Marin resipientundersøkelse ved kommunale avløp i Alta 2005

Transkript

1 Marin resipientundersøkelse ved kommunale avløp i Alta 2005 Fase 2 Miljødokumentasjon Rapport APN

2

3 9296 Tromsø, Norway Tel Faks Rapporttittel /Report title Marin resipientundersøkelse ved kommunale avløp i Alta 2005 Fase 2 Miljødokumentasjon Forfatter(e) / Author(s) Akvaplan-niva rapport nr / report no: Roger Velvin APN Barbara Vögele Dato / Date: Gunnar Pedersen 02/06/2006 Antall sider / No. of pages Distribusjon / Distribution Begrenset/Restricted Oppdragsgiver / Client Oppdragsg. ref. / Client ref. Alta kommune Trond E Uglebakken Sammendrag / Summary Det er gjennomført resipientundersøkelser i forbindelse med Alta kommunes revisjon av hovedplan avløp. Programmet følger SFT veileder for EUs avløpsdirektiv (TA 1890/2005), og har omfattet karakteriseringer av vannkvalitet, bløtbunnsedimenter, bløtbunnsamfunn, litorale samfunn og hydrografiske forhold. I tillegg er det gjort en vurdering av antallet resipienter for de kommunale hovedutslippene ved vannkvalitetssmålinger og utslippsmodelleringer. De fremlagte resultater og klassifiseringer for miljøkvalitet viser at miljøtilstanden i resipientene i hovedsak er god (tilstandsklasse I-II) og uforandret siden tidligere undersøkelser i 1985 og Lokalt ved hovedutslippene er det registrert høye nivåer av tarmbakterier. Det er også i likhet med tidligere undersøkelser påvist lokale belastningseffekter på noen av fjærestasjonene Det er dokumentert at hovedutslippene går til to resipienter som ikke påvirker hverandre, med resipientgrense ut fra Amtmannsneset. Fra et biofaglig perspektiv anses sekundærrensing av utslippene som unødvendig for å opprettholde god miljøtilstand i resipientene. Dette til tross for at modelleringer viser at hovedutslippet i Bukta, ved største avrenning i Altaelva, sannsynligvis går til ytre del av elvemunningen. Dette skjer i en begrenset periode av vår/sommer, hvor også den naturlige nedbrytningen av tarmbakterier i sjøvann er størst på grunn av sollys/varme. Dokumentasjoner for resipientinndelingen og modelleringer er presentert i Fase 1 rapport (Apn ) Emneord: Key words: Alta kommune Kloakkutslipp Vannkvalitet Bløtbunn Fjæreundersøkelser Prosjektleder / Project manager Alta Municipality Sewage outlet Water Quality Soft bottom Litoral Study Kvalitetskontroll / Quality control Roger Velvin Geir Dahl Hansen 2006 Akvaplan-niva

4 4

5 Forord Akvaplan-niva er engasjert av Alta kommune til å gjøre undersøkelser i sjøresipientene for mottak av kommunalt avløpsvann fra Alta tettsted. Dette for å dokumentere dagens miljøtilstand, miljøutvikling siden grunnlagsundersøkelsen i og for å vurdere hvorvidt utslipp etter primærrensing ikke har skadevirkninger på miljøet. Undersøkelsene er gjennomført i henhold til SFT veileder TA 1890/2005 (Molvær m.fl. 2005). Følgende personer har deltatt i undersøkelsene: Roger Velvin Akvaplan-niva Prosjektleder, koordinering, bunndyrsidentifisering og analyser, rapportering Barbara Vögele Akvaplan-niva Fjæreundersøkelser Jofrid Skardhamar Akvaplan-niva Hydrografi Rune Palerud Akvaplan-niva Identifisering krepsdyr, bunndyrsstatistikk kartarbeid. Hans Petter Mannvik Akvaplan-niva Identifisering pigghuder Andrey Sikorsky Akvaplan-niva Identifisering børstemark Geir Dahl-Hansen Akvaplan-niva Feltinnsamlinger Anders Warén Nat.hist.riksmueum Identifisering bløtdyr Ida Dahl-Hansen Stud - NFH Bunndyrssortering Sedimentanalysene er utført av GeoGruppen AS (TOC og kornfordeling). Vannanalysene er utført av NIVA (næringssalter - fase 1) og AltaLabben (tarmbakterier). Feltinnsamlinger ble gjennomført ved hjelp av båt og mannskap fra Alta kommune. Akvaplan-niva vil takke Alta kommune ved Trond E. Uglebakken og Per-Ole Israelsen for godt samarbeid i prosjektet. Tromsø Roger Velvin Prosjektleder 5

6 6

7 Innholdsfortegnelse 1 Innledning Bakgrunn og formål Utslippsituasjon for sjøresipientene for Alta tettsted Tidligere undersøkelser Faglige tema Gruntvannsamfunn Innledning Metodikk Resultater Stasjon Bukta Stasjon Kongsvika Stasjon Tollevika Stasjon Flyplassen Dagens tilstand og miljøutvikling Sammenligning av stasjoner Sammenligning med data fra 1985 og Dagens tilstand og miljøutvikling Bløtbunnsamfunn og organisk innhold i sedimenter Innledning Metodikk Stasjonsutvelgelse Feltmetodikk, opparbeiding og analyser Resultater TOC og kornfordeling Kvantitative bunndyrsanalyser Dagens tilstand og miljøutvikling Fase 1 resultater Vannkvalitet og vannutskifting Tarmbakterier og næringssalter Strømmålinger og hydrografiske registreringer Sammenfattende vurderinger Sammenfatning av resultater Vurdering av miljøutvikling og avløpsplanlegging Litteraturliste Vedlegg

8

9 1 Innledning 1.1 Bakgrunn og formål Alta kommune har i forbindelse med revisjon av hovedplan avløp fått gjennomført resipientundersøkelser i sjøresipientene for kommunalt avløpsvann fra Alta tettsted. Undersøkelsene var innrettet mot EUs avløpsdirektiv (1991/271/EØF og 1998/15/EØF) og ble gjennomført i tråd med SFTs veiledning 1890/2005 (Molvær m.fl. 2005). Den skulle etter kommunens ønske organiseres i 2 faser: Fase 1. Undersøkelse for å avgjøre om utslipp fra samme tettsted går til forskjellige resipienter som ikke påvirker hverandre (Veilederens kap. 4.1). Fase 2. Undersøkelse for å avgjøre om utslipp etter primærrensing ikke har skadevirkninger på miljøet i mindre følsomme områder (Veilederens kap. 4.3). Fase 1 er gjennomført i Resultatene er presentert i en rapport - Apn rapport (Pedersen og Skardhamar 2005). Rapporten konkluderer med at hovedutslippene Bossekop og Bukta går til to ulike resipienter. Resipientgrensen går ved en linje strukket nordvest av Amtmannsnes (Figur 1). Ved høy vannføring i Altaelva vil Bukta utslippet sannsynligvis gå rett innenfor beregnet grense for elvemunningen. Dersom belastningen til resipienter er større enn pe kan det i henhold til avløpsforskriften utløse krav om sekundærrensing (Tabell 1). Tilsvarende for utslipp til elvemunning er 2000 pe. Fritak fra sekundærrensing kan gis dersom resipienten klassifiseres som mindre følsom og dersom grundige resipientundersøkelser kan dokumentere at utslippene ikke har skadevirkninger på miljøet. Kravet er da primærrensing. Formålet med fase 2 ble således: Miljøtilstanden i sjøresipientene skal beskrives og klassifiseres i henhold til SFT veileder 97:03 (Molvær m.fl. 1997). Miljøutvikling siden grunnlagsundersøkelsen i skal beskrives og vurderes. Med bakgrunn i EUs avløpsdirektiv, Avløpsforskriften og SFT veileder TA 1890/2005 skal det vurderes hvorvidt primærrensing er tilstrekkelig for å opprettholde god miljøtilstand i resipientene. 9

10 Tabell 1. De viktigste rensekravene som blir gjeldende for Alta kommune (mindre følsom resipient). Fra avløpsforskriften 2005: * ** pe ( pe for ferskvann/ elvemunning) > pe Myndighet: Kommunen Fylkesmannen Rensekrav, mindre følsomt område: Rensekrav, normalt område (ferskvann): 20 % redusert SS-mengde * 100 mg SS/l * Sil maks 1 mm (eksisterende anlegg <1000 pe) Slamavskiller (eksisterende anlegg <1000 pe) (>2.000 pe til ferskvann/ elvemunning) Sekundærrensing i utgangspunktet Evt. Primærrensing: ** o BOF 5 reduseres min 20 % el maks 40 mg O 2 /l o SS reduseres min 50 % el. maks 60 mg SS/l Elvemunning: krever sekundærrensing og fosforfjerning, min. 90 % 90 % reduksjon i fosfor Sekundærrensing og fosforfjerning 90 % Annet: - Alle nye utslipp (>1 pe) må søke om utslippstillatelse. Gamle utslipp blir fortsatt lovlige. - MEN: Kommunen kan i forskrift eller i enkeltvedtak ( 12-16) bestemme at gamle utslipp er ulovlige og pålegge tiltak. - Kommunen kan fastsette lokal forskrift dersom nødvendig ut fra forurensningsmessige forhold eller brukerinteresser ( 12-6). Alle avløpsanlegg mellom pe har disse kravene Dersom grundige undersøkelser kan dokumentere at utslipp ikke har skadevirkning på miljøet 1.2 Utslippsituasjon for sjøresipientene for Alta tettsted Områdebeskrivelse og utslippsituasjon for Alta tettsted er beskrevet i rapporten fra fase 1 (Pedersen og Skardhamar 2005). Kommunen har flere utslippspunkter av kloakk til sjø (Figur 1). Felles for disse er at de i dag går urenset ut i resipientene. Bossekop resipienten mottar til sammen 9068 pe, mens Bukta resipienten mottar til sammen 7684 pe (Tabell 2). Tabell 2. Beregnet pe for utslippene i Alta (data fra Alta kommune). Beregningsgrunnlag er vist i Vedlegg 4. Bossekop resipient pe Bukta resipient pe Hjemmeluft 149 Amtmannsnes 372 Apanes Bukta Bossekop Aronnes Steinsliperiet 52 Kaiskur Kronstad Skaialuft øst og vest 103 Saga 507 Tollevika 774 SUM, Alta vest SUM, Alta øst

11 Figur 1. Oversikt over avløp (røde linjer), overvannsløp (grønne linjer) og vannledninger (blå linjer) i Alta 1.3 Tidligere undersøkelser Det er tidligere gjennomført to marine miljøundersøkelser, i 1985 (Hansen og Langseth 1986) og i (Velvin og Jakobsen 1995). Sistnevnte er valgt som grunnlagsundersøkelse for foreliggende oppfølgende resipientundersøkelse. Dette fordi denne var rettet mot kloakkutslipp, med flere undersøkelsespunkter i samme resipienter og med et faglig program som samsvarer godt med elementene i SFT veileder TA 1890/2005. Grunnlagsundersøkelsen fokuserte på organisk anrikning i bløtbunnsområder, næringssalter i vannmassene, hydrografi og fjæreundersøkelser. Rapporten viste at det ikke var tegn på organisk belastning i bunnsedimenter eller i bunndyrssamfunnene. Indikasjoner på moderat organisk påvirkning ble registrert utenfor avløpene på Bossekopsiden. Alle fjærestasjonene i Bukta, og tre av stasjonene ved Bossekop, viste tegn på organisk belastning. Oksygenforholdene var gode i hele vannsøyla (mai - november). Det ble ikke påvist negativ miljøutvikling siden undersøkelsen i

12 1.4 Faglige tema Tabell 5 i SFT veileder TA1890/2005 (se tabell under) viser de ulike faglige temaer som vanligvis bør undersøkes ved denne type vurdering. Tilførsler Vannutskifting Vannkvalitet Modellering Gruntvannsamfunn Bløtbunnsamf. sedimenter Miljøgifter X X X Vurderes X X X Dokumentasjoner og vurderinger med hensyn til vannutskifting, tilførsler, vannkvalitet og modelleringer er presentert i fase 1 (Pedersen og Skardhamar 2005). Resultatene herfra inngår i den sammenfattende vurderingen i slutten av foreliggende rapport. I denne delen av prosjektet (fase 2) inngår undersøkelse av gruntvannsamfunn (fjæreundersøkelser), samt av bløtbunnsamfunn og sedimenter. I samråd med Fylkesmannens miljøvernavdeling ble det bestemt at miljøgiftanalyser kunne utgå. Alta har ikke utslippshistorikk eller havneaktivitet som tilsier at miljøgiftproblematikken er vesentlig. 12

13 2 Gruntvannsamfunn 2.1 Innledning Sammensetning av fjæresamfunnet er avhengig av en rekke faktorer som substrattype, eksponeringsgrad og forurensing. Observasjoner fra ulike deler av norskekysten viser at samfunn av grisetang eller andre tangsamfunn og assosierte planter og dyr i fjæra er stabile over tid, det vil si at det er ingen eller små forandringer så lenge miljøet ikke endres. Dermed er disse godt egnet til overvåking av langtidseffekter av forurensing. Eventuelle effekter av forurensing kan dermed lettere skilles fra forandringer årsaket av naturlige endringer i miljøforhold. 2.2 Metodikk Undersøkelsen av strandsonen fant sted i perioden , og omfatter kartlegging av fauna og flora ved et utvalg de samme fjærestasjonene som ble undersøkt i grunnlagsundersøkelsen (Velvin og Jakobsen 1995). Ifølge Norsk Standard Vannundersøkelse retningslinjer for marinbiologiske undersøkelser på litoral og sublitoral hardbunn (NS 9424:2002) skal flest mulige naturlige forhold som kan påvirke hardbunnssamfunnet kontrolleres. Stasjonene skal være mest mulig like med hensyn til bølgeeksponering, substrattype, himmelretning og helningsvinkel. Siden stasjonene var valgt i tidligere undersøkelse ble det ikke tatt hensyn til disse krav. Likevel er stasjonene nokså like sett fra de naturlige forholdene. På hver stasjon ble det lagt ut et målebånd i rett vinkel til stranden. Langs dette ble det gjennomført registrering i en horisontal bredde på 8 m. Alle fastsittende alger og fastsittende eller lite bevegelige dyr (benthosorganismer) i supralitoral- og litoralsonen ble registrert med forekomst og hyppighet (litoral er sonen mellom høyeste høyvann og laveste lavvann, supralitoral er sjøsprøytsonen over litoralsonen, begrenset oppover av øvre grense for marebekbeltet). For å kunne sammenligne denne undersøkelsen med framtidige undersøkelser og samtidig trekke inn tidligere litteratur som referansemateriale, ble registreringen foretatt med tre forskjellige skalaer (se Vedleggstabell 3, Vedleggstabell 4 og Vedleggstabell 5 i Vedlegg 1). Skala i Vedleggstabell 3 (Dalby m.fl. 1978) er brukt for tilsvarende resipientundersøkelser i Norge siden 1980, og det er kun denne skalaen som er brukt for interpretasjon av data i denne rapporten. Skalaer i Vedleggstabell 4 og Vedleggstabell 5 er gitt i NS Feltdata med estimering i henhold til alle tre skalaer er vist i Vedleggstabell 1 og Vedleggstabell 2 i Vedlegg 1. Beliggenhet av stasjonene er markert i Figur 2. GPS-posisjonene, samt dato og tidspunkt for hver enkelt registrering er listet i Tabell 3. På hver stasjon ble det tatt fotografier som viser stasjonslokalisering og dokumenterer eksisterende forhold. 13

14 Tabell 3. GPS-posisjon for stasjonene, dato og klokkeslett for fjæreundersøkelsen, Alta Stasjon Dato Start Bredde Lengde Bukta :00 69º 58 35,4 N 023º 18 53,6 Ø Kongsvika :00 69º 57 29,7 N 023º 13 03,6 Ø Tollevika :30 69º 58 35,6 N 023º 15 24,7 Ø Flyplass :30 69º N 023º 20 18,5 Ø Figur 2. Stasjonsplassering (blå punkter) for fjærestasjoner, Alta

15 2.3 Resultater Stasjon Bukta Generell informasjon Substrat: Stein mellom 3 og 15 cm og større stein mellom 20 og 80 cm. Finkornet sediment under stein Helning: 10º Eksponering: Beskyttet Areal som er dekket av vegetasjon: Øvre fjære 30 %. Nedre fjære 100 % Himmelretning på strand: Orientert mot nord-nordøst Søppel: En del grov søppel og tangvoller i sprutsonen Synlig forurensing, nedslamming, diatomeer: Lite Lukt: Nei Anoksisk under stein: Nei Annet: Mange amphipoder under stein. Mye epifytter. Ingen kråkebollebeiting under lavvannslinjen Artssammensetning I Figur 3 er det vist utbredelsen av sonedannende arter på stasjon Bukta. Tabell 4 viser hyppighet av de dominerende artene for hele fjæra i intervaller på 25 cm ut fra lavvannsnivå ved registreringen. Transektet var i midlere og nedre del inntil 100 % dekket med tang. Øverst i fjæra var det enkeltindivider av marebek etterfulgt av et belte med spiraltang og litt grisetang. Grisetang var sammen med blære- og gjelvtang dominerende i midlere fjære, mens sagtang og blåskjell dominerte den nedre delen. Det var mye perlesli og grisetangdokke som epifytter på tang. I nedre del av fjære fantes en del krusflik. Blåskjell og strandsnegl var hyppig over store deler av transektet. Over hele transektet var det mange amphipoder under stein. Tabell 4. Forekomst av dominerende arter på stasjon Bukta, innenfor 25 cm høydenivå. Skala går etter en syv-delt skala fra 70 (mye) til 10 (enkeltindivid), se Vedleggstabell 4 i Vedlegg 1. nivå arter Marebek 10 Spiraltang Blæretang Grisetang Gjelvtang Sagtang Blåskjell

16 Bukta 350 Marebek 300 Spiraltang Tidevannshøyde (cm over sjøkartnull) Grisetang Gjelvtang Blåskjell 50 Blæretang Sagtang Transektlengde (cm) Figur 3. Utbredelsen av arter på stasjon Bukta i cm høyde over sjøkartnull. Data for tidevannshøyde er hentet hos Meteorologisk Institutt ( Stasjon Kongsvika Generell informasjon Substrat: Små stein mellom 0,5 og 7 cm mellom større stein 20 og 120 cm (som hardbunnsubstrat) Helning: 8-10º Eksponering: Beskyttet til middels eksponert Areal som er dekket av vegetasjon: 100 % i nedre/ 0-5 % i øvre fjære Himmelretning på strand: Orientert mot nord-nordvest Søppel: Nei Synlig forurensing, nedslamming, diatomeer: Nei Lukt: Nei Anoksisk under stein: Nei Annet: Mye dødt algemateriale som mest sannsynlig er skyllet inn på stranden fra dypere områder. Ingen kråkebollebeiting under lavvannslinjen Artssammensetning Figur 4 viser utbredelsen av sonedannende arter på Stasjon Kongsvika. Tabell 5 viser hyppighet av artene for hele fjæra i intervaller på 25 cm ut fra lavvannsnivå ved registreringen. Øverst i fjære var et lite belte med marebek etterfulgt av et blandet belte med spiraltang, blæretang og grisetang. Grisetang var dominerende i midlere fjære med inntil 95 % dekningsgrad, mens gjelvtang, blæretang og blåskjell dominerte den nedre delen av fjæra. 16

17 Blåskjell og amphipoder var dominerende dyr. Over hele transektet var sistnevnte tallrike under stein. Tabell 5. Forekomst av dominerende arter på stasjon Kongsvika, innenfor 25 cm høydenivå. Skala går etter en syv-delt skala fra 70 (mye) til 10 (enkeltindivid), se Vedleggstabell 4 i Vedlegg 1. nivå arter Marebek Spiraltang Blæretang Grisetang Gjelvtang Sagtang 30 Blåskjell Kongsvika Marebek Spiraltang Tidevannshøyde (cm over sjøkartnull) Blåskjell Grisetang Blæretang Sagtang Gjelvtang Transektlengde (cm) 50 0 Figur 4. Utbredelsen av arter på stasjon Kongsvika i cm høyde over sjøkartnull. Data for tidevannshøyde er hentet hos Meteorologisk Institutt ( Stasjon Tollevika Generell informasjon Substrat: Stein mellom 5 og 20 cm med grove større stein i mellom Helning: 5-8º Eksponering: Beskyttet til middels eksponert Areal som er dekket av vegetasjon: 5 70 % Himmelretning på strand: Orientert mot vest-sørvest Søppel: Mye søppel i sprutsonen Synlig forurensing, nedslamming, diatomeer: Slimet i nedre del av fjæra 17

18 Lukt: Sterkt kloakklukt Anoksisk under stein: Ja, delvis Annet: Store tangvoller i øvre del av fjæra. Ingen kråkebollebeiting under lavvannsmerket Artssammensetning Figur 5 viser utbredelsen av sonedannende arter på Stasjon Tollevika. Tabell 6 viser hyppighet av artene for hele fjæra i intervaller på 25 cm ut fra lavvannsnivå ved registreringen. I øvre fjære var et belte med marebek og spiraltang. Grisetang var sammen med gjelvtang og blæretang dominerende i midlere fjæra, mens gjelvtang og sagtang dominerte den nedre delen av fjæra. Blåskjell og amphipoder var dominerende dyr. Over hele transektet var sistnevnte tallrike under stein. Tabell 6. Forekomst av dominerende arter på stasjon Tollevika, innenfor 25 cm høydenivå. Skala går etter en syv-delt skala fra 70 (mye) til 10 (enkeltindivid), sevedleggstabell 4 i Vedlegg 1 nivå arter Marebek Spiraltang Blæretang Grisetang Gjelvtang Sagtang Blåskjell Tollevika 350 Marebek Spiraltang Blåskjell Grisetang Blæretang Gjelvtang Sagtang Transektlengde (cm) Tidevannshøyde (cm over sjøkartnull) Figur 5. Utbredelsen av arter på stasjon Tollevika i cm høyde over sjøkartnull. Data for tidevannshøyde er hentet hos Meteorologisk Institutt ( 18

19 2.3.4 Stasjon Flyplassen Ved flyplassen (Stasjon Flyplass) ble det kun foretatt en enkel befaring for å kunne vurdere miljøforholdene og eventuelle synlige belastninger som følge av kloakkutsippet i Bukta. Fjæreregionene her inngår delvis i elvemunningen for Altaelva. Ruten for befaringen er vist i Figur 6 og Figur 7. Den startet ved gjerdet til Terminalkaia ( ,0 N ,5 Ø) og endte ved overgangen fra hardbunnsfjære til bløtbunnsfjære (ved neset på midten av nederste fotografi). Resten av befaringsruten var dominert av saltmarsh og bløtbunn, og ble ikke tatt med i vurderingen. Figur 6. Lokalisering av Stasjon Flyplass. Befaringsrute, etappe 1. Figur 7. Lokalisering av Stasjon Flyplass. Befaringsrute, etappe 2. Resultater fra befaringen Gjerdet ved terminalkaia til flytebrygge: Det var ingen synlig forurensing fra kloakk. Sjøvannet var klart. Steinfyllingen består av store stein inntil 150 cm i diameter og har en helning på inntil 45 grader. Bredde på fjæresonen var mellom 5 og 10 m. Overflaten av steinfyllingen var veldig glatt og dekket av et tykk mørkebrunt belegg i øvre fjære, mest sannsynlig bestående av diatomeer eller bakterier. Relativt store mengder strandsnegler ble registrert, stedvis opptil 500 individer per m 2. Dekningsgrad med alger var i øvre del ca. 10 % og i midtre og nedre del mellom 60 og 90 %. Det ble ikke registrert grønnalger. Det er ingen 19

20 indikasjoner på anoksiske (oksygenfattige) forhold. Det ble registrert en del jernskrammel langs steinfyllingen. Ved flytebryggen ble det registrert en del avfall hvor noe mest sannsynlig kommer fra sjøsiden (plankebiter, engangshansker, sprøytespisser, tau, etc.). Strekning vestspissen (etter flytebryggen) til første hjørnet i steinfyllingen: Etter flytebryggen er det mye rur i øvre del av fjæra, ellers finnes det ingen alger unntatt spiraltang og sauetang i øvre fjære. Dekningsgraden er under 2 %. Området ser ut til å være fylt ut. Det er få flerårige alger og kun små individer av rur. Området kan også være ispåvirket som hindrer etablering av flerårige alger. Ved utvidelsen mot nord er det en liten sandstrand uten anoksiske forhold i sedimentet. Det ligger en del planker, kvister, fiberduk etc., men ikke mye avfall. Det er litt brunt belegg på steinene ved steinfyllingen, men ikke så markert som ved området mellom gjerdet ved Terminalkaia og flytebryggen. Mot øst langs flystripen: Langs flystripen finnes det flere arter av flerårige alger. Dekningsgraden er 30 % og individene er store. I midlere del av fjære er dekningsgraden av blæretang ca 60 %. I hele området dominerte blæretang den midlere tidevannssonen. Algene har få epifytter og steinene er mindre glatt. Området virker ikke belastet verken av avfall eller organisk. Rundt hjørnet ved landtungen som går ut fra flyplassen: Området er veldig grunt og vanskelig tilgjengelig for befaring. Vurdering fra distanse gir ingen indikasjon på organisk belastning. Lengre inn i bukta består sedimentet av fin sand uten anoksiske forhold. Stein og tang er ikke begrodd med brunalger og ikke glatt. Men det finnes store mengder blåskjell litt lukt (kloakk?). Ved landtungen: Store mengder med fjæremark (Arenicola marina). Sedimentet er veldig fint og sigevann/avrenning fra flyplassen er luktfritt. Ingen sleipe eller unaturlig farge er observert. Det finnes kun noen få hardbunnsarter (rur og andre filtrerere knyttet til stein i området). På høyde med terminalbygget, mot venstre er fyllingen mot neset: Fjære består av sand, grus og stein. Grønnalger med opptil 60 % dekningsgrad er observert i øvre del av fjæra. Det ble ikke påvist anoksiske forhold. I områder med finere sediment finnes det en del fjæremark. Ellers er det et felt med tang på stein i midlere del av fjære. Tangen er overgrodd av epifytiske brunalger (Pylaiella littoralis eller Ectocarpus sp.). Den høye dekningsgraden av tarmgrønske tyder på en viss organisk belastning i området. Ytre kant av neset: Fjæresamfunnet synes naturlig med A. marina, litt blåskjell enkelte flerårige brunalger. Det er ikke registrert epifytter, trådformede grønnalger eller belegg av diatomeer/bakterier. Området på andre siden av neset er typisk elvemunning, som er vanskelig tilgjengelig på grunn av bløtt sediment. 2.4 Dagens tilstand og miljøutvikling Sammenligning av stasjoner Figur 8 viser antall arter av dyr og alger på fjærestasjonene. Det ble i totalt registrert 45 arter, fordelt på 32 alger, 2 lav og 13 dyr i fjæreområdene i Alta. Stasjon Tollevika og Bukta har laveste artstall av dyr og alger med henholdsvis 16 og 21 arter, mens Stasjon Kongsvika har høyeste artstall med 38 arter, som er ca. 80 % mer enn i Bukta og 135 % flere enn i Tollevika. 20

21 Antall arter alger, lav og dyr Antall arter Stasjon Kongsvika Stasjon Tollevika Stasjon Bukta Alger og lav totalt Antall dyr totalt Antall arter totalt Figur 8. Antall arter av alger og dyr på fjærestasjonene i Alta, Sammenligning med data fra 1985 og 1995 Forekomsten av de vanligste artene i 1985 (Hansen og Langseth 1986), 1995 (Velvin og Jakobsen 1995) og 2005 er vist i Tabell 7 og presentert grafisk i Figur 9 til Figur 11. De største forskjellene på stasjon Bukta er spiraltang som ikke ble funnet før, og en betydelig økning av grisetang og gjelvtang. En slik økning kan være en effekt av kloakkutslippet, da bruntang, spesielt gjelvtang, kan være indikator for forhøyede konsentrasjoner av næringssalter. På stasjon Kongsvika ble spiraltang og sagtang for første gang registrert i foreliggende undersøkelse. Tettheten av gjelvtang og søl har økt. En annen forskjell sammenlignet med tidligere er en betydelig økning av trådformede brunalger. I 1985 ble det registrert null. I 1995 ble det registrert lav forekomst (1) og i 2005 tette bestander (3). På stasjon Tollevika ble sauetang ikke registrert i 2005, mens forekomstene av blæretang, gjelvtang og trådformede brunalger var økt (tette bestander 3). Også forekomsten av grønnalge (tarmgrønske) har økt noe sammenlignet med forrige undersøkelser fra vanlig forekomst til tette bestander. Alle arter med økte forekomster kan indikere god tilgang på næringssalter. 21

22 Tabell 7. Forekomst av de vanligste artene i 1985, 1995 og Verdiene for 1985 og 1995 er fra kvantitativ ruteanalyse og for 2005 fra semikvantitativ registrering. Forekomst er angitt etter en tredelt skala som ble brukt i 1995 (1 = lav forekomst, 2 = vanlig, 3 = tette bestander). Stasjon Kongsvika Bossekop Bukta Årstall Sauetang (Pelvetia canaliculata) Spiraltang (Fucus spiralis) Blæretang (Fucus vesiculosus) Grisetang (Ascophyllum nodosum) Sagtang (Fucus serratus) Gjelvtang (Fucus distichus) Søl (Palmaria palmata) Tarmgrønske (Enteromorpha spp.) Trådformede brunalger (Ectocarpales, Elachista) Stasjonsnummer i 1985, Tabell Bukta - Sammenligning av årene 1985, 1995 og Forekomst 1 0 Spiraltang Blæretang Grisetang Sagtang Gjelvtang Søl Tarmgrønske Trådformede brunalger Figur 9. Sammenligning de vanligste litorale arter årene 1985, 1995 og 2005 for stasjon Bukta. Forekomst er angitt etter en tredelt skala som ble brukt i 1995 (1 = lav forekomst, 2 = vanlig, 3 = tette bestander). 22

23 Kongsvika - Sammenligning av årene 1985, 1995 og Forekomst 1 0 Spiraltang Blæretang Grisetang Sagtang Gjelvtang Søl Tarmgrønske Trådformede brunalger Figur 10. Sammenligning de vanligste litorale arter årene 1985, 1995 og 2005 for stasjon Kongsvika. Forekomst er angitt etter en tredelt skala som ble brukt i 1995 (1 = lav forekomst, 2 = vanlig, 3 = tette bestander).. Tollevika - Sammenligning av årene 1985, 1995 og Forekomst 1 0 Sauetang Spiraltang Blæretang Grisetang Sagtang Gjelvtang Søl Tarmgrønske Trådformede brunalger Figur 11. Sammenligning de vanligste litorale arter årene 1985, 1995 og 2005 for stasjon Tollevika. Forekomst er angitt etter en tredelt skala som ble brukt i 1995 (1 = lav forekomst, 2 = vanlig, 3 = tette bestander). 23

24 2.4.3 Dagens tilstand og miljøutvikling Alle fjærestasjonene har generelt lave artstall, som kan skyldes den markerte ferskvannspåvirkningen fra Altaelva (tidvis også på Bossekopsiden). Forekomstene av gjelvtang, som er indikator for næringssalt- og organisk belastning, har økt. I tillegg er det registrert mye amphipoder under stein, som kan tyde på rikelig organisk tilgang fra sjøvannet. Forekomstene av ettårige grønnalger (tarmgrønske) er naturlig, og lik 1995 registreringene i Bukta og i Kongsvika. Forekomstene i Bukta er betydelig lavere enn ved første undersøkelse i I Tollevika har tarmgrønsken økt noe sammenlignet med tidligere undersøkelser. Her ble det også registert sterk kloakklukt og mye sleipe på stein. På de øvrige stasjonene ble det ikke registrert unaturlig lukt eller anoksiske forhold i sedimentene. Befaringen ved flyplassen viste to delområder med belastningseffekter i form av brun sleipe på stein (gjerdet-terminalkaia) og trådformede grønnalger og epifytiske brunalger (fjæra utenfor terminalbygget). Resultatene fra fjæreundersøkelsen har ikke dokumentert betydelige belastningseffekter i Bukta, Kongsvika eller utenfor flyplassen (elvemunning). I likhet med miljødokumentasjonen i 1995 kan det konkluderes at stasjonene ved kloakkutslippene er påvirket av næringssalt- og organiske belastninger. De største belastningseffektene er registrert i Tollevika. 24

25 3 Bløtbunnsamfunn og organisk innhold i sedimenter 3.1 Innledning I grunnlagsundersøkelsen i inngikk studier av faunasamfunn på bløtbunn. Denne omfattet 6 stasjoner i sjøområdet utenfor Alta tettsted (S1, S2, S3 i Bukta og S4, S5, S6 utenfor Bossekop). Bløtbunnsfauna er dyrene som lever på og i sedimenter av sand, silt og leire. Faunaen består av børstemark (Polychaeta), krepsdyr (Crustacea), bløtdyr (Mollusca), pigghuder (Echinodermata) samt flere mindre grupper som Nematoda, Nemertini og pølseorm (Sipunculida). Fordi de fleste bløtbunnsartene er lite mobile, vil faunasammensetningen i stor grad gjenspeile miljøforholdene. Under normale forhold består samfunnene av mange arter. Endringer i bunndyrssamfunnene er gode indikasjoner på uønskede belastninger. Høyt artsmangfold (diversitet) er blant annet betinget av gunstige forhold for faunaen. Eksempelvis kan moderate økninger i organisk belastning stimulere faunaen og eventuelt øke artsmangfoldet noe. Større belastning gir dårligere forhold der opportunistiske arter øker sine individtall, mens ømfintlige forsvinner. Dette betyr redusert artsmangfold. Årsaksforhold til endret artsmangfold kan i resipienter for kommunal kloakk i stor grad knyttes til endringer av organisk innhold i sedimentet. Analyser for TOC (totalt organisk karbon) og kornfordelingsanalyser er derfor viktige støtteparametere for å forklare de biologiske effektene av belastningene fra kloakkutslippene. 3.2 Metodikk Stasjonsutvelgelse Alle feltinnsamlinger og opparbeidinger er gjennomført i henhold til Norsk Standard NS 9422 (Retningslinjer for sedimentprøvetaking i marine områder) og NS 9423 (Retningslinjer for kvantitative undersøkelser av sublitoral bløtbunnsfauna i marint miljø). Feltinnsamlingene av bunndyr og sedimenter ble gjennomført på 4 av de samme stasjonene som i grunnlagsundersøkelsen (S1, S2 i Bukta og S4, S5 utenfor Bossekop). For å vurdere miljøtilstanden og utvikling i deler av elvemunningen ble det innsamlet sediment fra to av 1994 stasjonene i Rafsbotn for TOC- og kornfordelingsanalyser (R2 og R9). Se Figur 12 og Tabell 8 for plassering av stasjoner og andre stasjonsopplysninger. Innsamlingene ble gjennomført 9. november, som er omtrent samme tidspunkt som i Tabell 8 Bløtbunnsprøver ved Alta Stasjonsdata. GPS posisjon og ekkodyp(ed). Stasjon N Ø ED, m Merknader S I Bukta. Bunndyr, TOC / korn S I Bukta. Bunndyr, TOC / korn S Bossekop. Bunndyr, TOC / korn S Bossekop. Bunndyr, TOC / korn R Rafsbotn (elvemunning). TOC/korn R9 Se Figur 12 Se Figur Rafsbotn (dypområde). TOC/korn 25

26 Figur 12. Bløtbunnstasjoner Alta, Feltmetodikk, opparbeiding og analyser Bunndyrsprøver På hver stasjon (Figur 12) ble det tatt 4 faunaprøver med en 0.1 m 2 van Veen grabb. Grabben er utstyrt med inspeksjonsluker som er lukket med 0.5 mm stålnetting og gummilapper. Grabbskudd hvor grabben var fullstendig lukket og grabben mer enn halvfull ble godkjent. Innholdet ble vasket i en 1 mm sikt og gjenværende materiale fiksert med 4 % formalin tilsatt fargestoffet bengalrosa og nøytralisert med boraks. På hver stasjon ble sedimentet beskrevet mht. farge, sammensetning, lukt og synlige dyr. På laboratoriet ble dyrene sortert ut fra gjenværende sedimentmateriale og fordelt i taksonomiske hovedgrupper. Dyrene ble deretter identifisert til art, eller i de tilfeller hvor dette ikke var mulig, til nærmeste taksonomiske nivå. Følgende statistiske metoder ble benyttet for å beskrive samfunnenes struktur og for å vurdere likheten mellom ulike samfunn: Shannon-Wiener diversitetsindeks (H ) Pielou s jevnhetsindeks (J) Hurlberts diversitetskurver inkl. ES 100 (forventet antall arter pr. 100 individer) Antall arter plottet mot antall individer i geometriske artsklasser Cluster-analyser 2 dimensjonal MDS (multidimensjonal skalering) 26

27 Se Vedlegg 2 for beskrivelse av de statistiske analysemetodene. For å klassifisere miljøtilstanden er SFTs veileder 97:03 (Molvær m.fl. 1997) benyttet. Sedimentprøver Overflatesedimenter (0-2 cm) er blitt innsamlet på alle bløtbunnstasjonene (Figur 12) ved bruk av en 0,1 m 2 van Veen grabb. Visuelle beskrivelse av lukt, farge, beskaffenhet/sedimenttype og eventuelle synlige belastningseffekter (bakteriebelegg, organisk lag etc) er gjennomført. Andelen finstoff, som vil si fraksjonen mindre enn 0,063 mm, ble bestemt gravimetrisk etter våtsikting av prøvematerialet. Resultatene er gitt som andel finstoff på tørrvektsbasis. Vanninnholdet ble bestemt ved konstant innveiing etter tørking i 4 dager ved 50 C. Totalt organisk karbon innhold (TOC) ble bestemt ved IR deteksjon (LECO IR 212), etter behandling med konsentrert HCl og katalytisk forbrenning ved 480 C. TOC konsentrasjonene er normalisert for andel finstoff, ved bruk av ligningen: N TOC = TOC + 18 (1 F) hvor TOC og F står for henholdsvis målt TOC verdi (mg/g ts) og andel finstoff (%) (Aure m.fl. 1993). For å klassifisere miljøtilstanden er SFTs veileder 97:03 (Molvær m.fl. 1997) benyttet. TOC resultatene fra 1994 var ikke normalisert for finfraksjonen eller tilstandsklassifisert. Normalisering og klassifisering av disse data er utført i foreliggende prosjekt for å kunne sammenligne resultatene fra år til år. 3.3 Resultater TOC og kornfordeling Resultatene fra sedimentanalysene er presentert i Tabell 9. Tilsvarende resultater for de samme stasjoner i 1994 er vist i parenteser i samme tabell. Resultatene viser at organisk innhold i sedimentet er lavt på alle undersøkte stasjoner (tilstandsklasse I). Miljøtilstanden med hensyn på organisk belastning av sedimentene er i hovedsak uforandret siden grunnlagsundersøkelsen i

28 Tabell 9. TOC og kornfordeling ved Alta, Resultatene fra 1994 er presentert i parenteser. St. År Sedimentbeskrivelse TOC,mg/g TOC N Tilstandskl. % Finstoff S Grå leire. Beige på toppen. Ingen svarte partier. Ikke lukt 1994 (Olivengrå leire m/stein. Mørke flekker. Ikke lukt ) S Grå leire. Beige på toppen. Ikke lukt I Meget god 67 (4.6) (18.1) (I Meget god) (25) I Meget god (Grå fin sand. Ikke lukt) (1.6) (18.0) (I Meget god) (9) S Grå leire. Beige på toppen. Ikke lukt 1994 (Mørk grå leire m/svarte flekker. Søppelrester. Sterk H 2 S lukt) I Meget god 17 (2.3) (16.7) (I Meget god) (20) S Grå silt/leire uten lukt I Meget god (Mørk sand/silt m/grusinnblanding. Søppelrester og H 2 S lukt.) R Olivengrå kleimete leire, blått på toppen. Gråsvart nedover. Ikke lukt 1994 (Olivengrå leire med en del sverting nedover. Ikke lukt) R Gråsvart leire med olivengrønt tynt lag på toppen. Ikke lukt 1994 (Olivengrå leire m gulbrun dynnaktig overflate. Ikke lukt) (9.4) (24.2) (II God) (18) I Meget god 62 (3.4) (10.2) (I Meget god) (62*) I Meget god 76 (7.1) (11.4) (I Meget god) (76*) Miljøklassifisering (SFT - Molvær et al. 1997) basert på TOC forutsetter at konsentrasjonen av TOC i sedimentet standardiseres for teoretisk 100 % finstoff (pelitt < 0.063mm) iht til formelen: Normalisert TOC = målt TOC + 18 x (1-F), hvor F er andel av finstoff. På R1 og R9 er TOC fra 1994 normalisert for finstoffandelen for 2005 på samme stasjoner. I=Meget god, II=God, III=Mindre god, IV=Dårlig, V=Meget dårlig. SFT 97:03 TOC -N I Meget god <20 II God III Mindre god IV Dårlig V Meget dårlig > Kvantitative bunndyrsanalyser Resultatene fra de kvantitative bunndyrsanalysene er presentert i Tabell 10. Tilsvarende resultater for de samme stasjoner i 1994 er vist i parenteser i samme tabell. Det er observert en generell økning av antall arter og individer på alle undersøkte stasjoner. Diversiteten (artsmangfoldet) varierer med Shannon-Wiener indekser mellom 2,5 og 4,8 og Hurlberts ES100 fra 13 til 34. Lavetse indeks er observert på S1 ved hovedutslippet i Bukta, hvor miljøtilstanden klassifisert etter diversitetsindeks forandret fra tilstandsklasse I til klasse III (mindre god). Bunndyrssamfunnet på S2 litt lengre ut i Bukta har også noe redusert artsmangfold sammenlignet med resultatene fra I Bossekop resipienten er bunndyrsforholdene omtrent som i 1994 (tilstandsklasse 1). 28

29 J (Pielous jevnhetsindeks) er et mål på hvor likt individene er fordelt mellom artene, og vil variere mellom 0 og 1. En stasjon med lav verdi har en skjev individfordeling mellom artene. S1 innerst i Bukta har lav indeks (0.39) og skjevhet i bunndyrsamfunnet, karakterisert ved relativt få arter i forhold til det store antallet individer. Individ/arts forholdet (A/S) er også betydelig høyere på S1 med 88 enn på de øvrige stasjonene. Laveste A/S (14) er observert på stasjonen med høyest artsmangfold (S4 utenfor Bossekop). Tabell 10. Antall arter og individer (pr. 0,4 m 2 ), individ/arts forhold (A/S), samt diversitetsindekser og jevnhet i bløtbunnsamfunnene ved Alta, Tilsvarende resultater fra 1994 er vist i parenteser. H = Shannon-Wieners diversitetsindeks. ES 100 = Forventet artsantall i en tilfeldig stikkprøve på 100 individer fra stasjonen. J = Pielous jevnhetsindeks. St. Årstall Ant individer Ant arter A/S H ES 100 J S (675) (67) (10) (4.7) (33) (0.78) S (712) (57) (12) (4.7) (32) (0.80) S (952) (79) (12) (5.2) (36) (0.82) S (1462) (77) (19) (4.7) (31) (0.75) Miljøklassifisering for artsmangfold bløtbunnsfauna virkning av organisk belastning (SFT -97:03) H I Meget god > 4 I Meget god > 26 ES 100 II God 4-3 II God III Mindre god 3-2 III Mindre god IV Dårlig 2-1 IV Dårlig 11-6 V Meget dårlig < 1 V Meget dårlig < 6 Figur 13 viser antall arter plottet mot antall individer, der antall individer er delt inn i geometriske klasser. Det vises til Vedlegg 2 for en forklaring av begrepet geometriske klasser og beskrivelse av metoden. Hovedtesen for analysen er at et upåvirket samfunn består av mange arter med lavt individtall, slik at kurven starter høyt på y-aksen, mens et forstyrret samfunn har færre arter og noen få av dem svært tallrike, slik at kurven flater ut og strekker seg mot høyere klasser. Figuren viser at S1 (innerst i Bukta) har lavest startpunkt og strekker seg lengst ut mot høyere klasser. Bunndyrssamfunnet er forstyrret. S2 har høyere startpunkt men strekker strekker en del ut. Stasjonene utenfor Bossekop, spesielt S5, har høye startpunkter, som viser bunndyrssamfunn med liten eller ingen forstyrrelse. 29

30 Ant. arter ,3 Ant. ind S1 S2 S4 5 0 S5 Stasjon Figur 13. Bløtbunnsfauna vist som antall arter mot antall individer pr. art i geometriske klasser for stasjonene ved Alta, 2005 (pr. 0,4 m 2 ). For å undersøke likheten i faunasammensetning mellom stasjonene ble de multivariate teknikkene clusteranalyse og multidimensjonal skalering (MDS) benyttet. Resultatene fra disse er presentert i Figur 14 og Figur 15. Bunndyrssamfunnene utenfor Bossekop (S4 og S5) ligner hverandre mest med omtrent 75 % likhet (25 % ulikhet). Det forstyrrede bunndyrssamfunnet innerst i Bukta (S1) skiller seg mest fra de øvrige stasjoner med 45 % likhet (55 % ulikhet), mens bunndyrssamfunnet på S2 viser om lag 35 % likhet med de to Bossekop stasjonene med hensyn til faunasammensetning. 30

31 Alta kloakk 2005 uten juvenile Stress: 0 S5 S4 S1 S2 Figur 14. Todimensjonal ordinasjonsplott for bløtbunnsfaunaen ved Alta, 2005 (MDS) Alta kloakk 2005 uten juvenile S5 S4 S2 S Ulikhet Figur 15. Stasjonsvis clusterplott for bløtbunnsfaunaen i Alta, 2005 Hovedtrekkene i artssammensetningen er vist i form av en topp ti liste av artene fra hver stasjon i Tabell 11. I Rygg (1995) er det listet opp de vanligste indikatorarter for miljøtilstand på marin bløtbunn. Listen inneholder både opportunistiske (forurensingstolerante) arter og ømfintlige arter. De førstnevnte blomstrer opp ved økning av belastninger, mens de sistnevnte fort forsvinner. Således kan topp ti listen gi god informasjon om eventuelle effekter på bunndyrsamfunnet som følge av organisk tilførsel fra kloakkutslippene. Med kunnskap om 31

32 dyrenes levemåte kan en også vurdere om redusert artsmangfold (diversitetsindeks) bare er et tilsynelatende tegn på forstyrrelser. Tabell 11 viser at bunndyrssamfunnet innerst i Bukta (S1) ikke er påvirket av organiske belastninger. Det er ikke registrert forurensningstolerante arter på stasjonen. De mest forekommende artene som børstemarkene Galathowenia oculata og Maldane sarsi lever relativt langt nede i sedimentet, i motsetning til klassiske indikatorarter for organisk belastning som gjerne finnes på overflaten (eks. børstemarken Capitella capitata). Hele fem av topp ti artene på S1 tilhører førstnevnte kategori. Disse sørger for høy bioturbasjon (miksing av sedimentet) som bidrar til høy omsetning av organisk karbon og oksygenering av dypere sedimentlag. Således har de en positiv funksjon i habitater med antropogen tilførsel av organisk materiale. De samme artene var ikke spesielt tallrike i 1994 og har derfor tydeligvis etablert seg ved larvesetting stasjonen etterpå. De to nevnte artene G. oculata og M. sarsi opptrer gjerne naturlig i svært tallrike mengder, og på denne måten statistisk bidrar til en diversitetsindeks som tilsynelatende viser forstyrrelse. En annen klar indikasjon på at samfunnet ikke er organisk belastet er at stasjonen er artsrik. Antallet arter har økt siden Fravær av forurensningstolerante dyr, et høyt antall arter og dominans av gravende mark (bioturbasjon) viser at dette trolig er en naturlig situasjon. På de øvrige stasjonene er dominansen av enkelte arter noe mindre, men vi observerer at G. oculata opptrer relativt tallrikt på alle stasjonene. Ingen av de øvrige stasjonene har unaturlige forekomster av forurensningstolerante arter. Tabell 11. Antall individer og kumulert prosent for de 10 dominerende arter på hver av bløtbunnstasjonene ved Alta, 2005 S1 ind Kum S4 Ind Kum Galathowenia oculata % Owenia polaris % Maldane sarsi % Galathowenia oculata % Owenia polaris % Ophiuroidea indet. juv % Brachydiastylis resima % Scoloplos acutus % Yoldiella solidula % Corophium crassicorne % Levinsenia gracilis % Prionospio cirrifera % Lumbrineris mixochaeta % Cirratulus cirratus % Phyllodoce groenlandica % Chaetozone sp % Macoma calcarea % Gammaridea indet % Thyasira sp % Nicomache lumbricalis % S2 Ind Kum S5 Ind Kum Owenia polaris % Owenia polaris % Corophium crassicorne % Galathowenia oculata % Ophiuroidea indet. Juv % Prionospio cirrifera % Scoloplos acutus % Ophiuroidea indet. juv % Nicomache lumbricalis % Scoloplos acutus % Galathowenia oculata % Macoma calcarea % Macoma calcarea % Corophium crassicorne % Cylichna sp % Nicomache lumbricalis % Prionospio cirrifera % Gammaridea indet % Glycera capitata % Spio arctica % 32

33 3.4 Dagens tilstand og miljøutvikling Innholdet av organisk karbon (TOC) i sedimentene er lavt på alle stasjoner ved Alta (tilstandsklasse I). Miljøtilstanden med hensyn til TOC er uforandret siden Diversitetsindeksen for bløtbunnsfaunaen er lav på S1 innerst i Bukta (tilstandsklasse III). Til tross for dette viser artssammensetningen at bunndyrsamfunnet ikke er påvirket av organisk belastning. Litt lengre ut i Bukta er artsmangfoldet høyere (tilstandsklasse II). Begge stasjonene utenfor Bossekop har beste tilstandsklasse med hensyn til artsmangfold. Med unntak av S1 er miljøtilstanden med hensyn til bunndyrsamfunnene i hovedsak uforandret siden

34 34

35 4 Fase 1 resultater Vannkvalitet og vannutskifting 4.1 Tarmbakterier og næringssalter 2005 Vannprøver for bestemmelse av termostabile koliforme bakterier (TKB), fosfat og nitrat ble innsamlet på til sammen 9 stasjoner utenfor land fra Bossekoputslippet (st 1), ved Bukta utslippet (st 7) og til elveutløpet (st 9). Stasjonene er vist i Figur 16. Det ble innsamlet 10 prøver fra 0, 5 og 10 meters dyp (blandprøver) på hver stasjon i en vintersituasjon (mars). For stasjonposisjoner og detaljert metodikk vises det til Fase 1 rapporten (Pedersen og Skardhamar 2005). Tabell 12 viser resultatene klassifisert etter 90-persentilen for antall tarmbakterier og gjennomsnitt for næringssaltene (jmf. SFT veileder 97:03). Figur 16. Lokalisering av prøvetakingstasjoner for vannkvalitet ved Alta, 2005 Antallet tarmbakterier (TKB) var høye ved begge hovedutslippene (tilstandsklasse V). På de øvrige stasjonene var antallet lavt (tilstandsklasse I-II). Nivåene av nitrat var lave på alle stasjoner (tilstandsklasse I) i Fosfat var lett forhøyet rett ved begge hovedutslippene (tilstandsklasse III), men ellers lave på øvrige stasjoner (tilstandsklasse I-II). I 1994 ble det innsamlet prøver for vannkvalitet med hensyn til nitrat og fosfat på to stasjoner utenfor Bossekop og en stasjon i Bukta. Nitratnivåene var lave på samtlige stasjoner (tilstandsklasse I). Fosfatnivåene lå mellom 13 og 20 µg/l (tilstandsklasse I- II). 35

36 Tabell 12. Termostabile koliforme bakterier (TKB), fosfat og nitrat ved Alta, mars Stasjon TKB/100 ml 90 persentil Fosfat µg/l gjennomsnitt Nitrat µg/l gjennomsnitt SFT 97:03 I Meget god II God III Mindre god IV Dårlig V Meget dårlig 4.2 Strømmålinger og hydrografiske registreringer 2005 Det ble gjennomført strømmålinger på 2 dyp i mars 2005 ved Bossekop hovedutslipp, Bukta hovedutslipp og i sjøområdet utenfor Amtmannsneset. For stasjonsplassering, beskrivelse av metodikk og grafisk presentasjon av resultatene vises det til Fase 1 rapporten (Pedersen og Skardhamar 2005). Bossekop: Vanntransport var hovedsakelig mot nordøst og sørøst på 5 meters dyp. Strømhastigheten var lav med 85 % av målingene mindre enn 3 cm/s (gjennomsnitt 2 cm/s). På 19 meters dyp var dominerende vanntransport mot nord. Strømhastigheten var noe lavere enn i overflaten (gjennomsnitt 1,1 cm/s). Bukta: Dominerende vanntransport var mot nordøst og sørvest på 5 meters dyp. Strømhastigheten var moderat med 96 % av målingene lavere enn 3 cm/s (gjennomsnitt 1.4 cm/s). På 14 meters dyp var dominerende vanntransport mot nordøst og sørøst. Strømhastigheten var omtrent som i overflaten (gjennomsnitt 1,2 cm/s). Amtmannsneset: Dominerende vanntransport var mot øst - nordøst på 5 meters dyp. Strømhastigheten var moderat med 83 % av målingene lavere enn 3 cm/s (gjennomsnitt 2,1 cm/s). På 20 meters dyp var dominerende vanntransport mot nordøst. Strømhastigheten var noe lavere enn i overflaten (gjennomsnitt 1,6 cm/s). De hydrografiske registreringene ble gjennomført i mars 2005 på de samme prøvetakingspunktene som for vannkvalitet (Figur 16) ved hjelp av en CTDO sonde som ble senket fra overflate til bunn. De hydrografiske vertikalprofilene er presentert i fase 1 rapporten, og viser at det fortsatt var en situasjon med vinteravkjøling med kaldere overflatevann enn dypvann. På stasjon 5 utenfor Amtmannsneset var det antydning til lagdeling på grunn av ferskvannslag (Altaelva) over saltere fjord/kystvann. I juni ble det ved største ferskvannsavrenning gjennomført hydrografiske målinger på 30 punkter avgrenset av elvemunningen (Altaelva), Rafsbotn, Russeluft, Amtmannsnes og Bukta. Resultatene viste at ferskvannet fra elva lå som et 2 meter tykt overflatelag (saltholdighet 5) over fjordvannet på alle stasjonene (Pedersen og Skardhamar 2005). 36

37 5 Sammenfattende vurderinger 5.1 Sammenfatning av resultater Resultatene fra resipientundersøkelsene som er gjennomført i sjøområdet ved Alta tettsted i fase 1 og 2, kan sammenstilles i følgende punkter: Vanntransporten i aktuelt innlagringsdyp for hovedutslippet utenfor Bossekop foregår hovedsakelig i nordøstlig og sørøstlig retning. Strømhastigheten kan karakteriseres som moderat. For utslippet i Bukta er retningen hovedsaklig nordøst og sørvest, med moderat strømhastighet. I mars er situasjonen i vannmassene preget av kaldere vinteravkjølt overflatevann over varmere dypvann. Utenfor Amtmannsneset var det antydning til lagdeling på grunn av ferskvannslag (Altaelva) over saltere fjord/kystvann. Vår og sommer er ferskvannsavrenningen fra Altaelva betydelig. I juni er omtrent hele indre del av Altafjorden preget av et 2 m tykt ferskvannslag over saltere fjordvannn. Det er ikke registrert oksygenkritiske forhold i vannsøylen ved noen av målingene. Vannkvaliteten med hensyn til næringssaltene nitrat og fosfat er klassifisert til tilstandsklasse I-II, med unntak av lett forhøyede nivåer av fosfat rett ved begge hovedutslippene (tilstandsklasse III). Antallet tarmbakterier (TKB) er markert forhøyet utenfor de samme utslippene (tilstandsklasse V). På de øvrige stasjoner er antallet bakterier lavt (tilstandsklasse I-II). Miljøtilstanden med hensyn til næringssaltene fosfat og nitrat er omtrent uforandret siden grunnlagsundersøkelsen i Resultatene fra fjæreundersøkelsen har ikke dokumentert betydelige belastningseffekter i Bukta, Kongsvika eller utenfor flyplassen (elvemunning). I likhet med miljødokumentasjonen i 1995 kan det konkluderes at stasjonene ved kloakkutslippene er påvirket av næringssalt- og organiske belastninger. De største belastningseffektene er registrert i Tollevika. Innholdet av organisk karbon (TOC) i sedimentene er lavt på alle undersøkte stasjoner. Miljøtilstanden med hensyn til TOC er uforandret siden grunnlagsundersøkelsen i Det er dokumentert relativ lav diversitetsindeks for bunndyrssamfunnet innerst i Bukta (tilstandsklasse III). Artssammensetningen viser at stasjonen likevel ikke er påvirket av organisk belastning. På de øvrige stasjonene er diversiteten relativ høy (tilstandsklasse I-II). I Bukta er diversitetsindeksene på de to undersøkte stasjonene generelt noe lavere enn i Utenfor Bossekop er diversiteten omtrent den samme som ved grunnlagsundersøkelsen. 37

38 5.2 Vurdering av miljøutvikling og avløpsplanlegging Det er gjennomført en omfattende resipientundersøkelse i forbindelse med Alta kommunes arbeid med hovedplan avløp. Undersøkelsen har vært inndelt i to faser. Fase 1. Undersøkelse for å avgjøre om utslipp fra samme tettsted går til forskjellige resipienter som ikke påvirker hverandre (Veilederens kap. 4.1). Fase 2. Undersøkelse for å avgjøre om utslipp etter primærrensing ikke har skadevirkninger på miljøet i mindre følsomme områder (Veilederens kap. 4.3). Fase 1 er beskrevet innledningsvis i foreliggende rapport. Her presenteres resultatene fra fase 2, og de deler av fase 1, som naturlig inngår i den totale vurdering av miljøutvikling og videre avløpsplanlegging, basert på foreliggende miljødokumentasjon for resipientene. Formålet med fase 2 har derfor vært: - Miljøtilstanden i sjøresipientene skal beskrives og klassifiseres i henhold til SFT veileder 97:03 (Molvær m.fl. 1997). - Miljøutvikling siden grunnlagsundersøkelsen i skal beskrives og vurderes. - Med bakgrunn i EUs avløpsdirektiv, Avløpsforskriften og SFT veileder TA 1890/2005 skal det vurderes hvorvidt primærensing er tilstrekkelig for å opprettholde god miljøtilstand i resipientene. Sammenfatningen av resultatene (5.1) viser at miljøforholdene i resipientene ikke er vesentlig endret siden grunnlagsundersøkelsen Belastningseffektene i fjæresonen og forhøyede nivåer av forurensninger i sjøvannet, er lokale og knyttet til kloakkutslippene. Det er ikke påvist organisk anrikning i sedimenter eller biologiske effekter i bunndyrsamfunnene på noen av bløtbunnstasjonene som følge av kloakkpåvirkning. Det er heller ikke påvist at kloakkutslippet i Bukta har bidratt til belastningseffekter i elvemunningen, verken i fjæresonen eller på bløtbunn. Utslippsituasjonen for Alta tettsted er endret siden 1994 ved at antallet pe har økt noe (befolkningsvekst) og at mange av småutslippene er avskjært og overført til større utslipp. Antallet utslippsledninger til sjø er med dette redusert fra 17 til 7 (se Tabell 2). Utslippene går fortsatt urenset og relativt landnært ut i resipientene. En teoretisk modellering utført i fase 1 for å fastsette grensen for elvemunning, viste at utslippet i Bukta i perioder med høy vannføring kan ligge i ytre del av elvemunningen. I vinterhalvåret, en periode med liten sjiktning vil ikke utslippsvannet fra Bukta innlagres, men ha gjennomslag til overflata. I sommerhalvåret vil innlagring under ferskvannslaget mest sannsynlig skje. Næringssaltnivåene i resipienten er akseptable og utgjør ikke et problem for vannmassene i området. Nivåene av tarmbakterier (TKB) er høye, men bakteriene vil naturlig brytes ned i sjøvann. Sollys og høyere temperatur favoriserer en slik nedbrytning. Tiden på året hvor utslippet teoretisk sett kan gå til ytre elvemunning, vil samtidig være optimal for naturlig hurtig nedbrytning av TKB. Med denne bakgrunn anses sekundærrensing av dagens utslipp til Bukta å være unødvendig. Det er ikke påvist negative endringer mht miljøkvalitet i tidsrommet med eksisterende urenset utslipp. Ut fra denne betraktningen kan i prinsippet utslippet være slik det er i dag. Ved rensing er det derfor fra et biofaglig perspektiv irrelevant om en benytter minimumsrensing (fjerning av 20 % SS) eller primærrensing (50 % fjerning av SS, eller BOF 5 reduksjon på min. 20 % eller maks. 40 mg O 2 /l). Dersom andre utslippsløsninger velges kan dyputslipp vurderes. En diffusorløsning for å sikre større spredning og fortynning bør da tas i betraktning. Ved dyputslipp kan forurensninger i de dypere vannmassene fraktes inn mot elvemunningen. Dette kan skje ved en innoverrettet kompensasjonsstrøm som dannes når nettotransporten av elvevann/fjordvann 38

39 går utover i øvre vannmasser. Det er imidlertid usikkert hvor sannsynlig denne situasjonen vil være. Altafjorden er generelt en god resipient med stort vannvolum, uten vesentlige terskler utover og bra vannsirkulasjon, blant annet ved hjelp av Altaelvas påvirkning i store deler av fjorden. 39

40 40

41 6 Litteraturliste Aure, J., Dahl, E., Green, N., Magnusson. J., Moy, F., Pedersen, A., Rygg, B. og Walday, M., Langtidsovervåking av trofiutviklingen i kystvannet langs Sør-Norge. Årsrapport 1990 og samlerapport Statlig program for forurensningsovervåking. Rapport 510/93. NIVA rapport s. Bray, R.T. and J.T. Curtis, An ordination of the upland forest communities of southern Wisconsin. Ecol. Monogr., 27: Dalby, D.H., Cowell, E.B., Syratt, W.J., and Drothers, J.H An exposure scale for marine shores in Western Norway. J. mar. biol. Ass. U.K. 58: EU Council Directive of 21 May 1991 concerning urban waste treatment (91/271/EEC) Gray, J.S. and Pearson, T.H Objective selection of sensitive species indicative of pollution-induced change in benthic communities. 1. Comparative methodology. Mar. Ecol. Prog. Ser., Hansen, J-R. og Langseth, K-E Resipientundersøkelse i Alta Universitetet i Tromsø nov s. Hurlbert, S.N The non-consept of the species diversity: A critique and alternative parameteres. Ecology 52: Molvær J., Knutzen J., Magnusson J., Rygg B., Skei J. og Sørensen J Klassifisering av miljøkvalitet i fjorder og kystfarvann. SFT-veiledning nr. 97:03, TA- 1467/1997, 36 s. Molvær, J., Velvin, R., Berg, I., Finnesand, T. og Bratli. J.L., EUs Avløpsdirektiv - Veileder i planlegging, gjennomføring og rapportering av resipientundersøkelser i fjorder og kystfarvann. SFT-rapport. TA-nr.1890/ sider. NS Norsk standard for vannundersøkelse. Retningslinjer for sedimentprøvetaking i marine områder. NS Norsk standard for vannundersøkelse. Retningslinjer for kvantitative undersøkelser av sublittoral bløtbunnsfauna i marint miljø. NS Vannundersøkelse. Retningslinjer for marinbiologiske undersøkelser på litoral og sublitoral hardbunn. Osland, E Utviklingen av en biologisk basert eksponeringsskala til praktisk bruk for bedømmelse av hardbunnslittoral på sør-vestlandet. Hovedfagsoppgave. Universitetet i Bergen. 147 pp. Pedersen, G. og J. Skardhamar, Alta kommune - resipientinndeling i tilknytning til hovedplan avløp. Fase 1 - Resipientinndeling. Akvaplan-niva rapport s. Pielou, E. C Species-diversity and pattern-diversity in the study of ecological succession. Journal of Theoretical Biology 10, Rygg, B Indikatorarter for miljøtilstand på marin bløtbunn. Klassifisering av 73 arter/taksa. En ny indeks for miljøtilstand, basert på innslag av tolerante og ømfintlige arter på lokaliteten. NIVA-rapport , 68 s. ISBN SFT Krav til kommunale avløpsanlegg TA 1820/ s. 41

42 Shannon, C.E. and W. Weaver, The Mathematical Theory of Communication. Univ Illinois Press, Urbana 117 s. Velvin, R. og T. Jakobsen, Resipientundersøkelse ved Alta, Alta kommune Akvaplan-niva rapport s. 42

43 7 Vedlegg VEDLEGG 1 Gruntvannsundersøkelsen Fotografier fra fjærestasjonene Oversiktsbilde av Stasjon Bukta. Tangsamfunn ved Stasjon Bukta. 43

44 Oversiktsbilde av Stasjon Kongsvika. Palmaria palmata og blåskjell i nedre del av Stasjon Kongsvika. 44

45 Oversiktsbilde av Stasjon Tollevika. Juvenile blåskjell ved Stasjon Tollevika. 45