Veien videre 2010 Oppfølging av de unge på flukt

Transkript

1 Veien videre 2010 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra BLD.

2 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2010 Statistikk med kommentarer Hvem har behov for oppfølging? De unges behov Oppfølging over tid Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Innhold og målsetting med oppfølging 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Ungdomsopprøret fortsetter Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap/regjeringens handlingsplan ( ) Samarbeid offentlige instanser/frivillige organisasjoner en nødvendighet SEIFs samarbeid med frivillige organisasjoner SEIFs videre arbeid Ønskeliste for de unge på flukt Sist men ikke minst 2

3 Bakgrunn for prosjektet resymé Det er så godt å komme hit å prate om disse tingene, for det er ingen andre jeg vil fortelle det til Jeg kan ikke fortelle mine studiekamerater om hvor syk mannen min er og hvor vanskelig det er for meg å barnet, uten en familie å støtte seg til. Men det hjalp mye at dere satte meg i kontakt med den studentforeningen hvor medlemmene går igjennom det samme som jeg. Vi skal klare oss! Jente, 29 år, 5 år senere. 3

4 Bakgrunn for prosjektet resymé Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, påbegynte SEIF i 1999 prosjektet Mellom barken og veden, et arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det er nødvendig med øyeblikkelige hjelpetiltak. Det kan dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medfører ofte at det er nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak, for å sikre at den unge ikke blir funnet av familien. Vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil flere år framover. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder i lengre tid etter oppbruddet og den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette betydelige behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2005 systematiserte vi dette arbeidet, og nedenfor en oversikt over utviklingen av omfanget av vårt oppfølgingsarbeid: 2005: Oppfølging av 64 ungdommer gjennom 570 samtaler/besøk. 2006: Oppfølging av 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler/besøk. 2007: Oppfølging av 62 ungdommer gjennom 1094 samtaler/besøk. 2008: Oppfølging av 66 ungdommer gjennom 1437 samtaler/besøk. 2009: Oppfølging av 127 ungdommer gjennom 1624 samtaler/besøk. 2010: Oppfølging av 105 ungdommer gjennom 2225 samtaler/besøk. Vi vil her påpeke at SEIF de 2 siste årene har systematisk fulgt opp over 100 ungdommer hvert år på landsbasis. SEIF har her en kontaktflate med de unge som er unik i Norge, og utenforstående kan vanskelig sette seg inn i kompleksiteten og arbeidsmengden i dette omfattende oppfølgingsarbeidet. I møte med andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold, har vi ofte hørt at de beklager seg over det de kaller strikkballeffekten, dvs. at de unge ikke makter bruddet eller blir lokket tilbake til familien etter kort tid. Familiene har i disse tilfellene neppe endret holdning det er de unge som må føye seg. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp. Av de 105 ungdommene vi fulgte opp i 2010 dro bare 4 jenter og 1 gutt tilbake til familien. Vi har bare sikker informasjon om hva som videre skjedde med 3 av dem. En av jentene ble sendt tilbake 4

5 til foreldrenes hjemland og tvangsgiftet der, men klarte å kontakte oss slik at vi kunne hjelpe henne tilbake til Norge. Gutten ble hjemme bare 2-3 dager før han kom tilbake til si egen bolig. Den andre jenta, som brøt med sin Romeo og dro tilbake til familien, fikk da støtte av sin familie. Hun har fremdeles kontakt med SEIF. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. 5

6 Målgruppe/ metodikk Jeg måtte bare dra hjem... Jeg måtte bare gi faren min en siste sjanse til å forstå meg og til å akseptere kjæresten min. Ellers hadde jeg ikke kunne gå vider. Men det gikk dårlig. Pappa oppførte seg akkurat like jævlig som før, begynte å kjefte på meg, behandlet kjæresten min som dritt. Nå vet jeg det det er ikke noe å håpe på. 6

7 Gutt, 20 år, 1 år etter første brudd med familien. Målgrupper/ metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i utgangspunktet ungdom som hadde fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Noen av ungdommene hadde også i utgangspunktet tatt kontakt med offentlige etater eller andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Etter å ha systematisert oppfølgingsarbeidet ved avdelingskontorene, fordeler nå oppfølgingsarbeidet seg på landsbasis. Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. I 2010 inngikk også SEIF avtale med en av bykommunene som i samarbeid med IMDI hadde opprettet et prosjekt for å bistå de unge på flukt fra tvangsekteskap og som var blitt plassert i de offentlige leilighetene der. Avtalen gikk ut på at SEIF, i samarbeid med kommunen skulle bistå med den praktiske delen av oppfølgingsarbeidet i den 3-6 måneders perioden de unge bebodde leilighetene. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg som gjør oppfølging fra SEIF unødvendig, er andre, både gutter og jenter, preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige instanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIF-kontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Vi kan feire bursdager eller 17. mai sammen. Vi blir invitert på middag hos de unge, eller vi må låne dem noen kroner på slutten av måneden. Vi forteller dem hvor stolte vi er av dem når de har mestret noe, mens vi forteller dem i klartekst hva vi mener når de har gjort noe dumt. Akkurat som en tante eller storesøster ville ha gjort, og det virker som om de unge setter pris på denne metoden. Noen ungdommer har en mye hyppigere kontakt med SEIF enn andre, og det kan bli stilt spørsmål ved om dette er en forskjellsbehandling fra SEIFs side. Vi må her få minne om at det dreier seg om myndige personer med rett til å foreta egne valg. Dersom en av dem klart gir utrykk for at han eller hun klarer seg på egen hånd, må vi respektere det. I slike tilfeller insisterer vi bare på kontakt dersom vi har grunn til bekymring. Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge i 2010 svært stort og viser et større behov for tettere oppfølging av den enkelte, sammenlignet med året før. Det dreide seg om hele 2225 henvendelser vedrørende oppfølging av 105 ungdommer. 7 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. 7

8 Økonomiske rammer I 2010 bevilget BLD kr ,- til SEIFs arbeid med oppfølging av de unge på flukt fra tvangsekteskap. SEIF har ikke mottatt bevilgninger fra andre instanser til dette arbeidet. 8

9 Oppfølgingen av de unge i 2010 Statistikk med kommentarer Egentlig kommer jeg innom bare for å ha en prat For å fortelle om kjæresten min og at det går bra på høyskolen. Det gjør det faktisk! Hvem skulle ha trodd det, for 7 år siden, da jeg var syk og dere måtte passe på meg nesten hele tiden.. Jente, 25 år, 7 år senere 9

10 Statistikker over oppfølging av ungdom i 2010 Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 598 Trondheim: 314 Bergen: 808 Stavanger: 505 Totalt antall henvendelser på oppfølging: 2225 Antall ungdom med behov for oppfølging: 105 Derav var: Jenter: 73 Gutter: 29 Av disse var: Mindreårige: 4 Lhbt: 5 Tid etter brudd med familie:** Opptil 1 år: 38 Ca. 2 år: 29 Over 3 år: 38 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: ganger: ganger: 15 Over 15 ganger: 44 Gjennomsnittlig kontakt med hver ungdom: 21 * Ungdom her er gutter og jenter som etter hvert har blitt opptil 29 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 15 dager til 9 år. *** Antall kontakt varierer her fra 1 til 179 ganger. 10

11 Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging variere fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2010 viser at 29 gutter og 73 jenter hadde behov for oppfølging. Også i 2010 var vår erfaring med barnevernet på landsbasis svært positiv, noe som vi tar som et tegn på at vårt mange års arbeid med kunnskapsoverføring til de offentlige etater viser resultater. SEIFs oppfølging av de 4 mindreårige i 2010 foregikk i samarbeid med de respektive barneverntjenester rundt om i landet, som støttet de unges ønske om å beholde sitt nye lille nettverk etter brudd med familien. SEIFs oppfølging bestod av telefonsamtaler eller ved å besøke de unge i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon. De unges behov I vårt oppfølgingsarbeid må vi forholde oss til en balansegang når det gjelder de unge over 18 år. De er myndige, og selv når de bodde i kriseleiligheter i noen måneder, er dette deres hjem. De gangene vi har vært bekymret, ringt på hos dem og insistert på å få komme inn, har vi hele tiden hatt det klart for oss at de kunne ha nektet å motta besøk. Dette har ikke skjedd, kanskje på grunn av tillit til oss eller kanskje har de unge følt at de ikke kunne si nei. Etter at det offentlige tok over kriseleilighetene, har det skjedd én gang at en jente valgte å ikke ha oppfølging fra SEIF. I de aller fleste tilfeller, skjer vår vurdering av de unges behov gjennom en nær og tillitsfull kontakt, og vi på SEIF bistår med praktisk hjelp, råd og støtte. Da vi har mobilisert det lokale hjelpeapparatet og alle de andre nødvendige instansene som kommer inn i bildet, må vi overlate til de forskjellige faginstansene og kartlegge den unges behov på deres respektive områder. Det vil si at skolen nødvendigvis må kartlegge den unges behov i skolesammenheng. Fastlege og eventuelt psykolog må vurdere behovene på sine fagområder, osv. SEIF samarbeider da også med de forskjellige instansene og kan, med den unges tillatelse, gi informasjon og være bindeledd mellom de forskjellige offentlige instansene og de unge. Vi kan løpende vurdere de unges behov, drøfte dem med de unge og gi råd, men de skal ikke bli klientifisert. Vi kan heller ikke påtvinge dem noe det dreier seg om myndige mennesker. I siste instans bør det de unge selv som bestemmer om de ønsker oppfølging fra SEIF eller noen annen instans. Den oppfølgingen som beskrevet her blir utført av SEIF blant ungdom som før har bodd i kriseleiligheter og som nå har flyttet til annen permanent bolig. Oppfølgingen foretas også blant de unge som ikke har fått plass eller passet inn i det offentlige nyetablerte tilbudet, og som vi måtte bistå både i krisesituasjon og videre deretter. Medio 2010 var samtlige av de 10 kriseleilighetene som Røde Kors og SEIF hadde disponert, overtatt av det offentlige. Med unntak av den ene bykommunen, hvor SEIF inngikk avtale om oppfølging, vet vi lite om oppfølgingsarbeidet rundt om i byene. Vi får kun et lite innblikk i dette, når de unge tar kontakt med SEIF for å få den hjelpen de til da ikke har fått fra det offentlige. Når det gjelder de unge under barnevernets omsorg, både de under og over 18 år, er det selvsagt barnevernet som foretar vurderinger av de unges behov. Som før nevnt, utgjør SEIF her bare en del av det nye lille nettverket den unge har etablert etter brudd med familien. 11

12 Oppfølging over tid Tallmaterialet viser at ungdommer har behov for oppfølging over lengre tid. Tallene fra 2010 viser interessante tendenser sammenlignet med foregående år: For det første, viser de at den enkelte ungdom hadde behov for tettere oppfølging. Da det kan være tilfeldig for akkurat den gruppen unge vi bistod i 2010, er det for tidlig si noe om det er en utvikling vi er vitne til. For det andre viser tallene, nok en ny tendens: Det var like mange unge som hadde behov for oppfølging etter mer en 3 år etter brudd med familien, som de som nettopp hadde flyttet. Det dreier seg da både om praktisk bistand og samtale om emosjonelle problemer som har dukket opp og som de unge ikke har klart å finne en løsning på. SEIF blir da det stedet hvor de unge henvender seg i tillitt om at de der vil får den hjelpen og støtten de trenger. Det dreier seg her gjerne om situasjoner hvor ungdom under vanlige omstendigheter ville ha støttet seg til sin familie. Statistikkene fra 2010 viser at de unge virkelig benytter seg av vårt tilbud. Tallene viser at behovet for tett oppfølging er betydelig. Selv om antall ungdom som vi fulgte opp i 2010 var 17% lavere en året før, steg omfanget av kontakt med den enkelte med 37%. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Det viser seg her at behovet varierer sterkt. Mens 23 av ungdommene bare hadde behov for råd og hjelp fra 1 til 5 ganger, opplevde vi at hele 44 av ungdommene hadde behov for kontakt med SEIF over 15 ganger. Det tyngste oppfølgingsarbeidet i 2010 gjaldt Romeo og Juliette som vi hadde kontakt med hele 179 ganger. Vi har regnet ut at gjennomsnittlig kontakt med hver ungdom var 21 ganger et tall med mindre interesse når behovet i realiteten varierer så sterkt. Innhold og målsetting med oppfølgingen SEIFs målsetting med oppfølgingen av de unge er at de skal finne veien videre i livet etter å ha brutt ut av en situasjon med press, tvang og trusler. Mens vårt arbeid med bistand i den første krise- krisesituasjon går ut på å trygge de unge på nytt bosted, består arbeidet med oppfølging av å hjelpe de unge til å leve et tilnærmelsesvis normalt liv og etter hvert oppleve at de valgene de måtte ta for å oppnå sine basiske rettigheter med tiden gjør dem sterkere og mer selvstendige. SEIF setter ressurser inn for å være tilgjengelig for de unge og oppfølgingen kan bestå av alt fra praktisk bistand med søknader og skjemaer, til en samtale i tillit når livet syns vanskelig. Selvsagt kan enkelte ungdommer ønske en enda hyppigere kontakt med oppfølging fra SEIF, noe som er svært forståelig tatt i betraktning den ballasten de unge kommer med. Vi innser at det i noen tilfeller er umulig å helt tilfredsstille den unges behov. SEIF har hele tiden for øye at vår oppfølging skal virke som en støtte for de unge i deres nye tilværelse. Bistanden skal ikke virke stigmatiserende eller klientifiserende på de unge. Oppfølgingen skal være ubyråkratisk og på de unges premisser. Den unge skal heller ikke måtte gå på rundgang mellom de forskjellige offentlige etater for å få løst et problem, og her kommer vi til en av de viktigste rollene SEIF har i sitt oppfølgingsarbeid: I oppfølgingen av hver enkelt ungdom kan det ofte være opp til 5-6 offentlige instanser inne i bildet, f. eks. NAV, skole, helsevesen, politi, boligkontor, m.m. SEIFs arbeid består her i å mobilisere de nødvendige etater og følge opp saken slik at den unge får den hjelpen det er behov for, når de har behov for den. Vi skal fortsette å være det stedet hvor de unge og de berørte offentlige etatene kan henvende seg for å få det hele til å fungere til det beste for de unge. Vårt tilbud om oppfølging må allikevel skje innenfor rammene av respekt for hver enkelt ungdoms selvstendighet og privatliv som myndige personer. 12

13 Hva de unge trenger hjelp til/ Ungdom med spesielle behov Jeg har vært på visning og huseier var veldig hyggelig. Jeg snakket litt med henne, men det var så mye jeg ikke visste hvordan jeg skulle fortelle henne det At jeg må bo på sperret adresse, hvorfor jeg har skiftet navn og alt. Det var mange på visning og kanskje jeg ikke får leiligheten. Kan dere ikke ringe huseier og forklare situasjonen min? Jente 19 år, 2 år senere. 13

14 Hva de unge trenger hjelp til Kontakten med de unge gjelder for det meste behov for praktisk råd og bistand i konkrete saker som de unge ikke vet å ordne opp i selv. Det skjer også ofte at de unge ringer eller kommer for en prat, og i samtalens løp får vi vite om problemer som må bli løst, men som de unge ikke har forstått rekkevidden av. Noe av kontakten har bestått av ofte lengre samtaler i tunge stunder, når verken psykolog eller annen hjelp var tilgjengelig. I noen av tilfellene er det SEIF som har tatt kontakt eller oppsøkt de unge, som hadde isolert seg med sine depresjoner. Vi kunne da mobilisere til umiddelbar fagkyndig hjelp, og følge opp videre som støtte i tillegg. Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til NAV, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. Vitneførsel i fylkesnemnd eller rettsapparat. Bistand til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Arrangering av samtalemøter mellom de unge, foreldrene og politi/rådgivere/resurspersoner når de unge ønsker det. Stille som referanse. 14

15 Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemmefra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsofre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Romeo og Juliette, hvor Juliette blir utsatt for press og vold av Romeo. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. Ungdom som har brutt ut av en tvangssituasjon for 2-3 år siden, men som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for fra det offentlige hjelpeapparatet eller andre frivillige hjelpeorganisasjoner. Etter å ha blitt overhørt og oversett da de på egenhånd søkte bistand fra hjelpeapparatet, er de nedbrutt og har mistet selvtilliten når de endelig finner fram til SEIF og blir fulgt opp. LHBT som både sliter med å finne sin egen identitet og som blir utsatt for vold og planer om tvangsgifte fra familien. Ungdom av asylsøkerfamilie som bor i mottak. Etter brudd med familien på grunn av vold og tvang lever de i lengre tid i usikkerhet og i redsel for å bli utvist sammen med familien etter avslag på asylsøknaden. I disse tilfellene med ungdom med spesielle behov, og selv om det bare dreier seg om en håndfull av dem i året, blir her SEIFs erfaring med å få til et tverretatlig samarbeid avgjørende. Det viser seg igjen og igjen at det å overlate de unge til å forholde seg direkte og 15

16 alene til det offentlige hjelpeapparatet er hva vi kaller risikosport. SEIF vil derfor fortsette å være der for de unge og påse at de får den bistanden de har behov for. 16

17 Det videre arbeidet spesielle utfordringer Jeg vet at jeg har oppført meg dumt Jeg hadde venner på besøk i leiligheten, naboene klaget og de i kommunen sa at jeg måtte flytte. At det ikke lengere var trygt for meg. Men så sa de at de skulle flytte meg til en annen by, men der har min familie mange venner. Det fortalte jeg og sa at dit kunne jeg ikke flytte. Da sa de at de ikke kunne hjelpe meg lengere og jeg måtte flytte ut. Jeg har ingen penger, ikke noe sted å bo, de ordnet ikke engang psykolog for meg. Dere må hjelpe meg! Jente 20 år, etter 2 måneder i et offentlig prosjekt. 17

18 Det videre arbeidet/ spesielle utfordringer Ungdomsopprøret fortsetter Vi har grunn til å tro at arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold vil øke i omfang i årene framover. En av grunnene til denne antakelsen er at antall ungdom, barn av 1. generasjon innvandrere og flyktninger, som når gifteferdig alder vil øke. Nok en grunn er også at vi ser tendensene til et ungdomsoppgjør av visse dimensjoner. Stadig flere ungdommer setter foten ned og sier nei til familiens planer om arrangerte ekteskap mot de unges vilje. Stadig flere ungdommer vet at det er hjelp å få og hvor de kan få denne hjelpen til å komme seg ut av tvangssituasjoner. SEIF ønsker å stå rustet til å bistå de unge i deres kamp om basiske rettigheter i vårt samfunn. Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap / Regjeringens handlingsplan ( ) I følge Handlingsplanen mot tvangsekteskap ( ) skal dette arbeidet være et offentlig ansvar. Dette burde være en selvfølge og helt uproblematisk med hensyn til et videre godt samarbeid mellom offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Beklageligvis har utviklingen gått i en retning som neppe tjener de mest utsatte av de unge det gjelder. Som vi også har beskrevet i rapporten Mellom barken og veden 2010, har den offentlige ansvarsovertagelsen resultert i byråkratisering med hensyn til tildeling av trygg bolig og sentraliserte prosjekter i de forskjellige bykommunene hvor boligene ligger. IMDIs Kompetanseteam disponerer nå det som før var kriseleilighetene disponert av Røde Kors og SEIF, og tildeler leilighet etter søknad og vurdering av denne. De unge som får plass og passer inn, blir tildelt leilighet der det måtte være ledig. I de enkelte bykommuner er hjelpeapparatet for de unge sentralisert i én bydel og kommunen er ansvarlig for oppfølgingen av de unge mens de bor i disse leilighetene (3-6 måneder). Etter utflytting blir de henvist til de offentlige kontorer og instanser som de sokner til på sitt nye bosted. Mens konsekvensene av elimineringen av det kriseapparatet som Røde Kors og SEIF disponerte er dramatisk for de mest sårbare av de unge, ser vi med om mulig enda større bekymring på den svært tidsbegrensede oppfølgingen de unge får i de offentlige prosjektene. Vår erfaring fra arbeidet med oppfølging av de unge i snart et 10-år, og som også tallmaterialet i denne rapporten viser, har de unge behov for oppfølging i måneder og år etter brudd med familien. De aller færreste har fått fast grunn under føttene og orden på tilværelsene etter maks 6 måneder i de offentlige leilighetene! Utbyggingen av det sentraliserte offentlige prosjektet ble gjennomført uten å benytte seg av den erfaringen og kompetansen som de mest aktive frivillige aktørene på området hadde opparbeidet etter år. Vi opplevde derfor i 2010, ved henvendelse til det offentlige i konkrete enkeltsaker, at det var mangel på kunnskap og forståelse av praktiske problemer på grasrota. Dette vanskeliggjorde SEIFs arbeid med ungdom i krise- krisesituasjoner, og som vi ofte måtte finne løsninger på utenfor det snevre, offentlige prosjektet (jfr. Mellom barken og veden 2010). Når det gjelder de unges betydelige behov for oppfølging over lengre tid er situasjonen i dag bekymringsverdig. Grunnet mangel på samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene, vet ikke de unge nødvendigvis, ved utflytting av de offentlige leilighetene, at de kan henvende seg til en frivillig aktør som SEIF for videre bistand. Samarbeid offentlige instanser/frivillige organisasjoner en nødvendighet SEIF ser gjerne at det satses på kompetanseheving i det offentlig på landsbasis når det gjelder problematikken tvangsekteskap, slik regjeringens handlingsplan ( ) går inn for. Våre erfaringer gjennom samarbeid med offentlige instanser i store deler av landet viser samtidig at 18

19 mange av disse allerede har opparbeidet en betydelig kompetanse gjennom praktisk problemløsing i enkeltsaker, sammen med den unge det gjelder og SEIF. Dette spesielt i byområder med større konsentrasjon av innvandrer/flyktningbefolkning. Men vi opplever fremdeles stadig at de unge som prøver å finne fram i hjelpeapparatet på egen hånd, ikke blir hørt. Travle saksbehandlere mangler tid til å lytte. Når SEIF kommer inn i saken og hjelper de unge med søknader og nødvendig dokumentasjon, viser de offentlige kontorene velvilje og engasjement for å bistå de unge på best mulig måte. Saksbehandlerne henvender seg da også til SEIF for å drøfte videre saksgang og SEIF får ofte en koordinerende rolle mellom en håndfull offentlige instanser som må inn i bilde for å hjelpe den unge videre. Dette arbeidet blir ikke utført bare i krisesituasjonen, men er en viktig del i hele oppfølgingsarbeidet. I møter med BLD har vi understreket nødvendigheten for et tett samarbeid mellom det offentlige prosjektet og de frivillige organisasjonene med spisskompetanse på området oppfølging av de unge etter brudd med familien. Vi håper derfor på videre handlingsplaner hvor dette samarbeidet blir konkretisert. Vår mangeårige erfaring har vist at samarbeid mellom offentlige etater og frivillig organisasjon er en smidig og velfungerende modell. Men som vi også har understreket ovenfor departementet, må dette samarbeidet nødvendigvis skje mellom likeverdige parter med respekt for hverandres roller og kompetanse. Dette vil gi trygge rammer i arbeidet med oppfølging av denne sårbare gruppen unge. De skal ikke måtte forholde seg til altfor mye byråkrati og hierarki når livet er som vanskeligst! I 2010 inngikk SEIF formell avtale om oppfølging av de unge i en av bykommunene som deltar i det offentlige prosjektet. Begge parter hadde forståelse for hverandres rolle, og selv om vi hadde forskjellige oppfatninger på enkelte punkter fungerte samarbeidet godt i praksis. Og viktigst av alt: etter som SEIF stod for oppfølgingen av de unge i de offentlige leilighetene helt fra dag én, blir vi også naturlig nok det stedet hvor de unge henvender seg for videre oppfølging etter utflytting. I det framtidige arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold burde det bygges videre på en slik arbeidsmodell. SEIFs samarbeid med frivillige organisasjoner I arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge har SEIF et godt samarbeid på sak med flere frivillige organisasjoner på landsbasis. Vi vil her spesielt nevne et nært samarbeid med en rekke krisesentra, som etter hvert har opparbeidet kompetanse på området, og Røde Kors Krisetelefon. Når det gjelder krisesentra, benyttet vi oss i 2010 av deres midlertidige botilbud for jenter, mens vi fant mer permanent bosted for dem. Vi benyttet oss også av et av de få etablerte krisetilbudene for menn. Vi kontaktet også en rekke andre frivillige organisasjoner og samarbeider med dem på sak der det var behov for det. SEIFs videre arbeid Det er grundig dokumentert at den akutte krisehjelpen til å bryte ut av tvangssituasjonene kun er første steget på veien i vår bistand til de unge i deres nye tilværelse. Nok så viktig er veien videre. For at de unge skal klare seg videre i livet, har vi her understreket viktigheten av en samlet innsats og et tett samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene. I påvente av etableringen av et slikt samarbeid, vil SEIF fortsatt ha et betydelig oppfølgingsarbeid blant de unge. På den ene siden, følger vi opp et stort antall av de unge som vi har hjulpet gjennom krisesituasjon med brudd med familie i foregående år. I 2010 fulgte vi opp 105 av dem med, flere med behov for svært tett oppfølging. På en annen side, viser det seg at en del av ungdommen på flukt av diverse grunner ikke kan benytte seg av det offentlige tilbudet. I disse tilfellene vil SEIF bistå med å finne trygge bosteder rundt om i landet. Dette vil være tilfelle 19

20 også videre framover og det er ingen tiltak i offentlig regi for oppfølging av denne gruppen ungdommer. Dette har vært og vil fortsatt bli en krevende oppgave for SEIF. Dette oppfølgingsarbeidet er i høyeste grad landsomfattende og krever kontakt både per telefon og ved besøk. Som evige optimister, har vi på SEIF besluttet å fortsette vårt videre arbeid ufortrødent. Og så lenge ungdom henvender seg til oss, viser oss tillit og ber oss om bistand, vet vi at vi er på riktig vei. Ønskeliste for de unge på flukt Vi vil her komme med noen ønsker om tiltak som ville gjøre de unges situasjon bedre og tryggere. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til NAV. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. Flere av de unge på flukt har ennå ikke fått norsk statsborgerskap. Familien har heller ikke fått utstedt utlendingspass, men blir henvist til sitt hjemlands ambassade for reisedokumenter. Den unge på flukt har derfor verken utlendingspass eller kan henvende seg til aktuelle ambassade, av sikkerhetsmessige grunner. Uten pass fra opprinnelseslandet eller norsk utlendingspass, får den unge ikke utstedt skolebevis, ikke åpnet bankkonto, kan ikke reise med fly innenlands, kan ikke krysse grenser. Ungdom på flukt må derfor få utstedt utlendingspass. Lekkarser skjer i både offentlige instanser og i private bedrifter (folkeregisteret, NAV, banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. SEIF ønsker en objektiv forskning på og evaluering av det etter hvert omfattende arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold i Norge. Sist men ikke minst, må vi unngå stigmatisering og klientifisering av de unge på flukt fra tvang og vold, som vi har sett tendenser til i det offentlige prosjektet. Valg av bosted, sikkerhetstiltakene rundt og god oppfølging må være så adekvat at det gir den nødvendige trygghet, slik at den unge kan leve et tilnærmelsesvis normalt liv på veien videre. Dette er hva de unge selv ønsker, og med kunnskap, erfaring og fleksibilitet fra hjelpernes side er denne balansegangen fullt mulig. Valgfriheten som familien nektet dem, må ikke nok en gang bli frarøvet dem av byråkratiske besserwissere! Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) juni