Mellom barken og Veden"

Transkript

1 Mellom barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom Rapport over arbeidet i 2012 Gjennomført med økonomisk støtte fra BLD

2 Vi har begge høyere utdanning og muslimsk bakgrunn. Hans familie lot han bli ferdig med utdannelsen før de giftet han bort, men da de fikk vite om meg fikk de det travelt. Moren gråt og truet med å ta livet sitt. Kjæresten min ga opp og nå holder familien hans på med å arrangere ekteskapet hans med en kusine. Gutter gir seg så ofte! Samtale med Juliette etter brudd med Romeo. 2

3 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé - Totale henvendelser - Krise- krisesaker 2. Målgrupper, målsetning og metodikk - Målgrupper - Målsetninger - Krisehjelp - Oppfølging - Det offentlige - Metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet med de unge i 2012 med statistikker - Statistikker - Gjennomføring av arbeidet blant de unge i Bistand i enkeltsaker - Mindreårige - Lhbt Likeverd - Ungdommens møte med det offentlige - SEIF En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet - Nordisk samarbeid - Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd - Media - Presset tilbake til foldene - Gjenforening etter brudd - Oppfølging - Forskjellige problemstillinger - Finne krykke over internett - Lurt tilbake til foreldrenes hjemland - Proforma - barna - Fanget i skam - Problemstillinger - Viktige gjennomslag 4. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold - Handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet ( ). - Videre arbeid og utfordringer - Ad. Ungdom - Ad. Offentlige instanser - Ad. Opinionen - Oppfølging - Fanget i skam - Et effektivt barnevern over landegrensene - Ad. Samarbeidspartnere - Nordisk samarbeid - Spesielle utfordringer i det videre arbeidet. - Til slutt et hjertesukk. 3

4 Bakgrunnen for vårt arbeid med de unge kort resymé Jeg vil så gjerne bli ferdig med skoleåret før jeg flytter hjemmefra. Men da må ikke foreldrene mine få vite alt det dumme jeg har gjort! Hvis noen sladrer til familien min, kommer de til å drepe meg. Da må dere hjelpe meg øyeblikkelig. Samtale med ung jente, under streng kontroll av familien. 4

5 Bakgrunnen for vårt arbeid blant ungdom kort resymé SEIF mottok den første henvendelsen fra ungdom med behov for hjelp med hensyn til tvangsekteskap i Det dreide seg her om en ung jente fra et afrikansk land som på ferie i foreldrenes hjemland var blitt kjønnslemlestet og tvangsgiftet. Selv etter et 10-års arbeid blant innvandrere og flyktninger (SEIF ble opprettet i 1986) ble vi tatt på sengekanten. Vi bistod jenta i krisesituasjonen og hjalp med annullering av tvangsekteskap. Det var vårt første møte med en brutal virkelighet som det etter hvert er dokumentert berører en stor gruppe ungdom midt blant oss. Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, benyttet SEIF media for å informere om forekomsten av arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang i enkelte innvandrer- og flyktningmiljøer. Andre organisasjoner og enkeltpersoner kom på banen og fenomenet kom på den politiske dagsorden. I 1998 kom regjeringen med den første handlingsplanen mot tvangsekteskap, og i samarbeid med krisesenterbevegelsen og Oslo Røde Kors var SEIF med på å arrangere en rekke seminarer rundt om i landet for å informere om handlingsplanen. I 1999 påbegynte SEIF prosjektet Mellom barken og veden med finansiering fra det daværende Barne- og familiedepartementet. Arbeidet i Mellom barken og veden bestod og består fremdeles av informasjon, råd og praktisk bistand til ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap. I 2000 ble Røde Kors Krisetelefon mot tvangsekteskap opprettet, og etter hvert ble SEIF o g Røde Kors Krisetelefon de meste aktive på området krisehjelp til de unge. Henvendelsene fra ungdom med behov for bistand steg dramatisk, og etter flere runder med politikere og berørte instanser ble det opprettet kriseleiligheter rundt om i landet for de unge på flukt. Disse leilighetene ble disponert av Røde Kors og SEIF. SEIF var nå i stand til å bistå de unge med den nødvendige hjelpen, i nært samarbeid med alle de offentlige instansene som nødvendigvis måtte bidra (politi, sosialkontor, barnevern, skole, advokat, helsetjeneste, m.m.). Tidlig i vårt arbeid med de unge erfarte vi at bistand i en krisesituasjon bare var første steget på veien. De unge på flukt fra tvang og vold hadde et betydelig behov for hjelp og støtte videre. De hadde måttet bryte med sin familie og sitt sosiale nettverk, ofte måtte de flytte til ny landsdel med nytt navn og ny livshistorie. De kunne slite med sorg og savn, redsel for å bli funnet og ensomhet i sin nye tilværelse. I 2003 påbegynte vi prosjektet Veien videre, hvor arbeidet besto og består i oppfølging av de unge så lenge de unge har behov for det. I 2011 påbegynte vi prosjektet Between honour and shame, i samarbeid med frivillige organisasjoner i Finland, Sverige, Danmark og Norge. Arbeidet bestod i en kartlegging av arbeidet mot tvangsekteskap i de nordiske landene med vurderinger om best practice når det gjelder bistand til de unge. Dette sett fra grasrota og på bakgrunn av de frivillige organisasjonenes direkte kontakt med de unge. Det 2-årige prosjektet var finansiert av EUmidler (Daphne), og SEIF er litt stolte over at vi er den første frivillige organisasjonen i Norge som har mottatt Daphne-midler. Prosjektet ble avsluttet i desember I forbindelse med det nordiske samarbeidet i prosjektet Between honour and shame fikk vi utvidet og styrket vårt nordiske nettverk for ungdom i krise med behov for å flytte til et annet 5

6 land i Norden. Arbeidet med disse ungdommene er svært komplisert og krever kunnskap og erfaring med de forskjellige nordiske landenes regler og praksis på området tvangsekteskap og æresrelatert vold. I 2009 kom regjeringen med ny handlingsplan mot tvangsekteskap, hvor det ble fastslått at det offentlige skulle ha ansvaret for arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Det ble ansatt minoritetsrådgivere i skoler rundt om i landet med konsentrasjon av elever med innvandrerbakgrunn. Dette for å fange opp elever med problemer på området. Det ble etablert prosjekter i flere store bykommuner for å bistå de unge som flyttet til kriseleilighetene, men som nå ikke lenger skulle disponeres av Røde Kors og SEIF. Nye handlingsplaner fra 2012 og 2013, som omhandler både tvangsekteskap og skjønnslemlestelse, bygger videre på de offentlige instansenes arbeid blant de unge, uten å definere rollen til de frivillige organisasjonene. Denne nye organiseringen av arbeidet har selvsagt hatt innvirkning på vårt arbeid, da spesielt med hensyn til bistand til de unge i den første krisefasen. For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden ) på vår hjemmeside Totale henvendelser Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser når det gjelder de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser 2007: 1963 henvendelser 2008: 2352 henvendelser Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 2671 henvendelser 2010: 2975 henvendelser 2011: 2048 henvendelser 2012: 1701 henvendelser Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold og oppfølging. De siste 9 årene er henvendelser angående oppfølging nærmere spesifisert i rapporten Veien Videre. 6

7 Krise- krisesaker SEIF er et sted hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det vi kaller krisesituasjon dreier seg ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Ungdom i krise- krise blir hjulpet til trygge bosteder med sperret adresse, navnskifte og en rekke sikkerhetstiltak blir iverksatt. I tillegg får de tett oppfølging fra SEIF over måneder og år. I de første 3 årene i vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, mottok SEIF henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise- krise situasjoner. Deretter opplevde vi følgende utvikling: 2002: 45 ungdom i krise 2003: 57 ungdom i krise 2004: 75 ungdom i krise 2005: 79 ungdom i krise 2006: 86 ungdom i krise 2007: 101 ungdom i krise 2008: 105 ungdom i krise Offentlig overtagelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: 99 ungdom i krise 2010: 65 ungdom i krise 2011: 48 ungdom i krise ungdom i krise Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Det faktum at hele 60 ungdommer i krise henvendte seg til SEIF i 2012, etter at det offentlige tilbudet er opprettet, viser det betydelige behovet for et fortsatt fleksibelt lavterskeltilbud. Mange unge finner det lettere å henvende seg til SEIF som frivillig organisasjon enn til det offentlige hjelpeapparatet, og mange av dem kunne ikke benytte seg av det offentlige hjelpeapparatet av forskjellige grunner. Andre igjen passet ikke inn i det noe firkantete offentlige tilbudet eller fikk ikke plass. Fratatt kriseapparatet, men med et svært velutbygd nettverk både blant Ola og Kari Nordmann og det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis, maktet vi å bistå disse ungdommene, både med krisehjelp og ikke minst med den absolutte nødvendige tette oppfølgingen etter krisen. 7

8 Målgrupper Målsetning Metodikk Dere må hjelpe meg! Jeg har bodd 8 år i Norge, er oppvokst her, har hatt bosetningstillatelse sammen med min far. Men så kommer de og sier at min far har vært gift proforma i Norge, og nå skal vi begge utvises. I hjemlandet til faren min vil han gifte meg bort fortest mulig, slik at han får en hushjelp til å stelle for han. Dere må hjelpe meg til å få bo i Norge fortsatt. Samtale med ung gutt på flukt fra tvangsekteskap. 8

9 Målsetninger, målgrupper og metodikk Når det gjelder målsetninger, målgrupper og metodikk viser vi også her til våre foregående årsrapporter ( Mellom Barken og Veden ) på våre hjemmesider Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen et grunnlag til å foreta egne valg, også på sentrale områder, som valg av ektefelle, yrke, hvordan leve sitt eget liv. Krisehjelp SEIF skal være et lavterskeltilbud, lett tilgjengelig for de unge i en krisesituasjon. Den unge skal bli møtt med tillit og vi gir oss god tid til lengre samtaler med de unge, hvor vi både informerer om rettigheter og muligheter og hvor vi spør de unge hva de vil. I en slik vanskelig situasjon er det bare de unge selv som kan bestemme hva de vil gjøre med livet sitt. Oppfølging SEIF har satt seg som mål å kunne tilby tett oppfølging av de unge over lengre tid. Det foreligger en evaluering av dette oppfølgingsarbeidet, foretatt av UiO (Ida Nafstad: Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse, 2008), og i rapporten Veien videre 2008 kommenterer vi disse funnene. Det systematiske oppfølgingsarbeidet har år for år krevd stadig mer resurser, noe som bekrefter det enorme behovet denne gruppen ungdom har for praktisk bistand og voksenkontakt i måneder og år etter bruddet med familien. SEIF er i dag den eneste instansen som bistår ungdommen med denne type systematisk oppfølging over en lengre tidsperiode og på landsbasis. 9

10 Det offentlige Vår andre målsetning har vært å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med problemstillingen tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vår brede kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis - et hjelpeapparat som etter hvert har kunnskap om problematikken eller er åpen for erfaringsoverføring, gjør det mulig for SEIF å bistå de unge på best mulig måte, både i en krisesituasjon og i det videre oppfølgingsarbeidet. Metodikk Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 10

11 Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2012 med statistikker Jeg har tenkt og tenkt Jeg klarer ikke å bo i fosterhjem. Jeg savner lillebror og lillesøster og mamma. De får heller gifte meg bort etter hvert jeg skal forsøke å utsette det lengst mulig. Samtale med mindreårig jente, sammen med barnevernstjenesten. 11

12 Statistikker over arbeidet med ungdom på SEIF i 2012: Antall henvendelser: Oslo: 428 Kristiansand: 227 Ålesund: 20 Trondheim : 149 Bergen: 661 Stavanger: 216 Totalt antall henvendelser: 1701 Derav gjaldt oppfølging:* 951 De resterende 750 henvendelsene fordeler seg slik: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 186 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 357 Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 207 Krise- krisesaker: Antall ungdom: 60 Derav var:** Gutter alene: 12 Par: 4 Jenter alene: 40 Av disse var: Lhbt: 9 Mindreårige: 10 Flukt innen for Norden: 2 kvinner og 1 barn Nasjonaliteter: 18 * Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten Veien Videre 2012 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 27 år. 12

13 Gjennomføringen av arbeidet blant de unge i 2012 Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2012, kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra 4 kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til henvendelsene fra de unge med alle typer problemstillinger, kom også de unge som befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje eller hvor de måtte flykte fra forestående arrangementer. Ungdommen i slike krise- krisesituasjoner kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter: Afrika, Asia og Europa. Som statistikkene viser, hadde ungdommen bakgrunn fra 18 nasjonaliteter. Ungdom i krise får den bistanden som det er behov for i hvert enkelt tilfelle og med tilpasset omfang av sikkerhetstiltak. I mange av tilfellene innebærer dette flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt framsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene kom både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette -situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk med offentlige instanser på landsbasis. Her er det ikke plass til feilmarginer. Av de 60 ungdommene i krise- krise som i 2012 henvendte seg til SEIF for bistand, var det bare 3-4 som vi kunne henvise videre til det offentlige opprettede tilbudet. Det offentlige tilbudet var ikke tilpasset de resterende. En av grunnene til at de ikke kunne benytte seg av det, var beliggenheten av de offentlige leilighetene. Den unge kunne ha familiemedlemmer eller venner av familien i de bykommunene hvor leilighetene er lokalisert, eller den unge hadde studieplass i andre deler av landet. Nok en grunn var at de unge ikke ønsket å bli sluset inn i det offentlige apparatet, men heller finne mer uavhengige løsninger med støtte og oppfølging fra SEIF. I en krise-krise sak, en ung kvinne med et lite barn, fikk vi beskjed fra Imdis kompetanseteam at de offentlige leilighetene og tilbudet ikke var tilpasset kvinner med barn. Da SEIF ikke lenger disponerer kriseleiligheter for de unge på flukt, krever det betydelige ressurser å bistå de unge i krise- krise på en skikkelig måte. Dette maktet vi i 2012 med god hjelp fra Ola og Kari Nordmann og gjennom vår velutbygde kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis. I 2012 utgjorde henvendelsene fra gutter alene eller i par i en Romeo og Juliette -situasjon 27% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter. Jenter alene eller i par utgjorde 73% av ungdommen i krise. 17% var mindreårige. Våre kontorer, og da spesielt SEIF Oslo, Trondheim, Bergen, og Stavanger, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge i 2012, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og spesielt ved oppfølgning av de unge. Arbeidet har vært krevende, på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen. Mindreårige Av totalt 60 krise- krisesaker, dreide 10 av dem seg om ungdom under 18 år. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise - krisesituasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. I vårt arbeid med mindreårige i de siste 6-7 årene har vi opplevd en positiv utvikling i barnevernet. Vi vil her påpeke at samtlige av de mindreårige 13

14 som vi gikk i møte med til barnevernet i 2012 fikk god bistand fra de respektive barnevernskontorene, som både lyttet til de unge og gjorde et godt arbeid for å trygge dem. Vi ser ikke bort fra at det kan mangle kompetanse i barnevernet rundt om i landet, hvor de ennå kanskje ikke har hatt en konkret sak med ungdom på flukt fra tvang og vold. Men når vi nå samarbeider med et barnevernkontor i deres første sak, virker det som om de ikke lenger er så redd for å gå inn i saken og gjøre jobben sin. Vi kan også informere dem om at det er presedens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. Også i 2012 vitnet vi både i fylkesnemnd og tingrett i saker om omsorgsovertakelse, etter ønske fra de unge og barnevernet I 2012 var de mindreårige i krise- krise i alderen 7-18 år. LHBT Likeverd I 2007 begynte vi å få henvendelser for bistand fra nok en gruppe: unge homofile, sønner og døtre av 1.generasjons innvandrere/flyktninger. Deres problemer var at familien ikke kunne akseptere deres seksuelle legning. De ble utsatt for press, vold og trakassering både av familien og miljøet, i tillegg til forsøk på tvangsgifte. I noen av tilfellene var presset og truslene så alvorlig at de måtte flytte til nytt trygt bosted med nytt navn og sperret adresse. I 2012 bistod vi 9 lhbt i en krise- krisesituasjon, mens vi fulgte opp flere andre. Nok en gruppe lhbt som henvendte seg til SEIF i stadig større antall, var unge asylsøkere fra land hvor homofili er forbudt ved lov og/eller sanksjonene fra samfunnet er så alvorlige at liv og helse står i fare for de det gjelder. I 2008 påbegynte vi prosjektet Likeverd, med økonomisk støtte fra BLD. Antall henvendelser fra lhbt har økt betydelig, og i rapporten Likeverd 2012 blir vårt arbeid blant lhbt utdypet. Ungdommens møte med det offentlige I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, kunne vi henvise en liten håndfull til det offentlige opprettede tilbudet for videre bistand. I alle de andre sakene tok SEIF direkte kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, trygdekontorer, advokater, m.m. Det viste seg helt nødvendig for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Etter hvert som de offentlige instanser har fått mer kunnskap og erfaring med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, blir vi sammen med de unge også møtt med en mer profesjonell holdning til problematikken. I 2012 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Vi brukte i 2012 betydelige ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til deres første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. På 14

15 den andre siden, har vi deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet, andre frivillige organisasjoner og ungdommen selv henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker. I forbindelse med prosjektet Between honor and shame og vårt samarbeid med frivillige organisasjoner i de nordiske landene, har vi nå etablert og styrket et nettverk for å bistå ungdom i så farlige situasjoner at de må flytte til et nytt land. I 2012 hjalp vi to kvinner og et barn fra et nordisk land til å etablere seg på et trygt sted i Norge, på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak. De sakene hvor personer må flytte fra sitt hjemland er alvorlige og med fare for svært voldelige represalier dersom personen blir funnet. Arbeidet med å bistå de unge på flukt i Norden krever spisskompetanse og et utstrakt samarbeid med offentlige etater og innstanser i landet de reiser fra og landet de reiser til. Det dreier seg her om politi, sosialtjeneste, advokat, krisesenter, folkeregister, etc. Kunnskapen om hvordan man skal gå fram steg for steg i disse sakene er helt nødvendig, da det i motsatt fall ville få alvorlige konsekvenser for de uge og barna på flukt i Norden. Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd I 2012 bisto vi en jente og hennes advokat i sak angående annullering av tvangsekteskap. Vi bisto også flere andre ungdommer med søknader om separasjon eller rådet den unge til å informere de rette instanser om tvangen forbundet med ekteskapsinngåelsen, slik at familiegjenforening ikke kunne finne sted i Norge. I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd og vitnet der. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Media Når det gjelder media, er vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold og vår spisskompetanse på områdene kjent. Media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. Presset tilbake til foldene I forgående år har vi erfart at et lite antall av de unge har latt seg overtale til å dra tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har de gitte etter for løfter. De har villet prøve nok en gang å få foreldrene til å respektere deres valg. Dessverre har det vist seg at familien, etter at de unge vendte hjem, fortsatte med sine opprinnelige planer. I løpet av 2012, vendte 3 av ungdommene som brøt ut tilbake til familien etter kort tid. Vi har bare kontakt med en av dem, som gir utrykk for at situasjonen er anspent hjemme og at hun er usikker på hvordan det vil gå. 15

16 Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, har vi forsøkt å holde kontakt med de unge som har måttet bryte med familien for å unngå ekteskap under tvang. Vi har erfart at flere av de unge, etter hvert som årene har gått, igjen har fått en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller, har den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Men i andre tilfeller er situasjonen så alvorlig at en hver kontakt er en umulighet. Oppfølgning I rapporten Veien Videre oppfølging 2012 beskriver vi dette omfattende arbeidet. Tallmaterialet fra 2012 i rapporten Veien videre vil vise at behovet blant de unge for oppfølging i flere år etter bruddet med familien er betydelig og helt avgjørende for at de unge skal komme seg videre i livet. Forskjellige problemstillinger Finne krykke over internett Vi har tidligere fokusert på tendensen til å finne en krykke over internett. Stadig oftere erfarte vi at jenter som har innsett at de snart må bryte ut av familien for å unngå tvangsgifte, finner gutten som forstår henne over nettet. De blir kjærester og jentene tror at ettersom de har brutt med gamle tradisjoner og valgt gutten på egenhånd, er også gutten liberal i sin tankegang selv om han kommer fra hennes foreldres hjemland. Det viser seg derimot ofte at gutten er like konservativ som jentas egen far eller brødre og som oftest varer ikke disse forholdene lenge. Lurt tilbake til foreldrenes hjemland I 2012 måtte vi bistå i flere saker hvor unge jenter hadde dratt på ferie med foreldrene til deres hjemland, blitt fratatt pass og penger og plassert der hos familie. Idisse sakene er tvangsekteskapet planlagt, blir ofte gjennomført snarest og jenta kan bli utsatt for trusler og misshandling. Noen av disse sakene fant sted i land hvor vi kunne samarbeide med integreringsrådgivere ved de norske ambassadene for å hjelpe de unge hjem til Norge. En annen jente befant seg i en region hvor ambassaden neppe kunne hjelpe. SEIF benyttet seg da av eget nettverk og klarte slik å hjelpe jenta hjem. Proforma-barna I 2012 ble vi oppsøkt av en liten gruppe ungdom med en ny problemstilling: Dette var gutter og jenter med flere års botid i Norge en av guttene hadde sågar fått norsk statsborgerskap. De var alle i sin tid kommet til Norge gjennom familiegjenforening med sin far. Faren var skilt fra deres mor i hjemlandet og hadde giftet seg på nytt i Norge. Etter flere år, og også etter å ha fått felles barn, vurderte utlendingsmyndighetene ekteskapet som proforma. Oppholdstillatelsen til både far og barn fra første ekteskap ble trukket tilbake med vedtak om utvisning. Der hvor far og sønn hadde fått norsk statsborgerskap, ble dette trukket tilbake. Alle disse ungdommene henvendte seg til SEIF for hjelp til å få bli i Norge, spesielt fordi de var redde for hva som ville skje med dem i farens hjemland. De var redde for tvangsekteskap og hva far og storfamilie ville gjøre dersom de motsatte seg familiens planer. Her bistod vi de unge med å søke asyl på eget grunnlag, og vi vet at flere av dem allerede er blitt innvilget asyl. 16

17 Fanget i skam I 2012 mottok vi et økende antall henvendelser fra jenter som ble utnyttet over lengre tid av gutter fra samme miljø som hadde fått taket på dem. Det kunne dreie seg om hemmelige, forbudte møter, at gutten hadde tatt bilder av jentene, og i de mer alvorlige sakene hadde guttene dopet jentene ned og voldtatt dem. Deretter truet guttene med å informere jentas familie eller miljø hvis han ikke fikk det som han ville videre. Jentene visste at deres rykte ville bli ødelagt dersom gutten sladret til familie eller det sosiale miljøet. Hun ville bli stemplet som hore. Med et slikt grep på jenta kunne gutten holde henne fanget i måneder og år. Dette er en problemstilling som SEIF vil fokusere på i vårt videre arbeid. Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger De fleste problemstillingene går igjen fra år til år. Vi vil her liste opp noen problemstillinger fra 2012: - Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. - Problemer med å yte krisehjelp til de unge etter at SEIF ikke lenger disponerte kriseleiligheter. - Bisto de unge med å søke asyl på grunn av fare for æresrelatert vold og tvangsgifte i foreldrenes hjemland. - Problemer med unge på flukt som ennå ikke har fått norsk statsborgerskap. Pass fra hjemlandet utgått, men den unge kan ikke henvende seg til hjemlandets ambassade for nytt pass av sikkerhetsmessige grunner. - Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. - Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. - Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. - Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. - Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. - Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skilsmisse. 17

18 - Den unge jenta maktet ikke å bryte ut av tvangssituasjonen og ville derfor ikke motsette seg det arrangerte ekteskapet. Jenta henvendte seg til SEIF for råd og hjelp fordi hun ikke lenger var jomfru. - Henvendelser fra ungdom fra andre skandinaviske land for bistand i krisekrisesituasjoner. Praktisk hjelp til flytting til et annet land i Norden, med sperret adresse og en rekke sikkerhetstiltak. - Henvendelser fra homofile gutter og jenter fra familier/miljøer som ikke aksepterer homofili. - Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der. - Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. - Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. - Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. - Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av en tvangssituasjon. - Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. - Henvendelse fra barnevern for samarbeid om oppfølging av de unge etter at barnevernets ansvar opphører. - Henvendelse fra fosterforeldre og barneverninstitusjoner for råd og bistand i enkeltsaker. - Henvendelser fra jenter for bistand etter voldtekt utført av gutter fra samme etniske miljø. - Henvendelser fra jenter for hjelp etter brudd med kjæreste. Gutten har da i ettertid truet og presset jenta med å fortelle om forholdet til hennes foreldre eller ødelegge hennes rykte i miljøet. - Henvendelse for krisehjelp fra lhbt, hvor det etniske miljøet var fordømmende og gikk til fysisk angrep. - Henvendelse for bistand fra ungdom som hadde mistet oppholdstillatelsen eller sitt norske statsborgerskap, etter at utlendingsmyndighetene hadde stemplet fars ekteskap i Norge som proforma. 18

19 Viktige gjennomslag I vårt arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold opp gjennom årene har vi opplevd en betydelig framgang i arbeidet generelt på landsbasis og viktige gjennomslag på konkrete områder. Når det gjelder framgang i arbeidet, ser vi nå resultater av SEIF s og andre organisasjoners erfaringsoverføringer til det offentlige hjelpeapparatet og andre offentlige instanser. SEIF møter nå både velvilje og engasjement når vi henvender oss for bistand på vegne av de unge. Dette gjelder ikke bare de offentlige instansene i de større bykommunene, men også i en lang rekke mindre steder hvor de offentlige ansatte henvender seg til SEIF og er åpne for råd og veiledning i konkrete saker de ikke før har hatt erfaring med. SEIF har mulighet til å vurdere denne utviklingen i et 13-års perspektiv, og det gode samarbeidet med det offentlige i 2012, kan ikke sammenlignes med de barrierene vi møtte i hine 1998! På enkelte konkrete områder har vi oppnådd gjennomslag som har store konsekvenser for de unge det gjelder. Dette har vi oppnådd ved å få problemstillingene belyst offentlig gjennom media og ved direkte henvendelser til fagdepartementer eller folkevalgte på Stortinget. Vi vil her nevne noen: - Fri rettshjelp til ungdom i krise i anledning navnskifte og sperret adresse. - Opprettelse av kriseboliger rundt om i landet for ungdom på flukt fra tvangsekteskap. (Falt bort i 2010). - Tilpasning av lånekassens regelverk til ny problemstilling: Når skoleungdom av familien blir forhindret til å fullføre skoleåret på grunn av frihetsberøvelse, vil stipendet ikke lenger bli konvertert til lån. - Dekning av utgifter til hjemreise der ungdom er blitt eller forsøkt blitt tvangsgiftet i utlandet. Videreføring av denne ordningen kom også med under tiltak 34 i handlingsplanen mot tvangsekteskap , og er siden blitt videreført nyere handlingsplaner. - Tiltakene 36, 37 og 38 i den samme handlingsplanen er også kommet med etter direkte henstilling fra SEIF. Disse tiltakene går ut på å ta opp tvangsekteskap i politiske samtaler med andre land, styrking av nordisk samarbeid om beskyttelsestiltak for de unge og at Norge skal bidra med europeisk samarbeid når det gjelder bistand og beskyttelse av ungdom som flykter til et annet Schengenland. - Sist men ikke minst: Den dyptgripende prosessen blant de unge. Opp gjennom årene har flere ungdommer stått fram i media og fortalt sine historier om brudd med autoritære tradisjoner, vold og tvang. Av redsel for represalier måtte de opptre anonymt. Siden 2009 har vi derimot opplevd at ungdom fra forskjellige miljøer, med fullt navn og bilde stilte til debatt, for og imot tradisjoner, klesplagg, misbruk av religion for å kontrollere kvinner, moralpoliti og mye mer. Flere unge kvinner og menn har skrevet bøker og regissert film og tv-programmer om problematikken tvangsekteskap, æresrelatert vold og andre undertrykkende tradisjoner i de forskjellige miljøene. Da vet vi på SEIF at den ungdommen vi jobber med har tatt skjeen i egne hender! 19

20 Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold Dere må hjelpe meg bort herfra Jeg må flytte hjemmefra før familien min skjønner at jeg er homo! Jeg må flytte fra bygda, til en by lang borte hvor familien min ikke kjenner noen. Ingen må få vite noe! Dere for ikke lov å fortelle det til noen! Ung gutt, lhbt. 20

21 Det videre arbeidet de store utfordringene Handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet ( ). Vi ser det som positivt at problemstillingene tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har fått egen handlingsplan for det videre arbeidet på områdene, og slik ikke ble innlemmet i det mye mer vidtgripende arbeidet mot vold i nære relasjoner som enkelte akademiske stemmer har snakket engasjert for. Arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse representerer helt spesielle problemstillinger som krever spesiell spisskompetanse. Ideelt sett, burde arbeidet mot kjønnslemlestelse få sin egen handlingsplan, da tilnærming og utføring av dette arbeidet skiller seg nokså mye fra arbeidet mot tvangsekteskap, ofte også med en både mye yngre og eldre målgruppe.(barn foreldre) Handlingsplanen fokuserer i hovedsak på kompetanseheving i de offentlige etater som kommer i kontakt med de unge, i tillegg til opprettelse og styrking av regionale enheter på landsbasis. Tiltaket med minoritetsrådgivere i skolen blir videreført og utvidet, noe som vi ser på som et av de viktigste tiltakene i handlingsplanen, på lik linje med videreføringen av intergreringsrådgivere på utenriksstasjonene. I mellomtiden har KRIPOS overtatt arbeidet med å tildele unge på flukt sperret adresse, noe Skattedirektoratet var ansvarlig for i forgående år. Og kriseleilighetene, som Røde Kors og SEIF disponerte, ble allerede i 2009 overtatt av Imdis kompetanseteam, og står ikke lenger til rådighet umiddelbart for de unge i krise-krise. Det er selvsagt positivt og nødvendig å heve kompetansen om problemstillingene i de offentlige etatene, men vi etterlyser et større fokus på de unge. Handlingsplanen sier intet om hvordan en bekymret, deprimert, redd og fortvilt ungdom bør møtes. Intet om all den forståelse, fleksibilitet, umiddelbar bistand og det nære samarbeidet med den unge selv som er avgjørende for at den unge skal våge å ta vanskelige beslutninger. Den videre oppfølgingen i måneder eller år som den unge har behov for etter brudd med familien, nevnes heller ikke. Men ungdommen får føle byråkratiseringen på kroppen. Som det har utviklet seg etter at det offentlige overtok styringen av arbeidet mot tvangsekteskap, må en ungdom i krise-krise først søke Imdis kompetanseteam om trygg bolig. Så må de snakke med politiet for en sikkerhetsvurdering, for så å dra til krisesenter i påvente av leilighet. Etter en uke eller to, og hvis det er blitt vurdert at de passer inn i apparatet, blir de flyttet til det nye stedet, hvor de igjen må forholde seg til nye mennesker og fortelle sin historie på nytt. De unge blir fulgt opp av et kommunalt opprettet tiltak mens de bor i de offentlige leilighetene i en periode på 6-8 måneder, men etter utflytting blir de henvist til det generelle hjelpeapparatet på sitt nye bosted. I tillegg, kan ungdom nå fortelle på SEIF at politiet har meddelt dem at det skal ikke bli så lett å få sperret adresse etter at KRIPOS tok over. Muligens kan dette bare dreie seg om en enkelt beskjed gitt til en ungdom av en voldskordinator i politiet i en enkelt by i Norge, men det viser at vi bør følge den videre utviklingen med argusøyne. Et betydelig antall unge fortsetter å henvende seg direkte til SEIF, både for råd og veiledning og også for hjelp i krise-krise. Det kan dreie seg om ungdom som ikke blir oppfanget av minoritetsrådgiverne i skolene, de passer ikke inn i det offentlige apparatet eller de føler det er lettere for dem å henvende seg til et lavterskeltilbud som SEIF. SEIF vil fortsette sin bistand til de unge i krise- krise, i samarbeid med det offentlige opprettede apparatet eller med direkte kontakt med de offentlige instansene på landsbasis. Det offentlige apparatet i de forskjellige bykommunene står kun til rådighet for de unge som bor midlertidig i de offentlige leilighetene. Alle de andre, i samme krisesituasjon, får ikke bistand derfra. I disse sakene blir hjelpen fra SEIF sentralt. 21

22 Videre arbeid og utfordringer Som i foregående år, vil SEIF arbeid mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom SEIF er fortsatt det stedet hvor ungdom i vanskelige og farlige situasjoner henvender seg for krisehjelp. Henvendelsene for bistand kan også komme fra offentlige instanser og andre hjelpere i forbindelse med problemstillingene tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi vil fortsette vår bistand på dette området. Vi vil også fortsette arbeidet med bistand til homofil ungdom fra miljøer hvor homofili ikke er akseptert. I vårt videre arbeid med ungdommen, vil vi forholde oss til det sentrale byråkratiet bestående av IMDIs Kompetanseteam som nå disponerer leilighetene, på den ene siden. Dersom den unge det gjelder skulle få plass eller passe inn i det offentlige opprettede apparatet, vil vi også forholde oss til det sentraliserte hjelpeapparatet opprettet i de større bykommunene. Dette spesielt med henblikk på at de unge kun får oppfølging av dette apparatet i den korte perioden de bor i leilighetene. Skal den unge komme videre i livet, er det ofte behov for videre oppfølging i måneder og år. Når det gjelder ungdom som av sikkerhetsmessige grunner eller på grunn av studier, arbeid o.l. ikke har kunnet benytte seg av de offentlige leilighetene, representerer arbeidet store utfordringer for SEIF. I den første akutte krisen vil SEIF, sammen med de unge, kontakte alle de offentlige instansene som må inn i bilde for at den unge skal få den hjelpen de trenger. Så vil vi bistå de unge med å finne et trygt, mer permanent bosted et eller annet sted i landet og samarbeid med advokat, politi, m.m. for å iverksette alle de nødvendige sikkerhetstiltakene. Vi kan også støtte oss til Ola og Kari Nordmann som kommer med tilbud om trygge kriseboliger. Dette er et arbeid vi har over 10-års erfaring og oppbygd kompetanse til å utføre, men som nå krever mer ressurser ved at vi er fratatt det kriseapparatet vi før disponerte. Vi har allerede møtt nok en utfordring som vi må ta høyde for også i det videre arbeidet: ungdom som vi henviste til det offentlige opprettede apparatet og som fikk plass der, men som oppsøker SEIF igjen etter forholdsvis kort tid med behov for akutt hjelp nok en gang. Dette kan skyldes at de allikevel ikke passet inn i det offentlige apparatet eller at de ikke hadde oppført seg som de burde. I disse tilfellene vil SEIF måtte begynne helt på nytt igjen med akutt krisehjelp og da med en ungdom som er et hakk mer fortvilt og nedkjørt enn da vi traff dem første gang. Ad offentlige instanser I det videre arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er det helt sentralt at det etableres et nært samarbeid mellom det offentlige opprettede tilbudet og de frivillige organisasjonene som arbeider på området. Bare slik kan man sikre den nødvendige tilgjengeligheten og fleksibiliteten som er avgjørende for at de unge med behov for bistand 22

23 blir skikkelig ivaretatt. Det er bekymringsverdig at den nye handlingsplanen ikke skisserer et slikt samarbeid mellom det offentlige tilbudet og de frivillige organisasjonene. Vi vil fortsatt i 2013 gå med hver enkelt ungdom, de som vi ikke kan henvise til det offentlige tilbudet, til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet. Dersom den unge må bryte med familien og flytte til ny landsdel, ønsker de unge også å drøfte mulige alternativer om hvor de kan flytte og hvor viktig det er av sikkerhetsmessige grunner. Til tross for alle sikkerhetsmessige hensyn i en krisesituasjon, ønsker ikke de unge å få følelsen av å miste all råderett over eget liv de må ikke få følelsen av at alle beslutningene blir tatt over hodet på dem og at de blir sendt som pakkepost til ukjent sted. Etter at den unge har fått plass i en leilighet i en by hvor SEIF har kontor, er det viktig at det opprettes et samarbeid mellom det kommunale prosjektet og SEIF, dette spesielt med henblikk på den oppfølgingen de unge har behov for etter flytting fra den offentlige leiligheten. Når det gjelder de unge som ikke får plass eller kan nyttiggjøre seg av det offentlige prosjektet, vil SEIF videre framover bistå de unge med all praktisk hjelp i krisesituasjon og med videre oppfølging. Dette innebærer, som i foregående år, et nært samarbeid med alle de offentlige instanser som må inn i bildet for at den unge skal få den nødvendige hjelpen (NAV, skole, advokat, politi, helsevesen, trygt bosted, m.m.). Vi vil i 2013 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene hvor det offentlige hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet, for informasjon, råd og veiledning. Det kan dreie seg om konkret informasjon om kultur og tradisjoner i de respektive samfunn hvor familien til den enkelte ungdom kommer fra, og det dreier seg her om en lang rekke land og grupperinger innenfor disse landene. Organisasjoner som jobber på grasrota i direkte kontakt med voksne og ungdom fra alle disse samfunnene, opparbeider etter hvert denne vidtstrekkende kunnskapen, og denne kunnskapen er svært etterspurt i det offentlige. Ad opinionen Vi vil her fortsette å bruke ressurser på å delta i den offentlige debatten gjennom media. Målsetningen for dette arbeidet er både å informere om problemstillingene og å opprettholde en offentlig debatt for å finne fram til tiltak som kan styrke de unges rettigheter. Og viktigst av alt, har vårt arbeid her som mål å bevisstgjøre de unge, slik at de selv våger å stå fram og hevde sin rett. Opp gjennom årene, har flere av de unge som har fått hjelp med problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold stått fram i media og fortalt sine historier. De har gjort det anonymt for ikke å provosere sin familie og sitt miljø ytterligere. Men fremdeles hersket tausheten i de fleste miljøene, blant ungdom som ennå ikke hadde måttet ta slike drastiske beslutninger som å bryte med familien. De siste tre - fire årene er tausheten brutt. Flere og flere ungdommer står nå fram i media, med navn og bilde og uttaler seg friskt mot autoritære tradisjoner, moral- og klespoliti, misbruk av religioner for å kontrollere kvinner og barn, m.m. Unge menn og kvinner fra de forskjellige miljøene kommer også med bøker, tv-serier og film hvor problemene tvangsekteskap, æresrelatert vold og antikvariske tradisjoner blir drøftet. SEIF har hele veien satset på ungdommen og på deres premisser. Vi har gjentatt og gjentatt at det er de unge selv som må tilkjempe seg sine basiske rettigheter som valg av levesett, 23

24 ektefelle eller ikke ektefelle og frihet til egne valg. Et stort steg på denne veien er å våge å stå fram med egne meninger og tale urett og ukultur midt i mot. Det er dette vi nå ser skjer. Oppfølging Oppfølgingsarbeidet består både i å være der når de unge henvender seg, men også i oppsøkende arbeid for å forsikre oss at de unge har det bra på sitt nye bosted. Vi følger opp de unge så lenge de har behov for det måneder og år. I de bykommunene hvor Bufdir/IMDIs Kompetanseteam har overtatt leilighetene, er det også opprettet prosjekter for oppfølging av de unge i en avgrenset botid. Dette er et nødvendig tiltak, men utilstrekkelig. De færreste ungdommene har etter noen måneder fått fast grunn under føttene og har behov for oppfølging i flere år framover. SEIF vil fortsette å være der, rundt om i landet, for enhver ungdom med behov for praktisk hjelp, noen å spørre til råds, noen som tar seg god tid til å snakke med dem, noen som kan bistå dem på veien videre. SEIF, med sine avdelingskontorer rundt om i landet, utgjør en trygg base hvor de unge kan henvende seg for råd og bistand på de fleste områder, eller for å snakke med noen de har tillit til. Dersom de unge bor på steder hvor SEIF ikke har kontor, holder vi kontakten per telefon eller ved besøk. Vi holder også nær kontakt og et utstrakt samarbeid med de offentlige instansene som har kontakt med de unge (NAV, helsetjeneste, skole, osv.). Det dreier seg om et landsdekkende arbeid med en helt annen geografisk utstrekning enn den oppfølgingen de unge får fra det offentlige, mens de bor i de offentlige leilighetene. Det er et arbeid som krever fleksibilitet og et stort engasjement av medarbeiderne på SEIF og det forutsetter et dypt tillitsforhold til de unge. Vi har grunn til å tro at vår tette oppfølging er årsaken til at så få av de unge gir opp og drar tilbake til familien etter å ha brutt ut. Et systematisk samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner med spisskompetanse på området oppfølging blir avgjørende for at de unge skal komme seg videre etter brudd med familien. Det er bekymringsverdig at flere bykommuner i skrivende stund ikke helt ser nødvendigheten av et slikt samarbeid, for å møte det betydelige behovet for oppfølging av de unge. Vårt arbeid med oppfølging av de unge blir utdypet i rapporten Veien Videre oppfølging Vi vil fortsette oppfølgingsarbeidet for fullt i Fanget i skam SEIF har de siste 2 3 årene blitt oppsøkt av unge jenter som blir utnyttet og misbrukt av menn i sine miljøer. Mennene har på forsjellige måter fått et tak på jentene, enten ved å ta bilder av dem, hatt hemmelige dates med dem eller i de alvorligste tilfelene, skjenket jenta full eller dopet henne ned og voldtatt henne. Deretter truer de med å informere familien eller miljøet hennes hvis hun ikke retter seg etter hans ønsker. Slik blir jentene fanget av redsel for å bli stemplet som hore og bringe skamm over familien. Dette utnyttingsforholdet kan vare i måneder og år, og den unge jenta våger ikke å be om hjelp fra sin familie og venner. Dette er en problemstilling som SEIF vil arbeide videre med i Et effektivt barnevern over landegrensene Vi opplever stadig at foreldre tar sine barn tilbake til sitt hjemland og etterlater dem der, mens de selv kommer tilbake til Norge. I slike tilfeller er det nødvendig at norsk barnevern tar 24