ungdom fra de andre nordiske landene, på flukt fra tvangsekteskap og drapstrusler. Disse ungdommene kunne vi bistå på lik linje med de norske, da de ville få den samme støtten fra det offentlige hjelpeapparatet som de herboende. Men Romeo og Juliette fra et vesteuropeisk EU-land ville ikke ha krav på støtte, verken fra helsetjeneste eller sosial og trygdeetat. Den eneste løsningen ville være at de fant seg en jobb, men da måtte de først lære seg noe norsk. De var nå virkelig i en krisesituasjon. Det unge paret trengte mat og tak over hodet og SEIF kunne ikke nekte dem hjelp. Vi installerte dem i krisebolig, garanterte for husleien og ga dem matpenger. Vi håpet på at de om et par måneder ville være i stand til å få seg jobb og stå på egne ben. Med knappe driftsmidler ville ikke SEIF ha penger til å betale for dem over lengre tid. Vi hadde jevnlig kontakt med Romeo og Juliette og oppmuntret dem til å lære seg norsk gjennom venner og bekjente her. Vi informerte dem om forholdene i Norge, drøftet med dem hvordan de kunne klare seg videre framover og kom også inn på temaet prevensjon, men de unge ga uttrykk for at det visste de alt om. Men så skjedde det, etter et par måneder, at Juliette kom og fortalte at hun var gravid. Vi forsøkte å få paret til å forstå at det ikke var det rette øyeblikket å stifte familie, men jenta var urokkelig. Hun ville

16 beholde barnet. Gutten forsøkte å søke på jobber, men med dårlige engelskkunnskaper og enda dårligere i norsk fant han ikke arbeid noe sted. Etter hvert fikk jenta store plager i svangerskapet og kjæresten måtte stadig følge henne til legevakten, som var det eneste stedet de kunne få øyeblikkelig hjelp. Situasjonen ble prekær, men vi fikk ordnet det tilslutt at den gravide jenta fikk hjelp på helsestasjon i nærheten av kriseboligen. Men hva skulle vi gjøre videre? Som EU-borgere kunne paret egentlig bare oppholde seg i Norge i tre måneder mens de søkte arbeid, og nå var tre måneder gått. Hvor skulle vi få penger fra til videre mat og husvære? Hvor skulle hun føde i Norge og hva ville det koste? Og paret våget ikke å dra tilbake til hjemlandet, spesielt når jenta var gravid med helseplager. De søkte om opphold i Norge basert på det grunnlaget at de var drapstruet i hjemlandet og at politiet ikke var i stand til å trygge dem der. De pekte også på at det i hjemlandet ikke var påbegynt noe arbeid mot tvangsekteskap eller krisehjelp til de unge berørt av problematikken. Avslag på søknaden kom overraskende fort, etter et par måneder, men jenta var nå høygravid og hun fikk legeerklæring på at hun ikke var i stand til å reise. I vår fortvilelse sendte vi en søknad til Barne- og likestillingsdepartementet om en liten ekstra bevilgning, slik at vi kunne bistå paret til over fødselen i det minste. Det ble en liten jente og hun hadde det hun trengte da hun ble født på sykehuset. På helsestasjonen hadde de mobilisert til innsamling av barneklær og SEIF fant barnevogn, seng og en stor koffert med de yndigste små plaggene til en billig penge gjennom Finn.no. Midt oppi det hele kom det også et positivt svar fra departementet med en bevilgning som akkurat dekket utgiftene i forbindelse med paret så langt. Men nå var det ingen annen utvei enn å organisere hjemreise for Romeo og Juliette og den lille babyen. Vi kontaktet politiet i parets hjemland og la fram saken. Vi oppfordret dem på det sterkeste å samarbeide med andre offentlige instanser for å finne et trygt bosted for den lille familien. Det burde være mulig og det var absolutt nødvendig, av sikkerhetsmessige grunner. Mens det unge paret hadde oppholdt seg i Norge, hadde det blitt utført æresdrap i hjemlandet og det burde derfor være en problemstilling som myndighetene der måtte begynne å arbeide med. Etter flere telefonsamtaler og mailer kom den gledelige beskjeden om at et trygt sted var funnet, at politiet ville møte paret på flyplassen og transportere dem til det trygge stedet. Paret ville da også få bistand fra det offentlige hjelpeapparatet for å klare seg videre. Det unge paret var redd for å dra tilbake, men innså tilslutt at det var den eneste utveien. Heldigvis strakk pengene til flybillettene. Gjennom våre kontakter med andre frivillige organisasjoner i Norden og andre europeiske land, vet vi at Norge er et foregangsland når det gjelder krisehjelp til unge på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold (Til og med Sverige kom i gang i etterkant). Også basert på våre erfaringer med krisehjelp til ungdom både fra nordiske land, andre EU-land så vi nødvendigheten av å henstille til Barne- og likestillingsdepartementet å ta initiativ til et nordisk og europeisk samarbeid om bistand til de unge på flukt fra tvang og æresrelatert vold. SEIF er derfor svært fornøyd med at et slikt initiativ er blitt tatt med i tiltak 37 og 38 i den nye handlingsplanen mot tvangsekteskap ( ).

17 6.Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold Det videre arbeidet Vi vil videre arbeide mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom Vi vil også fortsette arbeidet med bistand til homofil ungdom fra miljøer hvor homofili ikke er akseptert. Sikkerhet Botilbud I handlingsplanen mot tvangsekteskap går tiltak 26 ut på å utrede dagens botilbud i kriseboliger og om disponering av disse skal flyttes fra frivillige organisasjoner til en offentlig instans. Vi på SEIF kan bare håpe på at regjeringens videre planer her vil basere seg på et arbeid og en modell som faktisk fungerer. Vi er også bekymret for oppbygging av et byråkrati ved tildeling av kriseboliger som kan hindre at ungdom i krise- krisesituasjoner får tak over hodet der og da. Kriseboligene ligger i såkalte pressområder, hvor flere utsatte grupper står på lange ventelister for å få bolig gjennom det offentlige. Det kan være fare for at pressede offentlige instanser blir fristet til å benytte en ledig krisebolig midlertidig til ungdom med andre problemer vi har allerede avverget et par forsøk på dette på de forskjellige stedene. Tiltak 27 i handlingsplanen går ut på å etablere minimum 20 nye bo- og behandlingsplasser til ungdom over 18 år på flykt fra tvangsekteskap. SEIF stiller seg kritisk avventende til disse planene, da spesielt med henblikk på sikkerheten for de unge og faren for en klientifisering og stigmatisering av de unge. Adressen til et bo- og behandlingstilbud, på lik linje med bokollektiver kan fort bli kjent. I tillegg går det på tvers av de aller fleste av de unges ønske om å leve et så normalt liv som overhode mulig. SEIF ser gjerne at det eksisterer et differensiert botilbud til de unge på flukt, men i opprettelsen av dette må det offentlige være lydhøre for de erfaringer som er blitt opparbeidet og lytte til de unge det gjelder. Når det gjelder de unge under 18 år, ønsker spesielt jentene unisont å bo i fosterfamilier. Dette ser også SEIF som den beste løsningen for de unge med et stort behov for omsorg og kjærlighet. De fleste institusjoner i regi av barnevernet er ikke spesielt innrettet for å ivareta denne gruppens spesielle behov og har unge beboere som sliter med helt andre problemstillinger. SEIF ser derfor svært positivt på tiltak 28 i handlingsplanen, som går ut på muligheten for etablering av spesialiserte beredskaps- og fosterhjem for disse ungdommene. Sosialt nettverk

18 SEIF henviser også de unge til klubber og arenaer for fritidsaktiviteter, hvor de naturlig kan komme i kontakt med ungdom på stedet. Samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner Våre erfaringer tilsier at det vil være et vedvarende behov for innsatsen fra SEIF som frivillig organisasjon i overskuelig framtid. SEIF blir for de unge det faste holdepunktet hvor de kan henvende seg med sine behov, og hvor SEIF da kontakter de rette instanser for den nødvendige bistand. Slik unngår de unge å måtte forholde seg til en lang rekke saksbehandlere og legge fram sine problemer gjentatte ganger. SEIF blir også den instansen som følger opp den enkelte sak i de forskjellige etater, purrer på vedtak og holder de unge informert til en hver tid. Erfaringene viser at samarbeidet mellom offentlige etater og frivillig organisasjon resulterer i smidige løsninger hvor de unge ikke får følelsen av å være kasteball mellom en rekke venteværelser. I 2007 erfarte vi et svært godt samarbeid med en lang rekke offentlige etater på landsbasis. Vi vil fortsette å satse på dette gode samarbeidet i vårt videre arbeid. Oppfølging SEIF, med sine avdelingskontorer rundt om i landet utgjør en trygg base hvor de unge kan henvende seg for råd og bistand på de fleste områder, eller for å snakke med noen de har tillit til. Dersom de unge bor på steder hvor SEIF ikke har kontor, holder vi kontakten per telefon eller ved besøk. Dette oppfølgingsarbeidet viser seg å være avgjørende for at de unge skal komme seg videre i livet etter brudd med familien. Det er et arbeid som krever fleksibilitet og et stort engasjement av medarbeiderne på SEIF og det forutsetter et dypt tillitsforhold til de unge. Vi har grunn til å tro at vår tette oppfølging er årsaken til at så få av de unge gir opp og drar tilbake til familien etter å ha brutt ut. Tilbake til argumentasjonen om det offentliges hele og fulle ansvar for bistand til de unge på flukt, er det vanskelig å forestille seg hvordan det offentlige skulle utføre dette oppfølgingsarbeidet i måneder og år med hver enkelt ungdom, til alle døgnets tider. Og ikke å forglemme hva det ville koste! Vårt arbeid med oppfølging av de unge blir utdypet i rapporten Veien Videre oppfølging Vi vil fortsette oppfølgingsarbeidet for fullt i Vi viser også til rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, hvor SEIF s oppfølgingsarbeid blir evaluert av de unge det gjelder. Ad offentlige instanser erfaringsoverføring Vi vil fortsatt i 2008 gå med hver enkelt ungdom til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet, både på deres opprinnelige bosted og i ny landsdel, for å forsikre oss om at de unge blir hørt og får den hjelpen de har behov for i en fluktsituasjon. Vi vil i 2008 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene hvor det offentlige hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet, for informasjon, råd og veiledning.

19 Vi vil i 2008 også fortsette med å innlede om problematikken på møter og seminarer rundt om i landet, som et ledd i erfaringsoverføringen til det offentlige hjelpeapparatet. Vi vil fortsette å holde kontakt med andre europeiske land, hvor det arbeides for å opprette et hjelpeapparat for utsatt ungdom med hensyn til tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi vil i 2008 fortsette arbeidet med erfaringsoverføring til fylkesnemnder og rettsapparatet på landsbasis. Det dreier seg her både om, i samarbeid med advokater og offentlige instanser, å forberede saker om omsorgovertakelse for fylkesnemnd og annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet, i tillegg til vitneførsel i de enkelte sakene. Dette ser vi på som et svært viktig arbeid for å skape presedens i de respektive rettsinstanser. Et effektivt barnevern over landegrensene Dette tiltaket har vi understreket nødvendigheten av i alle våre foregående årsrapporter, uten å oppnå at det blir satt på dagsorden hos de respektive myndigheter. Vi henstiller nok en gang at det blir foretatt seg noe på området. Bistand til hjemreise for ungdom dumpet i foreldrenes hjemland I disse kompliserte sakene, blir den norske ambassadens bistand avgjørende. I foregående år oppstod det problemer med dekking av reiseutgiftene tilbake til Norge. Etter å ha satt fokus på dette problemet nok en gang våren 2006, opprettet Barne- og likestillingsdepartementet en pot til dekning av hjemreise for ungdom dumpet av familien i utlandet for å inngå ekteskap mot deres vilje. Denne økonomiske hjelpen gjør det enklere å bistå ungdom med å komme hjem til Norge. Ad opinionen Ved å fokusere på de unges situasjon og behov i media, opplever vi også engasjement og støtte fra Ola og Kari Nordmann, som henvender seg til SEIF med tilbud om krisebolig og annen praktisk bistand til de unge i deres nye tilværelse. Dette arbeidet vil vi fortsette for fullt i Ad samarbeidspartnere Når det gjelder erfaringsoverføring/seminarvirksomhet, samarbeider vi med en lang rekke offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner, og blir bedt om å innlede på seminarer og møter rundt om i landet. Vi vil også videre framover avsette ressurser til dette arbeidet. Spesielle utfordringer i det videre arbeidet Vi vil her peke på enkelte områder hvor det stadig oppstår problemer og hvor det må gjøres en innsats for å lette arbeidet mot tvangsekteskap og ikke minst, trygge de unge. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når den unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Den unge trenger oftest omsorg fra barnevernet til min. 21 år. Barnevernet må ikke gi opp saken hvis en ungdom etter omsorgsovertagelse flytter hjem til foreldrene i et siste forsøk på å få