Mellom barken og Veden"

Transkript

1 Mellom barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom Rapport over arbeidet i 2010 Gjennomført med økonomisk støtte fra BLD

2 Dere hadde helt rett! Familien ville bare ha viljen sin. De sa at vi bare skulle på ferie til nabolandet til der de kommer fra. Men der ga mor meg noe i teen og da jeg våknet var vi i mamma og pappas hjemland. Jeg våknet av at mamma dengte løs på meg og gjentok Hvem tror du nå skal hjelpe deg?. Så giftet de meg bort til en mann som slår meg og voldtar meg og jeg tror jeg er gravid Dere må hjelpe meg, dere må få meg hjem til Norge! Telefonsamtale med 19-årig jente 2

3 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé - Totale henvendelser - Krise- krisesaker 2. Målgrupper, målsetning og metodikk - Målgrupper - Målsetninger - Krisehjelp - Oppfølging - Det offentlige - Metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet med de unge i 2010 med statistikker - Statistikker - Organiseringen av arbeidet på SEIF offentlig ansvarsovertagelse - Erfaring med tilbudet til de unge i offentlig regi - Bistand i enkeltsaker - Mindreårige - Lhbt Likeverd - Ungdommens møte med det offentlige - SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet - Nordisk samarbeid - Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd - Media - Gjenforening etter brudd - Oppfølging - Forskjellige problemstillinger - Finne krykke over internett - Ekte kjærlighet eller håp om oppholdstillatelse? - Problemstillinger - Viktige gjennomslag 4. Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold - Handlingsplanen mot tvangsekteskap ( ) - Arbeid og utfordringer inntil videre - Ad. Ungdom - Ad. Offentlige instanser - Ad. Opinionen - Oppfølging - Et effektivt barnevern over landegrensene - Ad. Samarbeidspartnere - Nordisk samarbeid - Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. - Til slutt et hjertesukk. Jeg orker ikke å bli slått mer.. Pappa tror at den beste måten å oppdra barna sine på er å slå og slå og slå for den minste ting. Ellers vil han bestemme alt i livet til både søsteren min og meg. Skal jeg klare å fullføre skolen, må jeg bort. Jeg trenger hjelp. 3

4 Samtale med gutt 18 år, på flukt fra vold og tvang. Bakgrunnen for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden ) på hjemmeside Vi vil her bare komme med et kort resymé av de mest sentrale punktene: Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, så vi konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ og de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien. De står mellom barken og veden. På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi kalte ansvarsanoreksia. Totale henvendelser Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også etter prosjektperioden i Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser når det gjelder de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser 2008: 2352 henvendelser 2009: 2671 henvendelser 2010: 2975 henvendelser Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, omskjæring og æresrelatert vold. De siste 7 4

5 årene er også henvendelsene angående oppfølging nærmere spesifisert i rapporten Veien Videre. Arbeidsmengden på området oppfølging har økt betydelig de siste årene, og er avgjørende for at de unge skal komme seg videre etter bruddet med familien. Krise- krisesaker SEIF er det stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det vi kaller krisesituasjon dreier seg ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Ungdom i krise- krise blir hjulpet til trygge bosteder med sperret adresse, navnskifte og en rekke sikkerhetstiltak blir iverksatt. I tillegg får de tett oppfølging fra SEIF over måneder og år. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise- krise situasjoner. Deretter opplevde vi følgende utvikling: 2002: 45 ungdom i krise 2003: 57 ungdom i krise 2004: 75 ungdom i krise 2005: 79 ungdom i krise 2006: 86 ungdom i krise 2007: 101 ungdom i krise 2008: 105 ungdom i krise 2009: 99 ungdom i krise 2010: 65 ungdom i krise Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. I 2010 opplevde vi en nedgang i antall ungdom som henvendte seg i krise- krisesituasjoner. Grunnen til dette er at de kriseboligene rundt om i landet som SEIF og Røde Kors hadde disponert i foregående år, nå var overtatt av Bufdir og IMDIs Kompetanseteam. Informasjon gikk også ut til offentlige instanser med kontakt med de unge at disse skulle henvende seg direkte til Kompetanseteamet for hjelp. Minoritetsrådgiverne på forskjellige videregående skoler rundt om i landet hjalp også i stor grad de unge med denne kontakten. I en slik situasjon er det overraskende at så mange som 65 ungdommer i krise allikevel valgte å henvende seg til SEIF for bistand. Fratatt kriseapparatet men med et svært velutbygd nettverk både blant Ola og Kari Nordmann og det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis, maktet vi å bistå disse ungdommene, både med krisehjelp og ikke minst med den absolutte nødvendige tette oppfølgingen etter krisen. 5

6 Målgrupper Målsetning Metodikk Vet dere hvordan det er å leve uten pass i Norge? Passet fra mine foreldres hjemland er gått ut og jeg kan umulig gå til den ambassaden for å få det fornyet. Da finner mine foreldre meg med en gang! Jeg har nytt navn og har bodd på sperret adresse i 2-3 år men det tar et par år til før jeg kan få norsk pass. Det er helt umulig! Jeg kan ikke åpne bankkonto, jeg kan ikke reise med fly i Norge, jeg kan ikke legitimere meg. Vet dere hvordan det er å leve slik? Jente 19 år på flukt fra tvangsekteskap. 6

7 Målsetninger, målgrupper og metodikk Når det gjelder målsetninger, målgrupper og metodikk viser vi også her til våre foregående årsrapporter ( Mellom Barken og Veden ) på våre hjemmesider Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen et grunnlag til å foreta egne valg, også på sentrale områder, som valg av ektefelle, yrke, hvordan leve sitt eget liv. Krisehjelp SEIF skal være et lavterskeltilbud, lett tilgjengelig for de unge i en krisesituasjon. Den unge skal bli møtt med tillit og vi gir oss god tid til lengre samtaler med de unge, hvor vi både informerer om rettigheter og muligheter og hvor vi spør de unge hva de vil. I en slik vanskelig situasjon er det bare de unge selv som kan bestemme hva de vil gjøre med livet sitt. Oppfølging SEIF har satt seg som mål å kunne tilby tett oppfølging av de unge over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt, og i 2005 påbegynte vi et systematisk oppfølgingsarbeid. Det foreligger en evaluering av dette oppfølgingsarbeidet foretatt av UiO (Ida Nafstad: Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, 2008), og i rapporten Veien videre 2008 kommenterer vi disse funnene. Det systematiske oppfølgingsarbeidet har år for år krevd stadig mer resurser, noe som bekrefter det enorme behovet denne gruppen ungdom har for praktisk bistand og voksenkontakt i måneder og år etter bruddet med familien. SEIF er i dag den eneste instansen som bistår ungdommen med denne type systematisk oppfølging over en lengre tidsperiode. Det offentlige Vår andre målsetning har vært å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med problemstillingen tvangsekteskap og æresrelatert vold. 7

8 Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til denne problemstillingen og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellige instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. Etter over 10 års arbeid på området, opplever vi resultater. Vi ser en betydelig forbedring på landsbasis når det gjelder kunnskap og forståelse for de unges rettigheter og behov. Vår brede kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis - et hjelpeapparat som etter hvert har kunnskap om problematikken eller er åpen for erfaringsoverføring, gjør det mulig for SEIF å bistå de unge på best mulig måte, både i en krisesituasjon og i det videre oppfølgingsarbeidet. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 8

9 Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2010 med statistikker Dette klarer jeg ikke lengre! Selv om dere hjalp kjæresten min med et sted å bo og meg til egen bolig, forlanger han at jeg skal være hos han hver eneste dag, hele dagen. Jeg får ikke gå noe sted, han oppfører seg som om han eier meg. Også krever han sex hele tiden Jeg må bort her fra, dere må hjelpe meg Juliette 20 år. 9

10 Statistikker over arbeidet med ungdom på SEIF i 2010: Antall henvendelser: Oslo: 1042 Kristiansand: 85 Ålesund: 25 Trondheim : 381 Bergen: 841 Stavanger: 601 Totalt antall henvendelser: Derav gjaldt oppfølging:* De resterende 750 henvendelsene fordeler seg slik: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 268 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 295 Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 187 Krise- krisesaker: Antall ungdom: 65 Derav var:** Gutter alene: 5 Par: 18 Jenter alene: 23 Av disse var: Lhbt: 1 Mindreårige: 9 Nasjonaliteter: 17 * Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten Veien Videre 2010 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. 10

11 Organisering av arbeidet på SEIF offentlig ansvarsovertagelse For å være tilgjengelig, er åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvender seg til oss. Spesielt ved våre kontorer i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger, hvor vi har mottatt de fleste henvendelser, har arbeidsdagen ofte strukket seg utover kvelden. I Handlingsplanen mot tvangsekteskap ( ) slås det fast at myndighetene har et hovedansvar for å bekjempe tvangsekteskap og en overordnet målsetning er å styrke den offentlige forankringen av arbeidet. Når det gjelder praktisk bistand til de unge på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold har den offentlige ansvarstagen bestått i å ta over kriseleilighetene fra Røde Kors og SEIF og å etablere et sentralisert hjelpeapparat i de forskjellige bykommunene hvor leilighetene ligger. Dette sentraliserte apparatet samarbeider med de fleste instanser som må bistå den unge (politi, helsevesen, NAV, osv.). I utgangspunktet en god modell for å unngå at den unge måtte oppsøke 4-5 kontorer og gjenta sin historie på hvert eneste sted for å få den nødvendige hjelpen. Men slettes ikke all ungdom på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold får anledning til å benytte seg av dette sentraliserte hjelpeapparatet. Det er reservert kun for de ungdommene som bor i de offentlige leilighetene og kun i den begrensede botiden på 3-6 måneder. Etter denne botiden er de henvist til det ordinære hjelpeapparatet som de måtte sokne til på sitt nye bosted. Og alle de andre, de som ikke fikk plass i de offentlige leilighetene eller kunne benytte seg av tilbudet av diverse grunner, det være seg utdanning, jobb, sikkerhet, m.m., kan i det hele tatt ikke benytte seg av dette sentraliserte apparatet, selv om de bor i samme by. Dersom de skulle henvende seg til dette opprettede apparatet, blir de henvist til å finne fram til de enkelte instanser på egenhånd. I løpet av våren/sommeren ble de kriseleilighetene rundt om i landet som SEIF og Røde Kors hittil hadde disponert, tatt over av Bufdir og skulle nå disponeres av IMDIs Kompetanseteam. Kompetanseteamet var lite tilgjengelig over telefon i kontortiden og helt incomunicado etter kl Vi fikk beskjed fra Kompetanseteamet om å sende de unge i krise til krisesenter i første omgang, til Kompetanseteamet hadde fått vurdert deres søknad om tilgang til en av leilighetene. Et ofte ubrukelig råd, tatt i betraktning at krisesentra for menn ennå var i etableringsfasen i 2010, med kun en håndfull opprettede tilbud på landsbasis, og tatt i betraktning at det ennå ikke per i dag er opprettet krisesentra for par. Allerede i mai 2010 henvendte vi oss skriftlig til BLD, hvor vi skisserte den prekære situasjonen for ungdom i krise- krise og ba om en løsning. Først i midten av november mottok vi endelig en bekreftelse på at vi i helt spesielle tilfeller kunne benytte oss av hotell med refusjon av kostnadene fra departementet. Avtalen var gyldig fram til , juleferien stod for døra og vi benyttet oss aldri av tiltaket. Det faktum at kriseleilighetene ikke lenger fungerte som sådan og med et byråkrati som ikke fungerte, opplevde vi på SEIF en dramatisk vanskeliggjøring av vårt arbeid blant de unge i krise- krise. Jenter, gutter og par henvendte seg til SEIF i akutt krise med medbragt bagasje og en eller to familier på full leting etter sine sønner og døtre. Dersom vi var heldige nok å få kontakt med Kompetanseteamet, ble vi henvist til å sende de unge til krisesenter. Dreide det seg om gutter og par, opplevde vi ved vårt Oslo kontor at de ble henvist til sosial vakttjeneste, for i beste fall å få en hospitsplass et særdeles uegnet tilbud for livredd sårbar ungdom! Da vi tok kontakt med sosial vakttjeneste for å informere oss om det var opprettet et tilbud der for ungdom i krise, ble de direkte indignert. Deres rutiner var å henvise ungdom i krise til SEIF og Røde Kors, som både disponerte kriseleiligheter og kunnskap på området, var svaret. De understreket at sosial vakttjeneste neppe var et egnet sted å henvende seg for ungdom i denne type krise. 11

12 Da vi i 1999 påbegynte et systematisk arbeid blant ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap, var kriseleilighetene ennå ikke opprettet. I 3-4 år bistod vi de unge på flukt ved å benytte oss av kriseboliger stilt til rådighet av Ola og Kari Nordmann engasjerte mennesker som kontaktet SEIF for å hjelpe til i dette viktige arbeidet. Det kunne da dreie seg om et par titalls ungdommer hvert år og nettverket av private kriseboliger dekket det forholdsvis lave behovet. Etter hvert som antall ungdom på flukt fra tvangsekteskap steg dramatisk, fikk vi endelig gjennomslag for opprettelsen av kriseleilighetene, finansiert av det offentlige. Dermed falt også det private nettverket etter hvert bort. Ved opprettelsen av det offentlige apparatet i 2010, opplevde vi på SEIF at arbeidet blant ungdom i krise- krise ble satt et 10-år tilbake. De unge stod ikke lenger i fokus. Det var blitt bygd opp et ganske utilgjengelig byråkrati som de unge måtte tilpasse seg, søke om plass og ta det som ble tilbudt. Take it or leave it. I 2010 var det hele 65 ungdommer, derav 5 gutter og 18 par som henvendte seg til SEIF for bistand til å bryte ut av en situasjon med tvang og vold. Til tross for den prekære situasjonen som hadde oppstått ved det offentliges ansvarsovertagelse, maktet vi å hjelpe de unge, og da hovedsakelig igjen med tilbud fra engasjerte mennesker om private kriseboliger. Våre kontorer, og da spesielt SEIF Oslo, Trondheim, Bergen, og Stavanger, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge i 2010, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og spesielt ved oppfølgning av de unge. Arbeidet har krevd unødvendig mye ressurser, på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen. Erfaringer med tilbudet til de unge i offentlig regi Når en ungdom i krise- krisesituasjon henvender seg til SEIF, tar vi oss alltid god tid til lange samtaler. Vi lytter til de unge, setter oss skikkelig inn i saken og informerer om rettigheter og praktiske løsninger på problemet, deriblant alternativer til trygt bosted med mulighet for videre skolegang eller arbeid. I den forbindelse tok vi flere ganger kontakt med IMDIs Kompetanseteam for info om hvor det var ledige leiligheter eller når de eventuelt kunne bli ledig. Dette fikk vi aldri konkrete svar på. I 2-3 konkrete tilfeller, og etter søknad, fikk de unge plass i en av de offentlige leilighetene. Disse kunne da benytte seg av det apparatet som var opprettet i de respektive byene, men bare i den begrensede tiden (maks 6 mnd.) som de kunne bo i leiligheten. Etter flytting ble de henvist til det hjelpeapparatet de måtte sokne til på sitt nye bosted uten mer spesiell oppfølging. Dette er svært bekymringsverdig, tatt i betraktning at de aller færreste unge har fått sterke nok ben å stå på etter bare 6 måneder etter bruddet med familien. Vi opplevde at det offentlige tilbudet som ble ferdigstilt i 2010 til de unge på flukt fra tvangsekteskap altfor snevert. Tilbudet kunne ikke benyttes av en ungdom som IMDIs Kompetanseteam ikke hadde ledig leilighet til, selv om SEIF fant trygt bosted til den unge i samme by. En rekke ungdommer kunne heller ikke av sikkerhetsmessige grunner eller på grunn av studier flytte til en av de bykommunene hvor leilighetene ligger. SEIF måtte da bistå med å finne trygt bosted andre steder i landet, og i disse tilfellene har SEIF, som i foregående år, mobilisert det lokale hjelpeapparatet og instanser slik at den unge fikk den bistand han eller hun hadde behov for i sin nye tilværelse, på sperret adresse og med de nødvendige sikkerhetstiltakene. 12

13 Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2010, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til de generelle henvendelser fra de unge, kom også ungdommen som befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller hvor de måtte flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krise- krise situasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. I største delen av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. I 2010 utgjorde henvendelsene fra gutter alene eller i et parforhold 37% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter. Mindreårige Av totalt 65 krise- krisesaker, dreide 9 av dem seg om ungdom under 18 år. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise- krise situasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. I vårt arbeid med mindreårige i de siste 5-6 årene har vi opplevd en positiv utvikling i barnevernet. Vi vil her påpeke at samtlige av de 9 mindreårige vi hadde kontakt med i 2010 fikk god bistand fra de respektive barnevernkontorene, som både lyttet til de unge og gjorde et godt arbeid for å trygge dem. Vi ser ikke bort fra at det kan mangle kompetanse i barnevernet rundt om i landet, hvor de ennå kanskje ikke har hatt en konkret sak med ungdom på flukt fra tvang og vold. Men når vi nå samarbeider med et barnevernkontor i deres første sak, virker det som om de ikke lenger er så redd for å gå inn i saken og gjøre jobben sin. Vi kan også informere dem om at det er presedens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. I 2010 var de mindreårige i krise- krise i alderen år. LHBT Likeverd I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. I 2010 bistod vi 1 lhbt i en krise- krisesituasjon, mens vi fulgte opp 5 andre. Nok en gruppe lhbt som henvendte seg til SEIF i stadig større antall, var asylsøkere fra land hvor homofili er forbudt ved lov og/eller sanksjonene fra samfunnet er så alvorlige at liv og helse står i fare for de det gjelder. 13

14 I 2008 påbegynte vi prosjektet Likeverd, med økonomisk støtte fra BLD. Antall henvendelser fra lhbt har økt betydelig, og i rapporten Likeverd 2010 blir vårt arbeid blant lhbt utdypet. Ungdommens møte med det offentlige I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, trygdekontorer, advokater, m.m. Det viste seg helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Etter hvert som de offentlige instanser har fått mer kunnskap og erfaring med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, blir vi sammen med de unge også møtt med en mer profesjonell holdning til problematikken. I 2010 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2010 betydelige ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. På den andre siden, har vi deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet, andre frivillige organisasjoner og ungdommen selv henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker. Etterspørselen her er betydelig, da SEIF er den eneste aktøren som tilbyr oppfølging av de unge etter brudd med familien og så lenge den unge har behov for det. Nordisk samarbeid I november 2009 arrangerte SEIF, med økonomisk støtte fra BLD, en nordisk rundbordskonferanse. Deltakerne på rundbordskonferansen var frivillige organisasjoner fra Danmark, Sverige, Finnland og Norge som arbeider med ungdom og problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det ble utvekslet erfaringer og opprettet et nærmere samarbeid i Norden når det gjelder bistand direkte til de unge i krisesituasjoner. Sammen med våre nordiske kontakter, søkte SEIF om midler fra EU til prosjektet Between honor and shame. Prosjektet går ut på å kartlegge arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold i Norge, Danmark, Finland og Sverige og samle erfaringene for å etablere en best practice på området. I desember 2010 mottok vi bevilgningene til det 2-årige prosjektet. Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd I 2010 bisto vi 1 jente og hennes advokat i sak angående annullering av tvangsekteskap. Vi bisto også flere andre ungdommer med søknader om separasjon eller rådet den unge til å informere de rette instanser om tvangen forbundet med ekteskapsinngåelsen, slik at familiegjenforening ikke kunne finne sted i Norge. 14

15 I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2010 dreide det seg her om 3 fylkesnemndsaker rundt om i landet. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold og vår spisskompetanse på områdene kjent. Media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge etter hvert som årene har gått, igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en hver kontakt er en umulighet. Oppfølgning I rapporten Veien Videre oppfølging 2010 beskriver vi dette omfattende arbeidet. Tallmaterialet fra 2010 i rapporten Veien videre vil vise nok en økning av antall henvendelser sammenlignet med året før. Behovet blant de unge for oppfølging i flere år etter bruddet med familien er betydelig og helt avgjørende for at de unge skal komme seg videre i livet. Forskjellige problemstillinger Finne krykke over internett Vi har tidligere fokusert på tendensen til å finne en krykke over internett. Stadig oftere erfarte vi at jenter som har innsett at de snart må bryte ut av familien for å unngå tvangsgifte, finner gutten som forstår henne over nettet. De blir kjærester og jentene tror at ettersom de har brutt med gamle tradisjoner og valgt gutten på egenhånd, er også gutten liberal i sin tankegang selv om han kommer fra hennes foreldres hjemland. Det viser seg derimot ofte at gutten er like konservativ som jentas egen far eller brødre og som oftest varer ikke disse forholdene lenge. I 2010 hadde storparten av parene funnet hverandre over internett. Ekte kjærlighet eller håp om oppholdstillatelse? I 2010 opplevde vi i stadig økende antall at Romeo var ung asylsøker med avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge. Jenter som chattet på nettet ble kontaktet av gutter med samme religiøse og kulturelle bakgrunn, som forstod jentene og sjarmerte dem i senk. Vi fikk etter hvert grunn til å tro at beboere på asylmottak hadde fått informasjon om at jenter som måtte bryte med familien på grunn av vold og tvang fikk bistand både til bolig og økonomi. Og i tillegg kunne det gå vandrehistorier om oppholdstillatelse gjennom et kjærlighetsforhold til norsk borger og spesielt dersom de fikk et felles barn. På den ene siden, informerte vi Romeo om at kjærlighetsforhold, giftemål eller felles barn ikke førte til oppholdstillatelse så lenge jenta var under 23 år og ikke kunne innfri 15

16 underholdskravet. På den andre siden, hadde vi lange samtaler med Juliette, hvor vi gjorde henne oppmerksom på farene ved et slikt forhold og ba henne ta seg tid til å finne ut om det dreide seg om ekte kjærlighet eller en lykkejeger. I et par tilfeller opplevde vi at Romeo, da han innså at oppholdstillatelsen ikke kunne oppnås gjennom sin Juliette, øyeblikkelig mistet interessen for jenta. Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger De fleste problemstillingene går igjen fra år til år. Vi vil her liste opp noen problemstillinger fra 2010: - Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. - Problemer med å yte krisehjelp til de unge etter at SEIF ikke lenger disponerte kriseleiligheter. IMDIs Kompetanseteam var vanskelig tilgjengelig, kunne ikke stille leilighet til rådighet på kort varsel, anbefalte oss å henvise gutter til krisesentra for menn som ennå ikke var opprettet og henviste Romeo og Juliette til sosial vakttjeneste - Problemer med barnevern som ikke kunne bistå mindreårig fra diplomatfamilie utsatt for æresrelatert vold. - Problemer med unge på flukt som ennå ikke har fått norsk statsborgerskap. Pass fra hjemlandet utgått, men den unge kan ikke henvende seg til hjemlandets ambassade for nytt pass av sikkerhetsmessige grunner. - Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. - Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. - Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. - Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. - Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. - Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skilsmisse. - Den unge jenta maktet ikke å bryte ut av tvangssituasjonen og ville derfor ikke motsette seg det arrangerte ekteskapet. Jenta henvendte seg til SEIF for råd og hjelp fordi hun ikke lenger var jomfru. 16

17 - Henvendelser fra ungdom fra andre skandinaviske og europeiske land for bistand i krise- krisesituasjoner. - Henvendelser fra yngre brødre og søstre for krisehjelp, etter at vi hadde bistått eldre søsken til en trygg tilværelse. - Henvendelser fra homofile gutter og jenter fra familier/miljøer som ikke aksepterer homofili. - Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der. - Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. - Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. - Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. - Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. - Den unge ba om hjelp for å få hentet sine eiendeler hos familien etter bruddet. - Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av en tvangssituasjon. - Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. - Henvendelse fra barnevern for samarbeid om oppfølging av de unge etter at barnevernets ansvar opphører. - Henvendelse fra fosterforeldre og barneverninstitusjoner for råd og bistand i enkeltsaker. - Henvendelser fra minoritetsrådgivere i skoler for råd og bistand i enkeltsaker. - Henvendelser fra jenter for bistand etter voldtekt utført av gutter fra samme etniske miljø. - Henvendelser fra jenter for hjelp etter brudd med kjæreste. Gutten har da i ettertid truet og presset jenta med å fortelle om forholdet til hennes foreldre eller ødelegge hennes rykte i miljøet. - Henvendelse for krisehjelp fra lhbt, hvor det etniske miljøet var fordømmende og gikk til fysisk angrep. 17

18 Viktige gjennomslag I vårt arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold opp gjennom årene har vi opplevd en betydelig framgang i arbeidet generelt på landsbasis og viktige gjennomslag på konkrete områder. Når det gjelder framgang i arbeidet, ser vi nå resultater av SEIF s og andre organisasjoners erfaringsoverføringer til det offentlige hjelpeapparatet og andre offentlige instanser. SEIF møter nå både velvilje og engasjement når vi henvender oss for bistand på vegne av de unge. Dette gjelder ikke bare de offentlige instansene i de større bykommunene, men også i en lang rekke mindre steder hvor de offentlige ansatte henvender seg til SEIF og er åpne for råd og veiledning i konkrete saker de ikke før har hatt erfaring med. SEIF har mulighet til å vurdere denne utviklingen i et 12-års perspektiv, og det gode samarbeidet med det offentlige i 2010, kan ikke sammenlignes med de barrierene vi møtte i hine 1998! På enkelte konkrete områder har vi oppnådd gjennomslag som har store konsekvenser for de unge det gjelder. Dette har vi oppnådd ved å få problemstillingene belyst offentlig gjennom media og ved direkte henvendelser til fagdepartementer eller folkevalgte på Stortinget. Vi vil her nevne noen: - Fri rettshjelp til ungdom i krise i anledning navnskifte og sperret adresse. - Opprettelse av kriseboliger rundt om i landet for ungdom på flukt fra tvangsekteskap. (Falt bort i 2010). - Tilpasning av lånekassens regelverk til ny problemstilling: Når skoleungdom av familien blir forhindret til å fullføre skoleåret på grunn av frihetsberøvelse, vil stipendet ikke lenger bli konvertert til lån. - Dekning av utgifter til hjemreise der ungdom er blitt eller forsøkt blitt tvangsgiftet i utlandet. Videreføring av denne ordningen er også kommet med under tiltak 34 i handlingsplanen mot tvangsekteskap Tiltakene 36, 37 og 38 i den nye handlingsplanen er også kommet med etter direkte henstilling fra SEIF. Disse tiltakene går ut på å ta opp tvangsekteskap i politiske samtaler med andre land, styrking av nordisk samarbeid om beskyttelsestiltak for de unge og at Norge skal bidra med europeisk samarbeid når det gjelder bistand og beskyttelse av ungdom som flykter til et annet schengenland. - Sist men ikke minst: Den dyptgripende prosessen blant de unge. Opp gjennom årene har flere ungdommer stått fram i media og fortalt sine historier om brudd med autoritære tradisjoner, vold og tvang. Av redsel for represalier måtte de opptre anonymt. Siden 2009 har vi derimot opplevde vi derimot at ungdom fra forskjellige miljøer, med fullt navn og bilde stilte til debatt, for og imot tradisjoner, klesplagg, misbruk av religion for å kontrollere kvinner, moralpoliti og mye mer. Da vet vi på SEIF at den ungdommen vi jobber blant er i ferd med å ta skjeen i egne hender! 18

19 Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold 19

20 Hva mener dere egentlig? Kan dere virkelig ikke hjelpe oss med et sted å bo familiene er på leting etter oss og vi må bort til et trygt sted nå i kveld. Hva mener de folka dere snakket med i telefonen, at vi skulle gå til sosial vakttjeneste å få hospitsplass?.. det er altfor farlig, de vil finne oss.. Romeo og Juliette på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det videre arbeidet de store utfordringene Handlingsplanen mot tvangsekteskap Denne handlingsplanen inneholder i hovedsak tiltak som dreier seg om en offentlig overtakelse av ansvaret og arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. De frivillige organisasjonene som i et 10-år hadde arbeidet blant de unge, både med krisehjelp og oppfølging, ble knapt nevnt i handlingsplanen, som heller ikke skisserer noen form for samarbeid med disse organisasjonene. Etter hvert ble også de kriseleilighetene som Røde Kors og SEIF hadde kjempet for å få opprettet og som vi hadde disponert i en årrekke tatt over av det offentlige og fungerer ikke lenger som kriseleiligheter. Vi har i denne rapporten gått inn på noen av de problemstillingene SEIF har blitt konfrontert med etter hvert som tiltakene i Handlingsplanen mot tvangsekteskap er blitt igangsatt. Denne handlingsplanen utgår i inneværende år og vi vet i skrivende stund ikke om en ny handlingsplan vil bli utarbeidet og hvilke tiltak den eventuelt vil inneholde. Det hefter derfor stor usikkerhet til hvordan SEIFs arbeid med de unge vil utarte, hvordan det offentlige tilbudet til de unge vil være i framtiden og hvilket samarbeid som eventuelt etableres mellom offentlige og frivillige organisasjoner når det gjelder akutt bistand til unge på flukt og den videre årelange oppfølgingen det er behov for. Arbeid og utfordringer inntil videre Som i foregående år, vil SEIF arbeid mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen SEIF i sitt arbeid blant ungdom opererer med begrepet arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Dette for å fange opp og ta på alvor alle de forskjellige grader av fysisk og psykisk press de unge kan bli utsatt for av sin familie for å innfri familiens krav og forventninger når det gjelder valg av ektefelle og framtid. Med denne vide definisjonen blir det opp til de unge selv å definere om de er blitt utsatt for tvang. Med dette settes også fokus på den volden de unge ofte er utsatt for som en del av oppdragelsen til lydighet og dydighet i forkant av et arrangert ekteskap. Begrepet innbefatter også de voldelige represaliene de kan bli utsatt for etter å ha brutt ut av tvangssituasjonen. 20

21 Ad ungdom SEIF er fortsatt det stedet hvor ungdom i de vanskeligste og farligste situasjoner henvender seg for krisehjelp. Henvendelsene for bistand kan også komme fra offentlige instanser og andre hjelpere i forbindelse med problemstillingene tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi vil fortsette vår bistand på dette området. Vi vil også fortsette arbeidet med bistand til homofil ungdom fra miljøer hvor homofili ikke er akseptert. I vårt videre arbeid med ungdommen vil vi måtte forholde oss til det sentrale byråkratiet bestående av IMDIs Kompetanseteam som nå disponerer leilighetene, på den ene siden. Dersom den unge det gjelder skulle få plass eller passe inn i det offentlige opprettede apparatet, vil vi også måtte forholde oss til det sentraliserte hjelpeapparatet opprettet i de større bykommunene. Dette spesielt med henblikk på at de unge kun får oppfølging av dette apparatet i den korte perioden de bor i leilighetene (3-6 mnd.). Skal den unge komme videre i livet, er det ofte behov for videre oppfølging i måneder og år. Vi har allerede opplevd at det ikke har vært ledige leiligheter for ungdom i krisekrisesituasjoner, og disse ungdommene har dermed ikke fått noe tilbud om bistand fra det opprettede offentlige hjelpeapparatet. Det samme gjelder ungdom som av sikkerhetsmessige grunner eller på grunn av studier, arbeid o.l. ikke har kunnet benytte seg av de offentlige leilighetene. Arbeidet med denne ungdommen vil representere store utfordringer for SEIF. I den første akutte krisen, vil vi måtte støtte oss til Ola og Kari Nordmann som kommer med tilbud om trygge kriseboliger. Videre blir det opp til SEIF, sammen med de unge, å kontakte alle de offentlige instansene som må inn i bilde for at den unge skal få den hjelpen de trenger. Så må vi bistå de unge med å finne et trygt, mer permanent bosted et eller annet sted i landet og samarbeide med advokat, politi, m.m. for å iverksette alle de nødvendige sikkerhetstiltakene. Dette er et arbeid vi har vel 10-års erfaring og oppbygd kompetanse til å utføre, men som nå er vanskeliggjort ved at vi er fratatt det kriseapparatet vi før disponerte. Vi har allerede møtt nok en oppfordring som vi må ta høyde for også i det videre arbeidet: ungdom som vi henviste til det offentlige opprettede apparatet og som fikk plass der, men som oppsøker SEIF igjen etter forholdsvis kort tid med behov for akutt hjelp nok en gang. Dette kan skyldes at de allikevel ikke passet inn i det offentlige apparatet eller at de ikke hadde oppført seg som de burde. Eller at de ganske enkelt var blitt sittende på et krisesenter i ukesvis, uten å få noe praktisk hjelp eller bli plassert i offentlig leilighet som de var blitt gitt inntrykk av at de skulle få. I disse tilfellene vil SEIF måtte begynne helt på nytt igjen med akutt krisehjelp og da med en ungdom som er et hakk mer fortvilt og nedkjørt enn da vi traff dem første gang. Ad offentlige instanser Ved opprettelsen av prosjektene i de forskjellige bykommunene, med prosjektstøtte fra IMDI, ble kunnskapen og spisskompetansen i de frivillige organisasjonene ikke etterspurt. De frivillige organisasjonene mottok også svært lite informasjon om det offentlige prosjektet og hvordan tilbudet ville fungere i praksis. I det videre arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er det helt sentralt at det etableres et nært samarbeid mellom de offentlige instanser og de frivillige organisasjonene 21

22 som arbeider på området. Dette har vi drøftet i møter med BLD og håper at det blir lagt vekt på et slikt samarbeid i de videre handlingsplanene. Bare slik kan man sikre den nødvendige tilgjengeligheten og fleksibiliteten som er avgjørende for at de unge med behov for bistand blir skikkelig ivaretatt. Vi vil fortsatt i 2011 gå med hver enkelt ungdom til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet, både med de som får plass i det offentlige prosjektet og ikke minst med alle de som faller utenfor. Når det gjelder samarbeidet med IMDIs Kompetanseteam, håper vi på en bedre informasjonsflyt med hensyn til deres leiligheter. Dersom den unge må bryte med familien og flytte til ny landsdel, ønsker de unge også å drøfte mulige alternativer om hvor de kan flytte og hvor viktig det er av sikkerhetsmessige grunner. Til tross for alle sikkerhetsmessige hensyn i en krisesituasjon, ønsker ikke de unge å få følelsen av å miste all råderett over eget liv de må ikke få følelsen av at alle beslutningene blir tatt over hodet på dem og at de blir sendt som pakkepost til ukjent sted. For å kunne bistå de unge på en verdig måte, må vi her i utgangspunktet kunne få opplysninger fra IMDIs Kompetanseteam om hvor det finnes ledige leiligheter eller om når en leilighet på de forskjellige stedene blir ledig. Etter at den unge har fått plass i en leilighet i en by hvor SEIF har kontor, er det viktig at det opprettes et samarbeid mellom det kommunale prosjektet og SEIF, dette spesielt med henblikk på den oppfølgingen de unge har behov for etter flytting fra den offentlige leiligheten. Når det gjelder de unge som ikke får plass eller kan nyttiggjøre seg av det offentlige prosjektet, vil SEIF videre framover bistå de unge med all praktisk hjelp i krisesituasjon og med videre oppfølging. Dette innebærer, som i foregående år, et nært samarbeid med alle de offentlige instanser som må inn i bildet for at den unge skal få den nødvendige hjelpen (NAV, skole, advokat, politi, helsevesen, trygt bosted, m.m.). Vi har drøftet problemet med kriseboliger med BLD og håper at det vil komme til en løsning ved at noen kriseleiligheter igjen blir stilt til disposisjon for Røde Kors og SEIF. Vi vil i 2011 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene hvor det offentlige hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet, for informasjon, råd og veiledning. Det kan dreie seg om konkret informasjon om kultur og tradisjoner i de respektive samfunn hvor familien til den enkelte ungdom kommer fra, og det dreier seg her om en lang rekke land og grupperinger innenfor disse landene. Organisasjoner som jobber på grasrota i direkte kontakt med ungdom fra alle disse samfunnene, opparbeider etter hvert denne vidtstrekkende kunnskapen, og denne kunnskapen er svært etterspurt i det offentlige. Ad opinionen Vi vil her fortsette å bruke ressurser på å delta i den offentlige debatten gjennom media. Målsetningen for dette arbeidet er både å informere om problemstillingene og å opprettholde en offentlig debatt for å finne fram til tiltak som kan styrke de unges rettigheter. Og viktigst av alt, har vårt arbeid her som mål å bevisstgjøre de unge, slik at de selv våger å stå fram og hevde sin rett. Opp gjennom årene, har flere av de unge som har fått hjelp med problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold stått fram i media og fortalt sine historier. De har gjort det anonymt for ikke å provosere sin familie og sitt miljø ytterligere. Men fremdeles hersket tausheten i de fleste miljøene, blant ungdom som ennå ikke hadde måttet ta slike drastiske 22

23 beslutninger som å bryte med familien. De siste par-tre årene er tausheten brutt. Flere og flere ungdommer står nå fram i media, med navn og bilde og uttaler seg friskt mot autoritære tradisjoner, moral- og klespoliti, misbruk av religioner for å kontrollere kvinner og barn, m.m. SEIF har hele veien satset på ungdommen og på deres premisser. Vi har gjentatt og gjentatt at det er de unge selv som må tilkjempe seg sine basiske rettigheter som valg av levesett, ektefelle eller ikke ektefelle og frihet til egne valg. Et stort steg på denne veien er å våge å stå fram med egne meninger og tale urett og ukultur midt i mot. Det er dette vi nå ser skjer. Oppfølging Oppfølgingsarbeidet består både i å være der når de unge henvender seg, men også i oppsøkende arbeid for å forsikre oss at de unge har det bra på sitt nye bosted. Vi følger opp de unge så lenge de har behov for det måneder og år. I de bykommunene hvor Bufdir/IMDIs Kompetanseteam har overtatt leilighetene, er det også opprettet prosjekter for oppfølging av de unge i botiden på 3-6 måneder. Dette er et nødvendig tiltak, men utilstrekkelig. De færreste ungdommene har etter så kort tid fått fast grunn under føttene og har behov for oppfølging i flere år framover. I tillegg til at SEIF har fått ansvaret for oppfølging i én av bykommunene, vil vi fortsette å være der, rundt om i landet, for enhver ungdom med behov for praktisk hjelp, noen å spørre til råds, noen som tar seg god tid til å snakke med dem, noen som kan bistå dem på veien videre. SEIF, med sine avdelingskontorer rundt om i landet utgjør en trygg base hvor de unge kan henvende seg for råd og bistand på de fleste områder, eller for å snakke med noen de har tillit til. Dersom de unge bor på steder hvor SEIF ikke har kontor, holder vi kontakten per telefon eller ved besøk. Vi holder også nær kontakt og et utstrakt samarbeid med de offentlige instansene som har kontakt med de unge (NAV, helsetjeneste, skole, osv.). Det dreier seg om et landsdekkende arbeid med en helt annen geografisk utstrekning enn den oppfølgingen de unge får fra det offentlige, mens de bor i de offentlige leilighetene. Det er et arbeid som krever fleksibilitet og et stort engasjement av medarbeiderne på SEIF og det forutsetter et dypt tillitsforhold til de unge. Vi har grunn til å tro at vår tette oppfølging er årsaken til at så få av de unge gir opp og drar tilbake til familien etter å ha brutt ut. Vi ser det som svært viktig at det blir inngått et samarbeid mellom SEIF og prosjektene i de enkelte bykommunene for oppfølging av de unge, både mens de bor i de offentlige leilighetene og spesielt etter at de flytter ut. Et systematisk samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner med spisskompetanse på området blir avgjørende for at de unge skal komme seg videre etter brudd med familien. Vi ser i dag med bekymring på mangel på kunnskap i det offentlige når det gjelder oppfølgingen av de unge. Vårt arbeid med oppfølging av de unge blir utdypet i rapporten Veien Videre oppfølging Vi vil fortsette oppfølgingsarbeidet for fullt i Et effektivt barnevern over landegrensene Vi opplever stadig at foreldre tar sine barn tilbake til sitt hjemland og etterlater dem der, mens de selv kommer tilbake til Norge. I slike tilfeller er det nødvendig at norsk barnevern tar initiativ og etablerer et internasjonalt samarbeid, for å finne barnet og iverksette de nødvendige tiltak for å sikre barnets grunnleggende rettigheter. 23