«Mellom Barken og Veden» og «Veien Videre» 2017

Transkript

1 1 «Mellom Barken og Veden» og «Veien Videre» 2017 Arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge på flukt. Gjennomført med økonomisk støtte fra Bufdir

2 Livet mitt står i fare... jeg har flyktet fra mannen min med våre to døtre. Både jeg og barna har blitt utsatt for vold. Han tok fra oss de norske passene, men jeg klarte allikevel å komme meg ut av landet. Jeg har prøvd å få kontakt med den norske ambassaden, men de sier at saken er vanskelig. Jeg trenger hjelp, vær så snill å hjelp meg til å komme tilbake til Norge. E-post korrespondanse med kvinne i slutten av 20 årene. 2

3 Innholdsfortegnelse Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé - Totale henvendelser - Krise- krisesaker - Oppfølging av de unge Målgrupper, målsetning og metodikk - Målgrupper - Målsetninger - Krisehjelp - Oppfølging - Det offentlige - Metodikk Gjennomføring av arbeidet med de unge i 2017 med statistikker - Statistikker - Gjennomføring av arbeidet blant de unge i Bistand i enkeltsaker - Mindreårige/ barnevern - Lhbt Likeverd - SEIF/ et alternativt lavterskeltilbud til de unge - Oppfølging av de unge Veien Videre - Hvem har behov for oppfølgingen - De unges behov - SEIF`s koordinerende rolle - Et samarbeid må styrkes - Oppfølging over tid - Innhold og målsetting med oppfølgingen - SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet - Media - Presset tilbake til foldene - Gjenforening etter brudd Barrierer i systemet - Når alt går gærnt! - Bostedskommunen - Krisesentra - Sikkerhetvurdering fra politiet - Kompetanseteamet- det offenlige bo- og støttetilbudet - Tilslutt: opptil SEIF 3

4 Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold - Feilskjær ved dagens praksis utfordringer til det offentlige - Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. - Sist men ikke minst: Tid for å mimre 4

5 Bakgrunnen for vårt arbeid med de unge kort resymé Mannen min skulle bare ta barna ut en tur, men han kom aldri tilbake. Nå har jeg fått vite at han tok med barna til hjemlandet og overlot dem til bekjente der. Men der er det jo krig! Hva skal jeg gjøre? De er jo små, alle barna. Jeg har anmeldt mannen min til politiet, men de sier de ikke kan gjøre noe fordi barna er der borte. Dere må hjelpe meg! Samtale med ung mor i 20 årene. 5

6 Bakgrunnen for vårt arbeid blant ungdom kort resymé SEIF mottok den første henvendelsen fra ungdom med behov for hjelp med hensyn til tvangsekteskap i Det dreide seg her om en ung jente fra et afrikansk land som på ferie i foreldrenes hjemland var blitt kjønnslemlestet og tvangsgiftet. Selv etter et 10-års arbeid blant innvandrere og flyktninger (SEIF ble opprettet i 1986) ble vi tatt på sengekanten. Vi bistod jenta i krisesituasjonen og hjalp med annullering av tvangsekteskap. Det var vårt første møte med en brutal virkelighet som det etter hvert er dokumentert berører en stor gruppe ungdom midt blant oss. Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, benyttet SEIF media for å informere om forekomsten av arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang i enkelte innvandrer- og flyktningmiljøer. Andre organisasjoner og enkeltpersoner kom på banen og fenomenet kom på den politiske dagsorden. I 1998 kom regjeringen med den første handlingsplanen mot tvangsekteskap, og i samarbeid med krisesenterbevegelsen og Oslo Røde Kors var SEIF med på å arrangere en rekke seminarer rundt om i landet for å informere om handlingsplanen. I 1999 påbegynte SEIF prosjektet Mellom barken og veden med finansiering fra det daværende Barneog familiedepartementet. Arbeidet i Mellom barken og veden bestod og består fremdeles av informasjon, råd og praktisk bistand til ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap. I 2000 ble Røde Kors Krisetelefon mot tvangsekteskap opprettet, og etter hvert ble SEIF og Røde Kors Krisetelefon de meste aktive på området krisehjelp til de unge. Henvendelsene fra ungdom med behov for bistand steg dramatisk, og etter flere runder med politikere og berørte instanser ble det opprettet kriseleiligheter rundt om i landet for de unge på flukt. Disse leilighetene ble disponert av Røde Kors og SEIF. SEIF var nå i stand til å bistå de unge med den nødvendige hjelpen, i nært samarbeid med alle de offentlige instansene som nødvendigvis måtte bidra (politi, sosialkontor, barnevern, skole, advokat, helsetjeneste, m.m.). Tidlig i vårt arbeid med de unge erfarte vi at bistand i en krisesituasjon bare var første steget på veien. De unge på flukt fra tvang og vold hadde et betydelig behov for hjelp og støtte videre. De hadde måttet bryte med sin familie og sitt sosiale nettverk, ofte måtte de flytte til ny landsdel med nytt navn og ny livshistorie. De kunne slite med sorg og savn, redsel for å bli funnet og ensomhet i sin nye tilværelse. I 2003 påbegynte vi prosjektet Veien videre, hvor arbeidet besto og består i oppfølging av de unge så lenge de unge har behov for det. Det betydelige behovet blant de unge må vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de bir overlatt til seg selv I 2011 påbegynte vi prosjektet Between honour and shame, i samarbeid med frivillige organisasjoner i Finland, Sverige, Danmark og Norge. Arbeidet bestod i en kartlegging av arbeidet mot tvangsekteskap i de nordiske landene med vurderinger om best practice når det gjelder bistand til de unge. Dette sett fra grasrota og på bakgrunn av de frivillige organisasjonenes direkte kontakt med de unge. Det 2-årige prosjektet var finansiert av EU-midler (Daphne), og SEIF er litt stolte over at vi er den første frivillige organisasjonen i Norge som har mottatt Daphne-midler. Prosjektet ble avsluttet i desember I forbindelse med det nordiske samarbeidet i prosjektet Between honour and shame fikk vi utvidet og styrket vårt nordiske nettverk for ungdom i krise med behov for å flytte til et annet land i Norden. Arbeidet med disse ungdommene er svært komplisert og krever kunnskap og erfaring med de forskjellige nordiske landenes regler og praksis på området tvangsekteskap og æresrelatert vold. 6

7 I 2009 kom regjeringen med ny handlingsplan mot tvangsekteskap, hvor det ble fastslått at det offentlige skulle ha ansvaret for arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det ble ansatt minoritetsrådgivere i skoler rundt om i landet med konsentrasjon av elever med innvandrerbakgrunn. Dette for å fange opp elever med problemer på området. Det ble etablert prosjekter i flere store bykommuner for å bistå de unge som flyttet til kriseleilighetene, men som nå ikke lenger skulle disponeres av Røde Kors og SEIF. Nye handlingsplaner fra 2012 fram til 2020, som omhandler både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, bygger videre på de offentlige instansenes arbeid blant de unge, uten å definere rollen til de frivillige organisasjonene. Denne nye organiseringen av arbeidet har selvsagt hatt innvirkning på vårt arbeid. Ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap, æresrelatert vold og alvorlige begrensninger av frihet møter i dag et variert tilbud om bistand. På den ene siden, kan de henvende seg til minoritetsrådgiver på videregående skole (dersom skolen de går på har en), lærer, helsesøster, barnevern eller annen offentlig instans, for så å bli henvist til det offentlige tilbudet. På den andre siden, kan de benytte seg av det lavterskeltilbudet som SEIF utgjør med sine 7 kontorer rundt om i landet, eller Røde Kors krisetelefonen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Noen av de som henvender seg til SEIF for bistand kan vi få plassert i det offentlige bo- og støttetilbudet. Storparten derimot passer ikke inn der og ønsker hjelp til å bosette seg på trygt sted utenfor det offentlige hjelpetilbudet, og med videre oppfølging av SEIF. Erfaringer viser at dette parallelle arbeidet i offentlig og frivillig regi når ut til flere unge, er et tilbud som er enda mer tilpasset den enkelte og som utgjør en mer fleksibel modell i arbeidet mot tvangsekteskap, æresrelatert vold og sosial kontroll. For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år («Mellom Barken og Veden»og «Veien Videre» ) på vår hjemmeside Totale henvendelser Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser når det gjelder de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser 2008: 2352 henvendelser Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 2671 henvendelser 2010: 2975 henvendelser 2011: 2048 henvendelser 2012: 1701 henvendelser 2013: 1431 henvendelser 2014: 1310 henvendelser 2015: 1498 henvendelser 2016: 2981 henvendelser 2017: 4684 henvendelser 7

8 Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold og oppfølging. Krise- krisesaker SEIF er et sted hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det vi kaller krisesituasjon dreier seg ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Ungdom i krisekrise blir hjulpet til trygge bosteder med sperret adresse, navnskifte og en rekke sikkerhetstiltak blir iverksatt. I tillegg får de tett oppfølging fra SEIF over måneder og år. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise- krise situasjoner. Deretter opplevde vi følgende utvikling: 2002: 45 ungdom i krise 2003: 57 ungdom i krise 2004: 75 ungdom i krise 2005: 79 ungdom i krise 2006: 86 ungdom i krise 2007: 101 ungdom i krise 2008: 105 ungdom i krise Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 99 ungdom i krise 2010: 65 ungdom i krise 2011: 48 ungdom i krise 2012: 60 ungdom i krise 2013: 60 ungdom i krise 2014: 49 ungdom i krise 2015: 47 ungdom i krise 2016: 45 ungdom i krise 2017: 47 ungdom i krise Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Det faktum at hele 47 ungdommer i krise henvendte seg til SEIF i 2017, etter at det offentlige tilbudet er opprettet, viser det betydelige behovet for et fortsatt fleksibelt lavterskeltilbud. Mange unge finner det lettere å henvende seg til SEIF som frivillig organisasjon enn til det offentlige hjelpeapparatet, og mange av dem kunne ikke benytte seg av det offentlige hjelpeapparatet av forskjellige grunner. Andre igjen passet ikke inn i det noe firkantete offentlige tilbudet eller fikk ikke plass. Med et svært velutbygd nettverk både blant Ola og Kari Nordmann og det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis, maktet vi å bistå disse ungdommene, både med krisehjelp og ikke minst med den absolutte nødvendige tette oppfølgingen etter krisen. 8

9 Oppfølging av de unge. I 2005 systematiserte vi dette arbeidet, og nedenfor en oversikt over utviklingen av omfanget av vårt oppfølgingsarbeid: 2005: Oppfølging av 64 ungdommer gjennom 570 samtaler/besøk. 2006: Oppfølging av 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler/besøk. 2007: Oppfølging av 62 ungdommer gjennom 1094 samtaler/besøk. 2008: Oppfølging av 66 ungdommer gjennom 1437 samtaler/besøk. Offentlig overtakelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: Oppfølging av 127 ungdommer gjennom 1624 samtaler/besøk. 2010: Oppfølging av 105 ungdommer gjennom 2225 samtaler/besøk. 2011: Oppfølging av 88 ungdommer gjennom 1231 samtaler/besøk. 2012: Oppfølging av 59 ungdommer gjennom 951 samtaler/besøk. 2013: Oppfølging av 58 ungdommer gjennom 690 samtaler/besøk. 2014: Oppfølging av 61 ungdommer gjennom 608 samtaler/besøk. 2015: Oppfølging av 48 ungdommer gjennom 591 samtaler/besøk. 2016: Oppfølging av 40 ungdommer gjennom 1220 samtaler/besøk. 2017: Oppfølging av 38 ungdommer gjennom 2168 samtaler/besøk. Tallene fra både 2016 og spesielt 2017 viser en betydelig økning i kontakten med hver enkelt ungdom som vi følger opp. På den ene siden skyldes dette at vi tilfeldigvis fulgte opp ungdom hvor noen av dem hadde et uvanlig stort behov for bistand og kontakt. På den andre siden, er SEIF det eneste tilbudet i Nord Norge av systematisk oppfølging av de unge, både etter utflytting fra det offentlige bo- og støttetilbudet og ungdom vi har bistått direkte til trygt bosted i landsdelen. Vi vil påpeke at SEIF systematisk har fulgt opp en stor gruppe ungdommer hvert år på landsbasis. SEIF har her en kontaktflate med de unge som er unik i Norge, og utenforstående kan vanskelig sette seg inn i kompleksiteten og arbeidsmengden i dette omfattende oppfølgingsarbeidet. Vi har allikevel opplevd en nedgang i selve antall ungdom som vi følger opp etter den offentlige overtagelsen av arbeidet mot tvangsekteskap. Dette skyldes at vi ikke får kontakt med de unge som bor i det offentlige bo og støttetilbudet i noen av bykommunene. Dette ser vi på som svært bekymringsfullt, da spesielt med henblikk på at det offentlige apparatet ikke har systematisk oppfølging på programmet etter den korte botiden i de offentlige leilighetene. Tilbudet til de unge i en svært sårbar situasjon blir slik sterkt forringet flere steder i landet. Behovet for tett oppfølging av de unge etter utflytting fra de offentlige leilighetene er betydelig. Dette dokumenteres også av vårt tallmaterialet fra 2017, hvor mengden av samtaler og besøk av de unge i oppfølgingsarbeidet er mer enn fordoblet fra året før. Hovedgrunnen til dette er at SEIF inngikk samarbeidsavtale med nok en bykommune, da spesielt med henblikk med oppfølging av de unge etter utflytting fra det offentlige botilbudet. Dette viser også hvor viktig det er at Bufdir forsetter arbeidet med å få de offentlige botilbudene til å inngå avtaler med frivillige organisasjoner med spisskompetanse på området om oppfølging av de unge. Oppfølging avgjørende for veien videre Det kan ta år før familien har innsett at de unge har rett til å bestemme over eget liv og hvem de skal gifte seg med eller om de i det hele tatt vil gifte seg. Dersom den unge bøyer av og flytter tilbake til familien i løpet av de første par årene etter flukten, kan den unge bli utsatt for alvorlige 9

10 represalier. I noen tilfeller aksepterer eller tilgir familien aldri at deres datter eller sønn har brutt ut for å bestemme over eget liv. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp og flytter tilbake til familien innen forholdsvis kort tid. Av de 38 ungdommene vi fulgte opp i 2017 dro bare 1 av dem tilbake til familien. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. Vi har etterlyst statistikk over de unge i offentlig regi- hvor mange flytter hjem etter kort tid og hvordan går det med dem etter brudd med familien, men her manglet ethvert tallmateriale. 10

11 Målgrupper Målsetning Metodikk Vi er redd pappa. Han skryter av at han har to ansikter. Med de ene smiler han og med det andre viser han hvem han egentlig er. Så sier han til oss at enten må vi drepe han eller så må han drepe oss. Vi må vekk fra han Samtale med jente 16 år. 11

12 Målsetninger, målgrupper og metodikk Når det gjelder målsetninger, målgrupper og metodikk viser vi også her til våre foregående årsrapporter ( Mellom Barken og ) og «Veien videre» på våre hjemmesider Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen et grunnlag til å foreta egne valg, også på sentrale områder, som valg av ektefelle, yrke, hvordan leve sitt eget liv. Krisehjelp SEIF skal være et lavterskeltilbud, lett tilgjengelig for de unge i en krisesituasjon. Den unge skal bli møtt med tillit og vi gir oss god tid til lengre samtaler med de unge, hvor vi både informerer om rettigheter og muligheter og hvor vi spør de unge hva de vil. I en slik vanskelig situasjon er det bare de unge selv som kan bestemme hva de vil gjøre med livet sitt. Oppfølging Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg, er andre, både gutter og jenter, preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige instanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIF - kontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er 12

13 ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Noen ungdommer har en mye hyppigere kontakt med SEIF enn andre, og det kan bli stilt spørsmål ved om dette er en forskjellsbehandling fra SEIFs side. Vi må her få minne om at det dreier seg om myndige personer med rett til å foreta egne valg. Dersom en av dem klart gir utrykk for at han eller hun klarer seg på egen hånd, må vi respektere det. I slike tilfeller insisterer vi bare på kontakt dersom vi har grunn til bekymring. Der hvor de unge viser stort behov for kontakt og oppfølging, bruker vi ressurser på å være tilgjengelig, også utenom kontortiden Det systematiske oppfølgingsarbeidet krever resurser, og bekrefter det enorme behovet denne gruppen ungdom har for praktisk bistand og voksenkontakt i måneder og år etter bruddet med familien. SEIF er i dag den eneste instansen som bistår ungdommen med denne type systematisk oppfølging over en lengre tidsperiode og på landsbasis. Det offentlige Vår andre målsetning har vært å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med problemstillingen tvangsekteskap, æresrelatert vold og sosial kontroll. Vår brede kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis - et hjelpeapparat som etter hvert har kunnskap om problematikken eller er åpen for erfaringsoverføring, gjør det mulig for SEIF å bistå de unge på best mulig måte, både i en krisesituasjon og i det videre oppfølgingsarbeidet. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 13

14 Arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge på flukt i Statistikk med kommentarer. Både jeg og søskene mine husker alt det pappa gjørde mot oss da vi var mindre. Han slo oss, han pisket oss, han spylte oss med iskaldt vann og masse mer. Etter at vi kom til Norge har han nesten ikke slått oss. Men vi gjør alltid hva han sier fordi vi vet hva han er i stand til. Samtale med jente 18 år. 14

15 Statistikker over arbeidet med ungdom på SEIF i 2017 Antall henvendelser: Oslo: Kristiansand: 211 Ålesund: 25 Trondheim : 312 Bergen: 357 Stavanger: 616 Tromsø: Totalt antall henvendelser: Derav gjaldt oppfølging: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 812 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) I tillegg hadde vi: Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 59 Krise- krisesaker: (tvangsekteskap, æresrelatert vold) Antall ungdom: 47 Derav var:** Gutter alene: 14 Jenter alene: 33 Av disse var: Lhbt: 6 Mindreårige: 19 Nasjonaliteter: 12 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 29 år. 15

16 Statistikker over oppfølging av ungdom i 2017 Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 264 Trondheim: 25 Bergen: 14 Stavanger: 29 Kristiansand: 5 Ålesund: 4 Tromsø: Totalt antall henvendelser på oppfølging: Antall ungdom med behov for oppfølging: 38 Derav var: Jenter: 20 Gutter: 18 Av disse var: Mindreårige: 3 Lhbt: 15 * Ungdom her er gutter og jenter som etter hvert har blitt opptil 29 år. 16

17 Gjennomføringen av arbeidet blant de unge i 2017 Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2017, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til henvendelsene fra de unge med alle typer problemstillinger, kom også de unge som befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje eller hvor de måtte flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krise- krisesituasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. Som statistikkene viser, hadde ungdommen bakgrunn fra 12 nasjonaliteter. Ungdom i krise får den bistanden som det er behov for i hvert enkelt tilfelle og med tilpasset omfang av sikkerhetstiltak. I mange av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt framsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene kom både fra jenter og gutter. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk med offentlige instanser på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. Vi var i kontakt med kompetanseteamet i forbindelse med flere av de 47 ungdommene i krise- krise som i 2017 henvendte seg til SEIF for bistand. Tilbudet var oftest ikke tilpasset mange av de unge, og andre kunne ikke benytte seg av det på grunn av beliggenheten av de offentlige leilighetene. Den unge kunne ha familiemedlemmer eller venner av familien i de bykommunene hvor leilighetene er lokalisert, eller den unge hadde studieplass i andre deler av landet. Nok en grunn var at de unge ikke ønsket å bli sluset inn i det offentlige apparatet, men heller finne mer uavhengige løsninger med støtte og oppfølging fra SEIF. Da SEIF ikke lenger disponerer kriseleiligheter for de unge på flukt, krever det betydelige ressurser å bistå de unge i krise- krise på en skikkelig måte. Dette maktet vi i 2017 med god hjelp fra Ola og Kari Nordmann og gjennom vår velutbygde kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis. I 2017 utgjorde henvendelsene fra gutter 30% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter. Jenter utgjorde 70% av ungdommen i krise. 40% var mindreårige. Alle våre kontorer har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge i 2017, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og ved oppfølgning av de unge. Arbeidet har vært krevende, på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen. Mindreårige/ Barnevern Av totalt 47 krise- krisesaker, dreide 19 av dem seg om ungdom under 18 år. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise - krisesituasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet og med integreringsrådivere ved flere norske ambassader rundt om i verden. LHBTI Likeverd I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i 17

18 tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. Nok en gruppe lhbti som henvendte seg til SEIF i stadig større antall, var unge asylsøkere fra land hvor homofili er forbudt ved lov og/eller sanksjonene fra samfunnet er så alvorlige at liv og helse står i fare for de det gjelder. Flere av disse var berørt av problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold, fra familie i hjemlandet og/eller familiemedlemmer bosatt i Norge. I 2017 bistod vi 6 lhbti i en krise- krisesituasjon, mens vi fulgte opp 15 andre. I 2008 påbegynte vi tiltaket Likeverd, med økonomisk støtte fra Bufdir. Antall henvendelser fra lhbt har økt betydelig, og i rapporten Likeverd 2017 blir vårt arbeid blant lhbt utdypet. SEIF et alternativt lavterskel tilbud til de unge. Der det er mulig, henviser vi de unge i krise til det offentlige bo- og støttetilbudet for videre bistand. Det viser seg ofte at dette ikke er mulig av grunner nevnt ovenfor. SEIF utgjør derfor et parallelt tilbud til de unge, og et reelt lavterskel tilbud. Dette ser vi som positivt, da vi slik når ut til og kan gi praktisk bistand til et større antall ungdom. I 2017 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. Oppfølging av de unge veien videre Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging variere fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2017 viser at 18 gutter og 20 jenter hadde behov for oppfølging. Derav var 15 LHBTI og 3 mindreårige. De unges behov I vårt oppfølgingsarbeid må vi forholde oss til en balansegang når det gjelder de unge over 18 år. De er myndige, og har rett til privatliv. De gangene vi har vært bekymret, ringt på hos dem og insistert på å få komme inn, har vi hele tiden hatt det klart for oss at de kunne ha nektet å motta besøk i sitt eget hjem. Dette har ikke skjedd, kanskje på grunn av tillit til oss eller kanskje har de unge følt at det i grunnen var godt at noen brydde seg. SEIF`s koordinerende rolle. I de aller fleste tilfeller, skjer vår vurdering av de unges behov gjennom en nær og tillitsfull kontakt, og vi på SEIF bistår med praktisk hjelp, råd og støtte. Da vi har mobilisert det lokale hjelpeapparatet og alle de andre nødvendige instansene som kommer inn i bildet, må vi overlate til de forskjellige faginstansene og kartlegge den unges behov på deres respektive områder. Det vil si at skolen nødvendigvis må kartlegge den unges behov i skolesammenheng. Fastlege og eventuelt psykolog må vurdere behovene på sine fagområder, osv. SEIF samarbeider da med de forskjellige instansene og kan, med den unges tillatelse, gi informasjon og være bindeledd mellom de forskjellig offentlige instansene og de unge. Ofte har de unge behov for hjelp i forhold til utlendingsmyndighetene (fornyelse av oppholdstillatelse, familiegjenforening m.m), hvor SEIF har opparbeidet spisskompetanse på 18

19 området. Annullering av tvangsekteskap er også er område hvor SEIF har unik kompetanse, og både informerer de unge om muligheten og bistår videre i prosessen. Vi kan løpende vurdere de unges behov, drøfte dem med de unge og gi råd, men de skal ikke bli klientifisert. Vi kan heller ikke påtvinge dem noe det dreier seg om myndige mennesker. I siste instans bør det være de unge selv som bestemmer om de ønsker oppfølging fra SEIF eller noen annen instans. Et samarbeid må styrkes Noe av oppfølgingen som beskrevet her blir utført av SEIF blant ungdom som ikke har vært innom det offentlige bo - og støttetilbudet, fordi de ikke har fått plass eller passet inn der. Ellers vet vi ikke nok om hvordan de unge klarer seg etter utflytting fra de offentlige leilighetene, med unntak i de kommunene hvor vi har samarbeidsavtale med det offentlige botilbudet. Det er et stort behov for et nært samarbeid mellom det offentlige bo og støttetilbudet og de frivillige organisasjonene med kunnskap på området når det gjelder oppfølging av de unge etter utflytting. Der hvor et slikt godt samarbeid er etablert, blir de unge kjent med SEIF mens de fremdeles bor i de offentlige leilighetene og får oppfølging av SEIF så lenge de har behov for det etter utflytting. Behovet for et nært samarbeid med det offentlige botilbudet om en systematisk oppfølging av de unge blir godt dokumentert med vårt tallmaterialet. Vårt oppfølgingsarbeid i nord bidrog også til at omfanget av dette arbeidet økte med 78% fra året før. Samarbeidsmodellen gir trygghet og nødvendig bistand til de unge. SEIF vil jobbe for et utvidet samarbeid med det offentlige tilbudet. Oppfølging over tid Erfaringene viser at ungdommer har behov for oppfølging over lengre tid. Av de 38 ungdommene SEIF fulgte opp i 2017, var det noen som vi hadde hatt kontakt med i opp til 9 år etter brudd med familien. Oppfølgingen fra SEIF dreier seg både om praktisk bistand og samtale om emosjonelle problemer som har dukket opp. Den enkelte unge har også videre behov for hjelp i sin kontakt med offentlige etater. SEIF`s koordinerende rolle når det gjelder alle de offentlige etatene som må inn i hver enkelt sak, er svært viktig. De unge skal ikke måtte gå hele runden alene. Statistikkene fra 2017 viser at de unge benytter seg av vårt tilbud, og at behovet for tett oppfølging er betydelig. Innhold og målsetting med oppfølgingen SEIFs målsetting med oppfølgingen av de unge er at de skal finne veien videre i livet etter å ha brutt ut av en situasjon med press, tvang og trusler. Mens vårt arbeid med bistand i den første krisekrisesituasjon går ut på å trygge de unge på nytt bosted, består arbeidet med oppfølging av å hjelpe de unge til å leve et tilnærmelsesvis normalt liv og etter hvert oppleve at de valgene de måtte ta for å oppnå sine basiske rettigheter med tiden gjør dem sterkere og mer selvstendige. SEIF har hele tiden for øye at vår oppfølging skal virke som en støtte for de unge i deres nye tilværelse. Bistanden skal ikke virke stigmatiserende eller klientifiserende på de unge. Oppfølgingen skal være ubyråkratisk og på de unges premisser. Den unge skal heller ikke måtte gå på rundgang mellom de forskjellige offentlige etater for å få løst et problem, og her kommer vi til en av de viktigste rollene SEIF har i sitt oppfølgingsarbeid: I oppfølgingen av hver enkelt ungdom kan det ofte være opp til 5-6 offentlige instanser inne i bildet, f. eks. NAV, skole, helsevesen, politi, boligkontor, utlendingsmyndighetene m.m. SEIFs arbeid består her i å mobilisere de nødvendige 19

20 etater og følge opp saken slik at den unge får den hjelpen det er behov for, når de har behov for den. Vi skal fortsette å være det stedet hvor de unge og de berørte offentlige etatene kan henvende seg for å få det hele til å fungere til det beste for de unge. Etter ønske fra de unge selv arrangerte SEIF i 2017 sosiale sammenkomster og utflukter for mindre grupper ungdom som allerede kjente hverandre eller visste om hverandre. Medarbeidere i SEIF deltok på arrangementene og det ble sørget for at sikkerheten til den enkelte ble ivaretatt. Vi har også oppmuntret de unge til å dyrke sine interesser og hobbyer i andre ungdomsorganisasjoner og miljøer. Vårt tilbud om oppfølging må alltid skje innenfor rammene av respekt for hver enkelt ungdoms selvstendighet og privatliv som myndige personer. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2017 betydelige ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. Men i hovedsak skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til deres første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand, eller hadde tatt telefonisk kontakt. Det dreide seg her om møter og kontakt med politiet, NAV, Flyktningtjenesten barnevernet m.m. Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet, andre frivillige organisasjoner og ungdommen selv henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold og vår spisskompetanse på områdene kjent. Media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. Presset tilbake til foldene I forgående år har vi erfart at et lite antall av de unge har latt seg overtale til å dra tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har de gitt etter for løfter. De har villet prøve nok en gang å få foreldrene til å respektere deres valg. Dessverre har det vist seg at familien, etter at de unge vendte hjem, fortsatte med sine opprinnelige planer. I løpet av 2017, vendte 1 av ungdommene som brøt ut tilbake til familien etter kort tid. Vi har sporadisk kontakt med jenta, som informerer om at det går bedre i familien. Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge, etter hvert som årene har gått, igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en hver kontakt er en umulighet. La oss kalle den 19 årige jenta Leyla. Hun kom til Norge for ett og et halvt år siden som kvoteflyktning, sammen med foreldre og småsøsken og ble bosatt i en liten kommune i midt-norge. 20

21 Barrierer i systemet Når alt går gærnt! Både hun og søsknene var blitt utsatt for vold og trusler fra far i oppveksten. De var så redde for far at de alltid forsøkte å gjøre som han ga ordre om. Nå hadde far også begynt å snakke om ekteskap for sin eldste datter. Det kom til et punkt hvor Leyla ikke klarte mer, hun flyktet fra familien og fikk bo midlertidig hos en venninne langt fra bostedskommunen. Leyla kom sammen med venninnen til SEIF for videre hjelp. Vi hadde en lengre samtale for å sette oss skikkelig inn i saken og avtalte et nytt møte, hvor Leyle fikk møte en dyktig kvinnelig advokat, som ville bistå videre i saken ved behov. Bostedskommunen Vi tok kontakt med bostedskommunen og informerte om Leylas situasjon. Vi forklarte at hun hadde behov for å flytte til trygt sted et annet sted i landet, dette på grunn av fare for represalier etter å ha trosset far. Vi ba bostedskommunen om hjelp til sekundærbosetting, noe som også ville innebære at bostedskommunen måtte overføre integreringstilskuddet som de mottok da hun ble bosatt der, til ny kommune. Kommunen svarte kontant at de ikke aksepterte sekundærbossetting, hverken inn eller ut av kommunen, og at overføring av tilskudd var uaktuelt. Krisesentra Leyla kunne ikke bo hos sin venninne lengre og vi måtte få henne inn på et krisesenter, mens vi forsatte arbeidet med å flytte henne til trygt sted. Det første krisesenteret vi tok kontakt med, krevde at det skulle foreligge en sikkerhetsvurdering fra politiet før hun kunne flytte inn. Dette for å vite om det var trygt for jenta å bo hos dem. Det neste krisesenteret ville både ha sikkerhetsvurdering og bekreftelse på at Leyla hadde plass i det offentlige bo- og støtte tilbudet, før de kunne ta imot henne. De ville ikke være et oppsamlingsted for ungdom på vent. Det tredje krisesenteret svarte etter nøye vurdering at de kunne ta imot Leyla, på den betingelse at det var krisesenteret som tok over saken og at bare deres advokat skulle bistå Leyla. Vi forklarte at Leyla allerede hadde god advokat og at hun ønsket videre bistand fra SEIF. På fjerde forsøk gikk det bedre og Leyla fikk flytte inn. Gleden varte bare 2 uker. Da ble Leyla bedt om å flytte fordi hun ikke hadde overholdt husreglene om vasking og rydding på senteret. En annen grunn var at de ikke kunne akseptere hennes døgnrytme- hun la seg sent og stod opp sent. Til slutt fant vi fram til krisesenteret som både var villig til å ta imot Leyla og som fulgte henne opp på en flott måte mens hun bodde der. Problemet vårt var at vi måtte love krisesenteret å finne et trygt og mer permanent bosted for Leyla innen en viss dato. Sikkerhetsvurdering fra politiet Leylas advokat bistod henne da hun politianmeldte far for de årelange overtrampene og truslene. Advokaten ba samtidig politiet om å foreta en sikkerhetvurdering, for å finne ut hvor i landet Leyla kunne bosette seg. Selve prosessen med politianmeldelsen tok ett par måneder, mye på grunn av ferieavvikling hos politiet. Videre ventet vi på sikkerhetsvurderingen og advokaten purret gjentatte ganger på politiet for å få den utarbeidet. Etter fire måneder fikk vi endelig beskjed fra politiet om at sikkerhetsvurderingen ikke kunne bli foretatt av dem, da volden og truslene ikke hadde skjedd i deres politidistrikt. Vi kontaktet da politiet i Leylas bostedskommune og møtte forståelse hos familievolds koordinator som også kjente til familien fra før. Etter et par uker mottok vi en skriftlig sikkerhetsvurdering. Kompetanseteamet- Det offentlige bo og støttetilbudet Vi trodde at nå endelig skulle Leyla få flytte til et trygt bosted og vi informerte også krisesenteret om at oppholde der snart var slutt. Vi kontaktet kompetanseteamet for å søke om plass for Leyla i 21

22 det offentlige bo- og støttetilbudet. Vi oversendte også sikkerhetsvurderingen fra politiet. Svaret på vår henvendelse kom innen få dager: for det første, var sikkerhetsvurderingen for vag og kunne ikke brukes til noe. For det andre, var ikke Leyla egnet til å bo i det offentlige bo- og støttetilbudet. Hun var en «kjenning av politiet», da hun var ilagt bøter i forhold som hennes far hadde tvunget henne inn i. Det er ikke alltid SEIF kan henvise de unge til det offentlige bo- og støttetilbudet. En av grunnene kan være at den unge har familie eller betjente i de bykommunene hvor leilighetene er lokalisert. I andre tilfeller har den unge selv funnet bolig på trygt sted, f.eks. studentbolig. Og nok en grunn kan være at den unge ikke vil bli henvist dit, etter at de har hørt fra andre ungdommer om hvordan det fungerer. Når det attpåtil blir foretatt en vurdering av den unges «egnethet», er resultatet at SEIF oftest må stå for hele prosessen med å finne trygt, permanent bosted for den unge og mobilisere alle de lokale instansene og hjelpeapparatet som må på banen for at den unge skal klare seg på veien videre. Tilslutt: Opp til SEIF Det ble nå opp til SEIF å ta ny kontakt med bostedskommunen for å bistand til sekundærbosetting. Flyktnigtjenesten var lite samarbeidsvillig og henviste til NAV lokalt. I mellomtiden hadde vi funnet fram til en trygg kommune og ba nå NAV i opprinnelseskommunene om be til nye kommunen å ta imot jenta. NAV så ingen grunn til å bistå med dette og vi måtte henvise til tiltak i handlingsplanen mot negativ sosial kontrol,l tvangsekteskap og kjønnslemlestelse ( ) Retten til å bestemme over eget liv, tiltak 12 som presiserer at: For å unngå at enkeltpersoner i vanskelige livssituasjoner blir kasteballer mellom kommuner, er det oppholdskommunen som har ansvar for å yte sosiale tjenester, uavhengig av registrert bostedskommune. Ved flytting er det kommunen personen flytter til som er ansvarlig, men det kan være behov for at Nav-kontoret i fraflyttingskommunen medvirker til etablering i ny kommune. I slike saker er det viktig med dialog mellom kommunene før flytting. Trusselutsatte har særskilte beskyttelsesbehov og kommunen har en plikt til å ivareta disse. Ved flytting mellom kommuner er det viktig at voldsutsatte tjenestemottakere følges opp, særlig med hensyn til tilgang til midlertidig husvære, overgang til arbeid, gjennomføring av utdanning og lignende. For å styrke oppfølgningen av voldsutsatte ved flytting kan det være behov for nærmere veiledning på området. Endelig forstod NAV alvoret i situasjonen og ny bostedskommune kom på plass. Vi bistod Leyla med å finne leilighet, å finne møbler, utfylling av diverse søknader til hjelpeapparatet i ny kommune, kontakt med inntakskontor i forbindelse med skole og lokalt politi. Dette bare som et første steg på veien videre. Vi vil følge opp jenta så lenge hun har behov for oss. Historien om Leyla er anonymisert så godt som mulig, spesielt med henblikk på Leyla. Problemstillingene derimot er reelle og vi ser ikke bort i fra at enkelte offentlige instanser her vil kjenne seg igjen, på godt og vondt. Problemstillingene er heller ikke unike for Leylas sak, men dukker opp med jevne mellomrom i vårt arbeid med ungdom i krise-krise situasjoner, med kort botidi Norge. Det er oftest de med kort botid i landet har mest behov for SEIF. Denne gruppen ungdom, hvis en krise oppstår, blir sjeldent fanget opp av det offentlige hjelpeapparatet, som f.eks. Minoritets rådgivere ved skolen. 22

23 Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold Jeg traff mannen min på jobben og var veldig forelsket da jeg giftet meg med han. Men det gikk ikke så bra, han ble ofte sint og kjeftet og smelte. Nå har jeg flyttet hjem og min mor støtter meg. Men jeg begynner å bli redd hans familie. De vil ikke høre snakk om skilsmisse og jeg er redd for hva de kan finne på. Kan de tvinge meg til å forsette å være gift med han? Samtale med er jente 24 år på tiltak i vernet bedrift.. 23

24 Feilskjær ved dagens praksis utfordringer til det offentlige 8-9 år etter at arbeidet mot tvangsekteskap ble overtatt av det offentlige, det vil si Bufdirs kompetanseteam i samarbeid med politi og enkelte bykommuner, er dette tilbudet framdeles tungrodd og med mange propper i systemet. Dette har store konsekvenser for de unge på flukt fra tvang og vold og det offentlige apparatet bør ta utfordringene for å bli mer tilpasset de unges akutte behov for hjelp. Som frivillig organisasjon har SEIF også en rolle som vaktbikkje, og vi vil her punktvis peke på negative sider ved dagens praksis som snarest bør ryddes opp i. Krisesentra skal være et lavterskel tilbud og det skal være fritt valg av krisesenter. Dette er i dag langt fra tilfelle. Vi opplever nå at krisesentra krever sikkerhetsvurdering fra politiet for i det hele tatt å ta i mot de ung, og dersom den unge henvender seg til et krisesenter i en annen kommune hvor de vil føle seg tryggere, blir de ofte møtt med at plassene der er reservert kommunens egne innbyggere. Dette stiller de unge i en krise-krise situasjon i direkte fare. De unge på flukt fra vold og tvang skal ikke måtte tilbringe uker eller måneder på krisesenter i påvente av nok en sikkerhetsvurdering fra politiet for å kunne flytte til det offentlige bo- og støttetilbudet. For det første er ikke et krisesenter det ideelle for denne gruppen ungdom. For det andre blir den unges liv fullstendig satt på vent i denne perioden. Rundt om i landet blir ofte de unge møtt av politi uten erfaring i slike saker og som også kan være lite tilgjengelig av mangel på kapasitet. Dersom en sikkerhetsvurdering fra politiet / KRIPOS skal være avgjørende for at de unge både skal få tilgang til krisesenter og etterhvert kan flytte til trygt bosted, kreves det en systematisk opplæring av politiet og prioritering av denne gruppen Det bør foretas en kvalitetssikring av krisesentrene på landsbasis, slik at ikke bare de unge men også de andre kvinner, menn og barn som må søke tilflukt der blir møtt med bistanden de har behov for. Tilbud om psykolog og annen helsetjeneste må være tilgjengelig for de unge på vent på krisesenter. Mange av de unge på flukt er elever i videregående skole. NAV yter da ikke sosialhjelp, men krever at den unge lever på lån og stipend fra lånekassen. Mange av de unge har i lengre tid etter bruddet med familien problemer med å konsentrere seg om skolearbeidet. Ofte må de ta opp skoleåret igjen og hele stipendet blir omgjort til lån. Den unge risikerer å endelig fullføre videregående skole med uforholdsmessig høy gjeld. Det bør gis unntak for denne gruppen ungdom i en prekær livssituasjon, slik at NAV kan bidra med økonomisk hjelp i en overgangsperiode. Som praksis er i dag, får de unge oppfølging fra det offentlige mens de bor i 6-9 måneder i bo og støttetilbudet. Etter utflytning blir de henvist til det generelle hjelpeapparatet og må finne fram i de byråkratiske irrganger på egenhånd. I et par bykommuner er det inngått avtale med SEIF om videre oppfølging etter utflytting. Andre steder er ikke slik avtale inngått. 24

25 Her må et samarbeid mellom det offentlige tilbudet og SEIF systematiseres. Dette for å sikre at de unge får oppfølging så lenge de har behov for det etter brudd med familien. Handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse ( ) definerer på ingen måte de frivillige organisasjonenes rolle i dette arbeidet, og skisserer heller ikke modeller for samarbeid mellom disse og det offentlige opprettete apparatet som bistår de unge. Bufdir bør arbeide videre for at alle bykommunene med botilbud til de unge på flukt inngår samarbeidavtale med frivillige organisasjoner med spisskompetanse på området, for oppfølging av de unge etter utflytting.det har vist seg at et slikt samarbeid er fleksibelt og effektivt og gir de unge bedre muligheter til å makte veien videre. De aller færreste har fått fast grunn under føttene og orden på tilværelsene etter de få månedene i de offentlige leilighetene! På grunn av mangel på samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene, vet ikke de unge nødvendigvis at de kan henvende seg til en frivillig aktør som SEIF for videre bistand. Vi opplever fremdeles stadig at de unge som prøver å finne fram i hjelpeapparatet på egen hånd, ikke blir hørt. Travle saksbehandlere mangler tid til å lytte. Når SEIF kommer inn i saken og hjelper de unge med søknader og nødvendig dokumentasjon, viser de offentlige kontorene velvilje og engasjement for å bistå de unge på best mulig måte. Saksbehandlerne henvender seg da også til SEIF for å drøfte videre saksgang og SEIF får ofte en koordinerende rolle mellom en håndfull offentlige instanser som må inn i bilde for å hjelpe den unge videre. Dette arbeidet er en viktig del i hele oppfølgingsarbeidet. Spesielle utfordringer i det videre arbeidet Vi vil her peke på enkelte områder hvor det stadig oppstår problemer og hvor det må gjøres en innsats for å lette arbeidet mot tvangsekteskap og ikke minst, trygge de unge. Dette blir en gjentakelse av hva vi har skrevet i rapporter fra forgående år, da vi fremdeles møter de samme utfordringene: Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når den unge fyller 18 år, og henvise dem til NAV. Den unge trenger oftest omsorg fra barnevernet til min. 21 år. Barnevernet må ikke gi opp saken hvis en ungdom etter omsorgsovertagelse flytter hjem til foreldrene i et siste forsøk på å få dem til å forstå. Når den unge må bryte ut nok en gang, må barnevernet ta omsorgen på nytt. Barnevernet må være litt tilbakeholden når det gjelder politianmeldelse av familien til den mindreårige som de har overtar omsogen for, spesielt i den første tiden. De fleste av de unge vil ha hjelp til å komme ut av en tvangssituasjon, men uten å skade sine foreldre og søsken. Dersom de unge får vite at barnevernet politianmelder konsekvent, kan det føre til at den mindreårige ikke ber om hjelp eller drar tilbake til familien etter kort tid og benekter det de først har fortalt. Barnevernet bør heller vent til den unge føler seg trygg i den nye tilværelsen før spørsmålet om politianmeldelse blir tatt opp med den mindreårige 25