Det farlige demokratiet

Transkript

1

2 Finn Olstad Det farlige demokratiet Om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år

3 Om forfatteren: FINN OLSTAD (født 1950) er dr.philos. i historie og professor ved Seksjon for kultur og samfunn ved Norges Idrettshøgskole. Olstads forfatterskap omfatter bøker om arbeiderbevegelsens historie, idrettshistorie og generell

4 norsk historie. Blant disse er Einar Gerhardsen en politisk biografi (1999), bind 1 av LOs historie (2009) og Frihetens århundre. Norsk historie gjennom de siste hundre år (2010).

5 Om boken: Hvordan står det egentlig til med demokratiet vårt? Denne boka tar opp en side ved demokratiet som historisk og aktuelt problem nærmere bestemt motstanden mot demokratiet og uviljen hos flere typer makthavere mot å gi rom for virkelig demokratiske prosesser. Gjennom fem kapitler drøfter Finn Olstad fasene i demokratiutviklingen i Norge fra 1814-grunnloven til i dag. Den første, embetsmannsstatens eliteregime, gir han betegnelsen «det politiske formynderskap». Videre tar han for seg den tidlige arbeiderbevegelsen og kampen for allmenn stemmerett for menn (et neglisjert historisk problemfelt, ifølge forfatteren), de antidemokratiske bevegelsene i første del av det 20. århundre, samt det Olstad kaller «den politiske maskin», som betegner sosialdemokratiet hegemoni. I våre dager uthules det folkelige demokratiet fra to kanter, påpeker Olstad, nemlig ved avståelse av nasjonal suverenitet gjennom «globalisering» og ved overføring av beslutningsmakt fra det politiske til det juridiske feltet. Dette får forfatteren til å spørre: Er vi på vei mot en ny embetsmannsstat? «INTERESSANT OG LESVERDIG.» Øystein Sørensen

6 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2014 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 FORORD Kvalitet i forskning og kvalitet i demokrati det er den dobbelte utfordring som påhviler oss. Rune Slagstad Jeg ønsker leseren velkommen til denne boka. Den er på mange måter en personlig bok en oppsummering av førti år med historiske studier, prosjekter og forsøk på refleksjon. Samtidig er det min ambisjon å bidra til et bedre samfunn, slik jeg ser det. Et utgangspunkt er en viss frustrasjon over det politiske Norge, og særlig det jeg oppfatter som manglende vilje blant ledende politikere og intellektuelle til å lytte til og ta hensyn til folkemeningen. Jeg ser ikke bort fra at denne frustrasjonen er blitt forsterket hver gang jeg har fått refusert en kronikk eller et leserinnlegg om emner som man visst ikke skal snakke for mye eller for høyt om, som problemer knyttet til befolkningsutvikling og innvandring. I hvert fall er oppmerksomheten blitt vendt mot demokratiets vilkår som det kanskje mest fundamentale politiske spørsmål i dagens Norge. Skal vi diskutere dette på en meningsfylt måte, kommer vi ikke forbi historien. Et annet utgangspunkt er det historiefaglige. Det har nylig kommet nye og inspirerende synspunkter på

8 demokratiets tidlige historie i Norge, det vil si tiden etter Særlig leste jeg med interesse Mona Ringvejs bok Makten og ordene, der hun skriver rett ut at Grunnloven ikke var demokratisk og heller ikke var ment å være det. Jeg forventer at det blir stor interesse for Grunnloven i jubileumsåret og flere nye historiske bidrag. Selv mener jeg å ha noe å bidra med, ved å forsøke å trekke noen linjer fra 1800-tallet gjennom mer og mindre politisk turbulente perioder på 1900-tallet og fram til våre dager. Jeg burde kanskje be de mer spesialiserte tallhistorikerne om unnskyldning for at jeg blander meg inn på deres område. Men jeg forsto tidlig at man må begynne med begynnelsen når demokratiets historie i Norge skal diskuteres. For meg personlig har det også betydd å se meg om i gamle spor og vende tilbake til mitt faglige utgangspunkt, som var 1800-tallets sosialhistorie. Jeg tror nok også at jeg har med meg noen perspektiver derfra som kan berike diskusjonen. Hovedperspektivet er oppsummert i kapitteloverskriften «Det politiske formynderskap». Kapitlet «Demokratiets kilder» konsentrerer seg om kampen for utvidet stemmerett og i siste omgang innføringen av allmenn stemmerett for menn. Det har lenge slått meg at dette er et område som det er forsket og skrevet merkelig lite om, og særlig i den senere tid. Jeg hadde faktisk en tid planer om å skrive en bok om opptakten til den allmenne stemmeretten for menn i Det ble det av forskjellige grunner ingenting av. Men kanskje kan et kapittel i denne boka være et passende format. At jeg skriver såpass lite om kampen for kvinnelig stemmerett og innføringen av virkelig allmenn stemmerett i 1913, skyldes ikke manglende interesse eller respekt. Jeg

9 regner med at emnet er blitt grundig belyst gjennom stemmerettsjubileet i Kapitlene om det tidlige 1900-tallet og mellomkrigstiden («Revolusjonær utopi og konservativ reaksjon») og om etterkrigstiden fram til 1970-årene («Arbeiderparti-staten») bygger i stor utstrekning på tidligere undersøkelser og bøker, senest min bok Frihetens århundre fra Jeg har prøvd å spisse til stoffet med forholdet til demokrati og demokratiets utfordringer som ledetråd. Forhåpentligvis har det gitt en ny og frisk framstilling av hvordan kriser ble avverget og demokratiet befestet og utbygd, men også utfordret og kanskje delvis underminert. Vi ender opp med spørsmålet «Den nye embetsmannsstaten?» i det avsluttende kapitlet. Det er ikke bare for å gi fortellingen en form. Det bunner også i et kritisk blikk på vår egen samtid, der jeg ser trekk fra tallets eliteregime vende tilbake, selv om formene naturligvis har skiftet. Jeg ønsker å diskutere nærmere demokratiets utfordringer i vår samtid og for så vidt også med relevans for framtiden. Jeg håper at leseren synes det er verdt å være med på det, selv om vi kanskje ikke nødvendigvis er enige om konklusjoner og om veien framover. Dette er en historiebok, men på en måte også en politisk bok, tror jeg. Jeg har lenge fundert over forholdet mellom historie og politikk. Jeg er utdannet med bakgrunn innenfor 1970-årenes sosialhistorie, som nettopp vokste fram i opposisjon mot det vi mente var en snever politisk historie. Men, har jeg senere kommet til å tenke, er ikke all historie også politikk? Historie er naturligvis så mangt og

10 kan begrunnes på flere måter. Men dreier ikke fagets kjerne seg nettopp om å skape det gode samfunn? Når dette er sagt, vil jeg skynde meg å ta avstand fra den politiserte historien, der historien skal være politikkens tjener. Det bør i en viss forstand være omvendt. Jeg synes den nederlandske historikeren og historiefilosofen Frank Ankersmit har skrevet forstandig om dette, utkrystallisert i utsagnet om at historien gir oss muligheten til å analysere og teste ut våre forskjellige politiske og moralske verdier. («Historical writing is, so to speak, the experimental garden where we may try out different political and moral values [ ].») Den historiske diskursen er i dette perspektivet det beste redskapet vi har for å avgjøre hvilke moralske og politiske standarder vi bør opprettholde. Det betyr vel også at hovedsaken ikke er historiske kunnskaper i seg selv, men utdanning eller dannelse. («In this way the discipline of history aims at education, or Bildung, rather than at knowledge.») Jeg kaller denne boka Det farlige demokratiet, med referanse til hvordan demokratiet er blitt oppfattet blant eliter og makthavere av forskjellig slag, og hvordan det har vært og er en hovedsak å begrense demokratisk medvirkning, også om man har sverget til det formelle demokratiet. Jeg ønsker også at dette skal være en, om ikke farlig, så i hvert fall utfordrende bok. Jeg vil gjerne komme i dialog, ikke nødvendigvis for å overbevise, men for å gi impulser til en rasjonell diskusjon. Derfor har jeg også valgt en form som ligger opp til det essayistiske og forsøkt å lage en kortfattet, poengtert framstilling, der ting sies rett ut slik jeg oppfatter og mener det. Jeg tror det er best slik.