Veien videre 2004 Oppfølging av de unge på flukt

Transkript

1 Veien videre 2004 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. Nei, jeg gikk ikke til sosialkontoret for hjelp til mat nei, jeg har ikke vært særlig sulten. nei, jeg har ikke vært ute i det siste.. jeg vet ingen ting lenger, jeg Gutt, 22 år, i samtale med SEIF, da vi oppsøkte han i krisebolig. Innhold: 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2004 Statistikk med kommentarer 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Hverdagen melder seg 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer 1. Bakgrunn for prosjektet I siste halvdel av 1990 årene, begynte de første ungdommene å henvende seg til SEIF med behov for bistand på områdene arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. I begynte de første ungdommene å henvende seg til SEIF med behov for bistand på området arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. De kom fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter, med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. Gjennom direkte kontakt med disse ungdommene begynte vi å se konturene av et stadig økende problem blant barn og ungdom av første generasjons innvandrere. Omtale av regjeringens utarbeidelse av en handlingsplan mot tvangsekteskap, som ble utgitt av Barne- og familiedepartementet i I 1999 påbegynte SEIF prosjektet Mellom barken og veden, arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte de hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det var nødvendig med spesielle hjelpetiltak. Det kunne dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsatte seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medførte at det var

2 nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og det ble gjennomført en rekke sikkerhetstiltak for å sikre at den unge ikke ble funnet av familien. Antall henvendelser fra ungdom i krise- krise økte fra år til år, og vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil et par år senere. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder i lengre tid etter oppbruddet og den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette store behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2004 søkte vi og mottok midler fra Barne- og familiedepartementet for å kartlegge de unges behov for oppfølging i en 6 måneders periode samme år. Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt gir en oversikt over samtlige henvendelser fra de unge med behov for oppfølging (i tidsrommet ). 2. Målgruppe/metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i hovedsak ungdom som har fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Noen av ungdommene hadde i utgangspunktet tatt kontakt med andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Det ble ikke satt grense på hvor lang tid det var gått siden bruddet med familien. I de aller fleste tilfeller, var det de unge som tok kontakt med SEIF, enten telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet. Henvendelsene kom fra både jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon, noen av dem bare et par måneder etter bruddet og andre etter 2-4 år i sin nye tilværelse. Henvendelsene gjaldt alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige innstanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge hadde knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, som de følte at de kunne snakke med i tillitt om alt og som kjente deres bakgrunnshistorie. I enkelte tilfeller der vi visste at den unge gikk gjennom en svært vanskelig periode, fulgte vi opp ved å ta telefonisk kontakt, for å forsikre oss om at den unge klarte seg gjennom krisen. I disse få men kritiske tilfellende, mobiliserte vi også det lokale hjelpeapparatet slik at den unge kunne få fagkyndig hjelp. Den gruppen med størst behov for oppfølging og noen å snakke med var de mindreårige under barnevernets omsorg og der barnevernet sviktet. Disse

3 barna bodde enten i beredskapshjem, fosterhjem eller barnevernsinstitusjoner som fungerte dårlig og ikke ivaretok de unges behov for kjærlig omsorg, forståelse og tillitt. Det sier seg selv at en ungdom, livredd for å bli funnet av egen familie og uten den nødvendige støtte og tillitt på sitt nye bosted, blir et lite ensomt og livredd menneske. På SEIF hadde de en person som lyttet til dem og tok dem på alvor. Mye av oppfølgingsarbeidet blant de mindreårige bestod i å fungere som en mellomledd mellom den unge og barnevernet, hvor vi i flere møter forsøkte å få barnevernet til å forbedre situasjonen, gjenopprette et tillitsforhold med de unge og iverksette tiltak for å hjelpe de unge videre framover. Oppfølgingsarbeidet i den overnevnte 6 måneders perioden i 2004 omfattet 40 ungdommer. Derav var 10 mindreårige. Oppfølgingsarbeidet foregikk både med samtaler over telefon, i møter med de unge på våre kontorer, men også ved å besøke de unge på deres bosteder rundt om i landet, når de unge hadde behov for det. Under disse besøkende kunne vi både snakke med de unge og mobilisere det lokale hjelpeapparatet etter behov. Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge betydelig. I perioden mai oktober 2004 dreide det seg om hele 303 henvendelser vedrørende oppfølging. 4 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. Kartleggingen av behovet for oppfølging blant ungdom på flukt fra arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang foregikk i en 6 måneders periode, fra Registreringen ble foretatt kun ved 2 av våre kontorer, SEIF Oslo og SEIF Trondheim, hvor største delen av arbeidet med oppfølging vanligvis blir utført. Det følgende tallmaterialet viser derfor ikke hele oppfølgingsarbeidet ved samtlige av våre kontorer. 3. Oppfølging av de unge i 2004 Statistikk med kommentarer Statistikker over oppfølging av ungdom* i perioden : Antall henvendelser om oppfølging: 303 Antall ungdom med behov for oppfølging: 40 Derav var: Jenter: 30 Gutter: 10 Av disse var 10 under 18 år. Tid etter brudd med familie:** Opptil 6 mnd: 14 Ca 1 år: 16 Ca 2 år: 8 Over 3 år: 2

4 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: ganger: ganger: 9 Over 15 ganger: 9 * Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 1 måned til 4 ½ år. *** Antall kontakt varierer her fra 2 til 38 ganger. Kommentarer til statistikkene Hvem har behov for oppfølging? Behovet for oppfølging varierer fra ungdom til ungdom. Mens noen av dem er ganske selvstendige og etablerer et lite nettverk de kan rådføre seg med i sin nye tilværelse (klasseforstander, rådgiver på skole, arbeidsgiver ol), har andre et betydelig behov for videre hjelp og støtte fra SEIF. Dette behovet er ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Når det gjelder barn/ungdom under 18 år, er behovet for oppfølging helt avhengig av barnevernets arbeid. Der hvor barnevernet lytter til de unge og viser dem tillitt, og hvor beredskapshjem, fosterhjemmet eller institusjon imøtekommer de unges behov, har de unge selvsagt lite behov for oppfølging fra SEIF, kanskje bare en telefonsamtale i ny og ne for å fortelle hvordan de har det. Der hvor barnevernet ikke gjør en god jobb, har derimot de mindreårige et betydelig behov for oppfølging av SEIF. De befinner seg da ofte i en situasjon hvor de ser på SEIF som det eneste stedet de kan henvende seg de eneste som vil stå på for dem og for deres rettigheter. Oppfølging over tid Som tallmaterialet viser, har de unge flest behov for oppfølging i en periode opptil 1 ½ år etter bruddet med familien. 14 av ungdommene hadde behov for ganske tett oppfølging i de første 6 månedene i sin nye tilværelse. Men det viser seg også at behovet strekker seg over lengre tid, da hele 16 ungdommer fremdeles henvendte seg til SEIF for råd og hjelp etter et helt år i sin nye tilværelse. Tallene viser også at behovet for oppfølging kan strekke seg over både 2, 3 og 4 år. Det dreier seg da ofte om praktiske eller emosjonelle problemer som har dukket opp og som de unge ikke har klart å finne en løsning på. SEIF blir da det stedet hvor de unge henvender seg i tillitt om at de der vil får den hjelpen og støtten de trenger. Det dreier seg her gjerne om situasjoner hvor ungdom under vanlige omstendigheter ville ha støttet seg til sin familie. Statistikkene viser også at omfanget av arbeidet med oppfølging vil øke i tiden framover, i takt med økningen av antall krise- krisesaker som vi år for år mottar på SEIF. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Det viser seg her at behovet varierer sterkt. Mens 18 av ungdommene i en 6 måneders periode bare hadde behov for råd og hjelp fra 1 til 5 ganger, opplevde vi at hele 9 av ungdommene hadde behov for kontakt med SEIF over

5 15 ganger i samme periode. Av disse var 4 under barnevernets omsorg, og en av disse hadde kontakt med oss hele 38 ganger. Det dreide seg her om en jente under barnevernets omsorg, hvor verken fosterhjem, institusjon eller barnevern fungerte. I fosterhjemmet ble hun slått av fostermor. På institusjonen hadde de ikke tid til henne. I sin fortvilelse drakk hun en flaske salmiakk og ble sendt på sykehus. Da hun kom tilbake etter et par dager, ble hun henvist til rommet sitt, da personalet ville ha fred til å se en spennende fotballkamp i tv-stuen. Barnevernet, på sin side opphevet omsorgsvedtaket før hun fylte 18 år. Hun hadde bare SEIF. 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til sosialkontor, trygdekontor, lånekassen, stasborgerskap, fornyelse av oppholdstillatelse, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Hjelp til møte med foreldre under trygge forhold, når de unge selv ber om det. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Mindreårige under barnevernets omsorg, hvor tiltakene ikke fungerer. Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger.

6 Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemme fra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsoffre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. 5. Hverdagen melder seg Hennes familie har truet familien min. Dersom de ikke gifter meg bort til en annen jente, vil de drepe både meg og sin egen datter Romeo, 23 år. Vinteren 2004 ble SEIF kontaktet av et krisesenter for anmodning om hjelp. Det dreide seg om en jente som i første omgang hadde henvendt seg til en annen frivillig organisasjon for hjelp til å komme seg ut av en tvangssituasjon, hvor familien hadde planlagt ekteskap mot hennes vilje. Jenta hadde kjæreste og fikk hjelp av organisasjonen til å flytte til krisesenteret i den byen der hennes kjæreste bodde. Da hun ikke fikk videre hjelp derfra, kontaktet krisesenteret SEIF. Det var behov for å flytte både Romeo og Juliette til ny landsdel, da Juliettes familie visste hvor Romeo bodde. Vi flyttet paret til et trygt sted og hjalp dem med økonomisk støtte fra sosialkontor og ny skoleplass for dem begge. Paret holdt jevnlig telefonisk kontakt med SEIF for råd og hjelp til å løse praktiske problemer i hverdagen. Paret trengte ikke SEIFs hjelp til god advokat, da den andre organisasjonen allerede hadde ordnet dette. Men etter hvert fikk vi tilbakemelding fra det lokale hjelpeapparatet at paret ikke fulgte opp. Husleier og andre regninger ble ikke betalt og Juliette var ikke å få tak i. Juliette tok etter hvert selv kontakt med SEIF. Hun hadde vært på megling med sine foreldre, i regi av advokaten og den andre organisasjonen. Hun bodde nå på krisesenter i nærheten av sin familie, da meglingen skulle fortsette. I en periode på 3 måneder, mottok vi stadig fortvilte telefoner fra Juliette, på krisesenter, uten penger og usikker på hva som ville skje med henne. Vi kontaktet hennes advokat flere ganger, men hun ville ikke bli belemret med praktiske problemer. Vi forsøkte å følge opp ovenfor sosialkontoret, og holdt videre kontakt med Romeo. Etter hvert mistet vi kontakt med Juliette.

7 En ettermiddag ringte en livredd Romeo. Juliette hadde ringt han og fortalt at hennes far hadde fått tak i vesken hennes, hvor både leiekontrakt og nøkler til kriseboligen var blitt oppbevart. Romeo hadde allerede mottatt drapstrusler fra jentas familie, og visste hva de var i stand til. Noe måtte gjøres fort. Vi dro til byen hvor Romeo bodde, og i løpet av en dag fikk vi han overflyttett til ny trygg bolig. Vi kontaktet også det offentlige hjelpeapparatet og forsikret oss om at Romeo fikk den hjelpen han hadde behov for. Vi besøkte Romeo igjen etter et par måneder, og i mellomtiden hadde vi jevnlig kontakt med han på telefonen. Vi fant en nedbrutt og redd Romeo. Juliette hadde fortalt ham at hun ikke ville komme tilbake til ham. Hun hadde bestemt seg for å gå med på foreldrenes planer. Romeo hadde kjærlighetssorg. I tillegg kunne han fortelle at jentas familie hadde kontaktet hans familie og framsatt følgende krav: For at familiens ære skulle gjenopprettes, skulle Romeos familie gifte han bort til en jente fra begge familienes hjemland. Men det var jentas familie som skulle velge ektefellen. Hvis ikke Romeo gikk med på dette, ville de måtte drepe både han og deres egen datter. Vi har fulgt opp Romeo med mange samtaler, hvor vi har både trøstet og forsøkt å overtale han til å stå imot presset. Men Romeo står ovenfor et håpløst valg, da han mest av alt frykter for jentas liv. Vi vet ennå ikke slutten på historien. I perioden mai oktober 2004 fulgte vi opp Romeo og Juliette gjennom 22 samtaler og 3 besøk. De tror meg ikke, de forstår meg ikke. Også sier de at hvis jeg ikke gjør som de sier, skal de sende meg tilbake til faren min. Skjønner de ikke at han da vil drepe meg! Jente, 17 år, på institusjon. Vinteren 2004 ble vi bedt av barnevern og rådgiver på videregående skole om å komme til et møte med 17 årig jente, som hadde bedt om hjelp til å unngå familiens planer om tvangsekteskap i deres hjemland. På møtet fortalte jenta i detalj om sin oppvekst som prinsesse i gullbur, så lenge hun var lydig og dydig. Hun ble hold svært strengt, fikk verken besøke venninner eller ha dem på besøk. Hun ble kjørt til og fra skolen av far, og på skolen hadde broren som oppgave å passe på at hun ikke kom i nærheten av en gutt. Å motsi sine foreldre hadde vært utenkelig, men nå visste hun at hun måtte ta en beslutning. Bryllupet i foreldrenes hjemland skulle stå om et par måneder. Med på møtet var også hennes hemmelige venn, som gikk på samme skole. Jenta var livredd, da broren nok hadde oppdaget at de to hadde snakket sammen. Broren hadde allerede kommet med trusler ovenfor vennen. Barnevernet tok saken alvorlig, og fattet beslutning om omsorgsovertakelse. Jenta ble plassert i korttidsinstitusjon mens vi drøftet med barnevernet hvor i landet jenta og eventuelt gutten kunne føle seg trygge. Gutten ville få omsorg fra et annet barnevernskontor som det skulle bli etablert et samarbeid med. Barnevernet fant etter hvert et fosterhjem for jenta på et trygt sted.

8 Jenta hold kontakt med SEIF fra fosterhjemmet. Hun så lyst på tilværelsen og hadde bare behov for å snakke om småting. Etter vel en måned ringte jenta en kveld helt fortvilt fra det lokale krisesenteret. I en opphetet diskusjon hadde fostermor fiket til henne, hvorpå jenta flyktet til krisesenteret. Barnevernet ble kontaktet og jenta ble flyttet umiddelbart til en ungdomsinstitusjon i samme by. Dette var en institusjon for problembarn, og der var de mest opptatt av grensesetting, regler og rutiner. De var ikke særlig opptatt av å gi en fortvilt og livredd jente den basiske omsorgen og varmen jenta hadde behov for. Jenta ble ensom. Ingen hadde tid til å snakke med henne eller være med på fritidsaktiviteter med henne. De kom med negative kommentarer om hennes religion og kultur og serverte ofte mat med svinekjøtt som ikke jenta kunne spise. Det ble mange samtaler med jenta fra institusjonen, og sammen med representanter fra barnevernet besøkte vi henne der. Vi besøkte henne også alene, da hun var som mest fortvilt. Jenta var livredd for at hennes familie skulle oppspore henne, og ble helt fra seg da de på institusjonen truet med å sende henne tilbake til familien dersom hun ikke sluttet å klage. En kveld drakk jenta salmiakk for å gjøre en slutt på det hele. Hun ble funnet og kjørt til sykehus, hvor hun lå i et par dager. Da hun kom tilbake, ble hun beordret til å gå til rommet sitt, da personalet skulle bruke tv-stuen til å se på fortaballkamp. Jenta fikk i ettertid ingen oppfølging fra psykolog etter selvmordforsøket. I mellomtiden hadde vennen hennes flyttet til samme by, hvor barnevernet hadde installert han på egen liten hybelleilighet. Jentas barnevern hadde også lovet å finne et høvelig bosted for henne, og i påvente av dette oppholdt jenta seg mesteparten av tiden hos vennen sin. Tilbud om nytt bosted lot vente på seg, og jenta nærmet seg 18 år. Så plutselig fikk jenta beskjed fra barnevernene at de ikke lenger anså henne som sitt ansvar, da hun hadde flyttet ut av institusjonen. Jenta ble henvist til det lokale barnevernskontoret for eventuell videre oppfølging. Vedtaket hadde øyeblikkelig virkning, og verken jentas bistandsadvokat eller SEIF ble informert på forhånd. Det var ennå 3 måneder før jenta fylte 18 år. Både advokaten og SEIF sto på for å avklare ansvarsforholdet for jenta, mens de to barnevernskontorene sendte iltre brev seg imellom. Da det endelig ble bestemt at det lokale barnevernet skulle ta over omsorgen, fylte jenta 18 år 2 uker senere. Hun ble da henvist videre til sosialkontoret. I løpet av perioden mai oktober 2004 forsøkte vi så godt vi kunne å følge opp jenta gjennom 38 samtaler og flere besøk. Nei, jeg gikk ikke til sosialkontoret for hjelp til mat nei, jeg har ikke vært særlig sulten. nei, jeg har ikke vært ute i det siste.. jeg vet ingen ting lenger, jeg Gutt, 22 år. Våren 2003 ble SEIF kontaktet av barnevern for råd og bistand angående 18- årig jente som da bodde på institusjon. Hun var blitt stor nok til å bo for seg selv, men måtte flyttes til et sted hvor familien ikke kunne finne henne. Dette fordi familien allerede hadde forlovet henne bort med fetter i hjemlandet, og jenta var nå redd for at de ville realisere ekteskapsplanene mot hennes vilje.

9 Jenta hadde kjæreste, og vi hadde flere lange samtaler med barnevernet og Romeo og Juliette, for å drøfte flytting til trygt bosted. Vi hjalp paret til nye trygge bosteder i en annen landsdel hver sin hybelleilighet, da de ikke ville flytte sammen ennå. Jentas barnevern hjalp til med alle de praktiske tingene i forbindelse med flyttingen. Paret ble fulgt opp av det lokale SEIF-kontoret, og Juliettes husvertinne ble også en god støttespiller for jenta. Det var Juliette som krevde mesteparten av oppmerksomheten. Hun mestret ikke overgangen til sin nye tilværelse så bra, og fikk et tilbakefall med spiseforstyrrelser, som barnevernet og fagpersonell hadde ment at hun var ferdigbehandlet for. SEIF mobiliserte fagkyndig hjelp for Juliette på hennes nye bosted, og brukte mye ressurser på å få jenta til å motta den behandlingen hun helt klart hadde behov for. Romeo forsøkte også å støtte kjæresten, og stilte opp for henne til alle døgnets tider. Vi hadde ordnet ny skoleplass for Romeo, men var ikke klar over hvor vanskelig han hadde det. Vi fikk etter hvert vite at han ikke gikk på skolen, og våren 2004 fortalte han at han ikke ville klare å ta eksamen. Vi ble bekymret og tok stadig kontakt med han over telefonen. Han var vanskelig å finne, men de gangene vi snakket med han fortalte han at alt var i orden. Tilslutt oppsøkte vi han i hybelleiligheten. Vi fant en nedkjørt, nærmest apatisk gutt. Han var uflidd og leiligheten var i en grusom forfatning. I samtalens løp fortalte han at han ikke hadde orket å kontakte sin saksbehandler på sosialkontoret for å få hjelp til husleie og penger til mat. Han trengte ingen ting, sa han, og var heller ikke særlig sulten. Vi forstod at han hadde brukt alle sine ressurser på å hjelpe Juliette, mens han selv var blitt mer og mer deprimert. Nå var det kommet så langt at forholdet mellom Romeo og Juliette også hadde raknet. Mest på grunn av Juliette, som skjøv fra seg personer som insisterte på at hun måtte følge opp behandlingsopplegget. Vi kontaktet Romeos familie og informerte om sønnens situasjon. Familien stilte opp umiddelbart og kom for å hente gutten hjem. I perioden mai oktober 2004 fulgte vi opp Romeo gjennom 6 samtaler og 3 besøk. Denne saken ble en vekker for SEIF. Vi forstod til fulle viktigheten med å følge opp de unge, spesielt i de tilfeller hvor den unge isolerer seg med problemer som den unge selv umulig kan løse på egen hånd. 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap Vi har grunn til å tro at arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang vil øke i omfang i årene fram over. En av grunnene til denne antakelsen er at antall ungdom, barn av 1. generasjon innvandrere og flyktninger, som når gifteferdig alder vil øke. Nok en grunn er også at vi ser tendensene til et ungdomsoppgjør av visse dimensjoner. Stadig flere ungdommer setter foten ned og sier nei til familiens planer om arrangerte ekteskap mot de unges vilje. Stadig flere ungdommer vet at det er hjelp å få og hvor de kan få denne hjelpen til å komme seg ut av tvangssituasjoner. Da SEIF er blitt et sted hvor ungdom i krise- krisesituasjoner henvender seg for

10 hjelp, vil vi stå rustet til å bistå de unge i deres kamp om basiske rettigheter i vårt samfunn. Vi har erfart at den akutte krisehjelpen til å bryte ut av tvangssituasjonene kun er første steget på veien i vår bistand til de unge i deres nye tilværelse. Nok så viktig er veien videre. De unge har måttet bryte med sin familie og sitt sosiale nettverk. De har nytt bosted, med ny identitet og ny livshistorie, og lever med sorg, savn og redsel for å bli funnet. De er ekstremt sårbare og har behov for oppfølging av mennesker de har tillitt til i flere år framover. Etter flere års arbeid med ungdom, mot tvang, vold og trusler har vi erfart at oppfølgingen av de unge på flukt er like viktig som den akutte krisehjelpen. Vi har erfart at systematisk oppfølging ofte er en forutsetning for at de unge skal komme seg videre i livet. Vi legger også til grunn at arbeidet blant denne svært sårbare gruppen ungdom ilegger oss et stort ansvar. Det må ikke skje tragedier! Oppfølging fra SEIF Da mange av de unge i første omgang fikk krisehjelp fra SEIF, føler de en spesiell tilknytning til organisasjonen og sin kontaktperson der. I rapporten Veien videre 2003 etterlyste de unge en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. SEIF tok dette behovet på alvor, og brukte i 2004 betydelige ressurser på oppfølging av de unge med behov for det. Dette arbeidet vil SEIF videreføre for fullt i tiden framover. SEIFs oppfølging av de unge vil ikke nødvendigvis begrense seg til bare å omfatte de unge som i første omgang henvendte seg til SEIF for krisehjelp. Når de unge opplever at de ikke har fått den nødvendige hjelpen fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige instanser, har de kunnet kontaktet SEIF for videre oppfølging. SEIF vil fortsette å være en åpen organisasjon for en hver ungdom med behov for hjelp. Vi opplever også at offentlige instanser henvender seg til SEIF for hjelp til oppfølging av ungdom etter brudd med familien. SEIF vil fortsette å bistå det offentlige med oppfølging av de unge med behov for det. Utføringen av arbeidet med oppfølging En viktig del av arbeidet vil bestå i å opprette et nytt nettverk lokalt for de unge i deres nye tilværelse. Dette nettverket kan bestå av klasseforestander, sosiallærer, ny arbeidsgiver, sosial- og helsetjeneste, frivillige engasjerte personer, m.m. Vi har allikevel erfart at det nye nettverket kan fungere tilfeldig, spesielt i de tilfeller hvor de unge har en tendens til å isolere seg og ikke selv ta kontakt. SEIFs arbeid vil derfor gå ut på å holde direkte kontakt med de unge og påse at de får den hjelpen og støtten de har behov for. Dersom de unge bor i nærheten av et av SEIF-kontorene, vil oppfølgingen bli foretatt av det lokale SEIF-kontoret. I de tilfeller hvor de unge bor på andre steder, vil oppfølgingen fra SEIF bestå av telefonisk kontakt og ved å besøke de unge etter behov. Spesielle utfordringer i det videre oppfølgingsarbeidet Vi vil her peke på enkelte områder som danner en forutsetning for oppfølgingsarbeidet, eller hvor det stadig oppstår problemer for de unge på flukt.

11 Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Ordningen med kriseboliger i regi av Husbanken/ kommuner må fortsette og eventuelt utvides etter behov. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. Det bør gis dispensasjon fra botid i Norge for å få norsk statsborgerskap for ungdom på flukt. Norsk pass vil forenkle prosessen med å få ny identitet og skjule sin herkomst. Lekkarser skjer til stadighet i både offentlige innstanser og i private bedrifter (folkeregisteret, banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. Til slutt en stor utfordring for SEIF: En systematisk oppfølging gjennom oppsøkende virksomhet i tilfeller der de unge har spesielle behov for hjelp og støtte. Dette krever både engasjement og fleksibilitet. Det må ikke skje en tragedie! Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) juni 2005.