Veien videre Oppfølging av de unge på flukt

Transkript

1 Veien videre 2008 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet.

2 Tror det viktigste er at de (SEIF) har fått han til å forstå at han ikke har gjort noe galt. Fordi det har jo vært så veldig vanskelig for han å vite. Det er mye skyldfølelse som går er det jo, bare dra liksom. Men de har liksom fått han til å forstå at han har ikke gjort noe galt, og han faktisk har gjort noe riktig. Han har alle muligheter foran seg liksom. Det tror jeg har vært det viktigste egentlig. Juliette forteller om Romeo på flukt fra vold og tvangsekteskap. Utdrag fra rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse (Ida Nafstad, UiO 2008 en evaluering av SEIF s oppfølging av de unge) 2

3 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2008 Statistikk med kommentarer Hvem har behov for oppfølging Systematisk kartlegging av de unges behov Oppfølging over tid Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Innhold og målsetting med oppfølging 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Veien Videre Gutt, 20 år Jente, 21 år 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Ungdomsopprøret fortsetter Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap/regjeringens handlingsplan Samarbeid med offentlige instanser Samarbeid med frivillige organisasjoner Dobbelregistrering En smidig modell Oppfølging fra SEIF Spesielle utfordringer i det videre arbeidet Ønskeliste for de unge på flukt 3

4 Bakgrunn for prosjektet resymé 4

5 Bakgrunn for prosjektet resymé Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, påbegynte SEIF i 1999 prosjektet Mellom barken og veden, et arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det var nødvendig med spesielle hjelpetiltak. Det kunne dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsatte seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medførte ofte at det var nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak, for å sikre at den unge ikke ble funnet av familien. Antall henvendelser fra ungdom i krise- krise har økt fra år til år, og vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil flere år framover. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder i lengre tid etter oppbruddet og den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette betydelige behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2004 begynte vi å registrere henvendelser angående oppfølging i en 6 måneders periode, og i 2005 systematiserte vi dette arbeidet gjennom hele året. Nedenfor en oversikt over utviklingen av omfanget av vårt oppfølgingsarbeid: 2005: Oppfølging av 64 ungdommer gjennom 570 samtaler/besøk. 2006: Oppfølging av 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler/besøk. 2007: Oppfølging av 62 ungdommer gjennom 1094 samtaler/besøk. 2008: Oppfølging av 66 ungdommer gjennom 1437 samtaler/besøk. I møte med andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold, har vi ofte hørt at de beklager seg over det de kaller strikkballeffekten, dvs. at de unge ikke makter bruddet eller blir lokket tilbake til familien etter kort tid. Familiene har i disse tilfellene neppe endret holdning det er de unge som må føye seg. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp. Av de 105 krisekrisesaker i 2008 dro bare 3 tilbake til familien like etter bruddet. Vi har bare informasjon om hva som videre skjedde med 2 av dem, en gutt og en jente. Jenta bøyde av for familiens krav om giftemål og ble tilgitt. Gutten, en ung homofil, ble ikke tilgitt og det kom til nytt brudd med familien. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. 5

6 Vi viser ellers til rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse (Ida Nafstad, UiO 2008 en evaluering av SEIF s oppfølging av de unge) 6

7 Målgruppe/ metodikk 7

8 Målgrupper/ metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i utgangspunket ungdom som hadde fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Noen av ungdommene hadde også i utgangspunktet tatt kontakt med andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Etter å ha systematisert oppfølgingsarbeidet ved avdeligskontorene, har vi nå beredskap til å følge opp ungdom også etter henvendelse fra andre frivillige organisasjoner. Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg som gjør oppfølging fra SEIF unødvendig, er andre, både gutter og jenter, preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige innstanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIF-kontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Vi kan feire bursdager eller 17. mai sammen. Vi blir invitert på middag hos de unge, eller vi må låne dem noen kroner på slutten av måneden. Vi forteller dem hvor stolte vi er av dem når de har mestret noe, mens vi forteller dem i klartekst hva vi mener når de har gjort noe dumt. Akkurat som en tante eller storesøster ville ha gjort, og det virker som om de unge setter pris på denne metoden. Noen ungdommer har en mye hyppigere kontakt med SEIF enn andre, og det kan blir stilt spørsmål ved om dette er en forskjellsbehandling fra SEIF s side. Vi må her få minne om at det dreier seg om myndige personer med rett til å foreta egne valg. Dersom en av dem klart gir utrykk for at han eller hun klarer seg på egen hånd, må vi respektere det. I slike tilfeller insisterer vi bare på kontakt dersom vi har grunn til bekymring. Økonomiske rammer Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge i 2008 svært stort. Det dreide seg om hele 1437 henvendelser vedrørende oppfølging av 66 ungdommer. 8 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. I 2008 bevilget Barne- og likestillingsdepartementet kr ,- til SEIF s arbeid med oppfølging av de unge på flukt fra tvangsekteskap. SEIF har ikke mottatt bevilgninger fra andre instanser til dette arbeidet. 8

9 Oppfølgingen av de unge i 2008 Statistikk med kommentarer 9

10 Statistikker over oppfølging av ungdom i 2008 Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 620 Trondheim: 161 Bergen: 630 Stavanger: 26 Totalt antall henvendelser på oppfølging: 1437 Antall ungdom med behov for oppfølging: 66 Derav var: Jenter: 47 Gutter: 19 Av disse var 16 mindreårige Tid etter brudd med familie:** Opptil 6 mnd: 9 Ca 1 år: 26 Ca 2 år: 15 Over 3 år: 15 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: ganger: ganger: 9 Over 15 ganger: 25 Gjennomsnittlig kontakt med hver ungdom: 21 * Ungdom her er gutter og jenter som etter hvert har blitt opptil 27 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 15 dager til 9 år. *** Antall kontakt varierer her fra 1 til 155 ganger. 10

11 Kommentarer til statistikkene 11

12 Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging variere fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2008 viser at 19 gutter og 47 jenter hadde behov for oppfølging. Når det gjelder barn/ungdom under 18 år økte antall henvendelser betydelig sammenlignet med året før når det gjaldt hjelp i krise- krisesituasjoner. Denne økningen gjenspeiler seg også når det gjaldt oppfølging, fra 6 mindreårige i 2007 til 16 i Også i 2008 var vår erfaring med barnevernet på landsbasis svært positiv, noe som vi tar som et tegn på at vårt arbeid med kunnskapsoverføring til de offentlige etater viser resultater. SEIF s oppfølging av de 16 mindreårige i 2008 foregikk i samarbeid med de respektive barneverntjenester rundt om i landet, som støttet de unges ønske om å beholde sitt nye lille nettverk etter brudd med familien. SEIF s oppfølging bestod av telefonsamtaler eller ved å besøke de unge i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon. Systematisk kartlegging av de unges behov I evalueringsrapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, hvor 19 ungdommer på sperret adresse rundt om i landet ble intervjuet, uttrykte et par-tre av dem ønske om enda mer oppfølging fra SEIF, som f. eks. døgnåpen telefon. I brev om videre støtte til arbeid mot tvangsekteskap i 2009, uttrykker BLD interesse for en mer systematisk kartlegging av den enkelte unges behov fra SEIF s side. Vi har vurdert disse ønskene svært grundig og funnet at vi her må forholde oss til en ganske komplisert balansegang når det gjelder de unge over 18 år. De er myndige, og selv når de bor i kriseleiligheter i noen måneder, er dette deres hjem. De gangene vi har vært bekymret, ringt på hos dem og insistert på å få komme inn, har vi hele tiden hatt det klart for oss at de kunne ha nektet å motta besøk. Dette har ikke skjedd, kanskje på grunn av tillit til oss eller kanskje har de unge følt at de ikke kunne si nei. I de aller fleste tilfeller, skjer vår vurdering av de unges behov gjennom en nær og tillitsfull kontakt, og vi på SEIF bistår med praktisk hjelp, råd og støtte. Da vi har mobilisert det lokale hjelpeapparatet og alle de andre nødvendige instansene som kommer inn i bilde, må vi overlate til de forskjellige faginstansene og kartlegge den unges behov på deres respektive områder. Det vil si at skolen nødvendigvis må kartlegge den unges behov i skolesammenheng. Fastlege og eventuelt psykolog må vurdere behovene på sine fagområder, osv. SEIF samarbeider da også med de forskjellige instansene og kan, med den unges tillatelse, gi informasjon til og være bindeledd mellom de forskjellige offentlige instansene og de unge. Vi kan løpende vurdere de unges behov, drøfte dem med de unge og gi råd, men de skal ikke bli klientifisert. Vi kan heller ikke påtvinge dem noe det dreier seg om myndige mennesker. Både når de bor i kriseleiligheter og når de flytter til egen permanent bolig, er det i siste innstans de unge selv som bestemmer om de ønsker oppfølging fra SEIF eller noen annen instans. Når det gjelder de unge under barnevernets omsorg, både de under og over 18 år, er det selvsagt barnevernet som foretar vurderinger av de unges behov. Som før nevnt, utgjør SEIF her bare en del av det nye lille nettverket den unge har etablert etter brudd med familien. 12

13 Oppfølging over tid Tallmaterialet viser at ungdommer har behov for oppfølging over lengre tid. Tallene viser at behovet er størst det første året etter bruddet, men nesten halvparten av de 66 ungdommene som ble fulgt opp i 2008 hadde brutt med sin familie for 2 år eller mer siden. Det dreier seg da ofte om praktiske eller emosjonelle problemer som har dukket opp og som de unge ikke har klart å finne en løsning på. SEIF blir da det stedet hvor de unge henvender seg i tillitt om at de der vil får den hjelpen og støtten de trenger. Det dreier seg her gjerne om situasjoner hvor ungdom under vanlige omstendigheter ville ha støttet seg til sin familie. Etter å ha etablert en systematisk oppfølging av de unge, viser statistikkene fra 2008 at de unge virkelig benytter seg av dette tilbudet. Denne tendensen vil medføre en stor arbeidsmengde fra SEIF i tiden framover ved at ny ungdom kommer med sine behov mens vi samtidig må følge opp de gamle videre. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Det viser seg her at behovet varierer sterkt. Mens 21 av ungdommene bare hadde behov for råd og hjelp fra 1 til 5 ganger, opplevde vi at hele 25 av ungdommene hadde behov for kontakt med SEIF over 15 ganger. Det tyngste oppfølgingsarbeidet i 2008 gjaldt et par i en Romeo og Juliette situasjon som vi hadde kontakt med hele 155 ganger. Vi har regnet ut at gjennomsnittlig kontakt med hver ungdom var 21 ganger et tall med mindre interesse når behovet i realiteten varierer så sterkt. Innhold og målsetting med oppfølgingen SEIF s målsetting med oppfølgingen av de unge er at de skal finne veien videre i livet etter å ha brutt ut av en situasjon med press, tvang og trusler. Mens vårt arbeid med bistand i den første krise- krisesituasjon går ut på å trygge de unge på nytt bosted, består arbeidet med oppfølging av å hjelpe de unge til å leve et tilnærmelsesvis normalt liv og etter hvert oppleve at de valgene de måtte ta for å oppnå sine basiske rettigheter med tiden gjør dem sterkere og mer selvstendige. SEIF setter ressurser inn for å være tilgjengelig for de unge og oppfølgingen kan bestå av alt fra praktisk bistand med søknader og skjemaer, til en samtale i tillit når livet syns vanskelig. Selvsagt kan enkelte ungdommer ønske en enda hyppigere kontakt med oppfølging fra SEIF, noe som er svært forståelig tatt i betraktning den ballasten de unge kommer med. Vi innser at det i noen tilfeller er umulig å helt tilfredsstille den unges behov. SEIF har hele tiden for øye at vår oppfølging skal virke som en støtte for de unge i deres nye tilværelse. Bistanden skal ikke virke stigmatiserende eller klientifiserende på de unge. Oppfølgingen skal være ubyråkratisk og på de unges premisser. Den unge skal heller ikke måtte gå på rundgang mellom de forskjellige offentlige etater for å få løst et problem, og her kommer vi til en av de viktigste rollene SEIF har i sitt oppfølgingsarbeid: I oppfølgingen av hver enkelt ungdom kan det ofte være opp til 5-6 offentlige instanser inne i bildet, f. eks. sosialkontor, trygdekontor, skole, helsevesen, politi, boligkontor, m.m. SEIF s arbeid består her i å mobilisere de nødvendige etater og følge opp saken slik at den unge får den hjelpen det er behov for, når de har behov for den. Selv om den nye Handlingsplanen mot tvangsekteskap ( ) fastslår at det offentlige skal ha ansvar for bistand og oppfølging av de unge gjennom et tverretatlig samarbeid, vil vi på SEIF fortsatt forholde oss til realitetene på grasrota. Vi har vanskelig å se for oss, i overskuelig framtid, et velfungerende samarbeid mellom 5 6 etater for å bistå de unge når de 13

14 unge har behov for det. Vi skal fortsette å være det stedet hvor de unge og de berørte offentlige etatene kan henvende seg for å få det hele til å fungere til det beste for de unge. Vår tilbud om oppfølging må allikevel skje innenfor rammene av respekt for hver enkelt ungdoms selvstendighet og privatliv som myndige personer. 14

15 Hva de unge trenger hjelp til/ Ungdom med spesielle behov 15

16 Hva de unge trenger hjelp til Kontakten med de unge gjelder for det meste behov for praktisk råd og bistand i konkrete saker som de unge ikke vet å ordne opp i selv. Det skjer også ofte at de unge ringer eller kommer for en prat, og i samtalens løp får vi vite om problemer som må bli løst, men som de unge ikke har forstått rekkevidden av. Noe av kontakten har bestått av ofte lengre samtaler i tunge stunder, når verken psykolog eller annen hjelp var tilgjengelig. I noen av tilfellene er det SEIF som har tatt kontakt eller oppsøkt de unge, som hadde isolert seg med sine depresjoner. Vi kunne da mobilisere til umiddelbar fagkyndig hjelp, og følge opp videre som støtte i tillegg. Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til sosialkontor, trygdekontor, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. Vitneførsel i fylkesnemnd eller rettsapparat. Bistand til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. 16

17 Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemmefra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsoffre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. Ungdom som har brutt ut av en tvangssituasjon for 2-3 år siden, men som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for fra det offentlige hjelpeapparatet eller andre frivillige hjelpeorganisasjoner. Etter å ha blitt overhørt og oversett da de på egenhånd søkte bistand fra hjelpeapparatet, er de nedbrutt og har mistet selvtilliten når de endelig finner fram til SEIF og blir fulgt opp. I disse tilfellene med ungdom med spesielle behov, og selv om det bare dreier seg om en håndfull av dem i året, blir her SEIF s erfaring med å få til et tverretatlig samarbeid avgjørende. Det viser seg igjen og igjen at det å overlate de unge til å forholde seg direkte og alene til det offentlige hjelpeapparatet er hva vi kaller risikosport. SEIF vil derfor fortsette å være der for de unge og påse at de får den bistanden de har behov for. 17

18 Veien Videre Jeg er ferdig med skole Jeg er skolelei og jeg kommer meg ikke opp om morgenen. Jeg vil jobbe med noe interessant, på oljeplattform for eksempel Gutt, 20 år 18

19 Dette sa altså gutten, ca 1 ½ år etter bruddet med familien på grunn av vold og planer om tvangsgifte. Og det etter at vi hadde fokusert på at han skulle fullføre videregående, helt fra dag en, da han kom til SEIF for hjelp i en krise- krisesituasjon. Vi hjalp han til å flytte til ny landsdel, han fikk nytt navn, ny livshistorie, og sperret adresse kode 6. Da han flyttet til kriseleilighet i ny landsdel var skoleåret begynt for en uke siden. Vi kontaktet inntakskontor, som igjen kontaktet skole som egentlig ikke hadde plass på den linjen han søkte på. Men inntakskontoret stilte ekstramidler til rådighet for skolen, og da ble plass ordnet. Etter et par uker begynte gutten på skolen, selv om ikke alle papirene var ordnet. Gutten fikk fort nye venner på skolen og var entusiastisk i forhold til å fortsette i 2. klasse på videregående. Bare rektor og rådgiver ved skolen kjente til guttens bakgrunn og skolen ga gutten en egen kontaktlærer. SEIF hadde møter med skolen hvor det ble avtalt at vi kunne kontaktes etter behov, og dette var gutten inneforstått med. Vi hadde også ordnet med psykolog til gutten, slik at han kunne få hjelp til å bearbeide sorgen og de vonde minnene. Det viste seg at gutten hadde vanskeligheter med å konsentrere seg om skolearbeidet. I tillegg hadde han, som mange andre ungdommer fra innvandrer og flyktningmiljøene, et dårlig grunnlag i engelsk. Han slet også med et par andre fag. Men som vi har erfart med flere ungdommer i samme situasjon, satset ikke skolen resurser til den ekstra støtteundervisningen som eleven hadde behov for. Vi henviste gutten til leksehjelp etter skoletid, men vi vet ikke hvor ofte han dro dit. Gutten klarte allikevel å fullføre noen fag andre måtte han ta opp igjen neste skoleår. Det neste skoleåret gikk ikke så bra. Etter en måned begynte skolen å ta kontakt med SEIF på grunn av fravær. Vi snakket med gutten flere ganger og han lovet å skjerpe seg. Så ringte skolen igjen og vi drøftet hva som kunne gjøres. Skolen var nå innstilt på å hjelpe gutten. De tilrettela undervisningen, kombinert med praksis utenfor skoen. Men gutten fortsatte å forsove seg eller han dukket ikke opp i det hele tatt. Noen uker før jul fortalte han oss altså at han var skolelei. At han ville få seg en interessant jobb og tjene penger. At han var stor gutt. Så da så. Vi måtte bare innse at gutten faktisk var voksen og at vi faktisk ikke kunne overstyre han. Vi begynte heller, sammen med gutten, å undersøke de reelle mulighetene han hadde til å få de forskjellige drømmejobbene. Jobb på oljeplattform uten videregående skole eller annen yrkeserfaring, innså han tilslutt var lite realistisk. Neste jobb på ønskelisten var å verve seg til utdanning i forsvaret. Sammen med gutten undersøkte vi denne muligheten, men døren var der stengt. Som 14-åring hadde gutten vært borti noen uheldige episoder hvor politiet ble involvert. Som han selv hadde fortalt oss åpent om, var det mye på grunn av mangel på omsorg hjemme, behov for oppmerksomhet, frustrasjon og sinne. Men dermed røk drømmen om en karriere i forsvaret. Valget falt endelig på et yrke som gutten også trengte vandelsattest til. Vi informerte det respektive politidistrikt som skulle utstede vandelen grundig om guttens bakgrunn og nåværende situasjon. Vi har vel aldri sett en så lettet og glad gutt, som da han fikk vite at politiet, etter en individuell vurdering hadde besluttet å gi han en ren vandelsattest. Det kan nevnes at gutten nå har vært i full jobb en god stund, tjener gode penger, har egen leilighet og mange planer for framtiden. SEIF respekterte en ung voksen i hans beslutninger og støttet han videre slik at han kunne realisere sine drømmer. Nå tar gutten kontakt med oss for å fortelle hvordan det går med han og hva han har fått til. Slik skal det være. 19

20 Se på den nydelige sofaen! Og så billig Og der står et spisebord med fire stoler det tar jeg også. Så trenger jeg et salongbord og et nattbord og noen lamper Det er jo så billig her! Jeg har aldri vært på en brukthandel før Jente, 21 år, på brukthandel for å kjøpe møbler til egen leilighet. Da jenta endelig kunne etablere seg i egen leilighet for første gang, hadde vi vært sammen med henne gjennom en lang og tung prosess over en 2-års periode. Hun kom til SEIF da hun endelig hadde klart å komme seg tilbake til Norge etter å ha blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland. Hun var vokst opp i Norge, var norsk borger og hadde fullført videregående skole i Norge. På det som skulle bli en hyggelig ferie i foreldrenes hjemland, ble hun konfrontert med en godt planlagt bryllupsfest. Sin egen. Hun gråt og tryglet, men hennes far stilte henne foran valget å gjennomføre ritualet eller å dø. Han rettet pistolen mot hodet hennes. Hun bøyde av, men sa ikke et ord under hele vielsen. Det var faren hennes som svarte ja for henne da imamen spurte om hun ville inngå ekteskapet og vielsesattestet ble utstett. Etter festen måtte hun flytte til sin svigerfamilie, hvor ektemannen ved flere anledninger forsøkte å tvinge henne til å fullbyrde ekteskapet. Hun klarte tilslutt å rømme og kom seg til den norske ambassaden, hvor hun fikk hjelp til å komme seg hjem til Norge. I Norge kontaktet hun en venninne hun kunne stole på, som tok henne med til SEIF. Det var mye som skulle ordnes. Vi hjalp jenta med kriseleilighet på trygt sted og advokat bistod med sperret adresse kode 6. Jenta slet med fysiske plager, slik at hun ikke kunne begynne å søke arbeid før hun hadde fått medisinsk behandling som også krevde en lengre periode med rekreasjon. Vi satte henne i kontakt med dyktig advokat som skulle bistå henne med annulering av tvangsekteskapet. Jenta burde vente med navnskifte til saken hadde vært oppe i Tingretten, for å unngå at hennes nye navn ble røpet der. I månedene som fulgte, bistod vi jenta med en rekke skjemaer, søknader og praktiske ting i forbindelse med hennes helsemessige og økonomiske situasjon. Og mest av alt, ønsket jenta å få annullert tvangsekteskapet snarest mulig, slik at hun kunne føle seg fri og gå videre i livet. Men saken lot vente på seg. I en sak med annullering av tvangsekteskap er det ektefellen som er motpart, og denne må få rettsdokumentene forkynt på egen bopel. Dokumentene ble behørig sendt til den norske ambassaden i det respektive landet, som så sendte dem videre til justismyndighetene som skulle stå for forkynnelsen. Månedene gikk og ingen ting skjedde. Advokaten purret på ambassaden som informerte at de ikke hadde noen mulighet til å påvirke landets myndigheter til å få fortgang i saken. Myndighetene unnskyldte seg med at de ikke fant fram til mannens bopel, selv om både adresse og telefonnummeret var oppgitt. Ventetiden var en stor belastning for jenta, som i tillegg gjennomgikk en operasjon og en lengre behandling etter den. Da hun etter hvert følte seg frisk nok, bisto vi henne til å finne egen leilighet, med god hjelp av boligkontoret i byen hvor hun bodde. Det var da leiligheten sto klar og kontrakten var underskrevet, at vi dro på brukthandel. Jenta hadde vært så bekymret for hvordan hun skulle klare det, da hun bare hadde fått kr ,- for å møblere den lille leiligheten. Vi forsikret henne om at pengene ville rekke til alt det nødvendigste og tok henne med til et sted hun aldri hadde vært før. Da hun hadde funnet de møblene hun trengte på brukthandelen, hadde hun fremdeles et par tusen kroner igjen til komfyr. Etter hvert som alt kom på plass i jentas bolig og helsen ble bedre, hadde jenta behov for mindre hjelp å kontakt med SEIF. Vi ringte henne noen ganger for å høre hvordan hun hadde det og om hun trengte noe, men da fortalte hun at hun nå visste hvordan hun skulle ordne ting selv. Dette måtte vi bare respektere. 20

21 Det kan nevnes at vi traff jenta igjen, i tingretten da saken om annullering endelig kom opp og hvor vi vitnet. Jenta kom også til kontoret vårt samme dag som hun fikk dommen fra tingretten som annullerte tvangsekteskapet. Jenta strålte og takket oss tusen ganger for all hjelpen. Så gikk hun, den store piken. 21

22 Det videre arbeidet Spesielle utfordringer 22

23 Det videre arbeidet/ spesielle utfordringer Ungdomsopprøret fortsetter Vi har grunn til å tro at arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold vil øke i omfang i årene framover. En av grunnene til denne antakelsen er at antall ungdom, barn av 1. generasjon innvandrere og flyktninger, som når gifteferdig alder vil øke. Nok en grunn er også at vi ser tendensene til et ungdomsoppgjør av visse dimensjoner. Stadig flere ungdommer setter foten ned og sier nei til familiens planer om arrangerte ekteskap mot de unges vilje. Stadig flere ungdommer vet at det er hjelp å få og hvor de kan få denne hjelpen til å komme seg ut av tvangssituasjoner. Vårt tallmateriale fra 2008 viser en betydelig økning i antall henvendelser fra mindreårige helt ned til 13 års alderen. Dette indikerer at informasjonen om at det er hjelp å få også har nådd ned til elevene i grunnskolen. Ungdomsopprøret fortsetter og brer seg. Da SEIF er blitt et sted hvor ungdom i krise- krisesituasjoner henvender seg for hjelp, vil vi stå rustet til å bistå de unge i deres kamp om basiske rettigheter i vårt samfunn. Dersom antall ungdom med behov for hjelp i krise- krisesituasjoner skulle synke i framtiden, ville det skyldes en holdningsendring i foreldregenerasjonen. Vi har til nå sett lite til tendenser til slike endringer. Patriarkenes rett til full kontroll over sine kvinner og barn og retten til å bestemme over deres framtid og valg av ektemake, i tillegg til retten å tukte de ulydige, er seiglivete tradisjoner. Men på den andre siden, må det være dypt tragisk for foreldre å oppleve at deres egne barn snur dem ryggen, rømmer og bryter all forbindelse. Når dette skjer i stadig større omfang, mener vi som de evige optimistene vi er, at det før eller senere må skje en holdningsendring i foreldregenerasjonen. De kan ikke i det lange løp sitte og fortelle slekt og venner at datteren eller sønnen er dratt til London, Bergen eller Trondheim for å studere, men vil snart være tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, og farsen kan neppe bli opprettholdt i det uendelige. Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap / Regjeringens handlingsplan ( ) I 2008 foretok regjeringen en større satsning på arbeidet mot tvangsekteskap. Det ble bevilget 70 millioner til dette arbeidet, overført til IMDI til fordeling. Det ble opprettet attachéstillinger ved norske ambassader for å kunne bistå på en bedre måte ungdom dumpet i foreldrenes hjemland eller tatt med dit for tvangsgifte. Det ble opprette stillinger for minoritetsrådgivere i videregående skoler, for å kunne bistå ungdom der og fange opp problemer. Handlingsplanen fokuserer også sterkt på tilførsel av kunnskap om problematikken tvangsekteskap til offentlige instanser og barnevernsinstitusjoner/fosterhjem skal rustes for å møte behovene for denne gruppen ungdommer. Fokus ble også satt på det forebyggende arbeidet, gjennom tverretatlig kontakt og dialog innad i miljøene. SEIF var ikke inkludert i denne nye satsningen og vi ble derfor bare tilskuere til det som skjedde på området i Vi ser positivt på at det stilles mer midler til arbeidet mot tvangsekteskap og at arbeidet på området skal være det offentliges ansvar. Flere frivillige organisasjoner og instanser ble tildelt midler for å gjøre en innstats med forebyggende arbeid, noe som også kunne styrke regjeringens målsettinger på området. Vi stilte oss allikevel spørrende til effekten og resultatene ved at mye av disse midlene ble brukt på å avholde en rekke møter og seminarer om tvangsekteskap rund om i landet, alle for den samme målgruppen, som viste seg å være ansatt i offentlige etater. Det som allikevel bekymrer SEIF mest i denne nye satsningen, er byråkratiseringen som vi ser klare signaler på. Som eksempel på dette er at de eksisterende kriseleilighetene som til nå har 23

24 vært disponert av Røde Kors og SEIF, nå skal overføres til en offentlig instans. Denne innstansen skal både stå for vurdering av søkere og tildeling av leilighetene på ukedager og i kontortiden. Det skal i tillegg opprettes nye boenheter med oppfølging fra det offentlige, men i skrivende stund har SEIF ikke mottatt nærmere informasjon om dette tilbudet, verken når det gjelder beliggenhet eller innholdet av oppfølgingen. Dette skal også være boliger for ungdom over 18 år og vi er bekymret for en klientifisering av beboerne. Og sist, men ikke minst er vi bekymret for myndighetenes planer om registrering av hver enkelt ungdom som henvender seg til det offentlige hjelpeapparatet i forbindelse med tvangsekteskap og æresrelatert vold eller har behov for en krisebolig. Vi viser her til rapporten Mellom barken og veden 2008, hvor vi understreker på det sterkeste at vi her i landet ikke kan tillate oss å opprette nok et spesialregister for utsatte grupper! Med regjeringens stortilte satsning og planer om byråkratisering av bistanden til de unge, er vi på SEIF usikre på hvilken rolle vi er tiltenkt i det videre arbeidet mot tvangsekteskap. Vi tar allikevel høyde for å fortsette vår direkte kontakt med de unge og vårt direkte samarbeid med de offentlige etatene, slik at bistanden til en hver tid koordineres til de unges beste. Å ganske enkelt bare videreformidle dem til aktuelle offentlige instanser, som tiltak 29 i Handlingsplanen spesifiserer arbeidet til frivillige organisasjoner, ville være en risikosport til det motsatte er bevist. Samarbeid med offentlige instanser SEIF ser gjerne at det satses på kompetanseheving i det offentlig på landsbasis når det gjelder problematikken tvangsekteskap, slik regjeringens handlingsplan går inn for. Våre erfaringer gjennom samarbeid med offentlige instanser i store deler av landet viser samtidig at mange av disse allerede har opparbeidet en betydelig kompetanse gjennom praktisk problemløsing i enkeltsaker. Dette spesielt i byområder med større konsentrasjon av innvandrer/flyktningbefolkning. Våre erfaringer viser at når den offentlige instansen det være seg barneverntjeneste, NAV trygd eller sosialtjeneste, m.m. får skikkelig informasjon om saken, gjør de en utmerket jobb med å bistå de unge på best mulig måte. På den andre siden, kjenner vi til lover og regelverk og vet derfor hva de unge kan søke på og forvente å få innvilget. Derfor bruker vi tid sammen med de unge hvor vi informerer dem om hva som er mulig og hjelper dem med søknaden. Det kan nevnes at i løpet av 2008 fikk ingen av de unge et eneste avslag på sine søknader til det offentlige. Samarbeid med frivillige organisasjoner I arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge har SEIF en godt samarbeid på sak med flere frivillige organisasjoner på landsbasis. Vi vil her spesielt nevne et nært samarbeid med en rekke krisesentra, som etter hvert har opparbeidet kompetanse på området, og Røde Kors Krisetelefon. Når det gjelder krisesentra, benytter vi oss av deres midlertidige botilbud for jenter, mens vi finner mer permanent bosted for dem. Når det gjelder Røde Kors Krisetelefon, samarbeider vi smidig og effektivt når ungdom må flytte til ny kriseleilighet i ny landsdel. Da SEIF har kontorer i de respektive byene, bistår vi med å møte de unge, installere dem i kriseleiligheten og hjelper dem til å finne fram i byen. Dersom Røde Kors og de unge selv ønsker det, bistår vi med oppfølging av de unge på lik linje med oppfølgingen av de unge som henvender seg direkte til SEIF. 24

25 Dobbelregistrering Det finnes per i dag ingen oversikt over omfanget av ungdom i Norge berørt av problematikken tvangsekteskap. De frivillige organisasjonene som arbeider på området, legger årlig fram sitt tallmateriale, men ingen har oversikt over mørketallene. Når det gjelder tallene fra organisasjonene, har det også vært knyttet usikkerhet til omfanget av dobbelregistrering, det vi si at de unge kan ha oppsøkt og blitt registrert hos flere av aktørene. SEIF på sin side, har forsøkt å holde oversikt over hvor mange av de unge som vi kommer i kontakt med også har vært i kontakt med andre organisasjoner. I 2008 hadde 5 av de 105 ungdommene i krise- krise også vært i kontakt med andre frivillige organisasjoner som arbeider på området. En smidig modell Etter en årrekke med systematisk arbeid mot tvangsekteskap og etter 5 års tett oppfølging av de unge, viser våre erfaringer at samarbeid mellom offentlige etater og frivillig organisasjon er en smidig og velfungerende modell. Med kunnskap om problematikken, fatter den enkelte offentlige etat de riktige beslutninger til de unges beste, mens SEIF som frivillig organisasjon blir bindeleddet mellom den enkelte unge og den lange rekken offentlige instanser som er involvert i hver enkelt sak. Slik trenger ikke den unge å løpe sikksakk mellom diverse kontorer og enda flere saksbehandlere, men kan ganske enkelt komme med sine behov til SEIF. SEIF knytter sammen en tverretatlig bistand, og følger og purrer på saken gjennom hele prosessen. For en ungdom som ikke er lommekjent i de byråkratiske irrganger, ville denne prosessen ofte være uoverkommelig. Erfaringene viser også at de offentlige etatene setter pris på SEIF s koordineringsarbeid, da disse også får ett knutepunkt å forholde seg til. Disse gode erfaringene med samarbeid mellom offentlige etater/frivillige organisasjoner i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er ikke unike. På flere områder i samfunnet, spesielt i arbeidet med sårbare grupper (mishandlete kvinner, incestofre, funksjonshemmede, voldtektsofre, m.m.) har vi en lengre tradisjon med et fruktbart samarbeid mellom frivillige organisasjoner og offentlige instanser. La oss si at vi holder hverandre i ørene! Oppfølging fra SEIF Vi har erfart at den akutte krisehjelpen til å bryte ut av tvangssituasjonene kun er første steget på veien i vår bistand til de unge i deres nye tilværelse. Nok så viktig er veien videre. SEIFs oppfølging av de unge vil ikke begrense seg til bare å omfatte de unge som i første omgang henvendte seg til SEIF for krisehjelp. Når de unge opplever at de ikke har fått den nødvendige hjelpen fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige instanser, har de kunnet kontakte SEIF for videre oppfølging. SEIF vil fortsette å være en åpen organisasjon for en hver ungdom med behov for hjelp. Vi opplever også at andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser henvender seg til SEIF for hjelp til oppfølging av ungdom etter brudd med familien. SEIF vil her fortsette å bistå med oppfølging av de unge med behov for det så langt våre resurser strekker til og så lenge de unge selv ønsker det. Spesielle utfordringer i det videre oppfølgingsarbeidet Seif ser på utdanning som et av de viktigste områdene for at de unge skal komme seg videre i livet. Utfordringene på dette området er flersidige. Når det gjelder den enkelte ungdom, viser erfaringene at de unge har vanskeligheter med å konsentrere seg om skolen like etter bruddet med familien. Selv om SEIF ordner med skoleplass på det nye bostedet umiddelbart, klarer 25

26 ikke den unge å yte sitt beste. Ofte, på grunn av konsentrasjonsvansker og andre plager klarer ikke den unge å få karakterer i alle fagene det første skoleåret etter bruddet. Noen ganger kan det gå opptil 2 år før den unge føler at hun har fast grunn under føttene. Dette må vi og andre instanser som har kontakt med den unge ha en viss forståelse for. Erfaringene viser også at når den unge har kommet over denne kneiken, vil de fleste av dem fullføre utdanningen og komme seg ut i arbeidslivet. Som nevnt i årsrapporten Veien videre 2007, vurderte SEIF å etablere en fadderordning for ungdom på nytt bosted rundt om i landet, noe i likhet med flyktningguidene i Røde Kors. Etter nærmere vurdering, har vi gått bort fra disse planene i SEIF s regi, av sikkerhetsmessige grunner. Guidene eller fadderne for flyktninger nylig bosatt i en kommune, hjelper de nyankommene til å finne seg til rette og etablere et nettverk på det nye bostedet. Det dreier seg her ofte om voksne mennesker som ikke lenger er på flukt. Den ungdommen SEIF jobber med er derimot flyktninger i eget land. De er ofte år, bor for første gang alene, er i en svært sårbar situasjon og lever med sperret adresse kode 6 og en rekke sikkerhetstiltak. En fadder for disse ungdommene må ha spesielle egenskaper og ikke minst en ren vandelsattest, noe SEIF ikke har mulighet til å be om. Kommunen derimot, har både kompetanse og autoritet til å etablere en fadderordning med de best egnede personer, og SEIF bistår gjerne kommunene med sine erfaringer for å opprette en slik ordning. Vi tror også at mange unge ville benytte seg av tilbudet og ønske å få en slik fadder. SEIF ser nok en spesiell utfordring i det videre arbeidet med de unge på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold: Hvordan navigere seg fram i det byråkratiske farvannet som vi nå ser konturene av? Kriseleiligheter som ikke er tilgjengelige når krisen oppstår, men først etter vurdering av søknad og da bare i kontortiden Registrering av de unge og opprettelse av et register i forskningsøyemed, med uvisshet om hvem som har tilgang og om hvor lenge det vil bli bevart Offentlige etater med nypålagt ansvar for arbeidet mot tvangsekteskap, som kanskje vil ha seg frabedt innblanding fra brysomme frivillige organisasjoner som SEIF Som evige optimister, har vi på SEIF besluttet å fortsette vårt videre arbeid ufortrødent. Og så lenge et stadig økende antall ungdom henvender seg til oss, viser oss tillit og ber oss om bistand, vet vi at vi er på riktig vei. Ønskeliste for de unge på flukt Vi vil her komme med noen ønsker om tiltak som ville gjøre de unges situasjon bedre og tryggere. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Ordningen med kriseboliger i regi av Husbanken/kommuner må fortsette og eventuelt utvides etter behov. Røde Kors og SEIF, som de to organisasjonene med direkte kontakt med ungdom i krise, må fortsatt disponere og ha direkte tilgang til kriseleilighetene. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. 26

27 Flere av de unge på flukt har ennå ikke fått norsk statsborgerskap. Familien har heller ikke fått utstedt utlendingspass, men blir henvist til sitt hjemlands ambassade for reisedokumenter. Den unge på flukt har derfor verken utlendingspass eller kan henvende seg til aktuelle ambassade, av sikkerhetsmessige grunner. Uten pass fra opprinnelseslandet eller norsk utlendingspass, får den unge ikke utstedt skolebevis, ikke åpnet bankkonto, kan ikke krysse grenser. Ungdom på flukt må derfor få utstedt utlendingspass. Det bør gis dispensasjon fra botid i Norge for å få norsk statsborgerskap for ungdom på flukt. Norsk pass vil forenkle prosessen med å få ny identitet og skjule sin herkomst. Lekkarser skjer i både offentlige innstanser og i private bedrifter (folkeregisteret, NAV, banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. Vi henstiller på det sterkeste at de involverte statsråder kommer i gang med arbeidet for å etablere er europeisk samarbeid, slik at ungdom på flukt for å berge livet kan få den hjelpen de har behov for i Norge, og at ungdom fra Norge kan søke tilflukt i annet europeisk land. Det dreier seg tross alt om så få, og slik det er nå, får ikke de unge bistand verken fra sosialkontor eller helsetjeneste i Norge, dersom de ikke er skandinaviske borgere. Vi må unngå stigmatisering og klientifisering av de unge på flukt fra tvang og vold. Valg av bosted, sikkerhetstiltakene rundt og god oppfølging må være så adekvat at det gir den nødvendige trygghet, slik at den unge kan leve et tilnærmelsesvis normalt liv på veien videre. Dette er hva de unge selv ønsker, og med kunnskap og erfaring fra hjelpernes side er denne balansegangen fullt mulig. Sist, men ikke minst ønsker vi på SEIF en objektiv forskning på og evaluering av det etter hvert omfattende arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold i Norge. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) juni