Veien videre 2005 Oppfølging av de unge på flukt

Transkript

1 Veien videre 2005 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. Er det sant at dere var bekymret for meg? Er det virkelig sant at dere har forsøkt å ringe meg mange ganger? Men jeg har det bra Det gikk jo bra på reisen Jeg fikk ordnet med skillsmisse mens jeg var der... Gutt, 24 år, tilbake etter reise til foreldrenes hjemland, for å ordne skillsmisse etter tvangsekteskap. Innhold: 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2005 Statistikk med kommentarer 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Hverdagen melder seg 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer 1. Bakgrunn for prosjektet Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, påbegynte SEIF i 1999 prosjektet Mellom barken og veden, et arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det var nødvendig med spesielle hjelpetiltak. Det kunne dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsatte seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medførte ofte at det var nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak, for å sikre at den unge ikke ble funnet av familien. Antall henvendelser fra ungdom i krise- krise har økt fra år til år, og vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil flere år senere. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder. i lengre tid etter oppbruddet og den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde

2 fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette betydelige behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2004 søkte vi og mottok midler fra Barne- og familiedepartementet for å kartlegge de unges behov for oppfølging. Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt ga en oversikt over samtlige henvendelser fra de unge med behov for oppfølging, i en 6 måneders periode i Behovet for en systematisk oppfølging av de unge etter brudd med familien viste seg å være betydelig, og i 2005 systematiserte vi dette arbeidet gjennom hele året. 2. Målgruppe/metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i utgangspunket ungdom som hadde fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Noen av ungdommene hadde også i utgangspunktet tatt kontakt med andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Etter å ha systematisert oppfølgingsarbeidet ved avdeligskontorene, har vi nå beredskap til å følge opp ungdom også etter henvendelse fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige etater. Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. I de aller fleste tilfeller, var det de unge som tok kontakt med SEIF, enten telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet. Henvendelsene kom fra både jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon, noen av dem bare et par måneder etter bruddet og andre etter hele 3-5 år i sin nye tilværelse. Henvendelsene gjaldt alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige innstanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeidet det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIF-kontoret. I enkelte tilfeller der vi visste at den unge gikk gjennom en svært vanskelig periode, fulgte vi opp ved å ta telefonisk kontakt eller dra på besøk, for å forsikre oss om at den unge klarte seg gjennom krisen. I disse få men kritiske tilfellende, mobiliserte vi også det lokale hjelpeapparatet slik at den unge kunne få fagkyndig hjelp. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Vi kan feire bursdager eller 17. mai sammen. Vi blir invitert på middag hos de unge, eller vi må låne dem noen kroner på slutten av måneden. Vi forteller dem hvor stolte vi er av dem når de har mestret noe, mens vi forteller dem i klartekst hva vi mener når de har gjort noe dumt. Akkurat som en tante eller storesøster ville ha gjort, og det virker som om de unge setter svært stor pris på denne metoden.

3 Oppfølgingsarbeidet foregikk både med samtaler over telefon, i møter med de unge på våre kontorer, men også ved å besøke de unge på deres bosteder rundt om i landet, når de unge hadde behov for det. Under disse besøkende kunne vi både snakke med de unge og mobilisere det lokale hjelpeapparatet etter behov. Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge betydelig. I 2005 dreide det seg om hele 570 henvendelser vedrørende oppfølging. 6 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. Oppfølgingsarbeidet ble i hovedsak foretatt ved 3 av våre kontorer, SEIF Oslo, SEIF Trondheim og SEIF Bergen 3. Oppfølging av de unge i 2005 Statistikk med kommentarer Antall henvendelser om oppfølging: 570 Antall ungdom med behov for oppfølging: 64 Derav var: Jenter: 58 Gutter: 6 Av disse var 5 under 18 år. Tid etter brudd med familie:** Opptil 6 mnd: 34 Ca 1 år: 9 Ca 2 år: 12 Over 3 år: 9 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: ganger: ganger: 4 Over 15 ganger: 13 * Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 1 måned til 5 ½ år. *** Antall kontakt varierer her fra 1 til 81 ganger. Kommentarer til statistikkene Hvem har behov for oppfølging? Behovet for oppfølging varierer fra ungdom til ungdom. Mens noen av dem er ganske selvstendige og etablerer et lite nettverk de kan rådføre seg med i sin nye tilværelse (klasseforstander, rådgiver på skole, arbeidsgiver ol), har andre et betydelig behov for videre hjelp og støtte fra SEIF. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2005 viser at bare 6 gutter hadde behov for oppfølging.

4 Vi har grunn til å tro at dette er en tilfeldighet, da erfaringene fra foregående år viste at også en stor andel av guttene trengte oppfølging. Når det gjelder barn/ungdom under 18 år, er behovet for oppfølging helt avhengig av barnevernets arbeid. Der hvor barnevernet lytter til de unge og viser dem tillitt, og hvor beredskapshjem, fosterhjemmet eller institusjon imøtekommer de unges behov, har de unge selvsagt lite behov for oppfølging fra SEIF, kanskje bare en telefonsamtale i ny og ne for å fortelle hvordan de har det. Der hvor barnevernet ikke gjør en god jobb, har derimot de mindreårige et betydelig behov for oppfølging av SEIF. De befinner seg da ofte i en situasjon hvor de ser på SEIF som det eneste stedet de kan henvende seg de eneste som vil stå på for dem og for deres rettigheter. Statistikkene fra 2005 viser en nedgang i oppfølgingsarbeidet blant mindreårige sammenlignet med året før. Dette skyldes rett og slett at de mindreårige i krise- krisesituasjon som kontaktet SEIF fikk en god hjelp og oppfølging fra de respektive barnevernstjenestene rundt om i landet. Det er for tidlig å si om dette beror på tilfeldigheter, eller om vi begynner å se resultater av vårt arbeid med kunnskapsoverføring til de offentlige etater. Oppfølging over tid Som tallmaterialet viser, har de unge flest behov for oppfølging i en periode opptil 2 år etter bruddet med familien. 34 av ungdommene hadde behov for ganske tett oppfølging i de første 6 månedene i sin nye tilværelse. Men det viser seg også at behovet strekker seg over lengre tid, da hele 12 ungdommer fremdeles henvendte seg til SEIF for råd og hjelp etter hele 2 år i sin nye tilværelse. Tallene viser også at behovet for oppfølging kan strekke seg over både 3, 4 og 5 år. Det dreier seg da ofte om praktiske eller emosjonelle problemer som har dukket opp og som de unge ikke har klart å finne en løsning på. SEIF blir da det stedet hvor de unge henvender seg i tillitt om at de der vil får den hjelpen og støtten de trenger. Det dreier seg her gjerne om situasjoner hvor ungdom under vanlige omstendigheter ville ha støttet seg til sin familie. Etter å ha etablert en systematisk oppfølging av de unge, viser statistikkene at de unge benytter seg i større grad av dette tilbudet, både oftere og over lengre tid, sammenlignet med året før. SEIF på sin side driver også oppsøkende oppfølgingsarbeid, spesielt i de tilfeller hvor den unge har det svært vanskelig eller vi har en eller annen grunn til å bekymre oss. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Det viser seg her at behovet varierer sterkt. Mens 43 av ungdommene bare hadde behov for råd og hjelp fra 1 til 5 ganger, opplevde vi at hele 13 av ungdommene hadde behov for kontakt med SEIF over 15 ganger. Det tyngste oppfølgingsarbeidet i 2005 gjaldt et par i en Romeo og Juliette situasjon som vi hadde kontakt med hele 81 ganger. 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen:

5 Utfylling av skjemaer og søknader til sosialkontor, trygdekontor, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Hjelp til møte med foreldre under trygge forhold, når de unge selv ber om det. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. I samarbeid med advokat, forberedelser av erstatningskrav eller straffesaker mot familien. Vitneførsel i fylkesnemnd eller rettsapparat. Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Mindreårige under barnevernets omsorg, hvor tiltakene ikke fungerer. Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemme fra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsoffre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn.

6 Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. 5. Hverdagen melder seg Det er egentlig barnevernet som skulle ha gitt meg oppreisning, men jeg våget ikke å gå til sak mot dem. Hvis jeg hadde tapt hadde jeg blitt gjeldsoffer. Men kanskje kan jeg få voldsoffererstatning? Jente 22 år For 5 år siden kom en 17-årig jente til SEIF for hjelp på en rekke områder. Hun var blitt utsatt for vold fra sin familie som en del av oppdragelsen til lydighet og dydighet. Da hun forstod at foreldrene hadde planer om å gifte henne bort til en fetter i hjemlandet, hadde hun oppsøkt barnevernet for hjelp. Barnevernet hadde arrangert møter med jenta, foreldrene og kulturtolk, og hadde etter hvert funnet foreldrene så sympatiske at de hadde henlagt saken. Noen måneder etterpå rømte jenta til krisesenter og barnevernet ble igjen koblet inn. Jenta fortalte nok en gang om vold og fare for tvangsgifte. Nye møter med familien ble avholdt, foreldrene framsto like troverdige og jenta ble sendt hjem igjen. Ikke lenge etter tok foreldrene jenta med til hjemlandet og giftet henne bort. Etter 2 måneders påtvunget samliv med ektemannen fikk jenta komme tilbake til Norge. Hun fikk ikke fortsette på skolen, men skulle nå jobbe i påvente av familiegjenforening med ektemannen i Norge. Da jenta kontaktet SEIF, hadde hun nok en gang flyktet til krisesenter. Om et par måneder ville hun fylle 18 år, men hun håpet at hun nå endelig kunne få hjelp fra barnevernet for å komme seg videre i livet. Vi gikk sammen med jenta og advokat til møte med barnevernet. Der informerte vi om tvangsgiftet og jentas nå prekære situasjon. Jenta trengte nå et trygt sted å bo, på sperret adresse, for å forhindre at hennes familie fikk tak i henne igjen. Representantene fra barnevernet syntes at det som hadde skjedd var veldig leit, men påsto at de umulig kunne ha forutsett tragedien. De følte seg ikke ansvarlig, men lovet nå å gjenåpne saken. Ingen ting skjedde, men da jenta fylte 18 år på krisesenteret, fikk hun beskjed om at barnevernet hadde henlagt saken. Hun var nå 18 år og ble henvist til nærmeste sosialkontor. I samarbeid med god advokat hjalp vi jenta til å få tvangsekteskapet annullert i rettsapparatet. Vi påså at jenta fikk hjelp fra sosialkontoret til egen bolig og livsopphold, mens hun søkte arbeid. Etter hvert fikk hun jobb og stod på egne ben. Hun bar allikevel på et mektig sinne til barnevernet som hadde sviktet så totalt. Hun ønsket å gå til sak mot barnevernet og vi satte henne i kontakt med god advokat. Advokaten mente at dette absolutt var en sak som burde

7 prøves for retten, men informerte allikevel jenta om realitetene: dersom jenta tapte saken, ville hun mest sannsynlig måtte betale både egne advokathonorarer og barnevernets. Jenta våget ikke å ta risikoen, da det kunne dreie seg om flere hundretusen kroner. Advokaten foreslo da å søke om voldsoffererstatning. I møter på SEIF ble søknaden utarbeidet. Søknaden var begrunnet med den grove volden jenta var blitt utsatt for, tvangsgiftet og drapstruslene hun hadde mottatt i etterkant. Overraskelsen var stor da svaret på søknaden kom. Nemnden for voldsoffererstatning hadde kommet til at volden og drapstruslene ikke var dokumentert. Tvangsekteskapet ble nevnt i en bisetning, nærmest som en beklagelig episode. Vedtaket ble selvfølgelig anket, i fullt sinne. Det endelige vedtaket kom først like over nyttår, i Jenta ble tilkjent et ganske høyt beløp, til voldsoffererstatning å være. Da jenta mottok den gledelige nyheten, var hennes første reaksjon at kanskje nå hadde hun råd til å gå til sak mot barnevernet! Men det beste av alt var at hun endelig var blitt trodd og endelig var blitt hørt. Jenta har fått egne ben å stå på. I 2005 fulgte vi opp jenta bare ved 4 anledninger. Dere må hjelpe meg her Jeg kan ikke dra tilbake til det landet jeg bor i. Der har de ikke noe hjelpeapparat for jenter på flukt fra familien. Der vil familien min finne meg og drepe meg. Dere må hjelpe meg her i Norge Jente 20 år, fra et annet skandinavisk land Vinteren 2005 kom Romeo og Juliette til SEIF for hjelp. De var begge bosatt i et annet skandinavisk land, hvor de hadde permanent oppholdstillatelse. Jenta fortalte om sin svært konservative familie, om vold som en del av oppdragelsen og om familiens planer om å gifte henne bort mot hennes vilje. I mellomtiden hadde hun truffet Romeo og forelsket seg i ham. De hadde nå holdt sammen i over 1 år, men Juliette måtte holde det hemmelig for familien, da hun viste at de aldri ville akseptere forholdet. Familiene til Romeo og Juliette kom fra samme land, men tilhørte forskjellige folkegrupper. Familiene var styrt av hjemlandets tradisjoner og absolutte æreskodekser. Jenta visste at familien ville reagere med vold hvis hun motsatte seg deres ekteskapsplaner, og dersom de fikk vite om Romeo ville han også være i livsfare. Da jentas familie også hadde kontakter i hovedstaden i Norge, hjalp vi paret til en annen landsdel hvor en av kriseleilighetene for ungdom på flukt stod ledig. Ved avdelingskontoret vårt der hjalp de de unge til å etablere seg. De unge var helt uten midler og hadde behov for hjelp fra sosialkontoret. Denne hjelpen fikk de endelig, etter flere runder, hvor sosialkontoret mente at mennesker bosatt i andre skandinaviske land ikke hadde krav på sosialhjelp i Norge. Vi frambrakte retningslinjer som sa det motsatte, og Romeo og Juliette fikk penger til mat og husleie. Det ble også ordnet med fastlege for de unge. Vi drøftet veien videre med de unge. Skole i Norge var ikke aktuelt, men de ønsket å finne seg en jobb så snart som mulig. Vi var midt opp i jobbsøknader

8 da Juliette kom til kontoret helt forskremt. Hun hadde ved flere anledninger blitt tilsnakket av en mann på gata, i nærheten av der de bodde. Mannen kom fra samme land som hennes familie og snakket til henne på deres språk og som om han skulle kjenne henne. Hun hadde ikke svart, men var redd for at mannen visste hvem hun var. Da det er relativt få mennesker fra hennes families hjemland som er bosatt i Skandinavia, var det fare for at miljøet ville varsle hennes familie. I løpet av et par dager flyttet vi paret til en annen landsdel, til en ny kriseleilighet. Avdelingskontoret til SEIF der tok over oppfølgingen av paret. Romeo og Juliette var blitt urolige og skremt og hadde behov for tett oppfølging. Da reglene for å oppholde seg i Norge uten arbeid og være avhengig av sosiale tjenester er tidsbegrenset, ble advokat kontaktet for å hjelpe med oppholdstillatelse i Norge av sikkerhetsmessige grunner. Like etterpå kom Juliette med den gledelige nyheten at hun var gravid. Vi snakket lenge med henne om alternativer, om det var det rette øyeblikket å få barn midt oppi all utryggheten. Romeo og Juliette ville ikke høre. Det var ikke planlagt, men når det først hadde skjedd, ønsket de seg dette barnet. Det ble et vanskelig svangerskap hvor Juliette hadde mange fysiske plager. Oppfølgingen fra SEIF ble ganske omfattende, med møter med helsetjenesten, praktiske ting i leiligheten, samtaler og trøst. Midt oppi det hele kom avslag på søknadene om opphold. UDI mente at paret trygt kunne dra tilbake til det skandinaviske landet de kom fra. Der var det heller ikke lov å tvangsgifte sine barn eller komme med drapstrusler. Der ville politiet gi dem den nødvendige beskyttelse. Det ble helt sett bort fra flere æresdrap som allerede var begått i landet. Juliette fikk aller nådigst føde banet i Norge, da ikke engang politiet våger å uttransportere en høygravid kvinne. I mellomtiden kontaktet vi flere krisesentra i nabolandet, for å forhøre oss om de hadde beredskap og sikkerhetsrutiner for å ta imot Juliette og barnet. Tilslutt fant vi et egnet senter, ganske langt borte fra hvor jentas familie bodde, som lovte å hjelpe Juliette videre. Det ble også ordnet med politieskorte fra flyplassen til krisesenteret for mor og barn. Romeo kunne foreløpig dra tilbake til sitt hjemsted, da familien til Juliette ennå ikke visste om hans forhold til datteren. Vi er svært bekymret for hvordan det skal gå med Romeo, Juliette og barnet. I denne saken møtte SEIF veggen mot fremmedmyndighetenes uutholdelige letthet kjempes selv gudene forgjeves! I en 12 måneders periode, fulgte vi opp Romeo og Juliette gjennom 81 samtaler og besøk. Jeg har aldri eid meg selv, aldri eid kroppen min. Jeg ble seksuelt misbrukt, jeg ble slått, jeg ble tvangsgiftet. Jeg kunne aldri bestemme over meg selv. Det er først nå, at jeg har lært å sette grenser. Jente 24 år i passet, 22 i kalenderår Høsten 2005 kom jenta til SEIF for hjelp til å løse problemer på en lang rekke områder i livet sitt. Jenta var svært nedbrutt og vi hadde flere møter med

9 henne i et forsøk på å sette oss inn i hennes livssituasjon. Jenta var for det meste fåmælt og fjern, men vi ga ikke opp. Plutselig ble jenta syk, hun lå alene på hybelen sin og hadde ingen andre å ringe til en SEIF. Vi fikk henne til lege og holdt tett kontakt. Etter å ha kommet seg på beina, begynte jenta å åpne seg og fortelle. Hun fortalte en av tristeste beretningene vi har hørt på SEIF, og vi ble stilt ovenfor en av de mest krevende oppgavene i vår bistand til ungdom på flukt fra tvangsekteskap. Jenta fortalte om en trist oppvekst hos sin farmor. Foreldrene var skilt og hun hadde ingen kontakt med mor og veldig liten kontakt med sin far. Hun ble slått jevnlig av bestemor og andre familiemedlemmer. Hun ble seksuelt misbrukt av en fetter da hun var liten. Hun fikk beskjed av fetteren om ikke å fortelle det til noen og hun forstod knapt hva han gjorde med henne bare at det gjorde vondt. Da farmor døde, ble hun sendt til Norge og fikk familiegjenforening med slektninger her. Hun var da 15 år. I passet som ble utstedt til henne før avreise, ble alderen hennes satt opp med 2 år. Hun forstod ikke hvorfor familien gjorde dette før senere, etter at hun var kommet til Norge. Slektningene i Norge behandlet henne ikke noe bedre en det hun var vant til. Hun ble slått omtrent daglig. Fikk ikke ha venner, måtte komme rett hjem etter skolen og gjøre husarbeid. Da alderen i passet hennes viste at hun var 18 år, ble hun tvangsgiftet til en mann i familien på nærmere 40 år. Etter 2 år i tvangsekteskapet klarte hun endelig å rømme med hjelp av en lærer og en frivillig organisasjon. Hun ble plassert på krisesenter uten de nødvendige sikkerhetstiltak, som for eksempel å få nytt telefonnummer til mobilen. Hun ble da oppringt av ukjente mennesker som fortalte at de visste hvor hun var og nok ville få tak i henne. Hun måtte flytte til nytt krisesenter og til enda ett, etter flere trusseltelefoner. Ingen forklarte henne om de sikkerhetstiltakene hun måtte gjennom for å sikre at hun ikke ble funnet. Etter flere måneder på krisesentra og uten noen form for oppfølging fra den frivillige organisasjonen, hjalp det krisesenteret hun sist bodde på henne med egen hybelleilighet. Der hadde hun bodd i snart et år da hun tok kontakt med SEIF. I en hybelleilighet i noen beryktete brakker, sammen med prostituerte og narkomane. Husleie og livsopphold ble betalt av sosialkontoret, som også hadde henvist henne til advokat for hjelp til fornyelse av oppholdstillatelse i Norge. Hvor skulle vi begynne? Først rådet vi jenta til å skifte telefonnummer, og gikk sammen med henne gjennom en rekke sikkerhetstiltak for å trygge henne. Så kontaktet vi politiet for å forhøre oss hvordan saken stod når det gjaldt fornyelse av oppholdstillatelse og fant ut at advokaten ikke hadde foretatt seg noe i saken. Jenta hadde nå ikke lovlig opphold i Norge, men i samarbeid med ny advokat ble søknaden sendt umiddelbart. Vi bistod henne med å finne ny leilighet og fikk henne motivert til å søke skoleplass for neste skoleår. Vi forklarte henne hvor viktig det var at hun fikk fagkyndig behandling og at hun overholdt de jevnlige avtalene med psykolog. I løpet av høsten 2005 fulgte vi opp jenta ved 8 anledninger og oppfølgingsarbeidet har fortsatt for fullt i Jenta har kommet en lang vei. Nå er det jeg som bestemmer, sier hun. Nå er det jeg som setter grenser.

10 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap Vi har grunn til å tro at arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang vil øke i omfang i årene framover. En av grunnene til denne antakelsen er at antall ungdom, barn av 1. generasjon innvandrere og flyktninger, som når gifteferdig alder vil øke. Nok en grunn er også at vi ser tendensene til et ungdomsoppgjør av visse dimensjoner. Stadig flere ungdommer setter foten ned og sier nei til familiens planer om arrangerte ekteskap mot de unges vilje. Stadig flere ungdommer vet at det er hjelp å få og hvor de kan få denne hjelpen til å komme seg ut av tvangssituasjoner. Da SEIF er blitt et sted hvor ungdom i krise- krisesituasjoner henvender seg for hjelp, vil vi stå rustet til å bistå de unge i deres kamp om basiske rettigheter i vårt samfunn. Dersom antall ungdom med behov for hjelp i krise- krisesituasjoner skulle synke i framtiden, ville det skyldes en holdningsendring i foreldregenerasjonen. Vi har til nå ikke sett tendenser til endringer i foreldregenerasjonens oppfatninger når det gjelder retten til full kontroll over sine kvinner og barn og retten til å bestemme over deres framtid og valg av ektemake, i tillegg til retten å tukte de ulydige. Men på den andre siden, må det være dypt tragisk for foreldre å oppleve at deres egne barn snur dem ryggen, rømmer og bryter all forbindelse. Når dette skjer i stadig større omfang, mener vi som de evige optimistene vi er, at det før eller senere må skje en holdningsendring i foreldregenerasjonen. De kan ikke i det lange løp sitte og fortelle slekt og venner at datteren eller sønnen er dratt til London, Bergen eller Trondheim for å studere, men vil snart være tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, og farsen kan neppe bli opprettholdt i det uendelige. Oppfølging fra SEIF Vi har erfart at den akutte krisehjelpen til å bryte ut av tvangssituasjonene kun er første steget på veien i vår bistand til de unge i deres nye tilværelse. Nok så viktig er veien videre. De unge har måttet bryte med sin familie og sitt sosiale nettverk. De har nytt bosted, med ny identitet og ny livshistorie, og lever med sorg, savn og redsel for å bli funnet. De er ekstremt sårbare og har behov for oppfølging av mennesker de har tillitt til i flere år framover. Etter flere års arbeid med ungdom, mot tvang, vold og trusler har vi erfart at oppfølgingen av de unge på flukt er like viktig som den akutte krisehjelpen. Vi har erfart at systematisk oppfølging ofte er en forutsetning for at de unge skal komme seg videre i livet. Vi legger også til grunn at arbeidet blant denne svært sårbare gruppen ungdom ilegger oss et stort ansvar. Det må ikke skje tragedier! SEIFs oppfølging av de unge vil ikke begrense seg til bare å omfatte de unge som i første omgang henvendte seg til SEIF for krisehjelp. Når de unge opplever at de ikke har fått den nødvendige hjelpen fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige instanser, har de kunnet kontaktet SEIF for videre oppfølging. SEIF vil fortsette å være en åpen organisasjon for en hver ungdom med behov for hjelp. Vi opplever også at andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser henvender seg til SEIF for hjelp til oppfølging av ungdom etter brudd med

11 familien. SEIF vil her fortsette å bistå med oppfølging av de unge med behov for det. SEIF er per i dag det eneste tilbudet med systematisk oppfølging av de unge på flukt fra tvang og vold. Vi har kontorer over hele landet, et omfattende nettverk og opparbeidet kunnskap på området. Denne posisjonen forplikter og vi vil derfor, så langt resursene strekker til, bistå både de unge som henvender seg og andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser, som i økende grad tar kontakt. Utføringen av arbeidet med oppfølging En viktig del av arbeidet vil bestå i å opprette et nytt nettverk lokalt for de unge i deres nye tilværelse. Dette nettverket kan bestå av klasseforestander, sosiallærer, ny arbeidsgiver, sosial- og helsetjeneste, frivillige engasjerte personer, m.m. Vi har allikevel erfart at det nye nettverket kan fungere tilfeldig, spesielt i de tilfeller hvor de unge har en tendens til å isolere seg og ikke selv ta kontakt. SEIFs arbeid vil derfor gå ut på å holde direkte kontakt med de unge og påse at de får den hjelpen og støtten de har behov for. Dersom de unge bor i nærheten av et av SEIF-kontorene, vil oppfølgingen bli foretatt av det lokale SEIF-kontoret. I de tilfeller hvor de unge bor på andre steder, vil oppfølgingen fra SEIF bestå av telefonisk kontakt og ved å besøke de unge etter behov. Spesielle utfordringer i det videre oppfølgingsarbeidet Vi vil her peke på enkelte områder som danner en forutsetning for oppfølgingsarbeidet, eller hvor det stadig oppstår problemer for de unge på flukt. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Ordningen med kriseboliger i regi av Husbanken/ kommuner må fortsette og eventuelt utvides etter behov. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. Det bør gis dispensasjon fra botid i Norge for å få norsk statsborgerskap for ungdom på flukt. Norsk pass vil forenkle prosessen med å få ny identitet og skjule sin herkomst. Lekkarser skjer til stadighet i både offentlige innstanser og i private bedrifter (folkeregisteret, banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. Med få unntak, opplever vi en stadig større velvilje og fleksibilitet når vi henvender oss til offentlige etater for bistand til unge i krise- krise. Vi opplever samtidig et stort engasjement fra Ola og Kari Nordmann med tilbud om bistand og støtte. Dette letter utrolig vårt arbeid på SEIF, det varmer om hjerteroten, og måtte det fortsette!

12 Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) juli 2006.