Innledning. av Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen. Kapittel 1

Transkript

1 Kapittel 1 Innledning av Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen Finanskrisen blir regnet som den mest alvorlige økonomiske verdenskrisen siden børskrakket på New York-børsen i Krisen toppet seg høsten 2008, da Lehman Brothers, en av verdens viktigste investeringsbanker, gikk konkurs uten at den amerikanske staten rykket inn og reddet den. Dette utløste enorme ringvirkninger. Statlige krisepakker ble iverksatt verden over. Krisen fikk store konsekvenser for millioner av mennesker og bedrifter, og i skrivende stund er det fortsatt usikkert om den virkelig er over. På NHOs årskonferanse i januar 2010 benyttet eksempelvis statsminister Jens Stoltenberg anledningen til å advare mot å tro at krisen var over. Kriser fører også til selvransakelse. Regjeringen har nedsatt et eget finanskriseutvalg som skal granske reguleringen av det norske finansmarkedet med utgangspunkt i de bakenforliggende årsakene til finanskrisen. Vi mener at finanskrisen også bør benyttes til å ta en mer grunnleggende debatt om posisjonen økonomien har fått i samfunnet. Finanskrisen har således gjort det legitimt og nødvendig å ta opp igjen den gamle ideologiske debatten om kapitalisme 1 og markedsliberalismens fremtid, uavhengig 1 Kapitalismen er et økonomisk system som har vært dominerende i Vesten siden føydalismens oppbrudd. Produksjonsmidlene er privateide (de kan også være eid av staten (statskapitalisme)), og produksjon og inntekter blir forvaltet og regulert gjennom markeder. Betegnelsen kapitalisme slik den blir brukt i dag, ble først tatt i bruk i siste del av 1800-tallet og er særlig forbundet med marxistisk ideologi, til tross for at den tyske filosofen Karl Marx selv sjelden brukte uttrykket. Det hersker stor uenighet om hva kapitalisme innebærer uttrykket har derfor blitt gitt

2 10 Markedets fremtid av om man mener at disse har fått oss opp i krisen eller representerer løsningen på den. Lenge før finanskrisen kom til å dominere mediebildet høsten 2008, var det åpenbart at økonomiens status og posisjon i det senmoderne samfunnet var altoverskyggende. Overgangen til den moderne sivilisasjon beskrives av den kanadiske filosofen Charles Taylor (2004) som en gradvis prosess hvor økonomien erstatter Guds plan eller Kongens vilje som den drivende kraft i samfunnet. I forlengelsen av Taylors tankerekke er det naturlig å spørre om ikke også kategorien «samfunnet» nå egentlig er blitt erstattet av «økonomien» som det bindende senter for alt sivilt liv. Den markedsdrevne økonomien blir kort og godt en del av den moderne selvforståelsen, og markedet er blitt en selvfølgelig del av menneskets forestillingsevne og handlingsrom. Økonomien oppfattes som en kraft utenfor vår kontroll, hvor de grunnleggende markedsøkonomiske rammene vi er underlagt, synes så sementerte at de nærmest oppfattes som naturfenomener. Dette gjør det vanskelig å diskutere reelle alternative politiske ideologier. Men selv om markedsøkonomien historisk sett utgjorde en ny samfunnsstruktur, kan man ikke videre slutte at denne utviklingen er naturlig, nødvendig eller ønskelig. Det kunne vært annerledes. Og dermed er det også mulig og påkrevd å diskutere økonomien på samme måte som man i politikken diskuterer hva som er de beste prinsippene og idealene å styre samfunnet etter. Globale kriser som finanskrisen er noe som vi i det første tiåret av 2000-tallet dessverre er blitt altfor godt vant med. En konsekvens av vår tids vitenskapelige og teknologiske fremskritt er at vi mindre oppmerksomhet i økonomiske analyser og desto mer blitt brukt i politiske sammenhenger (kilder: Encyclopædia Britannica; Store norske leksikon; Wikipedia). Begrepet senkapitalismen, som vi også bruker i innledningen, beskriver kapitalismens utvikling fra rundt 1950 og fremover. Her bruker vi senkapitalismen i tråd med den amerikanske kulturteoretikeren Fredric Jamesons teori om senkapitalismen som et stadium av kapitalismens utvikling der den utvikler seg fra å være et primært økonomisk system til å bli et kulturelt system (media, kunst, populærkultur etc.) av globalt omfang (Jameson 1984).

3 Innledning 11 i langt større grad enn før direkte forvalter makten til å tilintetgjøre kloden vi bebor. Risiko og usikkerhet er noe som har kommet til å kjennetegne moderniteten. For å kunne imøtegå denne risikoen kreves det refleksivitet og selvkritikk. Denne refleksiviteten må i mange tilfeller komme fra de ulike profesjonene og vitenskapsgrenene selv, ettersom samfunnet er blitt så komplisert at kun få spesialister innehar nok innsikt til å evne å stille de rette spørsmålene. «Å tillate selvkritikk i alle dens former er ikke skadelig, men sannsynligvis den eneste måten å unngå feiltak som før eller siden kan ødelegge jordkloden,» skriver den tyske sosiologen Ulrich Beck (Beck 1992:234) [vår oversettelse]. Mye tyder på at kritisk selvrefleksjon ikke blir godt nok ivaretatt i mange profesjoner og enkeltvitenskaper. Økonomifaget er ikke noe unntak i så måte. Økonomifaget har i forbindelse med finanskrisen mottatt mye kritikk for ikke å ha kunnet forutse den. Vårt anliggende med denne antologien er imidlertid ikke å kaste oss på bølgen av beskyldninger. Som alle andre vitenskaper vil også dette faget være preget av usikkerhet i sine prediksjoner. Etter finanskrisen er det også blitt påpekt at samfunnsøkonomien ikke i tilstrekkelig grad har maktet å formidle et kritisk bilde av verken sitt eget fag eller den økonomiske utviklingen slik at velgere og folkevalgte har kunnet danne seg et realistisk bilde av finanssektorens utvikling og de farene den medfører (Dybvig 2009). Anliggendet vårt med den foreliggende antologien er derfor å komplettere den mangelfulle debatten om økonomiens og kapitalismens status i samfunnet og vise at den i høyeste grad berører viktige samfunnsspørsmål av allmenn interesse. Dette er det heftet en del vansker med. Blant annet har økonomien, og i særdeleshet den finansielle delen av den, som alle andre vitenskaper gjennomgått differensierende prosesser noe som innebærer at faget forvaltes av en fagekspertise og i liten grad tillater vanlige folk innsyn i hvilke avgjørelser som blir tatt i denne delen av samfunnssfæren. Dette representerer en demokratisk utfordring. Dersom det er blitt slik at det er økonomien som bestemmer over politikken, og ikke lenger politikken som bestemmer over økonomien, er det alvorlig. Vi merker oss at det synes å eksistere et stort gap i offentligheten hva gjelder en grunnleggende debatt om markedsliberalisme

4 12 Markedets fremtid og kapitalisme. Økonomien og særlig spørsmål om finans har riktignok rukket å få en mye større plass i offentligheten enn før, men denne omgangen med økonomien (eksempelvis økonominyhetene) legger i liten grad opp til en problematisering av grunnleggende spørsmål rundt dens samfunnsrolle og -ansvar. Her mener vi forskere fra andre fagdisipliner enn økonomi kan spille en viktig rolle. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre sa en gang at definisjonen av en intellektuell var en person som uttalte seg om forhold han ikke hadde noe med. Antologien Markedets fremtid tar derfor Sartres utfordring på alvor og har invitert til en undersøkelse av det senkapitalistiske systemet og forbrukerkulturen ut fra forskjellige perspektiver og noen ganger med utradisjonelle vinklinger på kapitalisme og vestlig markedsøkonomi. Vi har primært bedt forskere innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene belyse de mer vidtrekkende konsekvensene av senkapitalismen, kulturelt, sosialt og politisk sett. Med det ønsker vi å understreke relevansen av andre faglige perspektiver utover de rent økonomiske og sosialøkonomiske tilnærminger til markedsøkonomiske spørsmål. Dette skyldes rett og slett at kapitalismens og markedsliberalismens implikasjoner strekker seg langt utover økonomiens avgrensede område. Bidragene i denne antologien er derfor ment som teoretiske og empiriske supplement til debatten etter finanskrisen, og ønsker på ulike måter å utforske de komplekse problemer og motsetninger som kjennetegner markedet og markedsøkonomien i dag. Noen av analysene er utpreget kritiske til kapitalismen og markedskreftene, andre bidrag er igjen kritiske til kritikken. Eventuelle politiske implikasjoner av de ulike enkeltbidragene overlater vi til leseren å trekke ut. I kapittel 2, «Opportunistisk keynesianisme om bankstere og økonomisk teori», belyser statsviterne Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy finanssektorens fremskutte posisjon i dagens samfunnsliv. De to hevder at samfunnet i dag er finansialisert, og mener med det at finanssektoren er større og mektigere nå enn på noe annet punkt i kapitalismens historie. Resultatet er en ubalanse mellom finanssektoren og økonomien og den øvrige politikken, der førstnevnte potensielt kan ødelegge sistnevnte, mens omgivelsene ikke kan tillate seg å tilintetgjøre finanssektoren. Ifølge forfatterne

5 Innledning 13 kan konsekvensen av denne skjevheten ses i de statlige redningspakkene som ble iverksatt under finanskrisen. I krisetider synes politikken å forvaltes etter John Maynard Keynes økonomiske politikk, der markedet krever støttetiltak og intervensjoner. Mens i oppgangstider skal markedet være mest mulig selvstyrt. Statlige intervensjoner, i tråd med nyklassisk økonomisk teori, oppfattes da bare som «å forstyrre» markedets naturlige likevekt og som en risiko for bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Ifølge Hjertaker og Tranøy opprettholdes dermed status quo i økonomien, til tross for den største finansielle krisen i nyere tid. Dette er betenkelig, da noe av forløpet til krisen var en finanssektor og et bankvesen ute av kontroll, der man i økende grad tok risikoer over lånte penger og imaginære verdier for å få størst mulig utbytte. Samtidig opptrådte sentrale institusjoner og aktører fra Wall Streets lobbyister til Finansnæringens Hovedorganisasjon til økonomifagets dominerende teorier og utdannelse beskyttende og understøttende for denne utviklingen. Hjertakers og Tranøys tese om det finansialiserte samfunnet setter fingeren på en betenkelig utvikling, nemlig hvordan finanskrisen kunne skje som følge av institusjoners og enkeltaktørers stadig større vilje til risiko i jakten på stadig større, skjevere fordelt og raskere profitt. Dette er en urovekkende utvikling som bare vil fortsette i fremtiden om ikke denne maktubalansen utjevnes og finanssektoren blir gjenstand for større politisk innsyn og kontroll. Filosof Simen Øyen problematiserer i kapittel 3, «Multiple demokratier en kritisk tilnærming til det kapitalistiske demokratiet», forholdet mellom demokrati og kapitalisme. Øyens hovedsynspunkt er at kapitalistiske strukturer virker underminerende for demokratiske idealer, samtidig som disse strukturene betinger en bestemt oppfatning av det politiske systemet. Kapitlet må også forstås som en kritikk av det synet som litt forenklet består i en tro på at kapitalismen er en nødvendig betingelse for å utvikle og opprettholde demokratiet. Her skjuler det seg en oppfatning av normativ karakter som hevder at demokratiutvikling bør være forutsatt av markedsliberalistiske strukturer hvor den økonomiske sfæres logikk og dynamikk gis forrang på bekostning av demokratiske verdier og læringsprosesser. Dette reiser videre spørsmål om hvor-

6 14 Markedets fremtid vidt en slik oppfatning om at demokratisering er uløselig forbundet med det kapitalistiske systemet, er for snever og reduksjonistisk, og hvorvidt prinsipper for legitimering av politisk makt må inneholde et mangfold av utviklingstendenser. Kapittelforfatteren hevder at prinsipper for legitimering av politisk makt og en demokratisk styreform i utgangspunktet kan organiseres på en rekke ulike måter. Denne variasjonen angår ikke bare ulikheter i valgordninger og representative institusjoner, men kan angå ulike bestemte kulturelle retninger og oppfatninger om hva som skal utgjøre en legitim rettsstat, hva som kan fungere som representasjonskanaler, osv. Med dette som utgangspunkt utgjør det liberale, konstitusjonelle demokratiet, med sine nære forbindelser til kapitalisme slik det har hatt opprinnelse og spesiell utberedelse i Vesten, en bestemt og særegen utviklingsretning innenfor politiske systemer. Den utgjør dermed ikke en hegemonisk forståelse av demokratisk organisering av et gitt samfunn, og med det som utgangspunkt skulle man tro at alternativer til denne formen for demokrati skulle kunne tillates den samme utviklingen også i de tilfeller hvor demokratiutvikling ikke nødvendigvis er betinget av markedsøkonomiske strukturer. I kapittel 4, «Passivisert stat og politisert marked: Utviklingstrekk i marked og styring», analyserer administrasjons- og organisasjonsviter Thor Øivind Jensen sentrale utviklingstrekk som har endret forholdet mellom stat og marked, og hvordan dette har gitt nye politiske styringsmekanismer og nye borgerroller som supplerer og endrer de klassiske. Jensen skisserer en utvikling hvor tidligere styringsstrukturer, og ikke minst teoriene om styring, vektla en opphøyet fellesinteresse og detaljstyring som et gode. Denne modellen er problematisk og har oversett sosiale bevegelser og levemåter som ikke passer i nasjonalstatskonstruksjonen, og ser for eksempel bevegelser som miljø- og kvinnebevegelsen som demokratiske problemer heller enn fremskritt. Den har også neglisjert markedet som en selvstendig styringsfaktor. Samtidig styrkes krav om selvstendighet og rettigheter for samfunnsborgerne, spesielt står demokratiske idealer sterkt. I løpet av dereguleringen og markedsgjøringen blir forbrukerne mer politiske, og markedet blir mer politisert. Samtidig anskueliggjør denne utviklingen at markedet kan styres gjennom både undertrykking og frigjøring via tenkemåter

7 Innledning 15 og kultur noe Jensen betegner som en tankekontrollens dobbelthet. Borgerne kan nå i større grad styres på avstand gjennom tenkemåter og på måter som mobiliserer deres evner og kunnskaper. Her blir borgerne mobilisert, de former seg selv og fremstår som ansvarliggjorte og deltakende aktører. Disse nye politiske styringsformene som er preget av uklare grenser mellom stat, marked og politikk, gjør forbrukerrollen mer sentral og har et syn på forbruk som potensielt verdirealiserende. Konkluderende vil Jensen si at forbrukervalg, produsentpluralisme og prosessen med at stadig flere sider av livet trekkes inn i markedsliknende ordninger og politiseres, fortsatt vil styrkes. Samtidig vil institusjonelle politiske normer og praksiser regulere markedet, men også denne styringsformen vil være markedslojal. I kapittel 5, «Kunnskapsproletarene sliterne i framtidas arbeidsmarked», blir oppmerksomheten rettet mot den nye formen for arbeidsliv, og det samfunnsgeografen Karl-Fredrik Tangen betegner som kunnskapsproletariatet. Dette er en gruppe i arbeidsmarkedet som er spesielt utsatt for et nytt og såkalt kunnskapsintensivt arbeidsliv, hvor utbyttingen ikke lenger er av ren økonomisk karakter, men blant annet angår maktspørsmål og spørsmålet om råderett over egen arbeidsvirksomhet. Tangen trekker spesielt frem media og akademia som eksempler på områder hvor kunnskapsproletariatet er overrepresentert. Dette nye arbeidsmarkedet har sider som virker undertrykkende og autoritære. Selv om arbeidslivet er i stor endring, reproduseres privilegier gjennom både utdanning og prosesser i arbeidsmarkedet. Disse er vanskelige å oppdage bak et språk om meritokrati og likhet. Denne nye utviklingen eksemplifiserer Tangen gjennom utdannelsessystemet og Handelshøyskolen BI. Ifølge Tangen er BI å betrakte som en disiplineringsinstitusjon, samtidig som den fremstiller en verden uten alternativer til markedsløsninger og gir falske løfter om en kunnskapsøkonomi hvor arbeideren er fri. Dette må ses i lys av at utdanningssystemet har reproduksjon som en utilsiktet virkning og funksjon. Skolesystemet bidrar til at samfunnsposisjonene opprettholdes, selv om samfunnet forandrer seg. Avslutningsvis skisserer Tangen tiltak som kan motvirke disse tendensene. Her er illusjonsavdekking sentralt, hvor de skjulte, men effektive, hierarkiske forskjellene i for eksem-

8 16 Markedets fremtid pel utdanningssystemets reproduksjon blir avdekket. Videre trengs det en strukturforståelse som kan motvirke vår tids tendens til at samfunnsproblemer i utstrakt grad psykologiseres og individualiseres. Denne individualiseringen motvirker identifiseringen av problemenes samfunnsmessige eller strukturelle opprinnelse, noe som kan foregå gjennom fagorganisering og klassebevissthet. Her retter Tangen også en kritikk mot flere av samtidens norske intellektuelle, blant andre Bent Sofus Tranøy, for deres tendens til å vektlegge hvordan folk blir forledet til forbruk, men hvor strukturforståelsen mangler i omtalen av den enkelte arbeiders praksis. I kapittel 6, «Marked fremad! Betraktninger fra kaviarvenstre», foretar kunsthistoriker og kurator Erlend Hammer en erfaringsnær og fortrolig undersøkelse av markedet som et symbolsk tegnsystem som skaper sosial identitet, distinksjoner og mening. Hammers tekst lar leseren bli kjent med en rekke merkevarer som Hendricks Gin, Cristal og Starbucks, og den diskuterer synet på virkelighetsproduksjonen i nyere tv-serier og filmer som Dollhouse, Wag the Dog og The Girlfriend Experience, som alle kan sies å være ulike markører i den nye økonomien som produserer mer eller mindre genuine erfaringer og opplevelser. Hammer stiller slik sett gjennom denne merkevaresurfingen et grunnleggende spørsmål ved den tradisjonelle kapitalismekritikkens fiendtlighet til markedet som meningsproduksjon. Hammers tese er at kapitalismekritikken springer ut av en tradisjonell vesterlandsk metafysikk som han illustrerer ved å vise til forskjellene i synet på nattverden i protestantismen og katolisismen. Der man i protestantismen har diskutert hvorvidt de ulike elementene i eukaristien faktisk blir Kristi blod og legeme, eller om den kun symboliserer det gjennom en parallell eksistens, har katolisismen en mer pragmatisk holdning der konsekvensene er det sentrale, ikke spørsmålet om hvorvidt dette er sant eller ikke. Hammer hevder at vi bør innta en liknende holdning til markedet: Det vesentlige spørsmålet burde ikke være om noe er naturlig eller unaturlig, men snarere burde man spørre hvordan markedet best mulig kan brukes i det godes sak. Her etterlyser kapittelforfatteren en ny forståelse av markedet fra venstresiden. Markedets fremtid handler dermed ikke om å bli av med det, men om å finne andre måter å benytte det på for å gjøre verden mer rettferdig.

9 Innledning 17 I kapittel 7, «Finanskrisen som meningskrise», undersøker psykolog og filosof Ole Jacob Madsen venstresidens meningskrise og dens besynderlige resesjon i etterkant av finanskrisen. Madsen forklarer den innledende berusende optimismen med hensyn til et mulig systemskifte da finanskrisen var et faktum, og den påfølgende bakrusen venstresiden har befunnet seg i siden, med sentrale trekk ved senkapitalismens og nyliberalismens metafysikk. Det som tidligere ble betraktet som rene retoriske påstander av typen «Markedet er en del av menneskenaturen», er i ferd med å bli en realitet, hevder han. Når kapitalismen og nyliberalismen utgjør en sentral bestanddel av postmodernitetens ontologi, er den mest rasjonelle løsningen å lukke øynene, liste seg stille rundt og håpe at det kapitalistiske systemet forholder seg mest mulig i ro. Alternativet vil bli for dramatisk og lammende for hele samfunnslivet, kollektivt som individuelt. Derfor skjer det tilsynelatende ingenting nytt. Diagnosen meningskrise betyr ikke å erklære alle fremtidige kamper om politiske systemskifter for fåfengte og umulige, men å se i øynene det eksempelvis alle fra marxisten Fredric Jameson til markedsliberalisten Margaret Thatcher på ulikt vis hevder, nemlig at det i dag ikke er noen alternativer til kapitalismen. Håpet er imidlertid at finanskrisen vil representere en ubehagelig oppvåkning og et nytt nullpunkt for venstresiden som vil revitalisere alternative ideologier. I kapittel 8, «Finanskrisen som slutten på historiens slutt?», vender litteraturviter Anders M. Gullestad tilbake til Francis Fukuyamas berømte tese om «historiens slutt» fra 1989 i lys av finanskrisen. For Fukuyama innvarslet den kalde krigens slutt en ny historisk epoke kjennetegnet av at den ideologiske maktkampen var over, en gang for alle. Med utgangspunkt i manifestet Coming of Age at the End of History, der franskmannen Camille de Toledo beskriver den tilnærmede kollektive politiske lammelsen som kjennetegner den generasjonen som har vokst opp etter Berlinmurens fall og utopienes død, peker Gullestad her på noen av de problematiske aspektene ved dagens situasjon, hvor vår nåværende politiske situasjon i stadig større grad fremstår som noe i nærheten av en uunngåelig skjebne. Stikk i strid med Fukuyama, argumenterer han for at dette ikke er et resultat av en nødvendig utvikling, men

10 18 Markedets fremtid derimot av en åpen, politisk prosess. Dermed er det heller ikke slik at utopiene og de politiske alternativene må være døde for alltid, men dersom de igjen skal bli en del av den politiske virkelighetsforståelsen, må vi klare å bekjempe de mentale sperrene som forteller oss at det ikke nytter å tenke annerledes. Spørsmålet Gullestad stiller, er om finanskrisen kan fungere som et slikt veiskille, hvor den omveltningssituasjonen vi har gjennomgått, kan åpne opp for at troen på markedsliberalismen som historiens kulminasjon og ideologienes endelige død kan utfordres. Som han påpeker, har krisen blant annet bidratt til at spørsmålet om kapitalisme igjen er satt på dagsordenen. Spørsmålet om hvordan finanskrisen skal fortolkes, blir dermed også et spørsmål om hvordan vi velger å forholde oss til den muligheten for nytenkning som ligger implisitt i en slik situasjon, hvor de aksepterte sannhetene plutselig viser seg utilstrekkelige holder vi fast i den, eller aksepterer vi en tilbakevending til det vante? Økonomen Rune Skarstein tar i kapittel 9, «Aksen USA/Kina og ubalanser i verdensøkonomien», for seg noen aktuelle utviklingstrekk med spesielt henblikk på økonomiske ubalanser og nye maktforhold i verdensøkonomien i de siste årene. Disse utviklingstrekkene er for det første preget av en særegen form for etterspørselsvekst i USA knyttet til aktivaboom, kredittekspansjon, rask vekst i finanssektoren, føderale underskudd og sterk vekst i landets utenlandsgjeld. For det andre er de preget av den raske kapitalistiske utviklingen i Kina og voksende overskudd i handelen med USA, som har ført til et økonomisk skjebnefellesskap mellom de to landene. Den kinesiske utviklingen er basert på en enorm reservearmé av billig arbeidskraft som vandrer fra landsbygden inn til byene, der de blir diskriminert gjennom dårlige bosteder og utelukket fra en rekke sosiale tjenester. Lave lønninger og stagnasjon i hjemmemarkedet for forbruksvarer har sitt motstykke i en sterk eksportvekst, først og fremst eksport til USA. Mens USA og Kina er blitt gjensidig avhengige av hverandre i handel og finansrelasjoner, ser det ut til at forholdet mellom dem er i ferd med å tilspisse seg i spørsmålet om råvareforsyning og spesielt olje. Avslutningsvis stiller Skarstein spørsmålet sett i lys av at USAs økonomiske suverenitet eller herredømme nærmer seg slutten om hvor lenge denne

11 Innledning 19 stormakten kan bære de kredittfinansierte kostnadene ved sitt militære hegemoni. Han konkluderer med at finanskrisen i ser ut til å representere begynnelsen på slutten for USAs rolle som lokomotiv i verdensøkonomien. Og han påpeker at det ikke er noe som tyder på at Kinas eksportorienterte vekstmodell er i ferd med å bli modifisert. I overskuelig fremtid vil derfor den amerikanske økonomiens tidligere suverene posisjon i verdensøkonomien neppe bli erstattet av et tilsvarende kinesisk hegemoni. Dette kan innebære en langvarig periode med økonomisk stagnasjon og kriser. Til slutt, i kapittel 10, oppsummerer redaktørene kapitalismens og kapitalismekritikkens samtidshistorie, der de gjennom de ulike enkeltbidragene i antologien peker på noen sentrale stridsspørsmål som klasseproblematikk, markedet som undertrykker eller frigjører og forholdet mellom demokrati og kapitalisme. Dessuten skisseres forsiktig opp noen konturer av fremtiden både ideologisk og geopolitisk. Her rettes oppmerksomheten særlig mot utviklingstrekk i Kina, der kapitalismen har antatt en autoritær form. Utviklingen i Kina er både unik og lik tidligere faser av økonomi- og samfunnsutviklingen i Vesten. Spørsmålet «hvor går Kina?» er uansett av global karakter, siden landets miljøproblemer har begynt å melde seg for alvor. Dersom det er slik at kapitalismens utvikling avhenger av vekst som igjen forutsetter økt forbruk, er ikke problemene rundt bærekraftig utvikling til å komme utenom. Således kan det bli avgjørende å finne alternativ til en global ekspansiv kapitalisme før det er for sent. Den franske statsministeren Georges Clemenceau ( ) skal en gang ha sagt at krigen er altfor viktig til å bli overlatt til generalene. Denne boken springer ut av en liknende erkjennelse: Økonomien er altfor viktig til å bli overlatt til økonomene. Om ikke annet så har finanskrisen vært en ubehagelig påminnelse om dette og således gitt inspirasjon og anledning til sårt tiltrengt refleksivitet om hvor det hele er på vei.

12 20 Markedets fremtid Referanser Beck, Ulrich Risk Society: Towards a New Modernity. London: Sage. Dybvig, Dagfinn D «Farlige forbindelser? En refleksjon over forholdet mellom teori, praksis og moralsk ansvarlighet i økonomifaget». Etikk i praksis 3(2): Jameson, Fredric «Postmodernism, or, the cultural logic of late capitalism». New Left Review I/146 (juli august): Taylor, Charles Modern Social Imaginaries. Durham: Duke University Press.